Opplysningstiden ikke helt som antikken

Man skal ikke ha fulgt nettdebatter eller NRK mange minuttene for å lære at opplysningstiden temmet kristendommen. I stedet for å bygge på horrible hebraiske verdier, svelget kirken gradvis kamelen, eller altså antikkens verdier den så lenge hadde bekjempet.

Fra å være en religion uten rasjonalitet og medfølelse, begynte man motstrebende å støtte vitenskap og vennlighet.

Dette sitter så fast i ryggmarken, bakhodet, tungespissen og fingrene at det er noen nanometer utfordrende å rekke opp hånden med det kontrære budskap at opplysningstiden ville vært mer enn lettere utenkelig uten den europeiske middelalderen.

Noe som er grunnen til at en opplysningstid sitter ganske langt inn i mange kulturer.

En historiker som har sett mørket er Tom Holland som i NewStateman i dag viser Why I Was Wrong About Christianity.

Holland vokste opp i en kristen familien, men entusiasmen for store skikkelser skapte stadig mer tvil. Det begynte med dinosaurer. Bibellesning forsterket tvilen, ikke minst fordi han oppfattet skurkene og avgudene som mer spennende.

Det hele ble forseglet av opplysningstidens forfattere.

By the time I came to read Edward Gibbon and the other great writers of the Enlightenment, I was more than ready to accept their interpretation of history: that the triumph of Christianity had ushered in an “age of superstition and credulity”, and that modernity was founded on the dusting down of long-forgotten classical values. My childhood instinct to think of the biblical God as the po-faced enemy of liberty and fun was rationalised. The defeat of paganism had ushered in the reign of Nobodaddy, and of all the crusaders, inquisitors and black-hatted puritans who had served as his acolytes. Colour and excitement had been drained from the world.

Han fikk ikke mer sans for kristen tro av å jobbe med sine første bøker, fra Persia til Cæsar. Muligens ble den sterkere av å jobbe med tidlig islam og I Skyggen av Sverden. Kanskje også av stormen han skapte med å vise hvor svakt kildegrunnlaget er for de klassiske fortellingene om Muhammeds liv og Koranens opprinnelse.

Selv om Holland fortsatt holdt fast på hvor ødeleggende kristen tro hadde vært, ikke minst ved å rasere biblioteket i Alexandria. Det var ikke så nøye at det ikke fantes kilder til noen slik rasering fra kristne, for hvordan kunne biblioteket ellers ha gått tapt?

Dess mer Holland leste, dess mer meldte tvilen på tvilen seg, eller i det minste på antikken.

Han måtte motstrebende innse det absurde i at kristenhetens største personer ikke skulle være påvirket positivt av en kristen kultur. Og at antikken nok var mer antikk enn han hadde vendt seg til å tenke.

The longer I spent immersed in the study of classical antiquity, the more alien and unsettling I came to find it. The values of Leonidas, whose people had practised a peculiarly murderous form of eugenics, and trained their young to kill uppity Untermenschen by night, were nothing that I recognised as my own; nor were those of Caesar, who was reported to have killed a million Gauls and enslaved a million more. It was not just the extremes of callousness that I came to find shocking, but the lack of a sense that the poor or the weak might have any intrinsic value. As such, the founding conviction of the Enlightenment – that it owed nothing to the faith into which most of its greatest figures had been born – increasingly came to seem to me unsustainable.

Gradvis gikk det opp for ham hvor annerledes kristen tro var, ikke minst Kristus og korsfestelsen.

“We preach Christ crucified,” St Paul declared, “unto the Jews a stumbling block, and unto the Greeks foolishness.” He was right. Nothing could have run more counter to the most profoundly held assumptions of Paul’s contemporaries – Jews, or Greeks, or Romans. The notion that a god might have suffered torture and death on a cross was so shocking as to appear repulsive. Familiarity with the biblical narrative of the Crucifixion has dulled our sense of just how completely novel a deity Christ was.

Han forstod hvor gjennomført kristen han selv var.

Today, even as belief in God fades across the West, the countries that were once collectively known as Christendom continue to bear the stamp of the two-millennia-old revolution that Christianity represents. It is the principal reason why, by and large, most of us who live in post-Christian societies still take for granted that it is nobler to suffer than to inflict suffering. It is why we generally assume that every human life is of equal value. In my morals and ethics, I have learned to accept that I am not Greek or Roman at all, but thoroughly and proudly Christian.

Holland sier ikke dette for å selge en bok om kristne eller opplysningstiden eller seg selv. Han er i stedet aktuell med en ganske så utilslørt bok om Cæsar og de første romerske keisere.

Selvsagt kan dette likevel være markedsføring, muligens et litt indirekte løfte om enda voldsommere scener enn i Asterix. Der mer enn tidspunktene er ukristelige.

Monstre og andre myter

Det finnes mer originale tanker enn at kristen tro vant frem ved brutale kristninger og korstog. 

Selv om det er noen knivsodder uklart om man da ser for seg at kristne med våpen i hånd tilkjempet seg makten i Romerriket på 300-tallet, eller om det som skjedde der er et unntak som bekrefter regelen. 

For alle vet at dette først og fremst skjedde på verst tenkelige måter, særlig i Norge på 1000-tallet.

At mye i stedet handlet om handel, misjonærer og slaver så langt tilbake som til 600-tallet, er mindre kjent. 

Dermed fremgår sjelden av norske lærebøker at selv Harald Hårfagre kan ha vært kristen, eller i det minste sterkt sympatisk til kristen tro, når han med åpne øyne lot den kristne engelske kongen Adalstein oppdra hans sønn Håkon.

Skal man først lage en regel, er kanskje den beste at dette både kan være både og - og at det langt på vei er anakronistisk å spørre om kristninger skyldtes enten åndsmakt eller våpenmakt. 

Ja, overganger kan være brå og blodige, særlig i ættesamfunn når høv­ding­ene som et tegn på underordning og lojalitet til kongen må anta hans tro. Men for mange handlet mye rett og slett om lettelse. 

Nyheten kristendommen brakte med seg var ikke frykten for demoner og dødsriket. Det hadde man mer enn nok av fra før. De gode nyhetene var et troverdig håp om å unnslippe.

Noe som fremkommer tydelig i en populærartikkel om de gamle romeres fryktunivers, selv om man ikke trekker linjene til 300-tallet.

I nesten 700 år hadde romerne så å si verdensherredømme. Men tok de skoen på feil fot om morgenen, eller fløy fuglene feil vei, kunne det være ute med dem, fryktet de. I desperasjon brukte imperiets borgere formuer på lykkeamuletter og ofret til gudene i ett sett.

Tilsvarende var det ikke Kirken som som skapte en tro på hekser. Heksetro var normen i Romerriket, som i så mange kulturer før og etter.

Romerne trodde at hekser kom frem om natten for å stjele barna deres, og at døde som ikke fikk en verdig begravelse, ble til onde spøkelser.

Mens de var nøye med å fortelle barna at heksen Lamia spiste de slemme, fryktet romerne enda mer mørket og gjenferdene.

Romerne fryktet også gjenferd med onde hensikter – lemures – som vrimlet frem fra gravene sine i ly av mørket. 

Hvis ikke de avdøde fikk en verdig begravelse med alle nødvendige ritualer, var de ifølge overtroen dømt til å vandre rundt blant de levende­ i minst hundre år.

Det var bare én behandling de romerske parallellene til Folkehelsa kunne foreskrive mot Lamia og lemurer: Store, langvarige og påkostede seremonier.

Romerne var så redde for de rastløse gjenferdene at de hvert år i mai avholdt en ni dager lang festival, Lemuria, som skulle tilfredsstille gjenferdene.

Angsten for ulykker og onde krefter gjorde lykkeamuletter, profesjonelle ritualer, beskyttende klesplagg og tekster med hemmelige besvergelser til en vekstbransje av de sjeldne. 

I tillegg hadde alle hus et alter der man hver morgen ofret til husets skytsguder lares, for å sikre beskyttelse, noe både mafia og fjøsnisser har latt seg inspirere av.

Og dette handlet ikke bare om at folk flest var overtroiske. Det var vel så viktig for senatet, hæren og marinen, enten vi snakker om å spå i innvoller eller slå på måfå opp i hellige bøker. 

Når Bibelen ble en hellig bok i Romerriket fra 300-tallet, var det ikke første gang de hadde en slik.

De såkalte sibyllinske bøker var blant Romas helligste. De inneholdt eldgamle visdomsord som en romersk konge hadde kjøpt av en sibylle – en gresk spåkone – rundt 500 f.Kr.. 

Egne prester konsulterte bøkene når store ulykker inntraff. De slo opp på en tilfeldig side, og uansett hva rådet var på den aktuelle siden, ble det fulgt. 

Det nye var at Bibelen var en bok som måtte tolkes, logisk og i sammenheng. Og ikke inneholdt en eneste magisk besvergelse.

Nå var Romerriket ikke noe unntak i antikken, overtroen var regelen. Dette gjaldt like mye de gamle grekere som de gamle romere.

Når det likevel ofte er vanlig å tro at antikken var en i overkant rasjonell periode, og middelalderen en mørketid, skyldes mye at tekstene som ble best bevart var dem Kirken var interessert i.

Altså de rasjonelle, logiske og naturfilosofiske tekstene. Som var svært viktige i store deler av middelalderen. Noe flere burde ta som et hint, når de skal uttale seg om perioden.

I stedet for å gjøre folk mer overtroiske, bidro Kirken i svært stor grad til å dempe og bremse overtroen.

I stedet for å skape et fryktunivers, forsøkte man å fremme et håpunivers. I stedet for troen på vilkårlige guder og ånder som styrte naturen etter bestikkelser og forgodtbefinnende, fremmet man troen på naturlover.

Og på en god Gud som hadde omsorg for enkeltmennesker.

Det betyr ikke at det var enkelt eller fredelig å motarbeide gamle forestillinger. Eller at prosjektet var like gjennomført eller vellykket hele veien.

Det var fristende å ta godt i med helvetesforkynnelse for å få fyrster og folk flest til å holde budene, avskaffe blodhevn og andre måter å gjenopprette æren.

En ikke utilsiktet bivirkning var nok også å sikre lokale kirker jord og gull.

Uansett har frykten for ånder og hekser vist seg vanskelig å fjerne. Den dukker fortsatt opp, også i kristne kretser som burde visst bedre, enten vi snakker Afrika eller trosbevegelsen.

Likevel treffer Trevor-Roper godt i hans klassiske Om hekser og heksejakt (Cappelens upopulære skrifter, Oslo 1968), når han skal beskrive middelalderen og tidlig kristen tid.

Men stort sett feiet Kirken heksetroen til side som kjerringprat. Den var bare noen skår av det hedenskap som evangeliet hadde fordrevet.

Selv om det er overtro at vi kan fordrive troen på at Kirken tvang overtro på folket.

Greit gulv

Å besøke Istanbul er som å være i Roma erobret av styrtrike muslimer med sans for fortiden.

Dermed var det noen flott dager i Konstantinopel denne helgen, fra restauranter til restaureringer. Oppussing og arkeologi sponset av turisme og universiteter har gjort at mye av det som kunne bevares, fremstår stadig flottere. 

Mytologisk motiv - Den grønne mannen

Samtidig betyr det at flere store attraksjoner ikke var tilgjengelige eller ikke var det fullt ut, som det arkeologiske museet og Khorakirken.

Mye blir heldigvis pusset opp i segmenter, slik at vi hadde tilgang til omtrent halvparten av mosaikkene og freskene i sistnevnte.

Ape plukker frukt

Nå kan man si mye om severdighetene - og om mange. Har man vært der, glemmer man aldri Hagia Sofie, sultanpalasset Topkapi eller Den Blå moské.

Eller bymurene eller den underjordiske basilikacisternen bygget med søyler fra gamle templer, inkludert et Medusahode som er en gjenganger på postkortene i området.

Barn på satyr

Det antyder noe om dimensjonene at man trenger båt for å komme fra den ene enden til den andre, flott fremstilt i Bond-filmen From Russia with Love.

Mens underjordiske brønner kan være noe vanskelig å få med seg ved første øyekast, og dermed er behørig markert i turistbrosjyrer og skilt, er det lettere umulig ikke å oppdage akvadukten midt i byen (selv om gamlebyen altså er mangfoldige kilometer bred og lang).

Stor nok til at det går flerfelts veier under, med god plass til busser og trailere.

Cirkus i byen?

Så er det en del severdigheter mange hopper over - eller ikke engang oppdager. En av disse er funnet ganske nylig, i løpet av 1900-tallet på et av de mer sagnomsuste områder i byen.

Det er ikke noe mindre enn restene av det første keiserpalasset vi snakker om (det andre og senere lå i motsatt ende av byen).

Opprinnelig dekket dette området der den blå moske ligger i dag og skråningene ned mot sjøen, med boligkvarterer, store mottakelsesrom, kirker, havn og til og med en poliobane.

Dessverre var området for dyrt å holde ved like og ble ikke bedre av herjingene under det fjerde korstog i 1204.

Da osmanerne erobret Konstantinopel i 1453 var det, slik sultanen Mehmet 2 siterte en gammel dikter på, bare ruiner og spindelvev igjen.

Gutter som triller hjul

I dag er det ikke bevart mer enn sørgelige rester av en mur eller to. Til gjengjeld er det altså gravd frem noe som sier mer enn tusen ord.

Jungelens lov

Deler av gulvet fra Justinians tid på 500-tallet.

Funnet er av rundt en syvendel av det opprinnelige gulvet i en av salene, men stort nok til å gi et mer enn godt inntrykk av kunstneriske evner, håndverkskvalitet og foretrukne motiver.

Pastoralt

Selv om dette altså tilhører perioden vi forbinder med det heller nedsettende uttrykket "middelalderen" (et begrep man i Konstantinopel ville skjønt lite av), er det ikke mye som tyder på skrekk for antikken, humørløshet eller livsflukt.

Dermed ikke til å undres over at enkelte som besøker stedet har slått frempå med at det må være fra førkristen tid.

Men mosaikkene er altså uten tvil fra et par århundrer etter at keiser Konstantin (272-337) stanset kristenforfølgelsene.

De er fra over hundre år etter at Thedosius (347-395) gjorde kristendommen til statsreligion og forbød hedensk offerdyrking.

Bysantisk ørn, selv om bare ett hode

Altså bare å holde seg fast når det kan røpes at kristne i dyrket antikken (selv om de ikke lenger ofret til begjærlige og begrensede guder), til tider for mye, hadde sans for både fin- og heller grovkornet humor, og ikke akkurat holdt seg unna god mat og drikke, romerbad, poesi, musikk, karneval og klovner.

Motivene veksler mellom gresk mytologi, hverdag, komikk, pastorale og bloddryppende scener, og med såpass naturtro gjengivelser av dyr at dette må være basert på levende modeller, med mulig unntak for de mytologiske. 

Firfisler er ikke det vanskeligste bytte for en griff

Med andre ord ikke bare i dag man ville fått gode seertell for Fantasy, Norge Rundt, Latter, Farmen og Animal Planet.

Burde ha forbudt OL

Det er blitt en egen øvelse å hylle de opprinnelige olympiske leker. Blant reglene er å fortelle at det viktigste ikke var å vinne, men å delta.

Og deltakerhistorien er lang. Siden i hvert fall 776 f.Kr. ble hvert fjerde år alle krigshandlinger mellom greske byer stanset. I stedet viet man fem dager til fredelig kappestrid mellom amatører som kjempet om laurbærkrans og ære.

Det var ingen som stod i kø for å få arrangere lekene, med håp om økt prestisje og turisme. Siden alle lekene fant sted på de samme idrettsanleggene i Olympia, var det ikke spørsmål om etterbruken.

Byen var ikke et monument for noen olympisk komité eller diktator, selv om det berettes at lekene i starten var til minne om Olympias heltekonge Pelops. Dette handlet om helt andre guder. Den mest kjente attraksjonen var en av antikkens syv underverker, en tolv meter høy Zevs-statue i elfenben dekket av gull.

Dermed hører det med til barnelærdommen at lekene pågikk i god olympisk ånd til keiser Theodosius den store (347-395) forbød dem som del av hans fanatiske kamp mot alt hedensk.

Store Norske Leksikon kan fortelle at han "forbød hedensk gudsdyrkelse i 392, og de olympiske leker ble arrangert siste gang i 393". Maihaugen.no forklarer at "I 393 e.Kr. nedla Keiser Theodosius forbud mot de olympiske leker".

I en ellers stort sett grei artikkel om olympiske myter slår Forskning.no fast at "Lekene døde langsomt ut på 300-tallet e.Kr. De ble arrangert siste gang 393 e.Kr., da de ble forbudt av den romerske keiser Theodosius på grunn av deres hedenske karakter".

For noen avslører dette også kristendommen som en kroppsfiendtlig religion med verdier vi ikke bør ta vare på. 

I hvert fall om man ikke er historiker.

For gjør vi en pliktøvelse som dessverre ikke står på det olympiske programmet, på fagspråket kalt å se etter, må vi diskvalifisere alle romantiske bilder av antikkens leker.

Det er til og med ingen kilder som viser at de ble forbudt av Theodosius, selv om han burde ha gjort det.

Det er selvsagt ingen grunn til å bestride at lekene var viet Zevs. Under åpningsseremonien ble det sunget salmer til hans ære og båret frem offerdyr. Man anstrengte seg ikke for å skjule hvem som var lekenes høye beskytter.  

Og beskyttelse kunne man trenge. Ikke bare fordi boksere kjempet uten hjelm eller vogner manglet sikkerhetsbelte og airbag når firspannene kappkjørte i verste Ben Hur-stil. Det ble ikke bedre av at man i romertiden bokset med småsteiner og skarpe gjenstander surret til lærreimer om hendene. 

I bryteøvelsen pankration var alt lov, unntatt å bite, brekke fingre eller slite ut øyne. Damoxenos ble da også diskvalifisert da han brukte fingre som dolk, og rev ut motstanderens innvoller. Som i boksing holdt man på til den andre var hjelpeløs.

Som man kan ane var altså ikke det viktigste å delta. Tapere som overlevde møtte det som dengang for mange var en skjebne verre enn døden, hån.

Man trenger ikke å være mester i logikk for å forstå at juks fristet. Stadig strengere virkemidler ble tatt i bruk for å stanse uvesenet. Tjuvstarter ble straffet med offentlig pisking og utvisning fra lekene. Andre juksemakere ble bøtelagt og pengene brukt på zevsstatuer.

Det ble etter hvert ganske mange statuer.
Frykten for straff fikk likevel ikke posører som keiser Nero til å nøle med å bestikke dommere og konkurrenter.

Lot de seg ikke bestikke, fantes andre tilbud de ikke kunne si nei til når makthavere hvisket dem noe i øret.

Og eliten ordnet også opp på andre måter. Lekene foregikk langt fra bare i Olympia. De ga så mye status og inntekter at byer strakte seg langt for å få arrangementet. Konger og keisere innvilget stadig flere olympiske leker som belønning eller etter bestikkelser.

Resultatet var mer enn en håndfull. Vi finner olympiske leker nærmere 30 steder i antikken, fra makedonernes hovedstad Aigai (dagens Vergina) til Tyrus. Muligens var lekene i Antiokia mest kjente.

De førte uansett ikke til fred. Grekerne så ikke tilfeldig passerende olympiske leker som noen grunn til å stanse krigshandlinger. Det beste man kunne vente var at pilegrimer på vei til Zevs-statuen ikke ble drept.

På 300-tallet e.Kr. var det lenge siden lekene hadde vært for amatører som kjempet om ære, hvis de noen gang hadde vært slik. I dag hadde vi vel heller kalt det statsprofesjonalisme, for ikke å si kroppsdyrkelse.

Ingen nølte med doping, eller hva man trodde kunne ha effekt, fra opium og stryknin til alkohol og dyrehjerter, for ikke å si testikler.

Bankettene manglet verken vin eller groupies.Vinnere ble dyrket som guder, med pengepremier, slaver og pensjoner livet ut. 

I stedet for kroppsforakt som motiv bak et angivelig forbud mot olympiske leker (og et reelt mot gladiatorkamper på 400-tallet), kan det de møtte av motstand ha vært påvirket av et kristent syn på kroppen som hellig og ukrenkelig. 

Leker til ære for guden Zevs fikk uansett ikke medvind da Theodosius i 391 forbød "å slakte et uskyldig dyr som offer for døve og stumme gudebilder, på noe som helst sted". Men det er altså ikke mulig å finne et forbud mot olympiske leker noe sted. , enten vi snakker om de som foregikk i Olympia eller i Antiokia som keiser Augustus ga rett til å holde sine egne olympiske leker. 

Likevel er dette enda en av disse mytene som ikke vil dø, i følge arkeologibloggen GraceoMuse.

It is a common idea in modern authored histories of the Olympic Games that Theodosius I literally abolished the Olympic Games through specific edicts.  Was this the product of historians projecting the laws of Theodosius on such a prestigious event and hence claiming direct prohibition, or did Theodosius really literally ban the Olympic Games in his edicts?

Nei, vi finner ikke noen spor.

The idea that Theodosius I literally banned the Olympic Games is firstly discredited by there being no direct references to the Ancient Olympic Games in the Theodosian Code.  The Theodosian code was based on the enforcement of the Christian faith and on the ideologies of Christian dogma. Spivey explains that “There was nothing in the Christian faith that actively underminded the practice of athletics.”

 Men forbudet mot ofring til hedenske guder hadde selvsagt effekt.

Though Theodosius does not target the Games specifically, his laws contributed to the eventual downfall of the Games at Olympia due to the prohibition of pagan practices.  It appears that this point can be held as a source for histories blaming Theodosius for the prohibition of the Olympic Games.  Downey assesses that the laws affected the character of the Games but, though many pagans such as in the letters of Libanius saw the Games as unaltered, the festival could no longer be seen as in honour of Olympian Zeus and lost some of their traditional Greek identity. 

Men hvis lekene ikke ble forbudt, bør det da være spor etter dem etter 390-tallet?

 

Ja, så avgjort. Lekene fortsatte, noen av dem muligens i kristen regi, enten vi snakker om Antiokia eller Olympia. Selv om omfanget og interessen avtok med endrete rammer, varte lekene i førstnevnte by til i hvertfall 520. I Olympia finnes arkeologiske spor frem til et jordskjelv raserte for mye av området i 551.

Gjentatte oversvømmelser og barbarinvasjoner gjorde ikke området mer beboelig. 

Araberinvasjonen på 600-tallet betydde slutten på det som måtte være igjen. Dels fordi økonomien i Østromerriket fikk en knekk den aldri kom over, dels fordi byer ble flyttet eller forlatt og dels fordi de kom på hender som prioriterte andre ting enn idrett og gresk kultur.

Det er mange grunner til at de olympiske leker tok pause frem til moderne tid. Det er ikke forbud mot at de ansvarlige tar en tenkepause i dag.

Split og hersk

I serien historien som er for utrolig til å være sann er vi i dag kommet til den utrolig sanne historien om den romerske keiseren som pensjonerte seg.

Dette er jo enda mer utenkelig enn at paver pensjonerer seg, men var det først en som kunne gjort det, var det altså han som gjorde det.

Vi snakker da ikke om Augustus eller Cæsar eller andre som på hver sin måte døde ... naturlige død uten pensjon, men om en av de største, beste og mest respekterte keiserne.

Nærmere bestemt Diokletian som levde fra 245-313, men regjerte fra 284-305.
(Les videre her)

Mithraljøse mot Jesus?

At religionshistorikere for lengst har vist at den gode gamle guden Mithras ikke stod opp fra de døde, forhindrer ikke at teoriene om ham stadig gjør det.

Hvem som skaper oppstandelse varierer. Noen ganger er det nye ateister, andre ganger nyreligiøse (enten de regner seg som holister, new age eller annet), konspiranoikere, eller journalister som ønsker at det klikker for dem.

Det føyer seg dermed inn i mønsteret at vi denne gangen finner det på et nettsted viet reinkarnasjon, nær-døden-opplevelser, gnostikere, Edgar Cayce og andre profeter.

En av flere artikler om klare og avgjørende likhetstrekk mellom Jesus og Mithras er Jesus as a Reincarnation of Mithra.

The Vatican was built upon the grounds previously devoted to the worship of Mithra (600 B.C.). The Orthodox Christian hierarchy is nearly identical to the Mithraic version. Virtually all of the elements of Orthodox Christian rituals, from miter, wafer, water baptism, alter, and doxology, were adopted from the Mithra and earlier pagan mystery religions. The religion of Mithra preceded Christianity by roughly six hundred years. Mithraic worship at one time covered a large portion of the ancient world. It flourished as late as the second century.

Dermed lærer vi igjen at de hadde felles livsløp, noe som viser seg i at

• De er født samme dag (25.desember) som solens sønn (selv om det understrekes at Jesus ikke ble det)
• Mithra var en omreisende lærer og mester med tolv disipler og utførte mirakler
• Mithra ble kalt for "den gode hyrden", "veien, sannheten og lyset, forløser, frelser, Messias" og ble identifisert med både løven og lammet
• Mithra ble begravet og stod opp igjen på den tredje dag
• Mithras oppstandelse ble feiret årlig
• Mange kristne fester og høytider er egentlig hentet fra Mithrafeiringen
• Mithras viktigste fest var det som senere skulle bli påsketiden, da han stod opp igjen
• Mitratilhengerne feiret eukarist, eller altså "Herrens måltid"
• Manikeerne mente at Kristus og Mithra var den samme.

De som er interessert i en noe lenger imøtegåelse av denne type påstander om mange slags guder, kan anbefales en tur til denne artikkelen om suppen som kokes i Zeitgeist. Mer konkrete vurderinger av forhold som julefeiring, 25. desember og slik finnes på Dekodet her og om påsken her.

Ser vi som her spesielt på Mithras vil vi oppdage om vi leser religionshistoriske studier at mye er knyttet til forskning som senere er blitt avvist av nye funn og mer kvalifiserte tolkninger.

Noen av mytene om Mithras påvirkning på kristen tro har en viss faglig tilknytning til tidligere generasjoners forskere, spesielt Franz Cumont (1868-1947) rundt år 1900. Etterhvert som man gikk hans arbeid etter i sømmene, endret imidlertid forskerne syn. Selv om navnet var likt, tyder det meste på at det ikke var den samme guden som perserne dyrket mange hundre år før Kristus og romerne noen generasjoner etter.

Hvis romerne bare videreførte en gammel kultus, burde man finne spor som Mithrastempler i persiske områder. Noen slike funn er imidlertid ikke gjort.

I tillegg spiller Mithras liten rolle i tekster hos antikkens historikere om persisk religion. De har heller ingen omtaler av de fester eller egenskaper som romerne langt senere tillat Mithras.

Mange av påstandene om likheter, og at Mithras var først ute, bygger dermed på premisser om kontinuitet og likheter som ikke stemmer.

Dette ble for alvor dokumentert på den første internasjonale kongressen for Mithrastudier slik det er gjengitt i Mithraic Studies: Proceedings of the First International Congress of Mithraic Studies (Manchester University Press, 1975).

Vi finner dermed ikke lenger forskere som mener at Mithras ble kalt Guds sønn og Verdens lys og tilsvarende, var en omreisende læremester med tolv disipler, brukte ord som eukarist eller "Herrens måltid", frelste verden ved å ofre seg selv, ble begravd og gjenoppsto på den tredje dag, eller hadde en påskefeiring som sin viktigste fest, selv om man som alle andre feiret vår.

Eller ble født 25. desember.

I stedet for en kontinuerlig Mithrastradisjon tilbake til 1400-tallet før Kristus, tyder kildene på at man i romersk tid tok tak i en gammel kult, der en del av navnene var like, men innholdet nytt - og mye var påvirket av kristen tro.

Romersk religion var fleksibel og tok stadig opp i seg nye trekk, eller synkretistisk som det heter på fint. Mithrasdyrkingen i det første århundret var annerledes enn i det tredje. Det var ingen faste dogmer eller læreskrifter, man tilpasset seg løpende det man trodde og opplevde fungerte.

Altså ikke underlig at man også hentet elementer fra en stadig mer populær kristen tro, selv om man vel aldri kom så langt som å slippe til kvinner som medlemmer.

Et mer faglig grunnlag for disse konklusjonene finnes i Ulanseys The Origins of the Mithraic Mysteries: Cosmology and Salvation in the Ancient World (Oxford University Press, 1989) og Bivars The Personalities of Mithra in Archaeology and Literature (Bibliotheca Persica Press, 2000).

I stedet for at Jesus har mye å takke Mithras for, ser det ut til at Mithras har mye å takke Jesus for. Enten vi snakker om søndag som helligdag, hva man kalte sine ledere eller måten man skildret fellesmåltider på.

Skal vi lære noe om Jesus er det kort sagt lite å hente ved å studere Mithras.

Forfølgelsesvanvidd

I serien bøker som kan skape flere myter enn de tilbakeviser, er vi denne gangen kommet til Candida Moss' The Myth of Persecution: How Early Christians Invented a Story of Martyrdom.

 Oppskriften er enkel. Man bygger opp en armé av stråmenn for deretter elegant og modig å tenne flammekasteren.

Dermed kan vi lese i Salon om

“The Myth of Persecution”: Early Christians weren’t persecuted.

The Romans did not target, hunt or massacre Jesus' followers, says a historian of the early church

Leser vi videre ser vi at historikeren sier både dette og noe lettere motsatt. Men først starter hun altså med stråmennene.

Moss, professor of New Testament and early Christianity at the University of Notre Dame, challenges some of the most hallowed legends of the religion when she questions what she calls “the Sunday school narrative of a church of martyrs, of Christians huddled in catacombs out of fear, meeting in secret to avoid arrest and mercilessly thrown to lions merely for their religious beliefs.” None of that, she maintains, is true. 

Hva er det så hun faktisk mener er realiteten?

In the 300 years between the death of Jesus and the conversion of the Emperor Constantine, there were maybe 10 or 12 scattered years during which Christians were singled out for supression by Rome’s imperial authorities, and even then the enforcement of such initiatives was haphazard — lackadaisical in many regions, although harsh in others. “Christians were never,” Moss writes, “the victims of sustained, targeted persecution.”

Med andre ord er poenget ikke at det manglet forfølgelse, men at den dels ikke var vedvarende og dels ikke var fullt så målrettet som arméen av stråmenn vil ha det til, i følge henne.

Moss kommer likevel ikke unna det åpenbare faktum at kristne faktisk ble forfulgt, spesielt under Diokletian noen år før Konstantin vedtok at kristen tro skulle tolereres. Selv om hun også her har sin egen vri på det hele.

Moss also examines surviving Roman records. She notes that during the only concerted anti-Christian Roman campaign, under the emperor Diocletian between 303 and 306, Christians were expelled from public offices. Their churches, such as the one in Nicomedia, across the street from the imperial palace, were destroyed. Yet, as Moss points out, if the Christians were holding high offices in the first place and had built their church “in the emperor’s own front yard,” they could hardly have been in hiding away in catacombs before Diocletian issued his edicts against them.

Nei, det stemmer at man ikke gjemte seg i katakombene når man ikke ble forfulgt. På samme måte som det stemmer at man ble forfulgt når man ble det.

This is not to deny that some Christians were executed in horrible ways under conditions we’d consider grotesquely unjust. But it’s important, Moss explains, to distinguish between “persecution” and “prosecution.” The Romans had no desire to support a prison population, so capital punishment was common for many seemingly minor offenses; you could be sentenced to be beaten to death for writing a slanderous song.

Hvis dette er logikken, kan det være interessant å se hvordan hun oppfatter dødsdommer i middelalderen og senere, inntil det ble økonomi til å holde mange i fengsel.

Men ble så ikke kristne forfulgt fordi de var kristne? Jo, og nei.

Moss distinguishes between those cases in which Christians were prosecuted simply for being Christians and those in which they were condemned for engaging in what the Romans considered subversive or treasonous activity. Given the “everyday ideals and social structures” the Romans regarded as essential to the empire, such transgressions might include publicly denying the divine status of the emperor, rejecting military service or refusing to accept the authority of a court. In one of her most fascinating chapters, Moss tries to explain how baffling and annoying the Romans (for whom “pacifism didn’t exist as a concept”) found the Christians — when the Romans thought about them at all.

Moss innfører dermed det interessante skillet mellom å bli forfulgt for sin tro og for å ta konsekvensen av sin tro. Dette er en moderne subjektivistisk vinkling som gjør religion til en ren privataffære innenfor husets vegger. Den ville vært uforståelig for datidens kristne og er det for svært mange i dag.

Historien er som den alltid er blitt fortalt - det handler om å tilbe Kristus eller keiseren.

Christians wound up in Roman courts for any number of reasons, but when they got there, they were prone to announcing, as a believer named Liberian once did, “that he cannot be respectful to the emperor, that he can be respectful only to Christ.” Moss compares this to “modern defendants who say that they will not recognize the authority of the court or of the government, but recognize only the authority of God. For modern Americans, as for ancient Romans, this sounds either sinister or vaguely insane.”

Nei, saken er ikke om man vil "vise respekt" (hva nå det er), men om man vil tilbe keiseren som en gud ved siden av sin egen gud. Siden kristne ikke ville ære noen som helst gud, var det vanskelig.

På den annen siden har Moss rett i at en del ble i overkant ivrige etter å lide martyrdøden i en tid der hverdagen ikke alltid var så veldig trivelig, uansett. Selv om slikt blir i overkant anekdotisk.

It didn’t help that early Christians developed a passion for martyrdom. Suffering demonstrated both the piety of the martyr and the authenticity of the religion itself, and besides, it earned you an immediate, first-class seat in heaven. (Ordinary Christians had to wait for Judgment Day.) There were reports of fanatics deliberately seeking out the opportunity to die for their faith, including a mob that turned up at the door of a Roman official in Asia Minor, demanding to be martyred, only to be turned away when he couldn’t be bothered to oblige them.

Hvorfor skriver så Moss som hun gjør? Har hun noe motiv utover den nøytrale forsker?

Ja, Salon slipper katta ut av sekken mot slutten av omtalen. Ikke uventet handler dette om politiske perspektiver. Et mål med boken er å motvirke konservative kristne i dagens USA.

Today, polemicists continue to use the deeply ingrained belief in a persecuted — and therefore morally righteous — church as a political club to demonize their opponents. Moss sees a direct link between the valorization of martyrs and preposterous right-wing rhetoric about the “war on Christianity.” It’s a tactic that makes compromise impossible. “You cannot collaborate with someone who is persecuting you,” Moss astutely points out. “You have to defend yourself.

Dette forklarer ganske mye. For det er og blir en stråmann at kristne som kan sånn noenlunde litt historie mener det var en konstant forfølgelse i 300 år før Konstantin.

Kort sagt er det en falsk motsetning at det enten var konstant forfølgelse eller ikke forfølgelse i det hele tatt. Så er det da også uvant å møte noen som ikke mener at dette skjedde i rykk og napp og med tildels store geografiske forskjeller.

At noen har overdrevet forfølgelsene (det har skjedd og vil skje fremover) er ingen spesielt god unnskyldning for å fjerne dem fra historiebøkene.

På mange måter minner dette om hekseprosessene. Antallet som ble drept har gått fra påstander om 6 millioner til under én prosent av dette, perioden det foregikk var dels en annen (nesten ingen i middelalderen) og dels langt kortere - og det var store regionale forskjeller.

Vi kan likevel ikke se bort fra at det ville vakt noen ramaskrik om Moss hadde sagt at hekser ikke ble forfulgt.

Pinlig og avslørende

Siden jeg nylig fikk tilgang til Atekst, fortsetter vi serien om leserbrev siden noen pussig nok også kom på trykk.

Det kan tenkes dårligere steder å starte enn Dagbladet 23.07.2003 med et yndlingstema, tøv fra politikere.

Pinlig og avslørende

Det er pinlig og avslørende å se hvordan lærer og AKP-leder Jorun Gulbrandsen 18. juli forsøker å snike seg unna Bernt Hagtvets viktige oppgjør med AKPs forhold til folkemordet i Kambodsja.

Hennes troverdig reduseres om mulig ytterligere når hun i stedet for å basere seg på fakta, først sier at «Det blir lite troverdig» og så dikter opp en historie om at «Hagtvedt minner om keiser Konstantin, som var leder for inkvisisjonen på et tidspunkt».

Det er rett og slett ikke enkelt å forstå hvordan en som døde i år 337 skal ha ledet noe som først ble opprettet på 1200-tallet. For ikke å si hvordan til dels svært ulike nasjonale inkvisisjoner kan bli til «inkvisisjonen», i bestemt form entall.

Det gjør ikke saken bedre når Gulbrandsen i tillegg påstår at man her «fant på anklagene, så fant de på bevisene, og så var de dommere. Slik opererer Hagtvedt». Dette er nok lite typisk for disse inkvisisjonene, og langt mindre for Hagtvedts innspill. Til gjengjeld er det en treffende beskrivelse av mange rettsprosesser i Sovjet, Albania, Mao-Kina og Kambodsja.

Vi får håpe lærer Gulbrandsen setter seg bedre inn i stoffet til neste historietime.

På tur med Alix

Da vender vi tilbake til det stadig mindre regulære programmet med et aldri så lite blikk på en av serietegnerne som har begeistret meg mest gjennom årene.

Nå er det vel bare å vedgå at det ikke er for fabelaktige historier eller for imponerende persontegninger i mer enn én forstand. For dette handler ikke om noe så umulig å tegne som mennesker, men om kulissene -  nærmere bestemt bygninger og byer.

Og da er det ikke lett å komme unna Jacques Martin, en av medhjelperne Herge brukte på Tintin-serien (og vi formoder da ikke på ansiktsuttrykk) og som vi forøvrig har besøkt tidligere.

Selv om han har moderne voksenserier som til tider kan være spennende og lettere mystiske, som LeFranc-serien som gikk i Tempo for alt for mange tiår siden, er det nok den noe mer ungdommelige og rimelig realistiske serien om galleren Alix han er mest kjent for.

Selv om den med årene er blitt stadig mindre realistisk i den forstand at noen fra første århundre før Kristus etterhvert møter både kinesere, mayaer og inkaer, for ikke å si vikinger og aztekere. Mens manusene er blitt såpass kunstige at man ikke akkurat lar seg rive med.

Men det var altså disse bygningene. Og byene.

For Martin har gjort en aldri så liten genistrek. Etterhvert som han har begynt å trekke på årene har han lisensiert stoff og ideer, noe som i og for seg kan forklare hvor banale fortellingene er blitt.

Viktigere er at det er blitt mer enn fortellinger.

For de seneste årene er det kommet en serie tematiske bøker med de beste oversiktstegningene og mer nærgående fra stedene Alix og andre helter har besøkt, inkludert stoff om klesdrakter, tempelgjenstander og utviklingstrekk.

Selv om du ikke skulle ha stor fascinasjon for oppkonstruerte cliffhangere og utropstegn, eller ikke forstå mange døytene fransk, er det mulig å la seg rive med av tegninger som et stykke på vei er guidebøker til fortidens byer.

Boken om Jerusalem viser oss dermed ikke bare Herodes' tid, men også glimt av tabernaklet og Davids by.

Altså som vi forstår handler bøkene ikke om hvilken som helst fortid eller hvilke som helst byer.

Martin og hans gode hjelpere (eller sagt på en annen måte, alt er vel etterhvert blitt mer ... inspirert enn laget av Martin) har gjengitt de mer storslagne steder i klassisk egyptisk, gresk, romersk, kinesisk og amerikansk historie i ganske så klare streker og farger.

Paris, eller Lutetia, fra "Les Voyages d'Alix: Lutèce" 

Så langt er følgende mer eller mindre antikke steder kartlagt av kartografene i parentes (og det er tilsvarende i gang for middelalderen og mer moderne tider):

1. Rome 1 (Gilles Chaillet) (1996)
2. L'Égypte 1 (Rafael Moralès) (1996)
3. La marine antique 1 (Marc Henniquiau) (1997)
4. La Grèce 1 (Pierre de Broche) (1997)
5. La Grèce 2 (Pierre de Broche) (1998)
6. Rome 2 (Gilles Chaillet) (1999)
7. La marine antique 2 (Marc Henniquiau) (1999)
8. Le costume antique 1 (Jacques Denoël) (1999)
9. L'Égypte 2 (Rafael Moralès) (2000)
10. Le costume antique 2 (Jacques Denoël) (2000)
11. Carthage (Vincent Hénin) (2000)
12. Athènes (Laurent Bouhy) (2001)

13. Le costume antique 3 (Jacques Denoël) (2002)
14. Jérusalem (Vincent Hénin) (2002)
15. Pompéi (Marc Henniquiau) (2002) (helt ny utgivelse 2011)
16. Persépolis (Cédric Hervan) (2003)
17. Pétra (Vincent Hénin) (2003)
18. Les Mayas (Jean Torton) (2004)
19. Les Étrusques (Jacques Denoël) (2004)
20. Les Jeux Olympiques (Cédric Hervan et Yves Plateau) (2004)
21. Les Mayas 2 (Jean Torton) (2005)
22. Les Aztèques (Jean Torton) (2005)
23. Les Vikings (Eric Lenaerts) (2006)
24. Lutèce (Vincent Hénin) (2006)

25. Les Incas (Jean Torton) (2006)
26. Les Étrusques 2 (Jacques Denoël) (2007)
27. La Chine (Erwin Drèze) (2008)
28. Alexandre le conquérant 1 (De Marck et De Wulf) (2009)
29. L'Égypte 3 (Rafael Moralès) (2009)
30. Lugdunum (Gilbert Bouchard) (2009)
31. Orange et Vaison la Romaine (Axel Evang) (2010)
32. Vienne (Gilbert Bouchard) (2011)

Til den ikke helt svimlende sum av 10-12 Euro per bind på Amazon.fr er det mulig å slenge seg med på ferden for de fleste.

Selv om enkelte flyselskaper skulle begynne å friste med tidsreiser for å unngå konkurs.

Endetid og andre moderne fenomener

En av bloggene som lenge har vaket i høyremargen er Beachcombings bisarre historieblogg som tidligere i uka tok en runde innom 2012 og endetiden og alt slik.

Selv om han unngår å besøke Utøya og Sarpsborg, trekker han som så ofte fram anvendbare aproposer - denne gang om å se endetidstegn i samtiden.

For selv om noen kristne i mange perioder har oppfattet akkurat sin tid som endetiden, er tanken besynderlig nok fraværende på den tiden som virkelig opplevde den hele store undergangen.

Vi snakker da ikke om Svartedauden eller EU-avstemningen, men om Romerrikets fall på 4-500-tallet.

As we noted above almost every Christian generation has believed passionately in the imminent drawing of the divine curtains: heck, Revelations may have been written with Nero cast as Antichrist. However, there is at least one interesting exception to this that Beach finds it hard to get his head around. In the fifth and sixth century the Roman Empire fell hard and fast and there really was an apocalypse. The Roman economy was ground to pieces, cities emptied – urban life ended, infrastructure broke down, the monied economy ceased, bricks and tiles were replaced with wood, economic nets reaching to China and India gave way to anemic local barter and in some areas the post-Romans even lost the ability to produce pottery. In short, the Mediterranean world and its appendages were dragged kicking and screaming into the Middle Ages.

Hva skjedde så? En bølge av endetidstro? Identifisering av keiseren eller paven eller hunnerne med Antikrist?

By rights the clergy and bishops and monks of that time should have gone into apocalypse overdrive. After all, this was not just the threat of fossil fuels running out in twenty years or a volcano two continents away: it was the end of the world here and now. And yet they were strangely reserved. They did not ignore Christian eschatological teachings: the world would end eventually and they politely acknowledged that fact. Yet surprisingly they did not interpret the events around them as ‘signs’ of the imminent return of Christ or the arrival of that loveable rogue (ahem!) the Antichrist: the end is nigh was completely absent, there were no sandwich boards in the fifth century.

Hva i all verden var grunnen? At man måtte håndtere krisen og ikke hadde tid til å lage teologi av den?

Was there some underlying reluctance on the part of late antique civilisation to get down and dirty with apocalypse or was it just a predictable human trait: faced with the real thing you talk and write about something else?

Beachcombing har ikke noe klart svar på dette. For vår del kan vi jo lure på om det ikke rett og slett var for lite tradisjon for endetidsspekulasjoner. Det ble vel ikke bedre av at forestillinger som tusenårsriket var grundig avvist og fordømt.

Av ikke ubetydelige sammenhenger som kirkemøtet i Nikea og den gode Augustin.

Det skulle kort sagt ta nesten (unnskyld uttrykket) tusen år før troen på dommedag og tusenårsriket for alvor begynte å slå an, og selv da primært i grupper utenfor kirkens hovedstrøm, slik Norman Cohn har skrevet gode bøker om.

Men det er vanskelig å finne store spor etter slike oppfatninger før vi kommer et stykke etter 1000-tallet og de fikk ikke for alvor vind i seilene før Reformasjonen (selv om det finnes en rekke grupperinger også før dette).

I det hele tatt er endetidsspekulasjoner et moderne fenomen. De er nok et tegn på at vi lever i de siste tider.

Harris mot Freeman

Nei, vi snakker ikke om Sam Harris. Langt i fra.

Men når jeg nå har hatt noen hjertesukk selv til den britiske populærhistorikeren Charles Freeman, ikke minst siden Bjørn Vassnes har lent seg så tungt til ham, er det kanskje greit å vise at jeg ikke er ... helt alene om det.

En av mine medløpere er Stephen Harris, ved University of Massachusetts.

Mr. Freeman’s central claim in The Closing of the Western Mind is evidently that he is the champion of the Greek tradition of rationality, tolerance, progress, and sophistication, and Christians aren’t. Because Mr. Freeman champions reason, which he doesn’t define, those who disagree with him are portrayed as irrational. Because he champions tolerance, those who disagree with him are portrayed as intolerant. Because he champions a better society, those who disagree with him are portrayed as anti-progressive and authoritarian. So, from what I surmise to be Mr. Freeman’s perspective, it would be unseemly of him to take correction from an unsophisticated, half-educated, intolerant, close-minded, irrational, mystical rube like me. But, if you’ll allow me to tax your tolerance for the next half hour or so, I would like to make a case, not for Christianity, but against Mr. Freeman’s views.

Vel verdt en kikk om du skulle ha snublet over noen av Freemans bøker, eller vurderer om du bør snuble over noen.

Freeman er en hyggelig kar, men med såpass mange økser å slipe er det ikke underlig at han ifører seg i overkant smale og mørke briller.

Og får en Harris eller Davidsen på nakken.

Helt Terry på Skavlan

Har man komikere i studio kan det gå heller vilt for seg.

Det var tydelig at Fredrik Skavlan ikke helt ante hva som traff ham da Terry Jones satte i gang. Sistnevnte var opptatt av å promotere sin nye bok om romerske barbarer, mens førstnevnte ville snakke om Monty Python.

Kompromisset ble dermed naturlig nok middelalderen.

Der Jones leverte den ene påstanden mer hårreisende enn den andre.

- Romerne holdt vitenskapen tilbake i 1500 år

- I middelalderen trodde man ikke at jorda var flat, dette er funnet på av forfatteren Wahington Irving på 1800-tallet

- I middelalderen hadde man gode tenner, siden den vestindiske sukkerimporten ikke var kommet i gang

- Godseiere i middelalderen hadde ikke rett til å tilbringe en natt med en jomfru dagen før hun skulle gifte seg ("Droit de seigneur" og alt det der)

- Kyskhetsbelter er en myte

- Det var kirken som avskaffet gladiatorkamper og tilsvarende uhumskheter.

Ikke rart at Skavlan bare måtte stoppe ham. Det får være grenser for Python-sprøyt på TV i beste sendetid.

What have the Romans ever done for us?

Terry Jones fra ikke helt ukjente Monty Python stiller i dag med sin nye bok i Litteraturhuset.

Temaet er Barbarene - altså romerne.

Bakgrunnen er at han har laget enda en av disse TV-seriene som ex-pythonerne er så gode på. Denne gangen handler det om at Romerriket var oppskrytt og at romerne var historiens største barbarer, forteller Jones til Dagsavisen.

I en scene i «Life Of Brian» stilles det berømte spørsmålet om hva romerne har gjort for oss. Svarene strømmer på: de har gitt verden akvedukter, sanitærsystem, veier, og så videre. Det meste av dette stemmer ikke, ifølge Terry Jones.

– Jeg tror kanskje at det var jeg som skrev den scenen. Men i virkeligheten tok romerne knekken på ny teknologi. De var ikke interesserte, de satte vitenskapen tilbake i 1.500 år. De ville ikke ha forandring, bare makt, retorikk og politikk. Kelterne hadde allerede et nettverk av veier før romerne begynte å bygge sine.

Selv om Jones nok overdriver noen buktninger, er det liten tvil om at romerriket var en teknologisk stillstandsperiode, der det etterhvert heller gikk nedover enn oppover. Romerne var ikke interessert i naturfilosofi eller innovasjon.

En konsekvens var at den klassiske greske arven i liten grad ble oversatt til latin. Den var forbeholdt gresktalende sentra som Aleksandria, Antiokia og etterhvert Konstantinopel.

Splittelsen mellom det gresktalende østromerriket og det latinsktalende vestriket, folkevandringer, politisk og økonomisk kollaps i vest gjorde ikke saken bedre.

Arabernes overtakelse av metropoler som Aleksandria var heller ingen umiddelbar gevinst for Europa.

Først fra 800-tallet og de nærmeste par hundre år fikk Europa gradvis på plass økonomiske, kulturelle og naturfilosofiske ressurser til å forstå, hente inn, oversette, videreutvikle og senere gjøre de nødvendige brudd med antikkens arv som skulle til for at moderne naturvitenskap kunne vokse fram.

Kort sagt, figuren i forrrige blogginnlegg kunne vært noe mer presis.