Monstre og andre myter

Det finnes mer originale tanker enn at kristen tro vant frem ved brutale kristninger og korstog. 

Selv om det er noen knivsodder uklart om man da ser for seg at kristne med våpen i hånd tilkjempet seg makten i Romerriket på 300-tallet, eller om det som skjedde der er et unntak som bekrefter regelen. 

For alle vet at dette først og fremst skjedde på verst tenkelige måter, særlig i Norge på 1000-tallet.

At mye i stedet handlet om handel, misjonærer og slaver så langt tilbake som til 600-tallet, er mindre kjent. 

Dermed fremgår sjelden av norske lærebøker at selv Harald Hårfagre kan ha vært kristen, eller i det minste sterkt sympatisk til kristen tro, når han med åpne øyne lot den kristne engelske kongen Adalstein oppdra hans sønn Håkon.

Skal man først lage en regel, er kanskje den beste at dette både kan være både og - og at det langt på vei er anakronistisk å spørre om kristninger skyldtes enten åndsmakt eller våpenmakt. 

Ja, overganger kan være brå og blodige, særlig i ættesamfunn når høv­ding­ene som et tegn på underordning og lojalitet til kongen må anta hans tro. Men for mange handlet mye rett og slett om lettelse. 

Nyheten kristendommen brakte med seg var ikke frykten for demoner og dødsriket. Det hadde man mer enn nok av fra før. De gode nyhetene var et troverdig håp om å unnslippe.

Noe som fremkommer tydelig i en populærartikkel om de gamle romeres fryktunivers, selv om man ikke trekker linjene til 300-tallet.

I nesten 700 år hadde romerne så å si verdensherredømme. Men tok de skoen på feil fot om morgenen, eller fløy fuglene feil vei, kunne det være ute med dem, fryktet de. I desperasjon brukte imperiets borgere formuer på lykkeamuletter og ofret til gudene i ett sett.

Tilsvarende var det ikke Kirken som som skapte en tro på hekser. Heksetro var normen i Romerriket, som i så mange kulturer før og etter.

Romerne trodde at hekser kom frem om natten for å stjele barna deres, og at døde som ikke fikk en verdig begravelse, ble til onde spøkelser.

Mens de var nøye med å fortelle barna at heksen Lamia spiste de slemme, fryktet romerne enda mer mørket og gjenferdene.

Romerne fryktet også gjenferd med onde hensikter – lemures – som vrimlet frem fra gravene sine i ly av mørket. 

Hvis ikke de avdøde fikk en verdig begravelse med alle nødvendige ritualer, var de ifølge overtroen dømt til å vandre rundt blant de levende­ i minst hundre år.

Det var bare én behandling de romerske parallellene til Folkehelsa kunne foreskrive mot Lamia og lemurer: Store, langvarige og påkostede seremonier.

Romerne var så redde for de rastløse gjenferdene at de hvert år i mai avholdt en ni dager lang festival, Lemuria, som skulle tilfredsstille gjenferdene.

Angsten for ulykker og onde krefter gjorde lykkeamuletter, profesjonelle ritualer, beskyttende klesplagg og tekster med hemmelige besvergelser til en vekstbransje av de sjeldne. 

I tillegg hadde alle hus et alter der man hver morgen ofret til husets skytsguder lares, for å sikre beskyttelse, noe både mafia og fjøsnisser har latt seg inspirere av.

Og dette handlet ikke bare om at folk flest var overtroiske. Det var vel så viktig for senatet, hæren og marinen, enten vi snakker om å spå i innvoller eller slå på måfå opp i hellige bøker. 

Når Bibelen ble en hellig bok i Romerriket fra 300-tallet, var det ikke første gang de hadde en slik.

De såkalte sibyllinske bøker var blant Romas helligste. De inneholdt eldgamle visdomsord som en romersk konge hadde kjøpt av en sibylle – en gresk spåkone – rundt 500 f.Kr.. 

Egne prester konsulterte bøkene når store ulykker inntraff. De slo opp på en tilfeldig side, og uansett hva rådet var på den aktuelle siden, ble det fulgt. 

Det nye var at Bibelen var en bok som måtte tolkes, logisk og i sammenheng. Og ikke inneholdt en eneste magisk besvergelse.

Nå var Romerriket ikke noe unntak i antikken, overtroen var regelen. Dette gjaldt like mye de gamle grekere som de gamle romere.

Når det likevel ofte er vanlig å tro at antikken var en i overkant rasjonell periode, og middelalderen en mørketid, skyldes mye at tekstene som ble best bevart var dem Kirken var interessert i.

Altså de rasjonelle, logiske og naturfilosofiske tekstene. Som var svært viktige i store deler av middelalderen. Noe flere burde ta som et hint, når de skal uttale seg om perioden.

I stedet for å gjøre folk mer overtroiske, bidro Kirken i svært stor grad til å dempe og bremse overtroen.

I stedet for å skape et fryktunivers, forsøkte man å fremme et håpunivers. I stedet for troen på vilkårlige guder og ånder som styrte naturen etter bestikkelser og forgodtbefinnende, fremmet man troen på naturlover.

Og på en god Gud som hadde omsorg for enkeltmennesker.

Det betyr ikke at det var enkelt eller fredelig å motarbeide gamle forestillinger. Eller at prosjektet var like gjennomført eller vellykket hele veien.

Det var fristende å ta godt i med helvetesforkynnelse for å få fyrster og folk flest til å holde budene, avskaffe blodhevn og andre måter å gjenopprette æren.

En ikke utilsiktet bivirkning var nok også å sikre lokale kirker jord og gull.

Uansett har frykten for ånder og hekser vist seg vanskelig å fjerne. Den dukker fortsatt opp, også i kristne kretser som burde visst bedre, enten vi snakker Afrika eller trosbevegelsen.

Likevel treffer Trevor-Roper godt i hans klassiske Om hekser og heksejakt (Cappelens upopulære skrifter, Oslo 1968), når han skal beskrive middelalderen og tidlig kristen tid.

Men stort sett feiet Kirken heksetroen til side som kjerringprat. Den var bare noen skår av det hedenskap som evangeliet hadde fordrevet.

Selv om det er overtro at vi kan fordrive troen på at Kirken tvang overtro på folket.

Beklagelig om Snåsamannen

Får man en telefon på kvelden, er det knapt annet å vente enn at man er på forsiden av avisen neste dag.

Denne gangen handler det altså om Vårt Land som ønsket kommentar til at biskop Per Arne Dahl hadde bedt Joralf Gjerstad, altså Snåsamannen, om unnskyldning (Takk – og beklager, Joralf Gjerstad), i forbindelse med gårsdagens lansering av filmen om ham.

Saken på forsiden viste til oppslaget Uklokt av biskopen å anerkjenne Snåsamannen.

Blant det jeg blir sitert på er at

Han viser dessverre mangel på kritisk undersøkende vilje eller evne. Det er få personer som har vært undersøkt såpass godt som Snåsamannen uten at man har funnet grunnlag for påstandene hans.

Når jeg sier dette er det ikke bare fordi jeg blir overrumplet rett etter jobb, men bl.a. fordi

Historisk sett har det vært en viktig sak for kirken å ha en kritisk holdning til denne typen folkemedisin som Snåsamannen representerer, fordi den ikke har ført til noe godt. Hvis det var slik at noen faktisk hadde slike evner som Snåsamannen sies å ha, hadde man ikke trengt moderne medisin. Hans virksomhet gir falske forhåpninger til mennesker som lider av alvorlige sykdommer, selv om han er nøye med å si at de må oppsøke lege.

Det kan også avsløres at journalister har en uvane med å stille spørsmål som kan skape overskrifter.

– Kan Dahls utspill skade kirkens omdømme i akademia? 

– Ja, helt opplagt, svarer Davidsen som også nevner Den norske kirkes liturgi for hus med «uro» og en gudstjeneste der temaet var samtale med avdøde, som eksempler på noe svekker kirkens stilling. 

– Man er litt for opptatt av ikke å støte dem som har en slags åndelighet som ikke er tradisjonelt kirkelig. Jeg har selv skrevet på bloggen min at en del humanetikere er mer kristne enn biskoper, fordi det er en klassisk, kristen tradisjon å være skeptisk til varme hender, astrologi og alt dette som man møter i alternative bevegelser.

Og det er heller ikke første gangen jeg har innspill om biskoper og Snåsamannen. Det føyer seg inn i en rekke der biskoper og andre, fra Kristian Schjelderups omfavnelse av spiritismen, til prester som mener de kan snakke med de døde. 

Som religionshistorikeren Terje Emberland forklarte i Klassekampen for noen år siden: 

Spørsmålet som opphavlig opptok både [nyhedningen] Hauer og [senere biskop] Schjelderup, var enkelt: Hvordan skulle religionen overleve i den nye tid? 

Det er tre strategier som utkrystalliserer seg: 1: Isolasjon, slik den norske legmannskristendommen valgte, en høre ingenting, se ingenting-strategi. 2: Man kan hevde at moderne vitenskapelig innsikter bekrefter religionen, en slags new age-strategi. Schjelderup var en tid ivrig på dette og snuste både på parapsykologi, spiritisme og antroposofi som forsøk på å vitenskapeliggjøre religion. Og 3: Man kan si at religionens innerste kjerne er noe som prinsipielt sett ikke kan anfektes av vitenskaplige fakta. For å få det til, må man redusere religion til å være noe mystisk og irrasjonelt.

Muligens er det strategi nummer 2 vi kjenner igjen hos Dahl. Muligens er det en strategi 4: Å henge seg på folkelige fenomener og stemningsbølger. 

Samtidig som biskopen opplagt er oppriktig overbevist om at dette er godt og sant og forbilledlig.  

Uansett virker det som misforstått markedsføring. Og som misforstått fokus. Det er ikke sikkert Kirken må tro som folket for å nå folket.

Nå kan det komme mange slags reaksjoner på mine innspill i Vårt Land. Mine mer skeptiske venner som behersker opp til flere forsterkende adjektiver, var ikke veldig imponert over så tam ordbruk som uklokt:  "Dere bruker så milde ord i den klubben deres". 

Mine mer kristne spurte hva som ikke var bibelsk i det Per Arne Dahl sa. 

Uten å gjøre dette til en lang bibelutlegging, var hovedgrunnen til at jeg synes dette er uklokt, at påstandene om Gjerstad og hans "livslange tjeneste" ble så kritikkløst akseptert.  

Ja, settingen var ikke enkel. Det er ikke lett å tale Roma midt i mot under en filmlansering der man ser både paven Gjerstad og filmskaperen Margreth Olin ansikt til ansikt. 

Og så føler en biskop seg alltid forpliktet til å tydeliggjøre kirkens ansvar og videre vei i mange slags saker.

Men her kunne han etter mitt skjønn altså med fordel formulert seg klokere, for ikke å ta for hardt i. 

Det er forskjell på å la seg inspirere av andres godhet og å ta alt som sies om dem for god fisk. En biskop bør noen ganger vise større antydning til skepsis enn til knefall.  Gjerstad er svært omstridt og det finnes klare og kritiske gjennomganger av mange slags påstander av og om ham.

I stedet ble det dessverre en serie uforbeholdne omfavnelser.

Jeg takker Joralf Gjerstad for hans livslange tjeneste. Og jeg beklager på kirkens vegne at vi har forsømt den helbredende tjeneste.

Ja, det er bibelsk å be for syke. Kanskje har Kirken gjort dette for lite. Vi er enige om at andre har gjort det for mye.

Men settingen her handler om en klassisk "varme hender"-person med angivelig synske evner, mulighet til fjernhealing over telefon, og som har tjent mye penger på dette via gaver, selv om han ikke direkte ber om betaling. 

Selv om man ikke skulle være skeptisk til historiene om Snåsamannen, kunne kanskje en biskop nevnt at de ikke formidler noe spesielt direkte om Gud eller Jesus.

Det blir ikke bedre når Dahl snakker som om dette er dokumentert, et ord som selvsagt kan forstås på ulike måter, "dokumentarfilm" osv. Men siden det har vært svært så mye kritikk av Snåsamannen for manglende dokumentasjon og vilje til å bli etterprøvd, er det vanskelig å bruke andre ord enn tonedøvt om denne formuleringen.

Selv om den sikkert traff tonen hos dem som var til stede under filmlanseringen. 

Vi finner samme uttrykket også senere i talen.

Hun ble tent på å dokumentere godhetens forandringskraft, slik hun møtte den i Joralf Gjerstads liv og tjeneste.

Siden det hele har form av en takk, må Dahl opplagt mene at dette er ekte og reelt.

Jeg takker Joralf Gjerstad for at har vært lydig mot sitt kall, med sine varme hender, sitt varme hjerte og sin helbredende oppmerksomhet mot den enkelte.

Og at samme type "godhetens tjeneste" skal inn i kirken, med varme hender og så videre, uten forbehold om synskhet eller telefonhelbredelser.

Det må rett og slett bli praksis.

Når vi takker Joralf Gjerstad for sin forvaltning av en livgivende tjeneste, må vi samtidig utfordre hverandre til mer konstruktiv forvaltning av denne i vår kirke.
Nå er det tid for praksis i Guds menighet.

Selv om Dahl også sier kloke og viktige ting, understreker avslutningen at han dessverre har svelget påstandene om Snåsamannen med krok, agn og søkke.

Å dokumentere godhetens helbredelse har Margreth Olin vist i sitt fremragende filmarbeid, og Joralf Gjerstad har gjort det i sin praksis.

Så da vet vi hvordan det hadde gått om han var katolikk og Dahl kardinal.

Ikke et eventyr for Kirken?

Mens Kirken i middelalderen oppfattet tro på hekser og spøkelser og slik som "en rest av den overtro som evangeliet fordrev" (når man da ikke tok folk i regelrett juks), er man ikke så nøye på det i dag.

Dermed er det bare igjen å sperre opp øynene i retning Sør-Hålogaland når man slik religionshistoriker og skeptiker Asbjørn Dyrendal sier legitimerer troen på spøkelser.

Religionsforsker kritisk til at kirken foretar velsignelser som folk flest forbinder med å drive ut ånder.

Asbjørn Dyrendal sier til TV 2 at kirken på denne måten er med på å legitimere troen på spøkelser. Han uttaler seg med bakgrunn i at de ansatte ved Nav-kontoret i Vadsø for en stund siden merket «ubehag i bygget», og hentet inn en prest for å velsigne lokalene.

Kirkens evne til reflektert evaluering av folketro og New Age imponerer dessverre ikke mye for tiden. I stedet for en rasjonell tilnærming velger man en rituell. Muligens har det noe å gjøre med at man er blitt flinkere på sjelesorg og psykologi enn prinsipiell tenkning.

Det kan også gi litt grunn til ettertanke at dette bispedømmet var av dem det med sterkest heksefrykt under 1600-tallets prosesser.

I det hele tatt flere grunner til at akkurat Kirken bør forholde seg skeptisk til folketroen.

Spøk og spenning i Kvam

Det overnaturlige er et tema der media fort avslører mangel på evne evne til prinsipiell, for ikke å si praktisk, tenkning. I stedet for å bringe reflekterende oppslag, ender man lettere mesmerisert som mikrofonstativ for selverklærte medier.

Vi ser dette senest i Vårt Land i dag i et dobbeltsideoppslag om de som Rensker hus for spøkelser (ikke lagt ut på nettet).

Opplegget er det vanlige. Man snakker med noen som kan berette at de har møtt spøkelser og som forteller om hvor mange andre som har gjort dette. Det deles noen anekdoter og fortelles om ulike metoder for å bli kvitt uvesnet, selv om de egentlig ikke er så farlige.

Spøkelsesekspert Ottesen er opptatt av å avdramatisere slikt. Det usiktbare er stort sett ufarlig, påpeker han.
- Gjenferd er døde folk som ikke har kommet seg videre til den andre siden. De har noe ugjort, eller de døde så fort at de ikke er klar over det selv. Slim, blod og gørr er bare i billige japanske tegneserier.

Nå er det ikke bare tegneserier Ottesen (Eller er det Ottosen? Avisen klarer ikke å bestemme seg) mangler oversikt over. Han hevder at

alle mennesker får se slik, men at en del ikke gidder å bry seg, eller ikke tør å innrømme hva de ser.

Tvert i mot er det vel slik at spøkelser er noe som de færreste av oss får se. Men flere ikke-priviligerte av oss, som meg, har et sterkt ønske om å se noen. I stedet for å rense hus for spøkelser hadde det vært flott om han i stedet hadde arrangert visninger.

Det hadde vært virkelig spennende å få møte noen av disse vi hører så mye om. Hva med å beholde et sertifisert spøkelseshus som reservat for gjenferdene?

Og dermed nærmer vi oss det prinsipielle og praktiske.

For journalisten stiller ikke ett eneste kritisk spørsmål. Hun ber ikke om noen form for bevis eller indisier. Hun slår ikke frampå med muligheten for selv å bli med på en identifisering av spøkelser med påfølgende utrenskning.

Det nevnes kun forestillinger, ikke motforestilinger.

Selv ikke når ekspertene kan fortelle at her er det mange sjarlataner på banen og at dette ikke alltid virker.

Mange foretar husrenskningen selv, og på nettsider som paranormal.no diskuteres ulike teknikker, og om det er klokest å hente profesjonell hjelp. Slikt koster fra en tusenlapp og opp til 15.000 kroner.

Det er alltid spennende, for ikke å si... fristende, med en bransje der man både kan stille diagnoser uten motsigelser (de som sier i mot tør som kjent ikke å innrømme hva de ser) og ta seg til dels godt betalt for kuren.

Ottesen vedgår da også at bransjen har et problem.

Profesjonaliseringen i folketroen bekymrer ham: På alternativmarkedet er de fleste ute etter å tjene penger, og det meste er bløff, mener han. De påberoper seg evnen til å se eller hive døde på dør, men har lav treffprosent.

Men journalisten stiller ikke det opplagte oppfølgingsspørsmålet. For hvordan kan man skille mellom bløff og realiteter på et felt, som, for å bruke Ottesens uttrykk, handler om det usiktbare?

Spørsmålet er ikke bare prinsipielt, det er i høyeste grad praktisk.

Man kan lett se for seg dilemmaer, for ikke å si tvekamper, som tilspisser seg når aktører hevder å ha renset huset for spøkelser, mens motparten står fast ved at de andre ikke har lyktes. Og tilbyr sin egen metode i stedet.

Det hele får om mulig et enda større skjær av komikk, for ikke å si av tidsånd, når husrenskerne legger an en mer økumenisk tone. For her hjelper det ikke med å lese Fadervår. Tenk om man skulle støte på et hinduistisk spøkelse. Eller humanetisk.

Dermed gjelder det å unngå å besudle ånderommet med religion. Det gjelder å opptre høyst sekulært og fokusere med ord og tanker på at "nå vil jeg ha fred". Ellers kan man risikere å støte de stakkars gjenferdene.

Nå er dette bare første artikkel i en serie. Så langt er det ikke signalisert noen skeptiske røster, men vi får - litt mot bedre vitende - håpe det beste. Men selv om prost Paul Gunnar Skuland kommer til orde i morgendagens oppfølgingsartikkel, er det noen smuler for mye å vente at han vil betone forskning på folklore, parapsykologi, innbilning og bløffmakere.

Heldigvis slutter oppslaget med å vise at i hvert fall noen har litt vett og vidd i behold i møte med spøkelsesfortellinger. Vi snakker da om norske katolikker på 1960-tallet, muligens mens Chesterton fortsatt levde i minnet .

I forbindelsen med den paranormale interessen for munken i Nidarosdomen i 1966, "Norges mest kjente spøkelse", en skikkelse som bl.a. skal ha tatt strupetak på en prest på talestolen i 1924, kommenterte det katolske tidsskriftet St. Olav at

"uffda, dette kom ubelelig" og refset så "den angjeldende munks reaksjonære form for katolisisme.
- Vi får håpe han blir funnet. Noen bør forklare ham om Vatikankonsilet, aggiornamento og økumenikken. Kvelertak på lutherske pastorer, det går ikke lenger.

I motsetning til aviser og ukebladers gjengangere av artikler om spøkelser.

(Senere også lagt ut på Skepsis og Verdidebatt).