Historieløshet er så 2018

Siden jeg har sagt ja til en sluttpakke på jobben, blir det forhåpentligvis noe mer tid til foredrag og skrivning fremover - selv om jeg allerede er involvert i flere prosjekter i vanlig arbeidstid.

Ett av disse handler om tusenårsmarkeringen av 1030 - der det vil skje en god del også før 2030. I den forbindelse er det alltid interessant å observere myter og misvisninger i en rekke lærebøker og livssynsorganisasjoner om Europas historie.

Ikke minst oppfatningen av middelalderen som en blanding av parentes og mørketid. For mange synes det som om det moderne samfunn oppstod i opplysningstiden fra antikkens aske, som en fugl Føniks.

Dermed hever jeg ikke øyenbrynene så mye når sentrale personer i Human-Etisk Forbund skriver en kronikk som om det ikke skjedde noe av positiv betydning for demokratiet mellom antikken og opplysningstiden. Men det kan være grunn til å skrive noen ord, som jeg gjorde i et tilsvar på vegne av tankesmien Skaperkraft.

Dessverre er nåløyet så trangt at det ikke kom inn i Aftenposten i denne lengden, men det er mindre trangt på denne bloggen.

Historieløst om verdier og folkekirke

Det er historieløst å hoppe rett fra antikken til opplysningstiden, slik Tron Enger og Kaja Melsom gjør i et innlegg om Folkekirken 12.9. Skal vi ta på alvor utviklingen som har gjort at vi ser noen verdier som sanne og helt selvfølgelige, kommer vi ikke utenom betydningen av kristen tro.

Enger og Melsom fra Human-Etisk Forbund (HEF) har dessverre lite substansielt å tilføre debatten om Den norske kirke (Dnk) skal ha noen privilegier som folkekirke. Innlegget blir ikke bedre av mildt sagt grunnløse påstander.

Ja, som Enger og Melsom nevner har selvsagt Dnk en oppgave i «å kjempe for egen overlevelse og å spre sitt budskap». Det er helt på linje med HEF. Men det er ikke et troverdig budskap at folket vender kirken ryggen når altså rundt 70 % fortsatt er medlemmer. Man kan gå ut fra at Enger og Melsom ikke mener at når HEF har under 2 %, betyr det at folket vender ryggen til humanistiske verdier.

Spørsmålet er ikke hvor mye medlemstall endres, men hvilken posisjon og rolle de synliggjør. Likebehandling er et ideal, men alle grupper kan ikke vente helt lik politisk behandling. Vi kan ikke overse avgjørende forskjeller i historie og størrelse. Det er gode grunner til at LO har en annen posisjon enn mange andre arbeidstakerorganisasjoner, og ikke bare fordi hele 22 % av lønnstakerne er medlemmer. Hadde det vært over 70 % ville det vært underlig å hevde at folket vender LO ryggen, selv om medlemstallet gikk nedover.

Så kan og bør man selvsagt diskutere i hvilken grad enkelte grupper bør behandles annerledes, samtidig som vi ivaretar gode menneskerettslige prinsipper. Men i en diskusjon om dette, bør vi bygge på fakta. For iveren synes å ta overhånd når Enger og Melsom hevder at «stadig flere kirker står tomme». Ja, antallet på gudstjenester er ikke like høyt som før, men INGEN kirker «står tomme». Kirkebygg som er lagt ned er tatt over av andre trossamfunn.

Innlegget blir ikke bedre av hvor lettvint man tar på historien. Det er ikke kun en kirkelig fortelling å knytte vitale deler av norsk kultur til kristen tro. Tvert imot er det en ganske sær fortelling å avfeie at demokrati, likestilling og solidaritet har noe som helst å gjøre med kristen tro.

Hevder man at «demokratiet er en før-kristen gresk idé som ble revitalisert under opplysningstiden» undervurderer man kanskje de dypeste røttene til mange bevegelser som kjemper for rettferdighet, menneskeretter og likeverd. Det er ikke slik at demokrati bare er noe man uten videre kan «revitalisere» etter å ha lest en bok om gamle grekere. 

Og dette handler ikke bare om at demokratiet i antikkens Aten var for de frie, rike mannlige borgere, i praksis under 10 % av befolkningen. Grunnlaget for demokrati er også troen på likeverd og enkeltmennesker - og den er det vanskelig å få øye på i antikken, verken for slaver, fremmede eller kvinner.

Slik filosofen Morten Fastvold understreker i en artikkel i Humanist 2/2016 [basert på Sidentops Inventing the Individual og kommentert på Dekodet her], skurrer det for mange livssynshumanister å høre at tanken om at Vestens sekulære og liberale tenkesett kan knyttes til kristendommen. Vi er så vant til vår egen kultur at vi tror den er rasjonelt og etisk selvsagt. 

For oss er moralsk likhet så selvinnlysende «at vi nærmest tror at den kan sanses». 

Men gjør vi empiriske observasjoner ser vi tvert imot slik Fastvold skriver

hvor naturlig ulike vi mennesker er, både med hensyn til alder, kjønn, etnisitet, sosial status og rang, samt ytre og indre evner og ferdigheter.  

Derfor er det ikke rart at folk i den øvrige verden stusser over Vestens kompromissløse betoning av moralsk likhet, og av den store verdsettingen av enkeltindividet som følger av det.

Uten at Kirken i mange hundre år nedfelte tanken om moralsk likhet også i lover og regler, i form av høyst håndfast jus

er det langt fra sikkert at denne – samt dens tilhørende sekulære og liberale politiske orden – hadde vunnet fram her i Vesten.

Dette gjaldt ikke bare de rike eller lærde. Blant det tankemessige revolusjonerende i kristen tro var at vi alle var like overfor Gud, «uansett kjønn og sosial status og etnisitet». Slik også Jürgen Habermas har vært inne på, innebar dette i følge Fastvold en tro som fremsto

som egalitær på et nytt og slående vis. Den fikk et nærmest proletært tilsnitt som brøt med de sedvanlige elitistiske holdninger, der kravet til dannelse sto sentralt.

At kristen tro har hatt en sentral rolle, er selvsagt et annet spørsmål enn hvor mye Dnk og kirkelige ledere har gått foran i politiske kamper for rettigheter og likeverd.

Kultur- og historieutvikling handler mye om hvilke verdier vi oppfatter som sanne og sunne. Skal vi forstå kulturelle ryggmargsreflekser er det historieløst å hoppe fra antikken til opplysningstiden. En kristen virkelighetsforståelse var grunnfestet i så mange århundrer at verdiene den ga grunnlag for etterhvert fremsto som helt selvinnlysende, uansett tro. 

Dette har hatt avgjørende betydning i kampen for rettferdighet og rettigheter. Verdiene er ikke noe vi bare har lest om i gresk filosofi. De er historisk knyttet til det man så som virkelighetens natur, til eksistensens dypeste grunn – Gud.

Kanskje er mangelen på forståelse for dette, noe av grunnen til at medlemstallet i Dnk synker. Og til at det blir stadig mer avgjørende å finne gode måter å begrunne og beskytte verdiene i en tid der andre livsoppfatninger blir sterkere både i Norge og andre deler av verden. 

For dette handler om mer enn å «redde folkekirken».

Jagland legger seg ikke flat

Om man ikke akkurat kan vente at politikere alltid legger seg flate, hadde det styrket tilliten til enkelte om de av og til vedgikk feil.

Siden jeg nå har trukket frem andre politikeres ikke akkurat imponerende historiekunnskaper, fra Per Willy-Amundsens til Bård Vegar Solhjell, kan det være greit å balansere det hele med Thorbjørn Jagland.

Temaet er altså ikke hvordan man skal balansere politisk når pyramien er snudd eller klare å bygge det norske hus hvis det det slik at "Taket - det som verner huset - er samfunnets verdigrunnlag".

Som hos de to herrer over, er det i stedet perspektiver og historiekunnskap. Mer bestemt på denne bloggen som så ofte den himmelropende mangelen på forståelsen av båndene mellom rasjonalitet og kunnskap, verdier og vitenskap i kristenheten siden antikken.

Noe som er like fremtredende blant norske politikere som i norsk skole, hva man nå oppfatter som årsakssammenhengen.

For Jaglands vedkommende kan vi starte med hans berømte kronikk Snu pyramidene der Norges statsminister slår an tonen med at

Kopernikus, Kepler og Newton rev ned kirkens verdensbilde og dermed dens maktmonopol. De hevdet at jorda ikke var flat, men rund. Jorda var heller ikke universets sentrum. 

Opplysningstiden begynte. Ny vitenskap skapte ny teknologi. Dampmaskinen, elektrisiteten, toget, telegrafen og mye annet la grunnlaget for ny industri.

Her kan man problematisere det meste, inkludert påstanden om at det var en ny vitenskap som skapte ny teknologi. Men siden det ikke er plass til så mye i leserbrev, nøyde to personer uavhengig av hverandre seg i Dagbladet 7. oktober 1999 med de første to setningene.

Jeg ventet ikke noe rungende dementi selv om en mail til Jagland førte til et svar fra hans sekretær (som dengang ikke het Lundestad) at dette var svært interessant og skulle videreformidles. Men i det minste tenkte jeg at Jagland ikke ville gjenta disse påstandene.

Forrige årtusen var altså en naiv tid.

Det bør dermed ikke overraske at Jagland som stortingspresident for ti år siden, i kjølvannet av karikaturstriden, brukte myten i en formaning i Aftenposten til muslimske miljøer om å ta lærdom av at kirken kunne endre syn.

Hvordan hadde det gått med kristendommen hvis den fortsatt lærte at jorden er flat? På grunn av kritisk tenkning måtte imidlertid kirken endre sitt verdensbilde og kristendommen overlevde som moralsk og religiøs kraft. 

Eller at leder av Nobelkomiteen og generalsekretær for Europarådet skrev i Dagsavisen i 2010 at 

Nye vitenskapelige framskritt banet i sin tid veien for opplysningstiden i Europa. Jorda var ikke lenger flat.

Noe som viser at Jagland ikke har gjort nye fremskritt i vitenskapshistorie.

Nå betyr ikke det at vi uten videre kan kaste barnet ut med badevannet. Det er ofte grunner til hjertesukk og retoriske hjelpeløsheter. Amundsen, Solhjell og Jaglands må forstås på bakgrunn av bekymringen for retninger som ikke har det de oppfatter som opplysningsverdier i ryggmargen. 

Det er flott at Jagland og andre løfter frem verdien av religionskritikk, ytringsfrihet og karikaturtegninger. Men ikke fullt så flott å undervurdere hvor mye som skal til av religiøse og dypkulturelle ressurser, for ikke å si historiske erfaringer, for å forsvare fornuft og vitenskap, demokrati og likeverd, kritisk debatt og mindretallets rettigheter.

I stedet er det alltid fristende å bruke det at "kristendommen" har endret seg på noen få hundre år, som et argument for at det bør sannelig "islam" også. Men selv om mangt endrer seg over noen generasjoner, er det ikke gitt at alt har endret seg så mye eller på den måten eller av de grunnene som statsledere tror. 

For stiller man feil diagnose, er det ikke opplagt at man finner rett medisin.

Vestlige verdier er ondskap

Det er ikke ofte en skolestil artikkel klarer å bomme så mye på målet og treffe så mange åpne dører, som Arne G. Skagestads Vestens brutale historie i Aftenposten i går.

Tilsynelatende handler det hele om ytringsfrihet.

Terroraksjonen i Paris og København har fått vestlig presse til å slå ring rundt ytringsfriheten – forstått som en spesifikk vestlig verdi. Hva om vi pirker litt borti dette med Vestens forståelse av seg selv? Det kan være nødvendig om vi vil prøver å forstå de sterke reaksjonene i muslimske miljøer.

I realiteten er det et påskudd for den rituelle europeiske selvpiskingen.

Fordi vi har gjort mye galt i Vesten, bør vi ikke snakke for høyt om vestlige verdier. Fordi noen europeiske land har angrepet muslimske land, er det ikke rart at muslimske miljøer blir provoserte når vi snakker om ytringsfrihet.

Muligens er det grunnen til at resten av artikkelen ikke berører ytringsfrihet eller noen annen verdi som ofte omtales som vestlig. I stedet handler det om at vestens historie ikke er så bra som vår "forståelse av seg selv".

Hvordan man nå måler sånn eller hvilket belegg man måtte ha for at den fremstilles spesielt bra i skoleverk eller media.

På samme måte som det ikke gis noe belegg for hvor "Gandhi-sitatet" er hentet fra.

En journalist fikk møte Indias store frihetskjemper, Mahatma Gandhi og stilte spørsmålet: Herr Gandhi, hva mener De om vestlig sivilisasjon? «Jeg tror», svarte Gandhi, «at det hadde vært en god idé».

Dermed ser Skagestad det ikke som en god idé å diskutere om det hadde gjort noen forskjell på effekten av Gandhis ikke-voldstaktikk i India, om kolonimakten hadde vært seirende nazister.

På samme måte som han ikke ser grunn til å diskutere den indiske ... sivilisasjonens kastesystem og enkebrenning.

Stemningen blir ikke bedre når Bjørnebo siteres med at Europa er ondskapen selv. Nei, skal vi ha håp om å bli bedre, må vi slutte å holde oss til europeiske verdier.

 «Inntil man har lært å tenke u-europeisk, står man i det ondes tjeneste.»

Hvor ond har så Europa vært? Veldig ond.

Under overskriften Utryddet andre folkeslag kan vi lese at europeerne de siste 500 årene har slaktet ned eller ryddet unna andre folkegrupper, hva som nå er forskjellen. 

Spanjolene kom til en verdensdel med 70–75 millioner innbyggere. Hundre år senere var en stor del av befolkningen utryddet, direkte eller ved påførte sykdommer.

At antallet som levde i Amerika før Columbus er omstridt, nevnes ikke. Det nevnes heller ikke at de aller fleste som omkom ble rammet av sykdommer som ikke var påført bevisst. Hadde tyrkere eller thailendere kommet i stedet for spaniere, ville resultatet vært stort sett det samme.

På samme måte diskuteres ikke om aztekernes menneskeofringer i titusentall eller systematiske slaveri og krigføring mot nabostanmmer ville ført til mindre motstand om folk fra andre kulturer hadde kommet til Mellomamerika.

I stedet beskrives en "ny voldsbølge" etter at "europeerne hadde utryddet de fleste indianerne". Så mange som 40 millioner slaver ble hentet fra Afrika og muligens omkom nesten halvparten i slaveskipene.

Uten at det nevnes noe om den muslimske slavehandelen i og utenfor Afrika, med svære slavekaravaner og pirattokter så langt nord som til Island, i over tusen år. Det er dessverre vanskeligere å finne tall på dette, siden man dokumenterte dette dårligere enn europeere og amerikanere, men det er gode grunner til å regne også dette i mange titalls millioner.

Når jeg nevner dette, er det ikke fordi det er grunn til å unnskylde den transatlantiske slavehandelen. Det er fordi det ikke er noen grunn til å unnskylde eller underslå annen slavehandel.

Og enda mindre til å bruke europeiske grusomheter å angripe gode vestlige verdier.

Det blir ikke bedre når Skagestad behendig skjærer over én kam.

Vi mistolket Darwin med vilje og konstruerte et tankesystem som vi kalte sosialdarwinisme. Ifølge den ga vi oss rett til å utnytte/utrydde de svake. Dermed legaliserte vi europeisk brutalitet.

Han definerer ikke hvem disse "vi" er som mistolket Darwin. Eller forklarer hvordan vi kunne være så brutale før Darwin.

Eller om andre har vært like eller mer brutale, selv uten sosialdarwinisme, fra assyrere til romere til arabere til mongoler til  tyrkernes folkemord på armenerne for hundre år siden.

Så kommer en masse løsrevet og konkteksttomt om moderne forhold som Afganistan og Irak og tortur før konklusjonen.

Kanskje vi burde være litt mer ydmyke når vi snakker eller skriver om vestlig sivilisasjon og europeiske verdier?

Kanskje, selv om det skal godt gjøres om denne gruppen"vi" som bør være "litt mer ydmyke" kan omfatte ham selv.

Siden Skagestads konklusjon i likhet med resten av artikkelen har forlatt innledningen, kan det være greit å nevne at det ikke er grunn til å være like ydmyke med alt.

For det er takket være denne ytringsfriheten i Vesten at vi kan snakke negativt om Vesten.

Mens det nettopp er fraværet av slike verdier i en del andre kulturer som gjør at de ikke tar de samme oppgjørene som vi har gjort, enten vi snakker om arabernes adferd i India eller tyrkernes mot armenerne eller svært mye annet.

Hele artikkelen gjør dermed den interessante vrien å forutsette det som skal motbevises. Det er nettopp vestlige verdier som ytringsfriheten som gjør at den kan skrives.

Markus mot mumiene

Det er sjelden journalister eller redaksjoner avslører seg mer enn når de kan rapportere som evangeliefunn.

Forventningen til at disse kan kaste nytt lys over Jesus er stor, enten evangeliene er fra det andre eller det niende århundre. Store overskrifter om at dette utfordrer eller sår tvil om kristne oppfatninger skader ikke salgs- eller klikketall.

Derimot er man mindre på banen med motsatte kommentarer når det dukker opp funn som kan bekrefte evangeliene.

Når Aftenposten forteller at Verdens eldste evangeliefunn kan være fra før år 90, er ikke temaet at det gjør den tradisjonelle oppfatningen mer troverdig.

Det sies ikke noe om at det kan bekrefter for n'te gang at Dan Brown og andre med konspirasjonsteorier om Bibelens tekster er på jordet.

Man bruker det dermed heller ikke til å si at det kan understreke at fagmiljøene lenge har gjort rett i å avvise den muslimske tanken om at kristne skrev om Bibelen for å unngå at den passet med Koranens budskap.

Og det holdes tyst om at Bart Ehrman om dette er rett kan stå i fare for å må skrive om på flere av sine bøker der han hevder at vi ikke har originalene eller kopier av originalene, eller en gang "kopier av kopiene av kopiene av originalene".

Nei, dette handler nå om at metoden man har brukt for å finne evangeliet er ... omstridt. Og man nøler ikke med en litt ironisk tone over dem som er "sterke i troen".

For dem som er sterke i troen vil kanskje uttrykket «Herrens veier er uransakelige» være dekkende. Men metoden som er brukt for å avdekke det som antagelig er det eldste fragmentet til nå av Markusevangeliet, har opprørt deler av det arkeologiske miljøet.

Det er altså ikke slik at man nevner eller går tilbake på de vanlige uttalelsene om problemer i overleveringer av teksten. I stedet handler det om problemer med funnet av teksten, selv om man altså uthever det som er sensasjonen her.

De eldste fragmenter av evangeliske tekster før det nye funnet av Markus-teksten er fra det andre århundret. Markus-funnet er imidlertid datert til før år 90, det vil si ganske kort tid etter at originalen ble forfattet. Det gjør det helt unikt som historisk dokument. Men måten det er funnet på, skaper storm. For å kunne lese manuskriftet har forskerne nemlig måttet ødelegge historiske artifakter mange arkeologer mener er viktige i seg selv.

Og det er noe som man selvsagt kan og bør diskutere. Men her blir det altså i overkant påtagelig. Vi snakker ikke om forgylt papyrus i masker for faraoer (og ikke bare fordi det var slutt på faroer over hundre år før), men halvbillig gjenbruk av papyrusruller.

Sist jeg sjekket var det ikke mange forskere som mener at det er ille at man har måttet ødelegge segl på gravdører eller gravdørene selv når man åpner kongegraver i Egypt.

Selv journalister må da forstå at tekstfunn fra første århundre tross alt er mindre interessante enn måten de i ettertid er blitt brukt til å lage mumier av?

Med forbehold om de gangene tekstene kan bekrefte Det nye testamentet.

Uansett er det litt tidlig å si noe om hva dette funnet faktisk betyr, slik en langt bedre artikkel i Live Science forklarer. Fragmentet er datert med C14-metoden til rundt år 90, men ikke publisert ennå.

Det er nok likevel ingen grunn til å holde pusten i påvente av overskriften Evangeliene fantastisk godt bevart! med påfølgende diskusjon av hva den (ahem) ... overraskende vendingen kan bety.

Her er ellers en video der Craig Evans forklarer mer om funnet.

Hvorfor taper vitenskapen?

Det er både gledelig og sørgelig når Aftenposten og Forskningsrådet går sammen om å invitere til debatt i Munchmuseet onsdag 17. september om Hvorfor taper vitenskapen? 

Som invitasjonen forteller er vi havnet i den ikke helt lystige situasjonen at nesten halvparten av oss avviser eller ikke er klar over hva forskning sier om alt fra vaksiner til konspirasjonsteorier.

40 prosent av oss vil ikke følge myndighetenes råd om influensavaksine, alternativbevegelsen har aldri stått sterkere og på nettet florerer konspirasjonsteoriene.

Følgende spørsmål er dermed godt. 

Hvorfor når ikke det vitenskapelige miljøet ut med kunnskap, kritisk tenkning og helseråd som er dokumentert?

Det er nok mange grunner til dette. Seminarer vil garantert ha hjertesukk om de fleste, basert på solid og bitter erfaring.

Men samtidig kan man mistenke at flere i panelet har blindfelter som viser hvor mye opplagte sannheter styrer hva vi tar til oss av kunnskap - og interessen for å gjøre det.

Nå er ikke dette ment som en kritikk av ett av de mer oppegående paneler jeg har sett på en stund. Når vi kaster stein mot andres manglende evne eller vilje til å ta til seg av etterprøvd kunnskap, sitter nok de fleste av oss i glasshus, eller har i det minste ett glassvindu eller fire.

Likevel er vi altså alle mennesker. Vi har blikk og musikalitet på våre egne fagfelt, men ikke like mye på alle andre. Vi er ikke like kritiske til all kunnskap vi har fått inn med morsmelken. Vi har våre preferanser. Vi har våre fordommer. Sannheter som bryter med disse kan ikke bare være vanskelige å akseptere, de kan være umulige å oppdage.

Prøver man å nå frem, oppdager man hvor tunghørte ører kan være. Det er ikke enkelt å finne opp et høreapparat som virker.

Det er dermed grunn til å dele hjertesukket fra vår gamle venn Tony Christie på Renaissance Mathematicus, og ikke bare fordi det dukket opp samme dag som invitasjonen til seminaret over.

Tim Radford is a science writer who works for The Guardian newspaper. In fact many people consider him the best British science writer of the current crop, not without a certain amount of justification. Because of this I was, as a historian of science, more than disappointed by the opening paragraph of his latest post on the science section of the Guardian’s website, a book review: “The Copernicus Complex by Caleb Scharf review – a cosmic quest”. Radford opens his review with three sentences of which the third caused me to groan inwardly and bang my head in resignation on my computer keyboard.

The Copernican principle changed everything. It was not formulated by Copernicus, who in 1543 proposed only that the Earth was not the centre of the universe, and that the motion of the Earth around the sun could explain the irregularities in the heavens. At the time, ideas like that could get people condemned to the stake. [my emphasis]

Hvorfor dette behovet for å stønne og stange hodet i bordet?

Rett og slett fordi vitenskapshistorikere som Tony C. de seneste tiår har understreket igjen og igjen og igjen i fagtidsskrifter og foredrag og bøker og intervjuer og blogger og i det hele tatt at verken Kopernikus eller andre på den tiden stod i fare for noe slik.

Det er en myte. Det er en misforståelse. Vi snakker om historiske misvisninger i stor grad skapt av polemikere på 1800-tallet, forsterket av modernitetens fordommer mot religion i sin alminnelighet og katolikker i særdeleshet.

Så sterke misvisninger at de i dag lever videre uten at man trenger å ha fordommer, selv om de hjelper.

Og det er mye av slik. Dermed er det ikke uten grunn at Tony C. har enda et hjertesukk om Kirkens angivelige krig mot naturvitenskapen.

P.S. If anybody mentions either Giordano Bruno or Galileo Galilei in the comments I will personally hunt them down and beat them to death with a rolled up copy of The Guardian.

Når fagfolk sliter med å vinne frem overfor populærvitenskapelige magasiner, NRK, forskningsjournalister, Carl Sagan, Degrasse Tyson og andre seriøse vitenskapspopulariserere, er det ikke underlig om de taper kampen mot vaksinemotstandere og alternativtenkere.

Totalt dominerende

Leser Aftenposten på jobben, men har ikke vært der på  noen dager og i dag dukket ikke avisen opp, så vet ikke om leserinnlegget jeg nevnte i går ennå er kommet inn.

Det ser uansett ut som følger, warts and all.

  Skartveits ribbede autoritet

Når Andreas Skartveit 13. juni skriver at Bibelen er ribba for autoritet fordi den har «historiske feil», er det overraskende at han selv nesten ikke begår annet.

Blant mange er at Bibelen var «totalt dominerande når det galdt verdsforklaring, natur, historie og moral». Det er vanskelig å forklare et slik tunnelsyn. Er det inntrykk fra barndommens bedehus?

Før 1600-tallet dominerte platonsk og aristotelisk tenkning filosofien. Astronomer og historikere fulgte greske, romerske og arabiske skrifter. Etikk og rettsvesen avveide mellom nasjonale tradisjoner, naturretten og Bibelen, samt romerretten. Politisk filosofi var orientert mot antikken, før tenkere som Machiavelli og Hobbes, Grotius og Locke brakte nye impulser.

Bibelen hadde likevel betydning. Jürgen Habermas oppfatter bibelsk gudstro som avgjørende for vår tro på universelt likeverd og objektiv rasjonalitet Historikeren Edward Grant kan knapt forestille seg en opplysningstid uten rollen fornuften hadde i senmiddelalderen.

Samtidig fulgte Kirken tradisjonen fra Augustin om ikke å tale tull om vitenskap fra Bibelen. Det var godt kjent at jorden var rund og verdensrommet svært stort. Når biskop Ussher i sitt historieverk daterte skapelsen til 4004 f.Kr., var det fordi han kun hadde skriftlige kilder. Han skriver for øvrig mest om Alexander den store og den romerske republikken.

At hans dateringer kom inn i King James Version («St. James Version» som Skartveit nevner, er ukjent), kan ha bidratt til skepsis da det kom nye kilder til jordens alder i andre halvdel av 1700-tallet. Men at pave Pius VII rundt år 1800 mente skapelsesdagene var av ubestemmelig lengde, noe senere biskop Gleig støttet i et Bibel-forord i 1816, reduserte ikke Bibelens autoritet.

Selv om det er gammelt nytt at Bibelen ikke er dominerende autoritet, er den utvilsomt svekket, også av historiske utfordringer. Kanskje er likevel den viktigste årsaken striden om tolkninger etter reformasjonen, slik Brad Gregory belyser i Unintended Reformation. Så får vi håpe at det ikke går utover vår tro på likeverd og objektiv rasjonalitet.

Så kan og bør det nok sies langt mer enn dette, inkludert flere fotnoter, bisetninger, om og men, skal man ha håp om å dempe en tanke som er dominerende hos flere enn Skartveit.

Oppdatert 01.07.: Og der kom den, ja.

Er Skartveit ribbet for autoritet?

Andreas Skartveit har rett i Aftenposten i forrige uke om at Bibelen er ribba for autoritet i offentlig debatt.

I følge Skartveit er grunnen enkel: Bibelen har historiske feil og det er delte meninger om hvordan den skal tolkes.

Men hvis kriteriet for å være ribbet for autoritet er at man har historiske feil, er det ikke bare Bibelen som rammes. Det er vanskelig å finne artikler med flere myter og misvisninger enn Skartveits, som tidligere omtalt i f.eks. Då artikkelen rakna og Astronomisk analfabetisme.

Nesten like vanskelig som å finne en tid der Bibelen var totalt dominerende autoritet.

Man skal nok også lete litt for å finne en som i større grad enn Skartveit klarer å slå inn åpne dører på 2000-tallet og forsterke feil og fordommer fra 1800-tallets antikirkelige skrifter.

Som troen på at det inntil nyere tid var Bibelen man gikk til for å finne svar, uansett spørsmål.

Eingong var Bibelen totalt dominerande når det galdt verdsforklaring, natur, historie og moral.

Hvor Skartveit har dette fra er vanskelig å vite. Historikere kan det ikke være. Like fullt er tanken totalt dominerende hos ham i en rekke artikler.

Så er spørsmålet hva som skal til for å få ham til å justere seg. Erfaringen er at har noen først bestemt seg, og markert dette i mange artikler over lang tid, nytter det sjelden å forvirre med fakta.

Motinnlegg på tre avsnitt, blir lett avfeiet som for lettvinte. Blogginnlegg på 60 avsnitt blir avfeid som ... blogginnlegg. Lengre artikler blir avfeid som apologetikk, siden bare de som er kritiske til kristne og Bibelen er nøytrale.

På den andre siden er mange av hans oppfatninger forståelige. Mye skyldes nok diskusjoner fra barndommens bedehus.  Tanken er nok også farget eller forsterket av populærvitenskap fra noen tiår tilbake, som Boorsteins The Discoverers.

Skartveit selv nevner idéhistorikeren Sven-Eric Liedman som "skildrar denne Bibelens historie i boka si I skuggan av framtiden". Men leser vi Liedman (f.eks. på google books), ser vi at han som fagmann selvsagt vet at Bibelen ikke var totalt dominerende, selv om den tapte innflytelse i opplysningstiden.

Uansett bør Skartveit snarest lese et verk om middelalderens universiteter eller The Discarded Image av C.S. Lewis. Han kan også varme opp med bloggposter som denne om Mordet på middelalderen. 

Gjør han det, vil han oppdage at innen metafysikk, verdensforklaring og naturfilosofi var det først den platonske og senere den aristoteliske (samt enkelte nyplatonske innslag) som gjaldt frem til Descartes og Newton på 1600-tallet.

Innen astronomi var det i tidlig middelalder Macrobius og i senmiddelalderen Ptolemaios som dominerte. Jorden var rund og bare en liten prikk i universet. Mennesket var plassert på det laveste og minst betydelige stedet, nedenfor månen, noe også Liedman er kjent med.

I historie brukte man hele den antikke produksjonen som var kjent, samt middelalderens mange sagaer og krøniker, selvsagt i tillegg til Bibelen. 

Innen moral og rettsvesen kom Guds vilje til uttrykk gjennom både naturretten og Bibelen, med juridiske forbilder som romerretten. Det var en ganske dominerende tanke lenge før reformasjonen at vi kunne og burde bruke vår fornuft på å avveie mellom disse.

Med nasjonalstatenes fremvekst på 15-1600-tallet valgte imidlertid flere land å skjelne mer til Det gamle testamentet, som i Christian den femtes norske lov. Ikke fordi GT gjaldt for kristne, men fordi man etter reformasjonen fikk et voksende ønske om andre lover og forbilder enn i katolske land.

Slike lover marker på mange måter dermed den nye tid fremfor middelalderen og antikken. På mange måter var de et bevisst brudd.

Muligens ligger noe av kimen til at Bibelen mistet sin autoritet at man i opplysningstiden misbrukte Bibelens autoritet. Man skjelnet for lite mellom Det gamle og det nye testamentet. Man favoristerte en bokstavelig lesning av Bibelen.

Og så begynte man å regne konkret på Bibelen, og ikke bare symbolsk.

Likevel blir det litt ufrivillig humor når Skartveit stadig fremhever matematikkunnskapen når han nevner dem som har forsøkt å legge sammen levealderne i slektstavlene i Første Mosebok.

Det er ikke noe godt signal om kunnskapen hos norske kulturarbeidere, som når vi kan lese at 

Biskop James Ussher, som også var ein habil matematikar, kombinerte nokre bibelord og fann ut at verda var skapt for 6000 år sidan. Boka hans, som var på 2000 sider, kom ut i 1650.

Nei, man trenger ikke avansert mattekunnskap for å legge samme noen årstall. Nei, Ussher skrev ikke 2000 sider om disse regneøvelsene.

Hadde Skartveit tatt seg bryet med å lese boken (eller google til min omtale), ville han sett at den gode biskop var en svært habil historiker som i opplysningstidens ånd delte rikelig av sin kunnskap om antikken. Ja, han fører historien tilbake til skapelsen, akkurat som Snorre. Men i motsetning til middelalderens konvensjoner, legger han sammen levealdere og regner seg frem til årstall.

Men han bruker ikke 2000 sider på dette. I løpet av de første seks siden er vi forbi Noa og Ussher ser seg aldri tilbake. Han skriver selvsagt atskillig om jødenes historie, men det som tydelig fascinerer ham er Aleksander den store og den romerske republikken. Disse får mer omtale enn Jesus og de kristne før han avslutter verket i år 70.

Ussher er en mann av opplysningstiden og skriver sekulærhistorie, selv om han ikke akkurat underslår at han er kristen og bruker Bibelen som en av sine kilder.

At Skartveit er svært dårlig inne i dette, understrekes av neste avsnitt.

Denne tidtabellen vart rådande lære, og han kom inn som vedlegg til den klassiske engelske bibelen, St.James Version.

Mens det nok er enda mer rådende lære at den kalles for King James Version.

Aftenpostens lesere lærer altså at det er apostelen Jakob som står bak denne Bibelen, og ikke den engelske kong Jakob I.

Uansett er poenget for Skartveit at Bibelen er totalt dominerende. Og at matematikere regnet på ting.

Mange av Usshers etterfølgjarar var framståande vitskapsmenn i si tid. Ein av dei var matematikaren John Napier, eit stort namn i matematikkens historie. Han fann opp dei naturlege logaritmane. Joseph Scaliger, ein framståande tekstkritikar, daterte skapingsdagen til 23. april 3949 f.Kr. Johannes Kepler, ein av dei største i astronomiens historie, rekna seg fram til at verda vart skapt 3992 f.Kr.

At de la sammen ulikt handlet mindre om deres «matematiske» evner enn om ulike premisser for summeringen (f.eks. om noen personer og slekter overlappet hverandre). Når matematikere i det hele tatt involverte seg i spørsmålet, skyldes det selvsagt at dette var en tid der solide fagfolk fra alle hold, forholdt seg til Bibelen.

Ikke som totalt dominerende kilde til kunnskap, men som noe det var verdt å bruke tid og tanker på.

Forøvrig er det et godt spørsmål hvordan Skartveit kan mene at de hentet all sin kunnskap fra Bibelen, siden de kunne finne opp ting som naturlige logaritmer.

Så avslører Skartveit enda tydeligere at han ikke har sin kunnskap fra normal faglitteratur.

Så kom opplysingstida. Franskmannen Buffon gav ut boka Théorie sur la terre i 1749, der han meinte at Jorda var mykje eldre enn det vart påstått. Han vart tvinga til å trekkje boka tilbake.

Nei, det er ikke slik at opplysningstiden kom etter dette. Ussher, Napier, Newton og Scaliger markerer opplysningstidens begynnelse. Det er nettopp fordi de tror de kan regne kvantitativt på både naturen og Bibelen at noen begynner så detaljert med dette på 1600-tallet.

Det stemmer heller ikke at Buffon ga ut den "boka" i 1749. 

Han startet en utgivelse av det svært omfattende verket Histoire naturelle, générale et particulière på 36 bind der Théorie sur la terre var ett av dem. 

At Buffon møtte motstand, skyldtes en serie radikale tanker på mange områder i disse bindene. Han la ikke mye mellom i sin polemikk mot mange slags etablerte forestilinger, i og utenfor Bibelen.

Dette var en politisk opphetet tid. Konservative krefter forsøkte å stanse radikale. Fordømmelser og forbud haglet i øst og vest. Tonen og tilliten var dårlig. Det bygget seg langsomt opp til Den franske revolusjon.

Men man lyktes ikke med å få Buffon til å trekke verket tilbake, selv om han kom med en offentlig beklagelse. Bindene ble utgitt i stadig nye opplag.

Skartveit fortsetter med at

Nokre år seinare, i 1755, gav ein ung og ukjend tysk kristen filosof ut boka Allegemeine Naturgeschichte und Theorie des Himmels. Der sprengde han, som den første, alle tidsrammene rundt skaparverket. "Skapinga er ikkje ein augneblinks verk", skriv han. Ho har pågått i millionvis av år.

Forfattaren var Immanuel Kant. Storverka hans kom seinare.

Ja, som tatt opp tidligere ble det gjennom empirisk forskning på 16-1700-tallet stadig klarere at jorden var gammel. Men siden forskningen og argumentene var overbevisende, lot både paver og biskoper seg fort overbevise, tross en del tidlige protester som stort sett alle nye teorier møter.

Skartveit ser imidlertid ikke dette som en organisk utvikling, en evolusjon. Nei, det er full krise. Verden snus på hodet. Fra å være dominerende gikk Bibelen til å bli fordummende.

Selv om vi ikke har problemer med det i dag, var det noe annet på 1700-tallet. 

Dagens teologi og forkynning har ingen problem med dette, at det fysiske bibelske verdsbiletet vart sprengt, at tida og rommet vart uendelege. Nye tolkingar og lesemåtar gjev nytt innhald til dei gamle forteljingane. Skaparguden er framleis med, skaparverket er framleis hans. Men han er vanskelegare å fatte. Nye forklaringar dukkar opp på gamle mysterium. Fleire og fleire meiner at Gud ikkje trengst som forklaring på noko som helst av det vi ser rundt oss. Gud er ikkje nødvendig.

Skartveit er altså ukjent med at Thomas' gode gamle gudsbevis bygget på Aristoteles som argumenterte for at universet var uendelig gammelt. Han er heller ikke kjent med at det var godt kjent at verdensrommet var svært stort. At Bibelens fysiske verdensbildet ikke gjaldt som god astronomi hadde vært kjent siden antikken.

Hvilke nye forklaringer som dukker opp på hvilke gamle mysterier, redegjør ikke Skartveit for. I stedet lener han seg til myten om at tenkere før opplysningstiden brukte Gud som naturvitenskapelig forklaring.

At det var helt alminnelig blant middelalderens naturfilosofer å tenke seg naturen som styrt av lover man kunne finne ut av, er enda ett av Skartveits blindfelt. 

Det var i det hele tatt stor tro på fornuften. Så mye at det noen ganger tok overhånd som i deler av skolastikken mot slutten av middelalderen. Luther var like rosende i sin støtte av den borgerlige fornuft i det verdslige regiment (politikkens og samfunnslivets domene), som han var i sin avvisning av den som frelsesvei i det åndelige regiment (Kirkens domene).

Selv om det ikke manglet bibelske synspunkter på samfunnlivet hos reformatorene, vil nok flere enn Skartveit  stusse over hvor lite sentralt Bibelen er i mange politiske skrifter og debatter på 15-1600-tallet, hvis de leser disse verkene.

Machiavelli henter sine fyrstelige idealer fra andre steder, når han ikke finner på dem selv. Utopia er ikke så utopisk at den bygger på Bibelen. Grotius så det ikke som naturlig å trekke Bibelen inn i naturretten. Bortsett fra tittelen på dyret er det lite bibelsk i Leviathan. Lockes avhandlinger om styresett er ikke låst til Bibelen.

Allerede oldkirken oppdaget dermed at man trengte å gå til den med både hjertet og hodet.

I Bibelen finner vi prinsipper og påbud, formaninger og forbud, to ulike og tildels motsatte testamenter, mulige og/eller reelle motsetninger, tekster som er talt til og/eller tilpasset samtidens kulturer, tekster vi liker og tekster vi ikke liker, forstår og ikke forstår, med vitenskapelige feil og gudsbilder det ikke er enkelt eller mulig å forene. 

Bibelens direkte rolle i offentlig debatt i "politikk, samfunnsforming og historieforming" har i perioder var stor på en rekke områder, men aldri totalt dominerende utover spredte miljøer, selv ikke i diskusjoner om teaterstykker, filmer, porno, abort, røykelover eller alkohol.

Enten vi snakker om dagens eller fortidens debatter handler de sjelden om  hvorvidt noe står i Bibelen, men om hvilke tolkningsnøkler og verdiprioriteringer vi legger til grunn når vi leser Bibelen.
Spørsmålet er så i hvilken grad disse er inspirert av Bibelen (som i "Kristus i sentrum"), eller av nasjonalisme, marxisme, rasisme, New Age og/eller tidsånd.

At Bibelen indirekte har hatt en svært stor og positiv rolle er en annen sak.

Det er vanskelig å forestille seg gløden i 17-1800-tallets kamp mot barnearbeid og slaveri uten Bibelen og vekkelsesbevegelser. Flere enn Hans Nilsen Hauge lot seg inspirere til gründervirksomhet og arbeidsetikk.

Den dag i dag er mange av våre forestillinger om naturlover, fremskritt, arbeid og virkelighet, godt og ondt, rett og galt, skyld og tilgivelse, farget av gudstro og bibelske perspektiver, selv hos ateister.

På samme måte som mange av våre forestillinger om Bibelen gjennom historien er farget av ateister. At det et stykke på vei er i allianse med ganske så bokstavtro miljøer, gjør ikke saken bedre.

Skartveit er nok mer på rett spor når han også nevner effekten av bastante og motstridende bibeltolkninger. Når Bibelen ikke har spesielt stor autoritet i dagens samfunn er nok grunnen i større grad at kristne i kjølvannet av reformasjonen var for uenige om tolkningen, slik Brad Gregorys argumenterer for i Unintended Reformation.

Bibelen er kort sagt en mangfoldig bok og ikke en ensidig artikkel.

Aftenposten har ikke lett for å forstå samtiden

Sverre Amundsen i Aftenposten forlag lanserte magasinet Aftenposten Historie med treffende ord i mars: 

Kunnskap om fortiden gjør at man lettere forstår samtiden, sier direktør.

Det bidrar altså til mindre forståelse av samtiden når oppslagene i bladet ikke treffer like mye, selv om de muligens gir god dekning for moderne meninger.

Hva vi snakker om?

Same ol'.

For magasinet unngår ikke de gamle skjærene når det oppsummerer vitenskapshistorien.

I stedet for å forklare hvordan man i årtusener har kunnet vise at jorden er rund, og dermed kaste lys over hvordan kunnskap er skapt og formidlet i historien, hevder man at det først var med Magellan i 1522 at det var bevist at jorden var rund.

Nei, det var ingen tvil blant lærde i middelalderen om at jorden var rund i vesten.

Nei, Magellan beviste ingenting ugjendrivelig. Det er lett å se for seg en flatjordsmodell der man kan seile rundt jorden.

Som Allers viste i 1922 er ikke jordomseiling vanskelig på en flat jord.

Siden spørsmålet altså ikke var oppe til debatt, var det ikke behov for å bevise noe som helst. Dette var allerede bevist på mange måter - ganske så ugjendrivelige.

Aristoteles viste det på 300-tallet f.Kr. ved å peke på at jordens skygge på månen var rund - alltid. Den eneste måten dette kunne skje på siden månen og jorden beveget seg i forhold til hverandre, var hvis jorden var en kule.

Han viste det også ved å peke på at stjernehimmelen endret seg med hvor du befant deg på jordkloden. Stjerner som var synlige i Egypt var ikke synlige i Hellas.

Eratosthenes viste på 200 tallet f.Kr. at jorden var rund ved å sette stokker i bakken på ulike steder. Siden skyggen fra solen hadde ulike lengde på samme tidspunkt, måtte jorden var rund. Han brukte det også til å beregne jordens størrelse svært nøyaktig.

For folk flest kunne båter bevise det ved at skip langsomt ble borte bak horisonten. Det passet med en rund jord, ikke med en flat.

Folk flest kunne også oppdage at dess høyere over bakken de kom, dess lenger kunne man se.

Alt dette var godt kjent lenge før Magellan. Den ptolemaiske modell var toneangivende i antikken og middelalderen. Selv om den plasserte jorden i sentrum av solsystemet, etterlot den ingen tvil om at jorden var rund.

Slik Thomas Aquinas (1225-1274) sier allerede i første avsnitt av  Summa Theologica, kunne det bevises av flere vitenskaper.

Det var den sentrale modellen Dante (1265-1321) bygget Den guddommelige komedien rundt. Naturfilosofer som Buridan (1295-1356), Oresme (1320-1382) og Cusanus (1401-1464) gjorde sine astronomiske beregninger på bakgrunn av dette.

Det var utgangspunktet for vitenskapelige instrumenter som astrolabium og armilliansk sfære.

Man forstår hverken fortid eller samtid lettere ved i stedet å ta utgangspunkt i 1800-talls myter om Magellan.

Sensasjon: Alltid katolikkene

I serien katolske konspirasjoner er vi denne gangen kommet til filmanmelder Kjetil Lismoen som kan røpe i Aftenposten at en katolsk lobby hindret en norsk vikingfilm på 1920-tallet, basert på et manus av Tancred Ibsen (barnebarn av Henrik).

Tittelen, A Viking Hero, viser at Ibsen hadde tilpasset seg klassisk Hollywood-dramaturgi. Men ifølge Lillebil Ibsens selvbiografi (og historiker Gunnar Iversen, som har lest den) satte katolske pressgrupper en stopper for prosjektet.

Påstanden om at Eiriksson hadde oppdaget Amerika var tung å svelge for disse gruppene, som mente at Hollywood burde holde fast på den offisielle historien om Columbus.

Pussig nok uten ytterligere kilder, eller mer antydning om hva som var motivet. Hvorfor katolikker på 1920-tallet skulle la seg skremme av en stumfilm om vikinger er ikke helt gitt, men det understreker jo bare hvor urimelige og irrasjonelle de er.

Leser vi hva Gunnar Iversen selv skriver, ser vi da også at han avviser denne teorien. Lismoen gjengir rett og slett en feilerindring fra Tancred Ibsens kone.

I Lillebils selvbiografi, som første gang ble utgitt i 1961, femten år før Tancreds egen selvbiografi, gjør hun et større nummer ut av at det var katolske pressgrupper som stoppet det videre arbeidet med denne filmen. De ville ikke tillate at andre enn Columbus oppdaget Amerika, som hun skriver (Ibsen 1985: 209, 221).

Riktignok er kristendommens seier over hedendommen sentral i filmen, men dette var en følsom tid for filmselskapene i Hollywood. I kjølvannet av flere skandaler hadde filmbransjen i 1922 etablert The Motion Picture Producers and Distributors of America (MPPDA), og svartelisting og selvsensur preget bransjen. Katolske pressgrupper var viktige i en nervøs tid i bransjen, men først i 1934 etablerer det katolske kirken i USA sitt Legion of Decency som starter et ”korstog” mot filmbransjen (Black 1998). Det er dermed lite trolig at dette var årsaken til at filmen ikke ble realisert. 

Siden det er kjent sjanger å gi katolikkene skylden, er det likevel dem som tegnes med sort hatt i dramaet om hvorfor vi ikke har fått utviklet et Northern-sjanger på linje med Western.

Hva filmen kunne ha betydd for vikingtidens plass i kulturhistorien og vikingfilmens videre skjebne som filmsjanger, er det selvsagt fristende å spekulere i.

Så er det selvsagt fristende å spekulere i hva en slik artikkel kan bety for sjangeren filmanmeldelsers videre skjebne.

Hvem er det så Ibsen gir skylden? De som ikke vil spekulere kan finne Gunnar Iversens oversikt over Norges myteomspundne vikingfilm her og her.

Siden vi snakker mellomkrigstiden, er det ikke uventet hvem som er den like mektige som nedrige skurken når Tancred Ibsen får ordet.

At i Amerika er film først og fremst forretning. Den kontrolleres fullstendig av jøder og ethvert forsøk på å skape film med et dypere innhold har vært forbundet med tap. Derfor vil ingen sette penger i sådanne film.

Men noe sånt kan man kanskje ikke sitere en Ibsen på i Aftenposten. Som alltid er det mer stuerent å gi katolikkene skylden.

Ingen politisk Gud

Andreas Skartveit hevder i Aftenposten i går at man ikke kan diskutere med Gud, men jeg håper ikke det betyr at vi ikke kan diskutere med Andreas Skartveit.

Noe som det er grunn til, når man leser hans utlegninger om Gud i politikken.

Då demokratiet kom sigande inn i europeisk politikk i ulike former, møtte det ofte Gud og hans folk som motstandarar. No må dei ta same kampen i Midtausten.

Nå er det vanskelig å vite hva som egentlig er Skartveits poeng. Han forholder seg ikke til kjente statsvitenskapelige, sosiologiske eller historikerers modeller for utviklingen av mentalitet og styresett i Europa.

Han trekker ikke inn Charles Taylor eller Jürgen Habermas, eller forskere på middelalder, renessanse, reformasjon eller motreformasjon, Cavanaugh eller noen andre.

I stedet for å se på greske eller romerske modeller, germanske eller anglosaksiske, kamp om ressurser og kolonier, Magna Charta eller forhandlinger på kirkemøter, utviklingen av laug og juryvesen, disputter og Quodlibeta, spenninger mellom stat og kirke gjennom middelalderen eller retorikk knyttet til nasjonstatenes fremvekst, blir alt sett i lys av at man trodde på Gud.

Alt handler om gudstro og all gudstro handler om det samme.

Uten at Skartveit en gang diskuterer i hvilken grad noe faktisk handlet om Gud, eller om tenkningen om Gud eller om gudstro kunne virke forsonende eller samlende i perioder.

Nei, bruker man bokstavkombinasjonen gud, er det selvsagt det samme man tenker på, og det noe enøyd og hatefullt og diktatorisk, selv om man altså kan tenkes å tenke på helt annet.

Men at argumentene er mangelfulle, trenger ikke å gjøre alle konklusjoner feil.

Religion og politikk må skiljast. Meiner vi, som veit kva vi snakkar om.

Men denne europeiske kunnskapen er svært ny. I nesten heile vår historie har religion og politikk vore blanda, Gud og Kongen har styrt i lag så langt vi kjenner historia.

Den første jødiske kongen, Saul, var utpeika av Gud. I Romarriket var keisardyrkinga statsreligion. Det var kongane som kristna Noreg og kasta ut dei gamle gudane. Og det var kongane som gjennomførte reformasjonen i Skandinavia, med makt.

At dette har mindre med Gud å gjøre enn politiske behov for å finne faner og fundamenter å samles om og på, nevnes ikke. På samme måte som det ikke skilles mellom guder og Gud, eller mellom keiser og gallileer.

For spørsmålet er ikke om Gud er i politikken, men om politikken har Gud som gissel. Dermed er det godt at  Skvarteit selv vedgår at "makta brukte dei middel som måtte til."

Uten at han ser hvordan religion og gudstro nettopp kan bidra og har bidratt til å skape motvekt til  totalitære stater, som med toregimentslæren og vektleggingen av sfærer som så langt mulig bør være utenfor statens styring.

Dessverre forspilte vi lenge muligheten i Norge. I stedet for en rimelig konksekvent og bærekraftig toregimentslære der det religiøse regiment fikk leve noenlunde fritt for det verdslige, forlovet staten seg med kirken.

Staten gjorde seg til eitt med kyrkja, skriv kyrkjehistorikaren Andreas Brandrud. Å vedkjenne seg til statens religion, var borgarplikt. Avvik frå dette var eit borgarleg brotsverk.

«Denne tankegang behersker den dansk-norske lovgiving ned til vort aarhundrede. Den … har gjort disse land til rene mønstre paa statskirkelig intoleranse.» seier Andreas Brandrud i 1897.

Nå var det ikke akkurat Gud som forordnet det norske styresettet. "Eneveldet af Guds naade" var konstruert etter kongers nåde. I stedet for at Gud kunne dømme kongen, siden de to ikke hadde helt samme rang, kunne kongen bruke Gud til å dømme folket.

Likevel er dette på helt fundamentale områder annerledes enn østlige despotier. Det kan diskuteres i hvilken grad vi legger det samme i Gud som i Allah, men det kan ikke diskuteres om vi legger det samme i forståelsen av regimenter, institusjonelle rettigheter, autonome sfærer, menneskets frie vilje og moralske ansvar.

Uten at vi dermed er helt enige om alt dette i vesten.

Selv om vi i vesten så det opportunt å koble konge og kirke, bygde det ikke på fjellgrunn. Hele veien lå det miner og minner om den kristne tanken om nestekjærlighet, menneskeverd og å gi keiseren hva keiserens var og Gud hva Guds var. Selv om mange ledende skikkelser i embetsverket, inkludert Den norske kirke ikke så dette, manglet det ikke kristne dissentere som sa fra eller brede tradisjoner for å ta arbeidere og fattiges side, også i kirkelige sammenhenger.

Men for Skartveit handler gudstro om det totalitære, om ensretting og fanatisme. Demokrati er det stikk motsatt av hva guder driver med.

Gudar fører ikkje diskusjonar

Gudar er autoritære. Gudar veit. Dei fører ikkje diskusjonar med kven som helst om kva som helst. I alle fall gjeld det gudane i dei to openberringsreligionane vi kjenner best, den kristne Jahve og den muslimske Allah.

Det første Jahve gjorde i møtet med Moses på Sinai, var å avskaffe religionsfridommen. Andre gudar ville han ikkje vite av. Så avskaffa han ytringsfridommen. Utidig tale om seg sjølv ville han ikkje høyre på.

Den guden Moses møtte på Sinai var ingen moderne demokrat.

Nei, og det var kanskje ikke så lett å ha demokrati som ideal i en liten nasjon omringet av stormakter uten synderlig interesse for menneskerettigheter eller nasjonsgrenser. Likevel mangler det ikke opposisjonsstemmer i Det gamle testamentet, ikke minst ved profeter som refset konger og mektige som tok seg til rette på fattiges bekostning.

Selv om Gud ikke er demokrat kan det være tendenser til forskjell om det Gud setter som det største bud er nestekjærlighet eller blodhevn. 

Det gamle testamentet kan på mange måter leses som småfolks oppgjør mot storfolk, fra Moses mot farao til profeter mot konger.

Og då demokratiet kom sigande inn i europeisk politikk i ulike former, møtte det ofte Gud og hans folk som motstandarar. Demokratiet er ei statsform der løysingane blir til på vegen gjennom politisk strid, forhandlingar og kompromiss. Demokrati er å leite. Gudar har svara og forhandlar ikkje.

Uten at Skartveit nevner at Det nye testamentet og andre kristne grunnskrifter ikke har så mange svar at det gjør noe, når det gjelder politiske løsninger. Noe som bidro sterkt til nettopp behovet for - og forståelsen av - politisk strid, forhandlingar og kompromiss, gjennom hele Europas historie.

Med noen få unntak. Som tilfeldigvis er blant dem Skartveit nevner

Gudestyre/prestestyre og demokrati går ikkje saman. Ikkje i Calvins Geneve, i Savonarolas Firenze, i Khomeinis Iran og kanskje heller ikkje i Brorskapets Egypt

Det er vanskelig å finne noe mindre typisk for Europa enn Calvins Geneve og Savonarolas Firenze.  Det måtte i såfall være anabaptistenes terrorregime i Münster et par år på 1500-tallet. Eller en rekke totalitære makter på 1900-tallet som ikke direkte henviste til Bibelen.

Likevel er det altså kjetterprosessene som Skartveit ser som den sentrale  konsekvens av gudstro. Han gjør dette uten å vise til forskning eller hvordan historikere har oppfattet kjetterbevegelser som nettopp også poltisk eller regional opposisjon. Eller å nevne at det har vært svært forskjellig hvordan slik opposisjon har blitt møtt, med de verste utslagene dels på 1200-tallet og dels med reformasjonen på 1500-tallet.

Og der det ikke er enkelt å se hva som utløste hva på den tiden og hvor mye som egentlig handler om gudstro eller om nasjonalisme, erobringslyst eller alminnelig maktmisbruk, pestbølger, syndebukker, moralpanikker eller andre forhold som historikere kan peke på. 

Heldigvis har Skartveit forstått mer enn han later som.

Menneskerettane er vår tids nye religion. Individet er i sentrum.

Framståande kristne filosofar har vore sentrale i den prosessen som har ført oss hit. Martin Luther let mennesket møte Gud ansikt til ansikt, på tomannshand, som eit myndig individ, framfor å ha kyrkja og paven som mellommenn. René Decartes tok tvilen inn i varmen. Tvilen var ein frekk og farleg fyr, og han viste seg snart i stand til å undergrave store byggverk. Han utfordra trua. Og Immanuel Kant, ved si erkjenningslære, slo fast at vi er Guds medskaparar til den verda vi, kvar og ein, lever i. Vårt eige sanseapparat og våre tankar formar verda vår ut av det som finst rundt oss.

Luther, Descartes, Kant og mange andre gjorde oss viktigare enn før.

Dermed er det ikke gitt at det som hjelper i dagens Midtøsten er at man slutter å tro på Gud og ikke bare fordi det ikke er det mest realistiske scenariet.

Så er spørsmålet om det finnes eller kan skapes tilsvarende ressurser innen islam som i en kristen orientert kultur der middelalderens tenkning og institusjonelle utvikling kan ha vært en nødvendig faktor på veien mot opplysningstiden og våre dagers menneskerettigheter.

Selv om man avgjort ikke bør tro på julenissen.

Kampen om korstogene

Siden det går en artikkelserie i aviser som Aftenposten om islams historie (muligens tilskyndet av utstillingen på Teknisk Museum), er det ikke uventet at noe av dette blir i overkant ensidig og målbærer det som ofte litt nedlatende kalles for politisk korrekte synspunkter.

Eller altså beskriver historien på en måte som får muslimske kulturer til å fremstå som langt mer tolerante og vitenskapsvennlige enn de var, for ikke å si enn det man fremstiller kristne som.

Når så noe av dette berører korstogene og den teknologiske utviklingen i islam, er det på sin plass å oppgi noen linker og hjertesukk.

Jan Arild Snoen har flere interessante og informerte oppgjør i Minerva mot for ensidige fremstillinger av korstogene (Korstogenes gjenfødelse) og av påstander om islam som en vitenskapsstøttende kultur (Tusens års stagnasjon).

Det mangler ikke avsnitt i den første som gjør at dette ikke vil gå helt upåaktet hen i denne verdens Dagsnytt 18-programmer, som dette.

Som Thomas F. Madden skriver i sin The New Concise History of the Crusades (2006) spilte korstogene helt marginal rolle i arabernes bevissthet inntil på midten av det 19. århundret, da det arabiske ordet for korstog først dukket opp. Den første arabiske historieboken om korstogene ble skrevet i 1899. Saladin-dyrkelsen, som utøves årlig på Litteraturhuset, er på samme måte en vestlig reintroduksjon fra samme tid. Keiser Wilhelm II ble så forskrekket over forfallet ved Saladins grav i Damaskus ved et besøk i 1899 at han personlig betalte for et nytt mausoleum for ham.
”In the grand sweep of Islamic history the crusades simply did not matter,” oppsummerer Madden.

En av dem som har videreført noe av myten om det relativt sett fredelige islam mot de religionskrigende vestlige er Sven Egil Omdal i Aftenbladet i går. Han nevner på twitter at en av kildene hans er Tom Asbridge, en historiker som det er lett å ha litt blandete oppfatninger om, siden han i blant har noen pussige vinklinger. 

Ikke minst i spørsmålet om korstogene skyldtes krigerske muslimer, eller var et uttrykk for uprovosert vestlig aggresjon.

I The First Crusade har Asbridge en innledning der han et godt stykke på vei renvasker muslimene ("The image of Muslims as brutal oppressors conjured by Pope Urban was pure propaganda"). Først på side 114 nevner han forhold som østromernes tap i slaget ved Manzikert for de tyrkiske seljukkene i 1071, noe som la Anatolia åpent for islamsk invasjon.

Datidens vestlige ledere ville nok ikke bare blitt beroliget av å se Asbridge to sider senere fortelle at 

Islamic doctrine achieved a far more rapid and natural union of faith and violence than that concocted in the Latin West. 

Likevel velger Asbridge å gjøre et nummer av at de etablerte muslimene var blitt mer fredelige og opptatt av interne kriger på 1000-tallet.

Som om det var araberne eller egypterne som var trusselen i en tid der tyrkerne erobret Lille-Asia og Jerusalem. 

Man kommer vel ikke helt unna at dette var en periode uten spesielt omfattende satelittovervåkning og daglige rapporter om troppestyrker, strategier og drivkrefter i Midtøsten. Og selv med slike for hånden, vet vi at det ikke er enkelt å forutsi neste trekk, om man ikke i tillegg nye og krigerske aktører skulle ha endret maktbalansen.

På 1000-tallet måtte man basere inntrykket på lengre linjer og ikke alltid like nøytrale annenhåndsrapporter. At den vestlige retorikken ikke bygget på helt presis eller oppdatert info (og kan ha vært påvirket av andre politiske hensyn), betyr ikke at det var ingen grunn til uro. 

Interesserte kan finne atskillig mer om dette i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø.

Den andre av Snoens artikler er sterkere og viktigere, langt på vei basert på Robert R. Reillys The Closing of the Muslim Mind: How Intellectual Suicide Created the Modern Islamist Crisis som omtalt på Dekodet i 2011 (Når teologien dreper tanken).

Som Snoen sier, vant dessverre de fornuftsfiendtlige filosofene fram i sunni-islam.

Mutazilittene, som dominerte under Abbasid-dynastiet i Bagdad i første halvdel av 800-tallet, særlig under kalif al-Mamun (813-833), fant et rom for fornuften i religionen. De var eksplisitt inspirert av gresk filosofi. Asharittene, med sin ledende tenker al-Ghazali (1058-1111), så derimot fornuften som islams fiende. Bare åpenbaringer kan redde menneskene, ikke fornuften. Mange historikere regner al-Ghazali som historiens nest viktigste muslim. Al-Ghazalis oppgjør med mutazilittene var eksplisitt et oppgjør med Platon og Aristoteles, og dermed med den vestlige sivilisasjons påvirkning på islam. I boken Den manglende logikk hos filosofene tar han et generaloppgjør nettopp med fornuften som en generell tilnærming til religion.

Denne type strømninger førte dessverre til forhold som ødeleggelsen av det store biblioteket i Cordoba i 1013 og at Ibn Rushs (Averroes) skrifter ble brent. Mens verken kristne eller muslimer skal ha skylden før at biblioteket i Aleksandria ble ødelagt, er det vanskelig å frikjenne muslimske grupper fra Cordoba-katastrofen.

Den manglende intellektuelle nysgjerrigheten innen islam gjenspeiles i forholdet til bøker. Biblioteket i Cordoba, som på sitt høydepunkt trolig hadde flere bøker enn de fantes i hele Vest-Europa, ble brent i 1013, etter at asharittene hadde kommet på offensiven. I de neste tusen år ble det oversatt like mange bøker til arabisk til sammen som Spania nå oversetter på ett eneste år. Da Taliban tok makten i Afghanistan, beordret de brenning av alle andre bøker enn Koranen.

Nå er nok bildet mer nyansert, i tillegg til at det ikke bør underslås som Snoen nevner at Reilly har en agenda som gjør at han nok ikke er like villig til å løfte fram positive trekk (selv om heller ikke de alltid ble så varige) f.eks. innenfor teknologi, slik jeg nevnte i går om Middelalderens roboter.

Men dette er ingen unnskyldning for å overse hans fremstillinger eller oppfatte ham som islamofob eller hva man måtte velge å bruke av stemplinger for å slippe å ta debatten.

Selv om det finnes debatter der jeg har større optimisme om objektive innlegg.