Tunstad vet ikke alt

Ingen skriver bedre populærvitenskap i Norge enn Erik Tunstad. Med ham som reisefører i forskningens verden blir det fort kamp om billettene.

Samtidig har Tunstad en utfordring han ikke er alene om. Han vet rett og slett ikke alt.

Dermed er det forståelig at han skriver underlig om teologi og religion. Dette viser seg bl.a. når han sammenligner epler med elefanter, eller altså religion med vitenskap, fremfor livssyn A med livssyn B.

Men det er ikke fullt så forståelig når han skriver underlige ting om naturvitenskap, som i kommentaren Kan vi vite alt? på forskning.no i dag. Jeg skal si litt om dette i dag (om naturvitenskapens begrensninger) og mer i morgen (om fysikk og fininnstilling).

Begge deler bekrefter at ellers kunnskapsrike folk kan legge bort viljen til å sette seg inn i fagstoff og etterprøve egne tanker, når de kommer til ting de tror handler om "religion" (hva nå det er). Ikke minst hvis de ser det som uttrykk for religion mot vitenskap.

Hva er det så Erik Tunstad sier denne gangen?

Han åpner med et litt merkelig spørsmål, som minner svært mye om en stråmann.

I kjølvannet av noen kommentarer jeg nylig skrev om religion, er det ett spørsmål som trenger seg på: Kan vi vite alt?

Svaret på det er selvsagt som han viser og vet, at det kan vi ikke. Noe ingen - INGEN - er uenige i - hvis vi holder enkelte psykiatriske pasienter utenfor.

Likevel synes Tunstad å gjøre dette til en slags anklage mot "religionene".

Vi kan ikke vite «hva» universet er. Vi kan ikke vite hva som er utenfor.
Vi kan, muligens, få sterke indisier på at det er flere – utallige? – universer der ute. Men da er jo spørsmålet – hva er utenfor der igjen?
Hva er denne greia som universer oppstår i? Er den bare én av mange «greier» som ting oppstår i? Er den en del av noe enda større?

I praksis kan vi, som Tunstad sier, ikke få gode svar på dette, om vi holder enkle definisjoner utenom (som at universet er totaliteten av konsistent interagerende fysiske forhold). 

Men når han synes opptatt av hva som er"utenfor" vårt univers og utenfor der igjen, nevner han ikke at dette er et av de eldste gudsargumentene. Kosmologiske argumenter viser nettopp at det må finnes en helt grunnleggende virkelighet, en eksistens som all annen eksistens på en eller annen måte skylder sin eksistens.

Hvilket altså er noe vi kan vite, siden en ekte realisert uendelig rekke av ting "utenfor" hverandre ikke er mulig. Ikke bare fordi en slik rekke er logisk umulig, men fordi det da alltid vil mange minst én forutsetning for at rekken faktisk finnes.

Siden vi finnes, må rekken stoppe i en eksistens som ikke trenger en annen eksistens for å være til.

Men slike tankerekker er utenfor Tunstads viten. I stedet slår han fast at "blant annet i møtet med slike svimlende spørsmål" trår religionene støttende til med Gud eller annet "der ute et sted". Vi synes dermed vi vet noe, men uten å bringe snev av motargumentasjon til kosmologiske argumenter (verken seriøse eller stråmenn som "hvem skapte Gud?"), er dette i følge Tunstad "en logisk feilkobling".

Hvorfor det? Jo fordi vi ikke har svart på spørsmålet "Kan vitenskapen besvare slike spørsmål?".

Men hvis vi først skal snakke om logiske feilkoblinger, er vi mer på sporet her. For det Tunstad gjør her er på mange måter å forutsette det som skal bevises.

Han legger opp til at det eneste verktøyet vi har for å svare på spørsmål om hva (om noe) som er bak eller utenfor eller mer grunnleggende enn naturen (altså totaliteten av fysiske fenomener eller materie og energi eller hvilket begrep man skal bruke), er naturvitenskapen.

Hadde Tunstad ment vitenskap i utvidet forstand, der vi også involverer filosofi og teologi, er dette trivielt sant. Men mener han naturvitenskap, er det altså en logisk kortslutning.

Hvis vi bruker verktøy som kun kan si oss noe om fysikk og natur, er det ikke mulig å bruke dem til å si oss om det finnes noe mer enn fysikk og natur. En badevekt egner seg dårlig i vektløse områder.

Tunstad kommer så med en serie spørsmål for å vise hva disse udefinert "religiøse" mener at vitenskapen ikke kan svare på (nummerert av meg):

1. Hvorfor er det mulig å leve i universet? Hadde de fysiske konstanter vært ørlite annerledes, hadde vi ikke kunnet være her.
2. Hvordan kan noe levende oppstå fra noe som ikke er levende?
3. Hvordan kan materie bli seg selv bevisst: Bevissthet?
4. Hvorfor finnes det fysiske lover, og hvorfor kan de formuleres matematisk og besvares logisk
5. Hvorfor finnes det unntak til alle regler?  

Mens jeg spør om Tunstad noen ganger spøker.

Første punkt blander sammen det trivielle forholdet at vi selvsagt ikke kan leve i andre univers enn dem som tillater liv, med det fundamentale hvordan det kan ha seg at det finnes minst ett univers som tillater liv, når den altoverveldende mengden teoretisk mulige universer ikke gjør det.

Andre punkt handler mer om hva man har tro på at er mulig naturlig. Hvorvidt noe levende som kan reprodusere seg kan bli til av ren fysikk, er et åpent spørsmål. Det synes i det minste vanskelig og er uten tilstrekkelige vitenskapelige svar i dag.

Men det synes underlig bare av "religiøse" (hva nå det er) å slå fast at dette ikke er mulig, eller av Tunstad ikke nevne at det var en rimelig normal tanke uansett livssyn, inntil Louis Pasteur på 1800-tallet viste at larver ikke oppstod spontant i gjødelshauger.

At liv har så vanskelig for å oppstå av seg selv, er noe naturvitenskapen først ble klar over, etter utallige forsøk på å finne ut hvordan det kan ha skjedd. Om ikke annet krever det veldig finurlig fysikk og kjemi, noe som fører oss tilbake til første spørsmål.

Tredje spørsmål er mer prinsipielt. Hvordan kan det ha seg at materielle fenomener (elementærpartikler, kjemiske realsjoner osv.) som ikke handler om noe, plutselig begynner å handle om noe, på linje med bokstaver om meningsgivende lyder, slik at vi kan ha tanker om ting vi ikke ser, om symboler og farger, inkludert steg til siden som å tenke over våre tanker og være bevisst vår bevissthet?

Og så kommer en rekke andre spørsmål, som hvordan vi kan ha intensjoner, om vi kan være ansvarlige for våre tanker og handlinger, eller er ubønnhørlig styrt av fysiske prosesser utenfor vår kontroll, og så videre.

Derfor bør Tunstad oppfatte det som ganske spennende at den norske teologiprofessoren Atle Søvik har argumentert for at bevissthet kan oppstå naturlig, i en bok han og jeg skrev om Guds eksistens, Eksisterer Gud? En bok som dessverre synes å tilhøre den type Tunstad ikke er interessert i å lese, siden de trekker inn fag han vet han ikke trenger å lære seg noe om.

Fjerde punkt er igjen to ulike spørsmål. Men det første mener nok Tunstad hvordan det kan ha seg at disse lovene ikke endrer seg på spesielt målbare måter i tid og rom. Noe som han uten å vise at han forstår det, berører også andre poenget i hans første punkt, siden faste lover er en del av universets fininnstiling. Det andre spørsmålet i fjerde punkt er ikke mindre interessant. For da har vi å gjøre med det forhold at mange av lovene og parameterne vi ser i vårt univers, er så til de grader logiske og matematiske beskrivbare.

Hvordan kan det ha seg hvis vi lever i et univers som ikke på noen måter er designet av noen med klare logiske og matematiske perspektiver?

Mens Tunstads femte punkt avgjort må være en bevisst spøk.

Hva er så Tunstads svar på disse høyst forskjellige typene spørsmål: Ikke overraskende at "Vitenskapen kan ikke svare på dette – ennå".

Hvordan han kan vite det er uklart, men så vedgår altså Tunstad at han ikke vet alt. Uansett er det opplagt at han nå har forlatt vitenskapens verden. For spørsmålet om vitenskapen kan svare på slike spørsmål, er altså ikke et vitenskapelig spørsmål.

Noe som er en regel uten unntak.

For det handler om erkjennelsesteori og vitenskapsfilosofi, om logikk og vurderinger av hva slags virkelighet vi lever i. Skal jeg svare på hva som blir summen av 2 + 2, bruker jeg matematikk. Skal jeg svare på liv oppstår av seg selv i en gjødselbinge, bruker jeg mikroskop.

Mens jeg verken kan bruke mikroskop eller kvantefysikk eller matematikk for å svare på om jeg kan svare vitenskapelig på om liv kan oppstå av seg selv. I setdet handler det om tro og tillit til naturvitenskapen, uansett hvor mye støtte jeg mener å ha fra empiri for at den har vist seg som et nyttig verkøty ved svært mange anledninger før.

Dermed underminerer Tunstad igjen sin egen sak. I stedet for å vise at vi ikke må godta ikke-vitenskapelige svar, bygger han hele sitt case på tro, håp og andre personlige betraktninger.

I stedet for å dele refleksjoner om dette, er Tunstad mer interessert i selvfølgeligheter som at vitenskapen er foreløpig kunnskap og åpen for modifiseringer.

For så å komme med et spark som noen vil oppfatte som et freudiansk slip om hans holdninger til religion.

Absolutte sannheter finner vi bare i bedehus og politiske partier av den mer totalitære typen.

Dessverre kan ikke vitenskapen heller svare på om han her mener å sammenligne like med like, eller det hele er rent tilfeldig. 

Men godt å vite at Tunstad vet at han ikke kom med en absolutt sannhet om vitenskapens rolle og muligheter, da han besvarte sine fem spørsmål over med at "Vitenskapen kan ikke svare på dette – ennå".

Sensasjon: Naturvitenskap er ikke humanisme

Hvordan vi vet hva som er sant, er alltid et godt spørsmål.

Enkelt sagt handler dette innen matematikken om logisk konsistens, innenfor fag som fysikk om å finne falsifserbare hypoteser som kan testes mot evidens, innenfor historien om å vurdere hva som er den beste forklaringen på ulike typer kilder og historisk materiale.

På noen områder er det ikke er så enkelt, enten vi snakker om politikk, lover eller livssyn, rett og slett fordi vi mangler eller er uenige om hvilke metoder som er egnet. Selv om noen av oss mener at i store spørsmål som hva slags virkelighet vi lever i, handler det om å vurdere hvilken logisk konsistent helhetsforklaring som skaper best sammenheng i flest data.

Men det gjelder altså ikke britiske humanister. For dem handler all sannhet om naturvitenskap, i hvertfall når de skal formidle budskap på to minutter. 

Som så ofte spør jeg meg hvorfor så mange humanister generelt sett oppfatter at deres livssyn følger av naturvitenskapen. Altså ikke bare er informert av den, men rett og slett er en konskevens av naturvitenskap i praksis.

Dermed kan tenkes større sjokk enn at dette er sentralt i en kampanje i regi av British Humanist Association (BHA), frontet av ikke ukjente Stephen Fry som mange oppfatter som mer enn normalt troverdig og verdt å lytte til.



Videoen viser altså at skal man finne ut av hva som finnes, må man bruke naturvitenskap.
Eller, som den avslutter med "Science, there's no better method".

Og det er jo i og for seg greit, hvis det man er opptatt av er naturfenomener, altså hva naturvitenskapen handler om. Men så kommer den tydelige meldingen at "That's humanism!".

Med hvilket man nok ikke mener en viss type universitetsfag eller kristenhumanisme.

Nå er det mulig at man ikke tenker så direkte livssyn. Vi kan sikkert lage en hypotese om at dette bare er et slagord for alt som lages av BHA, som en signatur på hvem som har sponset videoen.

Men det står altså ikke noe forbehold om slik. Og det er del av en kampanje som skal fremme sekulærhumanisme.

Normale seere vil kort sagt tenke at det videoen sier, er at naturvitenskap er humanisme.

Altså på linje med si at skal man finne ut hvor mye en sekk poteter veier, må man bruke en vekt. Og så slenge på at "That's humanism!".

Som mer eller mindre underforstått må bety at andre livssyn er skarpe motstandere av vekter.

Men la oss nå ta disse britene på ordet. La oss videre anta at de har et ønske om å fremme det som er sant. Og skal de finne ut av det, er det altså naturvitenskapen som gjelder, i følge videoen.

For livssyn handler jo om hva man holder for sant og rett. Jeg kjenner ikke mange som vil stå for livssyn de selv mener er usanne. 

Når vi så ser at britiske humanister fremmer visjoner og verdier som naturvitenskapen verken støtter, eller er i stand til å støtte, er det ikke vanskelig å se at organisasjonen står for påstander valgt i tro.

Altså noe som vi ikke kan vite at er sant, siden det ikke følger av naturvitenskap.

Hva er så dette?

I følge hjemmesiden handler dette for det første om menneskerettighetene. Som altså ikke på noen måte kan begrunnes med naturvitenskap. Det er altså umulig å vite om disse rettighetene er sanne eller rette eller gode, om naturvitenskap er eneste vei til sannhet.

Tvert i mot, hvis alt som eksisterer utelukkende er partikler i bevegelse, kan vi vite at de ikke er rette eller gode. Finnes ikke noe som rent faktisk - uavhengig av hva mennesker måte mene til ulike tider - er rett eller galt, kan vi ikke gjøre særunntak for menneskerettgihetene.

Eller bedrive special pleading som det heter på enkelte språk.

Vi ser det samme når man vektlegger naturvitenskapelig metode. For hvis det er én ting som er sant om naturvitenskapen, er det at metoden ikke kan begrunnes naturvitenskapelig. Den er i stedet en forutsetning for naturvitenskap. Den kan velges av mange og gode grunner, men altså ikke ut fra en sirkelargumentasjon.

Heller ikke det BHA kaller for "humanist values", "reason, empathy, and a concern for human beings and other sentient animals", lar seg begrunne av naturvitenskap.

På samme måte som det som ofte erklæres å ligge i bunnen av en denne typer verdier og etikk, vår evne til "decisions", til å gjøre autonome valg som altså er en forutsetning for moralsk ansvar.

Mener man å ha en naturvitenskapelig begrunnelse for at valg og autonomi er mulig i en verden der verken biologien, kjemien eller fysikken synes spesielt autonome, er den imidlertid vanskelig å finne på hjemmesiden.

I likhet med noe som helst annet av naturvitenskap som støtter det som gjøre humanisme til humanisme.

Skal du kun holde deg til naturvitenskapelige sannheter, er det altså ingen grunn til å holde deg til humanismen.

Gule som ekstremist

Det er et tegn i tiden, og ikke bare fordi vi feirer den kjære kristne høytiden advent, at Natt&Dag har et temanummer om Gud.

Mye tyder altså på Gud er litt sånn som internett, kommet for å bli.

I likhet med dem som ikke holder seg til noen gudstro.

En av de som blir intervjuet er Lars Gule, tidligere generalsekretær i Human-Etisk Forbund og nå postdoktor ved Høgskolen i Oslo og Akershus og aktuell med boken Ekstremismens kjennetegn.

En hyggelig og oppegående kar som ikke er redd for å si fra om ekstremisme og dårlige debatter. Men som man, når man ser litt etter, kan ane har noen blindfelter. Uten at han akkurat er alene om det.

For Gule er dette tydelig når han snakker om gudstro og ekstremisme

Når blir troen ekstrem?

– Enhver tro som legger til grunn forhold ved virkeligheten som ikke stemmer overens med våre beste kunnskaper, nemlig det vitenskapen frembringer, er ekstrem. Så hvis du tror at det finnes en gud, stemmer ikke det med virkeligheten slik vitenskapen avdekker den, og det er ekstremt.

Nå er det nok mulig å forstå hva Gule mener, men når han snakker i såpass store bokstaver ender han med å erklære oss alle som ekstremister. Siden vi altså alle tror på ting som ikke stemmer overens med, eller en gang kan la seg begrunne ut fra, vitenskap.

Som den filosofiske posisjonen at vitenskapen er den beste eller eneste vei til kunnskap, også når det gjelder tilværelsen som helhet - som i spørsmålet om det finnes noe mer enn natur.

Altså noe som minner om posisjonen scientisme.

Selv om Gule bruker ordet ekstremisme på flere måter, gir et slik ord aldri positive assosisjoner. Og det gjelder altså alle som tror.

Enhver troende er altså en ekstremist?

– Ja, da er du en deskriptiv ekstremist. Når du tror på en gud. Det betyr ikke at du er en moralsk eller normativ ekstremist, men hvis du tror på noe som ikke kan bekreftes på rasjonelt vis, så har du en oppfatning som strider mot våre beste kunnskaper, og det er en ekstrem oppfatning.

Det blir ikke mindre ... ekstremt når han i neste steg selv fremmer noe som «ikke stemmer overens med våre beste kunnskaper, nemlig det vitenskapen frembringer», altså menneskets verdighet:

Dersom man ikke tror på at mennesket har iboende

verdighet og at denne verdigheten gjelder for alle, er det også en form for ekstremisme?

– Ja, det er normativ ekstremisme og den logiske konsekvensen av det er at man går og henger seg. Velbekomme. Man må kunne forvente at folk er villige til å ta konsekvensene av det de preker. Meningsfull samtale handler om at man har tillitt til at folk faktisk mener det de sier, i den forstand at de er villige å gjøre noe for å bevise at det er riktig. Det finnes ikke gode grunner til å nekte andre en verdighet og de grunnleggende rettigheter man selv gjør krav på. Dermed blir det selvmotsigende å avvise andres menneskeverd. Ellers har man ikke menneskeverd selv – og kan gå å henge seg.

Spørsmålet gikk altså på om man ikke tror på at mennesket har iboende verdighet. I de tilfellene er det plutselig mangelen på tro som gjør noen til ekstremister - selv om de da kalles normative og ikke deskriptive ekstremister.

Hvordan Gule vil argumentere for at vi har en iboende verdighet, og ikke kun mer pragmatisk eller juridisk er blitt gitt noe i den retning som samfunnsmedlemmer e.l., er i det hele tatt et interessant spørsmål.

Vi ser uansett at Gule argumenterer ut fra en ikke vitenskapsbegrunnet tro (eller ikke rasjonelt bekreftet tro), på forpliktelser og logikk, der han altså synes å tro at vi er forpliktet til ikke å opptre selvmotsigende.

Logikken blir ikke bedre av at han ikke begrunner at det er selvmotsigende å hevde at en selv har høyere verdighet enn andre. Hvis det ikke finnes noen reelt sett iboende verdighet, kan det jo brukes mange pragmatiske og relative begrunnelser (som rikere familie, bedre allianser, flere våpen, mer gunstige gener for artens overlevelse osv.).

Noe som er grunnen til at jeg gjerne ser at vi alle blir så ekstreme at vi tror vi er forpliktet til å oppføre oss som om vi har en iboende verdighet.

Kort sagt lever som om det finnes en Gud.

Scientisme - mer enn science fiction?

I denne tredje bloggposten om anmeldelsen av Svar på tiltale i Fri Tanke er temaet scientisme. Nærmere bestemt spør vi (nøytrale som vi er) om denne Davidsen overdriver utbredelsen av dette. Maler han rett og slett mørkets krefter ved høylys dag?

For ordens skyld er det vi er uenige om altså ikke om naturvitenskap er bra eller dårlig, om det har skjedd en biologisk evolusjon eller ei, om påstander om alternativ medisin og healing bør etterprøves vitenskapelig, men rett og slett om det som ofte kalles for scientisme er mer enn en stråmann.

Og med scientisme mener vi altså litt løst sagt posisjonen at naturvitenskapelig metode er den beste eller eneste vei til kunnskap,  eller (for å sitere meg selv på side 44 i boken) "hever og/eller totaliserer naturvitenskapelige forklaringsmodeller til å omfatte tilværelsen som helhet» .

Even Gran hevder i anmeldelsen at

Sosiologi, makroøkonomi, statsvitenskap, juss, språkforskning, historie, filosofi og humaniorafag er altså mer eller mindre verdiløst for denne gjengen i deres dyrking av den ene og rene naturvitenskapen, skal vi tro Davidsen. Det er klart at det er lett å angripe slik idioti. Men hvem er det egentlig som mener dette? Hvem er det som sier at kvalitativ metode og fortolkningsvitenskap blir verdiløs hvis bare fordi man etterspør rasjonelle begrunnelser for faktapåstander og har et naturalistisk virkelighetssyn? Hvem er det som avskriver kjærlighet, inspirasjon og høystemte kulturopplevelser på dette grunnlaget?

Mulig det finnes noen, men de er sjeldne. Jeg kjenner ingen. Det er heller ingen som ser på seg selv som «scientist». Dette er ikke et seriøst vitenskapelig paradigme, men fungerer som et skjellsord på folk som er så innskrenkede at de bare «tror på ting som lar seg påvise i et laboratorium». Men når det strengt tatt ikke er så mange som mener dette, blir det hele et slag i lufta fra Davidsen &co.

Nå er det selvsagt ikke enkelt å telle hvor mange som faktisk mener dette og det er godt å høre at Even oppfatter en slik posisjon som idioti. Men det er nå likevel min erfaring at selv om dette er en marginal posisjon blant folk flest, og nok ikke finnes hos så mange ateister, er den ikke utypisk hos gjengen jeg ser på i boken, altså de som fremstår som det som ofte kalles nye ateister.

Går vi likevel også her noe lenger enn synsing ser vi for det første at jeg i boken nettopp er åpen for at det ikke er så mange som hevder dette ("Nå er det bare å vedgå at scientisme er et begrep som kan overdrives og misbrukes, slik Daniel Dennett sier i Morgenbladet i 2009" (side 44)).

For det andre er det slik at dette faktisk kan brukes om noen, uten at de alltid liker betegnelsen eller forstår at de hører hjemme i en eller annen definisjon av dette. Jeg skriver dermed at 

Men nå er det en gang slik at det finnes de som går langt i å hevde at vitenskapen er det eneste eller viktigste redskap vi bør bruke – spesielt hvis vi skal si noe om tilværelsen som helhet. På mange måter begår man her en klassisk sirkelargumentasjon. Siden naturvitenskap (eller det man kaller for den naturalistiske metode) er så bra verktøy, er det kun natur vi kan si noe sikkert om. Resultatet er at det ikke er virkeligheten som bestemmer, men verktøyet. Og siden det kun virker på naturprosesser, er det altså der vi må søke. Det er som å lete etter bilnøkkelen der det er gatelys og ikke der jeg har mistet den.

En av dem som har arbeidet faglig med dette spørsmålet er den svenske religionsfilosofen Mikael Stenmark i Scientism - Science, Ethics and Religion (Ashgate, 2001). Han identifiserer rundt ti ulike former for scientisme. Dette handler altså ikke om "folk som er så innskrenkede at de bare «tror på ting som lar seg påvise i et laboratorium»", men om ulike typer forsøk på å øke naturvitenskapens forklaringsområder (og det kan jo noen ganger være bra, slik TV-serien Hjernevask argumenterte for) eller (i verste fall) gi den monopol som forklaringsmodell.

For å utdype omtalen i Svar på tiltale kan nevnes

• Scientisme innenfor akademia – Alle forsøk på å redusere eller oversette til naturvitenskap akademiske disipliner som tidligere ikke har blitt forstått som dette, eller eventuelt avvise at disiplinen har noen form for vitenskapelig status eller betydning.

• Metodologisk scientisme – Utvide naturvitenskapens metoder til andre akademiske disipliner på en slik måte at de ekskluderer eller marginaliserer tidligere metoder som ble oppfattet som sentrale i disse disiplinene  (naturvitenskapelig ekspansjonisme).

• Akademi-ekstern scientisme – Tanken om at all eller i det minste noen av de grunnleggende ikke-akademiske delene av livet kan bli redusert eller oversatt til naturvitenskap, inkludert sosiopolitiske (eks. moral, politikk, estetikk og religion) verdier.

• Epistemisk scientisme – Oppfatningen at den eneste virkeligheten vi kan vite noe om er den som vitenskapen har tilgang til (som når biologen Lewontin støtter Carl Sagan med at folk bør «akseptere et samfunnsmessig og intellektuelt verktøy, vitenskap, som det eneste som kan frembringe sannhet»).

• Rasjonalistisk scientisme – Oppfatningen at vi kun er rasjonelt berettiget til å tro det som kan bli rettferdiggjort vitenskapelig eller er mulig å vite vitenskapelig.

• Ontologisk scientisme – Oppfatningen at den eneste virkeligheten som eksisterer er den som vitenskapen har tilgang til.

• Axiologisk scientisme i to varianter

• Oppfatningen at vitenskap er den mest verdifulle delen av menneskelig lærdom og kultur og at alle andre områder har neglisjerbar verdi
• Vitenskapen alene kan forklare moral og erstatte tradisjonell etikk 

• Eksistensiell scientisme – Oppfatningen at vitenskapen alene kan forklare og erstatte religion. 

• Altomfattende scientisme – Vitenskapen alene kan og vil til sist løse alle, eller nesten alle, våre virkelige problemer.

I følge Stenmark er det forøvrig viktig at vi ikke uten videre setter likhetstegn mellom scientisme og naturalisme/materialisme. Muligens henger det sammen med hans syn på hvilke metoder som kan regnes som naturvitenskapelige (et koherensperspektiv som vi var inne på i forrige bloggpost er åpent for også andre forklaringsformer enn fysiskalske, hvis det er mest koherent). Den eneste varianten han ser er i en grunnleggende konflikt med religion, er eksistensiell scientisme.

Finner så Stenmark mange scientister?

Han oppgir ingen statistikk, men argumenterer for at det er vanskelig ikke å se at biologister som Edward O. Wilson (som argumenterer for at all menneskelig adferd, fra moral og politikk til kunst og religion kan forklares biologisk), Francis Crick, Dawkins og andre viser tydelige forsøk på naturvitenskapelig ekspansjonisme.

I Svar på tiltale trekker jeg selv da også fram Alex Rosenberg (i The Atheist's Guide to Reality: Enjoying Life without Illusions) og argumenterer for at både Sam Harris og Dawkins har klare symptomer når de (og jeg siterer dem en rekke plasser) i så stor grad legger opp til at de eneste gyldige forklaringer er naturlige/naturvitenskapelige.

Vi ser også uttrykk for dette når man gjør spørsmålet om Guds eksistens til et naturvitenskapelig spørsmål, eller hevder som Harris at moral kan og må begrunnes i naturvitenskap.

Og vi ser det hos norske biologer som Terje Bongard og Eivin Røskaft når de hevder i artikkelen Evolusjon, samfunn og kultur i antologien Tanker om samfunn (Universitetsforlaget, 2012) at "Makevalget driver fram all menneskets historie. Tidløse kunstverk og banebrytende oppfinnelser [...] er eksempler".

Det er vanskelig å fri seg fra at det er noe annet enn scientisme hvis noen på ramme alvor mener at oppfinnelser som hjulet, ilden, matematikken, boktrykkerkunsten og dampmaskinen, for ikke å si kunstverk som Den guddommelige komedie, Atenerskolen og Skrik er drevet fram av ... valg av make.

Og så har vi norske skeptikere. Den dagen Svar på tiltale ble lansert (12. november) var jeg involvert i en av disse facebookdebattene om religion og vitenskap og der ble det gitt klare meldinger som at

"Dette kommer jo inn på vitenskaplig skeptisismes grunnlag; at naturalisme er den eneste måten vi har for å vite noe. Å dra inn det overnaturlige er en sann motsetning til dette." 

"Jeg er enig med deg i mye, men det er altså ikke den ting vitenskapen ikke kan si noe om. Men det er MYE den enda ikke har sagt noe om".

"Det er ikke mulig å være gudstroende og skeptiker samtidig. Det er gjensidig utelukkende, på samme måte som en firkantet sirkel."

Det er vel ingen som mener at med Evens noe ladete penn at "samfunnsvitenskap og humanvitenskapene forkastes som overtro", men altså ikke helt uvanlig å hevde at det ikke er "den ting vitenskapen ikke kan si noe om".

Dermed ser jeg altså ingen stor grunn til å "demontere" som en en stråmannen "at «scientistene» forkaster alt annet enn naturvitenskap", og ikke bare fordi scientisme kommer i flere farger. At noen/mange klarer å kombinere en "materialistisk og naturalistisk grunnholdning" "med en fenomenologisk tilnærming til kunsthistorien, eller et strukturfunksjonalistisk syn på samfunnsutvikling" er utvilsomt.

Men det betyr ikke at alle de som kombinerer dette vil avvise at den beste forklaringen egentlig er biologisk (siden all historie om universet og mennesket dypest sett er fysisk/biologisk). Med fare for å innføre en stråmann kan det godt være at en del vil mene at det kun skyldes at vi ikke er kommet så langt (og muligens aldri vil gjøre det) at vi ikke anvender biologiske forklaringer på flere felter.

Selvsagt er scientisme langt fra en flertallsposisjon. Og det er vanskelig å vite hvor mange som faktisk lener seg til den, i hvert fall de mer ekstreme variantene. Men det er nok grunn til å holde fast på at den ikke er helt marginal blant det som på fint kalles nye ateister.

Så får vi håpe noen kan undersøke antallet nærmere med vitenskapelige metoder.

Magikeren Dawkins

Som nevnt dukket tre bøker opp i postkassen i går, som ved en magisk manøver.

Den siste av de tre er The Magic of Reality. How We know What's Really True, en populærvitenskapelig bok, skrevet for ungdom og av ingen ringere enn Richard Dawkins.

Når jeg kjøpte den er det ikke fordi jeg er ungdom eller tilhenger av Dawkins. Grunnen er rett og slett at jeg liker vitenskap og oppdaget at tegneren som var valgt til å illustrere prosjektet var Dave McKean som tidligere har gjort en rekke fremragende verker på egen hånd og sammen med Neil Gaiman. Det er i det hele tatt godt å se at Dawkins satser på kvalitet når han skal lage noe for ungdom.

Men det er nok en del andre ting som det ikke er fullt så godt å se.

Og da snakker vi ikke om det vitenskapelige i boken. Dawkins er en mester i å formulere seg engasjerende, poetisk og pedagogisk. Selv om deler av boken nok er på et nivå man må være et stykke opp i tenårene for å forstå, får vi gode forklaringer på alt fra evolusjon til jordrotasjon.

Det som gjør at enkelte av oss forutsigbart nok rynker på piggene, er at han synes vel så opptatt av å angripe religion som å fremme vitenskap. Man griper seg flere ganger i å lure på om motivet for sistnevnte er førstnevnte, ikke minst fordi boken er gjennomsyret av spark mot alt som smaker av noe overnaturlig, og dette omtales utilslørt som fienden.

Selv om han er raus nok til å starte boka med å fortelle at "Reality is everything that exists" (noe som jo åpner for mangt, selv om han pussig nok formulerer seg på en slik måte at han medgår det skaper problemer siden dinosaurer ikke lenger eksisterer), er han ikke fullt så raus når det gjelder hvordan vi skal avgjøre om noe er virkelig eller altså sant. For der er han ubønnhørlig. Det handler kun om hva naturvitenskapen kan oppdage.

Hvis det er spillereglene er det per definisjon ikke mulig å godta noe annet enn naturlige forklaringer på noe som helst.

Og dette er ikke bare en nøytral konstatering eller en erklæring om personlig preferanse. Nei, alt som smaker av noe overnaturlig er ikke bare dårlig naturvitenskap, det er fienden av enhver forklaring ("Science and the supernatural: explanation and its enemy", side 19). Han utdyper med at 

Now I want to return to the idea of the supernatural and explain why it can never offer us a true explanation of the things we see in the world and universe around us. Indeed, to claim a supernatural explanation of something is not to explain it at all and, even worse, to rule out any possibility of its ever being explained. Why do I say that? Because anything 'supernatural' must by definition be beyond the reach of a natural explanation. It must be beyond the reach of science and the well-established, tried and tested scientific method that has been responsible for the huge advantage in knowledge we have enjoyed over the last 400 years or so. To say that something happened supernaturally is not just to say 'We don't understand it' but to say 'We will never understand it, we don't even try' (side 23).

Dawkins foretar med andre ord kunstløptricket en Omvendt Anselm. I stedet for å si at noe må eksistere fordi vi ikke kan tenke oss noe høyere, sier han at noe ikke kan være en forklaring hvis vi ikke kan måle det.

Det er selvsagt lurt å bruke empiriske metoder og matematiske modeller innenfor naturvitenskapen, men å si at en dette er det eneste verktøyet vi har for å finne ut hva som er sant, uten å argumentere for det, blir ikke bare uredelig, men selvmotsigende. For "sannheten" at naturvitenskapelige forklaringer er eneste mulige vei til all sannhet er ikke selv mulig å vise naturvitenskapelig.

Nå er det selvsagt fint å forenkle i en ungdomsbok, men det er tydelig at dette for Dawkins ikke handler om forenkling for fjortiser, men om filosofi for alle.

Men hvis dette er hans filosofi, bør han vedgå at dette er en filosofisk posisjon som han deretter må argumentere for at gjelder mer enn naturen eller mer enn påståtte påvirkninger på naturen fra helbredere eller homeopater, ikke bare slå fast at dette er eneste mulige forklaring på "everything that exists".

Vi ser med andre ord at Dawkins igjen forlater rollen som populærvitenskapelig formidler. Han trer i stedet inn i rollen som søndagsskolelær. Og i fravær av flannelograf, bruker han Dave McKean.

Men han bruker i liten grad noe faglig utover naturvitenskap. Dermed er det interessant å se hvordan han hele tiden oppfatter mytologi og religion som forsøk på konkurrerende forklaringer til naturvitenskap. Han lever i den troen (uten snev av kildehenvisning eller begrunnelse) at "just so stories" (som om hvordan bjørnen fikk kort hale eller leoparden flekker) uten videre er ment som ekte årsaksforklaringer og ikke som underholdende eller meningsgivende fortellinger rundt leirbålet.

Dermed er det ikke uventet at han heller ikke oppgir navnet på noen kjente filosofer eller naturvitere i historien som har brukt dette slik. 

Muligens er det fordi han tror at det var slik man forklarte alt mulig at han fremstår forundret over at det ikke er flere slike mytologiske forklaringer. For det er så mye i naturen som trenger å forklares, ikke minst hvorfor det er et sånn overveldende antall arter.

At disse fortellingene kan ha en annen funksjon enn Dawkins legger opp til og at man derfor kanskje ikke trengte så mange, er han ikke inne på verken her eller i andre bøker. Eller hvorfor noen ved sine fulle fem i noen som helst kultur skulle tro at alle slike bevisst mytologiske fortellinger er reelle forklaringer folk flest tok bokstavelig.

Alister McGrath har understreket dette i en årekke, og gjør det igjen i Surprised by meaning (side 8):

In his brilliantly argued critique of "New Atheism", the leading British Cultural critic Terry Eagleton ridicules those who think religion was invented to explain things. Eagleton has in mind the faintly ludicrous overstatements of Christopher Hitchens on this matter, such as his brash assertion that, since the invention of the telescope and microscope, religion "no longer offers an explanation of anything important" (god is not great, side 282).

Det er ikke slik at man "fant opp" kristen tro som konkurrerende forklaring på lyn og torden eller sykdom. Det er ikke slik at man før trodde Gud dyttet sola over himmelen i en vogn eller snurret månen rundt lillefingeren.

Men siden alt som smaker av noe overnaturlig er mytologi for Dawkins slår han alt - enten det handler om guder eller Gud - i hartkorn som egentlig det samme.  Han oppfatter mytologier der solen er en levende gud på linje som en metafysisk påstand om at solen er skapt av Gud.

For Dawkins er med andre ord spørsmålet om "hvem er solen?" det samme som "hvorfor finnes solen?" (side 123). Og dermed kan han stille det retoriske spørsmålet om hvorfor solen ble skapt på den fjerde dag (og det "av stammeguden YHWH") osv. uten å skjelne til noen form for forskning på hebraisk, forståelse av tenkesettet eller demonstrasjon at dette noen gang er blitt tatt som naturvitenskap og dermed skal latterliggjøres siden det ikke fremstår som naturvitenskap.

Det er i det hele tatt interessant å observere hvordan Dawkins er innom ulike mytologier, men passer nøye på at ingen ikke skal ha tvil om hvem han egentlig har i tankene. Dermed brukes stort sett Jesus eller Bibelen som eksempler på overnaturlig oppsinn, eller mytologier som Dawkins alltid kaller det. Og det er selvsagt ikke slik at han nevner noen historikere, eller kriterier for å avklare hva som ev. måtte være historie eller godt bevitnet i Bibelen.

Nei, straks en fortelling nevner noe overnaturlig er den per definisjon myte og altså usann.

Dawkins imponerer kort sagt ikke med logikk eller litteraturanalyse når han får seg til å skrive som om  eventyret om Askepott der et gresskar blir til en vogn er hundre prosent på linje med fortellingen om at Jesus gjorde vann til vin (side 247).

Med andre ord at noe som alle, selv små barn, vet er diktning er identisk med en fortelling som påstås å være basert på øyenvitner.

Taktikken er grei: Forklar at all mytologi = usann = overnaturlig og vri dette til at alt overnaturlig = mytologi = usant.

Det er dermed ikke overraskende at han også merker kortene ved å si at

After the death of almost any famous person, hero or villain, stories that somebody has seen them alive start rushing around the globe. Thus was true of Elvis Pesley. of Marilyn Monroe, even of Adolf Hitler. It's hard to know why people pass on such rumours when they hear them. but the fact is that they do, and that is a big part of the reason why rumours spread (side 248).

Bortsett fra detaljer som at det er sjelden noen berømte avdøde personer blir påstått sett i live (eller som spøkelser), er det opplagt at det han egentlig vil si er at fortellingen om Jesu oppstandelse er som forventet og føyer seg inn i rekken av disse "nesten alle" berømte personer.

Skulle noen være i tvil om hvem som er elefanten i rommet slipper han fort katta ut av sekken.

Elvis Presley and Michael Jackson lived to recently for traditions to have grown up, so not many people believe stories like 'Elvis seen on Mars'. But maybe in 2000 years' time...? (side 251)

Kanskje det. Siden det tok ... 2000 år før noen begynte å tro på Jesu oppstandelse.
I det hele tatt er det ikke annet å vente enn at den britiske 1700-tallsfilosofen Hume trekkes inn for at
leserne skal forstå at et mirakel uansett er den minst sannsynlige forklaringen.

That no testimony is sufficient to establish a miracle, unless the testimony be of such a kind, that its falsehood would be more miraculous than the fact which it endeavors to establish (side 255).

Basert på dette "beviset" er det bare å ta tak i mirakler. Og da er det ikke akkurat hindusitiske, åsatruiske eller muslimske han fokuserer på, men Bibelen og katolsk historie, samt en presentasjon (antagelig fordi ungdom og bilder er involvert) av kusinene Elsie og Frances Griffith som i 1917 påstod å ha fotografert feer i hagen (side 255-56).

Dawkins gjør det lett for seg når han illustrerer naturlige kontra overnaturlige forklaringer med et korttricks. Ja, det er helt usannsynlig at fire spillere får fordelt alle kortene i samme farge ved en tilfeldig utdeling av en tilfeldig stokket kortstokk). Men her kjenner vi altså sannsynligheten kvantitativt. Vi vet oddsene hvis man skal stole på flaks.

Dermed er det lett å vite at dette er et tricks og å se (hvis Hume har rett) hvor kvantitativt usannsynlig det er at dette skal være et mirakel. For det er alltid mer usannsynlig enn naturlige forklaringer.

Men her forregner Dawkins seg. Han begår i likhet med Hume en tankefeil. Når det kommer til påståtte mirakler kjenner vi rett og slett ikke oddsene fordi vi ikke vet hva som lurer i buskene av feer eller fjøsnisser. Vi kan ikke si noe på forhånd om kvantitativ sannsynlighet, selv om vi for vår egen del ikke kan tro at det er særlig sannsynlig fordi vi ser liten grunn til å tro på feer eller fjøsnisser.

Vi kan dermed heller ikke si noe om oddsene f.eks. for at Jesus stod opp fra de døde. Eller, vi kan vel si at de er null, hvis vi leter etter en naturlig forklaring. Men siden ingen påstår at dette har en naturlig forklaring, er vår vurdering av hva som er mulig og kan ha skjedd nødt til å ta hensyn til bl.a. spørsmålet om det finnes en Gud og hvor tenkelig det i såfall er at en slik Gud kan ha reist Jesus opp fra de døde.

Poenget er ikke å hevde at dette gjør mirakler til den mest sannsynlige forklaringen eller noe slik tøv, eller at vi ikke først og fremst skal lete etter naturlige forklaringer, men at Dawkins sin omgang med Hume og sannsynlighetsvurderinger knyttet til angivelige mirakler blir simplistisk.

Det er som med tryllekunsterne han stadig trekker fram, han avleder oppmerksomheten og gjør noen bevegelser vi ikke ser. Dermed kan Dawkins trylle fram konklusjonen og tenkesettet han ønsker.

Likevel er det som om han opplever at noe kan skurre. Muligens innser han at det blir for enkelt, som når han i fortsettelsen igjen tar opp fortellingen om Jesus som gjorde vann til vin. For plutselig justerer Dawkins på argumentasjonen. Han avviser ikke det hele med bare et kjekt "dette er et mirakel og dermed uansett den minst sannsynlige forklaringen".

I stedet trekker han inn en Jesus-fortelling alle vet er diktet opp for "omtrent 500 år siden" (nærmere bestemt julesangen Cherry Tree Carol, side 262) og hevder at denne er akkurat like lite sann. Uten å nevne at fortellingen om at Jesus gjorde vann til vin er skrevet ned av noen som hevder at det faktisk har skjedd og det mens folk som kan ha sett det, eller i hvertfall snakket med noen som kan ha sett det, fortsatt var i live.

Vi snakker med andre ord om enda et tanketricks. Siden et dikt om Jesus 1500 år etter hans død er usant må en fortelling om Jesus fra 60 år etter hans død også være det. For begge handler jo om mirakler. Siden A = B må C = B.

Likevel begynner han å trekke inn at vann til vin bare finnes i Johannesevangeliet, og "tilfeldigvis ikke i de andre tre". Det er nesten så man må spørre ham om han ville ha trodde det om det var nevnt i to evangelier, eller i tre.

For hvorfor bry seg om noe slik som historiske kriterier hvis en mirakelfortelling uansett er minst sannsynlig? Kan det være at det rører seg noe i bakhodet han har hørt om kriterier eller kristne argumenter?

Det går uansett fort over.

Dermed avslutter Dawkins i samme spor som han begynte, bare med enda kraftigere krutt og kanoner. Det er ikke lenger nok å si at andre typer forklaringer enn naturvitenskapelige på noe som helst er feil eller ingen forklaring i det hele tatt. Nei, det ikke bare latskap - det er uærlig.

We can say the same thing about all alleged miracles, all 'supernatural' explanations for anything. Suppose something happens that we don't understand, and we can't see how it could be fraud or trickery or lies: would it ever be right to conclude that it must be supernatural? No! As I explained in Chapter 1, that would put an end to all further discussion or investigation. It would be lazy, even dishonest. For it amounts to a claim that no natural explanation will ever be possible. If you are saying that anything odd must be 'supernatural' you are not just saying you don't currently understand it; you are giving up and saying that it can never be understood (side 263).

Budskapet i boka er altså ikke bare at all religion og mytologi er fienden og farlige konkurrenter til naturvitenskap, men også at det er komplett idiotisk, latskap og direkte uærlig å tro på noen som helst form for mirakler, uansett.

Uten at man engang trenger å se etter.

Jeg vet ikke om dette er den beste måten å lære bort skepsis eller kritisk tenkning, avsløre tankefeil, unngå dogmer eller å bli glad i naturvitenskap.

Likevel kommer i det minste jeg til å bruke den til det fremover, overfor voksne og ungdom. Selv om det nok blir på en noe annen måte enn Dawkins har tenkt.

Med scientisme i halsen

Det kan bare komme som en bombe at jeg av og til har fornøyelsen av å diskutere tro og vitenskap. Etterhvert har det da også blitt noen artikler og kapitler om dette i ulike sammenhenger.

Det forhindrer ikke at det fortsatt ender med opptil flere millimeters heving av øyenbryn, for ikke å si senking av haken, når jeg ikke alltid like utydelig mumler noe om at det ikke trenger å være noen motsetning mellom dette, eller (hold dere fast) at de gjensidig kan styrke hverandre.

Spesielt skjer dette, når jeg bumper borti noen - spesielt nye ateister - som fremstår med en eller annen variant av scientisme, eller litt enkelt sagt en form for vitenskapstro som hever og/eller totaliserer naturvitenskapelige forklaringsmodeller (det finnes altså flere) til å omfatte tilværelsen som helhet.

Gis naturvitenskapen forståelses- og forklaringsmonopol på alle områder, ender dette for noen med at det som ikke har dekning i naturvitenskapen (og man tenker da gjerne på det litt ladete ordet "tro"), ikke er virkelig.

Man tror til og med at alle som er uenige i at vitenskap er det avgjørende "says it all" for alt, tror at virkeligheten tilpasser seg min tro. Men virkeligheten er nå engang ikke slik at den danser etter min pipe - eller etter scientistenes tro.

Uansett hva vi mener, må vi prøve våre oppfatninger mot nettopp denne virkeligheten, hva den nå er.

Etter et foredrag i Forum Berle om Rudolf Steiner og sanseløs forskning fikk jeg spørsmål fra en kjent høyesterettsadvokat og antroposof om hvordan en lutheraner (ettersom jeg nå engang tilstod å være medlem av Statskirken) kunne angripe et annet livssyn for mangel på rasjonalitet og etterprøvbarhet.

Underteksten var klar: Kristne i alminnelighet, og muligens lutheranere i særdeleshet, lå tynt an i en rasjonell diskusjon.

Ettersom jeg har et visst engasjement også som det som kalles skeptiker, tenker nok noen uvilkårlig at jeg må leve i to forskjellige verdener. Hvordan kan man ellers være både kristen og skeptiker? En opplagt løsning er å dele verden i to - en skeptisk del og en religiøs.

Det er imidlertid kanskje ikke så opplagt at dette er en todeling som jeg er klart uenig i.

I stedet for å dele verden i ulike sfærer (som ikke overlapper), oppfatter jeg det som mer fruktbart å se på verden og våre forestillinger om den, som noe som ligger på ulike nivåer. Jeg ønsker rett og slett et livssyn som bunner i dypere og mer fundamentale forhold enn etterprøvbar vitenskap.

Det betyr ikke at jeg ser på vitenskap som noe som det krever ekstremt mye å tro på. Tvert i mot er vitenskap såpass egnet til å finne ut av den fysiske virkeligheten, at den forsvarer seg selv.

Men vitenskap reiser også spørsmål. Hvorfor fungerer metodene? Hva kan de brukes til? Hva er ulike vitenskapers avgrensninger? Kan de misbrukes? Og er det noe galt med misbruk?

Vi lever alle i en virkelighet som må tolkes. Det hjelper ikke om hvor sterkt vi opplever at det er selvsagt at vitenskapen er det som gjelder, og at det liberale norske samfunn, eller fargerike fellesskap, er et selvfølgelig ideal.

For selvfølgelighetene skifter.

En azteker på 1400-tallet hadde andre selvfølgeligheter enn en fjortis fra Stovner. En tradisjonalistisk hinduist som mener at verden er en illusjon, oppfatter naturvitenskapens verdi, for ikke å si virkelighet, annerledes enn en empirist fra England.

Nettopp fordi vi styres så mye av selvfølgeligheter, trenger vi en (unnskyld uttrykket) bærekraftig tro på vitenskapens mulighet, verdi og viktighet - og på at dette handler om et umistelig og ikke-selvfølgelig prosjekt.

Enten vi utsettes for budsjettrunder, postmoderne vrier eller en tro på at vi er biologiske roboter uten evne til selvstendig refleksjon og frie valg, er vi avhengige av noe som får oss til å tro på og støtte vitenskap som prosjekt.

Men det betyr nettopp at vi må lene oss på noe dypere (eller høyere, enhver får velge metaforen som man trigger mest på) enn vitenskapen.

Vi befinner oss i et sammensurium av hendelser, data, opplevelser og antagelser. Dess mer en virkelighetsforståelse eller livstolkning kan skape sammenheng (eller koherens som det heter på filosofisk) mellom disse dataene, dess større grunn er det til å feste lit til denne forståelsen eller tolkningen.

Noen av disse dataene kan vi finne i vitenskapelige modeller, eller i det som ligger til grunn for disse modellene. En annen type data er den som peker på at vitenskap faktisk er mulig.

Vi lever i en verden med så stor grad av konsistens og regelmessighet at empirisk forskning faktisk gir mening - og resultater. Kan dette antyde noe om hva som eventuelt kan ligge bak den fysiske verden, eller er den bare det som på språket kalles et "brute fact".

En tredje type data er mine egne (fenomenologiske) opplevelser av meg selv, av min bevissthet, mitt jeg, min frie vilje, min erkjennelse av rett og galt etc. Er dette realiteter eller illusjoner, folkepsykologi eller fakta? Og hvis det er illusjoner, hvor rasjonelt er det da å si at vi er rasjonelle eller har viten?

En fjerde type data er eksistensen av ulike typer livssyn og religioner. Disse kommer i såpass mange farger og fasonger, begrunnelser og bastantheter, at det blir meningsløst å låse alle inne i én bås som "religion" der alt i prinsippet er prikt likt, siden det angivelig bygger på (blind) "tro" og ikke på "viten".

Livstolkninger må omfatte alt dette, ellers er det ikke livstolkning.

En grunn til at jeg er kristen er at det gir en helhetlig virkelighetsforståelse som omfatter både verdier og vitenskap. Det kan til og med argumenteres for at varianter av denne virkelighetsforståelsen har vist seg egnet til å stimulere fremveksten av moderne vitenskap. En begrunnet tro på en Lovgiver bak naturen styrket og begrunnet troen på lover i naturen.

Først mot et bakteppe der Gud generelt sett opprettholdt naturens aktiviteter rytmisk og regelmessig, ga det mening å snakke om mirakler. Disse var sjeldne spesialtilfeller av Guds inngrepen i en natur som ikke oppførte seg vilkårlig eller etter innfallsmetoden. Vi levde ikke i et "freak universe".

Når jeg har sagt dette, er det fordi jeg ikke ser noen motsetning mellom tro og viten. Ordet tro er rett og slett ofte et villspor. Mange tenker uvikårlig at tro = "finne på" eller "blind tro". Dermed er det er mer presist å bruke uttrykket begrunnet tro og/eller tillit til noe eller noen.

Og være tydelig på at noen former for tro står sterkere enn andre.

Med full ydmykhet overfor at dette kan være mer eller mindre begrunnet både når det gjelder hvilke felt vi berører og hvem det er som eier denne troen (vi er - hvis vi ser nøye etter - ikke alle Thomas Aquinas, Isaac Newton, G.K. Chesterton eller Alvin Plantinga).

Sagt i overkant enkelt er viten en berettiget tro på noe som er sant. Det motsatte av tro er ikke viten, men mangel på tro. Blind tro er ikke tro, men diktning og etterdilting.

Når jeg er skeptiker, er det fordi jeg som kristen har en begrunnet tro på vitenskapens viktighet og verdi (det betyr ikke at jeg avviser at andre også kan mene å ha en begrunnet tro på dette). For å si det lettere religiøst er det Gud som krever av meg at jeg skal være skeptiker (eller for å si det med Paulus: Prøv alt og hold fast på det gode).

Og som skeptiker er jeg opptatt av å fokusere på rasjonalitet og etterprøvbarhet, av sannsynligheter og konsekvenser, av kvakksalveri, kultarkeologi og kreasjonisme, i tillegg til livssyn – og livssynskritikk.

Og det er her jeg opplever at enkelte medskeptikere kanskje tar sin vitenskapsentusiasme litt vel helt ut. Når jeg leser Martin Gardners pionerbok innen skepsissjangeren, Fads and Fallacies in The Name of Science, er det forbilledlig hvordan han avgrenser seg.

Temaet er ikke fads and fallacies i seg selv, men de som hevder å ha vitenskapelig støtte for sine påstander.

Nå berørte han ikke scientisme i denne sammenhengen (han har skrevet mer om sitt livssyn og vitenskap andre steder). Men å bruke vitenskapelige resultater - eller mangel på vitenskapelig støtte - som argument for eller mot et livssyn er problematisk. Noen ganger trekkes tankene i retning av både fads og fallacies, ikke minst når vi også har i bakhodet hvordan ulike typer vitenskapelige konklusjoner (som senere er blitt endret) er blitt misbrukt til dette (både av ateister og kristne).

Selvsagt kan man bruke det på vitenskapelig etterprøvbare spørsmål (som hvorvidt, når og hvordan livet utviklet seg eller Jerikos murer falt), men å falsifisere, eller så tvil om, deler av tekster (eller teksttolkninger) er ikke det samme som å vise at null og niks av noe i disse tekstene har noen form for realitet.

Selv har jeg i mange år holdt foredrag der jeg advarer mot å lese Første Mosebok med stoppeklokke. Det var ikke slik den ble lest opprinnelig, eller engang i antikken, middelalderen eller reformasjonen.

De som forfattet tekstene forsøkte ikke å formidle noe vi ville kalt for biologi eller geologi. De var opptatt av vår verdi, våre evner og vårt ansvar overfor skaperverket og hverandre. De uttrykte seg polemisk overfor omgivelsenes syn på astrologi og ansvar. De ikledde fortellingen en jødisk hellig tradisjon med en syvdagers syklus for å understreke betydningen av sabbaten.

Muligens tenkte de at det måtte ha skjedd på seks dager, men det var ikke det som var i fokus verken for de som skrev tekstene eller tolket dem. Kirkefedre som Augustin oppfattet da også en diskusjon om dager som noe sekundært.

Men selv om vitenskapen kan hjelpe oss til å forstå eller avvise tekster, og man som jeg kan støtte evolusjon, betyr ikke at vitenskapen dermed skal - eller kan - være et livssyn.

Samtidig er det ikke til å komme fra at det er et fristende prosjekt å lene seg til vitenskapens prestisje og hevde at mitt livssyn bygger på dette. Eller motsatt, fnyse og fnise over alle "troende" og all "tro" som hevder noe som ikke kan begrunnes strengt vitenskapelig (og som dermed ikke kan være virkelig).

En grunn til at det er rimelig enkelt å avvise scientisme i betydningen totalisering av vitenskapen som forklaringsmodell, er at den slår tilbake på seg selv. For det er ikke noe vitenskapelig resultat som forteller oss at naturvitenskapen skal ha monopol på forklaringer. Mener vi dette, har vi i stedet inntatt et valgt, filosofisk ståsted.

Skal vi vurdere om dette er et rett eller galt ståsted, går vi ikke til labben og sjekker empiri.

Veien går rett og slett til filosofien, til vurderinger av rasjonalitet, induksjon, etikk, epistemologi og hva som konstituerer ulike former for og nivåer av viten. Og gjør vi dette, har vi allerede vedgått at naturvitenskap ikke er alt.

Nå innebærer ikke dette at religion skal rydde opp der en litt hjelpeløs vitenskap ikke helt strekker til. For også "religion" må vurderes filosofisk rasjonelt. Noe blir ikke virkelig bare fordi en eller annen "tror" noe. Vi må løpende vurdere ulike livstolkninger og hvilke prinsipper - og premisser - de legger til grunn.

Blant en mangfoldig mengde litteratur om temaene kan anbefales to bøker som både er rimelig korte og som henger sammen. Vi snakker på den ene siden om Roger Triggs Rationality and Science: Can Science Explain Everything? (fra 1993)og på den andre om hans Rationality and Religion: Does Faith Need Reason? (skrevet som en slags oppfølger i 1998).

Som Trigg viser betyr en avvisning av scientisme ingen underkjennelse av vitenskapens verdi. Det handler rett og slett om mavemål på vitenskapens vegne.

Og, for å holde fast i noen tråder i denne drøftingen, om å anspore til å søke en mest mulig helhetlig virkelighetsforståelse som kan begrunne og gi mening og motivasjon for vitenskap og verdier.

Spørsmålet for meg er dermed mindre om vitenskapen kan begrunne min tro, enn om troen kan begrunne vitenskapen.