Kjetil Hope eksisterer

Det kan tenkes mindre travle geskjefter enn å stikke hånden inn i vepsebolet, men hvis det er noe Kjetil Hope er kjent for, så er det ikke latskap eller feighet.

Dermed har han denne uken snekret så langt to bloggposter om paradokset i at mens en del ateister ikke legger bånd på deres skepsis når andre bryter med normalvitenskapen eller serverer konspirasjonsteorier, har noen av de samme et ganske talende blindfelt for den historiske Jesus.

Det er kort sagt ikke vanskelig å se paralleller mellom ulike typer livssynsorientert kvasivitenskap.

Man aviser normalvitenskapen og holder seg stort sett til folk uten relevant fagbakgrunn, men som altså like fullt avviser bredden av forskningsfelt som er involvert.

Holder man seg til forskere med noenlunde relevant utdannelse, er det fra et marginalt mindretall som sjelden er blant de ledende på feltet.

Blant dem som hevder at Jesus ikke har eksistert (og vi snakker da ikke om Jesus som Guds sønn, men som en rimelig normal, men ganske karismatisk historisk skikkelse) finner vi kun en halv håndfull historikere - og begge er ateistiske aktivister.

Dermed må kreasjonister og de som avviser at Jesus har eksistert  

• Benekte fossiler
• "Neandertalere er vanlige mennesker med bensykdom" 
• "Jødiske og romerske kilder om Jesus er fra flere tiår etter at han levde og dessuten skrevet inn i tekstene av kristne mange hundre år senere")
• Avvise fagfelt 
• "Geologer driver med tulleforskning siden de først daterer bergartene ut fra fossilene og deretter fossilene ut fra bergartene 
• "Tekstforskere som Bart Ehrman bare forutsetter at Jesus eksisterer og er ikke historikere"
• Hevde at fagfolk som er uenige med dem er styrt av livssyn 
• "De påstår evolusjon, siden de er ateister eller ikke tør si i mot dem for da mister de jobben"
• "De påstår Jesus har eksistert, fordi de er kristne eller ikke tør si i mot dem for da mister de jobben"
•  Hevde at fagfolk er med i en (bevisst eller ubevisst) konspirasjon
• "Biologene vet bedre, men rotter seg sammen mot ekte kristne som viser at evolusjon er umulig"
• "Historikerne vet bedre, men slutter rekkene når modige ateister forteller at keiseren ikke har noen klær"
• Unnskylde at de tross mange og lange bøker, skriver knapt noe fagfellevurdert i tidsskriftene der fagdebatten pågår
• "De slipper så likevel nesten bare til dem som er enige med dem" 

For å nevne kort noen felles trekk og ikke bare karikert.

Kjetil er inne på tilsvarende og litt andre tanker og et tilsvar til mange ikke-faglige argumenter mot at Jesus har eksistert (men aldri nok, selvsagt, siden han jo opplagt tar feil) i følgende bloggposter:

Jesusmytisisme - ateistenes kreasjonisme

Noen svar på forrige post - Har Jesus eksistert?

Han kan neppe ta av seg bokse vernehanskene med det første.

Slik kjenner du igjen kvasivitenskap

Skal du få gehør gjelder det å lene deg mot verdier og viten som er selvsagte hos tilhørerne. Spørsmålet er ikke så mye om det du sier er riktig, som om det høres riktig ut.

Dette er like gyldig, enten du bedriver New Age eller er nyateist, fremmer konspirasjonsteorier eller kvasivitenskap - uten at det alltid er så store motsetninger mellom disse.

Hva er så typisk?

Den første huskeregelen for å avsløre kvasivitenskap og kultarkeologi fra lenestolen er at de som fremmer påstander ikke selv har relevant fagbakgrunn.

Et eksempel er sprøytet som for tiden går på History Channel om Ancient Aliens. Dette står i en god tradisjon som kan føres tilbake til kvasivitenskapen om Atlantis på 1800-tallet som hos Donnelly.

Siden svaret er aliens/Atlantis/Konspirasjonen, bekrefter alle funn aliens/Atlantis/Konspirasjonen. Det holder å si med passe undring i røsten at dette kan bekrefte, eller at det ikke er umulig at det kan bekrefte.

Dermed uttaler journalister og geologer seg om biologi, økonomer og tysklærere om historie, og biologer om filosofi og historie og teologi og sosiologi.

Dess mindre utdannelse, dess mer kan man si noe om, enten man heter Edvardsen eller Heyerdahl.

Det andre kjennetegnet er at det påstas at myndigheter, fagfolk, Kirken eller andre som er uenige med deg er med i en konspirasjon mot Den Egentlige Sannheten som du har avslørt.

Vi ser dette når nye ateister og andre fremmer påstander om at Jesus ikke har eksistert. Henviser man til at det overveldende flertallet av forskere på feltet - uansett livssyn - ser dette som en tøvete teori, er svaret enkelt.

Det gjør de bare fordi de er prester/teologer/skapkristne og/eller redde for jobben/prestisjen/livet.

At din teori i beste fall er støttet av promiller i fagmiljøet, og at dette ... tilfeldigvis er de med sterke politiske eller ideologiske interesser, har man for sterke politiske eller ideologiske interesser til å se.

Det betyr ikke at teorier som er marginale, må være feil. Men de er ingen grunn til å tenke at de er riktige bare fordi de er marginale. Galileo-kortet er ikke argument for noe som helst.

Et klassisk område der dette stadig dukker opp er spørsmålet om avansert teknologi i fortiden - altså at verdenshistorien må skrives om, fordi steinalderfolk/bronsealdermennesker/egyptere/mayaer og så videre egentlig satt inne med alt fra elektrisitet til fly, et stadig tema på VGDebatt, som også i dag.

Og da er det klart at man må bygge opp under etablerte skurkeroller i historien.

Dermed er det bare å lene seg tilbake og nyte retorikken.

Naturvitenskapens "mainstream" har forlengst forstått at evolusjon og universets alder er eldgamle i historien.  Det er bare krakilske kreasjonister fortapt i inkvisisjonsfortidens totalitære tenkesett som motgår dette ennå. Samfunnsvitenskapene sliter dog ennå med Bibelens tidligere begrensning av forskeres villighet til å utfordre aldersbeskrivelser på menneskesamfunnet.

Innlederen under det klingende navnet GR1992enga støtter seg altså til klisjeer og negative stereotypier. Siden alle vet at Kirken med Bibelen i den ene hånden og inkvisisjonen i den andre bekjempet vitenskapen, er det bare å kjøre på med at motstand mot Min Nye Teori (C) må skyldes det samme.

Uten å trenge å gi noen eksempler verken fra fortid eller nåtid.

Når dette er på plass kan debattanten fort forlate "mainstream".

Da en av de få ekspertene på Sanskrit, cuneiform og Sumerkulturen, Z Sitchin, oppdaget at nesten fullt utviklet sivilisasjon eksisterte i gamle sentrale Asia og Midtøsten for 7000 år siden, passet han nøye på å heller produsere konspirasjonsteorier om romvesener og uttalte kanskje ufrivillig i en konferanse at han "ikke våget å utfordre Bibelens tidsplasseringer". 

At Sitchin ikke har noen relevant fagbakgrunn og ikke er anerkjent av en eneste arkeolog eller historiker som har forsket på disse kulturene, er det ikke så nøye med. For grunnen er enkel. 

Mainstream-historiemiljøene i verden, fremdeles kontrollerte av Kirken, sionismen og Islam, er ikke særlig bedre, og greide etter mye press å akseptere at funnet av Antikythera, "verdens første datamaskin/kalkulator"(litt satt på spissen) og aldersbestemmelsen var et faktum. Fra gamle Hellas. 

Denne maktglade alliansen mellom "Kirken, sionismen og Islam" har naturlig nok aktivt bekjempet arkeologi, som funnet av en gresk kalkulator for planetenes bevegelser.

Igjen uten eksempler på hvor eller når eller hvordan denne gjengen kontroller "Mainstream-historiemiljøene" eller hvilket "press" som gjorde at Antikythera-mekanismen vist på bildet til høyre ble "akseptert".

Eller hvor i all verden man har forestillingen om en slik konspirasjon fra, eller behovet for å skjule noe om gresk teknologi.

At man hadde mer avanserte mekanismer i middelalderen er tydeligvis også noe Kirken, sionismen og/eller Islam har undertrykket, siden GR1992enga eller hans kilde, den parapsykologinteresserte von Däniken-wannaben Rene Noorbergen, ikke er kjent med det.

Det tredje kjennetegnet på kvasivitenskap er når man snakker om "den mørke middelalder".

Romerne benyttet dampmaskiner til å åpne tunge dører og hadde et godt utviklet system for å lede vann over lange avstander, akvadukter. Etterpå kom den mørke middelalder og alt stagnerte. 

Det fjerde henger sammen med dette. For mørket skyldes all, ikke minst okkult kunnskap, som gikk tapt da antikkens biblioteker ble ødelagt, ikke minst av kristne.

Later at Pergamus in Asia minor, another 200 000 manuscripts known to have contained occult knowledge and perhaps the pre-Flood and pre-Babel wisdom of the occult energies were consigned to flames by rampaging christians.

Det femte i en så demokratisk og egalitær tid som vår er å henvise til motstand fra hierarkier, ikke minst religiøse. De var selvsagt like mye i mot vitenskap som teknologi. De er jo hierarkier. Og religiøse.

Her snakker vi dog om enkle teknologier, men likevel noe som ikke fikk en videreutvikling pga av de religiøse hierarkiene overtok og først mye senere ble motvirket av vitenskapens tilbakekomst (fra renessansen).  

Er et par tre av disse kjennetegnene på plass, trenger du ikke å sjekke om de forholder seg informert og respektfullt til vitenskapelige miljøer og metoder på områdene som påstandene handler om. 

For det gjør de ikke.

Kultarkeologi er nødvendig, siden det er en konspirasjon

Da er det på tide å komme tilbake til Staffans Gunnarsons svar på min kommentar om Jesus i kultarkeologenes hule.

Det handler handler altså om hvorvidt Jesus har eksistert, et spørsmål som synes å bli større dess mindre folk forholder seg til forskere på feltet.

Som altså den svenske sekulærhumanisten Gunnarson. Hvordan møter han så min kritikk av dette i sluttinnlegget Den mystiske Messias – Svar til Bjørn Are Davidsen i Humanist #3/2013?

Setter han seg bedre inn i normalvitenskapen? Går han nøye gjennom dem han lener seg mot for å se om de holder faglig mål? Er han villig til revurdere noe som helst?

Nei, tvert i mot forsvarer han å bruke folk som verken er forskere eller har relevant utdannelse. Det er rett og slett nødvendig.

Selvfølgelig er mange av de referansene jeg brukte i min artikkel spekulative, og, ja, utenfor «normalvitenskapen». Det er naturligvis vanskelig å bryte med en lang tradisjon i et felt som er så dominert av tro og propaganda.

Gunnarson har med andre ord falt for en konspirasjonsteori. Bibelforskere driver iherdig propaganda for kirkens syn utad, selv om de gjør noe annet seg i mellom, «det teologene diskuterer intert er noe annet enn det presten formidler til menigheten». Siden fagmiljøene er dominert av dogmatiske kristne, er det bare logisk at man må gå utenfor, skal man finne fornuft og etterrettelighet.

Her er det vanskelig å vite om man skal le eller gråte. Gunnarson ser ikke konsekvensen av at den kritiske bibelforskningen fikk et gjennombrudd på 1800-tallet og at det siden nettopp er den som har dominert forskningen. Jeg tviler på at han oppfatter forskning som konkluderer med at mye i Bibelen er feil eller mytisk som «tro og propaganda». Det er ikke vanlig å betrakte forskere fra Baur (1792-1860) til Bultmann (1884-1976), Eichhorn (1753-1827) til Ehrman (f. 1955), som ukritiske apologeter for Bibelen som historisk sann.

Det bør kort sagt være mulig å ta et hint fra at langt de færreste av alle disse forskerne, uansett livssyn, har hevdet at Jesus ikke har eksistert, selv når de «diskuterer intert».

Gunnarson ser det også som talende at fagteologene vegrer seg for å debattere sære teorier.

Da språkprofessoren Alvar Ellegård for tyve år siden kom med sin bok Myten om Jesus, nektet fagteologene å debattere med ham. Selv om Ellegårds hovedtese – at Jesus kan identifiseres med «Rettferdighetens lærer» som levde et århundre tidligere – kanskje ikke er korrekt, tok han opp relevante spørsmål og problemstillinger. Disse burde det være rimelig å kunne få svar på fra fagmiljøet.

Dette er samme utfordring som hos historikere og arkeologer i møte med tulleteorier til Erich von Däniken og andre kvasiforskere. Dess villere teser, dess mindre vil man debattere dem. Og dess mer folk har lest av slike, dess verre jobb har forskere med å fjerne pussige vinkler, misforståelser og fordreielser.

Grunnen er ikke at dette nødvendigvis er så vanskelig å svare på, men at det kan kreve mye jobb å rydde opp. Forskere er ikke ansatt for å drive voksenopplæring i offentligheten. 

De færreste av dem tror nok heller ikke at så mange kan ta påstander om at Jesus egentlig levde på hundretallet før Kristus på alvor. At noen oppfatter at Ellegård kommer med «relevante spørsmål og problemstillinger», fører nok dessverre til at mange forskere bare kvier seg enda mer for å gå inn i en debatt.

Har så Gunnarson noe konkret å vise til?

Han nevner to eksempler, det ene dårligere enn det andre, når han hevder at teologenes unnfallenhet i offentligheten er et problem 

siden det gjør at myter lever videre og gir falske bilder av historiske hendelser. Et eksempel er Herodes’ omfattende barnedrap, som ikke er nevnt andre steder enn i Det nye testamentet – ikke engang hos Josefus, som foraktet Herodes og neppe ville fortiet en barnemassakre. Et annet eksempel er historien om hvordan Moses gikk tørrskodd gjennom Rødehavet.

Gunnarson argumenterer med andre ord fra taushet. Når hendelser ikke er omtalt i andre kilder, må de være myter og falske bilder av historien.

Denne type logiske feilslutninger er ikke uvanlige hos dem som benekter at Jesus har eksistert. Det blir ikke bedre av at han ikke har tatt seg bryet med å sjekke forhold som hvor mange innbyggere Betlehem hadde på denne tiden. Gjør man det, vil man se at Betlehems befolkning var rundt 300 og antall barn under to år antagelig mellom 5 og 10.

Når Josefus skrev nesten hundre år senere hadde han mer enn nok annet å henge seg opp i, som at Herodes fikk to rabbinere brent levende, drepte deres elever, tre av sine egne barn og flere hundre offiserer. Nå betyr ikke dette at historikere dermed vil si at barnemassakren må ha skjedd. Men at den ikke er omtalt hos Josefus, kan ikke brukes til å si at den må være en myte. Heller ikke her er fravær av bevis noe bevis på fravær.

Det viktigere poenget er historikerne ikke har slått fast en feil. I stedet er det en utbredt oppfatning at dette ikke er sannsynlig og man mistenker at Jesu fødsel er lagt til Betlehem for å stemme med en messiasprofeti.

Samtidig argumenterer Gunnarson mot seg selv. For noe av det han henviste til i sin opprinnelige artikkel var nettopp at Graham Philips hadde vist at fortellingen om at vannet deler seg for Moses ikke nødvendigvis er en myte, selv om hebreerne tolket den til at Gud grep inn.

I sin bok The Moses Legacy forsøker Phillips å finne den historiske Moses. Phillips har en hypotese som ligner på den Sigmund Freud i sin tid hadde, nemlig at den bibelske Moses er basert på to historiske individer. Den ene Moses var mannen som førte jødene ut av Egypt, og som muligens tilba en vulkangud. Den andre var mannen som gjorde jødene til monoteister.

Teorien om en vulkangud kan virke søkt, men er meget interessant når man ser på de ti landeplager som skal ha rammet Egypt. For landeplagene minner til forveksling om følgene av et vulkanutbrudd: en formørket himmel, en rødfarget Nil med død fisk som flyter opp, insektsvermer og så videre. Tidsmessig får historikerne ikke noe vulkanutbrudd til å stemme med jødenes utreise fra faraos Egypt cirka 1400 år fvt, men om det er hold i vulkanteorien fikk jødene – bokstavelig talt – hjelp fra oven.

 Dermed konkluderer Gunnarson med at 

Moses’ vandring over Rødehavet høres vitterlig ut som et mirakel, men bibelens beretning kan inneholde en feiltolkning av hvilket vannlegeme det gjaldt. Dersom episoden fant sted i Nildeltaet kan flo og fjære ha hjulpet jødene med å forsvinne tørrskodde foran faraos armé, og armeen blitt stanset da havet steg igjen.

Det interessante med Phillips’ rasjonelle tilnærming til bibelhistoriene er at de på den ene siden kan komme med mer troverdige forklaringer på mirakelfortellingene, samtidig som han faktisk kan bekrefte noen av de bibelske historiene.

Hvis Gunnarson ønsker å holde seg til kultarkeologi er det opp til ham. Men han kan ikke da både argumentere med at samme tekst er en myte og at den ikke er det. Uansett mangler en lenestolsarkeolog som Philips all relevant utdannelse på feltet. For meg spiller det ingen rolle om Philips får deler av Bibelen til å stemme med historien. Det jeg er opptatt av er ikke konklusjonen, men kvalifikasjoner og metodikken man bruker i sin (ikke-)forskning. 
Gunnarson synes ikke mer informert når han skriver i Humanist at

Igjen kommer vi tilbake til det som er ren logikk: Dersom Jesus var en stor religionsstifter, en politisk og moralsk leder med mange tilhengere, hvorfor skrev ikke hans disipler ned historien om ham i deres egen tid? Hvorfor kommer ingen historiker fra dres eget århundre med noen sikre referanser til Jesus, når de nevner folk som Johannes Døperen, «egypteren» og en rekke andre opprørere og mesiaser? Var Jesus så ubetydelig?

At man henviser til «ren logikk» og ikke faglitteratur, er igjen et vanlig trekk hos dem som bestrider at Jesus har eksistert. Hvor har Gunnarson det fra at disiplene ikke skrev ned historier om Jesus? Hvilken argumentasjon ligger til grunn for dette? Det er ikke vanskelig å finne forskere som støtter ham i dette, men det er heller ikke vanskelig å finne forskere som mener det motsatte.

Uansett kommer man ikke unna at de fleste tekstene i Det nye testamentet er skrevet mens flere av disiplene og andre som møtte Jesus kan ha vært i live. Historiene om Jesus er kort sagt fra «deres egen tid», enten vi snakker om evangelier som Markus og Lukas eller om kilder bak evangeliene.

At romerske historikere ikke har omtalt Jesus, er akkurat hva vi skulle vente for en person som virket i kun tre år i en bortgjemt krok av Romerriket.

Når det likevel finnes referanser hos Tacitus (55-117) og Plinius (63-113), må Jesus-myterne nødvendigvis betegne dem som «usikre» for å få det skeptiske regnestykket til å gå opp. Det må også nedtones at alle historiske kilder kan bestrides, og ikke nevnes hvorfor historikere ikke gjør det noe mer med disse referansene enn andre, selv om de bryter med hva Jesus-myterne ser som «ren logikk».

At Josefus ikke har omtalt Jesus stemmer ikke med hva flertallet av dem som har forsket på Josefus mener, selv om alle er enige i at ett av avsnittene om Jesus hos Josefus (det er flere) har senere tillegg fra kristne. Det betyr ikke at det er Josefus historikere lener seg til for å si noe om Jesus. Siden han er omtalt i så mange kilder på så mange måter i Det nye testamentet, er man ikke avhengig av jødiske eller romerske historieskrivere for å konkludere med at Jesus har eksistert.

Gunnarson avslutter med at

De ulike og motstridende versjonene av Jesu liv i de fire evangeliene og i forhold til Paulus stiller så mange spørsmål, at det er all grunn til ikke å stole på disse som en historie om et virkelig liv. Hva som er kjernen i saken og hvem Jesus muligens var, når og hvordan han kan ha levd, må vi holde åpent.

Mens historikere kan oppfatte ulikheter i evangeliene og mellom dem og Pauli brev som ressurser, virker det som om Gunnarson mener det hadde styrket tilliten til at Jesus hadde eksistert om vi hadde hatt bare én kilde eller mange som hadde skrevet av hverandre.

Han synes ikke kjent med at alle historiske personer som er omtalt i mer enn én kilde, automatisk har ulike vinkler og versjoner. Han kan bare prøve å få to venner hver for seg til å oppsummere debatten mellom ham og meg i Humanist.

I stedet for å se det som et problem, er historikere takknemlige når det finnes flere kilder til personer og hendelser. De ser det ikke som en tabbe av de første kristne å ta vare på så mange tekster om Jesus fra det første århundret.

Videre er det slik at hvis Kirken var så ivrig etter å vise at Jesus har eksistert og evangeliene ikke var motstridende at de etter Jesus-myternes skjønn diktet opp avsnitt hos Josefus fra scratch, burde de svært enkelt kunne tilpasset evangeliene slik at de var uten antydning til motsigelser.

Når de ikke gjorde det, selv om de hadde makten, muligheten og midlene, kan det bare skyldes at de manglet motivet.

Heyerdahl og andre helter

Da var et som vanlig ytterst lesverdig nummer av Humanist i hus, og ikke bare det, på bordet og lest siden det altså var verdig det.

Jeg kommer tilbake med bloggposter om et par av artiklene, men det kan allerede her og nå tilstås at disse vil handle om ikoner som Thor Heyerdahl og meg.

Ikke fordi vi hører spesielt godt sammen, men fordi vi begge er kritisert i bladet.

Nå høres kanskje dette noe verre ut enn det er, med unntak av for Heyerdahl. Han er altså blitt analysert og mer enn noen strå dekonstruert, informert og opplysende.

Spørsmålet som stilles er om det er mulig å ane en sammenheng i hans teorier om reiser i øst og vest, for ikke å si nord.

Og det er det, slik Per Ivar Engevolds viser i artikkelen om Thor Heyerdahl og de hvite kulturbærerne, forøvrig fulgt opp av Even Gran i Fri Tanke med den muligens noe mildere tittelen Den røde tråden hos Heyerdahl er pseudovitenskap.

Generelt sett er det et godt spørsmål hvordan man skal vurdere Heyerdahls teorier. Det er lett å se rasisme ved høylys dag, men ikke enkelt å komme unna at hele hans rammeverk om spredning av kulturelementer fra ett sted, altså en "diffusjonisme", som han tok ut i det lettere ekstreme til hyperdiffusjonisme, smaker av systematisk undervurdering av lokale krefter.

Det er samme symptom som når Erich von Däniken og andre kultarkeologer hevder at det er umulig for de barnlige innfødte å ha bygget noe så vanskelig som pyramider og vegger av stein og at dette derfor må stamme fra aliens eller Atlantis eller Sverige. 

Heyerdahl gjør det ikke lettere for seg selv ved å knytte seg til naziforskere som Hans Günther og altså snakke om Atlantis i enkelte av sine bøker. 

LIkevel skriver han så besnærende at også andre med utfartstrang og evangeliserende legning har latt seg imponere, som Aril Edvardsen (altså heller ingen historiker eller arkeolog).

Nå er det nok ikke helt samme sus i serken, for ikke å si informert eller opplysende i kritikken av meg. Men når jeg først gjør noe såpass sensasjonelt som å hevde at Jesus har eksistert, er det ikke rart at en ivrig ateist som Staffan Gunnarson gjør klar spretterten i et tilsvar til min kritikk i forrige nummer. 

Selv om han altså i likhet med Heyerdahl havner i kultarkeologigrøfta, slik jeg har omtalt her og kommer mer tilbake til i neste uke om et halvt år.

Da kommer jeg også tilbake til nyeste nummer av Theofilos som av guddommelige grunner alltid havner i postkassen samme dag som Humanist. 

Selv om det ryktes at ufine skeptikere hevder slikt kan forekomme når blader skal ut med like mange nummer per år.

Astronomisk analfabetisme

Hvis du lurer på om noen har forstått forholdet mellom tro og vitenskap i historien er det bare å stille et enkelt testsspørsmål: Hva gjaldt som urokkelig naturvitenskap i middelalderen?

En av dem som avslører seg er NRKs mest populære andaktsholder, Terje Nordby, som har hevdet i Mytekalenderen at det var Bibelen som gjaldt som urokkelig naturvitenskap i Middelalderen og at alle tilløp til innvendinger ble brutalt slått ned.

Vi ser tilsvarende i TV-serien om Kristendommens historie på NRK2 i 2011, fra britiske Channel 1, der det ble hevdet at

Kristne så i over femten hundre år Bibelen som primærkilden til kunnskap, men i det syttende århundre begynte en vitenskapelig revolusjon å utfordre det kristne synet på verden. 

Dette er så på jordet, for ikke å si på trynet og mageplask, at det er vanskelig å vite hvilken planet man befinner seg på.

At en britisk TV-kanal slipper til en programleder som ikke kjenner til kirkens og universitetenes forhold til Aristoteles, Galenos, Platon, Isidoros, Bede og hundrevis av andre er like komisk som en norsk TV-kanal som kjøper inn denne type programmer.

Dermed skiller ikke Andreas Skartveit seg ut fra vrimmelen når han skriver i Dag og Tids spalte Frå historia, 2. november i en artikkel om Newton som historiker at

Den gongen styrte Bibelen tankana, også astronomien. En polsk astronom rekna ut posisjonen for sola i skapningsaugneblinken, kl. 18.00 den 24. oktober 3963 f.Kr. Ein annan prøvde å datere den kometen som løyste ut syndfloden.

Hva var det så som gjaldt som  urokkelig naturvitenskap i middelalderen - og renessansen?

Rett og slett det kjente og kjære fenomenet urokkelig naturvitenskap.

Eller som den ærverdige kirkefaderen Augustin sa det på 400-tallet i sin bok om den bokstavelige betydning av Første Mosebok:

Vanligvis vet til og med de som ikke er kristne noe om jorden, himlene og de andre elementene i denne verden, om stjernenes bevegelser og baner, og til og med om deres størrelse og posisjoner i forhold til hverandre. 

De kjenner til at formørkelsene av sol og måne kan beregnes, de kan årets og årstidenes syklus, de vet hva slags dyr som finnes, hvilke busker, steiner og så videre, og denne kunnskapen holder man for å være sann ut fra fornuft og erfaring.

Men dette er ikke bare et klassisk kristent forsvar for fornuft og empirisk forskning, det er også en advarsel til kristne når Augustin fortsetter med at

Da er det en skammelig og farlig sak om en ikketroende hører en kristen tale tull om disse emnene ut fra skriften.

Det er farlig for det reduserer den kristnes troverdighet. Hvorfor tro på kristne som snakker tull om naturvitenskap?

På samme måte kan man jo spørre hvorfor vi skal tro på ateister og andre som snakker tull om  tro og vitenskap i historien.

For det var ikke slik, hverken på Augustin eller Newtons tid, at Bibelen styrte astronomien. Den var en svært så velutviklet vitenskap med avanserte instrumenter og utregninger, tabeller og observasjoner.

Autoriteten var ikke Bibelen, men Ptolemaios, Macrobius, Alfraganus, Albertus Magnus, Johannes Sacrobosco, Erasmus Reinhold, Tycho Brahe, Kepler og resten av feltet.

Dette førte til at det på Galileis tid var en rekke konkurrerende modeller. Og det som avgjorde hvilken av dem man holdt seg til var ikke Bibelen.

Reformatorene sa da også tydelig fra om forholdet mellom Bibelen og astronomien som når
Luther foreleste om Første Mosebok.

En astronom er i sin fulle rett i å bruke begreper som ’sfærer’, ’apsider’ og ’episykler’. Disse tilhører hans profesjon og gjør det enklere for ham å undervise. I motsetning til dette vet Den hellige ånd og De hellige skrifter ingen ting om slike ting og kaller hele området over oss for ’himmelen’. Og det er ingen grunn til at astronomer skulle finne noe galt i dette. La hver av de to fag bruke sin egen terminologi.

I stedet for å si at Bibelen skulle styre astronomien sa Luther rett ut at De hellige skrifter kan ingen ting om slike ting.

Og han var ikke alene. En annen som få har beskyldt for å leve etter Darwin eller være liberalteolog er den sveitsiske reformatoren Kalvin. Som i sine forelesninger om Første Mosebok uttrykte at det var feil å ta uttalelsen i 1. Mb om at solen og månen er de to største lysene på himmelen som vitenskap fordi

Saturn, som på grunn av sin store avstand, synes å være det minste av alle, er større enn månen... [Det som er ] beskrevet her, handler kun om hvordan verden ser ut til å være. Den som vil lære seg noe om astronomi, og andre vanskelige kunster, må gå andre steder”... [For] Moses taler ikke med [natur]filosofisk presisjon om skjulte mysterier, men forholder seg til de tingene alle, selv de uten skolegang, kan se overalt, og som vi bruker i dagligtale.

Hva så med de kuriøse eksemplene som Skartveit nevner?

Vel, for det første oppgir ikke Bibelen noe år eller noen dato eller noe klokkeslett for når skapelsen var - eller syndfloden. Dette er noe enkelte hadde interesse av å regne ut på 1600-tallet, men krevde atskillig tolkning og tunga rett i munnen, hvis den da ikke som jeg mistenker ble holdt mer i retning kinnet.

Dette handler altså ikke så mye om å bruke Bibelen som vitenskap som at man før moderne geologi og historieforskning tolket de kildene man hadde for hånden. Som vi har vært inne på før var det slik at hvis det ikke fantes noen naturfilosofisk demonstrasjon, brukte man andre kunnskapskilder. Og der var det en god tommelfingerregel å følge Bibelen, selv om man ikke leste den fundamentalistisk.

Og har man først foreslått et tidspunkt for skapelsen og syndfloden er det opplagt at noen som er bevandret i astronomi vil bruke sine tabeller og beregninger, astrolabier og armillarsfærer, for å si hvor solen eller annet befant seg på disse tidspunktene.

Dette handler imidlertid ikke om at Bibelen styrer astronomien, men at astronomiske perspektiver styrer bibeltolkninger. Eller at man bedriver tankelek.

I samme tradisjon mente Kepler at Betlehemsstjernen best kunne forklares med en konjunksjon av Saturn og Jupiter i år 7 f.Kr.

Hvor skammelig og farlig det er om en kristen hører en ikketroende tale tull om disse emnene er uklart, men det bidrar ikke akkurat til større forståelse av historien eller mindre stempling av klassisk kristen tenkning.

Selv om det gir sitater som slår godt an i foredrag.

Vitenskapens regresjon

Som lovet i går kommer en lett oppdatert fortsettelse av den dobbelte bokanmeldelsen fra Humanist for noen år siden, nærmere bestemt 2004.

Ervin Laszlos Revolusjon i vitenskapen – Fremveksten av det holistiske paradigmet (Flux 2003) er kortere, men ikke mindre pratsom enn boken vi anmeldte i går.

Vi er her inne i en debatt som har pågått i generasjoner. Hvordan er naturen bygget opp? Hva er den mest grunnleggende virkelighet?

Det er liten tvil om Laszlos ståsted. Han er en kjent bidragsyter i debatten om utviklingen av menneskelig bevissthet, basert på det han betegner som en ”generell evolusjonsteori” og som vi forstår av navnet er knyttet til den mer alternative siden som har snakket om "åndelig evolusjon" siden 1800-tallet.

Dessverre viser boken at dette handler mer om pretensjon enn om presisjon. Hans gjennomgang av status for forskning på kosmos, kvanter, liv og bevissthet er en øvelse i halvkvedete viser.

Heldigvis innser han dette når han bruker ord som fabler og fabel-aktige scenarier. Han innrømmer at ”Disse ’kosmologiske scenariene’ forteller oss at det ennå ikke er noen som helst enighet når det gjelder universets fødsel og utvikling” (side 29).

Og han røper sitt religiøse prosjekt når han avslutter vitenskapskapitlene med spørsmål om vi ”her møter avtrykket av et kosmisk ’akasha-felt’ som forbinder alle ting i universet og forbinder alle universer som noensinne har eksistert og noensinne vil komme til å eksistere, og da i tider og rom uten grenser” (side 31, 43, 55, 68, 81).

Dette feltet er nok mer kjent i hinduisme og teosofisk åndsvitenskap enn i naturvitenskapen.

I det hele tatt er dette en bok for menigheten. Språk og temaer vekker positive tilstander og bølger, selv om de kan få bevisste observatører til å kollapse litt.

For Laszlo er på velkjente veier. Han prøver å grunnlegge livs- og samfunnssyn på vitenskapelige funn. At slike prosjekter har pågått siden Platons Timaios-dialog, for ikke å si Pythagoras, gjør ikke saken mye bedre. Laszlos ”organiske” syn kan litt enkelt kalles panteisme. Vi er ”deltagere i en intim sammenvevd verden som opptrer som et hele og utvikler seg som et hele” (side 9).

Som andre ”systemteoretikere” med røtter i en østlig virkelighetsoppfatning ser han ikke at systemet drar teppet bort under det naturvitenskapelige prosjekt. For fremveksten av moderne vitenskap henger sammen med frigjøringen fra et organisk natursyn.

Det er vanskelig å komme fra at naturvitenskap handler om synet på naturen. Tror jeg at den er en illusjon, er noe negativt, er besjelet, eller at torden skapes av Tor, påvirker det hvordan jeg utforsker og tolker naturen - og om jeg i det hele tatt finner noe slik bryet verdt.

Det er ikke uten grunn at moderne naturvitenskap ikke oppsto innen åsatruen. Skulle en bokstavtro dyrker av norrøne guder spå været i dag, ville det være viktigere med psykoanalyse av Tor enn å studere lufttrykk. Grekerne var banebrytende innen geometri og matematikk, men deres mystisk/organiske syn på naturen var ikke noen grobunn for en mekanisk bevegelseslære.

Troen på naturlover henger idéhistorisk sammen med troen på en lovgiver utenfor naturen. Bruddet med en organisk verdensmodell bidro til at man på ulike måter og over tid tok steget fra å tenke at bevegelse skyldtes at naturens bestandeler var levende (eller styrt av vilkårlige vesner), til at de fulgte lover man kunne beregne matematisk.

Naturvitenskap forutsetter rett og slett en tro på forskerens rasjonalitet og at naturen innen visse begrensninger er målbar og regelmessig.

Selv om Heisenbergs usikkerhetsrelasjon ikke kan unnvikes, må også forsøk på fotoner kunne repeteres. At ikke menneskets bevissthet skaper verden, viser seg i at man alltid kan tenke seg naturlige omstendigheter som gir samme kvanteeffekter som laboratorieforsøk.

Hvis Laszlo tar naturvitenskap til inntekt for et syn som vanskelig kan forenes med dens premisser, er det grunn til å nøle med hans revolusjon. Eller kalle den en regresjon.

Vitenskap og vås

Når noen begrunner sine idealer i vitenskap, er det interessant å se hvordan man tenker. 

Hva slags vitenskap bygger man på? Hvordan argumenterer man ut fra denne vitenskapen? Hvilke fag, forskere og data løfter man fram på hvilken måte? Hvor langt fører prosjektet?

Og hvilken sammenheng tenker man innenfor?
 

En av bøkene som hevder å bygge på vitenskap ble lansert med noen hekto brask og bram i Norge i år, Den usynlige veven – jakten på universets skjulte kraft av Lynne McTaggart. Som er en oversettelse av noe av en klassiker i alternativmiljøer, The Field fra 2003.

Ser vi etter, oppdager vi imidlertid fort at McTaggart bygger mindre på forskning enn mistenkeliggjøring.

Forlagsomtalen er som vanlig på feltet:

Den usynlige veven er en vitenskapelig detektivfortelling. Forfatteren setter søkelyset på skjæringspunkter mellom fysikk, medisin, psykologi og religion. En usynlig vev forbinder alle ting i fortid, nåtid og fremtid. Og mye tyder på at vår bevissthet spiller en nøkkelrolle i å forme verden. I boken møter vi vitenskapsfolk som i sin søken etter universets dypeste sannheter er blitt frosset ut av det gode selskap, og først nylig begynner å få den anerkjennelsen de fortjener.

Hos McTaggart styrkes dette av en tro på at våre oppfatninger styres av forskere som er kjøpt og betalt av storindustrien (Big Pharma  og alt dets vesen og alle dets gjerninger). Når da ikke forskere bare er fanget i tankefeller eller driver noe så konserverende og konspirerende som fagfellevurdering.

McTaggart finner løsningen på spørsmålet om vi er fanget i materiens deterministiske fengsel i en mystisk, eller muligens mytisk forståelse. Hun mener at ekte vitenskap, altså slik som drives av modige og miskjente pionerer,  viser at vi er del av en usynlig vev som åpner for mer enn det materielle. 

Angivelig startet prosjektet da hun oppdaget en serie mirakler «i den forstand at de brøt tvert med hvordan vi tror verden henger sammen».

Dette var blant annet alternative behandlingsmetoder, som «gode studier av homøpati» som «viste at man kunne ta en substans, vanne den ut til ikke et eneste molekyl av substansen var igjen» og bruke dette (altså så rent vann det er mulig å få) som virkningsfull medisin.

Hun forteller om flere forskere som skal ha vist at universet er en vev av forbindelser. Har noe først hatt kontakt, forblir det alltid forbundet - uansett avstand. At dette kun handler om positiv innflytelse opplever hun tydeligvis som selvsagt.

Resultatet viser seg i alt fra lysbehandling (som i følge McTaggert kan få fotonene til å spille sammen takket være kvantekoherens) til at vi kan se på tvers av tid og rom, altså telepati og synskhet.

I hennes New Age-orienterte verdensbilde henger alt sammen uten noe egentlig skille mellom ånd og materie. Dermed er det slik at vitenskapen ikke ødelegger Gud, men beviser «for første gang Hans eksistens – ved å påvise at det finnes en høyere, kollektiv bevissthet. Vi har ikke lenger bruk for to sannheter – vitenskapens og religionens. Vi kan skape et forent syn på verden».

Selv om konklusjonen kan friste og boken høres vitenskapelig ut handler det mest om hvor lett det er å imponere med uvante begreper og fremmedord. I realiteten har forfatteren lite innsikt i fysikk, biologi eller historie, inkludert gudsargumentasjon.

Og der har McTaggart en aldri så liten utfordring. Skal man avdekke fordommer og tankefeller på noen områder, kommer det godt med å vise at man er kjent med områdene. Det skader heller ikke å vise at man er kjent med motforestilinger.

Symptomatisk nok lar hun være å nevne heller blytunge innvendinger til de få forsøkene som angivelig støtter homeopati. På den annen side, hadde hun gjort det, ville prosjektet aldri kommet til startstreken. 

Kort sagt bygger sammenhengene hun ser mer på godtroenhet enn godkjente forsøk.  Hun argumenterer mer ved analogier enn akseptert logikk. Hun trekker vidløftige konklusjoner om hverdagen fra tolkninger som i beste fall handler om kvantefysikk.

Hun opptrer som om vi kan overføre det poenget at en kvantepartikkels posisjon er ubestemt inntil den er observert til at vi som observatører kan velge hvilken tilstand noe vil være i og dermed skape vår egen virkelighet. Uten å vurdere metodiske, psykologiske eller etiske utfordringer ved dette.

Hvis vi personlig kan bestemme hvordan verden skal være er det vanskelig å unngå solipsisme eller begrunne at etterprøvbar naturvitenskap i det hele tatt er mulig. Fungerer ikke naturen noenlunde konsekvent er det ikke enkelt å drive forskning. Hvis alt handler om min bevissthet blir forskning forfatterskap.

Men kan det ikke være noe i McTaggarts fremstilling? Hvorfor stole på en blogger som har brukt et par timer på en bok fremfor en forfatter som har brukt år? 

Vi kunne selvsagt løftet noen studiepoeng i fysikk opp av hatten, men skal i stedet se på to forhold. 

For det første må McTaggart stadig modifisere påstander om disse overbevisende forsøkene som støtter henne. Når hun går så hardt ut fra hoppkanten med alt som skal være bevist, er det talende hvordan hun sikrer seg i landingen med i større grad å si «Det finnes de som tror at».

For det andre anklager hun normalvitenskapen for sensur og hersketeknikk.

Når den vitenskapelige verden ikke aksepterer det hun ser som ubestridelige forsøk, skyldes det tunnelsyn og totalitære trekk. Å «være revolusjonær i dagens vitenskap er å flørte med yrkesmessig selvmord». Dermed blir en av de viktigste metodene for å unngå tulleforskning - fagfellevurdering, at andre forskere vurderer om arbeidet er forsvarlig utført - ikke oppfattet som en styrke, men som selve problemet.

Dette er ikke akkurat uproblematisk når hun er en autoritet som mange i New Age-kretser lytter til. Samme mangel på forståelse av forskning har ført til at hun fremmer konspirasjonsteorier og uansvarlig omgang med fakta. Hun har frontet vaksinemotstand og alternativ medisin. 

Hun er kort sagt ansvarlig for at mange mennesker har satt seg selv, sine barn og sine omgivelser i fare. 

En grunn er nok at hennes følgere kan om mulig enda mindre om fag og forskning (at boken ble rost av Arthur C. Clarke handler nok mer om hans lange fascinasjon for det alternative og at en 85-åring nok ikke eterprøvde alle hennes påstander like nitid og kritisk).

Videre har McTaggert en såpass god penn at mange får sympati med personene hun løfter fram som miskjente foregangsmenn. Har noen fått kritikk av andre forskere, eller ikke sluppet ordentlig til med sine angivelig banebrytende oppdagelser, kan ikke grunnen være at det er noe galt med dem.

Nei, dette handler alltid om omgivelsene. Om en massiv mur av trangsynte kollegaer. 

Når McTaggart forskerhelter ikke slipper gjennom nåløyet fagfellevurdering er det ikke deres forskning, men nåløyet det er noe galt med. Hun nøler ikke med å bruke ord som heksejakt og sensur siden nye ideer alltid blir «sett på som kjetterske».  

At kanskje den største svakheten med fagfellevurdering er at man ikke alltid har klart å avsløre forskningsfeil (altså at man har sluppet gjennom store oppdagelser som det viste seg ikke å være hold i), er hun ikke kjent med.

Ikke uventet argumenterer McTaggart med at Columbus også møtte motstand for sine påstander. «De fleste vitenskapelige kretser ignorerte dem, og holdt fast på tanken om at jorden var flat». 

Et utsagn som bekrefter at det ikke bare er naturvitenskapelig forskning hun ignorerer. 

Uvitenskapelig mobbing

En annen debatt det kan være greit å følge med på er om «Vitenskaplig» mobbing av alternativ medisin der Jens Lunden i åpningsinnlegget bl.a. hevdet at

NRK har i seks uker latt seg bruke av fysikeren Andreas Wahl som mobbeorgan. Wahl mener han med vitenskapen på sin side fritt kan komme med kategoriske og ondskapsfulle påstander om alternativ medisin.

Det har kommet flere gode svar og noen støtterklæringer.

Selv bidro jeg vel ikke direkte med sistnevnte med tittelen Uvitenskaplig mobbing av vitenskapsbasert argumentasjon? og teksten:

Dette er en av de pussigste og mest fordreiende påstander jeg har sett på Verdidebatt en stund.

Tvert i mot gjør NRK og Wahl en forbilledlig jobb det står respekt av og som noen og enhver kan lære av. Vi har lenge trengt en pedagogisk og prinsipiell motvekt mot ukritisk lefling i media med alternativbransjen, innbilt klarsynte og andre som ber folk betale for å bruke metoder og "medisiner" som ikke er dokumenterte eller som ikke trekkes fra markedet når det viser seg at de ikke virker.

Hvis Jens Lunden mener det finnes veldokumentert grunnlag for homeopati, huslesning eller annet som har vært belyst i Folkeopplysningen, er han fri til å legge dette fram til åpen debatt uten å beskylde andre for å være ondskapsfulle mobbere. 

Gjør han ikke det vil nok noen tenke at han begår uvitenskapelig mobbing av vitenskapsbasert argumentasjon. 

Kan nok bli en lang debatt her også, kjenner jeg de vanlig mistenkte rett.

Mytisk modernitet

I serien gode slakter er turen denne gangen kommet til Baeristas ... gjennomgang av Stephen Greenblatts The Swerve: How the World Became Modern  fra 2011.

What is this “swerve” all about and how did it make the world modern? As it turns out, one of the big problems with this book is that the second part of this question is never sufficiently addressed. At its core, The Swerve tells the story of the Renaissance humanist Poggio Bracciolini (1380-1459), who, in 1417 visited the libraries of several Southern German monasteries on a hunt for “lost” texts from classical antiquity. One of the manuscripts he happened upon during this book-hunt contained Lucretius's [DRN - De Rerum Natura], which was soon re-copied multiple times and caused a sensation among the reading public of the Italian Renaissance. Greenblatt makes no bones about the fact that he himself regards the Epicurean philosophy of radical materialism combined with unapologetic hedonism that is encoded in DNR [sic] as the best thing since sliced bread and one of the defining sources of our modern way of thinking. 

Nå kan man si mye om hvordan og hvorfor moderniteten vokste fram, for ikke å si renessansen - siden nå den engelske utgaven har den noe mer ydmyke, men mindre presise tittelen The Swerve: How the Renaissance Began - men Greenblatts bok gir altså ikke svaret på noen av delene.

While the assertion that the re-discovery of Epicureanism is at the sole root of modern science and philosophy is certainly dubious, it at least makes some chronological sense. By contrast, to declare DNR the source of Renaissance humanism puts the cart entirely before the horse. The very fact that Poggio Bracciolini discovered DNR on a book tour through Germany, undertaken to satisfy the ever-growing desire of Italian courts and scholars for ancient texts, should alert us to the fact that Poggio and his discovery were products of the Renaissance and not its cause.

Ved siden av et varmt forsvar for verdien av å se verden som en verditom maskin, får vi altså et oppgulp av alle mytene om middelalderens mørke, at Bruno ble brent for sin naturvitenskap, at kirken ødela antikkens lærdom og ikke minst biblioteket i Aleksandria, for ikke å si myrdet Hypatia i sin kamp mot kvinner og kunnskap.

Dermed må Greenblatt både underslå kildene vi har til dette og til det faktum at naturfilosofien forsatte i Aleksandria i århundrene etter Hypatia. Og at denne type greske tekster ble tatt vare på av en middelalder som ikke akkurat avviste antikkens kunnskap og så langt økonomi og ytre forhold tillot gjennomgikk en serie renessanser, for ikke å si startet Renessansen, før Bracciolini fant DRN i et ... kloster.

For å nevne noe.

Man kunne altså vente at The Swerve ikke bare ble assosiert med kultarkeologen i Da Vinci-koden og Hellig Blod, Hellig Gral, men fikk såpass mange kritikere til å si fra at den kunne være til skrekk og advarsel for andre som vil skrive om modernitetens fremvekst.

I stedet fikk den altså Pulitzer-prisen.

VG med bly om foten

Alltid godt å se aviser presentere ... nyheter.

Ser ellers vår presentasjon av blybløffen her og her.

Blybløffen avslørt

Så viste det seg som jeg hadde en liten mistanke om i går, at "verdens viktigste arkeologiske funn" var en bløff.

Vi snakker som nevnt da ikke om aprilsnarr, men om ganske alminnelig bedrag fra et område som ikke er helt ukjent med slik.

Sacred Page har historien om hvordan dette ble avslørt av bibliobloggerne. Ikke minst fordi det viste seg at dette ikke var hebraiske, men greske tekster.

Feilskrevet fra kjente innskrifter.
Andre problemer er oppsummert hos Bibleplaces, før avsløringen:

In a nutshell, the problems with this discovery include the facts that (1) we don’t know who owns the artifacts; (2) we don’t know where they were found; (3) the artifacts were not excavated by archaeologists but stolen by thieves; (4) nearly all information about the discovery so far has come from a single source of dubious reliability; (5) claims have been made that this find is more significant than the Dead Sea Scrolls; (6) the source of information appears to be positioning himself for fame and fortune.

Hm, bør nok stole litt mer på mine intuisjoner. Noen som kjenner noen engler som kan hjelpe meg?

Galilei tok feil

En ny gruppe ukuelige sannhetssøkere kan nå avsløre at Galilei tok feil. Jorden er det ubevegelige punkt i universets sentrum.

Galileo Was Wrong: The Church Was Right is one of the most unique and penetrating books you will ever read. Now complete in Volumes I and II, authors Robert Sungenis and Robert Bennett take you on a tour of science and history the likes of which you would have never believed possible unless it were told to you in detailed and graphic form.

Det er sjelden man kan si seg mer enig i en blurb.

Eller blir mindre forundret over at samme sannhetssøkere har et noe ... ikke-kosher syn på jøder.

Og sannhetssøkere blir selvsagt forfulgt.

Sungenis dumme og dogmatiske lokale biskop (som sikkert støtter Kvarme både på det ene og andre området) har typisk nok i full offentlighet baktalt hans syn på jøder og bedt ham droppe begrepet "katolsk" i navnet på organisasjonen han driver.

Trøsten er at sannheten i lengden alltid vil overvinne forståsegpåernes smålighet og smedekampanjer.

Også Galilei møtte motstand.

Mer enn fem feiltrinn

Pausen i fotballkampen kan du bruke på Skepsis.

Flere univers enn bjørnebær?

Vi setter igjen over til Skepsis.

Perler for svin?

Vi får likevel håpe at ikke healeren Eric Pearl oppfatter det slik etter sitt foredrag ved Psykologisk institutt på UiO.

Kvasivitenskap og religion

En liten kommentar på første dag av første arbeidsuke etter ferien.

Siden det stadig hender noen spør hvordan en angivelig skeptiker (hva nå det er) som undertegnede kan holde meg til noe så tullete som... religion (hva nå det er).

Er ikke det en selvmotsigelse? Religion er da ikke vitenskap?

Spørsmålet henger nok sammen med en del undertekst som lurer i buskene når man bruker ordet vitenskap i vår mer eller mindre senmoderne kultur.

Det er fort gjort å tenke at det som ikke er vitenskapelig er usant. Når skeptikere er kjent for ikke å la kvasivitenskap dø i synden, er spørsmålet hvorfor det samme ikke også bør gjelde religion.

Det enkle svaret er at religion ikke er kvasivitenskap.

I den grad religioner, eller personer, hevder at de kan si noe om vitenskap (f.eks. kreasjonisme) eller har spesielle evner (er synske eller telepatiske, kan helbrede eller fjerndiagnostisere, spå fremtiden, se aura, fastslå andres personlighet etc.) er det selvfølgelig mulig - og nærmest pliktig - å etterprøve dette.

Snakker kreasjonistene rett om evolusjon? Ble vi til for under 10 000 år siden ved direkte skapelse? Stemmer de angivelig synskes syner? Blir folk helbredet? Blir fremtiden som spådd?

Selv om religioner ikke er vitenskap, trenger ikke det å bety at alle per definisjon er usanne. Eller ikke på noen som helst måte lar seg etterpøve.

Men da snakker vi mindre om å være "skeptiker" eller naturviter enn om å være rasjonell.

Skal jeg f.eks. vurdere Mormons bok opp mot Bibelen, bør jeg selvfølgelig se både på tilblivelseshistorie og arkeologi.

Litt kvikt sagt vil vi da oppdage at mens Bibelens tekster i stor grad er skrevet nær i tid til begivenhetene som omtales og vi har bevart tekstfragmenter som ikke er mye yngre, er Mormons Bok en angivelig oversettelse av angivelige hieroglyfer, funnet nærmere to tusen år etter begivenhetene.

Og vi har ikke bevart engang fragmenter eller kopier av disse hieroglyfene.

I tillegg har det ikke vært mulig å påvise byene som det hevdes i Mormons Book at ble grunnlagt i Amerika. Mens det altså er ingen som bestrider at de aller fleste byene i Bibelen har eksistert.

Dette betyr ikke at dermed må alt i Bibelen være helt sant eller ihvertfall historisk korrekt. Poenget her er kun at selv om religion ikke er vitenskap - eller kvasivitenskap - er det ikke gitt at vi automatisk snakker om noe som er totalt usant.

Innholdet i religioner kan et stykke på vei vurderes ut fra andre ting enn følelser, tradisjoner og sosiale effekter. Vi snakker da ikke bare om arkeologi, men om alt fra hvilken virkelighetsforståelse de representerer til hvilke premisser og ressurser de har innebygd - bl.a. for å skape en bedre verden.

Noe som kan være interessant hvis man er skeptisk til påstander om at religion ikke engang kan handle om virkelighet.

Mer rasjonell bekymring

På oppfordring fra Asbjørn Dyrendal på fra Skepsis-bloggen, legger vi ut deler av et brev til NIFAB, Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandlingBrevet, stilet til Helsedepartementet som har ansvaret for senteret.

Første del av brevet lyder slik (med uthevelser):

Helse og omsorgsdepartementet
Postboks 8011 Dep
0030 Oslo

Virksomheten ved Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling

Vi vil med dette uttrykke bekymring for den informasjon som drives fra Nasjonalt Informasjonssenter For Alternativ Behandling (NIFAB), som er finansiert av Departementet.

Vi baserer vår bekymring hovedsakelig på lesning av NIFABs nettsider i februar 2009:

Vi mener NIFAB i stor utstrekning unnlater å bringe inn vitenskapelige studier i sin informasjon. Der vitenskapelig materiale er tatt med, er det i hovedsak selekterte, positive enkeltrapporter. Studier med negativ konklusjon synes ignorert. Hovedmengden av stoffet synes bibrakt av behandlernes egne interesseorganisasjoner, og dette gir et ensidig bilde av de forhåpninger pasientene kan ha ved slik behandling. Informasjonen styrker ikke befolkningens evne til å vurdere virkningen av alternativ behandling. Vi tror dette er uheldig på bakgrunn av de store kommersielle interesser som er involvert. Ubalansen er også uheldig med tanke på at senteret vil tjene som informasjonskilde for skoleelever, journalister og helsepersonell osv.

Dersom NIFAB hadde vært en kommersiell aktør, ville deler av NIFABs informasjon trolig vært i strid med de begrensninger for markedsføring som er gitt for helsepersonell § 13: “Markedsføring av helsetjenester skal være forsvarlig, nøktern og saklig.” eller behandlere etter Alternativloven: §8 “Den som tilbyr alternativ behandling, kan i sin markedsføring kun gi en nøktern og saklig beskrivelse av virksomhetens art.”.

Den ensidige informasjonen som presenteres står i kontrast til NIFABs egen beskrivelse av sin rolle:

“Vi i NIFAB er her for å hjelpe deg å skaffe kunnskap slik at du kan ta overveide valg i forhold til egen helse. Dette gjør vi ved å gi deg kvalitetssikret informasjon om alternativ behandling.”

“Vår jobb er å gi deg nøytral informasjon om alternativ behandling. Med det mener vi informasjon som ikke er styrt av spesielle forklaringsmodeller.”

“For å sikre at vi presenterer pålitelig og relevant informasjon er det nedsatt et “fagnettverk”. Organisasjonene og personene i fagnettverket er valgt ut av NIFAB på grunn av deres fagkunnskaper. Fagnettverket skal vurdere informasjonen som vi presenterer i forhold til om den er:

* Faglig korrekt
* Beskrivende
* Utfyllende
* Nøytral
* Relevant
* Brukervennlig”

Fortsettelse følger her. Se hvilke forskere som så langt har underskrevet. Det er nesten like morsomt som skattelistene.

Rasjonalitetens selvmord

Jeg har alltid undret meg over hvorfor enkelte er så ivrige etter å begå intellektuelt selvmord. Fjerner vi oss selv som tenkende, villende og bevisste individer er det ikke mye igjen. Dessverre synes det vanskelig å unngå dette som den naturlige konklusjonen av naturalismen.

I hvertfall hos the ususal suspects.

En av de mest vanlig mistenkte er Susan Blackmore, en disippel av Dawkins sin rasjonalitetstømmende meme-teori. Hun stikker kniven dypt inn i hjernen og vrir rundt i The Guardian.

Among the last defences, as Blakemore realises, are those central human capacities of consciousness and free will. Surely God gave them to humans (and to humans alone?) so that they could freely choose between good and evil, didn't he?

Well no. As Blakemore implies, the latest scientific theories suggest that both are more akin to visual illusions than powerful forces.

How can this be? It certainly feels as though I am conscious; as though I am some kind of inner self who looks out through my eyes at the world around me, and inhabits my body like a driver inside a magnificent machine that does my bidding by the power of thought. But this feeling is completely misleading. When neuroscientists look inside brains they do not find what Dan Dennett calls the Cartesian Theatre – that magical place where decisions are made and consciousness happens. There is no such place. The brain is simply not organised that way. Instead there are multiple parallel processes going on, no central headquarters, and no place where a self could lurk even if there were one

So why do we feel as though we are having a single stream of conscious experiences? Perhaps it was useful for our past survival to have a false model of ourselves, to attribute our body's actions to an inner self, and to see the world in terms of spiritual forces and non-physical agents, when there are no such things. Perhaps it is possible to give up these illusions by practising watching the mind.

Vel, det er bare å la seg imponere av de som følger sine egne trosforestillinger til deres logiske konklusjon. Noe som her altså gjør naturalismen til en form for buddhisme der selvet er en illusjon, fri vilje tøv og tant og troen på bevissthet en blindvei.

At materialister er åpne og ærlige nok til å vedgå at deres premisser ender med å benekte deres egen eksistens, er dermed prisverdig. Fra dette er det kun et tidsspørsmål før all overtro på moral og menneskeverd tilkjennes samme illusoriske fantasi.

Men samtidig taler det ganske høyt om hvor mye mer enkelte foretrekker sin egen tro, enn virkeligheten som de erfarer hver dag, året rundt.

Dermed klarer ikke Blackmore å se at hun drar teppet vekk fra seg selv. Den som har kommet fram til hennes teorier er henne selv, som tenkende, villende individ. Men er hun bare en luftspeiling, er det heller ikke mye igjen av hennes "egne" teorier.

At hun ikke kan finne seg selv i sine vitenskapelige undersøkelser, altså den første og mest grunnleggende sannheten om Sue Blackmore, burde "hun" kunne ta som et hint om at hun har bommet på ett eller annet.

I stedet for å forkynne at hun selv ikke eksisterer, hadde det nok vært mer konstruktivt å revurdere sine egne premisser. Noe fundamentalister sjelden gjør.

Og det skjer nok ikke oftere om de ikke en gang tror de selv finnes som bevisste og revurderende aktører.

Linker som kommer, linker som går

For noen uker siden kom jeg over en side som nesten var for god til å være sann. Mannen bak hadde bestemt seg for at ateisme og skeptisisme (eller pseudoskeptisisme som han kaller det) var to sider av samme sak. Uten at han helt visste hvilken han skulle angripe mest, eller på hvilken måte.

Bortsett fra ved å så tvil om mangt og mye ved lange og omstendelige innlegg, for ikke å si ved å henvise til heller obskure forskere og tankebaner. At det dukket opp en og annen tendens til betimelighet, gjorde siden til og med litt skjerpende på egne tanker.

Dermed var planen å legge ut linken til skrekk og forlystelse, og så skrive noe om den etter et par dager, når reaksjonene dukket opp i kommentatorfeltet.

Første del av planen gikk helt utmerket. Men det var noen detaljfeil ved andre del.

Ikke minst at det hele gikk i glemmeboken i møtet med nytt arbeidsår og nye (nåja, de kan ha vært gamle) virus og bakterier på hjemmefronten. Inntil en noe mindre glemsk skeptiker stilte et litt undrende spørsmål i går.

Så nå er linken tatt ut. Og denne korte omtalen lagt inn.

Skulle noen å ha interesse av å følge med videre, snakker vi altså om dette selvpålagte subversive stedet.

Ikke alt er like på siden. Man kommer ikke unna at det er en viss sjarm og oppriktighet over det hele. Men kanskje nettopp fordi det finnes innslag av gull blant gråstein, og han kort sagt finner enkelte korn, er det ikke et spesielt egnet sted for ferdsel uten hjelm og vernestøvler.

Men linken er nå altså borte fra høyremargen og lagt behørig i glemmeboken. Så lenge jeg husker det.

Klarsynthet bevist

Etter de seneste dagers utspill fra Helseministeren og doktor Ballo, er det ikke til å komme fra at øynene lengter etter å gnis både her og der.

Ikke minst fordi dette synes å tydeliggjøre ett og annet poeng som var noe av bakgrunnen for min Svar skyldig - Om nye ateister og New Age for et drøyt år siden. Vi siterer friskt og freidig fra første kapittel:

Hvis vår tid er kjennetegnet av noe, er det nok ikke rasjonalitet. Livssyn handler oftere om trender enn om tanker. TV-serier med fokus på synske kan ha flere seere enn naturvitenskapelige programmer. ”Åndenes makt” lokker mer enn ”Schrödingers katt”. Fire av ti nordmenn støtter Märthas engleteori. Religionssosiologisk forskning antyder til og med en sammenheng mellom avkristning og fremvekst av New Age. Vi har en iboende motstand mot snusfornuft og forsøk på å avfortrylle verden. Mens man for noen tiår siden i utviklingsoptimismens navn så det som en seier for fornuften at tradisjonell tro mistet sin innflytelse, ser det nå ut til at vinneren er folkelig okkultisme. Religionskritikere som Richard Dawkins står i større fare for å stimulere New Age enn ny ateisme. I stedet for det religionsløse tredje årtusen science fiction lovet oss, har vi havnet i ukebladenes verden.

Dermed er vi i fare for at dess mer snusfornuftige, oppgitte og ironiske kommentarer til telefonhealing, tekstmedisin og prinsessemagi, bare forsterker troen på at det er mangt og meget, for ikke å si dette berømte mer, mellom himmel og jord.

Dermed var det flott å se at dagens Schrødingers katt stort sett var en lett og lun innledning til en serie om slik, og med en tydelig utfordring til synske.

Samtidig er vi nok noen smuler nølende til om ikke "bindinga, "fingeravtrykket" til den hemmelege meldinga" i testen av synske vil virke morsommere og mer meningsfull for sivilingeniører og IT-utviklere (altså en høy prosentandel av norske skeptikere) enn for Snåsasupportere og særlig folk flest. Den kan fortere bidra til fremmedgjøring enn forståelse.

Hadde det ikke holdt med et alminnelig segl (gjerne strødd med astrologiske tegn, frimurermotiver og krystallkuler) eller tre, enn faglig forsvarlig kryptering? Det er ikke enkelt å forene underholdning, folkeopplysning og forskning uten å ramme uskyldig forbipasserende.

Så er det selvsagt også uklart hvorfor klarsynte skulle trenge kamera for å se safen. Men Schrødingers katt tror kanskje ikke at klarsynte finnes?!

Ha!!

Mitt usviktelige klarsyn forteller ihvertfall at teksten ikke handler om skepsis.

Jeg ser, skal vi se... jeg fornemmer at du... ahem, ahem, har slått opp i et leksikon på måfå, og satt fingeren tilfeldig på et sted. Skal vi se, skal vi se... Aleksander Kielland.

"Jeg kommer sent, men godt, Herr Konsul."

Der har vi det. Hvis jeg da ikke fikk inn feil signal. Litt mange forstyrrende bøker i huset her. Med forbehold om høyst forståelig misvisning har jeg helt rett.

Så det så.