Opplysningstiden ikke helt som antikken

Man skal ikke ha fulgt nettdebatter eller NRK mange minuttene for å lære at opplysningstiden temmet kristendommen. I stedet for å bygge på horrible hebraiske verdier, svelget kirken gradvis kamelen, eller altså antikkens verdier den så lenge hadde bekjempet.

Fra å være en religion uten rasjonalitet og medfølelse, begynte man motstrebende å støtte vitenskap og vennlighet.

Dette sitter så fast i ryggmarken, bakhodet, tungespissen og fingrene at det er noen nanometer utfordrende å rekke opp hånden med det kontrære budskap at opplysningstiden ville vært mer enn lettere utenkelig uten den europeiske middelalderen.

Noe som er grunnen til at en opplysningstid sitter ganske langt inn i mange kulturer.

En historiker som har sett mørket er Tom Holland som i NewStateman i dag viser Why I Was Wrong About Christianity.

Holland vokste opp i en kristen familien, men entusiasmen for store skikkelser skapte stadig mer tvil. Det begynte med dinosaurer. Bibellesning forsterket tvilen, ikke minst fordi han oppfattet skurkene og avgudene som mer spennende.

Det hele ble forseglet av opplysningstidens forfattere.

By the time I came to read Edward Gibbon and the other great writers of the Enlightenment, I was more than ready to accept their interpretation of history: that the triumph of Christianity had ushered in an “age of superstition and credulity”, and that modernity was founded on the dusting down of long-forgotten classical values. My childhood instinct to think of the biblical God as the po-faced enemy of liberty and fun was rationalised. The defeat of paganism had ushered in the reign of Nobodaddy, and of all the crusaders, inquisitors and black-hatted puritans who had served as his acolytes. Colour and excitement had been drained from the world.

Han fikk ikke mer sans for kristen tro av å jobbe med sine første bøker, fra Persia til Cæsar. Muligens ble den sterkere av å jobbe med tidlig islam og I Skyggen av Sverden. Kanskje også av stormen han skapte med å vise hvor svakt kildegrunnlaget er for de klassiske fortellingene om Muhammeds liv og Koranens opprinnelse.

Selv om Holland fortsatt holdt fast på hvor ødeleggende kristen tro hadde vært, ikke minst ved å rasere biblioteket i Alexandria. Det var ikke så nøye at det ikke fantes kilder til noen slik rasering fra kristne, for hvordan kunne biblioteket ellers ha gått tapt?

Dess mer Holland leste, dess mer meldte tvilen på tvilen seg, eller i det minste på antikken.

Han måtte motstrebende innse det absurde i at kristenhetens største personer ikke skulle være påvirket positivt av en kristen kultur. Og at antikken nok var mer antikk enn han hadde vendt seg til å tenke.

The longer I spent immersed in the study of classical antiquity, the more alien and unsettling I came to find it. The values of Leonidas, whose people had practised a peculiarly murderous form of eugenics, and trained their young to kill uppity Untermenschen by night, were nothing that I recognised as my own; nor were those of Caesar, who was reported to have killed a million Gauls and enslaved a million more. It was not just the extremes of callousness that I came to find shocking, but the lack of a sense that the poor or the weak might have any intrinsic value. As such, the founding conviction of the Enlightenment – that it owed nothing to the faith into which most of its greatest figures had been born – increasingly came to seem to me unsustainable.

Gradvis gikk det opp for ham hvor annerledes kristen tro var, ikke minst Kristus og korsfestelsen.

“We preach Christ crucified,” St Paul declared, “unto the Jews a stumbling block, and unto the Greeks foolishness.” He was right. Nothing could have run more counter to the most profoundly held assumptions of Paul’s contemporaries – Jews, or Greeks, or Romans. The notion that a god might have suffered torture and death on a cross was so shocking as to appear repulsive. Familiarity with the biblical narrative of the Crucifixion has dulled our sense of just how completely novel a deity Christ was.

Han forstod hvor gjennomført kristen han selv var.

Today, even as belief in God fades across the West, the countries that were once collectively known as Christendom continue to bear the stamp of the two-millennia-old revolution that Christianity represents. It is the principal reason why, by and large, most of us who live in post-Christian societies still take for granted that it is nobler to suffer than to inflict suffering. It is why we generally assume that every human life is of equal value. In my morals and ethics, I have learned to accept that I am not Greek or Roman at all, but thoroughly and proudly Christian.

Holland sier ikke dette for å selge en bok om kristne eller opplysningstiden eller seg selv. Han er i stedet aktuell med en ganske så utilslørt bok om Cæsar og de første romerske keisere.

Selvsagt kan dette likevel være markedsføring, muligens et litt indirekte løfte om enda voldsommere scener enn i Asterix. Der mer enn tidspunktene er ukristelige.

Burde ha forbudt OL

Det er blitt en egen øvelse å hylle de opprinnelige olympiske leker. Blant reglene er å fortelle at det viktigste ikke var å vinne, men å delta.

Og deltakerhistorien er lang. Siden i hvert fall 776 f.Kr. ble hvert fjerde år alle krigshandlinger mellom greske byer stanset. I stedet viet man fem dager til fredelig kappestrid mellom amatører som kjempet om laurbærkrans og ære.

Det var ingen som stod i kø for å få arrangere lekene, med håp om økt prestisje og turisme. Siden alle lekene fant sted på de samme idrettsanleggene i Olympia, var det ikke spørsmål om etterbruken.

Byen var ikke et monument for noen olympisk komité eller diktator, selv om det berettes at lekene i starten var til minne om Olympias heltekonge Pelops. Dette handlet om helt andre guder. Den mest kjente attraksjonen var en av antikkens syv underverker, en tolv meter høy Zevs-statue i elfenben dekket av gull.

Dermed hører det med til barnelærdommen at lekene pågikk i god olympisk ånd til keiser Theodosius den store (347-395) forbød dem som del av hans fanatiske kamp mot alt hedensk.

Store Norske Leksikon kan fortelle at han "forbød hedensk gudsdyrkelse i 392, og de olympiske leker ble arrangert siste gang i 393". Maihaugen.no forklarer at "I 393 e.Kr. nedla Keiser Theodosius forbud mot de olympiske leker".

I en ellers stort sett grei artikkel om olympiske myter slår Forskning.no fast at "Lekene døde langsomt ut på 300-tallet e.Kr. De ble arrangert siste gang 393 e.Kr., da de ble forbudt av den romerske keiser Theodosius på grunn av deres hedenske karakter".

For noen avslører dette også kristendommen som en kroppsfiendtlig religion med verdier vi ikke bør ta vare på. 

I hvert fall om man ikke er historiker.

For gjør vi en pliktøvelse som dessverre ikke står på det olympiske programmet, på fagspråket kalt å se etter, må vi diskvalifisere alle romantiske bilder av antikkens leker.

Det er til og med ingen kilder som viser at de ble forbudt av Theodosius, selv om han burde ha gjort det.

Det er selvsagt ingen grunn til å bestride at lekene var viet Zevs. Under åpningsseremonien ble det sunget salmer til hans ære og båret frem offerdyr. Man anstrengte seg ikke for å skjule hvem som var lekenes høye beskytter.  

Og beskyttelse kunne man trenge. Ikke bare fordi boksere kjempet uten hjelm eller vogner manglet sikkerhetsbelte og airbag når firspannene kappkjørte i verste Ben Hur-stil. Det ble ikke bedre av at man i romertiden bokset med småsteiner og skarpe gjenstander surret til lærreimer om hendene. 

I bryteøvelsen pankration var alt lov, unntatt å bite, brekke fingre eller slite ut øyne. Damoxenos ble da også diskvalifisert da han brukte fingre som dolk, og rev ut motstanderens innvoller. Som i boksing holdt man på til den andre var hjelpeløs.

Som man kan ane var altså ikke det viktigste å delta. Tapere som overlevde møtte det som dengang for mange var en skjebne verre enn døden, hån.

Man trenger ikke å være mester i logikk for å forstå at juks fristet. Stadig strengere virkemidler ble tatt i bruk for å stanse uvesenet. Tjuvstarter ble straffet med offentlig pisking og utvisning fra lekene. Andre juksemakere ble bøtelagt og pengene brukt på zevsstatuer.

Det ble etter hvert ganske mange statuer.
Frykten for straff fikk likevel ikke posører som keiser Nero til å nøle med å bestikke dommere og konkurrenter.

Lot de seg ikke bestikke, fantes andre tilbud de ikke kunne si nei til når makthavere hvisket dem noe i øret.

Og eliten ordnet også opp på andre måter. Lekene foregikk langt fra bare i Olympia. De ga så mye status og inntekter at byer strakte seg langt for å få arrangementet. Konger og keisere innvilget stadig flere olympiske leker som belønning eller etter bestikkelser.

Resultatet var mer enn en håndfull. Vi finner olympiske leker nærmere 30 steder i antikken, fra makedonernes hovedstad Aigai (dagens Vergina) til Tyrus. Muligens var lekene i Antiokia mest kjente.

De førte uansett ikke til fred. Grekerne så ikke tilfeldig passerende olympiske leker som noen grunn til å stanse krigshandlinger. Det beste man kunne vente var at pilegrimer på vei til Zevs-statuen ikke ble drept.

På 300-tallet e.Kr. var det lenge siden lekene hadde vært for amatører som kjempet om ære, hvis de noen gang hadde vært slik. I dag hadde vi vel heller kalt det statsprofesjonalisme, for ikke å si kroppsdyrkelse.

Ingen nølte med doping, eller hva man trodde kunne ha effekt, fra opium og stryknin til alkohol og dyrehjerter, for ikke å si testikler.

Bankettene manglet verken vin eller groupies.Vinnere ble dyrket som guder, med pengepremier, slaver og pensjoner livet ut. 

I stedet for kroppsforakt som motiv bak et angivelig forbud mot olympiske leker (og et reelt mot gladiatorkamper på 400-tallet), kan det de møtte av motstand ha vært påvirket av et kristent syn på kroppen som hellig og ukrenkelig. 

Leker til ære for guden Zevs fikk uansett ikke medvind da Theodosius i 391 forbød "å slakte et uskyldig dyr som offer for døve og stumme gudebilder, på noe som helst sted". Men det er altså ikke mulig å finne et forbud mot olympiske leker noe sted. , enten vi snakker om de som foregikk i Olympia eller i Antiokia som keiser Augustus ga rett til å holde sine egne olympiske leker. 

Likevel er dette enda en av disse mytene som ikke vil dø, i følge arkeologibloggen GraceoMuse.

It is a common idea in modern authored histories of the Olympic Games that Theodosius I literally abolished the Olympic Games through specific edicts.  Was this the product of historians projecting the laws of Theodosius on such a prestigious event and hence claiming direct prohibition, or did Theodosius really literally ban the Olympic Games in his edicts?

Nei, vi finner ikke noen spor.

The idea that Theodosius I literally banned the Olympic Games is firstly discredited by there being no direct references to the Ancient Olympic Games in the Theodosian Code.  The Theodosian code was based on the enforcement of the Christian faith and on the ideologies of Christian dogma. Spivey explains that “There was nothing in the Christian faith that actively underminded the practice of athletics.”

 Men forbudet mot ofring til hedenske guder hadde selvsagt effekt.

Though Theodosius does not target the Games specifically, his laws contributed to the eventual downfall of the Games at Olympia due to the prohibition of pagan practices.  It appears that this point can be held as a source for histories blaming Theodosius for the prohibition of the Olympic Games.  Downey assesses that the laws affected the character of the Games but, though many pagans such as in the letters of Libanius saw the Games as unaltered, the festival could no longer be seen as in honour of Olympian Zeus and lost some of their traditional Greek identity. 

Men hvis lekene ikke ble forbudt, bør det da være spor etter dem etter 390-tallet?

 

Ja, så avgjort. Lekene fortsatte, noen av dem muligens i kristen regi, enten vi snakker om Antiokia eller Olympia. Selv om omfanget og interessen avtok med endrete rammer, varte lekene i førstnevnte by til i hvertfall 520. I Olympia finnes arkeologiske spor frem til et jordskjelv raserte for mye av området i 551.

Gjentatte oversvømmelser og barbarinvasjoner gjorde ikke området mer beboelig. 

Araberinvasjonen på 600-tallet betydde slutten på det som måtte være igjen. Dels fordi økonomien i Østromerriket fikk en knekk den aldri kom over, dels fordi byer ble flyttet eller forlatt og dels fordi de kom på hender som prioriterte andre ting enn idrett og gresk kultur.

Det er mange grunner til at de olympiske leker tok pause frem til moderne tid. Det er ikke forbud mot at de ansvarlige tar en tenkepause i dag.

Antikk ideologi i hypermoderne drakt

Når noe er ille, er det nødvendig å ta frem det verste man kan tenke seg. Og da er interessant nok alltid - hver eneste gang - selvsagt middelalderen det mest nærliggende.

Som også selv når en så oppegående forsker som Cecilie Hellestveit uttaler seg til NRK Ytring under overskriften Middelaldersk ideologi i hypermoderne drakt.

Det er et paradoks at IS har en ideologi som er middelaldersk, mens budskapet har en innpakning som er hypermoderne, sier Hellestveit, som er seniorrådgiver ved International Law and Policy Institute (ILPI).

Hva er så denne ... ideologien?

Det sies det ikke noe om, så den er altså underforstått, eller et kodeord for fryktelig ille.

Muligens menes den type tenkning som vi finner hos en muslimsk gruppe som almohadene i Spania på 1100-tallet. Men siden disse ikke er veldig kjente, og heller ikke de er så ille som IS, er det mer sannsynlig at man bare følger tradisjonen når man virkelig skal ta i. Og da er det middelaldersk som er adjektivet.

Verre kan det jo ikke bli, noe vi ser av den forferdelige praksisen.

– På den ene siden har vi videoer med massehenrettelser, halshugging og likskjending, og det har en voldsom effekt når det kommer til å vise hvilke virkemidler IS er villig til å bruke.

Hva minner så dette om?

Skal vi lete etter forelegg trenger vi ikke å gå langt, i hvert fall ikke geografisk. Men vi må altså atskillig tilbake i tid. Og da snakker vi ikke lenger om middelalderen.

Et av de verste eksemplene på denne type aksjoner, som man i tillegg dokumenterte grundig i relieffer og på kobberplater, er assyrernes fremferd i nåværende Irak og Levanten, for rundt 3000 år siden.

I følge illustrasjonene tapte assyrerne aldri en kamp. Ingen soldater ble såret eller drept.

Til gjengjeld var ikke det som skjedde med fanger noe koselig syn. Og det hele er nøye beskrevet i tekst og bilder, selv om det ikke er foreviget på youtube.

... I captured many troops alive: I cut off of some their arms [and] hands; I cut off of others their noses, ears, [and] extremities. I gouged out the eyes of many troops. I made one pile of the living [and] one of heads. I hung their heads on trees around the city.

Det er ikke elg i soldnedgang som dominerer veggene i Sankeribs palasser på 700-tallet f.Kr.

Bildet til venstre viser skrivere som sirlig noterer antall halshogde.

Andre bilder viser fanger på staker, fanger som flås levende eller som føres vekk med kjøttkroker gjennom kjevene til skjebner som man med rette kan kalle verre enn døden.

For å nevne noe.

Dette var utvilsomt ikke bare fordi man var så glad i å tegne, men for å spre frykt blant fiender.

Propagandakrig og visualisering av råskap ved samtidens beste metoder, er kort sagt ikke noe nytt.

Selvsagt er det ikke vanskelig å finne grusomme skildringer verken før eller senere, men få har skrytt mer av det enn assyrerne.

Og selvsagt mangler det ikke ugjerninger og råskap i europeisk middelalder. På samme måte som det ikke manglet under romerne. Eller i Frankrike på 1500-tallet. Eller på 1700-tallet. Eller blant Aztekere. Eller arabere. Eller i Kina. Eller blant tyrkere.

Eller i den belgiske kong Lepolds fristat Kongo.

Mens 1900-tallet uten sammenligning var verst, fra Hitler til Pol Pot.
Det som var spesielt for middelalderen var altså ikke at man videreførte denne type tidløse terror og  grusomheter med mange slags motiver, fra grådighet og imperiebygging til ideologi og hevn.

Skal det være meningsfullt å trekke frem middelalderen i det hele tatt, er det tvert i mot av motsatt grunn. Det handler altså ikke om spesielt grusomme forhold, men om ganske nye tanker.

For noe av det som faktisk kjennetegner middelalderen, er at den dels kom med et brudd med og dels en sivilisering av antikke tradisjoner.

Man diskuterte seriøse regler for når en krig kunne startes og hvordan den skulle føres for å være rettferdig. Dette kom for alvor på dagsorden med Thomas Aquinas på 1200-tallet.

På forskning.no beskriver Torkel Brekke kriteriene på denne måten:

- Første forutsetning er at den som fører krigen må ha rett autoritet, videre må det være en rettferdig grunn til krigshandlingen og til sist må man ha rett intensjon. Med det siste menes at man ønsker å fremme det gode eller unngå det onde.

Det skilles både mellom retten til å gå til krig og hvordan krige på rett måte.

- Distinksjonen mellom når man kan gå til krig - jus ad bellum - og hvordan krigen skal utøves - jus in bello - er et grunnleggende prinsipp i den kristne tradisjonen når man diskuterer rettferdig krig.
- "Jus in bello" er de metoder man har for å skille mellom stridende og ikke stridende. Blant annet det at ikke-stridende ikke skal angripes med intensjon. Videre har man proporsjonalitetsprinsippet. Det betyr at de midlene man tar i bruk skal stå i proporsjon til de målene man ønsker å oppnå.

Skal man snakke om en middelaldersk ideologi er det altså vanskelig ikke å tenke på Folkeretten. Det er begreper som rettferdig krig og rasjonelle diskusjoner om dette som er relevante. Alle andre krigsvarianter er tidløse og bør kalles - om vi skal si noe annet enn forferdelige/groteske/makabre/syke osv. - antikke.

Eller, siden assyrerne aldri kom seg inn i antikken, oldtiden. Der beistene i IS virkelig hører hjemme.

Mytisk modernitet

I serien gode slakter er turen denne gangen kommet til Baeristas ... gjennomgang av Stephen Greenblatts The Swerve: How the World Became Modern  fra 2011.

What is this “swerve” all about and how did it make the world modern? As it turns out, one of the big problems with this book is that the second part of this question is never sufficiently addressed. At its core, The Swerve tells the story of the Renaissance humanist Poggio Bracciolini (1380-1459), who, in 1417 visited the libraries of several Southern German monasteries on a hunt for “lost” texts from classical antiquity. One of the manuscripts he happened upon during this book-hunt contained Lucretius's [DRN - De Rerum Natura], which was soon re-copied multiple times and caused a sensation among the reading public of the Italian Renaissance. Greenblatt makes no bones about the fact that he himself regards the Epicurean philosophy of radical materialism combined with unapologetic hedonism that is encoded in DNR [sic] as the best thing since sliced bread and one of the defining sources of our modern way of thinking. 

Nå kan man si mye om hvordan og hvorfor moderniteten vokste fram, for ikke å si renessansen - siden nå den engelske utgaven har den noe mer ydmyke, men mindre presise tittelen The Swerve: How the Renaissance Began - men Greenblatts bok gir altså ikke svaret på noen av delene.

While the assertion that the re-discovery of Epicureanism is at the sole root of modern science and philosophy is certainly dubious, it at least makes some chronological sense. By contrast, to declare DNR the source of Renaissance humanism puts the cart entirely before the horse. The very fact that Poggio Bracciolini discovered DNR on a book tour through Germany, undertaken to satisfy the ever-growing desire of Italian courts and scholars for ancient texts, should alert us to the fact that Poggio and his discovery were products of the Renaissance and not its cause.

Ved siden av et varmt forsvar for verdien av å se verden som en verditom maskin, får vi altså et oppgulp av alle mytene om middelalderens mørke, at Bruno ble brent for sin naturvitenskap, at kirken ødela antikkens lærdom og ikke minst biblioteket i Aleksandria, for ikke å si myrdet Hypatia i sin kamp mot kvinner og kunnskap.

Dermed må Greenblatt både underslå kildene vi har til dette og til det faktum at naturfilosofien forsatte i Aleksandria i århundrene etter Hypatia. Og at denne type greske tekster ble tatt vare på av en middelalder som ikke akkurat avviste antikkens kunnskap og så langt økonomi og ytre forhold tillot gjennomgikk en serie renessanser, for ikke å si startet Renessansen, før Bracciolini fant DRN i et ... kloster.

For å nevne noe.

Man kunne altså vente at The Swerve ikke bare ble assosiert med kultarkeologen i Da Vinci-koden og Hellig Blod, Hellig Gral, men fikk såpass mange kritikere til å si fra at den kunne være til skrekk og advarsel for andre som vil skrive om modernitetens fremvekst.

I stedet fikk den altså Pulitzer-prisen.

Sensasjon: Fordommer og fiendebilder i Frp

Siden Aftenposten i sin visdom refuserte følgende innlegg om denne koselige kronikken, trer Dekodet som så ofte til der andre tier. Nærmere bestemt med 3000 tegn (med mellomrom).

Altså bare en lett oppvarming.

Fremskrittspartiets Per-Willy Amundsen reduserer ikke partiets ry for å spille på kunnskapsløshet og fordommer 16.12. i kronikken ”Hvorfor jeg er kritisk til islam”. Når han hevder at dette handler om hans tro på forskning og fornuft, på ”kunnskap, innsikt og et fritt ordskifte”, er det talende at han selv mangler kunnskap.

Amundsen bygger på lite annet enn fordommer og fiendebilder når han hevder at middelalderen var ”1000 år med undertrykkelse, kristenfundamentalisme og nepotisme” og at vår kultur heldigvis klarte å beseire dette basert på antikkens idealer – og da i rake motsetning til islam.

Dette er så langt unna middelalderforskningen at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. Tror Amundsen virkelig at en kirke som etablerte tradisjonen med universiteter og offentlige disputaser gjorde dette for å bekjempe innsikt? Vet ikke Amundsen at antikkens kunnskapstradisjon ble holdt høyt i hevd i den muslimske verden for tusen år siden og at senere endringer også skyldes politiske og økonomiske forhold, inkludert kolonialismen?

Skal man diskutere vilkårene for demokrati og menneskerettigheter i dagens ulike muslimske retninger, er minstekravet genuin innsikt i historien.

Når Amundsen snakker om ”antikkens fall for pavekirken” er han altså på villspor. Han bygger på 1800-tallsmyter som historikere i dag avviser. Tvert i mot tok kirker og klostre vare på verdifulle elementer i antikkens kultur under folkevandringenes nedgangstider til vikingtiden var over og universitetene kom fra 1100-tallet.

Hvis Amundsen mener at middelalderen ikke skilte mellom ”verdslige lover og befalinger hentet fra hellige tekster” kan vi tipse om Magnus Lagabøtes Landsloven fra 1274, for ikke å si Sættargjerden fra 1277.

Tilsvarende var det blant annet fordi ”pave- og kirkemakt” var en motvekt mot konger og keisere i middelalderen, sammen med håndverkernes laugsvesen, bysamfunn og universiteter, at vesten unngikk den type totalitære styrer som vi ser i andre kulturkretser. Vår tro på fornuften skyldes i stor grad også middelalderens universiteter.

Heller ikke Galilei-saken handlet om fornuft mot fundamentalisme, men om revirmarkering i kjølvannet av reformasjonen. At han ble idømt husarrest bidro imidlertid på sikt til å svekke kirkens autoritet.

Når paven etter hvert mistet makt handlet det imidlertid først og fremst om at nasjonalstatene ble sterkere. Etter hvert måtte 16-1700-tallets ”opplyste enevelde” gi tapt for en demokratiseringsbølge der også de med angivelig mindre opplysning kunne få bestemme. Midt i dette forsøkte embetsstanden i tillegg å motvirke dissentere og vekkelseskristne som Hans Nilsen Hauge.

I samme periode fikk også andre strømninger politisk kraft, som sjåvinistisk nasjonalisme, og "fornuftsbasert" rasisme og rasehygiene. Det er vanskelig å se alt dette som fremskritt.

Hvis Amundsens er opptatt av kunnskap bør han kort sagt ikke spre en historieløshet som legitimerer fordommer og fiendebilder.

Men dette var som noen kan ha fått med seg altså bare en lett oppvarming. Den virkelige slakten legges ut i morgen.

Voldtekt og vanetenkning

Siden det heldigvis er liv i Nekropolis, er det mulig å få med seg både den ene og den andre nyheten om historisk forskning.

Denne gangen er det middelalderen som får sitt pass påskrevet. Og det selvsagt positivt.

Ikke overraskende fikk vestens kvinnesyn avgjørende impulser fra kirken i denne perioden. Noe som også besøkende fra andre kulturkretser merket seg med bestyrtelse. Hva skulle man tenke om en så dekadent kultur at den ga kvinnen offentlig ære og respekt? Og som hadde forlatt tanken om at kvinner var menns eiendom?

Denne gang er det den danske historikeren Helle Møller Sigh som pirker i mytene om middelalderen.

I middelalderen ændrede kirken via kulturel påvirkning synet på voldtægter fra hærværk mod en mands ejendom, til en forbrydelse mod de voldtagne kvinder.

At ødelægge en anden mands tøj, at skade hans kvæg eller at voldtage hans kone. De tre ting, som med nutidens øjne virker vidt forskellige, blev i den tidlige danske middelalder alle betragtet som hærværk mod en mands ejendom.

Særligt opfattelsen af voldtægt som hærværk vil de fleste i dag tænke stritter ud. Den opfattelse ændrede sig da også i løbet af middelalderen, takket være den katolske kirke. For da kirken begyndte at få indflydelse i samfundet, fik den gennem kulturel påvirkning ændret det retslige syn på voldtagne kvinder. Pludselig blev kvinderne betragtet som individer, der skulle have penge af deres voldtægtsmænd for tort og svie.

Vi minner dermed igjen om at neste gang du vil markere avstand fra noe, er det feil å si middelalderske tilstander. Riktig uttrykk er antikk.

Noen ganger til og med helt antikk.

Islamsk uråd

Det er dessverre som litt for ofte bare å gni seg i øynene når man leser uttalelser fra enkelte muslimske ledere. Evnen til å fremstå som en religiøs utgave av nynazister er frapperende, men ikke direkte forbilledlig.

Lederen for Europas fatwaråd, Yusuf al-Qardawi, føyer seg dessverre inn i rekken av de som "hyller Holocaust".

Via TV-stasjonen Al-Jazeera har den kjente muslimske lederen Yusuf al-Qaradawi de siste par ukene kommet med sterkt antisemittiske uttalelser der han har hyllet Adolf Hitler for å ha straffet jødene. Den samme Qaradawi er formann for det europeiske fatwaråd. Dette rådet brukes av Islamsk Råd i Norge til å avgjøre viktige teologiske spørsmål.

Qaradawi anses for å være en stor autoritet i islamsk teologi. Hans fjernsynssendinger fra Qatar blir sett av titalls millioner mennesker over hele Midtøsten og Europa. I et program som ble sendt over fjernsynsstasjonen Al-Jazeera for kort tid siden, sa Qaradawi følgende om jødeutryddelsene og nazilederen Adolf Hitler:

–Gjennom historien har Allah sendt folk til jødene for å straffe dem for deres korrupsjon. Den siste straffen ble iverksatt av Hitler. Gjennom alt det han gjorde mot dem, selv om de (jødene, red.anm.) har overdrevet denne saken, klarte han å sette dem på plass. Dette var himmelsk straff for dem. Ved Allahs vilje; neste gang vil det skje gjennom de troendes (muslimenes, red.anm.) hender.

Som om dette ikke er nok, har det altså tatt litt tid før Islams Råd er kommet på banen. Mens mange andre har notert seg denne type holdninger og uttalelser fra enkelte muslimske ledere i en årrekke, fremstår det hele for Islamsk Råd som et lyn fra klar himmel, i følge Dagbladet og deres egen pressemelding som sitert hos den utvilsomme Pettersen.

"Om det er slik at Yusuf Al Qardawi hyller Holocaust synes jeg det er uakseptabelt fra en som er en viktig religiøs referanse for mange muslimer. Islamsk Råd Norge vil ta denne saken opp med andre lærde som sitter i European Council for Fatwa and Research, sier leder av Islamsk råd (IRN) Senaid Kobilica."

Om det er slik?! Ja, det er slik. Han har sagt tilsvarende i mange år og henvist til Zions vise protokoller. Det bør Islamsk Råd vite, siden han ikke bare er med i det øverste europeiske fatwarådet, men formann for det. Forøvrig det samme som brukes av Islamsk Råd i Norge til å avgjøre viktige "teologiske spørsmål" (les forøvrig "juridiske", islam skiller ikke mellom noe verdslig og åndelig regiment), blant annet om det skal være dødsstraff for homofili.

Dermed er det flott å få en rimelig sterk og klar imøtegåelse av uttalelsene, forhåpentligvis uten at man krysser fingrene bak ryggen. Og vi forventer et umiddelbart og umisforståelig initiativ for å fjerne Al Qardawi fra rådet. Som deretter i full offenbtlighet tar avstand fra alle hans tanker og de delene av den muslimske vreden som støtter den type holdninger.

I tillegg hadde det vært tillitsvekkende med mer enn noe lettere selvmotsigende om at

"Vi lar ingen diktere hvordan vi muslimer skal leve her i Europa. Uttalelsen sårer og provoserer meg, sier Kobilica til Dagbladet.no om uttalelsene fra formannen i det europeiske fatwarådet."

Er ikke poenget at dette fatwarådet nettopp skal "diktere" hvordan muslimer skal leve i Europa?

Et lite apropos til de som bruker saken til å snakke om å gå tilbake til middelalderen.. Holocaust kan i langt større grad kan betraktes som en modernistisk affære. Og vi kan bare igjen minne om at mye av islam tilhører førmiddelalderen. Det kan rett og slett betegnes som helt antikk.

Stoltenbergs uvitenhet

Siden vi har gjort det til en tradisjon å forsvare middelalderen et par ganger i uka, er det ikke annet å gjøre enn å dele mer av Benedictows forsøk på voksenopplæring, denne gang overfor uvitende folk som Jens Stoltenberg.

Som altså som så mange politikere bedriver en historiefremstilling som på viktige områder er villedende.

Dermed kunne han for noen år siden omtale "mørke, middelalderske, autoritære og kvinnefiendtlige krefter som blant annet forsvarer såkalte æresvoldtekter av kvinner" og appellere til nordmenn og innvandrere i Norge om å "gå sammen om å bekjempe de middelalderske kreftene".

Selv om Stoltenbergs intensjon utvilsomt var svært så prisverdig, fikk retorikken behørig strykkarakter i denne kronikken. Og i dette radioprogrammet.

Forøvrig minner vi om at det rette uttrykket er helt antikk.

Det er i det hele tatt på tide at politikerne slutter å spre holdninger fra den mørkeste antikken.

Helt antikk

Hva tyr man til av kraftuttrykk når noe oppleves som barbarisk, helt utenom det vanlig? Man kaller det selvsagt middelaldersk.

Dermed er det som ventet når statssekretær Raymond Johansen omtaler den tragiske saken der to voldtektsdømte menn ifølge flere iranske aviser skal kastes utfor et stup.

Dette er en middelaldersk metode å straffe folk på. Gjentatte ganger har vi tatt opp med med iranske myndigheter og iransk UD at vi er sterkt i mot dødsstraff, legger han til.

Som en oppfølging utlover Dekodet en belønning til den første som finner straffen "kaste folk utfor stup" i middelalderens europeiske lovverk. Skulle du lykkes, får du et eksemplar av boken Svar Skyldig, til odel såvel som eie.

Med andre ord er det fortsatt bare å avfinne seg med at du må kjøpe den.

I realiteten burde UD kalt straffen for helt antikk. Skulle noen tvile på det, minner vi om avstanden fra Kapitol til Den tarpeiske klippe.