Hvordan oppfattes det norske svaret på Indiana Jones? Hva tenker man ved Institutt for arkeologi, konservering og historie om Bjørn Beltø som arkeolog? Som historiker? Som konservator? Og trenger man teskje for å grave seg frem til bygget i Blindernveien?
Det holdt godt med en teolog. Hun viste den smale vei til venstre fra Domus Theologica, nabobygget der man forsket på nettopp gamle manuskripter og kirkehistorie.
 |
| Tilfeldig at arkeologibygget skjuler seg bak teologiens høyborg? |
Egeland må ha hatt det moro når han laget Bjørn Beltø som et negativbilde av Bent Bjørnø.
- Ikke alle professorer ved UiO er albinoer?
- Nei, noen av oss er nok mer skarpsynte enn som så, humrer Bjørnø. Men vi setter stor pris på omtalen. Forresten er det flott om du ikke tar noe bilde. Det blir så mye oppstyr når noen snuser opp sammenhengen. Belto slipper det, siden han ikke finnes, smiler han unnskyldende.
- Flott at du hadde tid til et intervju, selv om hverdagen kanskje ikke er like hektisk som i kodekrim?
- Neida, hos oss blir det mer mygg enn Mossad, for å si det slik. Hvis det er noen profesjon der man kan snakke om å gi det inn med teskjeer og legge stein på stein, så er det i arkeologien.
- Ja, og det er jo fortsatt litt sommerferie. Boken er riktig så festlig, den. Til tider besettende spennende, kanskje spesielt når han skriver om den nære fortid, i 1944. Ingen tvil om at vi gjerne skulle funnet like mystiske manuskripter, koder og artifakter.
Bjørn ser misunnelig ut. Han skynder seg å legge til: Men vi lever nok ikke helt i samme virkelighet, Beltø og jeg.
- Ikke like mye drap og damer ved instituttet?
- Jeg tenkte vel mer på at Egeland denne gangen tar den helt ut, som vi sier det på fagspråket, i hvert fall i lunsjen. Min kollega Øystein Sørensen har skrevet Historien om det som ikke skjedde: kontrafaktisk historie. Beltø-bøkene er helt klart alternativhistorie. Ikke har det skjedd, og ikke kunne det ha skjedd.
- Selv Indiana Jones i bunad er vel på ekte lokasjoner og kan sin historie?
- Utvilsomt, men jeg undrer meg av og til. Når et helt sentralt funn skjer i en kristen basilika fra det første århundret, er det ikke vår virkelighet. Kristne hadde verken makt eller midler til å bygge noe slik før et par hundre år senere. Husk at det først var under keiser Konstantin at kristendommen ble offisielt tillatt. Det hadde blitt noen møddinger måping rundt lunsjbordet her om jeg hadde påstått at Håkon den gode er begravet i en katedral i Oslo, fra Harald Hårfagres tid.
- Ikke misforstå, alternativhistorie er moro! At den handler om arkeologer er dobbelt gøy! Så kan noen av oss løfte et øyenbryn eller tre når dramatiseringen krever at Beltø blir imponert over at en som er interessert i tidlige kristne tekster har hørt om Bart Ehrman, altså bestselgeren på feltet. Ha ha, da må han ha gravd seg godt ned i en grøft! Eller når noen håper de har funnet "en tekst som en gang for alle kan bekrefte Bibelens ufeilbarlighet". Hva slags tekst skulle plutselig kunne vise det? En trylleformular?
Bjørno humrer og legger til: Egeland er forbilledelig ærlig i etterordet om at ganske mye av hva han skriver er oppdiktet og nevner noe av det.
- Men du underslår ikke at Kirken har hatt stor makt lenge?
- Nei, men det er både og - og ikke på den tiden. Bjørnø tenker seg om, lener seg litt fremover: Mye av hva vi har i bakhodet om pavekirken er halvfordøyde bilder fra renessanse og motreformasjon, altså grovt regnet 15- og 1600-tallet. Det er lett å overføre dette på fortiden, og tenke at det var sånn også i år 1300, 850 og 90. Men enkelte av første pavene var som Egeland nevner antagelig slaver - og i første århundre ble de stort sett begravd i katakomber - i hvertfall ikke i prangende sarkofager.
- Beltø finner jo mye og det meste henger da godt sammen?
- Ja, tar man det først som alternativhistorie går mye opp. Bryr ikke Kirken seg om fakta eller logikk, er det forståelig at det helt store funnet man gjør i Sirkelens ende - den første boken i serien - ikke endrer premissene for kristen tro en spatel eller to. Det demper ikke et børstedrag på behovet ytterliggående sekter og organisasjoner har for igjen å avsløre Kirken i de påfølgende bøkene. Spiller det ingen rolle hvilke funn man gjør, er man kanskje konsekvent, men det er vanskelig å se de bokstavelig talt himmelstormende plottene tas helt på alvor. Selv om det hjelper på å opprettholde spenningen!
 |
| Vi fikk ikke noe bilde av Bjørnø, kun av yndlingsspatellen. |
- Kirken har vel drevet med litt av hvert, den også?
- Ja, hadde Den katolske kirken vært rik og ressurssterk fra første stund og uten bølgedaler, stolpehull og kokegroper, kunne den selvsagt lykkes med et bredt anlagt spill i et par årtusen for å beskytte skatter og skrifter. I en alternativhistorie kan man beleilig unngå rot i grøftene som plyndringer av Roma, marionettpaver styrt av franske konger, motpaver og fordrivelsen fra Roma til Avignon på 1300-tallet.
- Dette er da ikke så farlig i spenningsromaner?
- Kanskje ikke, sjangeren følger helt klart egne spilleregler. Bakteppet med den mørke middelalderen og alt det der er krever det mye å skrive seg ut av. Men det handler ikke bare om faglige fotnoter, sier Bjørnø og ser mot en bokhylle som rommer mer enn arkeologi. Han krymper seg litt. Følelsene er tydelig blandet. Han minner om en tryllekunstner som må avsløre et trick.
- Kristne tekster ble ikke skrevet på pergament i det første århundret. Man innførte ikke små bokstaver - misnuskler som det kalles - på gresk før midten av 800-tallet eller noe slik. I vår historie ville altså evangeliefunnet og denne koden i Codex vært lett gjennomskuelige forfalskninger. Kanskje avslører Beltø dette i en eventuelt neste bok, etter å ha snakket med en ahem ... beskjeden kollega på nabokontoret?
- Men de mer politiske forholdene, som motsetninger mellom Paulus og Jesus, er det vel lov for en romanforfatter å spekulere i? Paulus faller jo helt gjennom når vi snakker om likeverd og slaver?
- Ja, det hadde tatt seg ut om vi skulle lagt noen begrensninger! Samtidig er det nok typisk for en moderne krimforfatter å bli litt historieløs, selv om Egeland er bedre enn mange - og jeg vil ikke snakke om Dan Brown. Det å kunne forstå historien innenfra - puste luften fra fortiden, kjenne på stemninger og tanker, se fortidens mennesker med egne øyne - er noe vi forsøker å legge vekt på i undervisningen.
Bent lener seg frem på stolen. Det er ikke behov for noe langt oppfølgingsspørsmål.
- Du tenker på debatten om Paulus?
- Det er vanskelig å la være. Det hadde vært interessant å se på flere i noenlunde datiden, Aristoteles, Platon, Cæsar, Josefus og andre filosofer og forfattere, for ikke å si tidligere babylonske og persiske eller senere arabiske og så videre. Hadde man så sammenlignet Paulus med disse, ville man hatt tre alternativer:
1: Paulus var verre enn et barn av sin tid
2: Paulus var et typisk barn av sin tid
3: Paulus var bedre enn et barn av sin tid
- Mange vil si at Paulus opplagt er av de verre?
- Da har man nok ikke lest så mye av datidens historikere eller filosofer, utbryter Bjørnø og vrir seg: Hm, ja, det har jo de færreste.
- Mange tror uten videre at alternativ 1 stemmer, men det som er enklest å forsvare er 3 - at Paulus var bedre enn sin tid. Selv om noen historikere står for 2, er det ikke vanskelig å finne dem som argumenterer for at Paulus innførte tanker som har gitt ringvirkninger frem til i dag - og fortsatt gjør det.
Bent fekter med hendene, dette er tydelig viktig: Ikke minst når det gjelder likeverd. Han brøt med antikkens menneskesyn og stilte alle likt - overfor Gud.
- Det var da voldsomt. Her er det da også klare negative sider?
- Ja, få historikere vil hevde et alternativ 4, at alt i Paulus er bokstavelig bra i alle tider. Men skal vi gå inn på dette seriøst blir det fort en debatt på et annet nivå enn en mer tabloid om hvorvidt Paulus er slem eller bare dum.
- Selv om mye av hva vi tenker i dag vil være farget av hvordan vi tolker at kvinner skal "tie i forsamlingen", for ikke å si avvisningen av homofili, må en historiker også vurdere Paulus ut fra datidens filosofi, spesielt den stoiske, klassisk naturrett og så videre. Og ikke minst ut fra underliggende strata om likeverd og kjærlighet.
- Graver man dypere enn krim, kommer ikke Paulus så dårlig ut, etter det jeg kan forstå.
- Det høres ut som om du jobber for Vatikanets sikkerhetsstjeneste?
- Ha ha, det kan jeg ikke røpe. Litt mer seriøst vet jeg lite om teologi. Der får du spørre ekspertene i nabohuset en grøft unna. Men historikere kommer etter det jeg hører ikke unna det revolusjonerende i at Paulus - i det minste religiøst sett - likestilte kvinner og menn, slaver og fri, jøder og grekere. Samt understrekte at alle trengte like mye frelse, enten man var keiser eller hattemaker.- Det er heller ingen grunn til å underslå at det som ofte kalles for Kjærlighetens kapittel, 1. Korinterbrev 13, konkluderer med at størst blant disse er kjærligheten. Slike forestillinger om det åndelige, om det grunnleggende virkelige, er det i lengden vanskelig å holde vekk fra det verdslige.
- Når Paulus til og med understreker at etikk er skrevet på alles hjerter, enten man er jøde eller hedning, foregriper han rettstenkning som ikke krever at lover må dikteres fra Gud eller kan velges av stater etter forgodtbefinnende.
- All lærdommen din driver deg fra forstanden, Bent!
- Jeg er ikke fra forstanden, ærede Dekodet, alt jeg sier er sant og vel gjennomtenkt. Husk at fortiden er et annet land. Vi lærer mer av å være gjester enn turister, sier Bjørnø og ser engasjert rundt seg, som om han håper det skjuler seg en tidsmaskin bak bokstabelen til høyre.
- Selv ser jeg på klokken og tenker dette sikkert holder til et oppslag på 600 ord. Jeg takker for meg. Teologiens domus løfter seg mot himmelen, mens arkeologene synker i bakken bak.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar