Bra... Tarzan-filmer?!

Et spørsmål som har ført til mang en søvnløs natt i de tusen hjem, er om det virkelig finnes Tarzan-filmer som er gode.

Ikke minst er det blitt aktualisert av ryktene om en nysatsning på slike filmer fra neste år (litt skepsis i tretoppene her til at dette blir noe av, men i disse Avatar-tider er mangt mulig).

Svaret på spørsmålet er ja.

Vi snakker da om Greystoke, eller som den heter i sin fulleste form, Greystoke: The Legend of Tarzan, Lord of the Apes fra 1984 med Christopher Lambert som en ganske så troverdig figur.

Hans grasiøse bevegelser, intensistet og seighet, gjør at vi for en gangs skyld møter en Tarzan som minner mer om et jungeldyr enn en kroppsbygger.

For regissøren Hugh Hudson var dette filmen etter hans Oscar-vinner Chariots of Fire. Det er ikke umulig å argumentere for at Greystoke er en bedre film, slik Danel Griffin gjør her.

Hudson klarer å sette oss i den rette stemningen for livet både i jungelen og på en britisk, nærmere bestemt skotsk, herregård.

Spenningen mellom Tarzan som eh... Tarzan og som Lord Greystoke er til å ta og (la oss legge til) føle på. En del av scenene i Skottland er lettere ubetalelige.

Det er alltid godt å se filmer av en regissør med blikk for kunst og komikk.

Selv om det forsatt er et stykke igjen til mytologien i Edgar Rice Burroughs' opprinnelige fortellinger (for enkelte av oss er det dette som fascinerer med bøkene og tegneseriene), lykkes Hudson med en filmatisk form som til og med noe så sært og surt som Tarzan-fans kan leve med.

Greystoke er en sjelden blomst i Tarzan-floraen, men det finnes en håndfull andre filmer som er verdt å se for de som er sånn noenlunde filminteresserte, selv uten å ha tatovert Tarzan på bicepsene.

Vi kan nevne i fleng to.

Tarzan and his Mate fra 1934 er den andre med Johnny Weissmuller og Maureen O'Sullivan i hovedrollene. På underlig vis klarer den å unngå, eller rettere sagt motvirke, mange av svakhetene som ellers (til tider plagsomt, for ikke å si pinlig mye) forstyrret Weissmuller-filmene for folk som var ute etter suspense of disbelief. Eller noe som mer enn vagt kunne minne om den intelligente lorden som Burroughs beskrev.

Hovedrolleinnehaverne er unge, sterke - og vakre, noe som vises både på klær og klatring.

Regissøren Cedric Gibbons, og enda mer Jack Conway, klarer å gi jungelscenene snev av troverdighet og våger seg på estetikk som den mye omtalte undervannsscenen med Tarzan og en naken (dette er før filmsensuren fikk nerver) Jane (spilt av en stuntsvømmer som i likhet med Weissmuller hadde OL-gull).

Plottet er ikke all verden, det er elfenben og elefanter som så ofte, men stemningen er upåklagelig.

Tarzan's Greatest Adventure fra 1959 er den beste av de klassiske Tarzan-filmene. Vi snakker om en film som kan ha inspirert Sergio Leone til å begynne med spaghetti-western, i det minste står den i samme tradisjon.

Dette er den femte av i alt seks filmer med Gordon Scott i rollen. Hvite røvere - med blant andre Sean Connery på laget - maskerer seg som afrikanere, plyndrer og dreper på vei oppover en elv.

Tarzan følger etter i beste Apocalypse nå-stil og plukker dem ned én for én, selv om en lettere innpåsliten kvinnelig flyger til tider henger i knivhånden.

Hovedskurken Slade holder noenlunde samme infamitetsnivå som dem vi møter i For en neve Dollar.

Regissøren John Guillermin stod senere bak katastrofilmen The Towering Inferno (1974) og katastrofen King Kong (1976), for ikke å si den noe mer estetisk... interessante Sheena (1984). 

I Tarzan's Greatest Adventure lykkes han imidlertid med en rimelig rå og realistisk film, i en tett tone som ga gjenklang i flere av 60-tallets mer minneverdige prosjekter.

Jakter du etter filmer som er over snittet,  finnes det med andre ord atskillig dårligere å kaste kniven etter.

Tarzan på DVD

Tilbake til vårt regulære program.

Et av de store spørsmålene i vår tid er hvilken Tarzan-film som er den beste, og på DVD. Dekodet tar som vanlig saken.

Først ute i vurderingen er (tam-ta-tam-ta-ta)... første film!

Tarzan of the Apes kom ut allerede i 1918. Vi befinner oss med andre ord i stumfilmens verden, for ikke å si flimrende sort hvitt.

Men innholdet er ganske så spennende. Det treffer vel ikke akkurat filmspråket eller særlig mange nerver snart hundre år senere, men vi får se både en flott 10-årig Tarzan (Gordon Griffith, og det altså som seg hør og bør uten klær, et fenomen ved filmene vi skal komme tilbake til) og den uten sammenligning barskeste og mest infamt utseende Tarzan - ever.

Elmo Lincoln mangler filmstjernesjarmen til senere Tarzan-skuespillere, men tar det mer igjen i urkraft og villskap. Dette er en Tarzan det går an å tro at skulle takle en gorilla eller to. Selv om han ikke synes helt egnet til å svinge seg i tretoppene, er villmannen Tarzan forbilledlig fremstilt i all sin kraft og uforglemmelighet.

Filmen klarer utvilsomt å formidle myten Tarzan,  med en hånd på ryggen. Den edle lord som vokser opp blant dyrene, Rosseaus drøm om det ulenkede mennesket, og blir sterkere både fysisk og moralsk enn lordene i det britiske imperiet. Og araberne.

Nevnte jeg araberne?

Selv om dette er en stumfilm, er lyden noe av det man merker best. Krystallklar og nyinnspilt musikk, med paukeslag og trommer hver gang noen skyter, slår  på noe eller faller. Jeg skvatt hver gang.

Handlingen er hentet fra første Tarzan-bok. Det er gjort noen altfor få og korte utvalg av scener, men i stedet for å ta med flere fra Burroughs kanoniske verker har man i ekte Hollywood-tradisjon lagt til sine egne figurer.

Vi møter en sjømann som dels redder livet til Tarzans foreldre, dels utholder grusom behandling fra sleske arabere og dels nesten redder den 10-årige Tarzan (som nå har rappet klær fra badende innfødte), før han flykter hjemover mot England for å dele sannheten om hva som befinner seg i en av Afrikas jungler.

Slik at den berømte redningsekspedisjonen med Jane Porter kan sette i gang noen år senere.

På en skala fra 1-10 får filmen er klar 5'er for intensjon og hovedrolleinnhavere. Ingen Tarzan-film - så langt - har klart å fremstille ham som mer direkte hentet ut fra jungeldypet - sterk og stolt, skitten og sjamanistisk.

DVD'en har bonusmateriale fra innspillingen av en Gordon Scott-film fra 50-tallet, hentet fra to programmer på amerikansk TV med voiceover til naturfilm og Tarzan.

Såpass godt filmet og fortalt at man nesten (nåja) ikke merker at det er standard amerikansk TV-kvalitet på bildene.

En DVD som likevel er verdt å se for alle med noen snev av interesse for Afrika eller Tarzan.