Ikke Disney

Det begynner å bli tradisjon med to-tre-fire eller noe sånn innlegg i året om Burroughs, Tarzan og denslags, så vi slenger oss modig ut fra vår høye gren på jakt etter mer.

Byttet denne ganger er Lord of the Jungle-serien som etter 15 nummer med manus av Arvid Nelson (som ikke direkte skjemmet seg ut med Rex Mundi) har vist noen lianelengder overlevelsesevne.

Eller survival of the fittest som det heter i jungelen, fra Belgisk Kongo til Baltimore.

Og dette handler ikke om romantiske guttedrømmer. Det er ingen halvtrente skuespillere som slår seg på brystet for å se skummel ut eller roper på elefanter ex machina.

I stedet møter vi en lydløs geriljakriger som ikke er helt ukjent med hvor pulsårene befinner seg.

Ellers om han sier i Lord of the Jungle Annual 1 etter å ha stanset en brutal slåsskjempe på ... interessante måter og får høre at dette vel ikke var helt i tråd med regelboken: 

There are rules to fighting?

Rammen blir ikke mildere og realismen ikke mindre av at settingen altså er Belgisk Kongo under kong Leopold. Det mangler ikke anledninger eller forelegg der flere enn Tarzan kjenner trang til å brøle.

Første nummer slår an tonen.

Arvid Nelson sets this tale roughly alongside Edgar Rice Burroughs’ original novel, "Tarzan of the Apes." In doing so, the origin in this book settles into the turn of the century, as Lord and Lady Greystoke are stranded on shores of the Belgian Congo.

Like the jungle and the dwellers that await the young couple there, this first issue is brutal and harsh. There are several vicious deaths and a few quieter passings. Nelson exhibits the full scope of potential doom in the jungle, and it would appear that no one is safe.

Serien er blitt såpass populær at flere nummere er utsolgt fra butikkene, men i disse nettbrettdager finnes større utfordringer.

Som at serien kan være for voldsom og Tarzan for vill.

For mens det etterlatte inntrykket nok er noenlunde det samme som for de opprinnelige fortellingene for hundre år siden, er grusomheter og grafisk språk mer True Blood enn pulpblekker.

Selv om Nelson nok ikke når Kubert eller Manning så langt over støvlene, rives man inn i en såpass blodig og brutal handling at ERB Inc som sitter på de amerikanske rettighetene mener serien er ødeleggende for Tarzan-imaget.

Selv om mange nok forventer noe annet av Dynamite enn av Disney og Dark Horse.

ERB Inc's claim is that Dynamite's portrayal of Burroughs's characters will be detrimental and likely to "deceive, mislead and confuse the public", arguing that the Tarzan franchise lies with Dark Horse comics. As an avid Tarzan and ERB fan, I can honestly say that although some of the Dejah Thoris images may be a little risqué, they are not front cover images, and are extremely welcome to me. As for the Tarzan, Lord of the Jungle comics, well, Dynamite have done more with the Tarzan franchise in a few months than Dark Horse have ever done.

Mens de opprinnelige fortellingene med rette kunne beskyldes for rasisme, særlig overfor russere og arabere (og filmene var langt verre, spesielt overfor afrikanere) har Arvid Nelson snudd dette omtrent på hodet - med unntak av for russere.

Dermed er Janes negertjener husholderske Esmeralda som har en sentral rolle i første Tarzan-bok blitt en intelligent og rådsnar dame med flere billedlige ben i nesen enn fargede flest har i filmene.

There are a few minor changes, the biggest being a reworking of the character of Esmeralda. In the novel she's portrayed as a stereotyped nanny/maid along the lines of Mamie from Gone with the Wind (in fact to modern readers she might be more racially offensive than the natives). Here Nelson cleverly rewrites her into an intelligent character who points out the Claytons' journals and the fact that the infant skeleton looks more ape like than human, something the Professor dismisses.

Sidene som innleder nummer 2 antyder tempo og tonefall. Det blir ikke tammere etterhvert.

Feminist-Tarzan

Selv om det er 8. mars handler ikke overskriften om en spesielt ivrig feminist. Og selv om det er Dekodet du leser, handler den heller ikke om at paven er blitt feminist.

I stedet er temaet Tarzan, nærmere bestemt Jane.

For en av de større begivenhetene ved hundreårsjubileet i fjor, var at det for første gang ble skrevet en Tarzan-bok av en kvinnelig forfatter. 

Det dreier seg rett og slett om Robin Maxwell som har spesialisert seg på den heller ambisiøse og enda mer modige sporten å lage moderne vrier på klassikere som Romeo og Julie, skrive Anne Boleyns hemmelige dagbok og biografien til moren til Leonardo da Vinci.

Når hun har en såpass tydelig tendens til å fortelle i lys av kvinneskikkelsene at det skjer hver gang, overrasker det ikke at hennes fortelling om Tarzan handler om Jane.

Og når Maxwell selv er en mer enn lettere feministfarget ateist, overrasker det nok heller ikke at bøkene har en og annen tendens i begge retninger.

Eller at hun mer enn gjerne følger i Edgar Rice Burroughs lianespor med stadige biologiske og evolusjonsmessige elementer i Jane: The Woman Who Loved Tarzan, selv om Maxwell ikke er like hyper som ham i evolujonsgaloppen.

På den annen side er hun atskillig mer frittalende.

Dette er ikke bare tydelig når temaet er politikk (datidens kjønnsrollemønster, klasseskiller eller belgiere i Afrika fremstilles ikke som de største forbilder) eller kvinners posisjon (Jane er eneste kvinnellige legestudent ved Cambridge og trives bedre med disseksjoner i labfrakk enn diskusjoner i aftenkjole), men også når vi kommer til en av de mer sentrale delene av biologien.

Mens sex er omtrent fraværende i de gode gamle Tarzan-bøker, gjør Maxwell sitt ytterste for å skape balanse i regnskapet.

Men før vi kommer så langt er det altså evolusjon Jane er besatt av, nærmere bestemt jakten på The Missing Link som man var så opptatt av på denne tiden.

Etter troverdige rykter om funn legger hun sammen med sin far hun ut på en ekspedisjon til Vest-Afrika.

De møter et kontinent som er enda mer eksotisk enn hun trodde - og enda farligere, ikke minst takket være det verste av alt, den hvite mann.

Maxwell klarer på en stort sett troverdig måte å skildre en mer enn rimelig frigjort kvinne i 1905. Hun tar oss med til sivilisasjonens ikke helt flatterende utposter og innover i dampende jungler med reisefeller som verken er mors eller nasjonens beste barn.

Boken starter med en foreslesning Jane holder i Chicago om et angivelig funn av et mellomledd i menneskets evolusjon og der hun ender med å fortelle historien om sine opplevelser til en pengelens forfatter i oppstartfasen. 

Dermed tar det ikke tar lang tid før den mannlige hovedpersonen dukker opp når Jane nøster opp trådene fra kadavrene i Cambrigde til langt flere kadavre i Afrika, i  kryssilden mellom gull og gærninger.

På veien får vi Tarzans historie som et godt stykke på vei er den samme som hos Burroughs, men med ... interessante vrier som vi kan forstå at Chicago-forfatteren ikke synes egner seg for datidens publikum.

Men her får vi altså hele historien, rå og romantisk, brutal og besettende, utilslørt og lidenskapelig.

Så kan man reagere på at Jane og faren er såpass fremmelige ateister at de mobber misjonærer og at det politiske spiller blir noe søkt.

Men det er vanskelig å være negativ når det er laget en Tarzan-bok som kan leses av flere arter enn gutter.

Tarzan i hundre

Da klarer vi ikke lenger å holde oss tilbake, vi slenger inn månedens jubilant mens tiden fortsatt er inne.

Og igjen snakker vi altså ikke om hvem som helst (vi gjør sjelden det, selv ikke folk flest er noen hvem som helst), men om en av det tyvende århundrets mest berømte og beryktede figurer - Tarzan.

Grunnen er altså ganske opplagt,  Edgar Rice Burroughs' første Tarzan-fortelling - Tarzan of the Apes - dukket opp i magasinet All Story i oktober 1912 og den første boken to år senere, lett bearbeidet fra magasinutgaven.

Hvorfor berømt?

Rett og slett fordi få om noe populærkulturelt fenomen var mer ikonisk og populært, eller hadde utbredelse i flere formater, fra pulpmagasiner og bøker til film, radio og TV-serier, tegneserier og tegnefilmer.

Hvorfor beryktet?

Jo, fordi Tarzan-figuren for noen på en uvanlig sterk måte kom til å uttrykke eller i hvert fall symbolisere europeisk selvgodhet, rasisme og imperialisme. Og så var ikke fortellingene hundre prosent realistiske.

Det er ikke overraskende at Dagsavisen kan fortelle at ingen norske forlag har våget seg på en gjenutgivelse i 2012 (selv om enkelte bibliotek er mer positive).

Det er ikke lett å være Tarzan i 2012 Han er egentlig blitt den rake motsatsen til Pippi Langstrømpe, som stadig framheves som feminismens rollemodell.

Tarzan er symbolfiguren for alt som var feil ved 20. århundrets tankegods. Menneskesynet, verdensbildet, kjønnsrollene, mannsidealet. Han er en primitiv muskelbunt med kniv, rasistisk, sexistisk, selv om han kjemper mot kolonityrannen kong Leopold i debutromanen fra 1912 - en imperialist.

Det forhindret ikke at Tarzan var definert som supert lesestoff for barn i tre mannsaldre, også her i landet. Eller at de gamle svart-hvitt-filmene fra 30-, 40- og 50-årene ble satt opp igjen og igjen på norske kinoer helt fram til 80-tallet.

Vi har tidligere sett på filmene, men skal i et forsøk på å eskalere kvaliteten og nedtone mediamytene åpne bøkene.

Det som da springer fram for vårt indre blikk er en helt annen skikkelse enn i filmene og i artikkelen over.

Burroughs' Tarzan er ingen primitiv muskelbunt. I romanene er han er intelligent og moralsk sånn noenlunde til fingerspissene som seg hør og  bør en sønn av en britisk Lord og Lady.

Foreldrene settes etter et mytteri i land på en øde kyststrekning i Vest-Afrika og dør under dramatiske omstendigheter. Spedbarnet Tarzan blir tatt vare på og oppdratt av en gruppe aper som er høyere utviklet enn gorillaer. Men en arving av den britiske adel er enda mer oppegående og lærer å lese og skrive engelsk av seg selv, takket være ABC-bøkene foreldrene hadde i bagasjen.

At Tarzan-bøkene til tider kan beskyldes for rasisme skyldes nok mindre at Burroughs hadde noen klar holdning til raser (slik at den russiske, arabiske og tyske "rasen" i seg selv skulle være mindreverdig den britiske) enn at han dels dyrket etablerte pulpklisjeer og dels dyrket evolusjon.

Burroughs var kort sagt evolusjonist. Hans bøker er en eneste lang hyllest til evolusjonens positivt skapende egenskaper. Mennesker er enten edle eller degenererte. Eller yppersteprestinner.

Tarzans utvikling skyldtes ikke så mye miljøet som arven. Du kan ta dressen av en britisk gentleman, men du kan ikke ta adelsmannen av ham.

Selv ikke om du plasserer ham i en jungel og lar ham oppdra av aper.

Selv om han kan lese og skrive engelsk lærer lærer Tarzan likevel å snakke fransk før engelsk, noe som fører til ett bananskal eller tre av forviklinger. Han kastes inn i så mange eksotiske eventyr at han ender med å beherske et titall eller to til nå ukjente språk hos tapte sivilisasjoner i Afrikas uendelige store og mange jungler, ørken og fjellandskap.

Når Tarzan møter samtidens sleske arabere, russere og tyskere (som fremstilles langt dårligere enn innfødte afrikanere, for ikke å si aper) er det altså med en overveldende intelligens og moralsk indignasjon, ikke minst etter at nære familiemedlemmer er drept på brutalt vis.

Mens bøkene fram til slutten av 1920-tallet er relativt fantasifulle og fartsfylte og vi til tider merker vi har å gjøre med en fantasy/science fiction-forfatter (vi opplever alt fra dinosaurer til reiser til jordens indre), er litt vel mange av de neste variasjoner over temaet motpoler.

Oppskriften er enkelt sagt stadig nye tapte sivilisasjoner der to byer (enten de er etterkommere av romere, de første kristne (som ikke akkurat oppfører seg kristent), korsfarere eller andre, har vogner trukket av løver eller elefanter) ligger i krig og Tarzan må ordne opp mens han febrilsk holder beilere og brutale best fra livet.

Som ABC-nyheter understrekte i forrige måned er den Tarzan vi møter i bøkene likevel ingen knivsvingende barbar eller triggerhappy bueskytter, selv om han for et utrenet øye kan ligne på Conan.

Og ikke bare fordi han er vel så behendig med lasso.

«Tarzan er en mytisk figur av ypperste merke. Han står fram som en av tidenes første naturvernforkjempere – urskogens vokter mot tankeløse utbyttere. Ingen ussel helt i disse tider», skrev Wandrup for noen år siden. Ordene står fortsatt ved lag.

– Tarzan kan utvilsomt sees som et symbol på en som beskytter naturen og dyrelivet. Han ble jo oppdratt til å innse verdien av naturen, og slo hardt ned på dem som prøvde å ødelegge den. Samtidig kan han jo betraktes som et hvitt overmenneske som behersket jungelen, det villeste av det ville. Han var et produkt av sin tid, da folk hadde et mindre nyansert syn enn i dag på Afrika og menneskene som bodde der, påpeker Wandrup. 

Er så noen av disse bøkene verdt å lese selv om du skulle ha passert ti år?

En håndfull eller to - og særlig på engelsk, og om man ikke ellers tilbringer kveldene med å lese Shakespeare og Dante eller er allergisk mot røverromaner uten sex og cyberspace.

Behersker du også norsk kan anbefales Sverre Knudsens nyoversettelse fra 2004 av Tarzan - apenes konge er riktig så bra. Ikke minst fordi den ikke er en forkortet guttebokutgave og dermed viser flere sider ved Burroughs, som at han ikke var fremmed for allegorier (Tarzan "en figur som representerte det primitive som kjemper seg gjennom uvitenhetens mørke mot kunnskapens lys").

For noen av oss gir det også en duft av den tapte tid å finne fram Windju Simonsens klassiske guttebokutgaver, særlig når det regner på hytta, selv om vi da er i forkortelsenes bortgjemte dal der hver bok tar en time.

Mens pocketutgavene fra 70-tallet er mer friske og såpass mindre forkortede at du kan regne med nesten en og en halv time, selv om de ikek plukket alle bøkene fra samme øvre hylle som Windju Simonsen.

Det er gitt ut 24 offisielle bøker - de i fet skrift er mulig å lese selv om du ikke er blodfan, de i kursiv er ikke pinlig dårlige:

  1: Tarzan of the Apes, 1912      (Tarzan, apenes konge)
  2: The Return of Tarzan, 1913      (Tarzan vender tilbake - del 1)
  3: The Beasts of Tarzan, 1914      (Tarzan vender tilbake - del 2)
  4: The Son of Tarzan, 1914      (Korak, Tarzans sønn)
  5: Tarzan and the Jewels of Opar, 1916      (Tarzan og Opars juveler, 1950)
  6: Jungle Tales of Tarzan, 1919
  7: Tarzan the Untamed, 1920      (Villmannen Tarzan)
  8: Tarzan the Terrible, 1921        (Tarzan i ukjent land, 1953) 
  9: Tarzan and the Golden Lion, 1922/23  (Tarzan og den gylne løven, 1951)
10: Tarzan and the Ant Men, 1924 (Tarzan og dvergene, 1954; Tarzan og maurmennene, 72)
11: Tarzan, Lord of the Jungle, 1927/28  (Tarzan, jungelens herre)
12: Tarzan and the Lost Empire, 1928       (Tarzan og det bortgjemte riket)
13: Tarzan at the Earth's Core, 1929  (Tarzan i en ny verden; Tarzan i jordas indre, 1973)
14: Tarzan the Invincible, 1930/31   (Tarzan den uovervinnelige, 1953; 1972)
15: Tarzan Triumphant, 1931        (Tarzans triumf, 1973)
16: Tarzan and the City of Gold, 1932        (Tarzan og gullbyen)
17: Tarzan and the Lion Man, 1933/34
18: Tarzan and the Leopard Men, 1935
19: Tarzan's Quest, 1935/36 (Tarzan tar opp jakten, 1972)
20: Tarzan and the Forbidden City, 1938
21: Tarzan the Magnificent, 1939
22: Tarzan and the Foreign Legion, 1947
23: Tarzan and the Madman, 1964
24: Tarzan and the Castaways, 1965

Om ikke annet vil en kveld med et par av disse utgjøre et nyttig bakteppe når vi senere skal se på høydepunktet for Tarzan, noen av dem også blant høydepunktene i sin sjanger.

Vi tenker da på tegneseriene - og ikke bare Joe Kuberts.

Bøkene du aldri ante fantes: Opars guder

Det er ganske mange bøker jeg aldri kommer til å oppdage at finnes, men her kommer en du ikke aner noe om.

Vi snakker om intet ringere enn pulpene og pastisjenes mester, Philip José Farmer, og hans fortellinger om det urgamle matriarkalske keiserriket Khokarsa, grunnlagt for 14 000 år siden.

Det har fra tid til annen har dukket opp spor av denne sivilisasjonen, som at kong Salomo og dronningen av Saba hentet gull, sandeltre og edelstener fra Ofir, og i Ambrose Bierces novelle An Inhabitant of Carcosa fra 1891.

Men den ble ikke satt på kartet for alvor før Edgar Rice Burroughs' prisverdige, men noe overdrevne portretteringer av mannen som han av personvernhensyn kalte Lord Greystoke og som ved et tilfelle oppdaget de brutale og bortgjemte restene av Opar rundt 1910.

Vi skal ikke her ta opp kulten med menneskeofringer, den grusomme, men ikke direkte grufulle, yppersteprestinnen La eller hvilke evolusjonære steg som kan ha ført til at brorparten av de mannlige innbyggerne minnet vel så mye om aper som mennesker.


Men det er altså dette som er noe av det moderne forelegget for beretningene om en fordums tid der Opars guder skapte angst og håp, helter og avmakt.

Disse er i år gitt ut i Gods of Opar - Tales of Lost Khokorsa som samler Farmers eventyrromaner Hadon of Ancient Opar, Flight to Opar og den til nå uutgitte The Song of Kwasin.

Fortellingene starter for over 10 000 år siden med den unge krigeren Hadon som sendes fra utposten Opar til hovedstaden Khokorsa.

Han blir ikke bare med på de grandiose kamplekene som kan gi vinneren kongekronen, men blir dratt inn i borgerkrig og på ekspedisjon til de ville landene utenfor riket, nærmere bestemt helt til det mytiske ringhavet i nord.

De neste fortellingene dekker ikke færre kilometre eller dramatiske hendelser, men så er dette altså heltenes tid, den gang unge krigere vandret i forhistoriske landskaper og halvguder lurte i buskene, for ikke å si i trærne.

Vi trekkes som så ofte hos Farmer inn i en magisk verden av smerte og street smartness, sverd og svik, umulige situasjoner og logiske løsninger, når det ikke mer eller mindre bokstavelig dukker opp en gud i maskinen.

Det hele er en klassisk quest, en mytisk jakt etter ære, gull og svar.

De første tre avsnittene antyder stilen og stemningen.

     Opar, the city of massive granite and little jewels, quivered and blurred. Solid with great stone walls, soaring slender towers, gilt domes, and eight hundred and sixty seven years of existence, it wavered, bent and dissolved. And then it was gone as if it had never been.
     Hadon swallowed, and he wiped away his tears.
     His last vision of glorious Opar had been like a dream dying in a god's mind. He hoped that it was not an evil omen. And he hoped that his fellow contestants were similarly affected. If he was the only one to have wept, he might be mocked.

Nå er det vel flere årsaker til at disse bøkene aldri vil få Nordisk råds litteraturpris. Og sikkert noen til at du aldri kommer til å lese dem.

Men nå vet du at de finnes.

Film i trehøyde

At enkelte filmprosjekter har passert under radaren er muligens ikke det beste tegnet, selv om nok flere vil kjenne til og ha lyst til å se denne enn forrige film basert på en Burroughs-helt.

For det er liksom en litt annen schwung, for ikke å si sving, over John Clayton enn John Carter.

Selv om antallet Tarzan-filmer kan telles på flere enn én hånd, for ikke å si flere enn ti hender, er det enkelte fanatikere i blant oss som gjerne ser noen dusin til. Noe som det nå ser ut til å bli anledning til.

Og for første gang på en stund kan rollelisten muligens få det til å banke i et eller annet ungpikehjerte?

Kellan Lutz, co-star of the Twilight movies, has signed on to star as the title character and Spencer Locke, perhaps best known for playing K-Mart in Constantin’s Resident Evil movies, has nabbed the role of Jane Porter. The movie will be a performance-capture 3D production. 

Prisen for slikt både i dette og forrige årtusen, er at man

risikerer at manuset blir oppdatert både her og der. Det er ikke lenger Tarzen den fryktelige vi møter, den dyriske og ikke alltid så edle villmannen, men Tarzan den politisk korrekte, miljøverner og moralist.

Reinhard Klooss and Holger Tappe are directing the movie with Kloos also producing with Robert Kulzer.

Klooss, Yoni Brenner and Jessica Postigo wrote the script, which updates the classic Edgar Rice Burroughs jungle hero. For example, Tarzan’s parents, billionaire adventurers, are now killed in airplane crash rather than being marooned with their child. And the movie’s villain is the CEO of Greystoke Energies, a man who took over the company from Tarzan’s deceased parents.

Selv om ting tyder på at Tarzan fortsatt risikerer å gå seirende ut av manndomsprøven.

In the script, Jane is the daughter of an African guide and is committed to the conservation and preservation of the African jungle. She eventually works with Tarzan to defeat the mercenary army of Greystoke Energies.

Dessverre begynner det ikke å rasle i lerretet før neste år.  I mens er det bare å folde hendene for manus.

Menn er fra Mars

Som tenåring lærte jeg fort at evolusjon var fortryllende og religion fiendtlig og fornuftstom.

En av mine store læremestere het Edgar Rice Burroughs. Hans skildringer av kampen for tilværelsen mot løver og prestinner i Afrikas jungel ble til tider bare utkonkurrert av det hektiske livet i jordas indre, Pellucidar, som yrte av pirater og psykiske flyveøgler bak hver busk og sky.

Og av storslagne, men døende sivilisasjoner på planeten Mars, eller Barsoom som den heter blant kjentfolk.

Den første av Barsoom-føljetongene begynte i et amerikansk blad for 100 år siden, i februar 1912. Etterhvert skulle de bli samlet i ti romaner om sterke menn og vakre kvinner, onde herskere, sleske prester, tapte siviliasjoner, gale vitenskapsmenn og besynderlige teknologier.

Med covere som fikk enhver gutt til å sikle.

Alt i beste Burroughs-stil med febrilske forfølgelser og forelskelser, forkledninger og fengslinger, kidnappinger og tvekamper, lykketreff og overtro.

Eller altså religiøse kulter som styrer med bløff og radioaktive børser.

Det hele åpner i A Princess of Mars med at den nylig hjemkommede borgerkrigssoldaten John Carter under jakt på apasjer i Arizonas ørken på mystisk vise transporteres til en helt annen ørken, for ikke å si planet.

Her er det ikke bare luft, men en heller krigersk atmosfære som dunster av firearmede og selvsagt grønne krigere, hvithårete apemonstere og mangt annet som kan krype, bite og skyte.

Heldigvis er det også andre ting å feste blikket på når den mer enn overfladisk fagre Dejah Thoris dukker opp i øyekrokoen. Det er ikke til å undres over at John viser seg villig til å gå over atskillige lier og lik for til stadighet å befri henne fra de ymseste kulter og kreaturer. Selv om hun også selv slår seg løs med iver og eleganse.

Det er kort sagt ikke akkurat Jane vi møter.

Siden fortellingen er blitt overført til opptil flere tegneserier (ofte brukbart som til venstre, se forøvrig her) og en famlende film (altså elendig), var en av inspirasjonene for Avatar, og nikkes til i League of Extraordinary Gentlemen, Babylon 5 og Star Wars-filmene, er det på tide at en mer storslagen John Carter-film havner på kino.

Ikke minst i en tid med armslag for spesialeffekter som kan yte sånn noenlunde rettferdighet til Burroughs vyer.

Da er det ikke så nøye om fortellingen sikkert kan bli noen tødler cheesy - selv om trailerne så langt heller har økt enn fjernet forventningene. Den kan i hvert fall ikke bli verre enn snittet på manus fra Hollywood for tiden.



Ikke minst den aller seneste, et ti minutters klipp og intet ringere enn eksklusivt.

Disse amerikanerne.

Livat på Venus og Mars

Det begynner å bli noen uker siden Edgar Rice Burroughs (1875-1950) dominerte bestelgerlistene, men hans figurer og fantasiverdener synes aldri å gå helt av moten.

For de som nå gnir seg i hodet kan røpes at vi snakker om skaperen av Tarzan og en rekke andre populærkulturelle ikoner, enten du har hørt om dem eller ei. På veien mot jubileumsbrølet for Tarzan i 2012 skal vi dermed ta noen runder innom noen av landskapene som Burroughs befolket.

Blant de mer eksotiske er skjønne prinsesser og vågale eventyrere (det er sjelden omvendt) på Venus (Amtor på Burroughsk) og Mars (Barsoom).

I det hele tatt går fortellingene om John Carter (som altså er filmaktuell) og Carson Napier den mer kjente Tarzan en heller høy gang, selv om de med sin større fremmedhet ikke er like lette å leve seg inn i eller filmatisere.

Dermed er det en fornøyelse i en tid der Burroughs selv er lite produktiv at en av de mer skriveføre (for ikke å si kjappe) og mangfoldige SF-forfatterne, S.M. Stirling, har tatt over tastaturet, så langt i The Sky People (2006) og In The Courts of The Crimson Kings (2008).

Sovjet og USA har under romkappløpet tidlig på 60-tallet oppdager at Mars og Venus er bebodde. Det gir ikke uventet sterke incentiver til bemannede romferder de neste par tiårene mot 1980-tallet der handlingen utspiller seg.

Avstand og logistikkutfordringer gjør det vanskelig med erobring, i hvert fall på kort sikt. Fokus er i stedet på å etablere gode forbindelser med lokale menneskearter (som pussig nok, og som det gjøres et nummer av i bøkene, synes å være biologisk knyttet opp mot jordens evolusjon), når man ikke sliter med renkespill og rovdyr.

Vi kan likevel ane trekk fra England og Frankrikes kamp om brohoder i Nord-Amerika tidlig på 1700-tallet.

Stirlings mangler som vanlig ikke ressurssterke helter, ramsalte skurker eller beskrivelser av hvordan utnytte og utvikle teknologi i primitive omgivelser med korte tidsfrister og lunter. Ikke minst er det alltid nyttig å lære hvordan dinosaurer kan styres med praktisk plasserte implantater.

Ikke uventet får vi også mer militaristiske vinklinger, eller i det minste knytninger til militæroperasjoner. Heldigvis slipper vi de i overkant sadistiske avsnittene fra flere av skrekkregimene Stirling ellers skildrer med om- og uhyggelighet, som det sørafrikanske dystopiske Draka-dominatet.

I stedet kastes vi inn i fargerike og farefulle ferder med ganske så spenstige personer, og ikke bare takket være lavere tyngdekraft. Stirlings evne til å smi historier ut av ermet og sære premisser er i det hele tatt formidabel.

Begge bøkene er verdt et besøk, men skulle man velge kun den ene, og da ikke i blinde, måtte det være den andre. Som hos Burroughs er det atskillig mer storslagent og romantisk over den døende planeten Mars enn den livskraftige Venus.

Hva nå det forteller oss om livet - eller forfattere.

Bra... Tarzan-filmer?!

Et spørsmål som har ført til mang en søvnløs natt i de tusen hjem, er om det virkelig finnes Tarzan-filmer som er gode.

Ikke minst er det blitt aktualisert av ryktene om en nysatsning på slike filmer fra neste år (litt skepsis i tretoppene her til at dette blir noe av, men i disse Avatar-tider er mangt mulig).

Svaret på spørsmålet er ja.

Vi snakker da om Greystoke, eller som den heter i sin fulleste form, Greystoke: The Legend of Tarzan, Lord of the Apes fra 1984 med Christopher Lambert som en ganske så troverdig figur.

Hans grasiøse bevegelser, intensistet og seighet, gjør at vi for en gangs skyld møter en Tarzan som minner mer om et jungeldyr enn en kroppsbygger.

For regissøren Hugh Hudson var dette filmen etter hans Oscar-vinner Chariots of Fire. Det er ikke umulig å argumentere for at Greystoke er en bedre film, slik Danel Griffin gjør her.

Hudson klarer å sette oss i den rette stemningen for livet både i jungelen og på en britisk, nærmere bestemt skotsk, herregård.

Spenningen mellom Tarzan som eh... Tarzan og som Lord Greystoke er til å ta og (la oss legge til) føle på. En del av scenene i Skottland er lettere ubetalelige.

Det er alltid godt å se filmer av en regissør med blikk for kunst og komikk.

Selv om det forsatt er et stykke igjen til mytologien i Edgar Rice Burroughs' opprinnelige fortellinger (for enkelte av oss er det dette som fascinerer med bøkene og tegneseriene), lykkes Hudson med en filmatisk form som til og med noe så sært og surt som Tarzan-fans kan leve med.

Greystoke er en sjelden blomst i Tarzan-floraen, men det finnes en håndfull andre filmer som er verdt å se for de som er sånn noenlunde filminteresserte, selv uten å ha tatovert Tarzan på bicepsene.

Vi kan nevne i fleng to.

Tarzan and his Mate fra 1934 er den andre med Johnny Weissmuller og Maureen O'Sullivan i hovedrollene. På underlig vis klarer den å unngå, eller rettere sagt motvirke, mange av svakhetene som ellers (til tider plagsomt, for ikke å si pinlig mye) forstyrret Weissmuller-filmene for folk som var ute etter suspense of disbelief. Eller noe som mer enn vagt kunne minne om den intelligente lorden som Burroughs beskrev.

Hovedrolleinnehaverne er unge, sterke - og vakre, noe som vises både på klær og klatring.

Regissøren Cedric Gibbons, og enda mer Jack Conway, klarer å gi jungelscenene snev av troverdighet og våger seg på estetikk som den mye omtalte undervannsscenen med Tarzan og en naken (dette er før filmsensuren fikk nerver) Jane (spilt av en stuntsvømmer som i likhet med Weissmuller hadde OL-gull).

Plottet er ikke all verden, det er elfenben og elefanter som så ofte, men stemningen er upåklagelig.

Tarzan's Greatest Adventure fra 1959 er den beste av de klassiske Tarzan-filmene. Vi snakker om en film som kan ha inspirert Sergio Leone til å begynne med spaghetti-western, i det minste står den i samme tradisjon.

Dette er den femte av i alt seks filmer med Gordon Scott i rollen. Hvite røvere - med blant andre Sean Connery på laget - maskerer seg som afrikanere, plyndrer og dreper på vei oppover en elv.

Tarzan følger etter i beste Apocalypse nå-stil og plukker dem ned én for én, selv om en lettere innpåsliten kvinnelig flyger til tider henger i knivhånden.

Hovedskurken Slade holder noenlunde samme infamitetsnivå som dem vi møter i For en neve Dollar.

Regissøren John Guillermin stod senere bak katastrofilmen The Towering Inferno (1974) og katastrofen King Kong (1976), for ikke å si den noe mer estetisk... interessante Sheena (1984). 

I Tarzan's Greatest Adventure lykkes han imidlertid med en rimelig rå og realistisk film, i en tett tone som ga gjenklang i flere av 60-tallets mer minneverdige prosjekter.

Jakter du etter filmer som er over snittet,  finnes det med andre ord atskillig dårligere å kaste kniven etter.

Da Hjortefot tapte

Som voksen kan det være en skuffelse å vende tilbake til barndommens bøker. Det er en risikosport å lese noe som jeg husker som storslagent, spennende eller rørende. Hardy-guttene er ikke like spennende som på barneskolen. Biggles blekner, selv mot Bagley.

Men grunnen er ikke alltid at bøkene ikke holder mål. Jeg oppdaget det for mange år siden rett etter å ha lest en Tarzan-bok på nytt. Noen illusjoner fattigere bladde jeg gjennom den engelske utgaven. Og oppdaget at den var dobbelt så lang.

Bøkene jeg hadde vokst opp med var rett og slett sensurerte og skamklippete.

Mens den norske utgaven ikke var noe særlig når man var et stykke over barneskolen, var den amerikanske fortsett ikke så halvgærn. Vi snakker ikke om Nobelprismat, men om en rimelig anstendig røverroman av den enklere sorten.

Nylig gjorde jeg samme oppdagelsen med Hjortefot. De norske bøkene var spennende nok for en 9-åring, men et og annet år senere er vel platt noe av det hyggeligeste man kan si om dem. For en som falt for Hjortefot-skikkelsen (selv om denne Shawneen riktignok kan oppfattes som en overløper som menget seg med de hvite), er det i det hele tatt ingen god opplevelse å bla gjennom de norske utgavene. Selv om omslagene fortsatt vekker minner på linje med Proust på sporet av den tapte tid, er innholdet heller tynt og tarvelig.


Dermed var det aldri så lite jubel i stua da jeg oppdaget at også disse bøkene opprinnelig er ganske annerledes. Noen kontante klikk på de riktige stedene på eBay og dermed havnet serien i postkassen. På amerikansk.

Med litt rask hoderegning ble fasiten at den norske utgaven av Hjortefot på prærien er på 100 sider, og rundt 36 000 ord. den engelske er på 350 sider og 81 900 ord, over dobbelt så mye. Første avsnitt i den norske boken er femtende i originalen, selv om enkelte av avsnittene er stokket om i starten.

Også språket skiller seg ut. Det er ingen tvil om at Ellis selv hadde amerikanske ungdommer som målgruppe. Men han skrev sjelden banalt eller barnslig, selv om det ikke er noen utstrakt mangel på klisjéer.

Kanskje har han også en aldri så liten lærer i bakhodet, som i Stompa-bøkene, når han stadig henviser til historiske personer og hendelser. Han skriver ikke sjelden både poetisk og pedagogisk om skogene og prærien, for ikke å si om mennesker og moral. Dette er et århundre før en mer kynisk og sosialrealistisk stil sivet inn i barne- og ungdomsbøkene.

Amerikansk? Ja. Moralistisk? Utvilsomt. En viss andaktstemning? Amen. En annen tids holdning til raser generelt og rødhuder spesielt? Fullt på høyde med Tarzan. Et møte med en Hjortefot som det går an å lese om som voksen, når man er i det rette lunet. Jepp.