Lystmorderen Darwin?

Darwins sentrale rolle i modernitetens mytologi avsløres ikke bare av hva ateister skriver. Den bekreftes minst like sterk og tydelig i artikler skrevet av kreasjonister,  selv om fortegnet er motsatt.

For noen er altså Darwin Sannhetens Store Apostel. Han viste at Gud er overflødig, siden vi har vitenskapelige forklaringer på hva som skjer i naturen. 

For andre er Darwin et bevis på at Løgnens Far er i fri dressur i vitenskapen. Ikke bare er hans lære åpenbart feil, den har ført til helt fryktelige frukter.

Heldigvis er ikke alle like frivillig parodiske som å hevde at Darwins var resultat av incest og evolusjonsteorien basert på hallusinasjoner. Jogeir Lianes fra kreasjonistorganisasjonen Skaper går likevel relativt langt når han skriver om "fruktene av Darwin". For kan vi stole på en sadistisk lystmorder med store mentale problemer?

La oss se på fruktene av Darwin og de filosofier som følger med i kjølvannet av hans tanker og arbeid. Hvordan var Darwin som person? En av hans biografer skriver: Etter eget vitnesbyrd var han en sadist som hadde stor glede i å torturere og drepe dyr. Fra han var 17 år dedikerte han somrene til å drepe dyr. Ikke for kjøttet, men for gleden av å drepe. 

Kilden til påstandene er denne amerikanske artikkelen (og boken til høyre) som om ikke annet viser behovet for å sverte Darwin. Den oppgir ikke alle kilder, men mye er basert på Darwins selvbiografi fra 1876, uten at alt siteres direkte. 

Gjør vi det, ser vi at deler av påstandene er fjær som er evolvert til høns.

Once as a very little boy, whilst at day-school, or before that time, I acted cruelly, for I beat a puppy I believe, simply from enjoying the sense of power; but the beating could not have been severe, for the puppy did not howl, of which I feel sure as the spot was near the house. This act lay heavily on my conscience, as is shown by my remembering the exact spot where the crime was committed. It probably lay all the heavier from my love of dogs being then, and for a long time afterwards, a passion. Dogs seemed to know this, for I was an adept in robbing their love from their masters. 

I stedet for en gjennomført sadist som plaget dyr daglig i ungdommen, er Darwin altså en som angrer på at han én gang, i barnehagealder, følte glede over å slå en valp - noe han siden angret bittert.

I stedet for en som plaget andre med sin sadisme, ser vi en som plaget seg selv med sin samvittighet.

Men hva med at han "dedikerte somrene til å drepe dyr"?

Ja, det stemmer på et vis, siden Darwin elsket å ... jakte. Han skriver igjen i selvbiografien at

In the latter part of my school life I became passionately fond of shooting, and I do not believe that anyone could have shown more zeal for the most holy cause than I did for shooting birds. How well I remember killing my first snipe, and my excitement was so great that I had much difficulty in reloading my gun from the trembling of my hands. This taste long continued and I became a very good shot.

Ja, Darwin jaktet svært ivrig på rapphøner, harer og fasaner. Så ivrig at han til og med førte lister over antallet. Så glad i jakt at han etterhvert ønsket seg en (her er det bare å holde seg fast) dobbeltløpet hagle.

Altså omtrent som titusener av norske jegere. 

I deler av Norge er 30 % av den mannlige befolkningen på jakt, samt selvsagt atskillige kvinner. I 2016/2017 ble det felt over 30 000 elg og nesten 40 000 hjort, 30 000 rådyr, 14 000 harer, 21 000 rødrev - og 182 000 ryper.

For å si det på en annen måte har vi jaktet for mat og fornøyelsens skyld så langt tilbake vi vet. I rapporten tallene over var hentet fra, fremheves da også betydningen av jakt for trivsel og livskvalitet.

Jakt er en viktig kilde til trivsel og livskvalitet for jegere. Selv om jakt er en liten aktivitet i omfang sammenlignet med andre friluftslivsaktiviteter, har aktiviteten likevel betydelig verdi i form av rekreasjon, helsegevinst, gode naturopplevelser og en viktig sosial aktivitet for dem som deltar. 

Jakt skaper økonomiske verdier og er derfor et viktig grunnlag for næringsutvikling og verdiskapning i distriktene.

At ungdom kan bli bitt av basillen er ikke overraskende. At en engelsk gentleman på 1800-tallet i fravær av Netflix og Fortnite drev jakt i overkant ivrig, bør ikke sjokkere, selv om de fleste av oss reagerer på at det også omfattet klassisk revejakt. 

Men Darwin drev da mer enn jakt?

Det blir i hvert fall riktig så dramatisk når vi leser videre at

Når Darwin gjorde seg klar til å reise med skipet Beagle så utstyrte han seg med flere skytevåpen for som han sa, han håpet han kunne få skutt noen kannibaler. Han håpet å få drepe noen mennesker! 

Går vi til kilden, et brev fra 1831, ser vi at Darwin formulerer seg litt annerledes.

It is such capital fun ordering things, to day I ordered a Rifle & 2 pair of pistols; for we shall have plenty of fighting with those d— — Cannibals: It would be something to shoot the King of the Cannibals Islands.—

Dette handler mindre om at han "håpet å få drepe noen mennesker" enn om å beskytte seg mot innfødte som ikke bare drepte, men også spiste mennesker. Og skulle man først ende med å skyte noen, ville det være en bragd å ta selve høvdingen. 

Men samtidig understreker dette at man bør være varsom med å lese gamle tekster for bokstavelig. Bakteppet er sangen King of the Cannibals Islands som var svært populær på 1820-tallet. Muligens kan det altså være et ordspill, omtrent som å si det hadde vært en bragd i en krig med Frankrike å skyte "Napoleon med sin hær".

Likevel er det ingen grunn til - eller mulig - å unnskylde alt han har sagt og skrevet om jakt og krig, raser og menneskeverd, slik jeg selv trakk frem ved Darwin-jubileet i 2009. 

Men det er grunn til å ha atskillig mavemål i hvordan man bruker sitater eller å løfte ham frem som spesielt brutal. 

Darwin var ikke den eneste som jaktet og skjøt på 1800-tallet. Selv om han var motstander av slaveriet, var Darwin like mye et barn av sin tid som kristne slaveeiere. 

Det er uansett en slem feilslutning å avfeie en vitenskapelig teori fordi den som fremmet den ikke var snill. Newtons lover er svært egnede til å beskrive solsystemet, selv om Newton kunne være ganske så vrang og vemmelig. 

Det ville ikke forundre meg om selv kreasjonister kan ha lyst til å fiske og jakte - eller skyte terrorister. 

Men det er altså mer å si om Darwin. I følge Lianes var han ikke bare en brutal sadist som ønsket å drepe mennesker. Han var mentalt invalid. Han var så forstyrret at han ikke fungerte.

Flere bøker er skrevet om Darwins psykologiske problemer. Listen er alt for lang til å liste opp her, men det begynte da han var 16 år og da han var 28 år så var han ute av stand til å fungere pga. mentale forstyrrelser. Michael Ruse konkluderer med at han levde som mentalt invalid de siste 43 årene av sitt liv. 

Ja, Darwin var syk, i perioder veldig syk, slik han trekker frem i et brev til John Chapman i 1865: 

For 25 years extreme spasmodic daily & nightly flatulence: occasional vomiting, on two occasions prolonged during months. Vomiting preceded by shivering, hysterical crying, dying sensations or half-faint. & copious very palid urine. Now vomiting & every paroxys[m] of flatulence preceded by singing of ears, rocking, treading on air & vision. focus & black dots – All fatigues, specially reading, brings on these Head symptoms ?? nervousness when E[mma] leaves me ...".

Men han var ingen invalid, selv om han måtte avstå større middagsselskaper, slik han med relativt fungerende språk skriver 11 år senere i selvbiografien.

Few persons can have lived a more retired life than we have done. Besides short visits to the houses of relations, and occasionally to the seaside or elsewhere, we have gone nowhere. During the first part of our residence we went a little into society, and received a few friends here; but my health almost always suffered from the excitement, violent shivering and vomiting attacks being thus brought on. I have therefore been compelled for many years to give up all dinner-parties; and this has been somewhat of a deprivation to me, as such parties always put me into high spirits. From the same cause I have been able to invite here very few scientific acquaintances. 

My chief enjoyment and sole employment throughout life has been scientific work; and the excitement from such work makes me for the time forget, or drives quite away, my daily discomfort. I have therefore nothing to record during the rest of my life, except the publication of my several books.

I stedet for å være så syk at han "ikke fungerte", gjorde sykdommen det nødvendig for ham å arbeide videre med vitenskapelige funn - for å fungere.

Men så er det slik at Darwin ikke bare handler om Darwin. For selv om det er mulig å så solid tvil om hvor brutal og hvor syk Darwin var - og enda mer om hvilken betydning dette har for om det har skjedd en evolusjon eller ikke - er det da ikke mulig å så tvil om fruktene av selve evolusjonslæren?

Hva er fruktene av de filosofier Darwin støttet seg til og var med å utvikle selv? David Berlinski var innom det tidligere. Vi kan nevne sosialdarwinismen som er en sterk medvirkende årsak til at flere hundre millioner mennesker er drept. Dersom vi tar med andre filosofier som helt og delvis er bygget på Darwins tankegods så kan vi ta med abort og legge til 1 milliard ufødte liv. Hans tanker falt i god jord hos mennesker som avlet frem nazisme og kommunisme. Det er Darwins tanker som ifølge Richard Dawkins gjør det mulig å være «An intellectually fulfilled atheist». 

Darwins tanker er selve grunnlaget for ateismens oppblomstring i moderne tid.

Som vi ser er altså ingen filosofi ansvarlig for flere drap.

Men så er det bare den lille haken at Darwin ikke presenterte noen filosofi. Han kom med en vitenskapelig teori om hvordan arter oppstod og endret seg - og understrekte at det selvsagt var mulig å være gudstroende, selv om man støttet en evolusjon.

Og da er vi ved en kjerne i debatten om Darwin. For mye handler om hvordan andre enn Darwin har laget seg filosofier basert på noe som det ikke kan lages filosofier av.

Det er den gamle visa. Det er ikke slik at hva vi ser i naturen - altså hvordan naturen ER - kan fortelle oss hvordan noe BØR være. At hummere har hierarkier forteller ikke at vi bør ha det, selv om tendensen kan være en dyp struktur i mange biologiske vesner. Den sorte enke sier ikke noe om kvinnelige styrerepresentanter.

At den mest tilpasningsdyktige har større sjanse for å spre sine gener, forteller ikke at de som er best på jobbkarriere bør få harem som frynsegode.

Tvert i mot krever det at vi smugler inn annet tankegods. Snakker vi om at vi bør følge "den sterkestes rett" eller "evolusjonens lover i menneskets historie", at "vi bør fjerne skadelige raser" eller at "kvinner bør ha rett til selvbestemt abort", har vi det ikke fra Darwin, men fra egoisme, kommunisme, nazisme eller feminisme.

Sier man at evolusjonslæren gjør Gud overflødig (som også omtalt i forrige bloggpost), har man det ikke fra Darwin, men fra helt andre, enten de er ateister eller kreasjonister.

Påstanden er uansett like sann som å si at termodynamikkens hovedsetninger gjør Gud overflødig.

Dess mer og sterkere man snakker som om vitenskapelige teorier fjerner Gud, dess flere vil tro det. I stedet for å underminere troen på evolusjon, undermineres troen på Gud.

Er valget evolusjon eller kristen tro, er det ikke vanskelig å velge vitenskapens side.

Saken blir ikke bedre hvis man sprer myter eller langt i overkant drøye påstander om Darwin.

I stedet for å sette opp gode skjold mot "vantroen", stiller man seg lagelig til for hogg.

Man viser uansett ikke at evolusjon er en dårlig teori, ved å vise at Darwin var et dårlig menneske. Ikke alle blir like imponert når noen prøver å vinne fotballkamper ved å ta mannen i stedet for ballen.

Tvert i mot styrkes mistanken om at man ikke er så veldig god i fotball.

Farlige idéer om Darwin

Morten Fastvold har imponert meg lenge. Hans imøtegåelser som ateist av moderne myter (som det negative synet på Kirken og vitenskapen og om sekularisme og moralsk likhet) er forbilledlige, ikke minst fordi de i så stor grad har gitt andre ateister vind i seilene.

Likevel skal det tydeligvis mer til enn Fastvold, for ikke å si mine og andres bøker og bloggposter, for å motvirke troen på disse mytene.

I følge forskningssenteret Pew tror fire av ti i Norge fortsatt at religion må være i strid med vitenskapen - og 69% av de som ikke regner seg som "religiøse".

Har man en naturlig forklaring på noe, er Gud og all religion overflødig.

Dermed var det med stor forventning jeg begynte å lese andre artikkel om humanismens moderne tenkere: Darwins farlige idé.

Her skulle Fastvold få boltre seg med mytene også på dette feltet. Her skulle vanetenkingen utfordres.

Nå skulle Dawkins og andre enøyde få evolvert dybdesyn. 

Det gikk ikke helt slik. Forventningen begynte å briste allerede i den innledende påstanden om at 

de største kiler i det tradisjonelle, kristne verdensbildet har naturforskere stått for – som da Nikolaus Kopernikus og Galileo Galilei erstattet det geosentriske verdensbildet med det heliosentriske.

Ikke bare fordi det mer presist var Kepler (med ellipsene) og Newton (med matematikken) som sørget for gjennombruddet for at solen var i sentrum, og det som ble sklitaklet ikke så mye var "det kristne verdensbildet" som antikkens astronomi. Kilene som underminerte kristen tro ble i stedet slått inn i kjølvannet av 30-årskrigen og politiske revolusjoner i århundrene etter, særlig i Frankrike, Tyskland og Russland.

Ateismen har tykkere politiske røtter enn astronomiske.

Troen på at "Kopernikus og Galilei" spilte noen avgjørende rolle, er uansett mytedannelse fra 1800-tallet. I likhet med mange fremstillinger av Darwin handler det mer om modernitetens behov for ikoner, enn om historieforskning. Den er nyttigere for lærere som vil krydre skoletimene med minneverdige konflikter, enn for å forstå historie.

Det er likevel mindre sannsynlig at elevene får smaken på astronomi, enn at de får avsmak for religion.

Dessverre sitter den etablerte fortellingen så godt i bakhodet at den kun kan løsnes av mentale jordskjelv i øvre del av Richterskalaen.

Jeg skal dermed ikke kalle denne bloggposten for Fastvolds farlige myter. Ikke fordi de ikke kan
farge livssynssamtaler uheldig og stimulere kreasjonisme, men fordi de ikke er hans.

Fastvold går i noen av de samme grøftene jeg selv nylig gjorde. 

Da Eksisterer Gud? (Cappelen Damm Akademisk, 2015) uttrykte kritikk av designargumentene til William Paley, fikk jeg umiddelbart motbør fra den ansvarlige for undervisningen ved UiO på feltet. Einar Duenger Bøhn kritiserte boken for å avfeie Paley for raskt. Jeg undervurderte hans designargument. Dawkins og Darwin hadde ikke tatt et endelig oppgjør, selv om det hadde skjedd en biologisk evolusjon.

Det var uvant å bli satt på plass av en foreleser på Blindern for ikke å være positiv nok til et gudsargument. Og bare å innrømme at jeg hadde lest mer om enn av Paley - og ikke så godt nok at moderne argumenter knyttet til blant annet universets fininnstilling viste at han fortsatt var relevant. 

Men så viser det seg altså at Fastvold har lest Paley omtrent like dårlig. Og er for lite kjent med middelalderfilosofi, når han skriver at det "klippefaste grunnsynet" på Guds eksistens hadde til grunn

det som kalles gudsbeviset ut fra design. Dette var velkjent i middelalderens teologi, og fikk et oppsving tidlig på attenhundretallet med en populærvitenskapelig bok av teologen William Paley. 

Denne myten er forståelig. Den er en svært vanlig sammenblanding som lever sitt eget liv i populærvitenskapen om evolusjon, langt unna forelesere i middelalderfilosofi.

I realiteten argumenterer hovedstrømmene i "middelalderens teologi" ikke med hva vi kaller design. De snakker i stedet om formål, om teleologi, om at ting i naturen, fra molekyler til månen, "streber mot et mål", slik jeg kommenterer i Evolusjon eller kristen tro?

Dessverre blander mange Paley med Thomas Aquinas. Det klassiske formålsargumentet til Thomas (den femte veien) handler ikke om at biologien er så hensiktsmessig satt sammen at den må være designet. Argumentet er ikke at kjemien eller biologien har en hensikt. Det endres ikke selv om det eneste som eksisterer er elektroner som kretser om en kjerne.

Ifølge Thomas ville finale årsaker (og naturlovene) slutte å eksistere om Gud skulle slutte å styre ting mot mål. Alt ville bare være kaos, også mekanismer som mutasjoner og naturlig utvalg.

Det var selvsagt ikke til hinder for at Paleys argumenter gikk godt hjem i første halvdel av 1800-tallet (selv om han møtte kritikk fra katolske tenkere som Newman lenge før Darwin). Men i geologien stod kristne på flere sider enn den ene Fastvold synes å legge opp til.

Ved å granske bergarter og landskap ble geologer stadig mer overbevist om at jordkloden er langt eldre enn de seks tusen årene som teologene på grunnlag av Bibelen hevdet at den var. Fossilfunn av sjødyr i fjell som lå langt over havoverflaten vitnet klart om det, siden det må ha tatt millioner av år for en leirholdig havbunn å forsteine til fjell, og i tillegg heve seg langt over havnivået. 

Kristne geologer forklarte slike funn med gudeskapte naturkatastrofer, slik som syndfloden som omtales i Bibelen. Da kan store endringer skje brått. Men de fleste geologer, anført av Charles Lyell, kom til at landskaper i all hovedsak er blitt formet av vær og vind og erosjon – av kontinuerlige prosesser som gir ørsmå, gradvise endringer, og derfor trenger svært lang tid.

Ja, og blant "de fleste geologer" var det også en rekke kristne. Faget ble ikke til ved en stor og brå endring med Lyell på 1830-tallet. Det kan spores tilbake til Steno og Hooke på 1600-tallet, og også før dette så flere etter andre forklaringer på fossildannelse enn syndfloden. Buffon argumenterte på 1700-tallet så godt for en gammel jord at mange teologer lot seg overbevise.

I lys av dette kunne også paven Pius VII rundt 1800 støtte at skapelsesdagene i Bibelen var av ubestemmelig lengde, i likhet med hva Augustin og Thomas Aquinas hadde gjort også før det fantes empiri.

Den tenkeren som mer enn noen gjorde at kristne aksepterte en gammel jord, var Thomas Chalmers, kjemiker, matematiker og prest, senere biskop i den skotske frikirken. Hans foredrag trakk fulle hus og ble bestselgerbøker om tro og naturvitenskap, med støtte til alt fra moderne geologi til liv på andre planeter.

Allerede i 1804 foreslo Chalmers et skille mellom Første Mosebok 1,1 og 1,2, med et stort gap der det hadde gått svært lang tid mellom «i begynnelsen» og at «jorden var øde og tom». Gjennomslaget for gapteorien kom da han i 1814 trakk den frem i en rosende anmeldelse av den lutherske professoren Georges Cuviers geologistudier. Konklusjonen var at fossiler, bergarter og sedimentære lag var formet dels ved lange prosesser og dels ved katastrofer over mange millioner år, mens mennesket var skapt på kort tid for noen tusen år siden.

Sammen med tanken om at skapelsesdagene egentlig var lange tidsperioder, blant annet ut fra forståelsen av at for en tidløs Gud «er én dag som tusen år og tusen år som én dag» (2 Pet 3, 8), var gapteorien en vanlig måte kristne forente Bibelen og naturvitenskapen på 1800-tallet.

Cuviers teorier var såpass lite kontroversielle at Biskop George Gleig i 1817 kunne skrive i innledningen til en utgave av Stackhouses bibelhistorie at «Det er ikke noe i de hellige skrifter som forbyr oss å anta at [fossiler] er etterlevninger av en tidligere jord».

Når det likevel ble en debatt, spesielt på grasrota i England, var mye av grunnen at noen utgaver av King James-bibelen var blitt oppført med årstall. Kanskje derfor var det nødvendig for nettopp William Paley å understreke at oppdagelser som stred med vanlige bibeltolkninger kunne hjelpe oss til å forstå Bibelen bedre.

I stedet for å lese Bibelen med klokke og kalender, måtte den leses med klokskap. Gjorde vi det, ville vi oppdage at poenget ikke var hvor mange dager Gud brukte på skapelsen, men at Gud var skaper.

Men selv om man ikke diskuterte så mye jordens alder, stemmer det at det ble en strid da Lyell i 1830 utga Principles of geology og hevdet at jorden var dannet gradvis av uniforme krefter over lang tid. Mot dette stod de som argumenterte for at den var formet av en serie katastrofer og syndfloden den siste.  Selv om mange av datidens naturvitere var teologer som støttet dette, handlet det ikke om noen kamp mellom kirken og vitenskapen.

Det var ikke teologi mot geologi. Det man hadde av funn på 1830-tallet gjorde flere konklusjoner mulige. I dag er da også katastrofetenkningen tilbake, ikke minst etter spor av store meteorittnedslag som har påvirket evolusjonen tildels dramatisk.

Lyell innførte i større grad nødvendige forskningsprinsipper, enn nødvendige konklusjoner. Kjenner vi kreftene som endrer verden i dag, kan vi gjøre antagelser om endringstakten i fortiden. 

Heldigvis treffer Fastvold også blink.

Men Darwin hadde ingen sterk gudstro, og han fant det merkelig at Gud for eksempel hadde skapt tusenvis av billearter. Han reagerte også på naturens grusomhet. Kunne en god gud ha skapt snylteveps som legger sine egg i larver, som så blir spist levende av avkommet som klekkes ut? Eller kattens lek med musa, der katten er helt ufølsom for musas skrekk og smerte? 

Ja, Darwins gudstro ble nok aller mest utfordret av det man litt enkelt kan kalle for Det ondes problem. Både i selve naturhistorien og i hans nærmeste familie, som da hans eldste datter Annie døde 10 år gammel i 1851. Dette var mer enn en akademisk diskusjon om snylteveps. Det dreide seg om noe helt personlig, om det som sto hans hjerte nærmest.

Men så viser Fastvold - dessverre ufrivillig - hvor fast mytene sitter.

Charles Darwins evolusjonsteori motsier gudsbeviset ut fra design ved å godtgjøre at ingen arter er blitt skapt av noen, men har utviklet seg fra andre livsformer, helt fra klodens første, encellede organismer. Dermed gjøres Gud overflødig, siden en slik utenomjordisk faktor ikke trengs for å forklare livets utvikling. Fra å ha vært et av teologenes sterkeste kort ble gudsbeviset ut fra design brått til noe heller tvilsomt.

Forestillingen om at naturlige forklaringer gjør Gud overflødig er som nevnt over sterk, nesten urokkelig. Men i realiteten bygger den altså på en myte. Det er ikke slik at man før Darwin brukte Gud som forklaring på naturfenomener. Tvert i mot ble det første store steget mot moderne vitenskap tatt da antikkens greske filosofer tenkte seg vekk fra troen på flere guder i naturen, til én Gud bak naturen. I stedet for å forklare noe i naturen med gudenes innfall, forklarte man alt med Guds lover.

Dette ble forsterket av kristne, jødiske og (i en periode) muslimske naturfilosofer. Når Augustin Genesis Literarum rundt år 400 skriver om den bokstavelige betydningen av Første Mosebok, forklarer han at «Jorden skal bære fram alle slags levende skapninger" betyr at Skriften har

fortalt oss at jorden kausalt har båret frem avlinger og trær, på den måten at jorden fikk makten til å bære dem frem.

Finnes en lovgiver bak naturen, er det naturlig at det finnes lover i naturen. Logikken er dermed enkel: Dess mer man finner av naturlige forklaringer, dess sikrere at det finnes mer enn natur.

Kristen tenkning støtter i aller høyeste grad interne og iboende (eller på fint immanente) lover i naturen, slik Albertus Magnus understreket 800 år etter Augustin, i De vegetabilibus et plantis. 

Når vi studerer naturen trenger vi ikke å spørre [etter mirakler]. I stedet må vi spørre hva naturen med dens iboende årsaker kan få til å skje naturlig.

Når mange tenker annerledes om dette i dag, er ikke grunnen at Darwin viste noe annet. Dette handler om filosofi, ikke om fysikk eller biologi. Det som har endret seg er først og fremst måten vi tenker på.

Det var mindre forskerne som skapte nye holdninger, enn forfatterne. Det var ikke Mendel, men Marx, Huxley og Spencer som skapte troen på at evolusjon erstatter Gud. Det var ikke biologien, men Brandes og Bjørnson som drev gjennom "det moderne gjennombrudd" i Norden.

Det var heller ikke slik at alle toneangivende kristne tenkere før 1859 tolket vitenskapen i lys av Bibelen. I stedet så de det som riktig og naturlig å tolke Bibelen i lys av vitenskapen.

Men hva så med at evolusjonen mangler mål og hensikt? Gjorde ikke det med nødvendighet gudstro umulig?

Det er dette filosofen Daniel C. Dennett og andre har kalt «Darwins farlige idé». Som også innebærer at evolusjonen ikke har noe forutbestemt mål eller hensikt, som å frembringe mennesket. Livets utvikling har langt på vei vært et tilfeldighetenes spill der det meste kunne ha gått annerledes. Skulle evolusjonen ha startet på nytt, er det svært usannsynlig at vi mennesker – eller noen av de andre artene vi kjenner til – hadde oppstått enda en gang.

Evolusjonsteorien fratar derved mennesket den særstilling som Gud ifølge Bibelen har gitt oss. Vi er ikke hevet over dyrene, men er en dyreart i nær slekt med apene, og i fjernere slekt med andre dyr og alt annet levende. Dette var en ny og revolusjonerende innsikt, som attpåtil var så godt underbygd empirisk at den ikke kunne avfeies som virkelighetsfjernt tankespinn.

Også dette er en myte. Hvis det var noe man trodde på 1800-tallet (og mange svært mye lenger), så var det at evolusjonen hadde en klar retning, fra enkel til kompleks, fra bakterier til briter, fra amøber til ariere.

Evolusjonen bekreftet ikke at alt var tilfeldig, den støttet at alt hadde et høyere mål. Kanskje stod ikke mennesket i en særstilling, men spesielle raser gjorde det.

Nå kan man selvsagt avvise i dag at dette er hva evolusjonslæren faktisk sier. Men tanken om dette med ren tilfeldighet og manglende særstilling er også smuglet inn i faget utenfra. Den stammer mindre fra naturvitenskapens konklusjoner, enn fra premisser når vi tolker den.

For evolusjon handler altså om både tilfeldighet og nødvendighet. Ja, det som skjer i naturen (mutasjoner, gendrift osv.) kan være tilfeldig eller ikke-determinert, men lovene i naturen, inkludert naturlig utvalg, gjør at resultatet kan forstås og et stykke på vei forutsies.

Mens Stephen Jay Gould mener at evolusjonen ville vært helt annerledes om vi hadde startet forfra, argumenterer en forsker som Simon Conway Morris for konvergerende evolusjon, altså at man tross ulike forutsetninger til ulike tider på ulike steder, vil eller kan ende med ganske tilsvarende resultat.

Siden bedre syn gir fordel, har øyet utviklet seg flere ganger og i flere varianter. Siden intelligens gir fordel, vil stadig mer intelligente dyr utvikle seg.

Dette betyr ikke at konvergerende evolusjon er bevist, men det er heller ikke den motsatte tanken. Også den handler om perspektiver og premisser, ikke om noe som er godt underbygd empirisk. Noe annet er virkelighetsfjernt tankespinn, for å holde meg til terminologien over.

Den nest siste myten er likevel kanskje den mest kjente. Selv om Fastvold vet at "kirken fram til da hadde vært for naturvitenskap", er den altså så sterk at selv ikke han stusser over fremstillingene i bøkene som er oppgitt i artikkelen.

Ikke desto mindre motsatte kirkens menn seg Darwins farlige idé med nebb og klør. Darwin, som ikke var særlig debattglad, og dessuten var blitt sykelig og aldrende, overlot til sin kollega Thomas Huxley å forsvare sin teori mot kirkens angrep. Huxley slo kraftfullt tilbake ved å fremstille kirken som en vitenskapens fiende. Noe som må sies å være en sannhet med modifikasjoner, siden kirken fram til da hadde vært for naturvitenskap. Men Darwins farlige idé hadde fått kirkens menn til å glemme dette, slik at de nå rakket ned på en av de største og viktigste naturvitenskapelige innsikter noensinne.

Det er verken første eller siste gang jeg kommer til å ha noen hjertesukk om denne myten.  For slik David N. Livingstone viser i Darwin's forgotten defenders fikk i realiteten en lang evolusjonshistorie støtte fra mange teologer, helt fra starten.

De fremste var Asa Gray, George Frederick Wright og James Dana, litt senere også B. B. Warfield, en fremtredende eksponent for Bibelens ufeilbarlighet og medforfatter av The Fundamentals, bokverket som ga navnet til fundamentalistene.

Dermed er det ikke overraskende at Darwin svarte man kan være "en glødende teist og en evolusjonist" og nevnte nettopp Asa Gray som eksempel da John Fordyce spurte ham om dette.

De tidligste kritikerne av Darwin var i stor grad kjente vitenskapsmenn, ofte ikke-kristne som Louz Agazzis, og da på vitenskapelig grunnlag.

Allerede i 1880 var det imidlertid bare to ledende forskere i USA som ikke trodde på evolusjon, Dawson og Guyot.

Selv om det også var kritiske teologer, gikk innvendingene mindre mot de biologiske sidene enn de etiske tolkningene. De handlet mer om effekten på menneskeverd og moral, enn om arv og naturlig utvalg var en tilstrekkelig forklaring.

Skal man først snakke om "Darwins farlige idé", bør man i det minste nevne hvilke forestillinger den bidro til å skape, og ikke bare innenfor frenologisk klassifisering av kortskaller, langskaller og så videre. Rasistiske holdninger fikk biologisk alibi, uten at det alle steder førte til Holocaust.

Darwins idé ga troen på den overlegne rase atskillig farlig vind i seilene.

Mye av inntrykket av en massiv og iherdig kamp fra Kirkens side, skyldes kreasjonismen.  Men den fikk altså ikke særlig betydning i USA før andre halvdel av 1900-tallet, selv om enkelte predikanter tidlig var kritiske. Bevegelsen ble ikke dratt i gang av kirkesamfunn, men av enkeltpersoner som William Jennings Bryan (1860-1925, han med "apeprosessen") og William Bell Riley (1861-1947).

Kreajonismen fikk først vind i seilene med The Genesis Flood, Henry M. Morris og John C. Whitcomb på 1960-tallet.

Dermed er det forståelig og ganske typisk for mytesjangeren at Fastvold ikke navngir en eneste av "kirkens menn" som motsatte seg Darwin med "nebb og klør" og "rakket ned på" en så stor og viktig naturvitenskapelig innsikt. Det hender noen trekker frem debatten mellom Wilberforce og Huxley, men den klassiske anekdoten om den nedlatende biskopen som ble satt på plass har lite støtte.

Mot alt dette blir det flisespikkeri å nevne at Fastvold også viderefører myten om at Darwin er "gravlagt ved siden av Isaac Newton" i Westminster Abbey, som om de ligger omtrent hånd i hånd i likeverdige kister. Under feltstudier i påsken observerte jeg imidlertid at mens Newton er gravlagt med et flott monument midt i navet, er Darwins grav markert med en plate i gulvet i nordgangen (Northern aisle), to minnesteiner og én grav unna Newton. Selv om de er ganske nær på tegninger, er det litt anstrengt å hevde at de er gravlagt ved siden av hverandre.

Det betyr ikke at jeg skal være så anstrengt som å si at Darwin ikke

som få andre bidro til å svekke den kristne tro og bane vei for et sekulært livssyn.

Forestillingen om at Kirken kun ga seg etter en lang og iherdig kamp, og det høyst motvillig, ligger likevel tydelig til grunn for fortsettelsen av avsnittet.

Men også kirken så seg nødt til å anerkjenne evolusjonsteoriens gyldighet. Den regnes nå som et tilværelsens faktum, og er den kanskje største tankemessige omveltningen vi mennesker har gjennomgått.

Mye tyder på at også fremstillingen av mottagelsen trenger en større tankemessig omveltning.

Sensasjon: Redaktører er bedre på etikk enn historie

Det finnes større nyheter enn at noen tror Darwin avskaffet Gud, en tro som synes å øke dess lenger tid det går siden Darwin.

Og at man ikke er klar over at Darwin selv aldri så det slik.

På spørsmål i et brev fra 1879 svarte Darwin at det ikke var noen motsetning mellom gudstro og evolusjon. Det er mulig å være "an ardent Theist and an evolutionist", selv om han selv var agnostiker.

Vi kan i det hele tatt skrive mye om mytene om Darwin (inkludert at det på 1800-tallet var et sjokk at verden ikke var skapt på seks dager), i likhet med hva britiske historieblader kan.

Men det spiller liten rolle hva vi eller andre skriver. At Darwin fjernet troen på Gud har festet seg så godt i så manges ryggmarg at det er blitt en kulturell refleks.

Dermed ingen grunn til å ta noe beroligende når dette er et grunntema i lederen Barth Tholens har skrevet i seneste nummer av Sykepleien (nummer 6/2013):

Da Charles Darwin i 1859 skrev On the Origin of Species, læren om hvordan artene har utviklet seg, tok han egentlig livet av Gud. Datidens oppfatning om at alt var skapt i løpet av syv dager, fikk dødsstøtet. Adam og Eva har ikke vært de samme siden. De var likevel ikke skapt i en guddommelig håndvending. De måtte heller ses på som et resultat av en langsiktig utvikling. Den innsikten gjorde noe med oss mennesker. Når Gud var død, kunne vi kanskje påvirke litt selv.

Til tross for at avsnittet er feil i alt som sies (bortsett fra den lille detaljen at vi er blitt til ved en lang utvikling), er det ellers en klok leder. Temaet er surrogati og andre etiske spørsmål knyttet til teknologiutviklingen på helsesektoren.

Som det gode menneske han er skriver heldigvis redaktøren som om vi har etiske forpliktelser og det er avgjørende forskjeller mellom rett og galt, gode og dårlige valg.

Selv om det etter Darwin og Gud ikke finnes faste svar, trenger vi å tenke oss om. For det har sine sider når Tholens tenker at Guds død førte til at vi kunne "kanskje påvirke litt selv".

Litt mye, kanskje. Framskrittene i bioteknologien de siste årene har komplisert vårt grunnsyn på tilblivelse og reproduksjon. 

Siden det enten er vi som styrer utviklingen eller den som styrer oss, er det vesentlig å se fremover. Stadig nye medisinske muligheter skaper stadig nye og vanskelige valg.

Surrogati-debatten understreker for alvor problemet med at utviklingen innenfor bioteknologien går så hurtig. Nye metoder blir etablert som krav i befolkningen før vi egentlig helt vet om vi synes om dem. Når vi endelig har kommet fram til et standpunkt, har toget allerede kjørt videre til neste stasjon som krever nye valg.

Han etterlater ingen tvil om hvor han selv står.

Jeg er imot surrogati fordi norske par og indiske kvinner ikke er likeverdige parter, og fordi rike nordmenn ikke bør sette fattige kvinners helse i fare for å oppnå sin egen lykke. Deres lykke er underordnet. Hovedproblemet med både surrogati og andre metoder hvor det skilles mellom biologiske foreldre og formelle foreldre, er likevel at barnas interesser ser ut til å være underordnet de voksnes ønsker og lengsler. Barn blir et krav, men hva gjør det med barna?

Så skal vi ikke her og nå gå inn på spørsmålet om man kan miste perspektiver og ressurser i etiske spørsmål ved å avvise gudstro, enten man skulle mene det er på feil premisser eller ei.

Inkludert muligheten for å hevde at det faktisk finnes objektive etiske idealer og plikter, hvis man da ikke mener naturretten kan være et grunnlag.

Uten at det automatisk betyr at det er enklere å finne svar på alle dilemmaer.

Det er likevel interessant at samme nummer har en svært positiv anmeldelse av Morten Magelssens Menneskeverd i klinikk og politikk - Bioetikk i lys av kristen tro.

Morten Magelssen er lege og stipendiat ved Senter for medisinsk etikk i Oslo. Boken hans bygger på kristne prinsipper i bioetikken; respekten for mennesket skapt i Guds bilde og respekten for menneskets verdighet. Henrik Syse uttaler i forordet at med et slikt utgangspunkt vil en møte motstand. En god argumentasjon må derfor være kunnskapsbasert, og den må være klar og konsis. Forfatteren viser at han mestrer begge deler.

En bok det er nok er greit å lese før toget er på neste stasjon.

Evolusjonsquiz - 1

Hvem sa “For meg synes det absurd å tvile på at noen kan være en helhjertet teist og en evolusjonist”?

A) Paven (med tungen i kinnet og kryssede fingre)

B) Biskopen i Oslo (i søkndad om fornyet statsstøtte til Den norske kirke)

C) Charles Darwin (og ikke i delirium på dødsleiet)

Litt for lett selvsagt, men vi kommer tilbake med mer vriene.

Takk til Humphrey i Quodlibeta for idéen.

Darwins due

En av mange interessante oppfatninger om Darwin og evolusjonslæren er at da Origin of Species ble publisert i 1859, førte det til lite annet enn ramaskrik og retoriske revolverskudd mot den heltemodige vitenskapsmannen.

Det regnes dermed som et klassisk eksempel på kampen mellom kirken og vitenskapen.

At det i realiteten skjedde ganske lite, har vist seg vanskelig å formidle.

Skulle noen være interessert i en av de mer oppegående diskusjonene fra den gang, har BioLogos forum lagt ut noen artikler om Darwin og hans amerikanske støttespiller, Asa Gray.

Nærmere bestemt under de treffende tittelene Asa Gray and Charles Darwin Discuss Evolution and Design Del 1, Del 2 og Del 3.

Og Asa Gray var ingen tilfeldig forbipasserende tilskuer.

If Thomas Huxley earned the title of "Darwin's bulldog," then Asa Gray should be remembered as "Darwin's dove." As a Christian firmly anchored in the faith of the Nicene Creed, as well as a professor of botany at Harvard University, Gray was one of the few members of the scientific community to whom Charles Darwin revealed his theory before the publication of Origin of Species in 1859.

Den tette kontakten og det nære vennskapet førte til mer enn lettere viktige diskusjoner om design, Det ondes problem, mål, mening, virkelighet og verdier. I en vennlig og ikke minst informert tone.

Denne type inspirasjon trenger selvsagt ikke du, men det er lov å tipse andre.

Månedens McGrath

Det er mars og tradisjonen tro er den britiske naturviteren og teologen Alister McGrath allerede ute med flere bøker.

Vi snakker for det første om Why God Won't Go Away - Engaging with the New Atheism, en oppfølger til hans kvikke (og alt for korte), men som alltid akademisk anlagte The Dawkins Delusion? fra 2007.

Selv om også denne nye er noe kvikk og kort, er den enda mer ettertenksom og empirisk, avløst av noen doser krydder med anekdoter fra hans debatter med blant andre Dawkins og Hitchens.

Det demper ikke stemningen (selv om det kan dempe troen på mennesket som fornuftsvesen) at han også tar en tur innom nyateistiske debattfora.

For norske lesere kan nevnes at McGrath trekker fram Julian Bagginis artikkel i Fri Tanke fra et par år tilbake som eksempel på at nyateisme ikke akkurat ... skamroses av alle ateister.

Darwinism and the Divine: Evolutionary Thought and Natural Theology er en grundigere affære. McGrath ser her på samspillet mellom evolusjonstenking og kristen teologi og naturfilosofi, fra før Darwin og fram til dagens kreasjonisme og ID-debatter.

Mer konkret går han blant annet gjennom bakgrunnen for og bruken av Paleys urmakerargument. McGrath viser hvorfor dette (selv om det fikk stort gjennomslag i England i første del av 1800-tallet og var fortolkningsalternativet Darwin argumenterte mot) dels var et brudd med tradisjonell naturfilosofi og dels ble kritisert av kristne (som kardinal Newman) før Darwin.

Boken er blant det mer opplysende som er skrevet om temaet, selv om man til tider skulle ønske mer gnist og temperatur.

Som vanlig mangler ikke McGrath ambisjoner eller fotnoter når han henter perspektiver fra idéhistorie, historisk og systematisk teologi, evolusjonsbiologi, antropologi, sosiologi og religionsvitenskap.

Når han samtidig heller ikke mangler formuleringsevne, er resultatet et fascinerende fugleperspektiv på diskusjonene.

Nå er året ennå ungt, så det er ingen grunn til å la seg overraske over at det snart kommer enda en fra McGrath - Surprised by Meaning: Science, Faith, and How We Make Sense of Things.

Siden denne er av kategorien kvikk og kort, tar det vel heller ikke lang tid før det kommer en grundigere bok.

Eller en oppfølger av fjorårets fantasy.

BBC forlater Dawkins' vrangforestillinger

Det er heller ingen aprilspøk at BBC nå synes å forlate Dawkins sitt enøyde syn på evolusjon og virkelighetsforståelser.

Programmet "Did Darwin kill God" synes i det minste å skape litt balanse i regnskapet.

Med forbehold om at det ikke ennå er tilgjengelig, og at jeg dermed må basere meg på anekdoter, hearsay og rykter, var dette ganske så underholdende og informativt.

This programme, part of the BBC’s Darwin Season, came from the realisation that it would touch on issues raised by Richard Dawkins in his book 'The God Delusion'. The publishing phenomenon has fuelled a widespread perception that the theory of evolution makes belief in God redundant, even perhaps perverse. But how compelling was that argument? It was clear that many Christians have easily been able to reconcile their belief in God with the theory of evolution. How was this possible?

This was the question we wanted to explore and so we invited Dr Conor Cunningham, a Christian but also an eminent philosopher and theologian from the Centre of Theology and Philosophy at the University of Nottingham, to show how it was possible to believe in Darwin and God. Cunningham has just completed a book 'Evolution: Darwin's Pious Idea' to be published in the autumn, so he was ideally placed to explore this question.

His argument is that we have been witnessing an unnecessary cultural war between religion and evolution that is damaging to both religion and science. Cunningham reveals that since the early days, mainstream Christianity’s view of God and Creation has not been literal. The idea of reading the Book of Genesis literally is essentially a 20th century American phenomenon that had very little to do with science and religion and a great deal to do with the morality and politics of the time.

Med Cunningham som programleder og Francis Collins, Simon Conway Morris og Michael Ruse på laget, borger det uansett for interessante utspill og taklinger, selv om det hele som alltid i slike programmer garantert blir for mange langpasninger på for kort tid.

Det vil dermed komme noen drøss kritiske kommentarer om overstatements og misforståelser av hva Dawkins "egentlig" mener. Uten at de samme rykker ut med spesielt fulle sirener når Dawkins selv snakker i store bokstaver på BBC.

Det ryktes forøvrig at Susan Blackmore og hele meme-opplegget fikk noen pass påskrevet, på hele 20 sekunder.

Strengt tatt trenger man vel ikke bruke mer tid på akkurat det.

Til en forandring

Siden jeg i perioder (sånn et par ganger i året) av en eller annen pussig og derfor garantert overnaturlig årsak sliter med senebetennelse, er jeg inne i noen dager (eller uker) med sterkt redusert skrivning fra min side.

Men det forhindrer ikke kynisk og kontant utnyttelse av det poenget at bilder kan si mer enn 1Kb eller 2.

Og så er det alltid en god unnskyldning for å lese en bok eller ni, se en TV-serie eller en mer eller mindre tullete tegneserie.

Men i dag blir det altså et bilde. Til en forandring.

Og så er det jo tross alt fortsatt jubileumsår, da.

Dreis på Darwin

Siden vi har fått litt dreis på å skrive om Darwin og er bekymret for at noen kan få abstinens i savnet av flere myter, forordnes denne lille samlingen av en rimelig anerkjent vitenskapshistoriker.

Vi lover å komme tilbake til flere.

Hvis vi rekker før vi må bevege oss rundt en annen av årets jubilanter - Galilei.

Darwin på viddene

Selv om Darwin-jubileet begynner å bli gammelt nytt, er Dekodet ikke av dem som lar slike begivenheter gå i glemmeboken.

Dermed er vi her på fjellet, med viddene noen hundre meter unna, tilbake til mytene om hvordan Darwin og evolusjonslæren ble mottatt og bekjempet.

6: Darwin ble bekjempet av kristne fordi han påstod at jorden ikke ble skapt på seks dager.

Vi har berørt denne litt indirekte tidligere, men det er ikke til hinder for at vi tar mer tak i det nå.

Som vi har vist møtte Darwin langt mindre motstand enn myter og media vil ha det til. Men det betyr ikke at han - eller ulike former for evolusjonsteorier i tiårene før og etter - ikke støtte på noen form for motstand.

Det som kom av protester var imidlertid mindre fra de som lot seg sjokkere over at man bestred en bokstavelig tolkning av Første Mosebok 1, enn fra de som lot seg sjokkere moralsk. Hvis mennesket ikke skilte seg fundamentalt ut fra andre dyr, mente man at grunnlaget for både moral og menneskeverd var borte.

En av de som sa klarest fra var geologen og abolisjonisten Adam Sedgwick (1785-1873). Denne hadde ut fra sin geologiske forskning og etterhvert studie av Charles Lyells Principles of Geology i 1831, kommet fram til at jorden hadde gjennomgått en lang utvikling (selv om han foretrakk å kalle det for development, fremfor evolution).

Men selv om Sedgwick ikke så for seg noen skapelse på seks dager, var han dypt bekymret for hvordan man skulle motivere til kamp mot slaveriet. Var mennesket generelt og slavene spesielt egentlig bare dyr, og alt utelukkende styrt av naturlover uten noen Gud noe sted, var det ingen grunn til å behandle noen "humant".

Etter å ha lest Robert Chambers anonymt publiserte teori om universell evolusjon i Vestiges of the Natural History of Creation , uttrykte han i 1845 at hvis mennesket kun er et dyr, er ”våre anstrengelser for Afrikas sorte arbeidet til sinnssyke." Eller mer presist

"...If the book be true, the labours of sober induction are in vain; religion is a lie; human law is a mass of folly, and a base injustice; morality is moonshine; our labours for the black people of Africa were works of madmen; and man and woman are only better beasts!"

Sedgwick var forøvrig en god venn av Darwin etter å ha undervist ham i geologi med feltstudier i Wales i 1831. Siden Sedgwick skilte så sterkt mellom moralske og fysiske sannheter, ble han rystet når noen lot det fysiske være alt som eksisterte.

Dermed lot han ingenting skinne i mellom i et brev til Darwin i 1859.

"There is a moral or metaphysical part of nature as well as a physical. A man who denies this is deep in the mire of folly." [If humanity broke this distinction it] "would suffer a damage that might brutalize it—& sink the human race into a lower grade of degradation than any into which it has fallen since its written records tell us of its history".

Selv om sosialdarwinisme som begrep ikke ble funnet opp før i 1879, var Sedgwick av de som tidlig ante hva som kunne komme.

Og at det nok også ville vare lenger enn seks dager.

Fossilene lyver ikke

Selv om vi er ferdige med mytene som kan knyttes til Darwin-jubileet, hentet fra denne boken, er det ingen spesiell grunn til å stoppe der.

Som en start på en ny serie myter kommer dermed i første omgang deler av mitt innlegg i Vårt Land på selve bursdagen 12. februar, under den lettere ertende tittelen Fossilene lyver ikke.

Og vi snakker her om en av de virkelig store mytene. Nærmere bestemt den pussige oppfatningen at Origin of Species skapte bruduljer og panikk blant prester og publikum generelt, for ikke å si fete krigstyper om sjokk og sensasjon.

I disse Darwin-tider bør vi ikke fortrenge fossilene. Likevel skjer det nesten hver gang jubileet omtales. For skriftlige kilder er som fossiler. De er tidsvitner. Men i stedet for kilder og kritisk journalistikk, synes mange å foretrekke myter.

I ”Forskjellene som forklarte alt” (A-magasinet 30.01.) ser vi at Darwins bok i 1859 var ”svært kontroversiell”. For ”tidens tradisjon” var slik at naturvitenskapens forklaringer ”må naturligvis være i samsvar med Bibelen og kirkens lære.”

I et ellers svært bra oppslag heter det i Vårt Land 6.2. at ”Før Darwin fantes det få alternativer til Bibelens skapelsesberetning om hvordan jorden ble skapt på seks dager, og om menneskets plass i skaperverket”.

En av flere som har tatt tak i mytene er historikeren van Wyhe. I BBC History Magazine 1/2009 avsanner han at ”det var et stort ramaskrik og et historisk slagsmål mellom vitenskap og religion” da ”Origin of Species” ble publisert.

Bestselgere som "The Constitution of Man" fra 1828 (solgte 300 000 eksemplarer) og "Vestiges of the Natural History of Creation" (1844, 40 000) hadde allerede bidratt til tanken om at ”naturlover kontrollerte hele universet, inkludert menneskeheten, slik at det ikke lenger var plass for Gud”. At naturen fulgte lover hadde for øvrig vært et viktig poeng for kristne naturfilosofer i over tusen år. Men det nye var forestillingen om at naturlover utelukket Gud.

Realiteten av fossiler og geologiske perioder var akseptert lenge før 1859. Van Wyhe forteller at ”det viktorianske publikummet som først leste om artenes opprinnelse, tok for det meste ikke Bibelen bokstavelig. Innsiktsfulle som skrev om religion og vitenskap hadde i mange tiår godtatt at mye av Det gamle testamentet, og Første mosebok i særdeleshet, måtte leses metaforisk”.

Når denne grausame salben trenger inn, behøver vi ikke vente lenge på den første jubileumsjournalisten som hevder at hans medieoppslag om Darwin må leses metaforisk.

Scoop om Scopes!

Den fjerde av mytene om Darwin hentet fra en viss bok, kommer herved, direkte fra Trysil.

4: Den såkalte Apeprosessen i Daytona i Tennessee i 1925 er et godt eksempel på den knallharde kampen mellom tro og vitenskap. Den idealistiske læreren John Thomas Scopes trosset et forbud mot å undervise i evolusjon, havnet for retten, og tapte.

Forsvarsadvokaten Darrow tilførte den kreasjonistiske anklageren William Jennings Bryans tro en rekke stygge sår i rettsaken, og Scopes ble en klar moralsk vinner.

Igjen møter vi en farget fremstilling, i stor grad basert på et oppgjør med McCarthy-tidens USA i skuespillet og senere filmen Inherit the Wind. Rettsaken ble ikke ansett som viktig nok til å bli nevnt i leksikon eller lærebøker før etter denne filmen i 1960.

Bakgrunnen var et statlig forbud mot å undervise i evolusjon fordi man mente dette stred med Bibelen. Det hørte nok også med at Bryan, som gikk i bresjen for loven, var noe av en anti-intellektuell populist og ble oppfattet som en trussel mot vitenskapelig forskning.

Det hele handlet ikke om en idealist som ble martyr for vitenskapen, men om en iscenesatt affære for å fremme viktige rettigheter. En borgerrettslig organisasjon -American Civil Liberties Union (ACLU) - ønsket dermed å prøve loven for retten. De måtte til og med annonsere etter en lærer som ville stille opp. Det hører med at en bedriftsleder fikk med seg lokale næringslivsledere, jurister og skolefolk på et markedstunt for å velge småstedet Daytona som arena for rettsaken.

For å få medieoppmerksomhet skrev lederen for Daytonas skolestyre i avisen om Scopes lovbrudd og ”World Christian Fundamental Association” følte seg tvunget til å saksøke Scopes.

Forsvaret argumenterte ikke med at Scopes var uskyldig, men at evolusjon ikke stred med Bibelen, og at det var loven som var feil. Bryans tro ble ikke tilført ”stygge sår”, men Darrow lykkes i en uvanlig rettsprosedyre, der anklageren sa ja til å bli kryssforhørt, med å få Bryan til å vedgå at han selv mange steder tolket Bibelen billedlig. Bryan vedgikk bl.a. at jorden var langt eldre enn 6 000 år.

Scopes fikk 100$ i bot og selv om mange reportere nok syntes saken var litt kjedelig, smurte den fargerike journalisten H.M. Mencken tykt på i sin kamp for talefrihet og mot fundamentalisme. Bryan led av diabetes og døde få dager etter saken, noe Mencken så som en symbolsk seier.

Mencken føyer seg dermed fint inn i rekken av amerikanere som opptrer som om Gud straffer slik at det akkurat passer deres agenda.

Sistnevnte greie er vel forøvrig også årsaken til at historien om apesaken så gjerne trekkes fram i lystig lag blant antireligiøse. Og når andre journalister enn Mencken i disse dager skriver om Darwin.

Hørt den om Darwin og bispekona?

Med den er vi kommet til den tredje av Darwin-historiene som er hentet fra en anbefalesverdig bok om Tro og vitenskap (og anbefalingen kommer fra hjertet siden jeg har skrevet halvparten).

3: Kristnes holdning til evolusjonslæren ser vi med bispekona som fikk høre om evolusjonslæren og uttalte at ”hvis den er sann, la oss håpe at den ikke vil bli allment kjent”.

Denne morsomme anekdoten er av de som det er vanskelig å finne kilden til. Utsagnet tilskrives alt fra 1859 til 1880-årene, og fra at bispekona fikk høre om Darwin generelt til mer direkte at vi stammer fra apene. Artikler, bøker og debattinnlegg som bruker den er heller ikke enig om ordlyden, eller hvilken biskop det er snakk om (av Worcester eller Birmingham). Noen tilskriver historien rett og slett vittighetsbladet Punch. Selv om mentaliteten bak kan antyde noe om enkelte samtidige holdninger, hadde det vært nyttig med bedre kildehenvisninger.

At sitatet brukes, viser nok hvor fristende det er med udokumenterte historier som støtter eget syn. Hvis det er sant, la oss håpe at verdien av å sjekke kilder vil bli allment kjent.

En verdi av å sjekke kilder er ihvertfall at det er mulig å identfisere at en nyere kilde er Patricia G. Horan sitt forord til en 1979-utgave av The Origin of Species, (New York: Avenel Books, 1979).

Hva som er opprinnelsen til dette er imidlertid fortsatt uklart.

Dagens Darwin

Siden vi ikke er bekymret over å debattere verken verken fars- eller morssiden, kommer herved del to av vår bredt anlagte serie myter om stadig mindre ukjente Darwin.

Forsatt hentet fra denne boken.

2: Kirkens tåpelige motstand ble avslørt med biskop Samuel Wilberforce i en debatt i 1860. Han spurte da Darwins talsmann Thomas Huxley om han ”foretrakk å stamme fra apene på sin bestefars side eller på sin bestemors?”Huxley sa ”Gud har gitt ham i mine hender!”, reiste seg og knekte biskopen med svaret ”Stod valget mellom å ha en stakkars ape til bestefar og en person med rike evner og innflytelse som bruker dette til å latterliggjøre meningsmotstandere i en seriøs vitenskapelig diskusjon, ville jeg nok uten å nøle ha foretrukket apen”. Lenger kom han ikke før latteren i salen overdøvet ham.

Dette er basert på en fremstilling tretti år etter begivenheten og stemmer ikke med samtidige brev og avisreferater. Debatten fant sted i Oxford, knappe syv måneder etter at ”Artenes opprinnelse” kom ut. Wilberforce var blant mange teologer som syslet med naturvitenskap og la dermed vekt på vitenskapelige argumenter, slik han også hadde gjort i en usignert anmeldelse av Darwins bok i ”The Quarterly Review”. Utsagnet om å stamme fra apene på sin bestefars side (bestemor var ikke nevnt) kom opprinnelig fra Huxley. Det Wilberforce egentlig sa var at 'Han var blitt fortalt at professor Huxley hadde sagt at det ikke spilte noen stor rolle for en mann om hans bestefar var en ape eller ikke! La den lærde professorens snakke for seg selv’". Til dette skal Huxley ha svart at han var villig til å akseptere sannheten, selv om den kunne være ydmykende, men han foretrakk apen fremfor en som brukte sine rike evner til å latterliggjøre sine motstandere.

Begge sider følte de hadde vunnet, men det er liten tvil om at Huxley hadde de beste argumentene og at Wilberforce var mer retorisk enn vitenskapelig. Samtidig var Huxley på dette tidspunktet ingen stor taler, og snakket såpass lavt at han på ingen måte fikk med seg salen, og det ble dermed heller ingen overdøvende latter.

Det hører kanskje med til historien at også Huxley hadde innvendinger til Darwin. Bl.a. så han for seg en raskere og mer sprangvis evolusjon enn ”Artenes opprinnelse”.

Heldigvis begynner stadig flere å se at beretningen om debatten nok er en myte.

”Om det virkelig var slik det skjedde, vet vi ikke. Noe vi i hvertfall vet, er at Darwin og hans våpendragere vant fram i bemerkelsesverdig fart. Få år senere synes evolusjonsteorien å ha full kontroll, i hvert fall i den akademiske verden” (forskning.no 09.okt 2002) .

Dessverre ligger nok konfliktmyten i bakhodet hvis man lar seg overraske av at empirisk naturvitenskap slår gjennom i vesten - selv om konklusjonene skulle bestrides av enkelte teologer.

Så får vi avvente om noen ikke-teologer bestrider min konklusjon her.

Darwin-dagen demrer

Siden morgendagen markeres av opptil flere både på den ene og andre høyskolen/universitetet/avisen/magasinet/bloggen/boken, er det muligens noen knivsodder av betimelighet ved å sitere fra den første av fire Darwin-relaterte myter (resten kommer de neste dagene) av 33 om det generelle forholdet mellom tro og vitenskap som jeg behandlet i Tro og vitenskap - sammenheng eller sammenstøt.

1: Kirken angrep konsekvent og iherdig evolusjonslæren.

Evolusjonslæren fikk støtte fra mange prester, helt fra starten . Fremst blant disse var de evangeliske Asa Gray, George Frederick Wright og James Dana, litt senere også B. B. Warfield, kanskje den fremste eksponenten for Bibelens ufeilbarlighet på starten av 1900-tallet. De tidligste kritikerne av Darwin var i stor grad kjente vitenskapsmenn som Louz Agazzis (1807-1873) og da på vitenskapelig grunnlag. Allerede i 1880 var det imidlertid bare to ledende forskere i USA som ikke trodde på evolusjon, Dawson og Guyot.

Kreasjonismen fikk ikke særlig betydning i USA før andre halvdel av 1900-tallet, selv om enkelte predikanter tidlig var kritiske. Bevegelsen ble ikke dratt i gang av kirkesamfunn, men av enkeltpersoner som William Jennings Bryan (1860-1925) og William Bell Riley (1861-1947), og dette fikk noe utbredelse i USA på 1920-tallet (se under om ”apeprosessen”). Men det var først da Henry M. Morris og John C. Whitcomb gikk i bresjen for ”Creation Research Society” i 1963, at kreasjonismen begynte å bli stor.

Fotnotene er et privilegium til de som panter huset og kjøper boka.

Ellers kommer et lengre innlegg fra undertegnede om et par av disse mytene i Vårt Land i morgen.

Del 2 - Dagens Darwin.

Del 3 - Hørt den om Darwin og bispekona? 

Del 4 - Scoope om Scopes.

Del 5 - Fossilene lyver ikke.

Del 6 - Darwin ble bekjempet av kristne fordi han påstod at jorden ikke ble skapt på seks dager

Dags for Darwin

Så er det ikke lenge igjen før flagg og enkelte andre rudimenter går til topps for Darwin.

I den forbindelse kan vi gjøre dårligere utvalg enn å lunke på med noen lenker:

For det første Vårt Lands take på dette, med ikke minst intervju med en av Norges største Darwin-eksperter, Jostein Andreassen, i artikkelen Den ukjente Darwin.

Blant mange interessant perspektiver (og litt debugging som seg hør og bør av helter) er Jostein ikke snauere enn at han forteller hvor ivrig Darwin støttet misjonen, noe som Misjonshøgskolen i Stavanger ikke direkte hadde lagt inn i pensum før Jostein gjorde dem oppmerksom på saken.

Deretter slenger vi i kurven Erik Tunstads artikkel i Dagbladet om Frykten for å innrømme at
mennesker er dyr. Om ikke annet synliggjør Erik her et perspektiv knyttet til en utelukkende naturlig forståelse av mennesket (noe som fort blir nærliggende for mange "darwinister") der han dermed (siden han er rimelig konsekvent) ikke synes spesielt fremmed for å anvende dette på samfunnsforhold, noe som fort også omfatter etiske spørsmål. Med andre ord en tankevekkende og potensielt grøssende vinkel.

Tunstad nøler som så ofte ikke med å si fra, klart og tydelig, fra sitt perspektiv.

Sosiobiologien, med personligheter som Wilson og Richard Dawkins på laget, har for lengst gått seirende ut av kampen. Men frykten for Darwin sitter altså fremdeles i veggene. Der har den sittet en god stund. Motstanden mot evolusjonstanken har vært sterk i hundrevis av år, siden lenge før Darwin kom på banen med sin korrekte teori, og den har hele tiden vært basert på den samme frykten som Hylland Eriksen luftet: Frykten for at samfunnet vil gå til helvete, dersom vi innrømmer at vi mennesker egentlig er dyr.

Det verste som kan skje, er visstnok at vi kan komme til å oppføre oss som – nettopp – dyr. Det er her den egentlige redselen ligger begravet. Men sosiobiologien har med stor klarhet vist at det er akkurat det vi gjør: Vi oppfører oss som dyr. Vår nestekjærlighet, vår omsorg for barn, våre sosiale bånd, alt dette er resultater av vår biologiske fortid. Det samme kan man si om sjalusi, vold, uærlighet …

Vi er og blir, nettopp det motstanderne frykter. Og det er vanskelig å gjøre noe med det ubehagelige faktum, bare ved å late som det ikke er der.

Selv om dette smaker vel mye av retoriske øvelser, er det liten tvil om at spørsmålet man blir stående igjen med er om mennesket utelukkende er et dyr, eller om vi også er noe mer - eller har et annet og større ansvar og evner enn dyreverdenen forøvrig.

For å svare på det spørsmålet, er nok ikke evolusjonslæren stedet å lete. Selv om vi måtte føle oss evolverte til å foretrekke å lete der.

Siden Vårt Land er av de avisene som har mest fokus på dette, og vi har noen anelser forkjærlighet for den blekka, tar vi også med emeritus-biskopen Sigurd Osberg som arbeider med hvordan evolusjonslæren ble mottatt i Norge. Blant flere detaljer som sikkert er ukjente for mange - ikke minst samtlige som virkelig feirer jubileet i disse dagene - er at indremisjonshøvdingen Ole Hallesby var evolusjonist.

Følg med i neste bolken, no vert det spanande!

Darwin - fra brorskap til rasisme

Med Darwin’s Sacred Cause: Race, Slavery and the Quest for Human Origins, av Adrian Desmond og James Moore, har vi kanskje fått den mest interessante boken som vil komme ut om Darwin i jubileumsåret.

Mens Darwins arbeid med evolusjonsteorien og vårt felles naturlige opphav ofte fremstilles som resultatet av et nøytralt vitenskapelig arbeid, er det nærmere sannheten, eller hører i det minste med i bildet, at den springer ut av et sterkt, moralsk engasjement.

Som så mange vitenskapelige fremskritt, er evolusjonslæren positivt påvirket av religiøse impulser.

Nå er boka så langt kun bestilt, og ikke lest, slik at det er mulig at jeg misforstår hva som egentlig sies. Men skal vi dømme etter omtalen på Amazon, til tross for dens noe tvetydige tone, støtter boken en tese som noen av oss har holdt noen år.

Mens Darwins kristne barndomstro på menneskets brorskap førte ham i retning av evolusjonslæren, ledet tapet av denne troen ham til å ta noen mindre hyggelige steg videre, til politiske og etiske konklusjoner i The Descent of Man.

Det var lite i en stadig mer rendyrket agnostisk (i praksis langt på vei naturalistisk) posisjon som kunne verne mot slik.

In this remarkable book Adrian Desmond and James Moore, world authorities on Darwin, give a completely new explanation of how Darwin came to his famous view of evolution, which traced all life to an ancient common ancestor. Darwin was committed to the abolition of slavery, in part because of his family’s deeply held beliefs. It was his ‘Sacred Cause’ and at its core lay a belief in human racial unity.

Desmond and Moore show how he extended to all life the idea of human brotherhood held by those who fought to abolish slavery, so developing our modern view of evolution. Through massive detective work among unpublished family correspondence, manuscripts and rare works, the authors back up their compelling claim. Leading apologists for slavery in Darwin’s day argued that blacks and whites had originated as separate species, with whites superior. Creationists too believed that ‘man’ was superior to other species. Darwin abhorred such ‘arrogance’; he declared it ‘more humble & ... true’ to see humans ‘created from animals’. Darwin gave all the races – blacks and whites, animals and plants – a common origin and freed them from creationist shackles. Evolution meant emancipation.

Darwin’s Sacred Cause restores Darwin’s humanitarianism, tarnished by atheistic efforts to hijack his reputation and creationist attempts to smear him. Desmond and Moore argue that only by understanding Darwin’s Christian abolitionist inheritance can we shed new light on the perplexing mix of personal drive, public hesitancy and scientific radicalism that led him finally in 1871 to publish The Descent of Man, and Selection in Relation to Sex. The result is an epoch-making study of this eminent Victorian.

Det hele blir imidlertid tydeligere om man leserAdrian Desmonds sammendrag i Prospect Magazine.

Darwin ender dermed med noen lite trivelige tanker.

He used Malthusian ideas to normalise and naturalise the colonial genocide, making it part of the evolutionary process, suggesting how such conflict was not only "natural," but beneficial (inasmuch as the "fitter" survivors carried the human race forward). The uncivilised peoples of the plains were going the way of the megafauna he found fossilised under their feet. But Darwin took colonial conflict as an inevitability to be explained, not a policy choice to be challenged. It is a supreme irony that the gentle, squeamish abolitionist should end up justifying colonial eradication.

Ettersom årene går, mister han stadig mer av sin moralske motstandskraft.

He didn't see the incongruity. And as the years passed he adopted more of the attitudes of his gentlemanly class about the "higher" moral, technological and intellectual order achieved by white Europeans. Sixty-two by the time he announced his views on human evolution, in The Descent of Man (1871), he was now mired in his contemporaries' "ladder" image of world cultures, with whites on the top civilisational rung and blacks at the bottom. The notion of a unilinear "higher" and "lower," denounced in his old notebooks as meaningless, was effectively reinstated in cultural terms. He was following the trend, but in shifting the emphasis from a biological racial kinship to a single cultural yardstick for all races, standardised on western achievements, his science failed to live up to its early emancipatory promise.

"Darwinism," then, was never distinct from "social Darwinism." It is traditional to deflect blame away from Darwin himself for all the unpleasant social implications of this phrase, keeping his theory of natural selection scientific and ideologically untainted—the blame is conveniently shunted off on to his young contemporary Herbert Spencer. But this attempt to protect the purity of Darwinism won't wash. Indeed, Darwin, who thought Spencer a windbag, would not have recognised a separate category of "social Darwinism"—for him, the "social" was integral to his system. He dealt with race, slavery, genocide and colonial conflict from the first: his theory of evolution was intended to explain society.

Nå betyr ikke dette at hans vitenskapelige teori dermed må forkastes. Moralske konsekvenser har aldri veid tungt i laboratoriet eller observasjoner av naturen. Men det er viktig at vi ikke underslår denne siden ved Darwin og istedet fortsetter å arbeide med å motvirke slike tolkninger som dem han selv kom fram til etterhvert. Ikke minst må vi bekjempe tendensene til å hente moralske kriterier fra naturen, som om den skulle være hele virkeligheten.

Og selv om naturvitenskap ideelt sett handler om nøytrale observasjoner, er det ikke spesielt enkelt for observatørene - eller tolkerne - å være nøytrale. Men siden vitenskap ikke kan si noe om gyldige verdier, må vi avholde oss fra å hente verdier fra vitenskap.

Samtidig leser vi gjerne våre egne preferanser, fobier eller kjepphester inn i naturen. Og så overføres dette på våre egne samfunn, i en argumentasjon som sjelden er en god sirkel.

Spesielt ikke hvis vi kan regne oss blant de sterke og priviligerte eller bare aner at vi kan tjene på det, ideologisk, politisk eller polemisk.

So one has to live with Darwin warts and all. He was a man of his time, a mirror to his culture; racist while also race-saving, distressed by cruelty as he naturalised genocide, able to pass the blame to nature, rather than man. History is messy and Darwin was always a paradoxical thinker, the more so as he began to bend with the breeze late in life.

To celebrate historical figures we have first to understand them. In 2009, 200 years after his birth, it is time to switch the spotlight onto the younger Darwin—the man whose belief in human brotherhood transmuted into an evolutionary theory of common descent. Rather than being morally subversive, as his Christian critics claim, Darwin's achievement was morally grounded. Rather than being a dispassionate practice, his science had a humanitarian drive. It made brothers and sisters not only of all human races, but of all life.

Frans av Assisi ville nok hilst Darwin velkommen etter, men dessverre så sistnevnte stadig sjeldnere i den retningen.

"Darwin mot Gud" - og BBC History

Seneste nummer av magasinet BBC History har noen flotte siders oppslag om Darwin vs. God, "exploding the myth of the clash between church and science".

Vel og bra, godt å se - keep it up! For historikeren John van Wyhe viser hvor lett det er å falle for mytene.

"We often hear that when the Origin of Species was published there was a great outcry and an historic clash of science and religion. This is probably more fantasy than fact. Such stories can now be told and repeated only because we have forgotten just what was, and what was not, shocking in 1859".

Men igjen ser vi at den venstre hånd ikke vet hva den høyre skriver. Er det noen som holder fast på disse mytene, er det BBC selv, som i sin oversikt over historiske personer skriver at

Darwin was vehemently attacked, particularly by the Church.

Saken blir ikke direkte bedre av at van Wyhes artikkel ikke ligger ute på nettet. Vi kan dermed fortsatt trygt regne med at mytene lever videre.

Det skal nok i det hele tatt mye til at de svekkes i et Darwin-år, midt i en nyateistisk tid.

Jubileumsåret 2009

Det er ofte lærerikt med jubileumsår. Ikke bare får man vite nytt om jubilantene, man får også anledning til å se hvilke kjepphester som de lokker ut av skapet.

Nå er vi ikke mye bekymret for at feiringen av Händel, Haydn, Mendelssohn eller Purcell skal ende i annet enn begeistring for storslagne og kreative komponister og noen av de største musikalske verkene i historien.

Men som vi har vært inne på i vårt klarsyn, er det liten tvil om at markeringene av Galileo og Darwin automatisk vil fylle media med det moderne menneskets opphavsmyter.

Vi ser dette allerede i julespesialen av NewScientist som jeg kjøpte i London for et par uker siden. Det var vel ikke helt uventet og dermed litt selvforskyldt at tedråpene berørte vrangstrupen litt vel tett i møte med oppslaget om hvem som i størst grad rev mennesket ned fra pidestallen.

Og for å svare på dette var det bare å bruke peer review. Dermed er det ikke annet å gjøre enn å feste setebeltene i møte med enda en humørløs horrorartikkel.

The question is simple: who has done more to knock humanity off its pedestal? The man who showed humans to be the latest in a long line of animals? No, says Lawrence Krauss: anyone who was looking could have seen that humans were animals. So, then, the man who demonstrated beyond doubt that the Earth is not at the centre of anything? Not for Matt Ridley: "Who cares which ball of rock goes round which?" he asks.

Og selv om disse svarene i og for seg var svært gode, er det ikke til å unngå å konkludere med at når NewScientist stiller spørsmålet, er det fordi de tror det er meningsfullt. De tror som aftenpostenredaktøren at mennesket ble revet ned fra pidestaller, og at dette til og med var en good thing.

Peerene som står for reviewingen forskrekker imidlertid enda noen nanometer.

Først ute er fysikeren Lawrence Krauss som presterer å si at

But Galileo removed us from the centre of the universe: how much greater a fall could we have? Moreover, he replaced "divinely revealed" knowledge with empirical knowledge. Go Galileo!

Selvsagt uten en eneste henvisning til kilder, historikere eller en gang hva Galilei selv tenkte om saken. Eller til Kopernikus.

Primatologen Frans de Waal er til gjengjeld svært forutsigbar når han priser Darwin for å ha kommet med

the more disturbing message, which is why most people still accept only half of it. While they agree that our species is a product of evolution, there remains immense resistance to the second half, which is that we are continuous with other animals not only in body but also in mind.

Hvordan han definerer dette, er selvsagt ikke oppgitt på så få setninger, men det er vanskelig å komme fra at han mener at en ("kontinuerlig" - hva nå det er i praksis) biologisk sammenheng mellom mennesker og dyr, automatisk viser at vi egentlig ikke er vesensforskjellige. Noe så uvesentlig som hvordan dette kan tolkes verdi- eller erkjennelsesmessig, glemmer man å nevne i forbifarten.

Hvorvidt det innebærer at mennesker ikke er "mer" verdt enn dyr, eller at dyr er like "mye" verdt som mennesket, står dermed usagt. Men siden fokus er å rive mennesket ned fra denne mye omtalte pidestallen (hva nå den innebærer), er det nærliggende å tenke det første.

Så får vi bare håpe at de Waal ikke begynner med det første å mistro sin egen fornuft, forskning eller menneskerettigheter, siden han ikke står på noen pidestall hverken mentalt, moralsk eller metafysisk.

Filosofen Daniel Dennett er som vanlig heller ikke mye filosofisk.

It's a draw. Darwin showed that we are animals, occupying our tiny limb on the tree of life and needing no divine spark to account for our many adaptations. Galileo began the process that showed us we inhabit a tiny speck orbiting a tiny speck, all but lost among billions of specks in a galaxy. They both gave us the best reasons for reconsidering the source of the meanings of our lives: we, using the gifts evolution has blindly granted us, have created and endorsed the meanings we take so seriously.

Denne type emosjonell tåketale, tradisjonen tro tuftet på den trygge grunn at vi er så ørsmå i antall lysår, er nok bare innledningen på hva vi kan vente oss i det nye året.

Genetikeren Steve Jones ser på den ene side mer av lyset ved at han forstår at mennesket er unikt, og at Darwin egentlig ikke rokket på dette kun ved å forklare hvordan vi er blitt det, biologisk. Vi kan dermed nesten tilgi ham at han tror at Galileo rev oss ned fra sokkelen

Despite the amazing physical similarity between humans and other primates, everything that makes us human is unique. Apes ape; they do not teach. No ape eye ever lit up with curiosity, no primate brain struggled with the future beyond the next meal or next sex. Above all, no ape has passed on its heritage through mouth and ears. Darwin put us on a far higher pinnacle: he made us more human than we thought we were. Galileo, however, explained why the sun rises every morning. He wins on pinnacle-knocking.

Heldigvis dukker den agnostiske filosofen Michael Ruse opp og taler som så ofte også mer fornuft.

Darwin or Galileo? For me, this was the fallacy of the complex question - when you must answer a question based on an assumption. Neither of them knocked humans off their pedestal, but showed how remarkable they are. For Darwin's great supporter Thomas Henry Huxley, there was nothing degrading in being modified monkeys rather than modified dirt, as the Genesis story has it. But what monkeys, what modification!

Ruse vet at ingen av den dyttet oss ned, men samtidig er det litt uklart hvordan han begrunner at de i stedet viste oss hvor bemerkelsesverdige vi er. Det er ikke første gangen jeg har grepet meg selv i å nikke og smile til Ruse, samtidig som jeg har ett og annet spørsmålstegn i øyenbrynet.

At Harvard-psykologen Steven Pinker kan bomme mentalt, er ikke noe nytt.

I'd say Darwin. The dogma equating the figurative centrality of humans in the moral order with the literal centrality of humans in the physical universe is probably a quirk of medieval church doctrine, not a basic property of naive human belief. It is thus easier to overturn than the idea that complex design requires an animate designer, which is a deep part of the way we make sense of the world.

Men det kan bli spennende å følge ham i jakten etter den angivelige middelalderdoktrinen han henviser til. Vi får se hvor lang tid det tar før det inntreffer noen kognitiv dissonans.

Sist ute er vitenskapsjournalisten Matt Ridley som mener at Darwin vinner omtrent med hendene på ryggen. Og hvorfor det? Jo, av den logiske grunn at selv

12 years ago, most scientists thought there were genes that made the human brain special. Now we know our brains are bigger than a mouse's only because we evolved to switch on a bunch of brain-growing genes for a bit longer. The deep commonality of life is astonishing even to those who expect to be astonished.

Grunnen til at vi ikke er unike, er altså at det skjedde noe annet unikt med oss i evolusjonen enn man tenkte før. Slik kan bare en som tidligere fant svaret i genene, tale. Er det ikke genene som gjør oss unike, kan det ikke være noe annet.

Det er ingen grunn til overdreven optimisme til at 2009 byr på mer imponerende rasjonalitet og research. Til det viser empiri at munnhellene sitter for løst - og mytene for fast.