Sommeren er ingen konspirasjon

Som den observante leser har fått med seg, har det vært stille på Dekodet siden starten av juli. Grunnen er noe så enkelt som sommerferie og prioritering av andre aktiviteter, inkludert skrivning.

Vi åpner høstens bloggeball med å tipse om en artikkel om konspirasjonsteorier i teneseriebladet Nemi som er ute i butikkene nå, selv om det må tilstås at den er skrevet før juli.

Sommerens tragedier i Ukraina og Midt-Østen viser dessverre at dette er en stadig viktigere vinkel for å forstå meninger og mentalitet som kan utløse eller forsterke konflikter. Dermed overrasker det at ikke flere i sentrale norske (og internasjonale) media har mer antenner for dette.

Konspirasjonsteorer kan være underholdning (ikke minst når man skriver om dem i Nemi), men synliggjør også dysfunksjonell tenkning som reduserer tillit og forståelse og gjør forsoning svært vanskelig.

For noen vil det også gå ut over evnen til å mestre eget liv. Konspirasjonsteorier er både et uttrykk for at man ikke opplever nok trygghet eller kontroll i livet, og så kan de forsterke disse opplevelsene, selv om du altså tror du har gjennomskuet konspirasjonen.

Tror jeg at myndighetene generelt, eller mer spesifikt USA eller jødene har makt til å kontrollere min tenkning, er det ikke enkelt å føre sindige samtaler eller være god journalist.

La meg dermed røpe sannheten med en gang. Det er ingen fare for en grandios konspirasjon som styrer deg.

Den største faren er å la konspirasjonsteoriene styre deg. 

Skorpionens tegn

Hvis det er én sjanger som selger i bøtter og spann, så er det den som forteller den egentlige historien om Jesus.

Altså den historien som ikke er ... helt slik som denne mye omtalte Kirken snakker om.

I hvert fall er det en sjanger der man forventer å selge i bøtter og spann.

I likhet med når man skriver den egentlige historien om Kirken.

Dermed litt om den noen dager, siden det er mye om den i media, i forbindelse med Tom Egelands seneste bok som skal presenteres neste tirsdag.

Det finnes gode bøker i denne sjangeren, men det finnes oftere dårlige. Siden leserne kan mindre om temaet enn forfatterne, er det fritt frem for det kjente fenomenet mangt.

Hva som helst av påstander om historie, arkeologi, teknologi, myter og politikk, kjente og ukjente religiøse retninger og reformatorer, slipper gjennom et nåløye på størrelse med en Kheopspyramide eller tre. Sier jeg at helten finner originale evangelier på steintavler fra det første århundre, går det rett gjennom, siden få vet at de eldste evangeliene er skrevet på papyrus.

På samme måte som når Dan Brown hevder at Kirken drepte Kopernikus. Ingen stanser midt i en spenningsbok for å sjekke wikipedia. Leksika er så usikkert uansett.

Eller når noen hevder at Jesus egentlig var buddhist eller muslim eller sjaman eller guru eller romvesen eller farao eller Kong Arthur.
 
Men siden enkelte er programforpliktet til å rekke opp hånden, kan den brukes til å peke på tegneserien Skorpionen som for tiden går i et så avansert fagtidskrift som Fantomet.

Når tekstforfatter Stephen Desberg og tegneren Enrico Marini tar for seg intriger og heksejakt i Vatikanet på 1700-tallet, er det bare å begynne å telle det som på fint kalles kunsteriske hensyn.

Siden ingen lesere aner at det ikke skjedde noen henrettelser i Roma for hekseri eller at hekseprosessene som regel foregikk langt unna kirkelige sentralmyndigheter, aksepterer man dette uten videre.

Siden ingen heller aner at prosessene tok slutt på 1600-tallet, ringer ingen bjeller når det henvises til at en heks ble brent på bål i 1737.

På samme måte som ingen stusser når man snakker om bysantinsk kunst fra 200-tallet.

Så er det en annen sak at fortellingen ikke er skrevet av noen som egentlig er kritisk til kristen tro. Intensjonene er like gode som illustrasjonene. Serien er like spennende og lettlest som researchen.

Til og med paven er egentlig snill og opplyst (slikt henger ofte sammen i tegneserier) må vite, bare litt klossete og lett å dra etter nesen.

At han også er glad i både det og de søte, har aldri hindret en god historie. Heller ikke at han er blind og døv for hva slags personer han har rundt seg.

Er man snill selv, aner man jo ikke at det finnes andre enn snille.

Selv om det altså ikke akkurat krever spesialbriller å oppdage giftmordersker, kampmunker og en drivende dyktig helt som minner om en blanding av Batman og D'Artagnan.

Det kommer tidlig frem at skurken er en heller maktglad kardinal uten tro på annet enn seg selv og sin familie. Tegneren har utvilsomt Richelieu i øyekroken.

Det er lett å mistenke at manusforfatteren ikke bare er glad i katter, men er kjetter protestant når samtaler er tatt rett ut av pamfletter.

Dette var altså Skorpionen. På torsdag fortsetter vi serien med lamaer.

FIlosofi eksisterer

Det begynner å bli en stund siden det var vanlig å tenke at det motsatte av å tenke var å lese tegneserier.

Noe som viste at de som tenkte slik ikke leste tegneserier.

Mens de som leste litt tegneserier tenkte at dette måtte forføre uskyldig ungdom så mye at serier måtte sensureres eller forbys. Leste man om noen som kastet kniv på sjefen eller hoppet fra en bro, eller hadde bannet eller bitt bruktbilselgeren, ville man kaste kniv på sjefen eller hoppe fra en bro, eller banne eller bite bruktbilselgeren.

Dermed var det opplagt at man hadde lest tegneserier om man hadde kastet kniv på sjefen eller hoppet fra en bro, eller  bannet eller bitt bruktbilselgeren.

Skulle man likevel driste seg til å mene at ingen sjangre kan ha så magiske evner, kan det være grunner til å håpe at tegneserier som andre sjangere kan påvirke noen dette berømte litt, f.eks. til å tenke.

Og da finnes det verre steder å besøke enn Existential Comics som blant annet er ansvarlig for følgende eksistensielle serie:

Teksten er utlagt som følger:

The Turing Test is a test designed to test a machine's ability to think. A human submits questions to the machine, and it answers (usually in written form). If the person cannot distinguish between it, and a person answering, the machine is said to be intelligent. Turing himself never claimed this would test whether the machine was 'conscious', but some people believe that anyway.

Noe som kan være greit å ha med seg neste gang du diskuterer bevissthet og kunstig intelligens med en IT-guru.

Dekodet kan ikke love annet enn å komme plutselig tilbake med eventyret om The Fallacy Man.

Ber du pent kan det også være håp om å lære at selv allmektige vesener ikke kan gjøre logiske umuligheter eller om utstyret som kreves for å drive postmoderne kontinentalfilosofi. 

Men da må du altså be veldig pent.

Ikke Disney

Det begynner å bli tradisjon med to-tre-fire eller noe sånn innlegg i året om Burroughs, Tarzan og denslags, så vi slenger oss modig ut fra vår høye gren på jakt etter mer.

Byttet denne ganger er Lord of the Jungle-serien som etter 15 nummer med manus av Arvid Nelson (som ikke direkte skjemmet seg ut med Rex Mundi) har vist noen lianelengder overlevelsesevne.

Eller survival of the fittest som det heter i jungelen, fra Belgisk Kongo til Baltimore.

Og dette handler ikke om romantiske guttedrømmer. Det er ingen halvtrente skuespillere som slår seg på brystet for å se skummel ut eller roper på elefanter ex machina.

I stedet møter vi en lydløs geriljakriger som ikke er helt ukjent med hvor pulsårene befinner seg.

Ellers om han sier i Lord of the Jungle Annual 1 etter å ha stanset en brutal slåsskjempe på ... interessante måter og får høre at dette vel ikke var helt i tråd med regelboken: 

There are rules to fighting?

Rammen blir ikke mildere og realismen ikke mindre av at settingen altså er Belgisk Kongo under kong Leopold. Det mangler ikke anledninger eller forelegg der flere enn Tarzan kjenner trang til å brøle.

Første nummer slår an tonen.

Arvid Nelson sets this tale roughly alongside Edgar Rice Burroughs’ original novel, "Tarzan of the Apes." In doing so, the origin in this book settles into the turn of the century, as Lord and Lady Greystoke are stranded on shores of the Belgian Congo.

Like the jungle and the dwellers that await the young couple there, this first issue is brutal and harsh. There are several vicious deaths and a few quieter passings. Nelson exhibits the full scope of potential doom in the jungle, and it would appear that no one is safe.

Serien er blitt såpass populær at flere nummere er utsolgt fra butikkene, men i disse nettbrettdager finnes større utfordringer.

Som at serien kan være for voldsom og Tarzan for vill.

For mens det etterlatte inntrykket nok er noenlunde det samme som for de opprinnelige fortellingene for hundre år siden, er grusomheter og grafisk språk mer True Blood enn pulpblekker.

Selv om Nelson nok ikke når Kubert eller Manning så langt over støvlene, rives man inn i en såpass blodig og brutal handling at ERB Inc som sitter på de amerikanske rettighetene mener serien er ødeleggende for Tarzan-imaget.

Selv om mange nok forventer noe annet av Dynamite enn av Disney og Dark Horse.

ERB Inc's claim is that Dynamite's portrayal of Burroughs's characters will be detrimental and likely to "deceive, mislead and confuse the public", arguing that the Tarzan franchise lies with Dark Horse comics. As an avid Tarzan and ERB fan, I can honestly say that although some of the Dejah Thoris images may be a little risqué, they are not front cover images, and are extremely welcome to me. As for the Tarzan, Lord of the Jungle comics, well, Dynamite have done more with the Tarzan franchise in a few months than Dark Horse have ever done.

Mens de opprinnelige fortellingene med rette kunne beskyldes for rasisme, særlig overfor russere og arabere (og filmene var langt verre, spesielt overfor afrikanere) har Arvid Nelson snudd dette omtrent på hodet - med unntak av for russere.

Dermed er Janes negertjener husholderske Esmeralda som har en sentral rolle i første Tarzan-bok blitt en intelligent og rådsnar dame med flere billedlige ben i nesen enn fargede flest har i filmene.

There are a few minor changes, the biggest being a reworking of the character of Esmeralda. In the novel she's portrayed as a stereotyped nanny/maid along the lines of Mamie from Gone with the Wind (in fact to modern readers she might be more racially offensive than the natives). Here Nelson cleverly rewrites her into an intelligent character who points out the Claytons' journals and the fact that the infant skeleton looks more ape like than human, something the Professor dismisses.

Sidene som innleder nummer 2 antyder tempo og tonefall. Det blir ikke tammere etterhvert.

Spenning og spenst

Da snur vi kompasset mot annen historisk dokumentasjon, nærmere bestemt i retning tråden vi nylig begynte om Kløkt og cliffhangere, eller tegneserier som det kalles.

Hvis det forsatt er tvil om hva som er best av tegne- og TV-serier, kan vi spe på med flere eksempler enn Johnny Hazard. For selv om dette er en tettpakket actionserie som stiller TV-serier fra 40- og 50-tallet i skyggen (dog må vedgås at Gunsmoke og Peter Gunn til tider nesten kan yppe seg litt), finnes langt bedre avisstriper.

Vi skal etterhvert skotte mot andre, men i dag er tiden kommet til å løfte frem Russ Manning (1929-1981).

Nå har vel ikke Tarzan-seriene (som er noen meter bedre enn bøkene og altså stort sett noen kilometer bedre enn filmene og TV-seriene) akkurat manglet gode tegnere og manusforfattere, men det er og blir noe eget med Manning.

Få tegnere har klart å skape mer eventyrlige settinger, fantasieggende fortellinger eller dynamiske  handlinger, enten vi snakker om Brødrene av spydet (som også gis ut i praktutgaver i disse dager), Robotkjemperen Magnus (som ble gitt ut for noen år siden, dessverre ikke i trykkekvaliteten Sci-fi-serien fortjener), eller de få månedene han fikk med å tegne Star Wars før han døde så alt for tidlig.

Siden hans serier ikke kan avfeies med et par pennestrøk og flere altså er i ferd med å komme i noen kilo praktfulle utgaver, kan vi gi noen eksempler på dramaturgien.

Denne gang handler det om naturkreftene, neste gang skal vi kjempe mot noe som er enda farligere,  politiske krefter.

Etter noen nervepirrende øyeblikk blant Atlantis etterkommer i den bortgjemte ruinbyen Opar, har Tarzan og Jane kastet seg ut i en elv for å slippe unna den ikke helt milde mannlige delen av byen og deres ikke helt joviale jaktgorillaer.

Men så var det dette med asken og ilden, noe avisstriper trives med i omgangen med daglige cliffhangere på vei mot den store hver lørdag.

 

Nei, det kan ikke bli mer dramatisk, bare mer dynamisk.

 

Og så var det lørdagen:

 

Noen lesere klarte nok likevel å puste ved tanken på at søndagen var tiden for Mannings helside i farger, med en annen fortsettelsesserie om Tarzan.

Selv om også den også sluttet med en cliffhanger - som det tok en uke å lø

Kløkt og cliffhangere.

Så var det tilbake til det mer ordinære programmet og det store spørsmålet i vår tid:

Hva er best av TV-serier og tegneserier?

Svaret er sjokkerende nok at det kommer an på, og da ikke bare på trente øyne. Noe henger sammen med disse lavmælte premissene som stadig lurer seg inn bak slike spørsmål.

For hva mener vi med "tegneserier" og "TV-serier"?

Er Asterix bedre enn Allo, Allo!?  Er Pondus bedre enn Friends? Er Kollektivet bedre enn Star Trek?

Og mener vi nå eller på det mindre kjente tidspunktet da?

Hva vi svarer, henger også sammen med preferanser. Liker jeg filosofiske vitseserier, er det ikke sikkert jeg liker såpeoperaer som til tider er noe mindre filosofiske. De som vekkes av Sandman  sovner av Karl og Co.

Og så har dette endret seg over tid. 

Slik jeg ser det, er tegneserier i dag på sitt beste fullt på høyde med TV-serier på sitt beste. Men det skyldes ikke at tegneserier er blitt bedre.

Det skyldes først og fremst at TV-serier er blitt det.

I denne første runden av den episke kampen Tegneserier mot TV-serier skal vi vise hvorfor, noe som verken er vanskelig eller tar lang tid.

Før 1980 var tegneserier (på sitt beste) langt bedre enn TV-serier (selv på sitt beste, med noen  få unntak) på ikke helt perifere områder som realisme, tempo, spesialeffekter og personskildringer.

Tegneserier var stort sett også bedre enn film og ble da også fulgt av flere.

Det skulle ta lang tid før TV-serier nærmet seg den type action, satire, troverdige personer og mangetydighet som vi ser i Terry and the Pirates, Rip Kirby eller Russ Mannings Tarzan.

Den dag i dag skal det godt gjøres å finne TV-serier som er mer handlingsmettede enn Johnny Hazard.

Evnen til å underholde i mer enn lettere dybde på seks sekunder med fire bilder som i Knøttene har ingen TV-serie kommet i nærheten av. 

Så kunne vi snakke lenge om Carl Barks. Og han langt fra var alene om gjøre tegneserier til kunst.

En av sjangerne som ledet an fra 1930-tallet og i tiårene fremover var spenningsserier i aviser. Dette var ikke seriehefter for 12-åringer, men fortellinger for voksne.

Skulle man få lesere, måtte man fange oppmerksomheten på 3-4 ruter. Stort sett var løsningen spenstige intriger i eksotisk miljø med heroiske helter og skurkaktige skurker, for ikke å si ytterst kvinnelige kvinner. Og så måtte man hver dag ha minimum en liten cliffhanger og hver lørdag en stor, for å holde leserne på pinebenken til mandag.

Siden bilder ofte sier mer enn 954 ord, skal vi vise to striper fra serien om piloten Johnny Hazard som for tiden utgis i samlebind. Vi starter med fredag 13. november 1946.

Den på flere måter pågående journalist Brandy er ute etter å fotografere den brutale og utilregnelige lederen for en terroristbande. Ingen sivile får komme i nærheten av området. Brandy klarer likevel å lokke Johnny til å fly henne bak fiendens linjer.

Handlingen utspiller seg over tre ruter fortalt så tett at de kan leses i sanntid:

Cliffhangeren er som et piskeslag. Brandy nøyer seg ikke med noe så tamt som å henge etter fingrene fra en klippe, hun er i fritt fall.

Man aner hvorfor tegneserier var viktige for avissalget.

I neste dags avis (hvem kjøpte ikke den?) løses forrige cliffhanger, men en større skapes:

Den gode journalist nøyer seg ikke med bilder. Brandy er på vei til å møte opprørslederen ansikt til ansikt. Alene, uten andre våpen enn kamera og kløkt, penn og sjarm.

Leserne måtte vente til mandagen for å se den videre utvikling. Vi kan røpe at dette ikke er den eneste cliffhangeren de neste dagene, ukene og årene.

Følger du med kan det være vi kommer tilbake med flere cliffha

Mer minnerydning

Da var andre bind av Minneboken for Johannes H. Berg levert til trykk.

Første bind kan du lese om her.

Det har vært en gjort en imponerende innsats fra flere, særlig den såkalt ... assisterende redaktørs side for å få dette ferdig i tide til årets Arcon.

Mer formelt er det altså følgende bok vi snakker om: 

Boken med det fengende ISBN-nummeret er en bred presentasjon på drøyt 200 sider av Johannes' betydning for utviklingen av norske rolle- og brettspillmiljøer, oversettelsen av Dungeon & Dragons, rollespill som Terrorist (før og etter 9/11) og Skatten på Krokodilleøya (begge grundig presentert med regler, rollefigurer, kart osv.).

Og så kan vi slenge i kurven stoff om hans Tolkien-oversettelser, artikler om SF i tegneserier, akademiske analyse av det norske flaggets historie og atskillig annet (inkludert mange av minneordene ved hans alt for tidlige bortgang i 2004), slik det fremgår av den noe mer pedagogisk oppsatte innholdsfortegnelsen under (hvis du lurer på hva i all verden illustrasjonen forestiller).
 

Boken vil lanseres og kunne kjøpes, og/eller avhentes av alle som har forhåndsbestilt, på spillkongressen Arcon som åpner på Sogn videregående skole i Oslo førstkommende fredag.

Spillets regler er enkle: Still deg i køen til nærmeste mail- og bankkonto og bruk den styrke og de ferdigheter og ressurser du er oppsatt med til å bestille mens du sikrer at du har 250 statlige og staslige norske kroner i reserve for hvert av bindene du ønsker.

Oppdatert 17.06.: Mer konkret info om bestilling her.

Pionerarbeid

Siden bind 2 er ute i dag, kan vi minne om at en av de mer lesverdige halvklassiske tegneseriene fortsetter sin utforskning av det villeste vestens prærier og pionerer.

Dette er altså ikke et pistolskudd i natten, men selveste Pionér som overgår det meste som er laget av westernserier i Italia, inkludert Tex Willer.

Muligens er eneste unntaket Hugo Pratt, men da befinner vi oss i en annen divisjon.

Noe av det som skiller Pioner fra klinten er at den tar oss kronologisk gjennom historien, stort sett i selskap med ulike representanter for familien MacDonalds.

I første fortelling ankommer den unge kunstneren Brett USA i 1804 og blir med Lewis og Clarkes mer enn to års lange ekspedisjon tvers over kontinentet.

Underveis finner Brett seg som så mange pionerer en innfødt kone, noe som bringer oss tettere inn også på urbefolkningens side enn i de fleste andre westernfortellinger.

Det hele utvikler seg over mange hefter til en ganske så bredt anlagt gjennomgang av historien. Vi trekkes inn i alt fra slaget ved Alamo i 1836 til duellen i O.K. Corral nesten femti år senere.

Pionér tar oss kort sagt med på de mest sentrale, skjellsettende og symbolske episodene vi forbinder med det ville vesten. Ikke ved at lerretet alltid er så stort, men ved at vi får følge nært en etterhvert stadig større familie som på ulike måter og av ulike grunner vikles inn i oppdagelser og eventyr, kriser og konflikter.

Serien minner på mange måter om den amerikanske Lance, selv om den ikke utgis i farger og har en mer tegneseriebladaktig fortellerform enn Prins Valiant-tradisjonen.

I Norge dukket Pionér først opp i bladkompaniets sagnomsuste magasin Western i 1968 og ble eget blad i 1975, med 60 utgivelser.

Serien som nå er i norske kiosker har også med nye fortellinger som passer inn i kronologien om Brett MacDonald og hans etterkommere.

I den gode tradisjonen vi er blitt vant til i slike nyutgivelser får vi også informative innledninger. Jostein Hansens artikkel som innleder første bind finner du her.

Skulle du ha interesse for tegneserier eller ville vesten, eller lure på om du bør få interesse for dette, finnes det langt verre steder å begynne.

Sans for Lance

Bare å heise flaggene og skyte ildpilene i været når det heroiske Thule forlag med fjærprydet hjelm og hevet lanse lanserer  Lance på norsk.

Serien kommer ut i 3 bøker der de 261 helsides søndagssidene fra 1955 til 1960 blir vist i farger og rimelig stort format.

De noe mindre storslagne dagsstripene i sort hvitt kommer for seg i et fjerde bind. Disse inngikk etter hvert i en sammenhengende handling med søndagssidene, men serien er fortalt slik at det lett går an å følge historien uten.

Med denne serien fulgte Warren Tufts i fotsporene til ikke ukjente serieskapere som Hal Foster (Prins Valiant) og Alex Raymond (Lyn Gordon). Den er ikke bare storslagent tegnet og fortalt i samme klassiske stil som i de to nevnte, den har mye av samme humor og sans for detaljer, farver og panoramaer.

Selv om også Lance foregår i folkevandringstid er den ikke helt den samme som i Prins Valiant. Handlingen er mer bestemt lagt til det ganske så ville vesten, en generasjon eller to før de fleste andre fortellinger om dette, nærmere bestemt fra 1834 til 1847.

Det manglet ikke på dramatiske begivenheter også flere tiår før Borgerkrigen. Grensene ble fortsatt flyttet vestover, og det var ikek til  unngå at det oppstod til dels store spenninger og slag i møtene med innfødte stammer og rimelig etablerte innbyggere som meksikanere.

For ikke så si grådige handelsmenn, sleske høvdinger, selvopptatte erobrere og innbilske diktatorer.

Serien har greit grep om de historiske sidene. Tufts klarer i motsetning til Foster for det meste å unngå anakronismer og historisk rot. Vi møter troverdige personer, selv om de går inn i klassiske rollemønstere som helt og klovn, sviker og opportunist, drukkenbolt og grådigper, for å ta den helt ut med jungske arkeytyper.

Samtidig er ikke personene eller gruppene vi møte endimensjonale. Indianerne er ikke slemme og hvite snille, eller motsatt, skillet mellom godt og ondt går midt i alles hjerter

Og Tufts frykter ikke kontroverser eller følsomme temaer. Han var av de første som tok opp konemishandling i en tegneserie og bruker lite rosenrød farge.

Dermed glatter han ikke over at vesten vrimlet mer av horer enn helter eller at de fleste var selvopptatte, rasister og/eller feige.

Det er kort sagt nesten så man tror man befinner seg i den virkelige verden.

Selv om man altså kan la seg lure litt av at det heller ikke mangler de store og gode gjerninger, ønskedrømmer eller målsettinger.

Noe som kanskje talende nok kommer bedre fram i møte med solnedganger, skoger og fjell enn i byer og borger.

Vi kastes inn i handlingen fra første søndagsside. Den nyutdannede løytnant Lance St. Lorne stormer inn på fort Leawenworth i Kansas og roter seg fort inn i kamp og forviklinger sammen med sin etterhvert trofaste ledsager sersjant Blaze.

Vi følger Lance gjennom 13 år i en bredt anlagt fortelling om den tidlige erobringen av vesten.

Og det handler ikke om tørre fakta om fauna eller folk. Som i alle gode gamle serier veksler det dramatiske og rørende med det ironiske og personlige.

Det blir ikke dårligere av strålende panoramabilder over et landskap som man knapt tror selv om man ser det.

Har du sans for Valiant har du sans for Lance.

Fem feil hos Nemi

Siden rekken av sutring per leserbrev har slått så godt an, særlig i Indre Gryllefjord, fortsetter vi med Dagbladet, denne gangen 08.02.2003.

Og igjen er temaet av de helt store, nærmere bestemt progrock. Fra en tid der dette fortsatt var anathema, og ikke bare på radio.

Fem feil hos Nemi

25. januar var oppgaven å finne fem feil i Nemi-stripen litt for lett, så her kommer allerede svarene på hvorfor Nemi ikke misliker prog-rock.

1: Nemi forguder «Ringenes herre», det samme gjør prog.

2: Nemis favoritter i goth og black metal har prog og Ozzy som gudfedre.

3: Prog er alt fra monstermetall til finurlige flinkiser, gjerne på samme CD - altså umulig å sette i bås.

4: Prog er (for likevel å sette i bås) fabelrock, og Nemi elsker fabler.

5: Prog spilles ikke på radio.

Riktig svar på hvorfor hun knuste radioen er dermed Britney Spears.

Neste spørsmål er hvorfor du nå knuste PC'en.

Gakk til anden og bli vis

For en som vokste opp med Donald, Tempo og Illustrerte Klassikere er det ikke noe nytt at tegneserier kan ha positiv betydning for almendannelsen.

Det er imidlertid en ny erfaring at Donald kan bidra til å motvirke myter, nærmere bestemt med serien Donalds Verdenshistorie der det etterhvert er kommet fire festlige bind.

Dermed er det bare å takke og bukke når den finske historikeren Mirkka Lappalainen i forordet til middelalderbindet understreker at

Det er slutt på tiden der man snakket om "den mørke middelalderen". Mange historikere har villet understreke at middelalderen var en lys og energisk epoke. Innenfoir klostermurene blomstret lærdom og vitenskap. I borgene ble det skapt poesi, og næringslivet var også livlig. Nye jordbruksteknikker ble tatt i bruk, og pengeøkonomien utviklet seg, spesielt i de staslige handelsbyene i Italia.

Det hører også med at han avliver mytene om at vikingene hadde hjelmer med horn.
I tillegg til både å gjengi et verdenskart som viser at man i middelalderen visste at jorden var rund og fortelle at "menneskene i middelalderen var etter alt å dømme like lykkelige som folk er i dag".

I boken om renessansen tas dette enda lenger ut.

Noen ville kanskje vente å få beskrevet hvordan man takket være ny kunnskap kastet av seg kirkens knugende åk og gikk inn i en lys framtid der menneskene ble stadig bedre, dess mindre religion og annet rot.

Selv om Lappalainen i god tradisjon hevder at "menneskene  begynte gradvis å betrakte verden i lys av fornuft, kunnskap og vitenskap" er han klar over at middelalderen stod i gjeld til antikkens lærde, selv om man slet med å frigjøre seg fra deres tanker.

Og enda mer med å bekjempe hunnere og vikinger, slik Donald, Langbein og Mikke altså gjør i lange baner i boken (mens det i bindet etter er vanligere å støte på Shaespeare, Leonardo og Galilei enn brutale barbarer).

Da kan man nesten bære over med at Lappalainen ser ut til å mene at det først var nå man ble fascinert av "fornuft og orden", som om middelalderens naturfilosofi ikke var det, til dels i overkant. Det nye i renessansen (eller rettere sagt, spesielt på 1600-tallet) var ikke bruken av logikk og troen på orden, men empiri og kvantitative beregninger.

Og at boktrykkerkunsten gjorde det mulig å masseprodusere kunnskap og tegninger.

Nå kan man sikkert formulere og vekte dette på ulike måter, men de italienske manusforfatterne har i hvert fall et befriende perspektiv, som i første fortelling i renessansebindet,Giorgio Pezzins Mektige bokstaver.

Når bokstavene er blitt så mektige, skyldes det altså den nye boktrykkerkunsten. Dermed får kunnskap langt større mulighet til å bli utbredt og skape bedre samfunn.

Nå er ikke akkurat dette den store nyheten. Vi er godt vant til å høre hvordan renessanen ble et gjennombrudd på veien mot det moderne, opplyste samfunn.

Likevel vil nok mange som leser denne fortellingen som innleder renessansebindet, garantert stusse.

For skurkebildet er annerledes, selv om det ikke er vanskelig å kjenne igjen en av Svartepetters forfedre, tydeligvis en art med mer enn ni liv, skal vi dømme etter forekomsten gjennom verdenshistorien.

Det nye er ikke at kampen står mellom snille og slemme, men at de sistnevnte er de verdslige fyrstene - og førstnevnte munker og klostre.

Kort sagt er det Kirken som her står på opplysningens side, som lærer folk å lese og tilegne seg så mye kunnskap at de kan stå i mot tyranner og tåpeligheter.

Eller som en av elevene sier til eksamen, "Du er ei født som trell, med kunnskap og kløkt kan du flytte fjell".

Selvsagt gir den gode broder Langbein ham toppkarakter.

Nå kan man sikkert si noe om at dette kan bli vel skjevt andre veien. Og, ja, det er bare å bryte sammen og tilstå at ikke alle prester og munker til alle tider forsvarte folk flest mot utnyttelse og maktmisbruk.

Men om ikke annet kan det være greit å få litt motvekt til det ensidige bildet som ofte tegnes. Enten man liker det eller ikke er det ikke helt til å komme fra at det var Kirken som gikk i bresjen for leseopplæringen både i Norge og mange andre land.

Mange av vitenskapens pionerer var til og med ... prester, helt fram til 1900-tallet.

Noen av oss har med andre ord et fromt ønske om at flere lærere og journalister unner seg å lese Donald i påsken.

Alternativ medisinhistorie

Siden vi av og til hører at det gjelder å tenke alternativt, slik at vi ikke må kritisere eller latterliggjøre alternativbransjen, finnes det dårligere løsninger enn å vise hvordan det kunne ha gått i historien om alternativmedisin fikk mer plass.

(Skulle tegningen til venstre bli for liten til å lese, finner du den her).

Vel, så alternativ historie er dette kanskje ikke.

Fram til midten av 1800-tallet bygget legevitenskapen i stor grad på utestede modeller, knyttet til den greske antikkens forståelse av balansen mellom kroppsvæskene.

Et resultat var årelating. Virket ikke dette var løsningen mer årelating.

Kort sagt var medisinen mange ganger verre enn sykdommen.

Lyktes noen av ulike grunner likevel, ga det støtet til å fortsette suksessen.

Hvis det eneste verktøyet du har er en hammer, er alltid løsningen klar.

Og så er det ikke minst greit å blogge når andre gjør tegnejobben.


Takk til Dan-Raoul Husebø Miranda for tips.

Storbyliv

Neste på listen over julegavetips er seneste fortelling om selveste inspektør LeBrock, i Bryan Talbots hardkokte blanding av Disney, Wind in The Willows, Inspektør Canardo, James Bond og cyberpunk - Grandville - Bete Noire.

I en skjør fredstid aner vi mafiaspill og konspirasjoner bak kulissene. Selv om det er gått  to hundre år siden Napoleon sikret fransk herredømme i Europa er alle stater fortsatt direkte underlagt Paris (Grandville) eller lydige vasaller.

Det skjer industrialiserte mord på mennesker (ikke så farlig, siden de er en underlegen art) og kunstnere (ikke så farlig, siden de er sosialister) drepes på merkelig vis i lukkede rom. Roboter og tanks dukker opp på strategiske steder i Grandville der inspektør LeBrock fra Scotland Yard og hans trofaste assistent  Roderick er hyret inn av et desperat fransk politi for å avsløre en seriemorder.

Det hele eskalerer på vanlig Talbot-vis, enten vi snakker om referanser (som at den ... oppfinnsomme Q har fått hønsenebb), såre relasjoner, umulige situasjoner eller krakilske kampscener.

Fortellingen gir muligens ikke den største julestemningen, men er like fullt et mer enn lettere ubetalelig must.

På tur med Alix

Da vender vi tilbake til det stadig mindre regulære programmet med et aldri så lite blikk på en av serietegnerne som har begeistret meg mest gjennom årene.

Nå er det vel bare å vedgå at det ikke er for fabelaktige historier eller for imponerende persontegninger i mer enn én forstand. For dette handler ikke om noe så umulig å tegne som mennesker, men om kulissene -  nærmere bestemt bygninger og byer.

Og da er det ikke lett å komme unna Jacques Martin, en av medhjelperne Herge brukte på Tintin-serien (og vi formoder da ikke på ansiktsuttrykk) og som vi forøvrig har besøkt tidligere.

Selv om han har moderne voksenserier som til tider kan være spennende og lettere mystiske, som LeFranc-serien som gikk i Tempo for alt for mange tiår siden, er det nok den noe mer ungdommelige og rimelig realistiske serien om galleren Alix han er mest kjent for.

Selv om den med årene er blitt stadig mindre realistisk i den forstand at noen fra første århundre før Kristus etterhvert møter både kinesere, mayaer og inkaer, for ikke å si vikinger og aztekere. Mens manusene er blitt såpass kunstige at man ikke akkurat lar seg rive med.

Men det var altså disse bygningene. Og byene.

For Martin har gjort en aldri så liten genistrek. Etterhvert som han har begynt å trekke på årene har han lisensiert stoff og ideer, noe som i og for seg kan forklare hvor banale fortellingene er blitt.

Viktigere er at det er blitt mer enn fortellinger.

For de seneste årene er det kommet en serie tematiske bøker med de beste oversiktstegningene og mer nærgående fra stedene Alix og andre helter har besøkt, inkludert stoff om klesdrakter, tempelgjenstander og utviklingstrekk.

Selv om du ikke skulle ha stor fascinasjon for oppkonstruerte cliffhangere og utropstegn, eller ikke forstå mange døytene fransk, er det mulig å la seg rive med av tegninger som et stykke på vei er guidebøker til fortidens byer.

Boken om Jerusalem viser oss dermed ikke bare Herodes' tid, men også glimt av tabernaklet og Davids by.

Altså som vi forstår handler bøkene ikke om hvilken som helst fortid eller hvilke som helst byer.

Martin og hans gode hjelpere (eller sagt på en annen måte, alt er vel etterhvert blitt mer ... inspirert enn laget av Martin) har gjengitt de mer storslagne steder i klassisk egyptisk, gresk, romersk, kinesisk og amerikansk historie i ganske så klare streker og farger.

Paris, eller Lutetia, fra "Les Voyages d'Alix: Lutèce" 

Så langt er følgende mer eller mindre antikke steder kartlagt av kartografene i parentes (og det er tilsvarende i gang for middelalderen og mer moderne tider):

1. Rome 1 (Gilles Chaillet) (1996)
2. L'Égypte 1 (Rafael Moralès) (1996)
3. La marine antique 1 (Marc Henniquiau) (1997)
4. La Grèce 1 (Pierre de Broche) (1997)
5. La Grèce 2 (Pierre de Broche) (1998)
6. Rome 2 (Gilles Chaillet) (1999)
7. La marine antique 2 (Marc Henniquiau) (1999)
8. Le costume antique 1 (Jacques Denoël) (1999)
9. L'Égypte 2 (Rafael Moralès) (2000)
10. Le costume antique 2 (Jacques Denoël) (2000)
11. Carthage (Vincent Hénin) (2000)
12. Athènes (Laurent Bouhy) (2001)

13. Le costume antique 3 (Jacques Denoël) (2002)
14. Jérusalem (Vincent Hénin) (2002)
15. Pompéi (Marc Henniquiau) (2002) (helt ny utgivelse 2011)
16. Persépolis (Cédric Hervan) (2003)
17. Pétra (Vincent Hénin) (2003)
18. Les Mayas (Jean Torton) (2004)
19. Les Étrusques (Jacques Denoël) (2004)
20. Les Jeux Olympiques (Cédric Hervan et Yves Plateau) (2004)
21. Les Mayas 2 (Jean Torton) (2005)
22. Les Aztèques (Jean Torton) (2005)
23. Les Vikings (Eric Lenaerts) (2006)
24. Lutèce (Vincent Hénin) (2006)

25. Les Incas (Jean Torton) (2006)
26. Les Étrusques 2 (Jacques Denoël) (2007)
27. La Chine (Erwin Drèze) (2008)
28. Alexandre le conquérant 1 (De Marck et De Wulf) (2009)
29. L'Égypte 3 (Rafael Moralès) (2009)
30. Lugdunum (Gilbert Bouchard) (2009)
31. Orange et Vaison la Romaine (Axel Evang) (2010)
32. Vienne (Gilbert Bouchard) (2011)

Til den ikke helt svimlende sum av 10-12 Euro per bind på Amazon.fr er det mulig å slenge seg med på ferden for de fleste.

Selv om enkelte flyselskaper skulle begynne å friste med tidsreiser for å unngå konkurs.

Kollektiv konspirasjon

Det er ikke bare fordi det nærmer seg jul med en dag i døgnet at årets julehefte fra Kollektivet kan markedsføres med brask og bram og blog.

Vi advarer om at dette i opptil flere sider om gangen er en "skeptiker spesial" med vel så mye fokus på 21.12. som på 24.12.

Inkludert artikkel om kalendere og konspirasjonsteorier, mayer og løpske planeter, skrevet av ... enkelte for anledningen.

Så er det bare å håpe at honoraret kommer før 21.12.

Den beste serien du aldri kommer til å lese

Siden vi er så godt i gang med tegneserier kan vi ta en til. Og siden vi har skrevet litt vel mye de seneste dagene, skal vi av hensyn til ... leserne prioritere bilder fremfor tekst.

Serien vi snakker om ble lansert på dagen i dag, 22. oktober 1934 og ble tegnet og skrevet av Milton Caniff de neste 12 årene med en jevn og stø kvalitetsforbedring fra et allerede brukbart utgangspunkt.

Caniff begynte serien slik Hergé  ville laget Indiana Jones på Tintin i Kongo-tiden. Han avsluttet den som Band of Brothers fortalt av Raymond Chandler.

Terry and the Pirates er sjelden medrivende. Serien fortjener å bli omtalt oftere enn hvert femte år. Den griper leseren mye på samme måte som det beste av dagens spenningsserier på TV.

Man gisper etter luft der vi kastes inn i den ene sitrende episoden etter den andre, bare avbrutt av gags og gangstere, sjokk og sjørøvere.

Hvis det er ett sted Joss Whedon har lært å skrive dialoger er det her. Hvis det er noen serie George R.R. Martin har hentet figurer fra, er det denne - selv om Hodor bare er en skygge av Big Stoop. Til og medMartin sliter med å finne grimmere hærførere enn Klang eller ondere kvinner enn Sanjak.

Selv i dag er det ikke enkelt å finne noen som er bedre til å tegne, selv om Caniff i perioder fikk hjelp, spesielt av foregangsfiguren Noel Sickles. Ikke mange andre enn Carl Barks har vært på nivå med Caniff som både tegner og manusforfatter.

Serien starter friskt med indokinesiske pirater og slutter enda friskere med Stillehavskrigen.

I stedet for å snakke om serien skal vi vise eksempler. Det er bare å lene seg tilbake.

Vi starter med en av figurene i serien som har gjort navnet til er begrep, Dragon Lady, når hun viser sine ... gjester torturalternativene på borgen midt på 30-tallet, mens serien ennå hadde snev av Hergé over seg.

Når krigsherren Klang introduseres i 1938, er stemningen like sterk, men stilen litt mindre naiv.

Klang viser direkte at han ikke er til å spøke med.

De neste årene blir serien mer og mer realistisk. Dialogene er treffende, komiske og kyniske. De griper deg som en krysning av stand up og en kvelerslange.

Men Caniff kan også fortelle uten dialog.

Neste stripe viser øyeblikket rett etter at en av seriens mange tilbakevennende skurkeskikkelser har slengt den selvoppofrende misjonæren Raven Sherman ut av en bil.

Dette er antagelig første gang en hovedperson i en tegneserie dør.

Vi kunne avsluttet med noen sterke dialoger midt i en krigssone, enten i den ytterste desperasjon eller når slitne offiserer prøver å motivere til kamp. Caniff la aldri skjul på sin sterke sympati med amerikanske politikk, og når vi er i andre verdenskrig er det ikke vanskelig å støtte hans synspunkter - og ikke bare fordi de formidles på en uvanlig gripende måte.

Men det kan være greit med noen scener som viser hvordan tegnestilen utviklet seg. Caniff brukte til tider ikke andre farger enn svart.

For ordens skyld: Dette er bare noen ørsmå glimt av en serie som yter uttrykket mangefasettert rettferdighet, enten vi tenker stil og stemninger eller plot og persongalleri.

Det er ikke tilfeldig at serien tidlig fikk spinn offs som radiohørespill og både film- og TV-serie, kom på frimerke og inspirerte en rekke andre serier både i USA og Europa (muligens flere enn noen andre). Eller at amerikanske kampfly malte Dragon Lady på skroget og ett bombefly ble fikk navn etter serien.

Caniff er ikke uten grunn kalt for Tegneserienes Rembrandt.

Som seg hør og bør mottok han i 1946 - som den første - Cartoonist of the Year Award fra The National Cartoonists Society i USA.

Serien er forøvrig nå ute i en flott nyutgivelse.

Det er bare å skamme seg over at du aldri kommer til å lese den.

Joe Kubert (1926-2012)

Da kan vi bringe nyheten om at den siste av de store Tarzan-tegnerne har lagt ned tusjen, 85 år gammel.

Det kan diskuteres om Joe Kubert var bedre enn Hogarth og Manning (færre diskuterer om han var bedre enn Foster, Marsh eller Celardo), men hans Tarzan var utvilsomt den råeste og villeste i jungelen.

Kubert er kanskje enda mer kjent for krigsserien Sgt. Rock og serien om den forhistoriske huleboeren Tor som på mange måter minner om en skikkelsen nevnt over med samme forbokstav i navnet.

Kubert er med rette berømmet for grafisk journalistikk som Fax from Sarajevo, grafiske romaner som Dong Xoai, Vietnam 1965 og den selvbiografiske fortellingen Yossel, om hvordan det hadde gått om hans polske foreldre ikke hadde emigrert til USA, men var blitt i Warszawa under krigen.

Listen over serier og fortellinger er nesten like lang som listen over artister som er påvirket av ham - og ikke bare fordi han allerede i 1976 opprettet The Joe Kubert School of Cartoon & Graphic Art.

Kubert var aktiv til det siste og samarbeidet med sønnen Andy om sistnevntes bidrag til den nye serien Before Watchmen, nærmere bestemt Nite Owl.

Et av de fremste kjennetegnene på Kubert var en sterk realisme. Dermed kan det være vanskelig å strø om seg med fraser som udødelig, selv på denne bloggen, men i likhet med flere av hans seriefigurer vil Kuberts minne overleve oss alle.