Da jorden ble flat - Innledning og første kapittel

Litt tekstreklame i dag, altså er jeg i flytsonen.

Siden innledningen og første kapitel av Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø ligger ute, har du ingen unnskyldning for ikke å lese.

Skulle den gi en smule mersmak eller to, er det mulig å bestille den f.eks. her.

Ga den ikke ga mersmak, kan du alltids kjøpe og sende til en du ikke liker.

Aleksandria again

Siden Rational Wiki har lagt ut en lengre sak om Hypatia og Aleksandria, kan det være greit å se på hva og hvordan temaet presenteres.

Noen vil vel tenke at dette ikke er helt som man kunne vente av personer som hevder at de foretrekker rasjonalitet, empiri og kildebelagte påstander fremfor tro og forkynnelse.

Selv om det etter mye empiri etter lesning fra de kretser likevel er helt som ventet.

Den over gjennomsnittlig historieinteresserte Science fiction-forfatteren Michael Flynn har sett på sakene her.

Hvorfor faller skeptikere så lett for myter?

Da er flere fanebærere blitt hyllet på Kjetil Hopes blogg etter at han ba flere komme med innspill til gode kandidater.

Denne gang er det altså ikke Kjetil som har skrevet, men andre ildsjeler. Nettopp derfor kan noen ganger iver og kjepphester ta noen smuler overhånd.

Igjen trekkes det fram mange riktig gode skeptikere (i betydningen personer som er opptatt av fornuftsbasert etterprøving av påstander), samtidig som det muligens synes som om enkelte har gjort dette til noe i retning av en livssynsmarkering.

For balansens skyld kan det være greit å nevne at det også er med en muslim (Wasim) og en kristen (Rolf) på listen.

Og når Haftor Viestad og boken Oppgjør med kirken hylles, minner det meg om det gamle spørsmålet om hvorfor skeptikere faller så lett for myter - og ikke ser det (eller vil vedgå det), uansett hvor mange tiår som går.

Noe av grunnen er nok rett og slett at de fleste av oss ser verden gjennom disse berømte brillene som er i overkant farget av egen psykologi, personlige opplevelser, politisk ståsted og livssyn. I Det Gode Prosjekts navn tar man hardt i mot alle ideologiske og politiske fiender, spesielt mot den verste av dem alle, Kirken og Troen som er roten til alt ondt i historien (det kan i hvert fall noen ganger høres sånn ut).

Firer man en tomme har man tapt.

Dermed kunne Viestads på ramme alvor befeste myter i det offentlige rom om at de kristne brant biblioteket i Aleksandria og henrettet "den siste nyplatonske filosof, Hypatia", og at middelalderen er et "særdeles ømtåelig tema for kirken" ("tomrom", "bokbål"...) og så videre.

Mens Kristian Horn (stifteren av Human-Etisk Forbund) i samme bok synliggjør noe av bakteppet for hans livssynsmessige prosjekt når han bl.a. skriver om "kirkens terror" mot naturvitenskapsmenn "helt opp til 15-16-hundretallet" og tar med Kopernikus og Kepler blant dem som ble ... terrorisert.

Kanskje ikke helt uventet skrev enkelte for femten år siden en kildebasert motbok til mytespredningen, selv om den i motsetning til Viestads bok ikke ble omtalt i noen større media - eller fikk noen av bidragsyterne til å trekke tilbake en eneste påstand.

Rart med slik.

Da kvinnen fikk sjel ble likevel såpass mottatt at den er utsolgt, men finnes altså i en sterkt bearbeidet og utvidet form i Da jorden ble flat.

For ordens skyld kan nevnes at oppgjøret med Oppgjør med kirken er nedtonet i og med at boken tilhører 70-tallets stormfulle debatter og er like utsolgt som Da kvinnen fikk sjel.

Selv om den altså fortsatt hylles for sin ... skepsis.

Derfor kan du ikke stole på All Verdens Historie

Når jeg sliter med å åpne populærhistoriske blader er grunnen at det alltid inntreffer minst ett gysende øyeblikk, eller cringing moment som de sier i Great Russell Street.

Hvorfor kan du så ikke stole på slike blader? Det er ihvert fall tre grunner til det.

1: Artiklene er sjelden skrevet av spesialister

I stedet for solid, faglig vurdering baserer man seg ofte på andrehåndskilder.

Uten å være kompetent nok til å se når disse nøye tolker samtidige kilder, bygger på moderne myter eller spekulerer på egen hånd.

Oppspinn gjengis fort som gospel, synsing som sannhet og fordreielser som fakta.

Som i seneste nummer av All Verdens Historie (14/2012), som hopper på Hypatia-myten med alle beina.

Dermed forsterkes den moderne fortellingen om at "mange kristne betraktet vitenskap som noe hedensk" (som om naturfilosofi skulle handle om å dyrke guder) og at "man regner drapet på Hypatia som punktum for den antikke vitenskaps utbredelse i Romerriket" (side 36).

Og lar behendig være å nevne hvem disse "man" er og hvorfor vi finner blomstrende vitenskap i Romerriket i generasjoner etter Hypatia.

2: Redaksjonen mangler musikalitet for hva som er troverdig å si om perioder og personer

Det er derfor de slipper gjennom alle disse påstandene som at man i middelalderen mente jorden var flat, at kirken forbød disseksjoner eller at paven var skeptisk til titallssystemet.

3: Man jobber ikke nok med stoffet - enten det handler om å google eller dobbeltsjekke med andre kilder.

Resultatet viser seg når All Verdens Historie skal si noe om når det sagnomsuste biblioteket i Aleksandria ble ødelagt (side 35).

Man vet ikke med sikkerhet når biblioteket ble ødelagt. Noen teorier går ut på at Cæsar brente det i 48 f.Kr., eller at biblioteket ble plyndret i forbindelse med urolighetene i 389 e.Kr.

Det er forsåvidt greit at man ikke skylder på Kirken eller noe slik her, men ikke fullt så greit at de to eneste eksemplene man oppgir antagelig er de eneste vi kan være noenlunde sikre på ikke er riktige. Eller presenterer det som en hypotese at "bokrullene fremdeles fantes under den arabiske invasjonen på 600-tallet".

Bør vi så slutte å lese populærhistorie?

Nei, slett ikke. Poenget er rett og slett som overskriften sier at vi ikke kan stole på tilfeldige artikler i slike blader - spesielt ikke når de sier ting vi ikke reagerer på.

For det er nok fort slik at det først og fremst er når de kommer til overraskende konklusjoner at mange begynner å undersøke.

Jeg vil dermed anta at flere fikk pepperkakene i halsen da de leste i omtalte nummer av All Verdens Historie (side 8) om denne meksikanske presten Calderón som i 1540 avga full tilståelse overfor "den katolske inkvisisjonen" for ondsinnet svartekunst (påkalle demoner, gjøre seg usynlig, hypnotisere, spå om framtiden, forflytte seg mellom kontinenter på et øyeblikk...).

Ikke fordi noen kunne få seg til å tro at dette var sant, men fordi den spanske inkvisisjonen viste rimelig sunn skepsis (aktor ba Calderón demonstrere sine kunster, men han nektet) og ikke dømte ham til bålet, men til eksil (tilbake til Spania) uten lov til å holde gudstjenester de neste to årene.

Konklusjonen er ikke verre enn at slike blader bør tas med noen klyper salt og helst stimulere til å lese videre for å etterprøve påstander. 

Hvilket ikke forhindrer at noen likevel vil streve med å tro at den lokale inkvisisjonen ikke straffet hardere.

Selvsagt finnes få regler uten unntak. Det har hendt at spesialister har skrevet populærvitenskap, særlig i noe mindre glorete magasiner (som Levende Historie) - og selvsagt stadig vekk i mer fagorienterte magasiner som faktisk presenterer forskning (som Historie, Arkeologi o.l.).

Det har til og med hendt at amatører skriver noe riktig, enten det er i blader eller på blogger.

Mer Minervarydding

Da fortsetter vi Minerva-debatten, eller - muligens - avrunder den.

Tradisjonen tro gjengir jeg min kommentar her (motpartens innlegg må du altså til Minerva for å se).

Takker igjen for kommentarer, N.A., selv om det er noe vanskeligere å rose dine seneste innspill enn flere i dine første par kommentarer;-)

Selvsagt er det en unnskyldning at du er på reise og dermed som du sier har «et fåtall referanser», men da burde du nok også vært noe mer forsiktig med å hevde at bevisbyrden ligger på meg.

Jeg starter dermed med det du kaller for fakta om Biblioteket i Aleksandria og alle disse angivelig stengte filosofiskolene. Du skriver at

«Noen andre fakta: Biblioteket i Alexandria brant mens kristendommen var statsreligion, uten at det ble gjort seriøse anstrengelser for å bygge det opp igjen. Platons akademi og alle andre filosofiskoler ble stengt under kristent herredømme.»

Dette er altså helt uten kilder. Det du antagelig lener deg mot er den klassiske legenden der det store og sagnomsuste Biblioteket fra 200-tallet f.Kr. skulle ha blitt brent i år 391 e.Kr. i forbindelse med ødeleggelsen av Serapis-tempelet. Mens altså kildene vanskelig kan tolkes til at det opprinnelige store biblioteket fortsatt eksisterte i noen meningsfull forstand etter starten av vår tidsregning og det ikke er noen antikke kilder som forteller at bøker gikk tapt ved noen større anledning i 391. Selvsagt fantes det andre biblioteker i Aleksandria etter at byen kom på romerske hender med Cæsar, men disse var svært utsatt for alle disse opptøyene, invasjonene og plyndringene som byen stadig ble rammet av, samt tilfeldige branner og katastrofer (bl.a. kastet en tsunami på midten av 300-tallet båter flere kilometer inn i byen), tidens tann og økonomiske vanskeligheter (det kostet mye penger å reetablere samlinger).

Likevel var det uten tvil flere ulike typer biblioteker også etter år 391, noe vi ser av alle lærestedene som blomstret i århundrene etter, muligens også etter at araberne inntok byen på 600-tallet.

Det jeg skriver her er basert på gjennomgang av alle eksisterende kilder fra denne perioden slik jeg oppsummerte det i “Da jorden ble flat – mytene som ikke ville dø” fra et par år tilbake, og evaluert i lys av standardverker som «The Vanished Library - A Wonder of the Ancient World» av Luciano Canfora (University of California Press, 1989), «Alexandria in Late Antiquity – Topography and Social Conflict» av Christopher Haas (John Hopkins University Press, 1997) og “City and School in Late Antique Athens and Alexandria” av Edward J. Watts (University of California Press, 2006).

Nå er det ikke bare biblioteket som det er myter om. Det samme gjelder disse filosofiskolene.

Nedleggelsen av akademiet i Aten i år 529 handlet ikke om noe konsekvent oppgjør med vitenskap eller antikken. I stedet synes det som om keiseren så med mistenksomme øyne på akademiets økonomiske uavhengighet. Det er sjelden myndigheter sympatiserer sterkt med privatskoler med en annen filosofi enn deres egen. Saken ble ikke bedre av at skolen i Jamblikos nyplatonske ånd dyrket spådomskunst og teurgi, magisk betvingelse av gudene. Men dette gjaldt altså bare i Aten. Filosofiske læresteder, med nyplatonske lærere, fortsatte i bl.a. Konstantinopel, Antiokia og Aleksandria.

For øvrig er det slik at den eneste kilden som sier noe om Justinians forordning overfor akademiet i Aten forteller at forbudet gjaldt det å undervise i filosofi, tolke astronomi og kaste terninger. Som Watts påpeker kan koblingen mellom disse tre tingene vanskelig forklares på andre måter enn et forbud mot å spå fremtiden. Spådomskunst var en sentral filosofi i enkelte nyplatonske retninger, astronomi handlet ofte om astrologi, og terninger ble brukt til å spå ved en tabell som gjorde om terningkast til ulike skjebner. Dette handlet kort sagt ikke om noe som kan kalles for et forbud mot naturvitenskap.

Skulle du likevel ha noen til nå ukjente kilder til at «alle andre filosofiskoler ble stengt», er det bare å oppgi dem.

Så litt kort om resten, dette blir fort lange innlegg og jeg er usikker på hvor fruktbart det er å fortsette denne type utveksling, selv om det er interessant.

Når det gjelder Bruno har jeg «lest meg opp» på både hans egne verker og nyere biografier enn Yates og ingen av dem sier at han var en empirisk eller matematisk orientert naturvitenskapsmann. Han leverte ingen astronomisk modell eller førte noen vitenskap (som fysikk eller biologi eller noe annet) ett eneste steg videre. Dermed er det riktig som du sier at han « hadde et mystisk naturfilosofisk perspektiv, med klare neoplatonistiske trekk (- ref. Avcienna, Averroes, m.fl.) og at han ikke var særlig empirisk orientert». Når han ble henrettet var det altså ikke for noen form for naturvitenskap, men for sterkt avvikende teologiske meninger, koblet med en polemisk stil som ikke akkurat ga ham venner i maktens sfære.

Jeg gjentar for øvrig at det er gode grunner til å ta sterk avstand fra Kirken for behandlingen av både Bruno og Galilei, men det er noe annet enn å si at moderne naturvitenskap på avgjørende måter ble bremset av Kirken etter Augustin.

Så til Galilei.

Det er bra at du vedgår at «prosessen mot Gallilei hadde betydelige islett av politikk, intriger, personlige antipatier med mere». Og så kan jo jeg på min side vedgå (som jeg vel var inne på i forrige kommentar) at dette selvsagt også handlet om vitenskapelige og teologiske posisjoner. Ikke minst bør det understrekes at Galilei i motsetning til Bruno faktisk var en klart empirisk og matematisk orientert naturfilosof som hevdet vitenskapelige oppfatninger på kollisjonskurs med kirken.

Og nettopp fordi dette som du sier hadde «sprengkraft» bør det ikke akkurat styrke noen teori om kirkens kamp mot naturvitenskap (eller at den på avgjørende måter hindret naturfilosofi i lange perioder eller hva som egentlig er tesen du forsvarer) at han i motsetning til Bruno ikke ble dømt hardere enn til husarrest på sitt gods.

Når det så gjelder mine poengteringer var det altså ikke at Gallilei «på flere punkter tok feil», men at selve modellen var feil, argumentene i favør av den var feil og at han hadde ikke gode svar på innvendinger som parallakseproblemet. Dette var ikke ment som et forsvar av "kirkens intoleranse», men for å vise at det var gode grunner til at man – på vitenskapelig grunnlag – ikke kunne akseptere hans modell.

Når det så gjelder det du kaller «Kristendommen og kristne institusjoners bidrag til fragmenteringen av den romersk-greske kulturarv» henviser du altså til Macculloch som er teolog og «Personlig kristen». For meg er forskeres livssyn mindre interessant enn deres utdannelse. Det jeg lener meg på er blant annet ateistiske vitenskapshistorikere som klart avviser denne type påstander som du kommer med (inkludert at «Biblioteket i Aleksandria» skulle blitt ødelagt mens kristendommen var statsreligion).

Siden du er på reisefot kan jeg tipse om nettlenker til Tim O’Neill som blogger om dette på Armarium Magnum (se om Hypatia-myten på f.eks. http://armariummagnus.blogspot.no/2012_03_01_archive.html) og Thony Christie på The Renaissance Mathematicus (f.eks. om Bruno på http://thonyc.wordpress.com/2010/01/25/bruno-was-not-scientific/ og utallige steder om Galilei, som på http://thonyc.wordpress.com/2012/05/08/how-not-to-write-about-renaissance-mathematics/

Det du siterer fra Macculloch handler i tillegg ikke om oppgjør med naturvitenskap, men om oppgjør med paganisme.

At man ødela templer for Jupiter eller Afrodite er ikke det samme som at man ødela for seriøs naturfilosofi. Han er da heldigvis oppegående nok til ikke å ta det brutale mordet på Hypatia til inntekt for et oppgjør med nyplatonismen. Dette var slik også Tim O’Neill bekrefter (og kildene, som jeg har lest) en politisk affære, i motsetning til hva man skal tro ut fra alle disse pussige mytene som har oppstått om Hypatia i nyere tid.

Da runder jeg av debatten der, uansett hva du måtte mene om hvem som skulle ha noen ytterligere bevisbyrde;-)

Mytisk modernitet

I serien gode slakter er turen denne gangen kommet til Baeristas ... gjennomgang av Stephen Greenblatts The Swerve: How the World Became Modern  fra 2011.

What is this “swerve” all about and how did it make the world modern? As it turns out, one of the big problems with this book is that the second part of this question is never sufficiently addressed. At its core, The Swerve tells the story of the Renaissance humanist Poggio Bracciolini (1380-1459), who, in 1417 visited the libraries of several Southern German monasteries on a hunt for “lost” texts from classical antiquity. One of the manuscripts he happened upon during this book-hunt contained Lucretius's [DRN - De Rerum Natura], which was soon re-copied multiple times and caused a sensation among the reading public of the Italian Renaissance. Greenblatt makes no bones about the fact that he himself regards the Epicurean philosophy of radical materialism combined with unapologetic hedonism that is encoded in DNR [sic] as the best thing since sliced bread and one of the defining sources of our modern way of thinking. 

Nå kan man si mye om hvordan og hvorfor moderniteten vokste fram, for ikke å si renessansen - siden nå den engelske utgaven har den noe mer ydmyke, men mindre presise tittelen The Swerve: How the Renaissance Began - men Greenblatts bok gir altså ikke svaret på noen av delene.

While the assertion that the re-discovery of Epicureanism is at the sole root of modern science and philosophy is certainly dubious, it at least makes some chronological sense. By contrast, to declare DNR the source of Renaissance humanism puts the cart entirely before the horse. The very fact that Poggio Bracciolini discovered DNR on a book tour through Germany, undertaken to satisfy the ever-growing desire of Italian courts and scholars for ancient texts, should alert us to the fact that Poggio and his discovery were products of the Renaissance and not its cause.

Ved siden av et varmt forsvar for verdien av å se verden som en verditom maskin, får vi altså et oppgulp av alle mytene om middelalderens mørke, at Bruno ble brent for sin naturvitenskap, at kirken ødela antikkens lærdom og ikke minst biblioteket i Aleksandria, for ikke å si myrdet Hypatia i sin kamp mot kvinner og kunnskap.

Dermed må Greenblatt både underslå kildene vi har til dette og til det faktum at naturfilosofien forsatte i Aleksandria i århundrene etter Hypatia. Og at denne type greske tekster ble tatt vare på av en middelalder som ikke akkurat avviste antikkens kunnskap og så langt økonomi og ytre forhold tillot gjennomgikk en serie renessanser, for ikke å si startet Renessansen, før Bracciolini fant DRN i et ... kloster.

For å nevne noe.

Man kunne altså vente at The Swerve ikke bare ble assosiert med kultarkeologen i Da Vinci-koden og Hellig Blod, Hellig Gral, men fikk såpass mange kritikere til å si fra at den kunne være til skrekk og advarsel for andre som vil skrive om modernitetens fremvekst.

I stedet fikk den altså Pulitzer-prisen.

Nye ateister fem på igjen

Hvis det er noe som kjennetegner nye ateister er det evnen til å godta påstander som støtter egen sak, uten å sjekke.

Vi ser dette enten vi snakker Dawkins eller Harris, Hitchens eller Dennett, eller alle blogger, fora og kommentarer som fortsetter å spre faktoider (eller, for å si det mer presist, fordommer og fiendebilder) om tro og vitenskap gjennom historien.

Bildet er klart: Kirken har til alle tider ført en innbitt kamp mot alt som smaker av kunnskap og naturvitenskap.

Dermed er det som forventet at en nyateist som Donald Prothero har falt for filmen Agora, om den kvinnelige naturfilosofen Hypatia og ødeleleggelsen av Biblioteket i Aleksandria.

Og siden mannen er geolog, er han selvsagt en stor autoritet på ... vitenskapshistorie. Igjen ser vi altså at skepticblog dessverre driver mer forkynnelse enn forskning.

Most of the historical events portrayed in the film as as accurate as historians can know them, from the religious tension to the destruction of the Alexandrian library (and its priceless collection of the works of the ancients) by a black-clad Christian mob who viewed philosophy and learning as pagan and idolatrous, to the eventual subjugation of the Roman Empire by Christian leaders.

Prothero har med andre ord ikke lest en eneste historisk kilde til begivenhetene. Han aner ikke at ingen av de fem kildene som forteller om ødeleggelsen av Serapistempelet (som er hva dette i realiteten handler om, ikke det opprinnelige biblioteket) nevner at en eneste bok gikk tapt.

Og så tror han en hel masse om hva Hypatia drev med.

The movie has her character questioning Ptolemaic astronomy and investigating the heliocentric model of Hipparchos of Samos, and coming up with Kepler’s elliptical orbits as a solution to the problem of heliocentrism. This last part is probably fiction, but then Hypatia has been such a symbol of science and feminism for centuries that nearly every author has embellished our ideas of her. And the ending, where her Christian former slave suffocates her to save her from a painful death for being a pagan and a witch, was not nearly as harsh as reality. According to historical records, a Christian mob kidnapped her from her chariot, stripped her naked, flayed her alive with sharp potsherds, and then dragged her skinned body through the streets.

La oss ta dette punktlig.

1) Ingen kilder forteller at Hypatia stilte spørsmål ved den ptolemaiske modell.

2) Hipparkos beskrev ikke noen solsentrert modell, det var det Aristarkos som gjorde. Modellen ble avvist fordi den stred med observasjonene (bl.a. parallakseproblemet, man kunne ikke se at fiksstjernenes posisjon endret seg, noe de burde hvis jorden beveget seg).

3) Hypatia tenkte som Prothero forstår ikke at planetene gikk i elliptiske baner, men i sirkelbevegelse.

4) Hypatia ble ikke flådd levende med keramikkskår (den forestillingen er hentet fra Gibbon på 1700-tallet, ikke kildene), men antagelig steinet - med takstein (som riktignok er av keramikk).

5) Han har rett i at "Hypatia has been such a symbol of science and feminism for centuries that nearly every author has embellished our ideas of her", men ser likevel ikke at det han siterer av Hypatia i innledningen av bloggen og filmen han anmelder nettopp er det - diktning uten dekning i annet enn samtidens trosforestillinger.

Men det blir verre. Prothero hopper rett over i kokoland med sin videre fremstiling av historien.

But although the historical details could be quibbled over, the main point of the movie rings true, especially in this current age where religious dogmatism is still attempting to suppress science and free inquiry. Late Roman Alexandria was  indeed a tolerant place where the Egyptian, Greek, and Roman gods were still worshipped. It had the largest Jewish community in the world, where the Hebrew Bible was translated into Greek (the Septuagint). This tolerance was soon overpowered by lower-class Christian mobs who first destroyed the pagan temples, and then drove out the Jews, and finally destroyed the centuries of learning built up in Hellenistic Alexandria since the time of Alexander the Great some 700 years earlier.Many scholars still consider the murder of Hypatia and the conversion of the Roman Empire to Christianity (with the destruction of nearly all Greek and Roman scholarship) as the beginning of the “Dark Ages” in the west.

For det første er det sikkert slik at hovedpoenget "rings true", men spørsmålet er ikke hvilke faktoider som klinger sant, men hvilke fakta som er sanne - og mulige å belegge med kilder. At nye ateister knapt gjør dette når de skriver om historien, understreker at de ikke er drevet av etterprøving, men ideologi og myter.

For det andre var antikkens Aleksandria ikke en tolerant plass, men en sydende vulkan med stadige gatekamper, opprør og forfølgelser av etniske og religiøse grupper. Byen yrte av gjenger som kunne drepe for et godt ord, det var ikke så nøye om offeret var naturfilosof eller biskop, jøde eller kristen, mann eller kvinne.

For det tredje ble ikke århundrers kunnskap rasert av kristne mobber, eller av ideologiske grunner. Biblioteker kom og gikk, like mye som intoleranse, branner, kriger og opprør. Biblioteket i Aleksandria var muligens ødelagt før det i det hele tatt eksisterte kristne og i hvert fall før kristne hadde noen makt (mer om dette i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø).

For det fjerde fantes det hedenske lærde, også kvinnelige, i byen i generasjoner etter Hypatia, som en annen nyplatoniker - Aedisia. Vi finner forøvrig nyplatonikere i Østromerriket og Bysants gjennom hele middelalderen.

For det femte oppgir han ikke hvilke disse many scholars er - han bare tror blindt det er mange og forventer at leserne også bare tror det blindt. Antagelig foregår det noe oppe i hodet hans der han som mange nye ateister har fått det for seg at siden tro og vitenskap per definisjon er fiender (det finnes jo ... kreasjonister!), slipper man å sjekke empiri eller påstander om empiri, altså historiske kilder.

Dermed trenger han for det sjette ikke oppgi noen som helst kilder eller eksempler på at kristningen av Romerriket førte til ødeleggelsen av nesten all gresk og romersk lærdom. Dette er bare en sannhet vi må godta i blind tro, siden den ... klinger sann.

For det syvende levde altså Hypatia i Østromerriket. Hvordan hennes død (selv om den skulle ha fått konsekvensene han fantaserer om) kunne være begynnelsen på "mørketida" i Vestromerriket, er dermed noe uklart.

For å si det kort og klart og krast. Og kommentarfeltet er til tider enda verre.

Skulle noen tro jeg tar hardt i, er det lov å flytte seg i retning av en ateistisk historiker som legger langt mindre i mellom i en knusende kritikk av sine "rasjonalistiske" meningsfeller.

Husk pute og popcorn.

Sensasjon: Noen tar filmen Agora som historie

Det kan også tilstås at det foregår en aldri så liten utveksling om filmen Agoras fremstilling av Hypatia og ødeleggelsen av Biblioteket i Aleksandria, for ikke å si krigen mellom tro og vitenskap, på filmguiden CINERAMA.

Vi kan jo håpe at det fører noen vei.

Wikipediamanisk

Selv om opptil flere artikler begynner å ta riktig så riktig form (ref. oppslaget om Hypatia) - vi lover forøvrig å komme tilbake til dette etter hvert - er det ikke slik at Wikipedia er helt som andre oppslagsverk.

Når mye skrives av velmenende amatører som kan alle detaljer, ender det fort som i følgende... eksempel om annen verdenskrig.

Mer agorafobi

Siden vi tidligere har vært innom filmen Agora om den gresk-egyptiske naturfilosofen Hypatias liv (350?-415), kan vi varsle om at den er kommet på kino i USA og England.

Og det viser seg at den ikke er direkte... bedre enn først rapportert.

De som måtte være interessert kan lese en gjennomgang av en av de få som er mer kritiske til slik enn meg.

Og det er same ol' story.

Kristendommen er fiende av kunnskap og kvinner. Svartmuskete kristne fanatikere brant bevisst bokrullene i Det Store Biblioteket i Aleksandria i år 391, i beste Taliban-stil. Dette var den antikke kulturens undergang og starten på den  mørke middelalder. Hadde ikke kristne knekket all denne kunnskapen, ville naturvitenskapen ha blomstret. Den unge, vakre Hypatia var like ved å oppdage det heliosentriske verdensbildet og til og med at planetene gikk i ellipsebaner om solen. I stedet for opplysning, forskning og det liberale samfunn, fikk vi overtro og sharia. Uten kirken hadde vi vært på Mars for lengst.

Vi snakker med andre ord om opptil flere kapitler i Da jorden ble flat.



Hint til de som har gitt opp svartmuskete fanatikere som meg: Historikeren bak gjennomgangen er ikke akkurat kristen.