Den grenseløse Stephen Hawking

Man trenger ikke være glad i vitenskap for å bli rørt av hyllesten Stephen Hawking får ved hans bortgang, enten vi følger med på Dagsrevyen, ser oppslag på Londons undergrunnsstasjoner eller lytter i lunsjpausene på jobben.

Vi har ikke hatt et tydeligere ikon for fysikk og forskning siden Einstein. Det har vært vanskelig å finne en mer uredd og sitert kosmolog, enten han snakker om universet, om besøk fra andre planeter, om Gud eller livet etter døden.

Samtidig gir nettopp dette grunn til å reflektere over den status vitenskapen - og ikke minst naturfilosofen - har i vår kultur.

For her er linjene lange. Helt siden middelalderen har naturfilosofer med bred bakgrunn fra astronomi og geometri til fysikk og logikk vært nærmest hellige kyr, for å låne et uttrykk fra Arthur Koestlers The Sleepwalkers.

Siden de representerte fornuften, kunne de formidle den guddommelige plan for universet. De så etter mønstrene Den store arkitekten hadde tegnet med passer og linjal, og var med ytterst få unntak hevet over politiske og religiøse kontroverser.

Logikken var enkel: Dess mer vi finner av lover i universet, dess mer bekrefter de en lovgiver bak universet.

Dette skulle imidlertid endre seg, dess lenger vekk fra de historiske røttene man kom.

Boktrykkerkunstens massepublikasjon av nye bøker og de store klassikere fra antikken, gjorde det stadig mindre interessant med klostrenes håndskrifter fra den nære fortid.

Og leste man ikke fortidens tekster, ble det stadig lettere å glemme eller misforstå hva de sa.

Når man ikke bare diktet opp egne versjoner og fortellinger, ikke minst i oppgjør med katolske land som Spania og Frankrike. Mens man der kunne advare mot noen typer vitenskap, fordi den var protestantisk.

I løpet av 1800-tallet tok mytene over og ga næring til oppgjør med all gudstro. I stedet for å se en sammenheng mellom tro og vitenskap, oppfattet mange dem i stadig større grad som motsetninger.

Samtidig ble naturfilosofene gradvis mer profesjonaliserte, så mye at man fikk en ny betegnelse: Scientist - naturvitenskapsmann.

Mens de fleste av opplysningstidens forskere hadde vært mer eller mindre glade amatører med bakgrunn som teologer eller prester, spesielt i Norden og England (Frankrike er en helt egen historie), ble man mer og mer spesialisert.

Man irriterte seg over eldre herrer som blandet inn teologi og filosofi, og ønsket å markere revir. Ubehaget var kanskje størst når man diskuterte evolusjon. Resultatet var en sterk mytologisering av debattene, spesielt den mellom biskop Wilberforce og Huxley i 1860.

Samtidig bygget man videre på og forsterket naturfilosofens klassiske prestisje og brede rolle som meningsformidler - uten alltid tilsvarende bred bakgrunn for meningene.

Nei, filosofien og teologien hadde utspilt sin rolle, nå skulle naturvitenskapens verktøy og empiriske studier være grunnlaget for livssyn, samfunn og politikk.

Det hele inngikk i kampen mot tradisjonelle autoriteter. Ikke minst ved universitetene som var bygget opp av og i noen grad fortsatt styrt av kirkesamfunn.  Sentralt i prosessen stod bøker som Dickson Whites The Warfare between Science and Theology in Christendom i 1896, om de angivelig store konfliktene mellom tro og vitenskap i historien.

En bok som kom i store opplag, ble oversatt til mange språk og satte premissene for samtaler om religion i generasjoner.

Dermed fikk vi alle disse fortellingene om Kirken som forbød lynavledere og bedøvelse, hevdet jorden var flat og dømte astronomer til bålet.

Mens boken i dag trekkes frem av vitenskapshistorikere fordi den - høyst ufrivillig - nettopp viser hvor mye livssyn og politikk kan påvirke konklusjoner.

Men ånden fra 1800-tallet er fortsatt sterk. Naturlovene bekrefter ikke lenger en Lovgiver bak universet, de gjør Gud overflødig.

Det er i denne tradisjonen Stephen Hawking står. Når jeg til tider har vært noe kritisk mot hans tanker, er det ikke mot hans naturvitenskap. Det er mot hans naturfilosofi og den overdrevne rollen media har tillagt ham som meningsbærer på områder der han har for lite kompetanse.

Jeg var inne på noe av dette i en anmeldelse av bestselgeren Univers uten grenser for Dagbladet i 1988. Når Hawking avslutter boken med å gjøre Gud overflødig fordi vi hadde naturlover, snart en helhetsteori for fysikken, og en matematikk der universet var uten en klar begynnelse, var det grunn til å vise til tradisjoner som plasserte Gud som den grunnleggende eksistensen bak lovene, tid og rom.

For det er altså en myte at matematiske beskrivelser gjør metafysiske overflødige. Eller at et univers uten en begynnelse betyr slutten på klassisk gudstro - og ikke bare fordi den er noen uker eldre enn Big Bang som først ble oppdaget på 1920-tallet.

Anmeldelsen førte ikke overraskende til interessante reaksjoner i to motinnlegg. En økofilosof anklaget meg for å gå i en vestlig tankefelle ved å skille Gud fra naturen, en ateistisk filosof hevdet at jeg ved å å snakke om Gud beveget meg på fantasiens luftige vinger.

Siden noen og en hver kan gå i tankefeller og bedrive fantasiflukt, har det ikke manglet poster her på Dekodet om Hawkings utspill de seneste årene.

• Hawkings helse (bekymret post etter melding om forverret helsetilstand, 20. april 2009)

• The Hawking Delusion? (om hans bok The Grand Design, 2. september 2010)

• Den store anmeldelsen (av The Grand Design, 6. september 2010)

• Heliumet ut av Hawking-ballongen (enda mer om The Grand Design, 12. september 2010)

• Bare et eventyr i Nettavisen (om Hawkings avvisning av liv etter døden, 17. mai 2011)

• Første Mosebok bevist (New Scientist om en konferanse i anledning Hawkings 70-årsdag der det fremkom hvor vanskelig det var å unngå en skapelseshendelse, 17. januar 2012)

Det er uansett ingen grunn til å tro at grensen for innlegg om Hawking er nådd med dette.

Andre fredagsquiz

Da var tiden kommet for fredagsquiz på facebokveggen igjen:

1. Når omtrent kan dette være skrevet? 
2. Av hvem? 
3. Hvilken plass hadde dette betydelige verket i historien?

Mens jordens kuleform gjør at hva vi ser av himmelregionen avhenger av hvilken breddegrad vi er på, vil en som er i verdensrommet selvsagt se hele stjernehimmelen. Det er fordi ingen del av jordkloden da vil skygge for utsikten, samtidig som jorden selv knapt er et matematisk punkt sammenlignet med stjernehimmelens størrelse.

Som

vanlig

kommer

svaret

ganske

snart

rett

under

dette.

Macrobuis' fremstilling av jorden viser at den er delt på midten
av et hav og at han postulerer noen kontinenter på den sørlige 
halvkulen for at kloden skal være i balanse.

Det ble noen runder i kommentarfeltet fra den enes perioden etter den andre, tross stalltips som at verket er av de mest kopierte og leste frem til høymiddelalderen.

Altså noe alle lærde hadde lest, og til stor inspirasjon for mange slags diktere, som Dante.

Vi snakker om en som etter tradisjonen skal ha vært pretoriansk prefekt i Spania i 399, prokonsul for Afrika i 410 og hoffsjef i 422. Ingen perifer fyr, men glemt i dag.

Mer presist er det Macrobius Ambrosius Theodosius i hans Commentarii in Somnium Scipionis, altså Kommentaren til Scipios drøm, et verk skrevet av Cicero.

Her beskrives jorden som en ørliten klode i et enormt univers, noe som også var grunnlaget for hvordan man argumenterte for at vi måtte være ydmyke.

Mennesket befant seg ikke i noen priviligert posisjon, som om hele universet skulle være skapt for vår skyld alene. Nei, vi var helt ubetydelige i kosmisk målestokk, plassert i den ufullkomne delen av universet, lengst borte fra Gud.

Når Richard Dawkins hevder at "The universe presented by organised religions is a poky little medieval universe, and extremely limited" (i artikkelen A Survival Machine, 1996), bekrefter det altså hans svært begrensede utsyn.

Moral gjør moraldebatter umulige

I debatten som pågår om etikkens grunnlag kunne det nok tenkes mer nyttige innlegg enn Ole Martin Moens feillesninger med konklusjonen at "Gud gjør moral umulig" av Espen Ottosens opprinnelig korte innlegg om man kan være god uten Gud, og den litt senere utdypningen etter Halvorsens grunnleggende misforståelse av hans innlegg.

Hvis det er noe som gjør moral vanskelig å diskutere, er det ikke bare alt for lange setninger som over, men at dette handler om moral. For her tenker jeg ikke kun på noe distansert. Det handler veldig fort om meg, om hva jeg tenker, sier og gjør.

Eller i det minste kan jeg tro at det handler om det.

Dermed er det ikke sikkert at det jeg oppfatter er analytiske argumenter man nøkternt kan reflektere over eller ta til etterretning. I stedet er det lett å tro at det som sies er at jeg ikke er et godt nok menneske, eller er på tynn is i etiske spørsmål, har en dårligere etikk eller ikke bør slippes løs på barn (nåja, noen sier akkurat det rett ut).

Det blir ikke bedre hvis jeg mistenker at jeg er dypt uenig i og/eller redd for etikken jeg tror motparten står for. Eller man ikke alltid opptrer like respektfullt eller ydmykt eller begrunner alle utsagn like godt underveis i debatten.

Kort sagt gjør moral moraldebatter umulige.

Samtidig er hva Ottosen sier egentlig ganske enkelt. Det er ikke at de som ikke tror på Gud "må være mindre moralske enn kristne (eller andre troende)", tvert i mot understreker han at det "finnes mange ateister som etterlever høye etiske idealer".

Ottosens poeng er rett og slett at 

De som avviser Gud får derimot problemer med å fastholde en objektiv moral, at noe alltid og overalt er forkastelig.

Nå er det nok mulig å tolke dette på litt ulike måter. Objektiv moral betyr ikke annet enn at det finnes objektive verdier (som at alle mennesker er like mye verdt), mens det at noe alltid og overalt er forkastelig kan tolkes til at dette handler om etiske absolutter, om lover som alltid skal følges (som at det er galt å arbeide på sabbaten).

Siden dette er litt forskjellige ting er det imidlertid godt mulig å tro på objektiv moral uten å tenke at det følgelig må finnes veldig mange etiske absolutter.

Slik jeg tenker om dette, er det gode grunner til at Det nye testamentet ikke inneholder lover og dermed står omtrent i det motsatte av en Sharia-tradisjon.

Uansett er det svært  interessant at Moen ikke nevner "objektiv moral" en eneste gang , men kun snakker om "moral", til nød at han er "en såkalt moralsk realist". 

I stedet hevder han at "Espen Ottosen spør i Aftenposten om det kan finnes en moral uten Gud", noe han altså ikke gjør. Ottosen diskuterer ikke etikk i sin alminnelighet, men etikkens forankring. Kan den også være i noe objektivt, eller kun i følelser eller noe annet subjektivt?

Dermed stemmer det heller ikke at

Ifølge Ottosen er det Gud som er moralens opphav, så dersom Gud forsvinner, går moralen med i dragsuget. Hvis ateisme, så nihilisme.

Det Ottosen sier i utdypningen er tvert i mot at 

Jeg vet om mange ateister og skeptikere, Halvorsen er sikkert blant disse, som ikke vil tenke som [nihilisten] Rosenberg. Og det er fint. Det er ganske ubehagelig å mene noe annet – for eksempel at det ikke alltid er galt å torturere småbarn for moro skyld.

Dermed kunne det vært interessant å høre hvor moralsk en "Moralfilsof ved Universitetet i Oslo" oppfatter det å vri en motdebattant på denne måten.  

Videre er Moens logikk ... interessant når han snakker om at

Dersom nihilismen er sann er det ingenting som har noe å si, og dersom ingenting har noe å si har det heller ikke noe å si at ingenting har noe å si. Nihilsmen er så grunnleggende utslettende at den også utsletter problemene våre. Riktignok fjerner nihilismen også alle godene våre, men dersom nihilismen er sann, er ikke det noe tap. Dersom nihilismen er sann var disse aldri reelle goder til å begynne med. Vi bare trodde det. Nihilismen er derfor ingen trussel.

Ja, men det er ikke "nihilismen" som er en trussel, det er troen på nilhilismen som er det, for alle oss som ikke er nihilister, inkludert Moen, i følge ham selv

Før han fortsetter med det gode gamle grepet å forutsette det som skal bevises, antagelig fordi han mener han har bevist det andre steder - og bygger på noe som vanskelig kan kalles annet enn følelser..

Jeg tror det finnes genuine goder og onder, og at det finnes moralsk rette og moralsk gale handlinger. Hvordan begrunner jeg det? Mitt eget standpunkt, som kalles hedonisme, er at moralen har sitt opphav i evnen til å føle glede og lidelse. Glede er et gode i seg selv og lidelse et onde i seg selv, og det finnes moral og umoral fordi det finnes handlinger som leder til glede og handlinger som leder til lidelse.

Nøkkelsetningen er den neste:

Jeg kan ikke begrunne hvorfor hedonismen er sann her.

Nei, nettopp (selv om han riktignok forsøker andre steder, uten hell, som i doktorgradsavhendingen sin, slik Nils August Andresen minnet meg på at han hadde tatt opp her).

Skal man komme videre i en debatt, kan man ikke bare legge opp til at man har vist noe andre steder, uten link eller boktittel eller annet.

Poenget mitt er bare å vise til en moralteori som ikke bygger på at det finnes en Gud. Hedonisme er en sekulær form for moralsk realisme.

Men altså uten å vise at dette kan ha forankring i noe som helst som kan begrunnes som sant eller objektivt forpliktende.

Espen Ottosen vinner med én hånd på ryggen.

Moen fortsetter med å henvise til det klassiske Eutyfron-problemet, som om det handler om Gud - og ikke om gudene. 

Spørsmålet Sokrates stiller i dialogen dette er hentet fra, er om det gode kommer fra gudene, eller om gudene velger det gode fordi det er godt.

Kommer det gode fra gudene, er det gudene bestemmer alltid godt. Velger gudene det gode fordi det er godt, bestemmer noe annet enn gudene hva som er godt. 

Sagt på en annen måte er moralen enten vilkårlig eller det er noe annet enn gudene som avgjør. 

Og siden gudene har en tilfeldig natur, er høyst subjektive og begrensede, er blitt til av noe annet og underlagt mange slags betingelser for å kunne eksistere, for ikke å si er uenige seg i mellom, er det opplagt at de ikke kan være kilden til etikk.

En slik kilde må altså være en helt annen type eksistens. Kort sagt hjelper det å være den helt grunnleggende eksistens, alle tings opphav, ubegrenset og ubetinget, skal man være en objektiv instans.

Men her lander altså en fagfilosof i 2017 uten videre på at Eutyfron-problemet avslører at Gud ikke kan være moralens opphav, uten å vise at han kjenner til at det har vært svært gode løsninger på dette i mangfoldige århundrer, minst tilbake til kirkefedrene. 

I klassisk teistisk tradisjon er det ikke slik at Gud bare velger det som er godt, nei, Gud er det som er godt. Gud er den instansen Eutyfron etterlyser.

Dette handler altså ikke om Guds vilje, men om Guds vesen. Gud aktualiserer det gode, og løser dermed Eutyfrons dilemma.  

I stedet for å diskutere eller en gang nevne den klassiske løsningen, synes Moen å tro at Eutyfron er siste ordet.

Dermed synes det som om moralen, snarere enn å komme fra hva Gud mener, må ha et uavhengig opphav, slik som det første alternativet foreslår.

Videre avviser han Guds rolle i etikken eller i diskusjonen om moralens opphav, siden "det er høyst tvilsomt om det i det hele tatt finnes en gud". Logikken er omtrent som om noen skulle si at siden ikke alle tror at Kant har eksistert, kan vi ikke bruke Kant i etikken.

Spørsmålet er imidlertid ikke om Gud kan ha en rolle i den offentlige debatten om lover og etikk, men om det er mulig å begrunne at det kan finnes objektive og alment forpliktende verdier, om Gud ikke finnes.

Det er uansett høyst delte oppfatninger om hvor tvilsomt det er at Gud finnes, selv blant akademikere

Følgelig er det nok like greit for Moen at han forlater det prinsipielle (metaetikk) og går over til å diskutere praksis (epistemologi).

Et annet problem med å hevde at Gud er moralens opphav er hvordan vi kan vite hva Gud mener. Ottosens forslag er å vise til åpenbaringene i Bibelen. Problemet er imidlertid at det finnes tusenvis av foreslåtte guder og tusenvis av påståtte åpenbaringer i verdenshistorien. Hvilken gud skal vi tro på og hvilken åpenbaring er den riktige?

Igjen uten å vise snev av innsikt i forskjellen mellom Gud og guder, eller i rasjonelle avveininger mellom ulike typer åpenbaringer. 

Eller i hvordan naturretten brukes i kristen tenkning, kjærlighetsbudet, Jesus som forbilde, den gyldne regel og i det hele tatt den solide teologiske tradisjonen for å bruke fornuften på tekstene - og ikke Bibelen som grunnlag for noe som ligner på Sharia.

Til gjengjeld synes han å glede seg over det mest vanlige "Thomas Aquinas-sitatet" (i anførselstegn siden det ikke er sikkert det stammer fra ham) ateister bruker. 

Ifølge Thomas Aquinas, i Summa Theologica, vil de som kommer til himmelen til og med få anledning til å glede seg over lidelsene som blir påført dem som pines i helvete.

Ja, enten nå Thomas har sagt dette eller ikke, er ikke et slik sitat noe uimotsigelig argument for at det kan finnes en objektiv etikk uten Gud.

For Moen er det uansett sitatet et problem for kristen moral at Gud til sist gjør alt godt, straffer de skyldige og sikrer rettferdighet. Siden Gud er god, trenger vi ikke å gjøre noe godt.

Dersom Gud finnes, kan du snyte på skatten, og du kan også stjele, voldta og drepe, for uansett hva du gjør, vil Gud sørge for et rettferdig utfall. Guds endelige regnskap sidestiller alle handlinger, og å sidestille alle handlinger gir samme konklusjon som moralsk nihilisme: at ingen handlinger er bedre enn andre. Problemet er derfor ikke hvordan det kan finnes en moral uten Gud. Problemet er hvordan det kan finnes en moral med Gud.

At noe muligens lyder som god retorikk, betyr ikke alltid at det er så godt rasjonelt. 

Løsningen for Moen er i stedet lidelsen og gleden. Takket være dette, kan vi ha god moral.

Lidelse og glede gir oss en enkel forklaring på hvorfor vi bør la være å plyndre og voldta og i stedet bør søke å hjelpe og fremme glede. Det er det gode i gleden og det grusomme i lidelsen som gjør noen handlinger bedre enn andre. Moralens grunnlag trenger ikke å være mer komplisert enn som så.

Jeg synes i hvert fall ikke det er en glede hvis dette er nivået på filosofiundervisningen på Blindern.

Dårlige nyheter for ateister

Det er ikke bare diskusjoner om veier på Vestlandet som kjennetegnes av tunnelsyn. Man trenger  ikke være synsk for å spå effekten av oppdagelsen av enda en jordlignende planet.

For dette vil føre til et yrende liv av påstander om enorme problemer for religionene. 

Det er opplagt en krise for gudstro om vi møter utenomjordiske. En så sjokkerende erkjennelse som at vi ikke er alene i verdensrommet, vil ta pusten av teologene. 

Siden bare tanken kan få det til å svimle, tenker man ikke slike tanker. Og man blogger selvsagt ikke om dem, verken her (2011) eller her (2012) eller her (2013), eller skriver om det i bøker som denne. 

I hvert fall er det ingen som leser eller lærer av slik. Bortsett fra de vanlige mistenkte,

Dermed overrasker det ikke at Jeff Schweitzer, tidligere rådgiver for Det hvite hus, 23.7.2015 på vitenskapsbloggen til Huffingtonpost, skyter ut påstanden om Bad News for God. 

Hvilken bakgrunn har så Schweitzer? Teolog? Astronom? Filosof? Historiker?

Nei, marinbiolog. Altså ikke yrkesgruppen med den mest opplagte kompetansen på teologi eller liv i rommet. 

Selv om store havdyp i Stillehavet eller under iskalotten på Nordpolen kan ligne på fremmede planeter, er de ikke stedet for dype og avkjølte debatter.

Men Schweitzer nøler ikke med å fyre av en totrinnsrakett. Han er ikke i tvil om at "religion" (les kristendom) kan avfeies om det er liv på andre planeter. Men så er det altså slik at religion er ganske så snikete. Man endrer syn etter forholdene. 

Det er ikke tilfeldig at det står værhaner på så mange kirketårn. 

Dermed vil disse religiøse gjøre gode miner til slett spill når liv på andre planeter oppdages. De vil være frekke nok til å late som om det ikke strider med deres tro. 

Let us be clear that the Bible is unambiguous about creation: the earth is the center of the universe, only humans were made in the image of god, and all life was created in six days. All life in all the heavens. In six days. So when we discover that life exists or existed elsewhere in our solar system or on a planet orbiting another star in the Milky Way, or in a planetary system in another galaxy, we will see a huge effort to square that circle with amazing twists of logic and contorted justifications. But do not buy the inevitable historical edits: life on another planet is completely incompatible with religious tradition. Any other conclusion is nothing but ex-post facto rationalization to preserve the myth. 

Schweitzer ønsker å utløse luftvernsirenene før teologene lurer oss igjen. For Bibelen er utvetydig, noe som bekreftes av dommen mot Galilei, før man drev med moderne tolkningsjuks. 

Men selv om kristne hittil har ment at jorden er universets senter og bare menneskene er skapt i Guds bilde, trenger ikke Schweitzer spekulere mye på 

what would happen should we ever find evidence of life beyond earth even if you think such discovery unlikely. I would like here to preempt what will certainly be a re-write of history on the part of the world's major religions. I predict with great confidence that all will come out and say such a discovery is completely consistent with religious teachings. My goal here is to declare this as nonsense before it happens. 

Må vi så skynde oss å endre teologi, for ikke å bli tatt på sengen om vi støter på utenomjordiske?   

Slett ikke, vi bør skynde oss å lese gammel teologi.

For dette handler ikke om hva noen kan komme til å si for å vri seg unna et sjokk i fremtiden. Det handler om hva som er blitt sagt i fortiden. 

Og ikke bare for ett eller fem år siden. 

Diskusjonen om liv på andre planeter oppstod heller ikke på 1900-tallet. Vi ser den hos teologer og naturfilosofer allerede i middelalderen, siden det som kjent var en rasjonell og logisk tid.

Bakgrunnen var en diskusjon i kjølvannet av at nye skrifter av Aristoteles var kommet til universitetene i Europa. Siden hans lærdom og logikk var massiv, og man tenkte at Gud var minst like rasjonell, lot mange seg rive med.   

Og da kunne vel ikke Gud gjøre noe som Aristoteles mente var umulig? 

Kirken var uenig. For å understreke at Gud ikke var underlagt filosofer, ble det på pavens oppfordring i 1277 ved universitetet i Paris (der den store debatten foregikk) laget en liste over punkter som var fordømte, fordi de begrenset Guds allmakt.

Blant disse var påstanden om at Gud ikke kunne lage mange verdener.

Kirkens bekymring var altså ikke at noen ville oppdage liv på andre planeter. Tvert imot regnet man det som kjettersk å hevde at det ikke kunne eksistere andre verdener.

Dette la grunnlaget for en lang diskusjon om livet på andre planeter - og hva slags forhold disse vesnene hadde til Gud, enten de lignet mest på engler eller esler. Fransiskaneren William Vorilong (1390-1463) var opptatt av om Jesus trengte å frelse mennesker på andre planeter. Konklusjonen var enkel og logisk: Det var unødvendig siden de ikke stammet fra Adam.

Tilsvarende tanker ble uttrykt gjennom århundrene, både før og etter at man innså at jorden ikke var i sentrum av universet. Hva Bibelen sa om liv på jorden, hadde ingen betydning for spørsmålet om utenomjordiske. Kepler skapte ingen sensasjon da han i 1610 mente det var liv på månen, Saturn og Jupiter. 

 

Det gjorde heller ingen andre i århundrene etter.

Hvor vanlig og viktig man oppfattet denne type spørsmål fremfår av en svært populær serie foredrag om dette i 1815. 

Den skotske matematikeren, kjemikeren og presten Thomas Chalmers (1780-1847) trakk fulle hus. Han samlet foredragene i en bok som ble en bestselger i mange tiår. 

Allerede første året gikk det unna ni opplag på tilsammen 20 000 eksemplarer. 

Og Chalmers var ingen hvem som helst. I 1828 ble han teologiprofessor, femten år senere stod han i spissen for å opprette den evangeliske frikirken i Skottland. 

Hans fattigomsorg ble et forbilde i generasjoner, ikke minst fordi han gikk inn for at fattige måtte settes i stand til å hjelpe seg selv. 

Han var ikke mindre fremsynt når han overførte Adam Amiths tanker om et marked styrt av tilbud og etterspørsel til også religion. 

Chalmers verker synliggjør en stor bredde i interesser og temaer - boken vi snakker om her er Vol. 7 Discourses on the Christian Revelation, viewed in Connexion with Modern Astronomy.

Han prøver ikke å skjule i forordet hvor oppgitt han var over overfladiske vantro som hevdet at de kristne mener Gud skapte verden kun for jorda og menneskenes skyld. 

I det andre foredraget forklarer han at 

In the astronomical objection which Infidelity has proposed against the truth of the Christian revelation, there is first an assertion, and then an argument. The assertion is, that Christianity is set up for the exclusive benefit of our minute and solitary world. The argument is, that God would not lavish such a quantity of attention on so insignificant a field. 

Chalmers avviste både påstanden og argumentet.

How do infidels know that Christianity is set up for the single benefit of this earth and its inhabitants? How are they able to tell us, that if you go to other planets, the person and the religion of Jesus are there unknown to them?

We challenge them to the proof of this announcement. We see in this objection the same rash and gratuitous procedure, which was so apparent in the two cases that we have already advanced for the purpose of illustration. We see in it the same glaring transgression on the spirit and the maxims of that very philosophy which they profess to idolize.

They have made their argument against us, out of an assertion which has positively no ascertained fact to rest upon, an assertion which they have no means whatever of verifying, an assertion, the truth or the falsehood of which can only be gathered out of some supernatural message, for it lies completely beyond the range of human observation.

Som vi ser, har ikke all ateistisk retorikk gått fremover på tohundre år. 

Til gjengjeld er det fint å kunne markere 200-årsjubileet for Chalmers foredrag med Schweitzers høylydte og mye delte bekreftelse av overfladiske vantro.

Hvilket bør være dårlige nyheter for ærlige ateister.

Sensasjon: Paven tror at universet er skapt

Vil du teste kunnskapen om tro og vitenskap er det bare å spørre sidemannen om paven støtter at vi er blitt til ved Big Bang og evolusjon. Så langt er det ikke utviklet en bedre lakmustest.

Eller du kan lese oppslag i media, som hos ABC-Nyheter på tirsdag.

Den katolske kirke har lenge hatt rykte på seg for å være i mot vitenskap. Fysikeren Galileo Galilei ble blant annet i 1634 tvunget av den katolske kirke til å fornekte teorien om at Solen er midtpunkt i solsystemet.

Men under en tale ved det pavelige vitenskapsakademiet uttalte pave Frans at teorier om evolusjon og Big Bang er reelle.

Kort sagt kommer "Pave Frans med oppsiktsvekkende uttalelser" når han hevder at "Gud er ingen magiker med en tryllestav".

Nå er Frans med rette blitt populær i media. I stedet for en kortvarig overgangsfigur, er han blitt en foregangsfigur - ikke minst for en mer balansert forståelse av katolsk tro, tenkning og praksis.

Men mangelen på kunnskap om teologi og historie betyr også at mange oppfatter ham som mer radikal og nyskapende enn han er. For det er ikke spesielt nytt når

Den katolske kirkens overhode mener Gud skapte mennesket og lot de utvikle seg i henhold til interne lover som han ga til hver enkelt.

Likevel kan en professor og leder for Italias nasjonale institutt for astrofysikk Giovanni Bignami stå frem med "at pavens uttalelser er oppsiktsvekkende".

Mens jeg står frem med at det i realiteten er professorens uttalelser som er det.
For dette er klassisk teologi. Den dukker ikke opp som en feig reaksjon på Darwin eller CERN.  Det er tvert i mot vanskelig å finne en  annen i kirkehistorien, så langt tilbake vi ser, og det hos helt sentrale aktører.

Siden paver ofte er blant disse, bør det ikke overraske at en pave støtter etablert vitenskap.

På samme måte som det ikke bør overraske at mindre skolerte - katolikker og andre - kan la være å gjøre det.

Dermed trenger vi ikke klype oss i armen når Augustin i hans bok om den bokstavelige betydningen av Første Mosebok 1,21 (Genesis Literarum, Bok V, Kapittel 4:11) rundt år 400 slutter fra verset om at «Jorden skal bære fram alle slags levende skapninger" til at 

Derfor har Skriften fortalt oss at jorden kausalt har båret frem avlinger og trær, på den måten at jorden fikk makten til å bære dem frem.

At det finnes lover i naturen er helt naturlig, hvis det finnes en lovgiver bak naturen. Kausale krefter i naturen er hva vi kan vente med en kausal kraft bak naturen.

Dess mer som oppdages av naturlige forklaringer, dess sikrere at det finnes mer enn natur.

Kristen tenkning støtter i aller høyeste grad interne og iboende (eller på fint immanente) lover i naturen, slik Albertus Magnus understreket 800 år etter Augustin, i De vegetabilibus et plantis.

Når vi studerer naturen trenger vi ikke å spørre hvordan Gud Skaperen etter sin frie vilje kan bruke sine skapninger til å utføre mirakler og demonstrere sin makt. I stedet må vi spørre hva naturen med dens immanente årsaker kan få til å skje naturlig.

Nicolas Oresme, en av de ledende naturfilosofer ved universitetet i Paris på 1300-tallet, følger kort sagt i kjempers fotspor når han skriver i De causa mirabilium at

Jeg foreslår her… å vise årsaken til noen hendelser som synes mirakuløse og å vise at hendelsene skjer naturlig… Det er ingen grunn til å søke tilflukt til himlene [astrologi], slyngelens siste tilfluktsted, eller til vår herlige Gud, som om han skulle produsere disse effektene direkte.  

I stedet for å ha motarbeidet naturvitenskapen er Den katolske kirken den institusjonen som i størst grad over lengst tid har støttet vitenskapen, og ikke bare gjennom middelalderens universiteter.

Som jeg har vært inne på mange ganger var rettsaken mot Galilei ikke noe uttrykk for en kamp mot vitenskapen. I stedet skyldtes den et godt stykke på vei at Kirken holdt seg for mye til vitenskapen.

Ja, det var en strid mellom Kirken og Galilei, men den handlet dels om personlige spenninger (Galilei var et i overkant arrogant geni, og delte arrogansen med enkelte i Kirkens ledelse) og dels om et spørsmål om autoritet i en svært urolig tid før og under 30-årskrigen.

Spørsmålet var ikke hvem som hadde rett til å tolke vitenskap, men hvem som hadde rett til å tolke Bibelen.

Og Kirken prøvde hele veien å forholde seg seriøst til samtidens matematikere og naturfilosofer, etter en svært lang tradisjon, som nevnt minst tilbake til Augustin på 400-tallet.

I første halvdel av 1600-tallet var det ikke enkelt å finne noen som støttet Galilei. Noe som ikke var underlig, når hans teori både var feil og falsifisert.

Jorden beveget seg definitivt ikke i en sirkelbane om sola (der hadde Kepler en mye bedre modell med ellipsebaner) og dermed stemte ikke Galileis teori bedre med observasjonene enn den etablerte modellen. I tillegg var det for mange en avgjørende innvending at fiksstjernene så like ut året rundt, noe de ikke ville gjort om jorden gikk i en så stor bane som Galilei hevdet. Modellen ble ikke mer troverdig når Galilei argumenterte med at tidevannet viste at jorden beveget seg.

Mens paven mente det nok heller skyldtes månen.

Det skulle dermed ta et par generasjoner etter Galilei før naturfilosofene ble overbevist om Keplers modell, med god støtte av bedre teleskoper og Newtons bevegelseslove på slutten av 1600-tallet.

Evnen og viljen til å lytte til vitenskap førte også som berørt i denne bloggposten til at pave Pius VII rundt år 1800 aksepterte en gammel jord, siden geologer og andre hadde begynt å argumentere godt for dette. Diskusjonen evolusjonslæren skapte på katolsk side, handlet mindre om artenes opprinnelse enn om sjelen også var evolvert.

Tanken om at paven kommer med noe nytt når han støtter Big Bang og evolusjon, bryter også med andre enkle observasjoner, slik Vårt Land nevner etter en bedre researchjobb enn andre media.

 I 1950 uttalte pave Pius XII at det ikke var noen motsetning mellom disse to måtene å forklare verdens opprinnelse på. Pave Johannes Paul II bekreftet dette i 1996.

Selv om de burde justert setningen rettt før sitatet over fra "Det har vært lite spenning mellom katolsk lære og vitenskapelig evolusjonslære de siste tiårene" til "i noe tiår".

Flere bør nok ta et hint om hvor lite spenning det har vært av at forskeren som først lanserte Big Bang-teorien var den katolske presten LeMaître. Han så ikke bare ingen motsetning, han advarte mot for fort å ta denne modellen til inntekt for en skapelse.

Da har det nok vært lettere å se spenninger mellom tro og vitenskap blant ateister i møte med Big Bang-modellen. For noen smakte den for mye av kristen skapertro. At universet skulle ha en begynnelse kullkastet den tradisjonelle naturfilosofiens tanke om et evig univers.

Dermed ga Fred Hoyle modellen det litt nedlatende navnet Big Bang og la mye innsats i alternativer, som hans steady state-modell.

At den ble forkastet betyr nok likevel ikke at media med det første vil forkaste steady state-modellen om Kirkens kamp mot vitenskapen.

Som Luther leser Bibelen

Jeg har en såkalt kulturkommentar i Dagen hver måned, denne gangen lagt ut. Temaet er bibelsyn, der jeg tar runden fra Augustin til Bellarmine, via Luther og Calvin.

Det er ikke noe nytt for dem som har lest noen av mine bøker eller blogginnlegg når jeg åpner med at

Mens kristne før Darwin tolket vitenskapen i lys av Bibelen, lar mange kristne i dag vitenskapen bestemme over Bibelen. Dette er i hvert fall en vanlig tanke. Stemmer den?

Nei, det er en myte. På mange måter er det til og med motsatt. Men strider ikke dette med hva mange har vokst opp med å høre? Luther og reformatorene stod da på Bibelens sannhet?

 For noen vil nok resultatet likevel være overraskende, enten det nå måtte glede eller grue.

Og så kan det føre til hyggelige og konstruktive debatter som med Hallvard her.

Nå ser Hallvard dette i en noe annen og litt større sammenheng enn meg, som ledd i hans pågående utforskningsprosjekt innen teologi, vitenskap og grunnlagstenkning.

Ja, det er ingen tvil om at Luther sto for et ganske så bokstavtro bibelsyn. Han gikk lange omveier for å forklare det som så ut som feil eller selvmotsigelser. Han nølte ikke med tiradene når han oppfattet at noen på en eller annen måte forsøkte å svekke Bibelens autoritet.

Og nettopp derfor er hans syn på forholdet mellom Bibelen og naturvitenskapen så interessant. Det reflekterer en lang tradisjon der man i stedet for å overprøve vitenskapen (eller naturfilosofien som det het den gangen) med Bibelen i hånd, leste og tolket Bibelen i lys av det som var demonstrert vitenskapelig.

Dermed kunne han konkludere med at jorden var rund, at det fantes større himmellegemer enn månen og at Den Hellige Ånd ikke kunne noe om astronomi. Den som ville lære noe om den vanskelige kunsten, fikk gå til astronomene, ikke Bibelen.

Luther hadde generelt sett et svært så positivt syn på vitenskap og teknologi.

Så er selvsagt spørsmålet hva som hadde vært Luthers holding etterhvert som naturfilosofen oppdaget stadig mer i Bibelen (og/eller av våre tolkninger) som ikke  stemte.

Det får vi altså ikke vite, vi kan kun spekulere. Og da er det lett å være farget av debatter og tradisjoner som har utviklet seg de seneste par hundre år, i og utenfor Norge.

Men siden både lutherske og katolske teologer og tenkere aksepterte det heliosentriske system etterhvert som det for alle praktiske formål ble demonstrert (i kjølvannet av Newton), dateringen av jorden, evolusjon og så videre, er det ikke umulig at Luther kunne gått med på det, selv om han måtte spise noen kameler.

Men det er også selvsagt mulig han ikke ville gått med på det, og i stedet innført et modernistisk tolkningsprinsipp der Bibelen trumfet demonstrert vitenskap.

Jeg lener meg mest i retning av det første, men forstår at det er argumenter også for det andre. Dermed hadde det vært interessant å få Luthers syn og tradisjon belyst av noen som har jobbet faglig grundig med forholdet mellom teologi og naturfilosofi i middelalderen og reformasjonen.

Min erfaring er at dessverre sitter mytene om den historiske motsetningen mellom tro og vitenskap, og om at Bibelen var hovedkilden til kunnskap frem til 1600-tallet, ganske så fast også blant mange teologer og bibelforskere.

Det vil nok kreve en god del både av læring og avlæring for å forstå tenkningen blant datidens universitetsutdannede teologer, som altså startet utdannelsen med naturrealfag.

Hvis noen lurer på hvor Luther kommer fra.

Multivers og annen middelaldervitenskap

Siden det kom noen hyggelige innspill i kommentarfeltet i går (takk Sigbjørn) og en link til en interessant artikkel publisert i Nature, deles dette videre i fullt dagslys.

Temaet er altså intet ringere enn A medieval multiverse.

Dette handler mer bestemt om at en av sin tids fremste matematikere, den engelske biskopen Robert Grossetestes (1175-1253) fysiske modell impliserer et multivers, i følge fysikkprofessoren Tom McLeish og hans kollegaer.

Earlier this year we submitted an unusual paper to a scientific journal. What is unusual about it is not the topic — computations of how interactions between light and matter in the primordial Universe affected large-scale cosmic structures — but what inspired it. The paper draws on ideas in a medieval manuscript by the thirteenth-century English scholar Robert Grosseteste.

De Luce (On Light), written in 1225 in Latin and dense with mathematical thinking, explores the nature of matter and the cosmos. Four centuries before Isaac Newton proposed gravity and seven centuries before the Big Bang theory, Grosseteste describes the birth of the Universe in an explosion and the crystallization of matter to form stars and planets in a set of nested spheres around Earth.

To our knowledge, De Luce is the first attempt to describe the heavens and Earth using a single set of physical laws. Implying, probably unrealized by its author, a family of ordered universes in an ocean of disordered ones, the physics resembles the modern 'multiverse' concept.

Altså ett av mange eksempler på at dette "tusenårs tomrommet" som Kosmos-programlederne Neil deGrasse Tyson og Carl Sagan har så sterk tro på, ikke er så tomt likevel.

Noe som det ikke uventet gjøres et poeng av i Nature.

Many coffee-table histories of science maintain that the natural philosophy of the medieval centuries constituted a scientific dead end — burrowing ever deeper into alchemy and astrology. A closer examination reveals a more nuanced story. Preserved on vellum manuscripts, written in coded medieval Latin and enveloped in unfamiliar metaphysics it may be, but the science of the twelfth and thirteenth centuries constitutes a crucial stage in the history of thought.

Men skal man se hvordan ting egentlig er, hjelper det å ville kikke i teleskopet.

Fra hvorfor til hvordan

Som lovet i går kommer flere eksempler på kommentarer fra tirsdagens debattmøte på Litteraturhuset om Gjør naturvitenskap religion overflødig?

Siden alle syntes rørende enige om at den ikke gjør det, var det forfriskende at siste innlegget for kvelden, mer bestemt fra Lars Gule (som sikkert har mye empiri på når det lønner seg å smelle av kruttet i en debatt), slo fast at religion var blitt overflødig.

Siden flere til og med betraktet dette som debattens beste innlegg, hører det med å kommentere mer enn jeg rakk under panelet, kanskje til og med (her er det bare å klype seg i armen) mindre grettent. 

Gule hevdet at det var søkt å spørre «Hvorfor finnes noe?», siden det kun er meningsfullt hvis man forutsetter at noen har et motiv for å lage noe på den ene måten og ikke på den andre. Man kan spørre om hvorfor innen samfunnsfag og lignende, men innen naturvitenskapen er det bare hvordan-spørsmål som er meningsfulle. 

Dette er en levning fra at man i gamle dager trodde på Gud og ikke skilte mellom ulike virkelighetsområder. Galileo kunne dermed på 1600-tallet spørre om hvorfor også innen naturvitenskapen, for å forstå hvordan, finne Guds plan eller hensikt. Men dette har nå rast sammen og det er bakstreversk å prøve å sette det sammen igjen. 

Dermed har naturvitenskapen gjort religion overflødig.

Siden dette snudde hele møtet og var siste ordet fra salen med kort anledning til å svare, rakk jeg ikke å fremvise den helt store diplomatiske begavelsen når jeg svarte at Gule hadde gått i en klassisk tankefelle og hadde forstått lite av historien. 

En av de viktige linjene i vestens kulturhistorie er at naturvitenskapen vokste fram i et tenkesett der en Lovgiver utenfor naturen hadde lagt lover inn i naturen. Vi ser dette først i den greske antikkens gjennombrudd på 300-tallet f.Kr., videre gjennom senantikken og middelalderen. 

Det ble forsterket av forståelsen av at skaperverket var godt og verdt å studere, at fremskritt var mulig siden tiden var lineær (og altså ikke sirkulær i et evig tilbakevennende kretsløp), og av at mennesket var rasjonelt, som skapt i en rasjonell Guds bilde.

Siden Gud hadde ordnet og styrte naturen ved sekundære årsaker var naturlovene immanente og naturen et system man kunne oppfatte som autonomt og regne på. Albertus Magnus (c. 1200-1280) stod dermed i en solid tradisjon når han uttrykte i De vegetabilibus et plantis at

In studying nature we have not to inquire how God the Creator may, as He freely wills, use His creatures to work miracles and thereby show forth His power; we have rather to inquire what Nature with its immanent causes can naturally bring to pass.

Dette var ikke svekket i århundret etter slik vi ser av Nicolas Oresmes (1320-1382) De causa mirabilium.

I propose here… to show the causes of some effects which seem to be miracles and to show that the effects occur naturally… There is no reason to take recourse to the heavens [astrology], the last refuge of the weak, or to demons, or to our glorious God, as if he would produce these effects directly.

Gjennom naturfilosofer som Buridan og Oresme, Bradwardine og Swineshead, ble det i senmiddelalderen også utviklet kvantitative fysiske modeller, knyttet til treghet, bevegelse og akselerasjon.

I stedet for å oppfatte formler og funn som tegn på at Gud fikk mindre plass, bekreftet de eksistensen av naturlover og dermed av Gud. At man fikk mer og mer kunnskap om naturen ut fra empiriske undersøkelser, gjorde ikke at man fikk mindre kunnskap om Gud. 

Imidlertid tok middelalderen slutt. Koblingen av reformasjonen og nasjonalisme ble brennbar. 

Krig og krangel mellom konfesjoner i Europa på 15-1600-tallet gjorde at man i stadig flere sammenhenger sluttet å henvise til Gud eller teologi, selv om noen naturfilosofer som Kepler og Newton i noen grad fortsatte tradisjonen.

Det endte som det måtte, man snakket kun om lovene i naturen. Som Laplace uttrykte det i ånden fra Albertus og Oresme, trengte man ikke hypotesen om Gud i sine formler. 

Men siden man hadde glemt hvem man stod på skuldrene til, førte dette til en serie logiske feilslutninger. I stedet for å bruke Gud som grunnlag for å utforske naturen, brukte man utforskningen av naturen som grunnlag for å finne Gud. 

Kunne man bare finne sjelen eller spøkelser eller annet, kunne man vise at en åndeverden og dermed indirekte Gud eksisterte. 

Dette gjorde at noen ønsket seg så sterkt å finne dette at de mente de hadde gjort det, mens de som (med større rett) mente de ikke hadde funnet dette, mente de dermed kunne avvise Gud.

Men det var ikke naturvitenskapen som hadde gjort Gud overflødig. I stedet hadde politiske og konfesjonelle konflikter stadig mer skjøvet Gud ut av den offentlige og vitenskapelige samtalen, slik Caldwell Brad Gregory argumenterer for i Unintended Reformation - How a Religious Revolution Secularized Society. 

Fredsslutningen i Westfalen påvirket mer enn samspillet mellom politikk og religion.

Så kan man selvsagt spørre hvorfor Gule og andre tenker som de gjør. 

Ser de ikke at modernitetens myter om kampen mellom tro og vitenskap har rast sammen, at gudstro ikke er uttrykk for mangel på kunnskap og forståelse av hvordan naturen henger sammen? 

Det er uansett fristende å avslutte med påstanden om at det blir stadig mer bakstreversk å prøve å sette 1800-tallets vrangforestillinger sammen igjen.

Religion mot overtro

Man skal ikke stikke hodet langt inn i vepse kommentarfelt før man får høre at det å være kristen er å være overtroisk.

Skal man bekjempe overtro, må man bekjempe all religion.

Én ting er at selve ordet overtro ikke lenger er vanlig innen religionsvitenskapen der man foretrekker det noe mindre fordømmende begrepet folketro. Noe annet er at denne type polemikk bygger på et skille som er lite fruktbart for å forstå kultur- og idéhistorien.

I stedet for å klargjøre, forvirrer det. Man forholder seg ikke til hvordan begreper har vært brukt, man misbruker dem. I sin overtro på egen virkelighetsforståelse, klarer man ikke å skjelne mellom ulike varianter av andre forståelser.

Siden man ikke ser at noen tankemønstre er mer egnet til å skape en bærekraftig naturvitenskap enn andre, sauser man alle sammen under én og samme merkelapp som overtroiske = uvitenskapelige.

Som så ofte har forholdene vært annerledes i historien. De viktige frontlinjene har ikke gått mellom ateisme og kristen tro, men mellom gudetro og Gudstro, mellom folketro og filosofi.

Lever vi i det som enkelte i overkant romantisk kaller for et fortryllet univers, eller i et som er styrt av faste lover? Et vilkårlig og lunefullt univers eller et lovstyrt og logisk? Holdt oppe av en trofast Gud eller gudenes lekekasse?

Det skaper kort sagt grobunn for ulike typer samfunn å tenke at det gjelder å holde seg inne med naturåndene og det gjelder å finne ut av naturlovene. Det er forskjell på å lete etter bedre magiske besvergelser og bedre teologi og teknologi.

Det er ikke gitt at det mest opplysende er å kalle begge deler for overtro.

I europeisk historie bidro kirkelige aktører til å endre en mentalitet bygget på "årtusen gammel visdom" om fryktelige naturånder. En av mange bøker som belyser utviklingen er The Birth of the West: Rome, Germany, France, and the Creation of Europe in the Tenth Century av Paul Collins.

En historie fra 800-tallet sier mer enn tusen bilder. Generelt sett var det slik at

People were convinced that bad weather and all natural disasters were caused by evil individuals who had magical and supernatural powers, often derived from the devil and his minions.

 Tradisjonelle forestillinger handlet om tyver som seilte på skyer fra landet Magonia.

Ordinary people believed that sky sailors came on the clouds from an imaginary land they called Magonia to steal grain and fruit. The popular belief was that sky sailors employed weather-makers and sorcerers to cause thunderstorms so that they could steal the fallen fruit, load it in their sky ships, and sail back across the clouds to Magonia. 

 Så hva gjør de lokale når det dukker opp fremmede etter en skikkelig uværsnatt?

People in one particular village near Lyons were in an especially angry mood after a severe local hailstorm had flattened their crops and left their fruit lying rotting on the ground. Their village now faced starvation, and the villagers were convinced that the hailstorm had not been a mere accident of nature, but rather the work of forces hostile to them. So when four strangers—three men and a woman—traveling along the road from the Mount Cénis Pass to Lyons passed close to the village (we don’t know its name), the locals became convinced that the strangers were lost sky sailors who had fallen from their sky ships or been abandoned by their compatriots.

Løsningen var denne gangen ikke å påkalle Maria og helgener

Most likely the sky sailors were innocent travelers caught in the wrong place at the wrong time. They were heading along a well-used route from Italy across the Alps, the old Roman road from the Mont-Cénis Pass westward along the Arc and Isère River valleys to Chambéry and Lyons. They could have been stoned to death or maimed by the villagers who had seized them if not for the unexpected arrival of Archbishop Agobard. 

 Og Agobard var ingen hvem som helst, til tross for hang ups om jøder. 

Having served as Lyons’s archbishop from 816 to 841, he saw a great deal of this kind of behavior and did not approve. He was impatient with the kind of populist mixture of Christianity, paganism, and superstition that made up the religion of most people, and he was determined to do something about it. His treatise Concerning Hailstorms and Thunder confronted some of these popular beliefs head-on, characterizing them as foolishness, craziness, and stupidity. Agobard focused particularly on weather-makers or storm-makers, people who thought they could manipulate the weather through their incantations and magic.

Poenget var ikke å avvise overnaturlige forklaringer, men at onde mennesker og ånder kunne påvirke været mer enn Gud. I stedet for et fryktens kaosunivers, levde vi i et fantastisk ordnet univers.

He argued that God had set up a well-ordered cosmos and that Christians ought to marvel at this, believing that everything that occurred in nature was the direct result of God’s decisions. All natural causality belonged to God. Unlike most of his clerical contemporaries, Agobard had no patience with popular superstition. While some of his priests might have tried to persuade people not to deal with sorcerers, witches, weather-makers, or those who claimed magical powers, that didn’t mean they doubted that ultimately the natural world was subject to manipulation by saints and devils for good or evil through the interaction of human and spiritual forces.

Dermed krevde han at de stakkars forbipasserende skulle slippes fri.

Nevertheless, much to their astonishment, Agobard ordered the villagers, “made crazy by so much stupidity,” to release the strangers immediately. For the poor travelers caught up in this local hysteria, the archbishop’s intervention must have been a welcome blessing, although they would have probably been as bewildered as the villagers at Agobard’s decision.

Slike episoder gjentok seg mange steder og over lang tid. Også paven måtte gripe inn. I 1080 skrev Gregor VII til kong Harald Hén og angrep det han kalte "den barbariske skikk" danskene hadde med å gi prester og gamle kvinner skylden for sykdom, uvær og ulykker.

At Gregor kjempet for å øke kirkens makt hadde ikke bare negative følger.

I de urolige tidene i etter middelalderen, var motstandskraften mindre. Hekseprosessene fra slutten av 1400-tallet til 1600-tallet skyldtes at en forsterket folketro koblet med en hysterisk demonologi og konspirasjonstenkning fikk feste hos noen lærde og på landsbygda.

Mens domstolene før hadde vegret seg for slike saker, åpnet man nå slusene.
Det er likevel ikke tilfeldig at de fleste og største prosessene foregikk langt unna sentrale kirkelige instanser. Ingen ble henrettet for trolldom i Roma. I Norge var det flest saker i Finnmark, i forhold til folketallet. De som stoppet heksejakten i Spania var inkvisisjonen.

Selv om det var ille nok med alle som ble henrettet var det i motsetning til hva myten sier ikke millioner av ofre. Tvert i mot overstiger tallet ikke 40 000, omtrent like mange som er lynsjet som hekser i Afrika de seneste tiårene. Det lave omfanget har i følge Rune Blix Hagen, en norsk ekspert på heksenes historie, til og med fått enkelte historikere til å mene

at oppgaven består i å forklare hvorfor prosessene ikke grep mer om seg. En vedvarende skepsis også under den verste fasen kan være en viktig årsak til at omfanget ikke ble større. 

Det hjelper oss ikke til å forstå utviklingslinjene i vestens historie om vi kaller all religiøs tro for overtro. I stedet risikerer vi å viske ut linjene. Vi skyver vekk en virkelighetsforståelse som bidro på avgjørende måter til troen på vitenskapens mulighet og verdi. Noen av oss tenker at den fortsatt kan spille en rolle.

Å tro at vi løser problemet med overtro ved å bekjempe kristen gudstro, er overtro.

Praktisk håndverk er ikke forskning

Mens vi venter på at Humanist skal legge ut min gull- og gråsteinsartikkel, kan vi linke til andre rimelig oppegående oppslag om vitenskap i islamske og kristne kulturkretser i middelalderen.

Siden Vidar Enebakk er av dem som kan mest om feltet her til lands, finnes verre ting enn å lese 
Da islam åpnet seg mot verden på forskning.no.

- Mange misforstår, og tror at den islamske gullalderen for vitenskap og teknologi handler om de arabiske folk. Men det er ikke i Arabia det tar av, sier Vidar Enebakk.

Bakgrunnen er rett og slett at det muslimene bidro med i starten ikke var bedre kunnskap og vitenskap, men å samle områder under felles styre, samme språk og stort sett med lange perioder av fred der overskuddsaktiviteter som naturfilosofi var mulige og av interesse for sultaner og andre herskere.

Det islamske riket strakte seg fra Andalusia i Spania til Det fjerne østen. Intellektuelle vinder blåste inn i kunnskapens smeltedigel fra naturfilosofer i antikkens Hellas, fra matematikere i Persia og India og astronomer i Kina.

Dermed ble det av stor interesse å oversette naturfilosofi til arabisk.

Men den felles kunnskapen ble ikke smidd i stål. Den ble smidd i språk. Da kalifen på slutten av 600-tallet vedtok at arabisk skulle være felles offisielt språk, fikk det stor betydning også for vitenskapen.
Krumtappen i denne utviklingen var oversetteren. Han kom ofte fra andre kulturer og religioner.

Men så kommer en interessant problemstilling. Hvor mye av det som foregikk blant disse  naturfilosfene, enten de nå var kristne, jøder, muslimer eller annet, kan betegnes som eksperimentell vitenskap?

- Mange som anerkjenner at forskere i den islamske verden var gode praktikere eller kirurger, vil likevel ha innvendinger mot at de var smarte og rasjonelle på et metodologisk nivå.

Likevel er det eksempler på at noen kan ha knekket denne koden. Den mest kjente er kanskje ibn al-Haytham fra Basra i Irak. Han forsket på optikk og astronomi rundt år 1000.
Arbeidet hans ble tidlig oversatt til latin, trykket som Opticae thesaurus i 1572, og ligger til grunn for mye av arbeidet til blant annet astronomen Johannes Kepler.
- Noen mener at ibn al-Haytham prøvet og feilet, og faktisk foregrep den eksperimentelle metoden, sier Enebakk.

Og her er nok ett av de to områdene i artikkelen der jeg skiller litt lag med Enebakk.

For empirisk naturvitenskap er noe annet enn praktisk håndverkskunst. At noen prøver og feiler, lærer og utvikler bedre verktøy eller maskiner eller måleinstrumenter, er ikke det samme som å drive eksperimentell naturvitenskap.

På mange måter var teknologiutviklingen adskilt fra vitenskapen til 1700-tallet, slik jeg trekker frem i Beyond the Protestant Work Ethic (se side 10). 

What role did scientific thought play in this European development? The answer may come as a surprise – almost none. The gunners, foundrymen, smiths, ship-builders, engineers and navigators all did their work and made their inventions and improvements with the aid of experience, skill, intuition, rules of thumb and daring, not to mention a solid belief in the possibility and value of progress. It was not until the 17th and18th century that a flow of knowledge started to go from science to technology and not primarily the other way.

Dermed er det ikke helt enkelt å støtte Enebakk hvis han er sitert rett på at forskning drev teknologien, og mener det samme med ordene som meg.

Både forskning og teknologi utviklet seg dessuten kraftig i løpet av de fem hundre årene det islamske riket holdt sammen.
Et godt eksempel er pumpemekanismene som løftet vann fra elver og brønner ut over tørre marker.
- Det er et hav av forskjell mellom de første enkle oppfinnelsene til Banu Musa-brødrene på 800-tallet via de avanserte konstruksjonene til Al-Jazari på 1100-tallet eller Taqi al-Dins sekssylindrede pumpe på 1500-tallet, sier Enebakk.
Dette eksempelet er godt på mer enn en måte. Teknologi er forskning omsatt i praksis. Praktisk nytte var en viktig drivkraft for forskerne i den islamske gullalderen.

Vakkert sagt, men i overkant anakronistisk eller tabloid.

I dag kommer vi ikke unna at svært mange former for teknologi er "forskning omsatt i praksis", men utviklingen i middelalderen av bedre pumper eller klokker eller båter, var ikke dette. I realiteten var dette ikke forskning, men håndverk omsatt på praktiske problemer. 

I stedet for å lage noe slik det var laget i generasjoner, forsøkte man å lage noe bedre ved å tenke praktisk, eller å forstå hvordan grekere og romere hadde laget noe avansert tidligere.

Det handlet mindre om science enn street smartness. Utviklingen skjedde ikke ved forskning og teoretiske vurderinger, hypotesedannelser og falsifisering, men ved praktiske vurderinger, prøving og feiling, hos smeder og skipsbyggere.

Det var altså ikke matematikken, astronomien, fysikken eller annen naturfilosofi som drev teknologiutviklingen. I stedet ble astronomien og fysikken i noen grad drevet av teknologi.

Teleskopet betydde lenge mer for utviklingen av naturvitenskap enn den betydde for utviklingen av teleskopet. Vestens anvendelse av boktrykkerkunst betydde mye for vitenskapens utvikling, mens vitenskapen betydde null for boktrykkerkunsten.

Når du leser dette, er det likevel ikke fordi gode håndverkere har laget gode bokpresser. Det er bare å bryte sammen og tilstå at tidene har endret seg. Internett og prosessorer, for ikke å si skjermteknologien som gjør at du ser denne bloggen, krever noen smuler mer enn smeder og street smartness.

Men middelalderen var altså så praktisk at man ikke utviklet datamaskiner.

Europas mørke i Dag og tid

Det mangler sjelden gode intensjoner i offentlig debatt, enten den handler om Munch eller musikk, fotball eller det flerkulturelle samfunn.

I hvertfall forsøker alle sider å vise at det er dette de styres av. Og dess verre deres standpunkter høres ut, dess mer må de forsvare seg med at de vil oss vel. I motsetning til dem på den andre siden.

Hvis det er noe som kjennetegner ekstremister er det deres ekstreme velmenthet.

En av dem som har jobbet mest med ekstremisme er Bernt Hagtvet, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Han har i mange år engasjert seg mot ulike former for både på høyre- og venstresiden, samt religiøs (og kvasireligiøs) ekstremisme sammen med bl.a. Øystein Sørensen.
(Les videre her)

Mørke tider i Dagbladet

Ikke uventet gikk det få dager før det kom en respons på min kommentar til Bjørn Vassnes i Klassekampen. Men det var nok ... noe mer uventet at det kom i Dagbladet og altså ikke berørte ett eneste av mine poenger.

Den som skriver er ingen middelalderhistoriker eller ekspert på datidens teknologi eller naturfilosofi, men kulturjournalist Inger Merete Hobbelstad som har mastergrad i Litteraturvitenskap med en oppgave om Iliaden.
 

Innlegget heter Mørke tider og allerede ingressen viser hvor dette bærer:

Nei, middelalderen var nok ikke noen god stund for selvstendig tenkende.

Siden det ikke er noen som har hevdet dette så generelt i debatten, er det uklart hva det har med saken å gjøre. Men der antyder atskillig om hvor støtt saken står når Hobbelstad i stedet for å ta mine konkrete kommentarer på alvor med tilsvarende konkrete svar, setter opp denne type stråmann.

Og etterhvert støtter seg til skjønnlitteratur.

Ingressen blir ikke bedre av at det altså vanskelig å klargjøre hva som menes med et så generelt utsagn. Det kan være noenlunde mulig å forstå hva som menes med "en god stund" (selv om det er lite brukt av historikere), men ikke fullt så enkelt med "middelalderen" eller "selvstendig tenkende".

Menes alle som var uenige med autoriteter? Altså enhver som mener noe som helst annerledes enn ulike typer verdslige og religiøse ledere, konger og biskoper, rektorer og handelshus, om politikk, juss, teologi, økonomi, geografi, astronomi eller noe annet? 

Det er vanskelig å tenke at Hobbelstad skulle mene noe slik, siden det er lett å påvise mye uenighet - uten at alt alltid reduserte antallet gode stunder. 

Noen av dem førte til og med til flere slike, siden det økte friheten (som med Magna Charta), ga ny innsikt (som med Gerbert, Aquinas, Bacon osv.), utviklet eller tok i bruk teknologi på nye måter, synliggjorde behovet for skeptis til antikkens naturfilosofi og uansett ikke unnlot å utforske uenighet, som i universitetenes disputter og Quodlibeta-tradisjon.

Nå betyr ikke dette at all opposisjon ble varmt omfavnet, men at dette med "selvstendig tenkende" er et uttrykk med mange betydninger, nivåer og nyanser. 

Ja, i perioder ble kjettere avgjort forfulgt, men det var altså ikke vitenskap eller naturfilosofi disse bedrev.

Hva sier så Hobbelstad mer konkret?

Hvor mørk var egentlig middelalderen? I forrige uke ble utstillingen «Sultans of Science» på Teknisk Museum, som handler om den vitenskapelige gullalderen i islams historie, omtalt i Klassekampen av forskningsjournalist Bjørn Vassnes. Vassnes benyttet anledningen til å skrive at vitenskapen i Europa på samme tid lå med «brukket rygg», og at kirkefedrene og den nye statsreligionen hadde mye av ansvaret for nedgangen.

Dermed kunne man kanskje ventet at hun viste at vitenskapen i Europa faktisk lå med brukket rygg i nærmere tusen år og at det var kirkefedrene og kristendommen som hadde skylden, med solid henvisning til historikere og hendelser? 

Nei, hun velger tvert i mot å trekke fram det hun er kjent med, altså litterære verker. Det er ikke historiske data som styrer tolkningen, det er diktning. 

Men før hun kommer så langt, tar hun veien om denne Davidsen. I stedet for å vise at hans imøtegåelse av Vassnes' konkrete påstander er feil, er det viktig å få fram at han er sint og sivilingeniør, muligens for å understreke at han ikke bare er surmaget, men ikke kan noe om litteratur.

Han fikk sint svar i samme avis av sivilingeniør Bjørn Are Davidsen, som mente nedvurderingen av middelalderen skyldtes propaganda fra 1800-tallshistorikere og at det var kristne konger, prester og munker som berget kunnskapsarven fra Antikken.

Noe som ... tilfeldigvis er uten å nevne ett eneste av mine poenger som altså handlet om veldig konkrete påstander hos Vassnes, som at 

• Kunnskapsarven "ble systematisk ødelagt etter at kristendommen ble statsreligion, blant annet ved at biblioteket i Alexandria (datidas store kunnskapsbase) ble rasert og mange av forskerne der drept" 
• I løpet av tusen år "ble ikke et eneste vitenskapelig eksperiment utført!"
• "Kirkefedrene, med den «opplyste» Augustin i spissen, sa nemlig klart fra at alt man burde vite, sto i Bibelen».

I stedet fortsetter hun med generaliseringer uten historiske eksempler.

Men oppfatningen om at middelalderen var en dårlig tid for annerledestenkende og innovatører, skyldes ikke bare skjev fortolkning. Riktignok ble store mengder kunnskap og litteratur tatt vare på i klostrene, men det ble for det meste skrevet av og oppbevart, ikke gransket og diskutert, og når mange sentrale tekster fra for eksempel gresk filosofi og dramatikk har gått tapt, skyldes det blant annet skjødesløs omgang fra uinteresserte eller uvitende geistlige. Mange gamle pergamentruller ble skrevet over. Utenfor klosterveggene brant kjetterbålene.

Dermed kommer hun ikke med en eneste kilde til at middelalderen var en dårlig tid for innovatører eller hvorfor annerledestenkende og innovatører nevnes i samme åndedrag. 

At det mangler kilder overrasker ikke, siden teknologi- og innovasjonshistorikere ser dette noen smuler annerledes, f.eks. som jeg har vist i en ganske grundig fagartikkel her. 

I steden for en kvelende tid for innovasjon og teknologi, var store deler av middelalderen ganske så blomstrende.

Det er også som jeg var inne på over, en meget spesiell oppfatning at denne kunnskapen i klostrene ikke ble "gransket og diskutert", selv om den kan stemme i de verste nedgangstidene under folkevandringer og senere invasjonsbølger av avarere, bulgarere, sassanider, arabere, vikinger osv. 

Videre hadde det vært interessant å få eksempler på hvilke konkrete mange og sentrale tekster fra gresk filosofi som gikk tapt. Eller hvorfor kirken skulle ha noen plikt til å ta vare på all gresk dramatikk eller hva dette hadde å gjøre med noen angivelig "brukket rygg". 

Enten det skyldes mangel på interesse eller kunnskap, synes Hobbelstad altså å tro at det å ta vare på gamle tekster var enkelt og billig, og at når dette ikke skjedde skyldtes det kun mangel på interesse eller kunnskap. 

Heldigvis vet Hobbelstad fra sitt eget felt at det var mye bra i middelalderen.

Dette betyr selvsagt ikke at det ikke foregikk avansert tenkning i middelalderen. Mye sterk skjønnlitteratur står også igjen derfra. Men den som setter seg inn i de store verkene fra den gang, møter et menneskesyn svært forskjellig fra det søkende, moderne.

Siden ingen har hevdet at middelalderens menneskesyn var moderne er det likevel underlig hvis dette er ment som en kontrast til noe jeg har sagt eller som en støtte av Vassnes.

Det er også underlig hvis hun ikke er klar over at noe av det som kjennetegnet middelalderen nettopp var nysgjerrighet, slik Toby Huff argumenterer godt for i Intellectual Curiosity and the Scientific Revolution: A Global Perspective.

Fra 1100-tallet sugde vesten til seg alt den kom over av kunnskap fra alle kanter, enten vi snakker om latinere, grekere eller arabere. Høymiddelalderen var ikke et pinnsvin, den var en svamp.

Nestoren innen forskningen på middelalderens naturfilosofiske tenkning, Edward Grant, oppsummerer boken med at 

Intellectual Curiosity and the Scientific Revolution disseminates genuine information about the crucial role played by the West in the history of science, showing that after many centuries of near scientific inactivity, the West, beginning in the twelfth century, saw the virtue of absorbing science and natural philosophy from Greco-Islamic sources. For the numerous reasons Huff presents, the culture of the West, with its corporations, universities, and other features, made it feasible for science to emerge as a powerful force. Huff presents this entire process in a lucid and engaging manner, using the telescope as the instrument that most vividly reveals the striking differences between Europe and the civilizations of China, the Mughals, and the Ottomans. I believe his book will have a significant impact on the history of science, and on history generally.

Men selv om vi skulle mene at middelalderens mennesker ikke var søkende nok, hadde det vært greit om Hobbelstad selv var noe mer søkende. For det er ikke enkelt å se en åpen og udogmatisk tolkning i det første av hennes to skjønnlitterære eksempler, selv om den kan være moderne.

I ridderlitteraturen forsøker fornemme menn og kvinner å leve i pakt med et strengt fromhetsideal, der det som teller er å underkaste seg regjerende normer og guds vilje. I «Rolandskvadet» fra 1100-tallet er det Rolands suicidale lydighet som gjør ham til et forbilde, mer enn vennen Oliver, som gjør mer selvstendige vurderinger.

Spørsmålet er hva vi kan trekke ut av sjangeren. For det vi har å gjøre med her er heltediktning med vekt på kjærlighet, etikk og lojalitet.

Altså omtrent som når Hollywood skildret Tungtvannsaksjonen med Kirk Douglas i hovedrollen.

Hva dette har å gjøre med Vassnes sine poenger om historiske hendelser, teknologi eller naturfilosofi er uansett ikke forklart.

Så kommer dessverre en ikke helt uvanlig misforståelse av Dante.

I Dante Alighieris storverk «Den guddommelige komedie» fra begynnelsen av 1300-tallet snakker en av personene om sin store ambisjon i livet: «Å lære kjenne rett den vide verda / Og mannsens lastar, mannsens dygder alle». Og han formaner sine menn: «Ikkje vart til dyreliv de fødde / Men gjævt til granskings dåd på land og hav!» 

Mannen som ytrer disse linjene er Odyssevs, og han befinner seg dypt nede i helvete, fordi han har trådt over de grensene gud har satt for menneskene.

Mens en som leser teksten noe nøyere, slik jeg nevnte overfor Kristin Gjerpe før jeg holdt et foredrag der jeg blant annet tok opp dette, under Danteseminaret i vinter, vil se at dette kan tolkes på måter som sammenfaller bedre med middelalderens mentalitet.

For det er ikke slik at alle i antikken forbandt Odyssevs med "de visjonære, viljesterke personlighetene som vil utvide sin og andres horisont".  

Tvert i mot fantes det ulike syn. Mens grekerne i stor grad så ham som en helt, oppfattet romerne ham mer som en skurk. De ønsket klarere etiske linjer enn hans smartness og lurefakserier. 

Og så mislikte de at han stod på motsatt side i kampen om Troja, siden romernes i følget sagnet og helteeposet Æneiden stammet fra trojanerne.

Det bør kort sagt være mulig å ta et hint av at det er Vergil som er Dantes ledsager når han skriver at

"Within that flame Ulysses and Diomede / Suffer tortures," he told me; "they go together / In punishment as once they went in wrath; / "And there inside their flame they grieve the ruse / By which the horse became the gate through which / The Roman’s noble seed has issued forth. /"There they mourn the trick that makes the slain / Deidamia still weep for Achilles, / And there they pay for the Palladium."

Når vi så kommer til avsnittet der Odyssevs skal ut og reise, ser vi videre at dette ikke handler om feig underkastelse under forstokkede normer mot modig forskningslyst. I stedet fortelles om en person som etter tyve år borte fra familien velger å forsømme sin gamle far, sin kone og sine barn og reise ut igjen.

"Not fondness for my son nor sense of duty / To my aged father nor the love I owed / Penelope to bring her happiness / "Could overmaster in me the deep longing / Which I had to gain knowledge of the world / And of the vices and virtues of mankind.

Dette er altså ikke bare en sær oppfatning av undertegnede. Det fremgår av teksten og støttes av tolkningen som er gjengitt på den norske wikipediaartikkelen om Odyssevs.

Dante Alighieri i canto 26 av hans Den guddommelige komedie gjenoppliver Odyssevs som «Ulisse» og som han møter i sin nedstigning nær bunnen i helvete. Sammen med Diomedes går han rundt innhyllet i flammer i den åttende ring (svindlere) av den åttende sirkel (syndere av ondskap), som guddommelig straff for hans intriger og konspirasjoner som vant den trojanske krigen. Det er med andre ord det gamle romerske naget mot Odyssevs som dukker opp på nytt.

Odyssevs er med andre ord ikke plassert sammen med de store og nyskapende tenkerne (slike får de beste plassene i verket, enten vi snakker om Aristoteles i Infernos Første Krets eller Aquinas i Solens Sfære i Paradiset), men sammen med bedragere og svikere.

At Odyssevs ikke havner i Paradiset bør uansett ikke overraske siden Dante med få unntak forbeholder det for kristne.

Dermed rynker denne sinte Davidsen enda mer på øyenbrynene når Hobbelstad tolker dette til at 

de visjonære, viljesterke personlighetene som vil utvide sin og andres horisont i dette kristne paradigmet er dømt til evig fortapelse - i større grad enn på noe annet tidspunkt i litteraturhistorien.

Denne oppfatningen er farget av et syn på middelalderen som det hun kaller mørke tider. Men det er altså forskjell på å se middelalderen i lys av tekster og å se tekster i lys av middelalderen.

Konklusjonen passer dermed godt med hennes eget innlegg, men dårlig med historikere.

Kirkehistorien har frambrakt så mangt, på godt og vondt. Men det spørs om ikke den som vil forsvare dens rolle i vitenskapshistorien bør velge seg en annen tid enn middelalderen.

Det spørs nok heller om den som vil forsvare Vassness' påstander om historien og konkrete hendelser, bør velge seg noe annet enn ensidige tolkninger av skjønnlitteratur.