Decodex

Bent Bjørnø lot seg ikke be to ganger da vi foreslo et intervju om Tom Egelands nyeste bok Codex. Det manglet ikke spørsmål i skreppen på vei opp til Blindern - og ikke bare fordi stedet noen ganger lever opp til navnet.

Hvordan oppfattes det norske svaret på Indiana Jones? Hva tenker man ved Institutt for arkeologi, konservering og historie om Bjørn Beltø som arkeolog? Som historiker? Som konservator? Og trenger man teskje for å grave seg frem til bygget i Blindernveien?

Det holdt godt med en teolog. Hun viste den smale vei til venstre fra Domus Theologica, nabobygget der man forsket på nettopp gamle manuskripter og kirkehistorie.

Tilfeldig at arkeologibygget skjuler seg bak teologiens høyborg?

Bent ser opp når Dekodet kommer inn. Mørkebrune øyne blinker muntert under det kullsvarte håret. Håndtrykket skarpt og fast som en helleristning. På veggen bak ham plukker solbrun kone og fem barn epler i Ullevål hageby.

Egeland må ha hatt det moro når han laget Bjørn Beltø som et negativbilde av Bent Bjørnø.

- Ikke alle professorer ved UiO er albinoer?

- Nei, noen av oss er nok mer skarpsynte enn som så, humrer Bjørnø. Men vi setter stor pris på omtalen. Forresten er det flott om du ikke tar noe bilde. Det blir så mye oppstyr når noen snuser opp sammenhengen. Belto slipper det, siden han ikke finnes, smiler han unnskyldende.

- Flott at du hadde tid til et intervju, selv om hverdagen kanskje ikke er like hektisk som i kodekrim?

- Neida, hos oss blir det mer mygg enn Mossad, for å si det slik. Hvis det er noen profesjon der man kan snakke om å gi det inn med teskjeer og legge stein på stein, så er det i arkeologien.

- Så da har du kanskje hatt tid til å lese Egelands nyeste roman, Codex? 

- Ja, og det er jo fortsatt litt sommerferie. Boken er riktig så festlig, den. Til tider besettende spennende, kanskje spesielt når han skriver om den nære fortid, i 1944. Ingen tvil om at vi gjerne skulle funnet like mystiske manuskripter, koder og artifakter.

Bjørn ser misunnelig ut. Han skynder seg å legge til: Men vi lever nok ikke helt i samme virkelighet, Beltø og jeg.

- Ikke like mye drap og damer ved instituttet?

- Jeg tenkte vel mer på at Egeland denne gangen tar den helt ut, som vi sier det på fagspråket, i hvert fall i lunsjen. Min kollega Øystein Sørensen har skrevet Historien om det som ikke skjedde: kontrafaktisk historie. Beltø-bøkene er helt klart alternativhistorie. Ikke har det skjedd, og ikke kunne det ha skjedd.

- Selv Indiana Jones i bunad er vel på ekte lokasjoner og kan sin historie?

- Utvilsomt, men jeg undrer meg av og til. Når et helt sentralt funn skjer i en kristen basilika fra det første århundret, er det ikke vår virkelighet. Kristne hadde verken makt eller midler til å bygge noe slik før et par hundre år senere. Husk at det først var under keiser Konstantin at kristendommen ble offisielt tillatt. Det hadde blitt noen møddinger måping rundt lunsjbordet her om jeg hadde påstått at Håkon den gode er begravet i en katedral i Oslo, fra Harald Hårfagres tid.

- Ikke misforstå, alternativhistorie er moro! At den handler om arkeologer er dobbelt gøy! Så kan noen av oss løfte et øyenbryn eller tre når dramatiseringen krever at Beltø blir imponert over at en som er interessert i tidlige kristne tekster har hørt om Bart Ehrman, altså bestselgeren på feltet. Ha ha, da må han ha gravd seg godt ned i en grøft! Eller når noen håper de har funnet "en tekst som en gang for alle kan bekrefte Bibelens ufeilbarlighet". Hva slags tekst skulle plutselig kunne vise det? En trylleformular?

Bjørno humrer og legger til: Egeland er forbilledelig ærlig i etterordet om at ganske mye av hva han skriver er oppdiktet og nevner noe av det.

- Men du underslår ikke at Kirken har hatt stor makt lenge?

- Nei, men det er både og - og ikke på den tiden. Bjørnø tenker seg om, lener seg litt fremover: Mye av hva vi har i bakhodet om pavekirken er halvfordøyde bilder fra renessanse og motreformasjon, altså grovt regnet 15- og 1600-tallet. Det er lett å overføre dette på fortiden, og tenke at det var sånn også i år 1300, 850 og 90. Men enkelte av første pavene var som Egeland nevner antagelig slaver - og i første århundre ble de stort sett begravd i katakomber - i hvertfall ikke i prangende sarkofager.

- Beltø finner jo mye og det meste henger da godt sammen?

- Ja, tar man det først som alternativhistorie går mye opp. Bryr ikke Kirken seg om fakta eller logikk, er det forståelig at det helt store funnet man gjør i Sirkelens ende - den første boken i serien - ikke endrer premissene for kristen tro en spatel eller to. Det demper ikke et børstedrag på behovet ytterliggående sekter og organisasjoner har for igjen å avsløre Kirken i de påfølgende bøkene. Spiller det ingen rolle hvilke funn man gjør, er man kanskje konsekvent, men det er vanskelig å se de bokstavelig talt himmelstormende plottene tas helt på alvor.  Selv om det hjelper på å opprettholde spenningen!

Vi fikk ikke noe bilde av Bjørnø, kun av yndlingsspatellen.

 - Hadde noen her på instituttet oppdaget at Henrik Wergeland hadde forfalsket Grunnloven og Stortingsvedtak for å fremme jihad mot jesuittene, ville det nok påvirket norsk politikk. For ikke å si Wergelandsselskapet.

- Kirken har vel drevet med litt av hvert, den også?

- Ja, hadde Den katolske kirken vært rik og ressurssterk fra første stund og uten bølgedaler, stolpehull og kokegroper, kunne den selvsagt lykkes med et bredt anlagt spill i et par årtusen for å beskytte skatter og skrifter. I en alternativhistorie kan man beleilig unngå rot i grøftene som plyndringer av Roma, marionettpaver styrt av franske konger, motpaver og fordrivelsen fra Roma til Avignon på 1300-tallet.

- Dette er da ikke så farlig i spenningsromaner? 

- Kanskje ikke, sjangeren følger helt klart egne spilleregler. Bakteppet med den mørke middelalderen og alt det der er krever det mye å skrive seg ut av. Men det handler ikke bare om faglige fotnoter, sier Bjørnø og ser mot en bokhylle som rommer mer enn arkeologi. Han krymper seg litt. Følelsene er tydelig blandet. Han minner om en tryllekunstner som må avsløre et trick.

- Kristne tekster ble ikke skrevet på pergament i det første århundret. Man innførte ikke små bokstaver - misnuskler som det kalles - på gresk før midten av 800-tallet eller noe slik. I vår historie ville altså evangeliefunnet og denne koden i Codex vært lett gjennomskuelige forfalskninger. Kanskje avslører Beltø dette i en eventuelt neste bok, etter å ha snakket med en ahem ... beskjeden kollega på nabokontoret?

- Men de mer politiske forholdene, som motsetninger mellom Paulus og Jesus, er det vel lov for en romanforfatter å spekulere i? Paulus faller jo helt gjennom når vi snakker om likeverd og slaver?

- Ja, det hadde tatt seg ut om vi skulle lagt noen begrensninger! Samtidig er det nok typisk for en moderne krimforfatter å bli litt historieløs, selv om Egeland er bedre enn mange - og jeg vil ikke snakke om Dan Brown. Det å kunne forstå historien innenfra - puste luften fra fortiden, kjenne på stemninger og tanker, se fortidens mennesker med egne øyne - er noe vi forsøker å legge vekt på i undervisningen.

Bent lener seg frem på stolen. Det er ikke behov for noe langt oppfølgingsspørsmål.

- Du tenker på debatten om Paulus?

- Det er vanskelig å la være. Det hadde vært interessant å se på flere i noenlunde datiden, Aristoteles, Platon, Cæsar, Josefus og andre filosofer og forfattere, for ikke å si tidligere babylonske og persiske eller senere arabiske og så videre. Hadde man så sammenlignet Paulus med disse, ville man hatt tre alternativer:

1: Paulus var verre enn et barn av sin tid
2: Paulus var et typisk barn av sin tid
3: Paulus var bedre enn et barn av sin tid

- Mange vil si at Paulus opplagt er av de verre?

- Da har man nok ikke lest så mye av datidens historikere eller filosofer, utbryter Bjørnø og vrir seg: Hm, ja, det har jo de færreste.

- Mange tror uten videre at alternativ 1 stemmer, men det som er enklest å forsvare er 3 - at Paulus var bedre enn sin tid. Selv om noen historikere står for 2, er det ikke vanskelig å finne dem som argumenterer for at Paulus innførte tanker som har gitt ringvirkninger frem til i dag - og fortsatt gjør det.



Bent fekter med hendene, dette er tydelig viktig: Ikke minst når det gjelder likeverd. Han brøt med antikkens menneskesyn og stilte alle likt - overfor Gud.

- Det var da voldsomt. Her er det da også klare negative sider?

- Ja, få historikere vil hevde et alternativ 4, at alt i Paulus er bokstavelig bra i alle tider. Men skal vi gå inn på dette seriøst blir det fort en debatt på et annet nivå enn en mer tabloid om hvorvidt Paulus er slem eller bare dum.

- Selv om mye av hva vi tenker i dag vil være farget av hvordan vi tolker at kvinner skal "tie i forsamlingen", for ikke å si avvisningen av homofili, må en historiker også vurdere Paulus ut fra datidens filosofi, spesielt den stoiske, klassisk naturrett og så videre. Og ikke minst ut fra underliggende strata om likeverd og kjærlighet.

- Graver man dypere enn krim, kommer ikke Paulus så dårlig ut, etter det jeg kan forstå.

- Det høres ut som om du jobber for Vatikanets sikkerhetsstjeneste?

- Ha ha, det kan jeg ikke røpe. Litt mer seriøst vet jeg lite om teologi. Der får du spørre ekspertene i nabohuset en grøft unna. Men historikere kommer etter det jeg hører ikke unna det revolusjonerende i at Paulus - i det minste religiøst sett - likestilte kvinner og menn, slaver og fri, jøder og grekere. Samt understrekte at alle trengte like mye frelse, enten man var keiser eller hattemaker.

- Det er heller ingen grunn til å underslå at det som ofte kalles for Kjærlighetens kapittel, 1. Korinterbrev 13, konkluderer med at størst blant disse er kjærligheten.  Slike forestillinger om det åndelige, om det grunnleggende virkelige, er det i lengden vanskelig å holde vekk fra det verdslige.

- Når Paulus til og med understreker at etikk er skrevet på alles hjerter, enten man er jøde eller hedning, foregriper han rettstenkning som ikke krever at lover må dikteres fra Gud eller kan velges av stater etter forgodtbefinnende.

- All lærdommen din driver deg fra forstanden, Bent!

- Jeg er ikke fra forstanden, ærede Dekodet, alt jeg sier er sant og vel gjennomtenkt. Husk at fortiden er et annet land. Vi lærer mer av å være gjester enn turister, sier Bjørnø og ser engasjert rundt seg, som om han håper det skjuler seg en tidsmaskin bak bokstabelen til høyre.

- Selv ser jeg på klokken og tenker dette sikkert holder til et oppslag på 600 ord. Jeg takker for meg. Teologiens domus løfter seg mot himmelen, mens arkeologene synker i bakken bak.

Den 13. anmeldelsen

Det tilhører livets små overraskelser at det ble noe begrenset taletid under lanseringen av Tom Egelands Den 13. disippel på tirsdag for et tettpakket rom av lesere, fra Lahlum til Lise Myhre.

At en som er oppsatt med egen blogg lar det gå utover egne lesere er heller ingen nyhet.

Dette er altså Tom Egelands femte roman om Bjørn Beltø, albinoarkeologen som snubler over sensasjonelle funn som snur verdenshistorien/kristendommen på hodet og alt det der.

Før de glemmes eller gjemmes som Paktens ark i Indiana Jones.

Selv om mye av arkeologien må være en våt drøm for ateister, er det ikke vanskelig å lese bøkene for kristne. Det hjelper godt at Tom Egeland vet bedre enn Dan Brown hva som er funn og hva som er påfunn.

Det blir ikke verre av å se hvor mye alternativ historie som må diktes opp for å undergrave kristen tro.

Tematisk er dette en fortsettelse av Sirkelens Ende, den første Beltø-boken. På dødsleiet forsøker en kvinnelig kollega å gi ham et budskap. Så får han en mystisk nøkkel. Det viser seg at et arkeologisk funn i Israel i 1978 holdes hemmelig. Mannen bak funnet forsvant sporløst. Noen overfalles i Oslo. Bjørn Beltø møter en israelsk kvinne. Mossad griper inn.

Beltø lurer som vanlig mye på livet og Gud og Jesus og Bibelen og teologi. Og på om han har sjanse på damen han møter. Da er det mer nytt at han kan bli professor.

Som leser kan man så lure på når Beltø vil lese mer enn tabloidteologi. Og sukke over at han ikke oftere snubler innom Amazon eller Universitetsbiblioteket for å se hva kristne tenker (enten man er ute etter grundige bøker om Paulus (eller kortere artikler) eller populærinnføringer i kristen tro eller debattorienterte om teologi eller om gudsargumenter, eller om sistnevnte på norsk).

Det jeg var bedt om var imidlertid (noen vil si heldigvis) ikke å ramse opp linker og litteratur. Oppgaven var å dele noe ex cathedra på 4-6 minutter om et så lite ambisiøst tema som Fra Dan Brown til Umberto Eco - hvor troverdig er Beltø-universet som underholdningslitteratur?

Man gjør jo likevel ikke sånt helt uten å forberede seg, og det følgende er mine notater, noen smuler utdypet.

Hovednotatet var følgende tabell som kan trenge en del voiceover.

	Leserne oppfatter det som	Type	Populæritet
Dan Brown	Mye sant (men er moderne myter, tolket av en new ager)	Trivialthriller	Superbestselger
Umberto Eco	Tusen teorier fra tusen detaljer, postmoderne visjon	Mangslungen idéroman	Smalt publikum
Tom Egeland	Blanding av diktning og sannhet (som tolket av en ateist)	Thriller og tankevekker	Bestselger

Nå blir det fort urettferdig å sammenligne noen med Eco som altså stiller i en annen divisjon. Få forfattere er mer bevandret i esoteriske kilder og historie, eller i litteraturteori - eller har bedre språkfølelse.

Eco er kort sagt ikke Dan Brown.

Selv om Tom Egeland noen ganger står nærmere Eco, er det mer nærliggende å sammenligne ham med Dan Brown.

Og mer flatterende. Bjørn Beltø går Robert Langdon en høy gang eller tre, bortsett fra evnen til å havne i stadig nye firesiders kapitler med cliffhangere. Der er da også Langdon uslåelig.

Bjørn Beltø er ikke et vandrende leksikon eller rådsnar actionhelt. Bjørn minner lite om Bob. Mange identifiserer seg mer med en sutrehelt enn med en superhelt. Beltø hadde ikke følt seg hjemme blant Ecos skrudde komspirasjonsnerder.

Egeland viser en imponerende balansekunst. Han har på én gang villere og mer troverdige plott enn Dan Brown. Han har både større distanse til stoffet og mer nærhet til personene.

Han har mer respekt for historiske kilder og leker mer med dem.

Det blir ikke verre av en bedre penn. Egeland har avsnitt som Raymond Chandler ville humret av og Dan Brown solgt sjelen sin for.

Som et besøk på selveste advokat Weidemanns kontor:

Fru Gjerdmundseth viser meg gjennom en korridor der innfule advokater og flittige fullmektiger sitter bak hver sin miniatyrversjon av mahognidøren og gjør sitt ytterste for, kanskje en dag, å bli innlemmet i Weidemanns himmelske hoff som erkeengel, eller partner som det heter på advokatenes stammespråk. Aller innerst i korridoren: enda en dobbel mahognidør. Bak den troner Vårhere. Fru Gjerdmundseth banker forsiktig på døren og trekker seg skyndsomt til side. Og se! - døren åpner seg og en røst lyder som torden: "Kom!"Bak det veldige skrivebordet ruvet en stol, som en trone, og på tronen sitter Vårherre, eller nei, det må være advokat Weidemann, og med røsten jeg før hadde hørt tale med klang av torden og basuner, sier han til meg: "Beltø, kom inn, kom inn."

Når Den 13. disippel er en fortsettelse av Sirkelens ende, betyr det at Egeland må leve med de valgene han gjorde i den boken. Han har på mange måter malt seg opp i et hjørne. Beltø kan ikke gjøre like sensasjonelle funn og må nøye seg med å rive teppet vekk fra mindre sentrale læresetninger (noe Egeland sjangeren tro alltid kaller dogmer).

Denne gang er det ikke bare Den katolske kirken som er i skuddlinjen. Siktet rettes også mot Paulus.
Man kunne dermed håpe å få innsikt i en så fascinerende og mangfoldig figur. Men i stedet for å søke å forstå Paulus, står Egeland i tradisjonen som søker å angripe ham. Paulus er slangen i det urkristne paradis. I stedet for å lese ham ut fra menighetene han skrev til i hans samtid, leses han som om han har skrevet til menigheter i dag.

Akkurat dette blir ikke mer opplysende av et grep Egeland gjør mot slutten. Siden Paulus opplagt ikke er god og dessuten mann, må man forklare hvorfor så mye han skrev holder godt også for moderne kvinner.

Løsningen er at det som skurrer hos Paulus er fra Paulus selv, det som er bra er stjålet fra en annen.

Men dette er altså tolkninger og perspektiver. Det er ikke rettferdig å kritisere en spenningsroman for grep og funn som visker vekk historiske personer.

Så er det ikke til å komme fra at det også finnes nøytrale poenger som kan gi grunn til å rekke opp hånden. Nei, den kvinnelige Visdommen i Salomos Ordspråk kommer ikke fra gnostisismen. Det er ikke troverdig med evangelier skrevet på pergament i første århundre. Unøyaktigheter er det dessverre alltid i denne sjangeren og det er god tid å rette til paperbackutgaven. Heldigvis trenger ikke troverdig underholdningslitteratur å være troverdig historie.

Det sier likevel mye om Egeland at det ikke finnes noe mer troverdig på markedet i sjangeren.

Tom Egelands 13. den 6.

Da skal jeg visstnok si noen mer eller mindre bevingede ord under lanseringen av Tom Egelands Den 13. disippel i morgen, tirsdag 6. mai kl. 19-21.

Det hele finner sted hos Aschehoug på Sehesteds plass i Oslo.

Og, nei, det handler ikke om hvem som er Tom Egelands 13. disippel.

For ordens skyld kan nevnes at jeg ikke er helt alene på banen.

Blant andre som skal bringe bevingede ord er Petter Skippervold (stipendiat ved Det teologiske fakultet, UiO) og Kristin Brandtsegg Johansen (idéhistoriker og fagbokforfatter), mens Terje Berg (pastor i pinsebevegelsen) dessverre har måttet melde forfall. Muligens kan det likevel bli lest opp en tekst fra ham.

Tom Egeland i Dagbladet Magasinet 03.05.2014

Hva jeg tenker om boken vil du få vite etter tirsdagen.

I mens kan jeg bruke anledningen til å rose Tom Egeland mer alment. Han er av få konspirasjonsforfattere med gangsyn nok til ikke å ta Hellig Blod Hellig Gral som god fisk.

Han merket fort at det luktet av boken.

I stedet for å tro at innholdet var i nærheten av sant, brukte Tom deler på måter som antydet en mer enn lettere skepsis, i hans første roman om arkeologen Bjørn Beltø og bibelmysterier - Sirkelens ende i 2001.

Nå er den avgjort ikke hans beste roman. Engasjerende og lettlest, men mangler distanse til det mer seriøse stoffet han hadde lest om teologi og teksthistorie. Det er ikke i veien for at Tom Egeland går Dan Brown en høy gang i kunnskap og kreativ bruk av idéer, og ikke bare fordi det finnes atskillig vanskeligere prestasjoner.

Selv om han ikke landet på helt samme løsning som en viss Davidsen ville gjort. Og nok malte seg litt inn i et hjørne med tanke på oppfølgerbøker.

Denne Davidsen er også intervjuet i Magasinet sist lørdag, og må tydeligvis ha gjort et visst inntrykk på journalisten.  

Et hjertesukk over telefonen:

– Da Dan Brown markedsførte «DaVinci-koden» gikk han langt i å antyde at han hadde avslørt gamle historiske konspirasjoner. og at boka var en slags dokumentar i romanform. Det er selvsagt det reneste sprøyt! 

Sivilingeniøren, konspirasjonsanalytikeren, foredragsholderen og skribenten Bjørn Are Davidsen snakket hyperkjapt over telefonen.

–Alle disse teoriene er viden kjente konspirasjonsteorier. men forbløffende mange trodde at det Dan Brown skrev var sant. I disse bøkene er hovedpoenget at ting ikke er som de ser ut som. At det er noen andre som står bak og trekker i trådene. Forfatterne drar veksler på en del moderne myter, som at kirken har drevet et renkespill i over tusen år for å holde sannheten skjult.

Han er gira nå. Elsker dette.

– Men det jo er til å fnyse eller fnise av. Pavene var i lange perioder stort sett marionettepaver, de franske og italienske kongene og keiserne hadde dem i sin hule hånd.

Davidsen har blant annet gitt ut boka «Da jorden ble flat – mytene som ikke ville dø», om en rekke slike myter. Han mener at teoriene rundt konspirasjoner og maktmisbruk treffer en nerve hos leserne av teologiske thrillere.

–Det har vært en enorm vekst i konspirasjonsteorier siden 1960-tallet, noe som henger sammen med politiske forhold i usa og framveksten av en del religiøse grupper som har gtrodd på dette eller i hvert fall fremmet sine synspunkt på kreative måter. Det gjør at de har fått gjennomslag for oppgjør med alt fra Pentagon til Vatikanet.

Han trekker fram «The Mystery of Mar Saba» av James Hunter (1940) som den boka, i tillegg til Bibelen selvfølgelig, som kan ha startet bølgen med teologiske thrillere.

–Den handler om et funn av en evangelietekst i et kloster i ørkenen. I motsetning til hos Dan Brown blir det imidlertid avslørt at det hele er en forfalskning. Det mer spesielle med boken er at den muligens inspirerte en bibelforsker, Morton Smith, til selv å forfalske en tekst, «Det hemmelige Markus-evangeliet».

Nå handler Den 13. disippel faktisk vel så mye om Paulus som om Jesus. Forståelig nok treffer ikke alle sider ved Paulus det berømte året 2014.

Hvorvidt Tom Egeland treffer alle sider ved Paulus, kan det være jeg kommenterer noen sider ved senere i uken.

Dagen i dag

Selv om jeg stod først i køen da beskjedenhet ble delt ut, er det vanskelig ikke å dele denne hyggelige omtalen fra Tom Egeland i dagens Dagen.

Så er spørsmålet om det bidrar til å styrke eller redusere min troverdighet for avisens lesere.

Ateistens evangelium

Tom Egelands seneste arkothriller, Lucifers Evangelium, skamløst anmeldt på Damaris.

Og skamløst markedsført under.

Koder og konspirasjoner

En annen bok som er blitt dekodet i det seneste er Paktens voktere av Tom Egeland.

Vi snakker altså om sjangeren historisk rebusløp med innlagte konspirasjoner. Kort sagt kodekrim med kirkespark, denne gang i koblingen mellom Snorre, Olav den hellige og egyptiske mysterier med tråder bakover til gammeltestamentlig tid.

For ikke å si såkalt sakral geometri, i hovedsak slik vi finner det i kultarkeologiske klassikere som Det norske pentagram.

Blant utfordringene i denne type bøker er å unngå fordummende stereotypier. Egeland er heldigvis klar over dette, noe han ikke minst viste i sin forrige bok om albinoarkeologen Bjørn Beltø, Sirkelens ende, en bok som til tross for å være bygget på klisjeer om kirkens maktkonspirasjoner, sjarmerte ved å ta spillet ut i det lettere absurde.

Selv om Paktens voktere på sett og vis er en bedre bok, lider den under å være en oppfølger. Dermed må etablerte "sannheter" fra forrige bok forfølges, inkludert kirkelige skurkeroller. Vi slipper altså ikke unna stereotypier som "Vatikanet" (favorittbetegnelsen på Den katolske kirken, selv lenge før paven befant seg i det området) som en sterk, stø og ikke minst slem aktør over årtusene.

Ekstra pussig blir det når et av de helt sentrale elemenetene i plottet (noe som fremgår allerede av forsiden og dukker opp ganske fort i boka) er koblingen av en egyptisk ankh, runetegnet ty, og det kristne korset. For at plottet skal gå opp, må vi altså drive såpass suspension of disbelief at en gammelegyptisk religionsutøvelse ikke bare har overlevd i det sterkt islamiserte Egypt så sent som på 1000-tallet, men i tillegg i beste synkretistiske stil slenger på det kristne korset. Uten å ha et eneste direkte muslimsk element.

Men bevares, det er er stort sett spenning og fart hele veien. Og mye lek med kilder og koder, selv om det av og til er lagt inn noe vel moderne fortellerkunst og tidsånd i gamle skrifter og skildringer. Kan man noe om stoffet, er det nok ikke til å unngå at man rynker på nesen både her og der, enten vi snakker om underteksten om kirkens negative forhold til vitenskap eller om generell historisk rimelighet.

Men siden de færreste lesere (eller bokanmeldere) er i nærheten av nerder på feltet, er det lett å tilgi Egelands friheter.

Det hadde likevel vært spennende å se hvilken forfatter som først gjør vrien med at kirken kan nærme seg en helterolle i spørsmål knyttet til vitenskap og historie. Selv om det krever at man overvinner frykten for at anmeldere og lesere skal latterliggjøre noe så fantasifullt.

Det er nok ingen fare for at Egeland tar den så langt ut med det første.