Ehrman rett sitert

Reaksjonen er typisk. Sier jeg at Bart Ehrmans bestselgere om Bibelen har en tendens til tabloide generaliseringer med vekslende dekning, kommer umiddelbart at jeg er forutinntatt, truffet, sint, redd eller bare har litt tungt for det.

Det hjelper ikke å gi eksempler. De er unntaket som bekrefter regelen. Og dess flere eksempler jeg gir, dess tydeligere er det at jeg til og med er (her er det bare å feste en pute i taket) ... religiøs.

Man skal nemlig være bra fanatisk for å bruke så mye plass på dette.

Jeg skal likevel våge å rekke noen hender i været i en del poster fremover.

Dette handler som nevnt i posten Bibelen på innpust om alle disse mange forskjellene mellom bibelmanuskriptene. Om at vi ikke aner hvem som skrev de fire evangeliene eller en rekke av brevene i Det nye testamentet. Disse er til og med skrevet så lenge etter hendelsene, at de ikke kan være basert på øyenvitner. I stedet minner de mer om hviskeleken.

Og det er helt urimelig ikke å ta hensyn til andre evangelier enn dem de kristne som fikk makten i Romerriket gjorde.

La oss dermed starte med alle disse feilene. Hvor mange er de og hva betyr de?

For Ehrman er de mange og har enorm betydning. I hvert fall om vi skal se hva han skriver i innledningen til Jesus Misquoted og har gjentatt i en rekke intervjuer.

Not only do we not have the originals, we don't have the first copies of the originals. We don't even have copies of the copies of the originals, or copies of the copies of the copies of the originals. What we have are copies made later—much later. In most instances, they are copies made many centuries later. And these copies all differ from one another, in many thousands of places. As we will see later in this book, these copies differ from one another in so many places that we don't even know how many differences there are. Possibly it is easiest to put it in comparative terms: there are more differences among our manuscripts than there are words in the New Testament.

Hvorfor er så dette tabloid? Er det ikke sant?

Det er tabloid fordi Ehrman ikke setter det i perspektiv og dermed lar betydningen henge i lufta. Det er ikke bare en halvkvedet vise, den er knapt nok påbegynt.

Leser man bare dette avsnittet (og tilsvarende andre steder), kan det virke som om vi er helt i det blå om hva som kan ha stått i originalene.

Hadde Ehrman vært interessert i en balansert fremstilling, ville han sett dette i sammenheng. Han burde vært langt stoltere på eget fags vegne siden vi har atskillig bedre kunnskap om de originale bibeltekstene enn om mange andre verker fra antikken.

For det er trivielt at vi ikke har originaler eller kopier eller kopier av kopier av verker fra antikken.

Dermed er det interessant at Ehrman ikke uttaler seg tilsvarende tabloid om Platon eller Aristoteles eller Cæsar. Selv om situasjonen for deres og andre verker er langt verre enn for Det nye testamentet. Og med det mener jeg ikke at vi har bevart tekster fra NT som er 200 år etter at de ble skrevet, mens det er 300 år for andre skrifter.

Vi snakker i stedet om en forskjell på nesten tusen år, litt avhengig av hva vi sammenligner med.

Tekster	Original	Eldste kopi	Tidsavstand	Antall kopier
Aristoteles	384-322 f.Kr.	1100 e.Kr.	1 400 år	5
Herodotos	480-425 f.Kr.	900 e.Kr.	1 300 år	8
Platon	427-347 f.Kr.	900 e.Kr.	1 000 år	7
Cæsar	100-44 f.Kr.	900 e.Kr.	1 000 år	10
Det Nye testamentet	50-90 e.Kr.*	120-350 e.Kr.	30-300 år	5 000+

*

*Med unntak av 2. Petersbrev som enkelte daterer til år 120

Det er altså fullt mulig å være tabloid andre veien.

Fra tabellen over er det vanskelig å unngå konklusjonen at Bibelen uten sammenligning er bedre bevart enn andre antikke verker. Det nærmeste er nok Josefus' Jødiske krig, men selv der har vi ikke mer enn 9 bevarte manuskripter, alle fra 400-tallet, altså firehundre år etter originalen.

I stedet for å peke på ressursene vi har i dag til å gjenskape originalen svært langt på vei, ser medisinstudenten Adreas Wahl Blomkvist sensasjoner ved høylys dag når han skriver i Aftenposten om Det du ikke visste om Bibelen.

Ikke minst når han gjør et nummer av at da Erasmus fra Rotterdam i 1516 publiserte den første moderne versjon av Det nye testamentet på gresk, brukte han de fleste tilgjengelige bysantinske kopier (seks stykker) fra middelalderen. Den ble dermed kalt for Majoritetsteksten, eller "den mottatte teksten", Textus Receptus.

Disse var mer eller mindre tilfeldige kopier av kopier av kopier, produsert 1100 år etter hendelsene de forteller om. Manuskriptene var ikke av god kvalitet.

Erasmus var altså i samme situasjon som vi er for mange andre antikke tekster. Mens vi i atskillige hundre år har vært i en helt annen situasjon enn ham for Det nye testamentet.

Det har vært gjort en lang rekke funn av fragmenter (det eldste datert til rundt år 120) og de første hele utgaver (fra 3-400-tallet) siden Erasmus. I dag har vi tilgang til så mange og så gamle tekster at vi kan gjenskape originalen med stor sikkerhet.

Men så var det alle disse feilene. Viser ikke de at tekstene er elendig overlevert?

Nei, og dette er helt logisk. Hadde vi kun hatt én bevart Bibel fra år 1100, ville selvsagt antall feil vært null, siden det ikke var noen tekster å sammenligne med. Men det hadde ikke gjort oss tryggere på originalen.

Til det er vi nettopp avhengige av langt eldre tekster, som siden de er håndskrevne, vil føre til skrivefeil. De aller fleste ubevisste, men også noen bevisste.

Med over 5 700 ulike tekstfunn bare på gresk fra andre århundre frem til renessansen, kommer antallet skrivefeil og større eller mindre forskjeller naturlig nok opp i atskillige tusen. Er det hundre feil og forskjeller per manus, blir summen fort over 500 000.

I tillegg finnes tusenvis av oversatte manuskripter til syrisk, koptisk, latin, armensk, georgiansk osv., for ikke å si alle sitater i katekismer, liturgiske bøker og hos kirkefedrene. Vi kunne rekonstruert det aller meste av Det nye testamentet bare fra sistnevnte.

Dette er ikke noe problem, det er en ressurs.

Logikken er enkel. Dess færre manuskripter, dess færre feil og dess mer usikker tekst. Dess flere manuskripter, dess flere feil - og dess sikrere tekst. 

Vi trenger nettopp tekstforskningen for å identifisere de eldste og de beste (ikke alltid de eldste) tekstene, på tvers av skrivefeil, endringer, uteglemmelser og tillegg. Utviklingen kan spores gjennom generasjoner av teksttradisjoner fra ulike områder, på samme måte som utviklingen av dyrearter kan spores ved evolusjonære endringer. 

Gjør vi dette, ser vi at færre enn én prosent av feilene er av spesiell betydning. Og ingen av disse påvirker noe sentralt eller engang noe mer perifert i kristen tro, selv om det har ført til at enkelte vers (som Første Johannesbrev 5,7-8) ikke er med i alle bibelutgaver, selv om ikke alle er enige.   

Det er ikke slik at vi er i det blå. Takket være Ehrman og andre dyktige forskere kan vi nærme oss en ganske så sannsynlig original. 

Noe som forøvrig er påkrevd for å vise hva som er feil og dermed et premiss for mye av Ehrmans påstander. Kan han ikke argumentere for hva som etter alt å dømme er rett, kan han heller ikke for hva som er feil.

Dermed ender Ehrman i det siste kapittelet i Jesus Misquoted (side 207) med at

of all the hundreds of thousands of textual changes found among our manuscripts, most of them are completely insignificant, immaterial, of no real importance for anything other than showing that scribes could not spell or keep focused any better than the rest of us.

For å sitere ham rett. Noe som altså gir noen tødler annet inntrykk enn det tabloide han innledet boken med.

I stedet for å fremheve dette avsluttende poenget etablerer Ehrman for mange av hans lesere en negativ modellmakt, i stor grad myntet på en spesiell amerikansk debatt som nevnt for noen dager siden.

En leser som Wahl Blomkvist er ikke uventet av de mindre positive.

Såfremt akademisk tekstkritikk anerkjennes som en vitenskapelig gren, er dette heller ubehagelige sannheter for kirken og den gudfryktige troende. For noen bibeltroende er boken angivelig perfekt.

Som så mange av hans lesere synes Wahl Blomkvist ikke kjent med at Ehrman koker sensasjoner på grunnfagspensumet ved teologiske fakulteter i mange land.  Det er dermed ingen fare for at "akademisk tekstkritikk" ikke anerkjennes som vitenskapelig gren, selv om noen ateister kan mene at teologistudiet ikke er vitenskap.

Det ikke slik at Kirken eller mange "gudfryktige troende" ser denne kritikken som en trussel, men som en støtte. Noe Hans Sagrusten viser i hans engasjerende bok om tekstforskning fra i fjor og også er inne på i et kort tilsvar til Wahl Blomkvists artikkel.

Men godtar man Ehrmans vinklinger på dette (inkludert påstander om "anonymitet", "forfalskninger" og annet som blir tema i senere poster), er konklusjonen klar. Med mer iver enn tekstklarhet lander Wahl Blomkvist på at vi befinner oss i

Et teksthistorisk kaos som tvinger de hengivende bibeltroende til ytterligere å innrømme sin troskyldighet til kristendommens ufeilbarlighet.

Ja, kanskje vil noen "hengivende bibeltroende" (hva nå det er) bli forskrekket over dette i "sin troskyldighet" (hva nå det er).

Selv om det må bety at de har en pussig tro på "kristendommens ufeilbarlighet" - hva nå det er, tidligere i artikkelen var det Bibelen som var "perfekt".

Det er vanskelig å se annet enn at det her etableres stråmenn. Ikke bare hevdes at dette er "heller ubehagelige sannheter for Kirken"- uten referanse til en eneste norsk teolog eller teologisk fakultet.

I tillegg forutsettes det at "den gudfryktige troende" i Norge - antagelig identisk med "hengivende bibeltroende" - tror at vi har "perfekte" bibelutgaver.

I så fall kan ikke disse ha lest 2011-oversettelsen av Det Norske Bibelselskapets bestselger.

Der legges ikke skjul på at avsnittene Erhman omtaler mangler i de eldste håndskriftene. Dette gjelder over et drøyt dusin vers og to lengre stykker, mer presist slutten av Markusevangeliet (16, 9-20) og fortellingen om kvinnen som bli grepet i ekteskapsbrudd i Johannesevangeliet (7,53-8,11).

Nå var ikke dette noen stor nyhet i 2011 heller.

Har Ehrman æren? Feiget Bibelselskapet ut etter å ha lest hans bøker på 2000-tallet?

Manuskriptene viser noe annet. Hengivende bibellesere kunne se det samme i forrige utgave fra Det Norske Bibelselskapet, i 1978, som også  utelater flere av de omstridte versene.

1978-utgaven har vers i fotnoter markert med at de mangler i de eldste håndskriftene

Men dette var vel kun et resultatet av en tilspisset 70-tallsdebatt der Den norske kirken fikk kjøre seg på det ene området etter det andre?

Det stemmer nok ikke helt.

Vi ser det samme i Gyldendals utgave av Det nye testamentet i Kjempefakkel-serien i 1969.

Selvsagt skrevet av en radikal forkjemper for bibelkritikk? En som har svelget den moderne tid med hud og hår. En som med skadefryd ønsker å ta Kirken med buksene nede og gi disse naive kristne en der det merkes.

Muligens ikke.

Vi snakker om den katolske presten og middelalderhistorikeren Erik Gunnes' oversettelse med kommentarer og innledning - allerede utgitt på St. Olav forlag i 1968.

Gunnes legger ikke skjul i etterordet på manglende eller tilførte vers,

Er grunnen i stedet kulturradikale strømninger på 1950-tallet, selv om Gunnes altså ble katolsk prest lenge før Andre Vatikankonsil? Presset frem i Norge av religionskritikere med språket i sin makt, med Arnulf Øverland og Sigurd Hoel i spissen?

Tydeligvis ikke, siden vi ser dette allerede i Det norske Bibelselskapets nynorskutgave fra 1938.

Men da var det vel selvsagt resultatet av mer skarpe enn skarpsindige foredrag som Øverlands Kristendommen den tiende landeplage i 1931?

Det går ikke an å si amen til det.

Etter hva du har lest så langt bør det ikke overraske at vi finner dette også i den vanlige bibelutgaven fra 1930, den siste som bruker "I" og "Eder" og andre danskklingende uttrykk.

Det bør heller ikke overraske at vi har enda tidligere markeringer. Lenge før 1920-tallet. Og ikke spredd som flyveblad fra zeppelinere i første verdenskrig.

Dette er tydeliggjort i den norske bibelen ved et etterord om 15 omstridte avsnitt, så langt tilbake som 1904.

Det finnes til og med et prøvetrykk i 50 eksemplarer av Det nye testamentet fra 1893, der syv av avsnittene er utelatt (Lukas 9,56 og 17,36; Johannes 5,4, Apostlenes gjerninger 8,37; 15,34; 24,6-8 og 28,29), fire satt i klammer (Matteus 5,44; 6,13;18,11 og 23,14) og fire med tekstkritiske noter (Markus 15,28 og 16,9-20; Lukas 11,2-4 og Johannes 7,53-8,11).

I den offisielle utgaven fra 1904 er riktignok alle vers med og dette presentert mer forsiktig i et etterord, antagelig av frykt for å bli tatt til inntekt for den ene siden i en kirkestrid på 1890-tallet. I tillegg har man nok tenkt at det er forskjell på en bibelutgave som passer med hva forskning til en hver tid mener (noe som kan endre seg) og en som er egnet for kirkelig bruk, der også sedvane og gjenkjennelse har betydning.

Var 1904-utgaven likevel påvirket av det såkalte moderne gjennombrudd i Norge på 1880-tallet med Darwin, Brandes, Bjørnson, Garborg og resten av feltet?

Noen vil vel tenke det, siden 1848-utgaven fra Det Norske Bibelselskapet ikke har spor av tekstkritikk.

Og da er vi vel ved veis ende? Ja, det er flott at dette er med i 1904, men det er da typisk nok nesten 50 år etter Darwin...

Nei, vi er ikke helt der ennå. 1848-utgaven er på mange måter et unntak i selskapets 200-årige historie. For allerede deres første bibelutgave i 1820 (datert 1819) har markert i klammer all tekst man mente ikke stod i grunnteksten.

I utgaven fra 1830 var til og med enda flere avsnitt markert på den måten. Det var den Bibelen Henrik Ibsen vokste opp med.

Nå ble dette ikke tatt godt opp i alle kretser, og altså fjernet fra 1848-utgaven for å beholde husfreden. Det er dermed liten tvil om at det ble lagt lokk på dette i Norge.

En gang lenge før din tippoldefar ble født.

En grei analyse av de seneste drøyt hundre års utgaver er forøvrig Tom Arne Møllerbråtens hovedfagsoppgave Den uforsiktige forsiktighet - Tekstkritiske prinsipper og valg i norske bibelutgaver i det 20. århundre.

Som ikke er gitt ut på et religionskritisk forlag i 2016 eller gjemt i et skap på Menighetsfaktultet. Det kom ut i Bibelselskapets Skriftserie i 1998 og er altså tilgjengelig via Nasjonalbibliotekets digitale bokhylle.

Selv om Møllerbråten ikke hadde næringsvett til å bli mangemillionær på hans rystende avsløringer av endringer i Det nye testamentet.

Det spilles altså med ganske så åpne kort. Noe Bibelselskapet har prøvd å gjøre i et par hundre år.

Sensasjonen i 2016 er ikke at det plutselig kommer for dagen at en rekke avsnitt i Det nye testamentet mangler i de eldste eller beste håndskriftene. Det som ville vært en sensasjon som fortjente tabloide overskrifter var hvis noen viste at dette har vært totalt ukjent for alle "hengivende bibeltroende" (hvem nå det er) i over hundre år.

Ikke minst siden de da tydelig ikke kan ha tatt det så nøye med å lese denne Bibelen som de er så hengivende til.

Bibelen på innpust

Det er ingen dårlig skjult hemmelighet at Bibelen vekker følelser.

For noen er den Guds ufeilbarlige ord, for andre roten til alt ondt. Selv om de færreste - enten man er kristen eller kristendomskritiker - går for ytterpunktene, mangler ikke oppgjør eller forsvar.

En av dem som oppgjørsleiren lener seg mot, er den amerikanske agnostikeren Bart Ehrman. Som tekstforsker og bibelkritiker har han klippekort i TV-kanaler. Hans ord er gospel i mange debattfora. Han har gjort bedriften å skape bestselgere av populærvitenskapelige bøker om Det nye testamentet.

Noe som nok ikke er helt uten sammenheng med at disse fremstår som avslørende kristendomskritikk.

I full medvind fra en mediaverden som lenge før Dan Brown forstod hvor mye det de kan presentere som ... sensasjoner om Jesus og Bibelen betyr for klikk og opplagstall.

Nå betyr ikke det at Ehrman er på linje med Dan Browns tøv. Som fagmann bommer han ikke på elementære historiske fakta. Han vet stort sett mer enn noenlunde hva han ikke kan. Selv om han kan bli i overkant tendensiøs og tabloid, er han verdt å lytte til.

Ehrman er også en viktig motstemme til amerikansk fundamentalisme.  Paradoksalt nok, vil noen tenke, er han det også til nye ateister, new agere og andre aktivister som i livssynsiver har fått det for seg at Jesus ikke har eksistert.

Ehrman skal dermed ha honnør for å vise at fagmiljøene ikke i det hele tatt avviser en historisk jødisk Jesus som forkynte i lignelser, samlet disipler, ble oppfattet som en helbreder og utfordret autoritetene på ulike måter, før han ble korsfestet.

Dermed er Ehrman av dem jeg har trukket frem i over ti år, i foredrag og bøker som Da Vinci dekodet.

Samtidig er dette med blandete følelser. For Ehrman har på uheldige måter bidratt til å forsterke negative oppfatninger av kristne. Han presenterer rimelig kjent kunnskap (som bl.a. norske bibellesere har kunne se i bibelutgaver siden i hvert fall 1904) som sensasjoner som svekker kristen tro.

Han gjør et stort nummer av at bibler på 1500-tallet bygget på manuskripter fra 1100-tallet, mens normale bibelutgaver i over hundre år har vært basert på inntil tusen år eldre og stadig og bedre tekster.

Uten at det dermed er himmelvid forskjell på bibler de seneste fem hundre år.

Skeptikerne på 1800-tallet fikk ikke rett i at nye manuskriptfunn ville dra teppet vekk fra kristen tro. I stedet for å bli mer skeptiske, har forskerne fått styrket tilliten til overleveringen - ikke minst fordi større avvik er så få og tydelige.

Likevel møter jeg stadig noen som tror at Ehrmans oppgjør med fundamentalisme, eller mer presist verbalinspirasjon, er et oppgjør med de fleste kristne miljøer.

Eller at hans analyser ikke for det meste er de samme som man lærer på mange teologiske faktulteter verden over, ikke minst her til lands. Selv om de nok er presentert noen tødler mindre bastant.

Men, ja, tror man at Bibelen er direkte diktert av Gud og at vi har tilgang til alt dette uendret, treffer Ehrman utvilsomt på steder som gjør vondt for noen. Men det betyr ikke at dette gjelder spesielt mange, enten vi er i USA (atskillige, men ikke flertallet kristne) eller Norge (helt klart noen, men ganske få).

Og så er det greit å være klar over at Ehrmans bestselgere har hatt god drahjelp av politiske og kulturelle kløfter i USA, ikke minst frykten for en sterk religiøs høyreside.

Av forståelige grunner mangler ikke akademikere som synes å kjenne det som en plikt å vise til eller formulere forskning på måter som bekjemper bibeldyrkelsen. Mener man i klassisk sekstiåttertradisjon at konservative kristne trosretninger har "underbygd kolonivelde og imperialisme, erobringen av den amerikanske vesten, indianerkrigene og slavehandelen", er det maktpåliggende å vise at bibeltekstene er svært usikre, og at alternative evangelier gir et annet bilde.

Dette gjør det også litt vanskelig å diskutere temaene Ehrman belyser. Er man uenig med ham, mistenkes man fort for å være drevet av politikk eller livssyn. Man er ikke akademiker, man er (og her er det bare å holde seg fast) apologet.

Mens Ehrman selv oppfattes som edruelig forsker, hevet over slike forhold.

Selv om ikke alle vedgår sitt program like klart som det jeg siterte over av Burton Mack fra epilogen til hans bok om Det tapte evangelium - skriftet Q og kristendommens opprinnelse (ikke uventet på Pax forlag, 1999, side 223), er flere kritiske bibelforskere i USA relativt venstreorienterte.

Når jeg trekker frem dette, er det også fordi Ehrman selv ikke er fremmed for å vise til meningsmotstanderes politiske syn, som i denne omtalen av en debattmotstander.

Dinesh D’Souza. Dinesh is best known as a hyper-conservative political commentator. His most recent book is America, and this week it is #1 on the New York Times bestseller list for non-fiction. It has a companion documentary film. If you’re politically very-right-wing conservative and despise Barack Obama and everything he stands for — this is the book for you! 

Selv om han (av en eller annen grunn i en parentes) skynder seg å legge til at dette ikke betyr noe for argumentene hans.

(Though his political views and the news items connected to him have no relevance to the quality of his arguments in the public debate that I attach here.)

Det er altså ikke til å komme fra at vi finner en klar polemisk tone hos Ehrman. Det kan tenkes mer nøytrale titler enn Jesus misquoted, for ikke å si Jesus, Interrupted og Forged - eller altså forfalsket.

Likevel er det at han har politiske oppfatninger, eller misliker deler av den amerikanske høyresiden, ikke det samme som å si at Ehrman tar feil. Ehrmans ståsted avgjør ikke om han har rett i tabloide titler og spissede soundbites.

Å sette noe på spissen, er ikke nødvendigvis å bomme på målet.

I stedet må vi se på hans argumentasjon. Hva bygger den på? Hvor presise er konklusjonene? Kan de misforstås? Kan de misbrukes?

Har han rett i at han ikke er kontroversiell, men kun står for normalforskningen?

Dermed kommer jeg til å bruke noen bloggposter til å gå gjennom ulike typer konklusjoner Ehrman presenterer - og måten han presenterer dem på.

Men før vi tar tak i det for alvor, kan det være greit å nøste litt opp i hva han eventuelt treffer, om alt eller det meste han sier skulle stemme - og det på de mest tabloide måter han presenterer dette på.

Hva om vi verken aner hvem som skrev Bibelen eller nøyaktig hva de skrev? Hva om en prosent eller to av tekstene er lagt til senere, eller endret for å passe med rådende teologi? Og bør vi virkelig ikke ta hensyn til andre evangelier enn dem som kom med i Det nye testamentet?

Det første vi bør understreke er som antydet over at Ehrmans kritikk av fundamentalisme (verbalinspirasjon) ikke treffer kristne flest. Få oppfatter Bibelen som en ufeilbarlig skytjeneste, lastet ned fra himmelske servere, nøye korrekturlest av Gud.

For kristne er det ikke Bibelen som er "Guds ord" - det er Jesus som er ordet - Logos. Ja, Bibelen peker på Jesus, men når den til og med gjengir samme taler med ulike formuleringer (som innstiftelsen av nattverden), er det vanskelig å tenke at dette er bokstavelig sant.

Eller at de kristne og den kirken og de skriverne som har tatt vare på og kopiert tekstene videre i århundrer, har gjort det. Hadde det vært synet, ville kirken da den fikk makt i Romereriket, vært nøye med å tilpasse alle tekster slik at de ble helt like.

I stedet har vi å gjøre med en Bibel som består av mange ulike skrivestiler (og det er ikke fordi Gud sliter med å diktere konsistent), ordlyder (tekster fra Det gamle testamentet gjengis med andre ord i Det nye), perspektiver (hva skal man med fire evangelier, hvorfor ikke nøye seg med det sanne guddommelige synet i ett eneste evangelium?) og henvisning til øyenvitner (som bl.a. i innledningen av Lukas-evangeliet).

Hadde forfatteren av Lukas-evangeliet ment at alt han skrev var diktat av Gud, hadde han ikke hatt behov for å fortelle at han brukte øyenvitner.

Bibelen er kort sagt ikke Koranen.

Litt enkelt sagt er denne type forståelse grunnen til at fundamentalisme ikke er alminnelig eller har en spesielt lang tradisjon. Vi finner dette ikke på norske teologiske fakulteter. Det er ingen tradisjon i de eldste eller største kirkesamfunnene, enten vi tenker på Den katolske kirken, anglikanske eller ortodokse kirker.

Det er grunnen til at selv Ole Hallesby, en av Norges fremste motstandere av liberal teologi på 1900-tallet, indremisjonshøvding og MF-professor, ikke avviste at det kunne være feil i Bibelen.

Det betyr ikke at verken han eller andre kristne setter Bibelen lavt. Det er den som forteller oss mest og best om Jesus. Den er den viktigste kilden til kristne læresetninger. Den er felles utgangspunkt og datagrunnlag når kristne prøver å bli enige om hva vi står for.

Men sier Bibelen selv at den er inspirert av Gud? Og betyr ikke det nødvendigvis at den må være ufeilbarlig, siden Gud ikke feiler?

Nei, dette er logikk på sviktende premisser.

For det første står det overhodet ikke i Bibelen at alle tekster er inspirerte.

Ja, det står i Paulus andre brev til Timoteus 3,16-17 at "Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd, så det mennesket som tilhører Gud, kan være fullt utrustet til all god gjerning."

Men dette handler om Det gamle testamentet, ikke om Det nye som ikke fantes da dette ble skrevet. Når kristne mener at også NT er inspirert, er det mer ut fra en videreføringslogikk enn bibeltekster.

Hva innebærer det så at en tekst er innblåst (eller altså inspirert)? Kort sagt betyr det å ånde liv inn i noe. Det samme som Gud gjorde med Adam, uten at Bibelen dermed hevder at Adam var ufeilbarlig.

At Bibelen kan bli levende for oss eller skape åndelig liv, betyr ikke at alle tekster i Bibelen, uansett sjanger, må være bokstavelig sanne eller forpliktende eller opprinnelige eller nøyaktig gjengitt.

Men det betyr heller ikke at det spiller null rolle om svært mye er jukset med eller jenket på. Eller at det er uten betydning om det finnes alternative evangelier som er like gamle eller gode som tekstene i Det nye testamentet.

Så da kan du mistenke hva jeg er inspirert til å skrive om de neste dagene, enten det er på innpust eller utpust.

Verdiløst i Nettavisen

Det varierer hva som kan skape flest klikk i dagens nettaviser, men de gamle traverne sex og religion er alltid i finaleheatet.

Spesielt om man kan skrive noe leserne tror er sensasjonelt.

Muligens er grunnen også at journalistene tror det er det, som når Magnus Blaker i Nettavisen
ikke akkurat bruker innestemmen når han utbasunerer at DETTE ER DE JÆVLIGSTE TINGENE SOM STÅR I BIBELEN.

I realiteten er det ikke noe nytt her, bortsett fra at slike oppslag ikke bare blir stadig mer fordømmende, de blir også mer fordummende.

Denne gangen er det altså kristne verdier vi skal få et nytt syn på. Hvordan skal så det skje?

Ved å lese tekster av Frans av Assisi, de fattiges og sykes venn?

Lese om William Wilberforces utrettelige kamp mot slavehandlen?

Lærebøker i kristen etikk?

Bøker som handler om betydningen av jødiske og kristne verdier i idéhistorien og kulturutvikling?

Ved å sette seg nøye inn i Den norske kirkes uttalelser siden år 2000 om vårt ansvar for skaperverket, freds- og forsoningsarbeid, fattigdomsbekjempelse og vern om menneskeverdet?

Ved å lese pavens forsvar for miljøkampen?

Nei, dette skal visst skje ved å lese Det ... gamle testamentet.

Man blir altså sittende og klø seg i hodet. Hva er opptakskravet for å bli journalist? Hva gikk galt med norsk skole?

For her smøres det altså tjukt på.

Om en derimot tar en titt på Bibelen, vil en se at innholdet er ekstremt brutalt, bestialsk, diskriminerende, rett frem rasistisk og ofte totalt uten medmennesklighet - og som oftest er det bokens "helter" eller Gud selv som står bak grusomhetene.

Noe som bekrefter at journalisten kun har tatt en titt. Han kan knapt ha lest mer enn noen vers han har surfet seg frem til. Og mye tyder på at han knapt nok har forstått selv dem.

Resultatet er som ventet. Tekstutvalget er helskjevt. Tolkningene blinde for forskjeller mellom Det gamle og Det nye testamentet, mellom fortellinger og formaninger, narrativer og normer, klagesanger og nestekjærlighet.

Det blir ikke bedre av at han også misforstår innholdet i flere av tekstene. 

Holdningen er ikke uvanlig. Man opplever kristne som litt hyklerske. De sier noe og gjøre noe annet. 

Kristne bør uansett slutte å sole seg i glansen av å være nestekjærlighetens religion. Bibelen forteller nemlig det stikk motsatte om kristne verdier.

I en slik setting er det ikke enkelt å forklare at Bibelen ikke bare består av mange bøker, men også to ganske forskjellige deler. For kristne er dette ikke en bok der man kan slå opp på måfå og så følge akkurat det som står i verset man finner. 

Mer presist er det som kristne forsøker å følge Det nye testamentet (NT).  Dette bryter med til dels over tusen år eldre lover og ritualer i Det gamle testamentet (GT). Som forøvrig også har mange gode verdier. 

Å hevde dette, er ikke å underkjenne Bibelen som helhet, men å ta den på alvor.  

Dessverre må det stadig nevnes at kristne ikke følger den gammeltestamentelige staten Israels nasjonale og rituelle lover, renhetsforskrifter o.l..  

Kristne driver verken med omskjæring av guttebarn eller forbyr svinekjøtt.

Videre oppfatter kristne i varierende grad deler av Det gamle testamentets gudsbilde som i strid med Det nye. Det er et par tusen års tradisjon å lese GT allegorisk, tenke at det kun gradvis synliggjør Guds vesen eller tilskriver ham handlinger han egentlig ikke står bak (som at jordskjelv, sykdom, krig osv. er sendt direkte av Gud). 

Det er kort sagt slik at kristne leser GT i lys av verdier fra NT. Skal man få et syn på kristne verdier, er ikke Det gamle testamentet stedet man først bør kikke.

Det hadde vært omtrent like logisk som å identifisere norske verdier i 2016 med lovene som gjaldt i 1016. Eller uten videre slå dagens kongefamilie i hartkorn med Eirik Blodøks.

Nå er det ingen grunn til å legge lokk på voldsomme tekster i Bibelen. Derfor har jeg tatt opp flere slike på bloggen (som her og her) og i bøker (som Svar på tiltale). 

I likhet med svært mange andre som har diskutert dette siden urkirken.

Noen forsøker å forklare disse tekstene, andre kanskje mer å forsvare. 

Noen mener de er viktige å løfte frem i menigheter, slik at vi forstår hvordan de er blitt til og hindre at de misbrukes til å skape hat og vold. 

Men de står nå der og hva skal vi si om dem?

La oss ta de to første som eksempler her. Støtter de journalistens påstander om hvor ille Bibelen er?  

Artikkelen starter lesningen med at "Jesus kom til jorden for å skape krig - og du skal elske ham mer enn dine barn", basert på Matteus 10,34-39.

Dette er imidlertid en direkte misforståelse, som vist ganske utførlig i Kom Jesus med sverd eller fred? Noe som ikke er uvanlig når man ikke kjenner sammenhengen. 

For det som trekkes frem er kun et lite utsnitt fra en tale der Jesus i Matteus 10,17-22 tidligere har sagt at  

Ta dere i vare for menneskene! For de skal utlevere dere til domstolene og piske dere i synagogene sine. Og for min skyld skal dere føres fram for landshøvdinger og konger og stå som vitner for dem og for folkeslagene. Men når de arresterer dere, skal dere ikke bekymre dere for hvordan dere skal tale, eller hva dere skal si. Det skal bli gitt dere i samme stund hva dere skal si. For det er ikke dere som taler, men det er deres Fars Ånd som taler gjennom dere. Bror skal sende bror i døden, og en far sitt barn, og barn skal reise seg mot sine foreldre og volde deres død. Og dere skal hates av alle for mitt navns skyld.

Versene handler altså om at man ikke skal fornekte troen på Jesus, selv om man risikerer at familien støter en bort. Det er ikke Jesus som truer andre med sverd, men andre som kommer med trusler mot dem som tror på Jesus.

 

I datiden kunne det være en skandale å bli kristen. Mange måtte bryte med familien, eller ble forfulgt av myndighetene, noen fikk dødsstraff.

Det hadde vært lettere greit om journalisten hadde sjekket dette før han svingte sverdet.

Stemmer det så bedre at vi finner "oppfordring til barnedrap" i Bibelen, når Salmenes bok, 137:8-9, siteres?

Du datter Babel som er herjet,
salig er den som gjengjelder
det du gjorde mot oss. 

Salig er den som griper dine barn
og knuser dem mot berget!

Ja, det stemmer bedre, men det betyr ikke at det stemmer helt. Dette er fra en klagesang fra tiden jødene lengtet etter Jerusalem (Sion), etter å ha blitt bortført av brutale babylonske krigsherrer som beskrevet i 2. Kongebok 25,1-7.

Etter beleiring med påfølgende hungersnød, barnedrap, utstikking av øyne og så videre.

Dermed er det ikke underlig at jødene ikke er i sitt beste humør, slik det kjente første verset i salmen viser:  

Ved elvene i Babel satt vi og gråt
når vi tenkte på Sion.

Dette handler altså ikke om gladsang ved bålet. Eller lyst til å synge i det hele tatt.

Vi hengte lyrene
opp i piletrærne.

Denne trassige holdningen var ikke helt populær blant babylonerne. 

De som tok oss til fange, ba oss om sang,
de som bortførte oss, ba om glede:
«Syng en av Sions sanger for oss!»

Presset ble ikke akkurat møtt med jubel. 

Hvordan kan vi synge Herrens sanger
på fremmed jord?
Glemmer jeg deg, Jerusalem,
så la min høyre hånd bli glemt!
La tungen klistre seg til ganen
om jeg ikke tenker på deg,
om jeg ikke setter Jerusalem
høyere enn min største glede!

Tankene gikk altså ikke mot lystig gospel. I stedet for å synge om fred og forsoning, uttrykker de hat. Siden babylonere hadde rasert jødenes byer og drept deres barn, ønsket de i sin maktesløshet at noen kunne gjøre det samme med babylonernes.

Dette er ikke nedfelt i jødenes lover, det er ikke Gud som oppfordrer dem til dette, men de selv som roper det ut i fortvilelse.

Herre, husk Jerusalems dag
da Edoms sønner sa:
«Riv ned! Riv ned til grunnen!»
Du datter Babel som er herjet,
salig er den som gjengjelder
det du gjorde mot oss.
Salig er den som griper dine barn
og knuser dem mot berget!

Så får vi anta at de ikke tok ned lyrene og sang dette opp i ansiktet på bortførerne.

Med andre ord er det ikke lett å bruke denne klagen til å hevde at 

selv om Jesus skal ha sagt at du bør vende det andre kinnet til, er Bibelen gjennomsyret av at alt er tillatt når det kommer til hevn.

Tvert i mot er dette et høyst situasjonsbestemt unntak.  Det finnes flere slike hjertesukk, men det er altså ikke det etiske perspektivet som uttrykkes i normer og formaninger. 

For Jesus ba oss ikke bare vende det andre kinnet til. Han formante til å elske sine fiender (som i Lukas 6,27). 

Han er ikke direkte gjennomsyret av hevn når han er så tydelig på å be for dem som forfølger deg. Det blir ikke verre når han understreker at vi skal gjøre godt mot dem som hater oss. Be for dem som mishandler oss. Velsigne dem som forbanner oss.  

Noen vil nok dermed tenke at det er god grunn til å velsigne journalisten.

At vi ikke skal ta hevn understrekes sterkt og klart i brevet til Romerne 12,17-21.

Gjengjeld ikke ondt med ondt, ha tanke for det som er godt for alle mennesker. Hold fred med alle, om det er mulig, så langt det står til dere. Ta ikke hevn, mine kjære, men overlat vreden til Gud. For det står skrevet: Hevnen hører meg til, jeg skal gjengjelde, sier Herren. Men:
Er din fiende sulten, så gi ham mat,
er han tørst, så gi ham drikke.
Gjør du det, samler du glødende kull på hans hode.
La ikke det onde overvinne deg, men overvinn det onde med det gode!

Det er altså Gud som skal ta det endelige oppgjøret med babylonerne og andre brutale fiender. Uten at det er et innlegg i den norske forsvarsdebatten. 

Skal man se etter kristne verdier, er nok ikke klagesalmene første sted man bør lete.

Eller Nettavisen.

Manusmysteriet

Lurer du på hvor godt belegg det faktisk er for tekstene i Det nye testamentet, trenger du ikke vente på nyheter om det angivelige funnet av et fragment av Markusevangeliet fra før år 90.

Det er bare å begi seg til nærmeste nettbokhandel.

Hvis det er én bok som bør inn på pensum hos romanforfattere og rikssynsere som har noe på hjertet om nye og gamle evangelier, er det Det store Puslespillet.

Ikke bare fordi den er skrevet av en av dem som kan mest om dette i Nord-Europa, Hans Johan Sagrusten, men fordi fremstillingen er så spennende og lettfattelig at det imponerer om noen legger boken fra seg etter første side.

Det lover godt av flere grunner at den anbefales av ingen ringere enn Tom Egeland, selv om den nok ikke får tilbakevirkende kraft på hans til tider vel fantasifulle fremstillinger og påfunn.

Han har imidlertid ingen grunn til å endre på noe når han skriver 

For en bok! Velskrevet, fengslende og intenst spennende - den reneste vitenskapsthriller for alle som er fascinert av Bibelen, teologi og mystiske manuskripter.

Noe det bare er å bekrefte i margen, uten påholden penn.

Det finnes en god del gode faglige, men ikke spesielt spennende bøker om tekstfunn. Så finnes det avgjort langt flere dårlig faglige, men dess mer spennende.

Sagrusten har ikke bare bestått svenneprøven. Han har begått mesterstykket å skrive både en faglig og fascinerende bok om funn av papyrus og pergamenter i ørkensand og klostre, i grotter og hos grådige.

Vi kommer på innsiden av flere av dem som har gjort tekstfunnene. Noen av historiene er vel så utrolige som mange romaner. Og viser at mange romaner ikke er til å tro.

Anmeldelsene av Da Vinci-koden, for ikke å si kommentarfelt og diskusjonsfora, viste en graverende mangel på kunnskap om grunnlaget for teksten og samlingen av Det nye testamentet.

Noe som har gitt grobunn for tilsvarende mye aksept for konspirasjonsteorier. Og noe mer kunnskapsrike og lekende romaner, som hos omtalte Tom Egeland.

Det har også skapt et marked for tekstforskere som Bart Ehrman som dels kan opplyse om realiteter og dels vet å formulere seg på tabloide måter som vekker atskillig mer oppstyr i media enn det er grunnlag for.

Når han får oppslag om at at vi ikke har originalene eller kopier av dem eller kopier av kopiene, er det ikke rart at jeg stadig møter dem som tror at vi er helt i det blå om hva som stod i originalene. Eller at det stadig gis ut motbøker.

Sagrusten gjør dermed en viktig jobb i Det store Puslespillet når han presenterer hvilke store manuskripter vi har fra når i historien (de eldste best bevarte er fra 3-400-tallet) og hvordan eldre og mindre tekststykker helt tilbake til tidlig i det andre århundre bidrar dels til å bekrefte hvor (noen vil tenke forbløffende) presis overleveringen har vært og dels til å justere den.

Nettopp fordi vi har bevart mange håndskrevne fragmenter fra svært ulike områder og tidsperioder, er det ikke til å unngå at de har forskjeller. Det er ikke slik at vi ville hatt større grunn til tillit til teksten om den bare var bevart i ett eksemplar og tenkt at den dermed ville være uten "feil".

Nei, nettopp forskjellene i tekstene (99 % eller noe sånn handler om skrivefeil eller grammatikk, som at det mangler eller er flyttet på en bokstav eller et ord), hjelper oss til å følge endringshistorien og gir dermed gode pekere tilbake til en original vi kan rekonstruere rimelig sikkert, spesielt for Det nye testamentet.

Og der vi fortsatt er usikre (hvor mye kan forskere ha ulikt syn på), spiller det svært liten om da noen som helst rolle for teologiske eller historiske spørsmål.

Sagrusten er åpen for slike debatter. Han legger ikke skjul på at det på noen områder er uenighet og alternative syn. Han dytter likevel ikke en fasit i fanget på noen. Selv om mye av stoffet vil ovverraske dem som har forlest seg på konspirasjonsromaner, er han ikke ute etter de store overskriftene. Han klarer kunsten å engasjere uten å bli tabloid.

Sagrusten bedriver ikke forkynnelse, men folkeopplysing.

Markus mot mumiene

Det er sjelden journalister eller redaksjoner avslører seg mer enn når de kan rapportere som evangeliefunn.

Forventningen til at disse kan kaste nytt lys over Jesus er stor, enten evangeliene er fra det andre eller det niende århundre. Store overskrifter om at dette utfordrer eller sår tvil om kristne oppfatninger skader ikke salgs- eller klikketall.

Derimot er man mindre på banen med motsatte kommentarer når det dukker opp funn som kan bekrefte evangeliene.

Når Aftenposten forteller at Verdens eldste evangeliefunn kan være fra før år 90, er ikke temaet at det gjør den tradisjonelle oppfatningen mer troverdig.

Det sies ikke noe om at det kan bekrefter for n'te gang at Dan Brown og andre med konspirasjonsteorier om Bibelens tekster er på jordet.

Man bruker det dermed heller ikke til å si at det kan understreke at fagmiljøene lenge har gjort rett i å avvise den muslimske tanken om at kristne skrev om Bibelen for å unngå at den passet med Koranens budskap.

Og det holdes tyst om at Bart Ehrman om dette er rett kan stå i fare for å må skrive om på flere av sine bøker der han hevder at vi ikke har originalene eller kopier av originalene, eller en gang "kopier av kopiene av kopiene av originalene".

Nei, dette handler nå om at metoden man har brukt for å finne evangeliet er ... omstridt. Og man nøler ikke med en litt ironisk tone over dem som er "sterke i troen".

For dem som er sterke i troen vil kanskje uttrykket «Herrens veier er uransakelige» være dekkende. Men metoden som er brukt for å avdekke det som antagelig er det eldste fragmentet til nå av Markusevangeliet, har opprørt deler av det arkeologiske miljøet.

Det er altså ikke slik at man nevner eller går tilbake på de vanlige uttalelsene om problemer i overleveringer av teksten. I stedet handler det om problemer med funnet av teksten, selv om man altså uthever det som er sensasjonen her.

De eldste fragmenter av evangeliske tekster før det nye funnet av Markus-teksten er fra det andre århundret. Markus-funnet er imidlertid datert til før år 90, det vil si ganske kort tid etter at originalen ble forfattet. Det gjør det helt unikt som historisk dokument. Men måten det er funnet på, skaper storm. For å kunne lese manuskriftet har forskerne nemlig måttet ødelegge historiske artifakter mange arkeologer mener er viktige i seg selv.

Og det er noe som man selvsagt kan og bør diskutere. Men her blir det altså i overkant påtagelig. Vi snakker ikke om forgylt papyrus i masker for faraoer (og ikke bare fordi det var slutt på faroer over hundre år før), men halvbillig gjenbruk av papyrusruller.

Sist jeg sjekket var det ikke mange forskere som mener at det er ille at man har måttet ødelegge segl på gravdører eller gravdørene selv når man åpner kongegraver i Egypt.

Selv journalister må da forstå at tekstfunn fra første århundre tross alt er mindre interessante enn måten de i ettertid er blitt brukt til å lage mumier av?

Med forbehold om de gangene tekstene kan bekrefte Det nye testamentet.

Uansett er det litt tidlig å si noe om hva dette funnet faktisk betyr, slik en langt bedre artikkel i Live Science forklarer. Fragmentet er datert med C14-metoden til rundt år 90, men ikke publisert ennå.

Det er nok likevel ingen grunn til å holde pusten i påvente av overskriften Evangeliene fantastisk godt bevart! med påfølgende diskusjon av hva den (ahem) ... overraskende vendingen kan bety.

Her er ellers en video der Craig Evans forklarer mer om funnet.

Sensasjon: Dagbladet vet at det snart er påske

At aviser er ute etter overskrifter og klikk er ikke verdig en overskrift, selv om det noen ganger kan klikke for noen og enhver, særlig journalistene.

På samme måte er det heller ikke verdt en overskrift eller heving av så mange øyenbryn at  Dagbladet prøver å slå mynt på pengevekslernes bord noe - eller rettere sagt det kjente og kjære hva som helst - som sier noe annet enn kirken/kristne/kristen tro.

Men at det nærmer seg påske er alltid verdt en overskrift.

Siden vi er i fastetiden er det altså bare å lene seg tilbake og vente på oppslagene som kan fortelle at påsken/Jesus er ganske så annerledes enn beskrevet i kildene fra det første århundre i Det nye testamentet.

Siden disse er skrevet så lenge etter Jesu tid - nærmere bestemt fra rundt tyve (Pauli brev) til seksti år (Johannesevangeliet) etter - kan de altså ikke være troverdige. For det hadde tatt seg ut å hevde at det er mulig å huske høydepunkter fra noe som skjedde mens man selv levde, eller noen man har møtt.

Det er derfor vi ikke aner hva som foregikk på Lillehammer i 1994 eller under EU-avstemningen i 1972.

Skal noen komme med en mer troverdig kilde, må vi med andre ord forvente at den er eldre enn tekstene i Det nye testamentet.

Hvis man da ikke er journalist i Dagbladet.

For kilden som slås opp med store bokstaver som hovedoppslaget på forsiden av nettutgaven er altså ikke fra det første århundret. Nå kunne man kanskje til nød tenke at en tekst fra det andre århundre i teorien kunne kaste noe lys over deler av hva som skjedde.

Men teksten er heller ikke fra det andre århundre. Eller fra det tredje, fjerde, femte eller sjette.

Den er heller ikke fra det sjuende eller åttende, som litt avhengig av hvordan vi tenker om dateringen er der vi finner Koranen.

Som altså er skrevet svært mye for sent til at historikere kan bruke den som noe i nærheten av en kilde til Jesus.

I stedet snakker Dagbladet om en tekst fra det ... niende århundre.

En nylig dekodet tekst forteller en helt ny historie om Jesus. Her hevdes det at Jesus kunne skifte utseende.

Den egyptiske teksten er ifølge Forskning.no anslått å være 1200 år gammel. Teksten er skrevet på koptisk og forteller også at Pontius Pilatus tilbød seg å ofre sin egen sønn for Jesus. 

Og på 800-tallet var altså Jesus ikke bare noe så tamt som Messias, men forkledningskunster eller kamelon.

Ifølge teksten skal Judas ha uttalt at han ikke så Jesus på en lang tid fordi han ble ulegemlig.

Disse evnene til å endre form forklarer også hvorfor Judas valgte å forråde Jesus med et kyss, for ifølge teksten skal forfølgere av Jesus uttalt at de ikke ville være i stand til å arrestere Jesus basert på beskrivelsen Judas ga, da Jesus stadig skiftet utseende.

Og siden teksten sier noe annet enn Det nye testamentet ... utfordrer den Bibelen.

Teksten utfordrer også Bibelens beskrivelse av hvilke dager som ble skjebnesvangre for Jesus, skriver LiveScience. Den plasserer arrestasjonen av Jesus på en tirsdag og ikke en torsdag, som det heter i Bibelen.

Dagbladet klarer heldigvis å sitere en ekspert med gangsyn.

Oppdagelsen av disse tekstene betyr ikke nødvendigvis at disse hendelsene skjedde, men heller at enkelte på den tiden trodde på dem, sier Roelof van den Broek ved Utrecht University i Nederland til LiveScience. 

På samme måte som oppdagelsen av overskriften og ingressen i Dagbladet kan tyde på at enkelte i dag kan tro på dem, sier Bjørn Are Davidsen ved Mythbuster University til Dekodet.

I likhet med andre tekster fra mange generasjoner etter Jesus. Disse kalles gjerne for apokryfer som er en felles betegnelse for så sene og avledede tekster at historikere ikke kan bruke dem.

Og denne teksten er til og med sen selv til apokryfer å være.

Men slikt er det ikke så nøye med i kampen om overskrifter. Under den kledelige mellomoverskriften Hadde kone ser Dagbladet dermed en tekst fra 800-tallet som en del av rekken av nye ... funn om Jesus.

Den 1200 år gamle teksten er langt fra den første som gir alternative historier om Jesus. Professor Karen L. King, historiker ved Harvard Divinity School, har oversatt en annen koptisk tekst funnet på en bit papyrus fra 300-tallet.

Hun sier at det står noe som aldri er funnet på noen annen del av skrifter fra denne tidsepoken - at Jesus refererer til sin kone.

Mens det i realiteten verken er første eller siste gang Dagbladet lar seg dra etter nesen av bløff eller blindhet for historisk gangsyn når noe passer egen agenda.

Pensel og pekefingre

Siden jeg har hatt noen heller evangeliske hjertesukk om kristendomsundervisningen i Norge, er det lov å linke til Kjetil Hopes presentasjon av en av mine favorittmalere, Hans Holbein den yngres allegori over Loven og Evangeliet.

Som Kjetil forklarer er altså bildet bygget opp slik at Den gamle pakt befinner seg på den venstre siden av treet, mens Den nye er på den høyre.

Holbein formidler forskjellen ved både hvem han plasserer hvor, hvordan enkelte peker og treets tilstand.

Klarer norske RLE-lærere å være like flinke med pekefingrene, er det god medisin for mine to første hjertesukk i linken over.

Forøvrig loves å komme tilbake med en presentasjon av et annet Holbein-maleri i løpet av noen dager. Det er lov å gjette på hvilket.

Spesielt folk flest

Man kan si mye om religionsundervisning for tiden (eller RLE - Religion, Livssyn og Etikk som det heter etter noen navneskifter uten like mye hamskifter) - og langt fra bare negativt.

Denne gangen ønsker vi imidlertid å ta opp noe av det som gjør faget mer enn modent for revidering.

Og, for ordens skyld, det er ikke bare et tilfeldig forbipasserende RLE à la 2012 vi snakker om. Det dreier seg om kristendoms- og religionsundervisning så langt tilbake jeg er kjent med, inkludert mine egne opplevelser i barneskolen på 1960-tallet.

Altså enten skolen hadde en mer rendyrket kristen formålsparagraf eller ikke.

Vi holder unna diskusjoner om fagets forhold til livssynsfrihet, hvor mye plass som skal brukes på hver enkelt religion og livssyn, skolegudstjenester, moskébesøk, livssyn som teori og livssyn som praksis (hvordan oppleves det å være kristen/buddhist/muslim/humanetiker?), religionskritikk (og kritiske vurderinger av denne), deltakende undervisning og så videre og så videre.

Kompetansemålene fra 1.-10. klasse i RLE, fra Moava.no. 

I stedet skal vi se på fem forhold der faget har spilt fallitt som kunnskapsformidler. Dels fordi vi snakker om noe som ikke er på pensum, dels fordi det som er på pensum ikke er blitt formidlet godt nok.

At dette spesielt handler om noe som har rammet forståelsen av kristen tro er ikke til å unngå, skjevøyde som vi er på denne bloggen. Det er garantert mulig å finne tilsvarende for andre religioner og livssyn.

Resultatet er  heller store kunnskapshull hos dagens og tidligere elever, altså hva vi på fint kan kalle for folk flest:

1:  Folk flest forstår ikke forskjellen på Det gamle og Det nye testamentet.

Selv om dette er på pensum, er det tydelig fra mange politiske kommentarer, nettdebatter og lunsjssamtaler at de færreste har særlig kunnskap om dette. Dermed oppfattes kristne som hyklerske, inkonsekvente eller gudsfornektende om man ikke følger staten Israels nasjonale lover eller renhetsforskrifter fra århundrene før Kristus.

En følge av dette er manglende innsikt i et kristent syn på etikk. Å snakke om en kristosentrisk lesning av Bibelen, om naturretten eller om forholdet mellom lov og evangelium er som å snakke gresk.

Hvilket det i og for seg et stykke på vei er.

2:  Folk flest forstår ikke Evangeliet.

Dette handler ikke om å forkynne evangeliet, men å formidle som kunnskap hva det helt sentrale i kristen tro faktisk handler om.

Selv om jeg fikk sneket meg til M og 5 og slik i Kristendom på 60- og 70-tallet, var jeg i det ytterste mørke om evangeliet da jeg var ferdig med videregående.

Etter å ha snakket med ganske mange er konklusjonen at jeg ikke har vært mutters alene om å tro at det å være kristen er å være snill og grei eller (litt slemmere sagt) å bestikke Gud med gode gjerninger.

I beste fall har noen fått inntrykk av at det å være kristen er å gjøre så mye galt man kan og så omvende seg etterpå. Stadig.

Det er også vanskelig å finne noen som har fått med seg at det innen kristen tro, i motsetning til de fleste andre religiøse retninger, ikke er konkrete lover som er juridisk forpliktende og må følges av alle kristne stater.

Det forhindrer selvsagt ikke at ulike kirker og menigheter kan formulere noen regler eller plikter for sine  medlemmer.

3: Folk flest forstår ikke forskjellen på Gud og guder.

Vi snakker ikke om en bred analyse av hva som skiller kontingente fra ikke-kontingente størrelser.

Det hadde likevel vært nyttig med en enkel fremstilling av forskjeller mellom skapte og uskapte vesener, mellom sterke og maksimalt mektige, mellom korttenkte og maksimalt vitende, mellom lunefulle og maksimalt gode.

Selv om undervisningen sjelden vil være maksimal.

4: Folk flest har et helsvart inntrykk av kirkehistorien, spesielt middelalderen.

At middelalderen var en helt uvanlig ille periode full av grusomheter og en eneste lang kamp mot kunnskap, og det fordi Kirken hadde makten, har vært en sannhet i norske lærebøker i Grunnskolen og Videregående i generasjoner.

Selv på KG formidles budskapet om middelalderen som 1000 års mørketid i materiale som deles ut til elevene, senest i 2011.

For ordens skyld understrekes at dette ikke handler om et ønske om å underslå grusomheter som kjetterprosesser, antijudaisme eller korstog.

På samme måte som det heller ikke bør underslås at det er en masse myter om kirkehistorien, inkludert i lærebøker. Som vi til tider har et mørkt inntrykk av.

5: Folk flest kan ingen ting om det historiske forholdet mellom tro og vitenskap.

Inntrykket elevene sitter igjen med er at man i gamle dager og i hvert fall før Darwin så på Bibelen som sannheten. Dermed måtte vitenskap tilpasse seg bibeltolkningene. Alle modige sjeler som ga uttrykk for uenighet i dette, ble erklært som kjettere og brutalt straffet.

Galilei-saken er bare ett av mange eksempler på hvor ille det stod til før opplysningstiden.

Det fortelles ikke at virkeligheten er omtrent motsatt. Først etter Darwin ble det vanlig i noen kretser, og da som en reaksjon på modernitet (og statlige overgrep som rasehygiene) å tolke vitenskap i lys av Bibelen.

Mens man før Darwin i Augustins, Aquinas', Luthers og Kalvins ånd tolket Bibelen i lys av rådende vitenskap.

Nå kunne det selvsagt vært sagt noe om andre forhold (etter Da Vinci-koden og Dawkins er ... kunnskapsnivået et litt annet hos mange elever), for ikke å si mer om hver av disse tingene.

Men vi gir oss der for å unngå pedagogisk fallitt. Spesielt hos folk flest.

Tungetale om Barnabas

Det er nærmest blitt et liturgisk ledd, særlig ved kristne høytider, at et og annet medium media (som her) benytter anledningen til å slå fast at kristendommen er motbevist.

Denne gang handler det altså om at det angivelig er funnet en utgave av Barnabas-evangeliet som profeterer om Muhammed før Muhammeds tid. Dermed er det logisk at islam er sannheten og altså andre religioner feil.

At dette skriftet (hvis det faktisk likevel er funnet noe fra 500-tallet, er det nok heller det kjente kristne Barnabas-brevet) ikke eksisterer i noe eldre manuskript enn slutten av 1500-tallet og inneholder såpass mange anakronismer at det ikke kan være stort eldre (muligens laget av en mer enn lettere irritert spansk muslim i landflyktighet eller etter forsøk på tvangskristning), hindrer ikke at det stadig dukker opp som den ... egentlige historien om Jesus.

Men det er det altså ikke.

Og det er ganske så mange grunner til det. Du får ikke godkjent bachelor i historie om du baserer oppgaven din på kilder som er godt over tusen år yngre enn begivenhetene de omtaler og som i tillegg bare spinner videre på over tusen år eldre skrifter.

Det hjelper ikke om man i og for seg henter stoff fra Det nye testamentet fra det første århundre (som altså kan brukes som kilder ut fra normale historisk kritiske metoder) når dette stoffet sees i lys av Koranen fra det syvende århundre (altså null verdt som kilde til noen historisk Jesus).

Skulle du få ånden over deg i pinsen, vil det bære frukter å kikke innom Labarums tydning av tungetalen.

Oppdatering 29.05. - Rett etter at jeg skrev dette tok Nettavisen saken (Denne boken vil utløse kaos) tilsynelatende ukritisk, selv om nok noen (men ikke spesielt mange av de som kommenterer) tar det som et hint at de åpner noen epletedråper avvæpnende med "hevder iransk, statsstyrt media".

Endsjø og ghostoppstandelser

Det er vanskelig å komme fra at religionshistoriker Dag Øystein Endsjø ikke er enig med en folkelig fyr som undertegnede på alle punkter. Dermed ingen sensasjon at hans nyeste bok (til en lite folkelig pris) bulker borti Dekodet-dampveivalsen på et og annet sentralt punkt.

Vi siterer fra utrettelige Astrid Melands presentasjon i Dagbladet Magasinet.

I vestdelen av det store riket måtte det makt til. Hedenske tempel ble knust, ofringer og ritualer forbudt. Anslag tyder på at bare 10 prosent hadde skiftet ut hedendommen med Jesus da de ikke lenger fikk noe valg.  

I Øst-Romerriket, derimot, den hellenistiske (greske) delen av det store riket, hadde folk allerede konvertert frivillig, før kristendommen fikk makt. Man anslår at over 50 prosent var kristne før kristendommen ble offisiell statsreligion.

Først atskillig ros. Det er flott at Dagbladet nå begynner å understreke at millioner ble kristne uten tvang lenge før keiser Konstantin på 300-tallet, og at dette i stor grad var en grasrotbevegelse.

Så er det kanskje ikke fullt så flott at man skiller så markant mellom utviklingstrekk i øst og vest. Roma var et ikke helt perifert sted for kristne også før Konstantin, selv om man i perioder var mer utsatt for forfølgelse eller andre politiske reaksjoner dess nærmere man var keisersetet. 

Det er også flott at Endsjø trekker fram forskjellen mellom filosofene og folk flest. Grekerne var - for å si det rett ut - for det aller meste ikke filosofer. De færreste brydde seg om Platon eller Aristoteles. Det som rørte seg hos høy og lav var langt på vei astrologi og åndemaning, spådommer og trolldomsformularer. Grekerne lå mer under for dødsangst og depresjon, enn for Demokrit eller jakten på Den ene.

Kristen tro ga i praksis et begrunnet håp både om et bedre liv på jorden (ref. Starks Rise of Christianity) og om et evig liv på en nyskapt jord (altså ikke i himmelen - Bibelen er jødisk).

Men Dagbladet, og de faglige maktene man har henvendt seg til, stimulerer ikke hele veien like mye til himmelsk eller jordisk lovsang.

Paulus, den jødiske fariseeren som skapte kristendommen, og den første kilden vi har (anslått til å være fra rundt 50 e.Kr), forkastet troen på et evig liv for kjøttet.

Han mente at gjenoppstandelse er uavhengig av om den opprinnelige kroppen er med. Jesus var ikke av kjøtt, skrev han, og om graven var tom eller ikke, var kanskje irrelevant.

- Paulus synes kjøttet var noe tull. Han skriver i en klart jødisk tradisjon. Han mener helt klart at det er en åndelig kropp som skal gjenoppstå, sier Endsjø.

Ja, Paulus forkastet troen på et evig liv for legemer av forgjengelig kjøtt og blod. Men han forkastet ikke troen på en kroppslig oppstandelse. Siden uttrykket "åndelig kropp" gir de fleste av oss assosiasjoner til gjennomsiktige spøkelser, er det viktig å se på hva Paulus egentlig mente med dette.

Paulus ser generelt ingen motsetning mellom åndelig og fysisk, som i 1. Korinerbrev 10,3-4.

Alle ble døpt til Moses i skyen og i havet, og alle spiste de den samme åndelige mat og drakk den samme åndelige drikk. For de drakk av den åndelige klippe som fulgte dem, og denne klippen var Kristus.

Det blir lettere meningsløst, for ikke å si anstrengt, å hevde at maten og drikken israelsfolket i følge Det gamle testamentet spiste i Sinai-ørkenen, ikke var fysisk. Eller at noen mente de ikke hadde kropper siden de så på seg selv som åndelige personer (pneumatikos, et ord vi kommer tilbake til, 1. Kor 14,37).

Vi ser rett og slett ofte at man blander to forhold, noe ikke minst N.T. Wright har belyst i flere tildels lange bøker (og i en kort artikkel her). I første Korinterbrev 15 - det sentrale kapitlet hos Paulus om dette - bruker Paulus først en analogi om overganger og samtidig kontinuitet (vers 35-38):

Men nå vil vel noen si: «Hvordan står de døde opp? Hva slags kropp [somati] har de?» Du uforstandige menneske! Det du sår, får da ikke liv igjen uten at det dør. Og det du sår, er jo ikke den planten som kommer opp, men et nakent korn, av hvete eller et annet slag. Gud lar det få den skikkelse som han vil, hvert enkelt slag får sin egen skikkelse.

Men at Paulus legger vekt på at de er forskjellige, betyr ikke dermed at han mener noen av dem ikke kan være fysiske. Eikenøtter er like fysiske som eiketrær. Kornaks er like fysiske som korn.

Paulus fører så analogien videre. Det finnes ulike typer kjøtt (sarx, vers 39-41).

Ikke alt kjøtt er av samme slag. Det er ett slag hos mennesker, ett hos fe, ett hos fugl og ett hos fisk. Og det finnes himmelske kropper og jordiske kropper; de himmelske har én glans, de jordiske en annen. Én glans har solen, en annen har månen og en annen igjen har stjernene. Ja, én stjerne skiller seg fra en annen i glans.

Men alle er altså like fullt fysiske.

Så kommer vi muligens til kjernen i debatten (vers 42-49):

Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det blir sådd i forgjengelighet, det står opp i uforgjengelighet. Det blir sådd i vanære, det står opp i herlig glans. Det blir sådd i svakhet, det står opp i kraft. Det blir sådd en kropp som hadde sjel, det står opp en åndelig kropp.

Om det finnes en kropp med sjel [psychikos], finnes det også en åndelig kropp [pneumatikos].

Uttrykkene psychikos og pneumatikos tolkes av enkelte, men muligens ikke av Endsjø (med forbehold om at boken altså er for dyr for oss som for tiden har dødelige kropper), som noe "legemlig" i motsetning til noe "åndelig". Likevel synes Endsjø i følge Dagbladet å se Lukas som utrykk for en kroppslig oppstandelse og Paulus som en åndelig - og dette som to fullstendig forskjellige ting:

Her kritiserer Lukas Paulus indirekte. Paulus snakker om at en pneumatisk (åndelig) kropp skal gjenoppstå. Når Jesus kommer tilbake er disiplene ifølge Lukas først livredde fordi de tror han er pneuma - altså det Paulus sier man blir i oppstandelsen. I Lukas forsikrer Jesus dem imidlertid om at han ikke er noen ånd, men av kjøtt og bein, blant annet ved å oppfordre dem til å ta på ham, også etter gresk inspirasjon. Dette er hard kritikk, men Lukas skjønte at Paulus var så mektig at han ikke kunne gjøre den direkte, sier Endsjø.

For å få denne "kritikken" til å gå opp, krever det altså at det er en durabelig motsetning mellom Lukas og Paulus her. Men utfordringen er da å tillegge Paulus en oppfatning av at en som er oppstanden er "en ånd" i motsetning til å være fysisk ("kjøtt og bein").

Mens det altså er mer vanlig (og virker langt riktigere på meg ut fra sammenhengen) å lese Paulus sin begrepsbruk som uttrykk for ulike typer fysikalitet.

Vår nåværende "kropp med sjel" kalles for psychikos (“naturlig kropp"), mens vår fremtidige oppstandelseslegeme - "åndelig kropp" - kalles for det allerede omtalte pneumatikos. Det viktige her er at begge deler er fysiske - den første er ikke en løsrevet sjel og den andre ikke en løsrevet ånd eller spøkelse.

Forvirringen på dette området, i hvert fall hos folk flest, skyldes nok oversettelsestradisjoner.Vi har lett for å tenke med grekerne at dette handler om det fysiske og det åndelige, mens dette for jøder var sammenkoblet. Paulus beveger seg generelt innenfor et jødisk tenkesett, inkludert i dette kapitlet.

Når Paulus snakker om kropper med sjel og kropper med ånd, mener han definitivt ikke at vi nå er kroppsløse sjeler som siden skal bli kroppsløse ånder.

Nei, vi er nå kropper med en levende sjel og skal bli kropper med en levende ånd. Våre legemer skal ikke bli borte, men bli transformert. Vi ser dette videre i kapittelet (vers 44-50).

Om det finnes en kropp med sjel, finnes det også en åndelig kropp. For slik står det skrevet:  Det første mennesket, Adam, ble en levende sjel. Den siste Adam ble en ånd som gir liv. Det åndelige var altså ikke det første, men det sjelelige. Deretter kom det åndelige. Det første mennesket var fra jorden og skapt av jord, det andre mennesket er fra himmelen. Slik det første jordiske mennesket var, slik er også de andre jordiske. Og slik den himmelske er, slik skal også de himmelske være. På samme måte som vi har båret det jordiske menneskets bilde, skal vi også bære den himmelskes bilde. Men det sier jeg, søsken: Kjøtt og blod [sarx] kan ikke arve Guds rike, og det forgjengelige skal ikke arve uforgjengelighet.

Forgjengelige kropper kan ikke leve evig (i hvertfall ikke sist jeg sjekket med en biolog), derfor trenger vi uforgjengelige. Det første mennesket var en levende sjel (og hadde utvilsomt en kropp), det nye mennesket skal bli en levende ånd (noe som heller ikke, i følge Paulus, er i motsetning til å ha en kropp).

Dermed er det mer nærliggende å lese Lukas som motsetning til (og muligens som kritikk av) en folkelig spøkelsestro, enn som motsetning til (eller som en subtil, indirekte og først nylig oppdaget kritikk av) Paulus.

For å oppfatte en motsetning til hva Endsjøs tolkning synes å forutsette.

Men jeg kan jo se spøkelser ved høylys dag.