fredag 5. mars 2010

Gullalder og replikkrabalder

Det er ikke sikkert at det skyldes en konspirasjon når vi de seneste dagene har møtt den ene panegyriske beskrivelsen av middelalderens islam etter den andre.

Det rosenrøde skjæret som hærføreren Saladin males i av Thorvald Steen og Tariq Ali, og replikker om islams Golden Age (gjentatt 7 ganger i innlegget, 4 ganger i siste to avsnitt) som i dagens Aftenposten (Islam i perspektiv, ved Jens N. Engelstad) mistenkes enda mer å være en reaksjon på tendenser til demoniseringen av muslimer i kjølvannet av 11. september, Hijab-debatten og støtte til steining av homofile.

Nå er det ingen grunn til å bestride at det skjedde mye innen bl.a. naturfilosofi (datidens naturvitenskap) i islamske kulturkretser. Eller at det kunne være både åpne og oppegående lederskikkelser. Men beskrivelser av dette har lett for å bli for panegyriske, romantiserende og sort-hvitt, slik Erling Rimehaug er inne på i et stort oppslag om Saladin i dagens Vårt Land (ikke på nett, dessverre).

Ofte er det i tillegg koblet til såpass mye svartmaling av Vesten at det avslører nordavindblindfelt på alle kanter.

Dermed er det ikke til å unngå at det rynkes noen grader på nesen når replikken i Aftenposten innleder med å snakke om at det bra som skjedde i islam var under "særdeles strenge religiøse forhold, og riktignok i en meget brutal tid", for så mot slutten å hevde at vitenskapen i vesten først fikk fotfeste etter renessansen og "ikke minst etter at reformasjonen hadde befridd mange mennesker for angsten for å utfordre den katolske kirkes dogmer".

Først da
kunne vestlige vitenskapsmenn noenlunde fritt stå frem med sitt tankegods og sine teorier.
Til og med så sent som i 1543 var Kopernikus sine tanker om solen og planetene derfor ansett som kjetterske.
Engelstad stusser talende nok ikke over at dette strenge og brutale ikke skapte lammende angst som hindret islamsk vitenskap, mens det altså var nettopp angsten som angivelig stanset vitenskapen i Vest.

Ikke uventet avsluttes replikken med at kanskje "kunne bedre kunnskap om, respekt for og erkjennelsen av det vi har arvet fra islams Golden Age, bidra til en mer balansert dialog og færre konflikter".

Igjen ser vi altså at politiske eller ideologiske behov blir styrende. Selv om historien har lært oss at historieskrivningen aldri er endelig, leder det i mer fruktbare retninger å forholde seg til manuskripter enn myter

Vi får dermed håpe at det ikke ødelegger for dialogen eller øker konfliktnivået å nevne at vi ser starten på en sterk og solid vitenskapsorientert utvikling på katolskstøttede universiteter fra 1100-tallet (med klare tilløp også i århundrene før), at naturfilosofer ble behandlet omtrent som hellige kuer i middelalderen og at Kopernikus ikke ble ansett som kjettersk før et par generasjoner etter sin død (i den urolige politiske situasjonen rett før 30-årskrigen).

I stedet for å hindre fremveksten av moderne naturvitenskap, bidro kjetterstemplet til å redusere Den katolske kirkens prestisje.

Nå er det ikke bare i Aftenposten eller på landets teaterscener at vi ser romantiseringen av Islam. Det virker som om en heller ivrig gruppe har bestemt seg for å bruke Wikipedia som verktøy. Dermed finner vi svært lange innlegg om omtalte Golden Age, med tilhørende personer og undertemaer, ikke alltid på et like velklingende engelsk.

Slik James Hannam (mannen bak God's Philosophers) skriver hvis du kaster blikket mot Spectactor.
Have a look at Wikipedia’s entry on Alhazen. It’s 7,000 words long and bristles with 126 footnotes. Avicenna does even better with 7,600 words, while savants like Al Kindi (5,700 words) and Rhazes (8,000 words) are also unusually well provided for. Turning from the Islamic to the medieval Christian world, we find that Wikipedia’s articles get a whole lot shorter. Major figures like Roger Bacon and William of Occam receive 2,500 words. John Buridan, the greatest of all Western medieval natural philosophers, has to make do with 900 (although there is a separate entry on his ass). As significant a thinker as Adelard of Bath gets just 500 or so.

Reading all these articles on Islamic philosophers, it is hard to escape the conclusion that there is a crack squad of non-Western Muslims who have made it their business to inform us all about their most esteemed co-religionists. For instance, the style can be a little bit stilted and there are occasional infelicities in English idiom. This is such as you might expect from someone who is not writing in their first language, but one in which they are nonetheless highly proficient. We might also note that the articles use the Arabic rather than Latinised names of their subjects throughout, even though Wikipedia policy is to use the most familiar English names for historical figures. Our impression about the articles’ authors is reinforced by the fierce debates in the attached discussion pages about whether a particular thinker was an Arab or Persian, a Shia or Sunni.
I dette kommer stadige påstander om betydningen og det moderne ved disse figurene.
I’ve got no problem with people writing Wikipedia articles about subjects that interest them. But there is certainly an element of what one might tactfully call overstatement about the significance of some of the Muslim sages in the Wikipedia articles. Alhazen is called the ‘father of modern optics’, which he most certainly is not. Avicenna is regarded as ‘the father of modern medicine’, despite having no knowledge of antisepsis or the germ theory of disease. Rhazes is considered ‘the father of paediatrics’. You get the picture.
Saken blir ikke bedre av anakronismer.
There is also a high degree of anachronism. Al Farabi is accounted a sociologist, psychologist and cosmologist even though he lived centuries before these disciplines even existed. As for the detailed claims within the articles, it’s impossible to subject them to serious scrutiny in their entirety. All one can say is if Islamic thinkers really had invented the experimental method, clinical testing in medicine, peer review and evolution, it is very surprising that the scientific revolution actually happened in 17th-century Western Europe.
Eller av å navngi noe slik at man får inntrykk av at det tilhører Arabia og Islam, mens det egentlig er importert fra helt andre steder. Som kjent er ikke arabertall arabiske.

Vi slipper heller ikke unna den tradisjonelle overdrivelsen av hvor tolerante deler av kulturkretsen var.
The myth that Al-Andalus was an oasis of tolerance in a sea of Christian barbarism owes much to Washington Irving’s romantic Tales of the Alhambra. As it happens, the Spanish Caliphate’s greatest intellectual adornment was Averröes (6,800 words on Wikipedia), who had to flee into exile to avoid religious harassment. His influence in medieval Christendom was incalculable, while among his fellow Muslims he was largely forgotten. We also rarely hear about the Christian martyrs of Cordoba or the persecution of the Jews by the Almohad dynasty.
Resultatet av denne romantiseringen er en fare for å bli blind for viktige grunner til at vitenskapen ikke utviklet seg i retning av noen moderne i den islamske verden - og tilsløre betydningen av Vestens avgjørende bidrag.
Likewise, a recent BBC series on Science and Islam gave a glowing account of progress under the Caliphates. We even watched gold being dissolved in nitric acid. And at one point, the presenter, professor of physics Jim Al-Khalili, claimed that Avicenna was of great importance to modern medicine, even though the expert interviewed on the show had pretty much admitted that the Muslim’s influence ceased in the 19th century when modern medicine was founded. In the final episode, we visited an Iranian laboratory which had a resident Imam to ensure none of the research breached religious law. Al-Khalili let this pass with hardly a comment. A more sceptical viewer might detect here one of the reasons that Islamic science ultimately failed.

To historians like me, getting these facts right matters. But should anyone else care? I would suggest that the widespread acceptance of an Islamic attempt to annex the history of science is a symptom of a wider loss of confidence. While we must acknowledge the Greek, Arabic and other influences that fed into it, modern science is a European invention of worldwide significance. We should never be afraid to celebrate our civilisation’s achievements or let anyone else take the credit.
Bare for å komme med en replikk.

6 kommentarer :

Kjetil sa...

Veldig bra kommentar.

Leste artikkelen i Vårt Land med hoderistning i dag.

Rimehaug påstår at det var først med Maaloufs bok "Korstogene sett fra arabernes side", som gjorde at synet på Saladin skiftet.

Dette er løgn, Saladin har alltid vært satt høyt i vesten, blant annet er han jo plassert sammen med Aristoteles og Homer i den øverste sirkelen i helvete (hvor det ikke er lidelse).

Filmene de siste årene (Kingdom of Heaven/ Arn) er i tråd med denne vestlige beundringen av Saladin.

Jeg kan ikke forstå hvordan en kristen avis som VL kan spre slik feilaktig kristendomskritikk.

Vurderer å skrive et leserinnlegg og avkle Rimehaugs historiekunnskaper.

Bjørn Are sa...

Rimehaug treffer ikke helt godt der, nei (han har nok svelget Thorvald Steens merkelige fremstilling). Til gjengjeld er han av de få som våger å si at Saladin er romantisert.

Skulle du skrive noe, kunne du jo følge opp med alle romantiske korsfarerromaner med Saladin som helt, fra Walter Scott til Poul Hoffman.

Jeg har vel til gode å lese en negativ romanpresentasjon av ham, men mulig det finnes noen i historieverker.

Imidlertid er både Grimberg og Durant til dels overveldende positive, lenge før Maalouf. Og på 1800-tallet er det ingen "demonisering" å spore heller hos Ullmann, som bare nevner Saladin nøytralt i en setning.

Jeg skulle kort sagt gjerne hatt navn og nummer på disse som har skrevet stygt om Saladin. Thorvald Steen kan dem sikkert på rams.

Snirkelsnorkel sa...

Kanskje Karl Martel-dagene hadde gjort seg til neste år?

Neivi sa...

Jeg skal innrømme at jeg har et noe nesegrust beundrende forhold til en araber fra den islamske golden age.

Ibn Khaldum, verdens første skikkelige historiker (og desverre kun dene eneste sådan på mange hundre år etter det, både i den kristne og islamske verden).

Ibn kunne sakene sine, og var det en ting han foraktet var det "historieskrivere" som skrøt fortidens (og samtidens) konger og stormenn langt opp i skyene...

Bjørn Are sa...

Snirkel:

Skal vi skrive et teaterstykke? Kan love mye overskrifter og oppmerksomhet. Blir sikkert sponset av Kulturrådet.

Bjørn Are sa...

Neivi:

Jeg har Ibn Khaldûns "Introduction to History" og den er forbilledlig.

Interessant nok omtalte han (så vidt jeg kan se) verken Saladin eller korstogene da han skrev på slutten av 1300-tallet. Antagelig gjorde disse hendelsene mindre inntrykk på araberne enn det synes vanlig å hevde i dag.

Den plass og vinkling dette har i dag, også blant muslimene, skyldes nok heller minner fra kolonitiden enn fra korstogene.