Tunstads innstilling

Jeg er nok ikke helt alene om å lese forskning.no med forventninger om at en "nettavis for norske og internasjonale forskningsnyheter" som skal "gi ny innsikt og forståelse" nettopp bringer nyheter,  ny innsikt og forståelse.

Noe som for å si det rett ut ikke er en helt presis betegnelse på Erik Tunstads artikler de seneste ukene.

Dermed altså enda en runde med kremt og småspark til en forfatter jeg setter høyt, ikke minst fordi han avgjort kan så mye bedre.

Dessverre så mye at posten blir mer enn lettere lang.

Det er vanskelig å fri seg fra tanken om at Tunstad gjenbruker en knivsodd eller tre med modernisering av stoff fra hans 90-tallsarkiv eller noe slik om tro og vitenskap til å fremme noen kjepphester - ikke helt løsrevet fra hans ateisme.

Oppskriften er enkel: Sett opp en motsetning mellom to størrelser som ikke handler om det samme, f.eks. fotball og tømmerhogst. Vis at det felles mye mindre tømmer på en fotballbane enn et hogstfelt. Bruk dette som bevis for at vi bør slutte med fotball.

Skulle Tunstad bidratt med noe nytt eller skapt mer forståelse, hadde det som nevnt vært noen smuler mer relevant og ryddig å sammenligne hans egen forhåpentligvis oppegående variant av ateisme (som uansett variant ikke = naturvitenskap) med en oppegående variant av f.eks. et kristent livssyn (som uansett variant ikke = naturvitenskap).

Ikke minst siden det spesielt synes å være kristne han er opptatt av å vise argumenterer ut fra sviktende kunnskap.

Fremfor å bruke forskning.no som arena for aktuell forskning, ender dermed Tunstad med gamle livssynsdebatter. Dette blir ikke mindre tydelig når Tunstad i fredagens artikkel Vi vet ikke alt (som jeg begynte å kommentere i går) tar opp det som kalles "det antropiske prinsipp".

Allerede begrepsbruken antyder altså at dette bygger på gammelt stoff. Det antropiske prinsipp (i sin enkleste form at universet må egne seg for observatører, skal noen kunne observere det) hører i stor grad hjemme i en debatt fra 1980- og 90-tallet.

Referansepunkt var lenge Brandon Carters bidrag til et symposium i anledning 500 års-jubileet for Kopernikus i 1973. Debatten fikk en ny vri i 1986 med John D. Barrow og Frank Tipler som skilte mellom det de kalte det sterke prinsippet (at naturkonstantene ikke er tilfeldig bestemt, men skyldes ett eller annet bakenforliggende, som en lov eller en tanke) og det svake.

Bakgrunnen er fysikernes oppdagelse de seneste generasjoner av at universets startbetingelser, lover og konstanter er slik at selv ufattelig ørsmå endringer hadde gjort ikke bare liv, men materie umulig. Det er dermed helt overveldende mer sannsynlig at potensielle universer ikke tillater liv.

Noen av disse sannsynlighetene er langt lavere enn å skyte en uslokkelig brannpil tvers gjennom universet for å tenne den olympiske ild.

Dette kalles normalt for universets fininnstilling, et tema som er gjenstand for en stor debatt og interessant forskningslitteratur.

Men Tunstad viser altså ingen antydning til å kjenne dette utover begreper og slagord.

Han viser dermed ikke til nyere forskning, eller oppsummeringer av denne som hos fysikeren Luke Barnes. Han trekker ikke frem hvordan en seriøs kristen stemme som Robin Collins forholder seg til temaet.

Han prøver ikke engang å argumentere mot William Lane Craigs kjente bruk av fininnstilling som et argument for Guds eksistens. Eller støtter ateister som Richard Carrier eller Victor Stengers febrilske forsøk på å avvise selve begrepet finninnstilling (noe som får flere enn Luke Barnes til å riste på hodet).

I stedet kommer Tunstad med halvkvedete viser uten rim og rytme.

La oss ta det antropiske prinsipp. Forestillingen om at universets fysiske lover på en eller annen måte er innrettet slik at universet egner seg for liv – og i siste instans mennesker – oss. En variant av argumentet kalles det sterke antropiske prinsipp, og serverer en påstand om at det er selve hensikten med universet, at vi mennesker skulle dukke opp. 

Hva er det egentlig Tunstad prøver å formidle?

Når dette er vanskelig å få tak på er det fordi Tunstad veksler mellom å snakke om "det antropiske prinsipp" som a) "forestillingen", b) "argumentet" og (i den sterke varianten) som en c) "påstand".

Overgangen fra prinsipp er uklar. Er et prinsipp et argument? Er det en forestilling? Er det en påstand?

For er noe en forestilling, er det ikke et argument eller en påstand.

Er det et argument med en valid konklusjon, er det ikke kun en forestilling eller påstand.

Er det en påstand, er det verken et argument eller en forestilling.

Tunstad bringer altså verken innsikt eller forståelse, enten man er ute etter ny eller gammel. Han synes nesten å anstrenge seg for å gjøre det umulig å vite hva han faktisk snakker om.

Altså overraskende langt unna Tunstads idealer. Norges morsomste populærvitenskapelige forfatter ønsker normalt å formidle tungt stoff på forståelige måter. Men når han skriver om vitenskap og livssyn, skyggebokser han i mørket.

Ingen ser motstanderen, ingen aner hvor han slår eller om han treffer.

Bakgrunnen er nok ikke at fagstoffet er for tungt. Utfordringen er ikke universets innstilling, men Tunstads. Han er så overbevist om at han har støtte av all god vitenskap, at han ikke trenger ta seg bryet med verken egne eller andres argumenter.

Han vet at ateister har forskningen på sin side. Det ligger i sakens natur. Han har empiri fra debatter siden gymnaset. Dermed holder det å forestille seg at lesere av forskning.no godtar påstander fremfor argumenter.

Noe som ikke er veldig uvanlig, når noe støtter eget livssyn.

Det blir ikke bedre i neste avsnitt der han plutselig begynner å snakke om "viljer".

Eventuelle viljer er det vanskelig å forholde seg objektivt til – man kan til nød innvende at hvis det var noens «vilje» at mennesket skulle dukke opp – og vedkommende virkelig hadde makt til å skape et univers – da virker det litt klossete å la oss dukke opp på et ubetydelig støvfnugg i et nær uendelig univers – milliarder på milliarder av år etter at prosessen ble satt i gang. Men argumentet er ikke egentlig holdbart – like lite som påstanden om vilje.

Noe som heller ikke er et argument.

Enten kan fininnstiling brukes i et argument som viser at det må stå en vilje bak universet, eller så kan det ikke. Skal Tunstad komme en millimeter videre på en ateistisk bane om grøten, må han vise at han vet hva argumentet (hvilket han nå faktisk ønsker å ta opp, det finnes flere) er og at premissene og/eller logikken i det svikter.

Når Tunstad ikke gjør det, svikter både hans logikk og premisser.

Så sier Tunstad at det var "litt klossete" at denne viljen lot mennesker "dukke opp på et ubetydelig støvfnugg i et nær uendelig univers – milliarder på milliarder av år etter at prosessen ble satt i gang". Hvorfor det er klossete forklarer ikke Tunstad. Kanskje det tvert i mot er svært elegant å la dette skje ved nettopp en ekstrem fininnstilling? Kanskje er det heller litt klossete å bruke det at noe tar "lang" tid som et argument mot en størrelse som er utenfor tid og rom.

I stedet slår han bare fast at "argumentet er ikke egentlig holdbart – like lite som påstanden om vilje". Men hvilken påstand han viser til er uklart. Hvem bare påstår en slik vilje, uten argumenter?

Det er en forunderlig selvfølgelig tone hos Tunstad som tyder på at han tror leserne er så enige, eller oppfatter ham som en så suveren autoritet, at de verken trenger argumenter eller forklaringer.

Hans videre utlegninger går dermed på samme melodi.

Du hører det stadig: De fysiske konstanter som bestemmer vårt univers er så merkelige og finstilte. Hadde de vært ørlite annerledes, hadde vi ikke kunnet være her.
Jeg hørte det allerede som barn – og tenkte: Ok – men da hadde det kanskje vært noe annet her? Fenomenet fremstår jo bare som merkelig, fordi vi er her, og ser det vi ser – og antar – som en ryggradsrefleks – at det vi ser, det er slik det skal være, er ment å være – den eneste måten noe kan være.

Hadde Tunstad tatt seg bryet med å jobbe med stoffet, ville han sett at dette er nøye imøtegått i mye litteratur om fininnstilling, der debatten altså har endret seg siden 1950-tallet.

Ja, selvsagt kan det tenkes andre typer liv. Karbonbaserte livsformer eller to armer og to bein er ikke eneste mulige variant. 

Men slik Atle Ottesen Søvik og jeg nevner i ungdomsboken Gud - mer enn feelgood? blir dette en så løs og diffus teori at den er umulig å ta stilling til. 

Uansett er det ikke slik at fininnstilling kun handler om hvorvidt liv er karbonbasert eller ei, men om det i det hele tatt er mulig med ting som materie (og altså ikke bare superløse gasser) eller om all materie samler seg i en supertung klump. 

Selv ørsmå endringer i startbetingelsene, lovene eller naturkonstantene ville gjort det umulig med noen som helst form for liv.

Kort sagt handler dermed dette ikke bare om sviktende kunnskap om fininnstilling, men om manglende forståelse av logikken.

Dette er som å tenke at evolusjon er umulig. Se på meg! Hva i all verden er sjansen for at jeg skulle dukke opp, være den jeg er og så videre – hvis livet har utviklet seg fra et molekyl i en vannpytt for tre milliarder år siden? Starter vi det forfra, vil jeg garantert ikke dukke opp. 

Altså: Gud har bestemt at jeg skal bli til. 

Dette er en feilslutning, på linje med å si at Gud bestemte at akkurat du skulle vinne i Lotto sist lørdag. Den tar nåtiden for gitt – og argumenterer baklengs.

Nei, det er Tunstad som tenker baklengs i sin skyggeboksing i mørket. Fininnstilling er ikke som evolusjon. Forskjellen kan ikke bli mer fundamental.

Selv om akkurat jeg skal ha råflaks for å vinne, er det ikke underlig at noen må vinne i et spill designet for at noen normalt skal vinne (som i Lotto). Det som er underlig er hvis noen vinner et spill som ikke finnes.

Skal man hevde at fininnstilling er som Lotto, må man vise at vårt univers inngår i et spill med mange lodd og at minst ett vil vinne. 

Mens vi venter på at Tunstad skal gjøre noe slik, kommer han med nye påstander, den ene mer underlig enn den andre. Som kåseri er dette til tider morsomt, som forskningsartikkel er det triste greier.

Det antropiske prinsipp peker altså på universets konstanter. Hvorfor er de som de er – og hvorfor er de «finstilte»? Begge deler kan være illusjoner.

Neivel, ja? Avsnittet henger ikke bare i løse lufta, det roper etter fallskjerm.

Hva i all verden menes med at det kan være en illusjon at universets konstanter er som de er, i tillegg til at de er "fininnstilte".

Er de ikke som de er? På hvilken måte kan det være en illusjon at de er fininnstilte?

Forvirringen vokser i neste avsnitt.

En etter mitt syn bedre måte å se det på, er å si at konstantene kan være slik de er, fordi de er slik de er – og at dette har ført til oss. Men det kunne godt ha ført til noe annet. Noe det kanskje også har gjort? Et annet sted i universet.

At et utsagn er innholdsløst, gjør det ikke til et bedre utsagn. Å si at noe kan være slik det er, fordi det er slik det er, er like lite "et bedre syn", som det er vitenskap. 

Ja, finnes noe, kan dette noe finnes. Men det duger ikke en nanometer som forklaring på hvordan det kan ha seg at dette stadig mer omtalte noe finnes. Det finnes bedre forskningsmetoder enn tautologier.  

Tunstad blander så sammen forhold på ulike steder i vårt univers (altså med samme naturkonstanter) med fininnstilling av universer i sin alminnelighet. 

Muligens er det instinktene hos biologen Tunstad som driver frem resonnementet. Det virker som han mener at hvis det kan finnes liv med tentakler som kan puste metangass på en annen planet, kan ikke universet være fininnstilt.

Mens noe slik tvert i mot ville understreket at vårt univers er fininnstilt for liv, uansett type liv. 

Så kommer Tunstad langt om lenge til Lottospillet eller multiverset som det kalles. 

Eller de kan være slik de er, fordi det finnes milliarder på milliarder av universer, alle med noe varierende fysiske konstanter. Vi er resultatet av våre.

Ja, og dette er det vanlige og mest valide motargumentet. Det betyr ikke at det er godt. Tunstad drøfter det da heller ikke, bare slår fast at hvis det finnes "milliarder på milliarder" av universer, vil vi ende opp med minst ett som er fininnstilt.

Realiteten er en helt annen.

For det første snakker vi ikke om "milliarder på milliarder", men ufattelig mange flere, siden det kun er snakk om ørsmå endringer over store variasjonsrom. Skal det være nok sannsynlighetsressurser må vi spe på med milliarder opphøyd i milliarder opphøyd i milliarder, for å si det forsiktig.

For det andre er selv det langt fra tilstrekkelig. Skal dette gå opp, må det ufattelig høye antallet universer fordele seg over hele spekteret av parameterinnstillinger, enten vi tenker på startbetingelser, lover eller konstanter.

Men skal dette være mulig, må mekanismen som genererer nye universer selv være fininnstilt.

Vi har altså bare løftet problemet et hakk. Tunstad er ikke kvitt fininnstillingen.

Når Tunstad så kommer med eksempler, bekrefter han igjen at han ikke aner hva som menes med fininnstilling i denne debatten.

Hvis tyngdekraften var litt sterkere enn den er, ville ikke planeter kunne eksistere, sies det, og liv kunne ikke eksistere – fordi det ville bli presset flatt. Argumentet er dårlig, sett på bakgrunn av det jeg skrev over om evolusjon.

Nei, argumentet er godt, og ikke bare fordi dette ikke handler om evolusjon. I stedet går dette som nevnt på eksistensen av noen meningsfull materie i det hele tatt. Det er ikke snakk om at tyngdekraften er tredjeparten eller fem ganger så sterk eller noe slik, men tusener, millioner og milliarder av ganger sterkere - eller lettere.

Mengden av slike fininnstilte forhold er så stor og så fundamentale, at dette ikke kan feies bort med et kjekt "kanskje noe annet hadde eksistert?".

Så kommer Tunstad tilbake til overskriften og innledningen som ingen er uenig i, altså at vi ikke kan vite alt.

Og siden vi ikke kan vite alt om fininnstilling kan vi ikke bruke det i noe argument.

Vår kunnskapsløshet er imidlertid dypere enn som så: Det antropiske prinsipp setter som premiss at alle verdier av de fysiske konstanter er likestilt – at protonets masse eller tyngdekraften kunne variert langs en akse – og at vi fikk utdelt akkurat det vi trengte.
Dette vet vi ingenting om – og bør ikke trekke slutninger på grunnlag av det.

Selv om det antropiske prinsipp ikke har dette som et avgjørende premiss  (og heller ikke fininnstillingstanken), er poenget interessant.

Vi kan altså ikke bruke det beste vi har av kunnskap når vi diskuterer hva som kan stå bak universet, siden vi ikke kan vite hvor mye vi egentlig vet. Dette må i såfall gjelde like mye ateister som gudstroende. 

Hvis argumenter for Guds eksistens kan avvises med at vi ikke vet nok, kan motargumenter avvises med at vi ikke vet nok.

Muligens ligger det også en brodd her mot at "religiøse" som bygger sin argumentasjon på uvitenhet. Ja, selvsagt er det et dårlig argument å hevde at "siden vi ikke vet hva som ligger bak A, må forklaringen være Gud".

Men her stiller det seg på mange måter motsatt. Det er ikke slik at vi har fått stadig mindre kunnskap om universet de seneste hundre årene, har gitt opp prosjektet og endt med å si at Gud må være svaret.

I stedet har vi fått svært mye mer kunnskap, blant annet om startbetingelser, lover og naturkonstanter. Og får vi ny kunnskap, stiller vi nye spørsmål eller får vind i seilene for gamle.

Det er ikke uvitenhet, men enorme mengder kunnskap som har gjort fininnstilling til et tema blant fysikere og filosofer som jobber med vitenskap og grunnlagsspørsmål.

At dette har skapt nye gudsargumenter skyldes heller ikke kunnskapsløshet.

Så hopper Tunstad ufortrødent videre i troen på at han selv vet nok.

Uansett: Bare det å påstå at universet er fininnstilt for liv, er en drøy overdrivelse. For å si det svært forsiktig. Størsteparten av universet er rett fram uegnet for liv.

Noe som igjen understreker at Tunstad ikke aner hva fininnstilling handler om. Han merker seg et begrep og tror han forstår hva det betyr. Dermed trenger han ikke sjekke.

Kort sagt handler ikke dette om at universet er optimalisert for liv, men at det i det hele tatt tillater noen former for liv. Nettopp det at liv selv i vårt univers er helt uvanlig, understreker hvor skjørt liv er.

Eller fininnstilt som det kalles.

Tunstads logikk blir ikke bedre i avslutningen

Et spørsmål som ofte dukker opp i lister over det ubesvarlige, er om universet er uendelig. Enten i tid eller rom. 

Dette kan vi diskutere, men neppe avgjøre. Jeg skulle gjerne sett at vi kunne det – for hvis enten tiden eller rommet er uendelig – ekte uendelig – da lever vi evig. Og møter igjen våre kjære etter døden. Uten hjelp av Gud.

Nei, det er ikke slik at Tunstad eller jeg lever evig om tiden eller universet er "ekte uendelig". Når Tunstad og jeg dør, vekkes vi ikke til live bare fordi universet er "uendelig" stort eller kommer til å vare i all evighet.

Er jeg utelukkende et biologisk vesen som råtner når jeg dør, hjelper det meg lite hvor stort eller vedvarende universet måtte være. 

Skal Tunstad eller jeg leve evig og møte igjen våre kjære, trenger vi nok fortsatt Guds hjelp.

Uansett hvor mye vitenskapen ikke kan svare på, ever eller ennå.