Snasent om Snåsamannen

Siden  Espen Søbye har en heller snasen analyse av Snåsamannen i Morgenbladet i dag, kan vi sitere og reflektere litt over den.

Inkludert den merkelige håndteringen hos biskopene.

Nå har Den norske kirken slett ikke distansert seg fra Snåsamannen, snarere tvert imot. Blant annet har Bodø-bispen, Tor Berger Jørgensen, bedt Gjerstad bistå ved gudstjeneste i Bodø kirke, et kapittel i boken er viet denne seansen. Forstemmende, men her kan ikke Joralf Gjerstad lastes. Det var i sin tid ikke vitenskapen, slik mange later til å tro, men protestantismen som tok knekken på mystisismen. Nå har de protestantiske yppersteprestene leflet med alle former for new age-religiøsitet i så lang tid at alle kalvinistiske og lutheranske prinsipper er forlatt.

Paradoksalt nok er det bare protestantiske ateister som reagerer. Jeg har talt og renset min sjel.

Nå er ikke dette akkurat en ny vinkling. Vi har vært innom tilsvarende her på bloggen tidligere, som da vi observerte at humanetikeren var mer kristen enn biskopen, og at det ble bedrevet snåseri i kirken.

Dette har da også en lang tradisjon i deler av Kirken som vi ser i den kjente (men pussig nok ikke lenger for det) biskop Schjelderups lefling med spiritisme på 1930-tallet, muligens som surrogat for apologetikk i en tid som ikke både kunne tro på både Det nye testamentet og den elektriske sporvogn.

Det jeg problematiserer er ikke at Kirken eller andre skal ha gode og lyttende samtaler med folk med et annet syn (tvert i mot), men om hvorfor så mange kristne synes så ukritisk å akseptere den type påstander og religiøse koblinger som vi finner hos Snåsamannen og andre angivelige healere og innbilt synske.

Hvis vi ikke våger oss på kritisk refleksjon er det fritt fram for alskens sympatiske svindlere, enten de er bevisste eller ikke på sine manglende evner. De kan påstå hva det måtte være og all kritikk og forsøk på analytisk tilnærming blir sett på som umoralsk.

Det er en dypt problematisk holdning.

Har vi ikke kriterier for å skille mellom hummer, kanari og chemtrails, ender vi som enkelte prinsesser i et univers uten grenser.

Nå kan man sikkert si mye om grunner til og resultater av den avfortryllingen av naturen som skjedde gjennom 16- og 1700-tallet. Det er uansett vanskelig å komme unnna at ulike typer folketro og magisk tenkning har vært med oss siden Adam hoppet paradis eller at det var mye av dette under renessansen (som i så stor grad var en esoterisk bølge) og romantikken, for ikke å si mellomkrigstiden og New Age-tsunamien i kjølvannet av hippiebevegelsen.

Selv om makthavere og domstoler på tildels fryktelige måter har latt seg forføre, som under hekseprosessene, skyldes kirkens - og Europas - suksess at man over lang nok tid både før og etter klarte å løfte fram troen på at naturen ikke var styrt av guder og magiske krefter etter innfallsmetoden.

I stedet var budskapet dels at Kristus var sterkere og sannere enn åndenes angstfulle verden (handlingen i mange horrorfilmer speiler noe av sistnevnte), og dels at det fantes en Lovgiver utenfor naturen.

Dette medvirket ikke bare til potensialet for mindre livs- og dødsangst (noe som var medvirkende til kristendommens vekst de første århundrer), men også til en dypkulturell forståelse av lover i naturen, for ikke å si for behovet for å etterprøve hva som faktisk foregikk, ved gode eksperimenter.

Når jeg ofte trives sammen med ateister er det fordi de i så stor grad fremstår som kristne.

På sporet av den mørke fortid

Det begynner å bli en stund siden seneste skamros omtale av Humanist, men siden sommernummeret er kommet og inneholdet er heller interessant, er det vanskelig å holde tastene tilbake.

Formatet har i det seneste nærmet seg bok, uten at det gjør det vanskelig å gjenkjenne smaken for layout og innhold. Redaktøren er ikke blitt dårligere til å finne gode tekster og bilder, for ikke å si bildetekster.

Temaene strekker seg fra kritikk av en høyst problematisk presentasjon av norske "sekter" til en gysende gjennomgang av Snåsamannens evne som profet. Siden sistnevnte nå er slått ned i fotballstøvlene av en blekksprut, er det mindre behov for artikkelen, men stoffet er interessant, lell.

Ikke minst siden Ronnie Johanson slår noen slag for telepati som en mulig forklaringsmodell.

Den store sektfaren er det liten fare for at ikke er aktuell med Audhild Skoglunds presise kritikk av en politisk bestilt rapport fra 2008, der man ikke er så nøye med verken definisjonene, at det er til dels store forskjeller mellom disse "sektene" eller hva i kildegrunnlaget som egentlig er representativt for Norge.

Øyvind Strømmen skriver ikke uventet knakende godt om høyreekstremisme i Belgia, et land som muligens foregriper - eller kan virke som en advarsel mot - mulige utviklingstrekk her på knausgårdene.

En viss Bjørkelo tar dialektisk for seg Den store panda ML-boka i en analyse av norsk maoisme sett fra gølvet.

Bladet har til og med plass til en finurlig hjernvask om Mørkest makt - hvorfor faller vi så lett for mytene om kristendommen? skrevet av en mektig, mørk og mytisk mann.

Samme skikkelse får sitt pass påskrevet i en anmeldelse av Da jorden ble flat. Boken rises lettere grufullt på det sentrale feltet korrektur og plassering av litteraturliste(r), men roses for mer perifere ting som stil og innhold.

Alt sammen høyst fortjent, om noen skulle finne på å spørre.

Snåseri i kirken

Som omtalt i bl.a. Dagbladet skal Biskop Tor Singsaas og Joralf Gjerstad, selveste Snåasamannen, ha en samtale under Olavsfestdagene i Trondheim.

Dette er ikke noe lite arrangement, selv om det ikke helt matcher ukens Madonna og Metallica. Nesten tusen har kjøpt billett og arrangørene hevder at de kunne ha solgt det dobbelte. Det vil til og med bli vist på TV førstkommende søndag for de som har billett til NRK2.

Likevel finnes det nok bedre måter for en biskop å bekjempe sekulariseringen på enn å kontakte Snåsamannen.

I det hele tatt er det vanskelig å unngå mistanken om at Gjerstads popularitet er blant forklaringene på at en biskop offentlig går ut med at han er "klar på" (som det heter på journalistisk) at han

aksepterer Snåsamannens evner og tror på de historier som er fortalt om ham.

- For meg er det viktig å invitere Joralf Gjerstad til Nidarosdomen. I det ligger det selvsagt at jeg aksepterer hans evner og synes det er en viktig dimensjon, ikke minst fordi Joralf selv har gjort det klart at han er en kirkens mann, sier biskopen.

Det er så man begynner å forstå nye ateister. Det er uvanlig - for ikke å si mirakuløst - at Dagbladet lar en en biskop uttale seg på denne måten, uten å stille noen oppfølgingsspørsmål om undersøkelser av Snåsamannens angivelig evner.

Det eneste er noe litt tabloid om at

Biskopen vil ikke benytte anledningen til å teste Snåsamannen.

- Jeg inviterer ikke Joralf inn i Nidarosdomen for å etterprøve hans erfaringer, men for at han skal få fortelle om sine erfaringer og sette seg selv inn i en større sammenheng.

Til gjengjeld er journalisten interessert i å vite om biskopen vil invitere andre fra alternativbevegelsen til Nidarosdomen.

- Dette er ikke en invitasjon til at flere skal komme til. Det Joralf Gjerstad representerer er så formidabelt i antall mennesker i gjennom så mange år, og han har gjort alt gratis. Det skiller ham ut fra det vi ellers ser innenfor alternativbevegelsen, sier biskop Tor Singsaas.

Med andre ord er det nærmest moralsk påkrevd å tro på denne type god gammeldags folketroshelbreder, siden han ikke tar seg betalt.

Uten engang å gjøre mine til å etterprøve fortellingene. Eller påstandene om at dette er så gratis.

For det er sjelden å høre om de som har vært hos Snåsamannen og er blitt noe over middels oppfordret til å donere penger til Gjerstads fond.

Ikke overraskende der det - så vidt jeg er kjent med, og her er det bare å si i mot -forøvrig ingen av alle de som hevder å være blitt helbredet som har en rimelig dokumenterbar sykdomshistorie før og etter, utover det som løst sagt hører inn under bredden av psykosomatiske effekter og ting som går over av seg selv.

Når jeg sier dette, er det ikke fordi jeg mener at mirakler per definisjon er umulige. Som biskopen er jeg åpen for at slik kan skje - både i og utenfor kirkens regi.

Men det betyr ikke at vi bare må akseptere alle påstander om slik, i tro og tillit til anekdoter, selv om det skulle være populært og skape interesse for kirken.

Noen enhver har opplevd noe som kan minne om mirakler, men når når noen hevder at de har mirakuløse evner og kan hjelpe andre, er det viktig å gå det litt etter i sømmene. Spesielt når man besitter et offentlig embete, enten man nå er biskop eller minister på jakt etter folkelig appell.

Det hører kort sagt ikke noe sted hjemme at en kirke eller en biskop kommer med slike soloutspill og i full offentlighet, med pauker og pressekonferanse, aksepterer at noen har mirakuløse evner fordi de har en sympatisk fremtoning og noen hevder at de har opplevd dette.

Skal man gjøre noe såpass, hadde det minst vært på sin plass med den noe mer renhårige og rasjonelle prosess som Den katolske kirken følger i Lourdes.

Men her ser vi igjen en biskop som synes vel ivrig etter å knytte seg opp mot en eller annen sympatisk og populær trend.

Singsaas tar heldigvis enkelte forbehold.

Han mener dette også handler om å ta folks erfaringer på alvor, uten å lete etter forklaringer, men han vil ikke sammenligne Snåsamannens evner med Jesus.

- Vår tro på Jesus handler om Guds sønn, og de mirakler han gjorde sa noe om Guds rikes inngang i verden. Det er en rolle som det er helt umulig for Joralf selv å tenke seg. Det er vel sånn at han henter mer kraft fra Kristus enn at han er hans like, sier biskopen.

Det er vel mer slik, ja. Ihvertfall hvis man skal tale teologisk. Gitt den lille detaljen at Snåsamannens evner er reelle.

Noe biskopen altså ikke er interessert i å teste.

Healer-marsvin i VG

Etter de seneste ukenes medieoppslag er det ingen tvil om at slusene av snåsavann er åpnet.

Dermed hever man ikke lenger så mange øyenbryn når dagens papir-VG har nyheten om "Norges første healer-marsvin" på forsiden og et par siders oppslag. Heldigvis har man noen tongue-in-cheek-kommentarer i margen om at dette ikke er direkte gratis.

Normalpris for en behandlingstime er rundt 500 kroner, noen ned mot 300 og opp til 800. Rensing av hus for spøkelser koster 1000-2000 kroner. Fjernhealing koster fra 300 kroner, abonnement med fjernhealing over tid opp til 1400 kroner. Som Siwi-senteret skriver på sin hjemmeside: "Healingen starter så snart pengene er inne på konto".

Ihvertfall ikke før.

Så kan man gjøre seg mange tanker om fenomenet. Verden vil bedras. Vi lar oss forføre. Svindlere er verdens hyggeligste mennesker. Og så vil vi så gjerne bli friske. Hele tiden.

Ofte hjelper det ikke bare på lommeboka, men også på troverdigheten å ta seg betalt, på linje med ekte leger. Som Chesterton aldri sa, kan man vel muligens skyte inn noe om at hvis man slutter å tro på Gud, tror man ikke på ingenting, men på hva som helst.

Selv om man ikke kommer forbi at Joralf Gjerstad er gudstroende. Og at en rekke prester i det seneste har forsterket folketroen på healing, "lesing" og at det er mer mellom himmel og jord enn det som forkynnes i kirken.

Ser vi tradisjonell folketro i sammenheng med New Age-marsvin, er det heller ikke til å komme forbi at vi aner en stadig tettere forbindelse. På mange måter forsterker de hverandres troverdighet. Den enes snåseri er den andres usynlige hjelper.

Særlig når man hører om alle som er blitt friske(re), og ikke samtidig får med seg at koblingen av placebo, anekdoter og normal sykdomsutvikling er nok til å gi inntrykk av at snåseriet virker.

Hvordan man så skal kunne motvirke denne type healinghysteri, er ikke spesielt enkelt å si. Sure kommentarer og sinte professorer som roper på doble blindtester har aldri solgt ukeblader, selv om skeptikere heier, raljerer og vifter med fanene.

Det store spørsmålet er hvordan man kan tenne en folkelig motild. Muligens hadde en vekkelse i trosbevegelsesmiljøer med fokus på at demoner står bak, vært til hjelp. Men den medisinen har litt vel mange bieffekter. Det hjelper lite at den ikke er spesielt etterrettelig eller bærekraftig.

Kanskje kunne høvdinger som Hauge eller Hallesby satt noen skap på plass. Eller en Odd Grythe som sa tydelig fra i landets mest populære TV-program. For ikke å si en Øverland som skarret "du kan ikke heale så inderlig vel, før sannhetens stemme blir deg for grell".

Noen dansebandlåter om at "Nå skal vi heales Johanne, jeg orker ikke uten marsvin nå" hadde nok også gjort sus i serken.

Dermed er det bare å sende inn forslag. Hva er den beste folkelige eh... approachen?

I den relevante kontekst.