Vestens skapelsesberetninger

Man skal ha fulgt dårlig med i lærebøker og livssynsdebatter, taler og TV-serier, om man ikke har fått med seg vår moderne skapelsesberetning. 

Som alle vet kan den oppsummeres i to setninger og ett bilde.

Europas historie handler om veien vekk fra middelalderens mørke og inn i opplysningstiden. Modige vitenskapsmenn våget å bruke sin fornuft tross Kirkens blodige kamp mot kunnskap.  

Kirken skapte et svart hull, et tusen års hukommelsestap der man ikke lenger visste at jorden var rund. Kristne fryktet kunnskap så mye at de ødela mye av arven fra antikken ved å brenne biblioteket i Alexandria. Dermed er det som forventet at de forbød alt fra disseksjoner, til bading, katter, fysikk og tallet null. Paven lyste til og med Halleys komet i bann.

Uten den kristne mørketiden hadde vi kolonisert galaksen for lengst. 

Selv om ikke alle tar denne skapelsesberetningen like bokstavelig, med tilhørende anektoder, ligger den som en selvsagt forutsetning i offentlig debatt. Så selvsagt at alternative fortellinger høres ut som rene fanatismen.

Tviler du på det, er det bare å reise deg og si at moderne vitenskap ikke ble stanset i tusen år av Kirken og kristen tro, men tvert har mye å takke den for. I hvert fall om man skal tro historievitenskapen og ikke myter fra stort sett 1800-tallet.

Husker du å dukke ned bak en stol, kan det være du slipper å betale for å fjerne egg og tomatflekker fra klærne.

De seneste tiårene har det imidlertid vokst frem en vri på denne skapelsesberetningen. Setningene er like mange, men heltene flere.

Europa lå i middelalderens mørke før lyset fra Islam.  Tross Kirkens blodige kamp mot ny kunnskap, fikk dermed modige vitenskapsmenn kunnskapen som førte oss inn i opplysningstiden.

Dermed forundrer det ikke at Mohammad Usman Rana griper til denne i et tilsvar til Halvor Tjønns kritiske omtale av hans bok om Norsk islam. Han starter med tanker som mange kan og bør ta til seg, selv om det er et aldri så lite faresignal når noen snakker om "retorikkens nivå" for deretter selv å bringe selvfølgeligheter, som om andre ikke er kjente med dem.

Tjønn gir i tilsvaret en historieleksjon om reformasjonen og opplysningstiden, for å vise at jeg står utenfor denne europeiske tradisjonen og tenkemåten. Mangt kan sies om retorikkens nivå når budskapet reduseres til «min sivilisasjon er bedre enn din», men det bør kanskje forventes av en historiker å vite at sivilisasjoner lærer av hverandre.

Ja, sivilisasjoner lærer avgjort av hverandre. Det betyr ikke nødvendigvis at sammenhengen er så enkel og enveis som Rana tenker seg i de neste avsnittene.

Tjønn er opplagt kjent med at de kristne sivilisasjonene i Øst- og Vest-Romerriket lærte av antikken og jødene, men det er ukjent hvor godt han og Rana kjenner til at den arabisktalende lærte av antikken og den kristne sivilisasjonen.

Spesielt Bysants, tross (eller kanskje på grunn av) at store deler av riket i lange perioder, noen ganger for alltid, ble beleiret, okkupert eller erobret av araberne. Som jeg skriver på side 116 i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø var resultatet at

Bysants i stor grad var på defensiven, tildels i desperat kamp for sin eksistens. Energi og talent måtte brukes på andre felt enn kunst, filosofi og vitenskap. Likevel bidro man på avgjørende måter til arabernes og Europas utvikling. Colin Wells argumenterer for at både det sagnomsuste Visdommens Hus (et senter for naturfilosofi og kunnskap) i Bagdad og oversettelsesarbeidet fra gresk til arabisk var sterkt inspirert av bysantinske forbilder, og - ikke minst - prestisjen i hellenistisk og bysantisk kultur . Mens det med rette nevnes låneord vi har fra arabisk, fra algebra til trafikk, hører vi sjelden hvor mye låneord araberne selv hentet fra gresk (og andre språk), enten vi snakker statsadministrasjon, møbler, jordbruk, handel, mål, mynter, litteratur, filosofi eller religion.

Klassisk bok,nå på nett. 

Man kan si mye bra om hvordan vitenskapen i den arabisktalende verden videreutviklet arven, spesielt innen medisin, matematikk og optikk.

På samme måte som man kan si mye bra om kristne som oversatte tekstene fra gresk til arabisk (og før det fra gresk til latin), og senere fra arabisk til latin, siden knapt noen muslimer var motiverte til å lære gresk eller latin.

Samtidig er det ingen tvil om at tekster på fellesspråket arabisk, skrevet av folk med mange slags nasjonale og religiøse bakgrunner, på noen områder hadde stor påvirkning på Europa.

Men et poeng som ofte overses er at effekten av dette ble svært mye større i Europa enn i muslimske land.

Dermed bør det være tankevekkende på flere måter når Rana skriver at

Blant fremstående historikere er det jo et spørsmål om det ville blitt noen opplysningstid i Europa om ikke muslimenes svært opplyste middelalder hadde påvirket europeerne. I islamsk historie begrenset ikke religionen kunnskapen, vitenskapen var ikke religionens domene - som i Vest-Europa fantes det ikke et presteskap som ønsket monopol på kunnskap. Tjønn kan gjerne lese bøkene til historieprofessor Charles Burnett ved University of London, og se at Europas vei ut av den mørke middelalderen var brolagt med den islamske sivilisasjons verk innen vitenskap og filosofi som europeerne kappet om å oversette til latin.

Skal man hevde at det er "muslimenes opplyste middelalder" som ligger bak renessansen og opplysningstiden, bør det store spørsmålet være hvorfor ikke musmliske land selv fikk noen renessanse og opplysningstid. 

Kan det være at effekten på Europa, sier ganske mye om Europa?

For det er ikke slik at Europa i middelalderen var en trang mørketid der presteskapet hadde "kunnskapsmonopol". Det var en tid med tørst etter kunnskap. Det ble skrevet mye om logikk og rasjonalitet. Dermed omfavnet man i stor grad antikkens tenkere når de ble tilgjengelige, selv om ikke alt skjedde uten protester.

Skal man oppsummere i store bokstaver, er det ikke slik at Europa fryktet eller monopoliserte kunnskap. I stedet omfavnet man og institusjonaliserte den ved universitetene.

Mens den greske arven i arabisktalende land stort sett forble de "fremmede vitenskaper" for spesielt interesserte og dermed lite tilgjengelige i den bredere kulturen. Det var lov å drive med slike sysler, så lenge det foregikk blant de utvalgte få og ikke kom almuen for øre.

Eller det hele ble aktivt motarbeidet som av det asharittiske presteskapet etter at mutazilittene fra 700-tallet i noen århundrer hadde forsøkt en hellenifisering av islamsk tenkning.

Siden dette fortsatt er en utfordring i deler av islam, hadde det vært interessant å høre Ranas tanker om hvordan "norsk islam" skal forholde seg til denne arven.

Forhåpentligvis er det et tegn på at han ønsker å stimulere til at rasjonelle tenkere som Aristoteles skal få stor innflytelse i islam i dag at han går videre med å si at

Europas store filosof Aristoteles var til og med et fjernt minne for europeerne, og europeerne ble for alvor kjent med ham igjen grunnet navn som Ibn Rushd og Al-Kindi – eller «Midtøstens dogmatiske tradisjon» for å bruke Tjønns begrep. 

Men dette er altså ganske så fordreiet. Saken var ikke at Aristoteles var et fjernt minne. Han var godt kjent og mye lest i middelalderen gjennom Boethius' (480-524) latinske oversettelse fra 500-tallet av De interpretation og Categories.

Men man hadde et skjevt bilde av ham siden man manglet sentrale tekster.

Et godt stykke på vei nettopp fordi den muslimske erobringen bremset tilgangen til Alexandria og andre kunnskapssentra, og enda viktigere - til papyrus. Dermed måtte man bruke bruke langt dyrere materiale, pergament av geite- eller kalveskinn, noe som i mange århundrer begrenset produksjonen av kopier til brøkdelen av den førislamske.

Det var altså ikke så enkelt som å si at det var islam som førte Aristoteles til Europa. Man kan argumentere for at det var islam som lenge hindret mer av Aristoteles å bli kjent i Europa.

Hvilket ikke betyr at det er noen grunn til å underslå at vi på 11-1200-tallet nettopp kan takke muslimske tenkere som Ibn Rushd (1126-1198) for at Aristoteles kunne få en så sentral plass i Europa. Mens han selv ble landsforvist fra det muslimske Spania og tekstene beordret brent.

Nå er ikke poenget med det jeg skriver her å fornekte at den arabisktalende kulturen hadde betydning, og noen steder stor betydning. Det betyr likevel ikke at vi bør svartmale det kristne Europa eller skjønnmale Cordoba, Kairo eller Bagdad.

Heller ikke når man kommer til jødene,

Og det var kanskje «Midtøstens dogmatiske tradisjon» som gjorde at forfulgte europeiske jøder ble ønsket velkommen i det osmanske riket, nesten sammenfallende med reformasjonen i Europa som Tjønn trekker frem? Det var kanskje ikke reformatoren Martin Luther som foreslo å brenne synagoger og å utdrive jødene?

For dette er langt i overkant ensidig fremstilt. Ja, i det kristne Europa begynte jøder å bli trakassert og drept, spesielt i områdene der en av korstogsstyrkene forflyttet seg på slutten av 1000-tallet.

Til store protester fra Kirken. Lokale biskoper satte seg ved flere anledninger til motverge når mobben eller korsfarere gikk løs på jødene.

Men denne trakasseringen og drapene hadde klare paralleller i muslimske land.

Spesielt hadde Nord-Afrika og Spania over tid utviklet seg negativt. I kjølvannet av borgerkriger i de muslimske områdene på 1000-tallet kom en tiltagende islamsk intoleranse. 6 000 jøder ble drept i Marokko på 1030-tallet og 4 000 i Granada i 1066. Massakrene blusset opp igjen ved flere anledninger, bl.a. på midten av 1400-tallet.

Man kan også finne mulige muslimske forelegg til at jødene ble utvist av det kristne Spania i 1492, som i almohadenes utvisning av jøder og kristne fra det muslimske Spania trehundre år tidligere.

Og på slutten av 1400-tallet ble de ønsket velkommen flere steder enn i det osmanske riket. Heller ikke den gang var europeiske land veldig enige om hvordan de skulle håndtere flyktninger eller andre kulturer.  Jødene fikk ikke bare slå seg ned i italienske byer som Napoli og Roma, noen fikk fremtredende posisjoner og en periode varm støtte fra pavene. 

Hvilket dessverre ikke hindret at de noen generasjoner senere fikk helt andre typer behandling. Noe som igjen understreker at historien sjelden følger rette linjer eller våre håp og forventninger.

Og at firkantede fremstillinger sjelden er oppklarende, enten de handler om "min sivilisasjon" eller din.

Eidsvoll - mer enn en sketsj

Den jødiske forstanderen Ervin Kohn likte NRK’s sketsj om hvorfor eidsvollsmennene i 1814 endte med å utestenge jøder, jesuitter og munkeordener. Men som han sier var altså grunnen den motsatte av i sketsjen.

Eidsvollsmennene var ikke dumme og kunnskapsløse.

I stedet handler mye om fordommer mot jøder og frykt for katolikker. Man ønsket ikke potensielle femtekolonister. Og så må vi ikke overse at atskillig også handlet om hvor blind man kan bli i rasjonalitetens navn.

Som Kohn sier, er det grunn til å spørre om vi er så "smertefrie i våre holdninger til minoriteter og annerledestroende i dag som vi liker å tro".

Nå er det ingen grunn til å undervurdere kristnes rolle i spredningen av jødehat. Her har kristne siden antikken hatt lite å være stolte av. Da gjør det seg ikke så godt å peke på andres synder. Muligens gjør kristne klokest i å feie for egen dør.

Men samtidig har jødehat mange røtter og grener, både før og etter kristen tid. Når vi i år feirer Grunnloven, er det viktig at vi ikke misforstår hva som drev eidsvollsmennene. Skal vi lære av fortidens feil, hjelper det å se dem.

I 1814 hadde opplysningstiden vært i gang i over en generasjon. Mens deler av den bidro til bedre forhold for jøder, trakk andre krefter i motsatt retning, slik Rolf Hobson argumenterer for i et foredrag for Norsk Forening Mot Antisemittisme.

For Voltaire var jødene «våre herrer og våre fiender», «det mest motbydelige folk i verden».
For Rossaeu var de «det mest gemene av alle folk».

Mens man tidligere hadde legitimert jødehatet teologisk, fant man i stigende grad vitenskapelige og sekulære grunner. Ikke minst ble rasjonalistisk religionskritikk viktig. Jødedommen ble sett som tilbakestående og undertrykkende. Mens Kirken hadde angrepet jødene for å ha drept Jesus, ble de nå angrepet for å ha frembrakt Jesus.

Bare en ting var verre, å tro på Jesus.

For å løse samfunnets problemer og skape bærekraftige nasjonalstater, mente flere at «jødespørsmålet» måtte løses. Lojaliteten til nasjonalstaten ble et politisk ideal som fortrengte andre lojaliteter. Etniske og religiøse forskjeller var en utfordring. Noen oppfattet det som rasjonelt og samfunnsbyggende å utelukke fremmedelementer som jøder.

Eidsvollsmennene led ikke av mangel på rasjonalitet, men av feil rasjonalitet.

Veien mot rasehygiene og nazisme var brolagt med gode forsetter gjennom hele 1800-tallet. Raseteorier ble et kjærkomment vitenskapelig forsvar for alt fra slaveri til jødehat. Gamle fordommer ble ikledd moderne språk.

Råkapitalisme var det beste siden de svakeste gikk til grunne. Nestekjærlighet og sosiale reformer var skadelig fordi det hjalp dem med dårlige arveegenskaper. Imperialisme var et gode siden de sterkeste rasene fikk mer makt.

Mens jødehatet før hadde vært religiøst og følgelig irrasjonelt i opplysningsfilosofenes øyne, fremhevet antisemittismens forkjempere som Wilhelm Marr dens vitenskapelige grunnlag da han skapte begrepet i 1879.

Jødene tilhørte en rase med uegnet arvemateriale. De hadde helt andre kvaliteter enn det tyske folk. Kun den ene part kunne vinne og den andre måtte utryddes.

Trusselen mot gode nasjoner ble ikke mindre av jødenes grådighet og forbløffende evne til store sammensvergelser.

Selv om eidsvollsmennene ikke var like religionskritiske som Voltaire eller i nærheten av så rasistiske som Marr, tilhørte de i større grad en rasjonell enn en religiøs tradisjon. Nettopp derfor er det så tilslørende med sketsjer som fremstiller dem som tullinger.

Faren er en selvgodhet. Vi oppfatter oss selv som rasjonelle racere i kampen mot tåpelig tro. Vi står på det godes side i kampen mot fortidens forestillinger. Vi er ikke som eidsvollsmennene i 1814.

Vi lever tross alt i 2014.

Det er ikke sikkert det er det beste selvbildet i møte med minoriteter og annerledestenkende.

Sensasjon: Alltid katolikkene

I serien katolske konspirasjoner er vi denne gangen kommet til filmanmelder Kjetil Lismoen som kan røpe i Aftenposten at en katolsk lobby hindret en norsk vikingfilm på 1920-tallet, basert på et manus av Tancred Ibsen (barnebarn av Henrik).

Tittelen, A Viking Hero, viser at Ibsen hadde tilpasset seg klassisk Hollywood-dramaturgi. Men ifølge Lillebil Ibsens selvbiografi (og historiker Gunnar Iversen, som har lest den) satte katolske pressgrupper en stopper for prosjektet.

Påstanden om at Eiriksson hadde oppdaget Amerika var tung å svelge for disse gruppene, som mente at Hollywood burde holde fast på den offisielle historien om Columbus.

Pussig nok uten ytterligere kilder, eller mer antydning om hva som var motivet. Hvorfor katolikker på 1920-tallet skulle la seg skremme av en stumfilm om vikinger er ikke helt gitt, men det understreker jo bare hvor urimelige og irrasjonelle de er.

Leser vi hva Gunnar Iversen selv skriver, ser vi da også at han avviser denne teorien. Lismoen gjengir rett og slett en feilerindring fra Tancred Ibsens kone.

I Lillebils selvbiografi, som første gang ble utgitt i 1961, femten år før Tancreds egen selvbiografi, gjør hun et større nummer ut av at det var katolske pressgrupper som stoppet det videre arbeidet med denne filmen. De ville ikke tillate at andre enn Columbus oppdaget Amerika, som hun skriver (Ibsen 1985: 209, 221).

Riktignok er kristendommens seier over hedendommen sentral i filmen, men dette var en følsom tid for filmselskapene i Hollywood. I kjølvannet av flere skandaler hadde filmbransjen i 1922 etablert The Motion Picture Producers and Distributors of America (MPPDA), og svartelisting og selvsensur preget bransjen. Katolske pressgrupper var viktige i en nervøs tid i bransjen, men først i 1934 etablerer det katolske kirken i USA sitt Legion of Decency som starter et ”korstog” mot filmbransjen (Black 1998). Det er dermed lite trolig at dette var årsaken til at filmen ikke ble realisert. 

Siden det er kjent sjanger å gi katolikkene skylden, er det likevel dem som tegnes med sort hatt i dramaet om hvorfor vi ikke har fått utviklet et Northern-sjanger på linje med Western.

Hva filmen kunne ha betydd for vikingtidens plass i kulturhistorien og vikingfilmens videre skjebne som filmsjanger, er det selvsagt fristende å spekulere i.

Så er det selvsagt fristende å spekulere i hva en slik artikkel kan bety for sjangeren filmanmeldelsers videre skjebne.

Hvem er det så Ibsen gir skylden? De som ikke vil spekulere kan finne Gunnar Iversens oversikt over Norges myteomspundne vikingfilm her og her.

Siden vi snakker mellomkrigstiden, er det ikke uventet hvem som er den like mektige som nedrige skurken når Tancred Ibsen får ordet.

At i Amerika er film først og fremst forretning. Den kontrolleres fullstendig av jøder og ethvert forsøk på å skape film med et dypere innhold har vært forbundet med tap. Derfor vil ingen sette penger i sådanne film.

Men noe sånt kan man kanskje ikke sitere en Ibsen på i Aftenposten. Som alltid er det mer stuerent å gi katolikkene skylden.

Paragrafer og prinsipper

Da er innlegget til en noe broget gjeng lagt ut på Aftenposten.

Temaet? De seneste resolusjonene mot omskjæring av guttebarn.

Responsen? Hatsk og harselerende. Om disse forsvarerne av kjønnslemlestelse (på linje med kvinnelig omskjæring, må vite), kort sagt statsfinansierte barnehatere, for å nevne noe av det mildeste.

Altså en helt vanlig dag på nettet.

Hva er det så vi er opptatt av, et stykk brav sivilingeniør, et par historikere, en folklorist, en slavist og en medieviter, en journalist eller to, for ikke å glemme en sokneprest, en førsteamanuensis og en tidligere ledere av Rødt Østfold?

Vi er ikke blinde for helserisiko og etiske betenkeligheter, og kjemper ikke for retten til å omskjære våre egne barn. Ingen av oss er jøder eller muslimer. Vi er heller ikke motstandere av religionskritikk.

Vi mener ikke at de som går inn for et slik forbud må være antisemitter.

Like fullt anser vi det som høyst problematisk og som etisk tvilsomt å ville forby et grunnleggende ritual i jødisk tro. Et slikt forbud kan i praksis anses å erklære jødedommen som uønsket i Norge, og vil også kunne bli benyttet som argument av jøde- og muslimhatere.

Det er ... interessant at de som så langt har gått i bresjen for et forbud mot omskjæring i så liten grad, eller i det hele tatt, har snakket om eller lagt vekt på denne type dramatiske konsekvenser.

Som altså rett og slett vil være at de fleste jøder ikke kan bo lovlig i Norge.

Det er ikke lenge til vi skal feire at Grunnloven er 200-år og det hadde vært litt greit, også for vår internasjonale anseelse, om Norge ikke parallelt arbeider for å gjeninnføre noe som for alle praktiske formål er en ny jødeparagraf.

Dagbladet med falske nyheter om jøder

Det overrasker ikke at det heldigvis blir store overskrifter i Dagbladet når noen skal steines.

Også når det gjelder hunder.

En stor løshund ble dømt til døden ved steining av en ultarortodoks sivil domstol i Mea Shearim i Jerusalem, skriver Ynet.

Det overrasker dessverre heller ikke at Dagbladet viser en mangel på forståelse for jødisk tro og tenkning som ikke akkurat bidrar til å svekke fordommer om religion i sin alminnelighet og jøder i særdeleshet.

Noe som nok ikke er det ... klokeste avisen gjør midt i debatten om hvordan vi kan bremse mobbingen av jødiske elever i norsk skole.

Avisen legger her rett og slett opp til at dette var en offisielt utført dom basert på dagens ultraortodokse jødiske lover. Uten å antyde noe om at dette med steining nok ikke er en spesiell ... sentral del av dagens jødiske rettsvesen (og ikke har vært det på et par tusen år).

Eller at denne domstolen ikke normalt dømmer noen til døden, hvis den da ikke er en spesielt aggressiv versjon av Økokrim.

Domstolen som vanligvis dømmer i pengespørsmål ble stadig plaget av den store hunden, blant annet skremte den besøkende.

Dagbladet forteller i likhet med mange andre av verdens media heller ikke hvor dette med sjelevandring kommer inn i ortodoks jødisk tro generelt og fra mennesker til dyr spesielt (hint: dette er ikke som i hinduisme, i stedet snakker vi om gilgul - altså folketro og kreativ kabbala).

Etter gjentatte forsøk på å skremme den vekk, husket en av dommerne at en sekulær advokat hadde fornærmet retten for 20 år siden. Advokaten ble kastet en forbannelse over av dommerne, som ønsket at sjelen hans skulle leve videre i en hund.

Advokaten døde for noen år siden, dermed var konklusjonen klar: Løshunden var advokaten som fortsatte sin irriterende og hensynsløsde adferd i en hundeskikkelse.

I stedet synes det hele å handle om en blanding av irritasjon og fleip.

En av dommerne ved domstolen dømte derfor hunden til døden ved steining. Lokale barn fikk oppdraget med å utføre dødsdommen, men «hunden med advokatsjel» klarte å rømme.

Med andre ord ingen offisiell dom av noe slag, men en av dommerne som snakket med noen barn utenfor rettslokalet og ba om hjelp til å få vekk hunden.

Når det ikke hjalp, ble behørig nok hundefangere kontaktet (oversettelse her) slik at hunden kunne få plass i et dertil egnet hjem.

Lederen for domstolen har også sagt klart og tydelig fra - skriftlig - at det ikke er noen unnskyldning for å dømme eller plage dyr.

Rabbi Levin issued a statement in which he wrote that there was no excuse for abusing animals, halachic or otherwise. He added that workers from a local animal shelter had come to collect the dog from his court room that day.

Saken blir ikke bedre av at den føyer seg inn i en tullete tendens i media til å rapportere falske nyheter, slik SVT rapporterer - med andre eksempler.

At Dagbladet 19. juni kan trykke en nyhet som ble avslørt som falsk 15. juni er - for å si det forsiktig - godt gjort.

Tanken på å sjekke blir antagelig ikke sterkere hvis nyheten matcher avisens verdensbilde.

Så får vi håpe vi blir positivt overrasket av overskriften når Dagbladet dementerer historien - med passende beklagelse overfor jøder og innrømmelse av egen inkompetanse på religion.

Latterlige myter

Dekodet er vel ikke av de minst ivrige etter å avlive myter. Det er dermed alltid hyggelig når andre tar på seg oppgaven, som Kari Vogt i Nettavisen om Latterlige ting vi tror om Islam.

Men å forsøke å fjerne noen myter om islam forsvarer ikke helt at man skaper eller forsterker noen om kristne.

Blant det Vogt "mener er de verste fordommene vi har mot islam" og "noen av de utrolige oppfatningene mange av oss faktisk har om muslimer" er at

«Islam tolererer ikke andre religioner»

Dette er en eldgammel konflikt mellom kristne og muslimer, som ifølge Kari Vogt daterer seg tilbake til korstogenes tid hvor spenningsforholdet mellom islam og kristendom var høyt. Begge sider fordømte hverandres religioner, men tror du det var muslimene som var verst?
Nope, det var de kristne. Det var ifølge Vogt fullt mulig for en kristen å leve i et muslims land, men umulig for en muslim og å leve i en kristen nasjon. De kristne godtok ingen andre enn sin egen religion, og fordømte både islam og jødedommen.

Det er til og med slik at

I koranen minnes muslimer stadig på at de ikke er de eneste som tror på Gud. Jøder og kristne kalles «bokens folk» som betyr at de verdsettes som et folk som har fått åpenbaringer fra den samme guden de tror på. På samme måte heter det i koranen at muslimer ikke bare skal beskytte sine moskeer, men også ivareta klostre, synagoger og kirker.

På sett og vis er dette imidlertid å snu saken på hodet, eller i hvert fall å fremstille den på måter som garantert vil føre til massive misforståelser.

Det som foregikk fra 600-tallet var at araberne erobret områder som hadde vært kristne i atskillig hundre år. I stedet for å massakrere eller tvangsomvende innbyggere, lot erobrerne (som var i klart mindretall) dem få lov til å beholde sin tro, mot at de betalte skatt.

Sistnevnte regel gjorde selvsagt over tid at stadig flere gikk over til islam, nærmest som skatteflyktninger.

Men viktigere er at det ikke bodde muslimer i områdene som ikke var erobret. Islam spredte seg ikke ved misjonærer og det var naturlig nok ingen opprinnelig muslimsk bosetning noe sted.

Dermed var det slik at hvis muslimer dukket opp i horisonten (vi snakker da ikke om handelsmenn) var mistanken og motviljen heller stor.

Muslimske enklaver ville blitt oppfattet som klare trusler. Vi snakker om en periode av erobrere som fortsatte å innta store landområder (som det meste av Spania på 700-tallet) og prøvde seg i Frankrike (slått tilbake i 732) og overfor Konstantinopel (en serie beleiringer på 600- og 700-tallet, samt også ved tyrkiske trusler fra midten av 1000-tallet - noe som bidro til å utløse korstogene.

Frykten ble ikke mye redusert av ikke helt ubetydelige osmanske erobringer fra senmiddelalderen og fremover mot beleiringene av Wien på 15- og 1600-tallet.

Og så var det pirater.

Muslimske sjørovere raidet øyer og kysten av Middelhavet, for ikke å si så langt opp som til England og Island i godt over tusen år. Klimaet og stemningen overfor muslimer var ikke veldig god.

At ufarlige kristne fikk lov til å bo i de erobrede områdene handler mindre om "toleranse" enn om realpolitikk. Man trengte skatteinntekter, befolkning og en kontinuitet i statsadministrasjonen.

Det hørte også med at man, ikke minst siden Bysants lenge var et forbilde, så seg tjent med å støtte lærdomssentra av kristne naturfilosofer med påfølgende oversettelsesarbeid til arabisk, spesielt fra 800-tallet.

Først med korstogene mot slutten av 1000-tallet (dels provosert fram, dels og kanskje enda mer som uttrykk for en pavelig realpolitkk) begynte det kristne Europa å få mulighet til å erobre tilbake områder.

Og da gjentok på mange måter historien seg.

Muslimer og jøder i områdene som korsfarerne erobret fikk i stor grad fortsette i sin tro. Noen synes til og med å ha fått det bedre, i følge samtidige kilder.

Og jøder hadde allerede lenge fått bo i østromerriket og det vesteuropa som vokste fram etter folkevandringstiden.

Først i kjølvannet av korstogene mot slutten av 1000-tallet begynte jøder å bli trakassert eller drept i særlig omfang. Uten Kirkens støtte og med lokale biskoper som ved flere anledninger satte seg til motverge når mobben eller medlemmer av korsfarerstyrker gikk løs på jødene.

Aksjonene mot jøder i kristne områder hadde paralleller i muslimske land.

6 000 jøder ble drept i Marokko på 1030-tallet og 4 000 i Granada i 1066. Massakrene blusset opp igjen ved flere anledninger, bl.a. på midten av 1400-tallet i Marokko og det som var igjen av det islamske Spania.

Som religionssosiologen Rodney Stark argumenterer for i One True God (Princeton University Press 2001), kan de sees i sammenheng, som uttrykk for og resultater av mer generelt urolige tider.

Spesielt hadde Spania over tid utviklet seg negativt, i kjølvannet av borgerkriger i de muslimske områdene på 1000-tallet og en tiltagende islamsk intoleranse.

Muligens var denne forhistorien en medvirkende faktor til den tiltagende intoleranse overfor andre trosretninger i Spania, etter gjenerobringen. Sammen med frykten for femtekolonister og ønsket om en sterk og enhetlig stat førte dette til at alle jøder og siden muslimer ble utvist fra Spania på 14- og 1500-tallet.

Men dette var ikke funnet på i farten, som et nytt og enestående tiltak trukket opp av hatten. Forelegget var blant annet muslimske herskeres utvisning av jøder fra Spania ved flere anledninger i århundrene før.

Skal man avlive myter, er det greit om man er noenlunde edruelig og rettferdig. Selv om noe kanskje, i hvert fall et stykke på vei, stemmer "bokstavelig talt", skaper vi fort nye myter - for ikke å si forsterker fordommer - om vi ikke ser historiske situasjoner i sammenheng.

Uansett, hvis det er slik at Islam er så mye mer tolerant enn en kristen tradisjon, bør det ikke da være et tankekors at det er såpass vanskelig - til dels umulig - for kristne å bygge kirker og dyrke sin tro  i muslimske kjerneområder som Saudi-Arabia, Iran og Pakistan (eller en gang i Tyrkia).

For ikke å si for muslimer å konvertere.

Vi kan uansett nærmest garantere at resultatet ikke blir ... bra hvis man med den ene hånden avliver myter og gir muslimer gode forbilder, og med den andre svartmaler de som det i dag er sterkt behov for at blir tolerert i stater med erklært islamsk forfatning.

Det er i hvertfall ikke sikkert resultatet blir latterlig.

Islamsk uråd

Det er dessverre som litt for ofte bare å gni seg i øynene når man leser uttalelser fra enkelte muslimske ledere. Evnen til å fremstå som en religiøs utgave av nynazister er frapperende, men ikke direkte forbilledlig.

Lederen for Europas fatwaråd, Yusuf al-Qardawi, føyer seg dessverre inn i rekken av de som "hyller Holocaust".

Via TV-stasjonen Al-Jazeera har den kjente muslimske lederen Yusuf al-Qaradawi de siste par ukene kommet med sterkt antisemittiske uttalelser der han har hyllet Adolf Hitler for å ha straffet jødene. Den samme Qaradawi er formann for det europeiske fatwaråd. Dette rådet brukes av Islamsk Råd i Norge til å avgjøre viktige teologiske spørsmål.

Qaradawi anses for å være en stor autoritet i islamsk teologi. Hans fjernsynssendinger fra Qatar blir sett av titalls millioner mennesker over hele Midtøsten og Europa. I et program som ble sendt over fjernsynsstasjonen Al-Jazeera for kort tid siden, sa Qaradawi følgende om jødeutryddelsene og nazilederen Adolf Hitler:

–Gjennom historien har Allah sendt folk til jødene for å straffe dem for deres korrupsjon. Den siste straffen ble iverksatt av Hitler. Gjennom alt det han gjorde mot dem, selv om de (jødene, red.anm.) har overdrevet denne saken, klarte han å sette dem på plass. Dette var himmelsk straff for dem. Ved Allahs vilje; neste gang vil det skje gjennom de troendes (muslimenes, red.anm.) hender.

Som om dette ikke er nok, har det altså tatt litt tid før Islams Råd er kommet på banen. Mens mange andre har notert seg denne type holdninger og uttalelser fra enkelte muslimske ledere i en årrekke, fremstår det hele for Islamsk Råd som et lyn fra klar himmel, i følge Dagbladet og deres egen pressemelding som sitert hos den utvilsomme Pettersen.

"Om det er slik at Yusuf Al Qardawi hyller Holocaust synes jeg det er uakseptabelt fra en som er en viktig religiøs referanse for mange muslimer. Islamsk Råd Norge vil ta denne saken opp med andre lærde som sitter i European Council for Fatwa and Research, sier leder av Islamsk råd (IRN) Senaid Kobilica."

Om det er slik?! Ja, det er slik. Han har sagt tilsvarende i mange år og henvist til Zions vise protokoller. Det bør Islamsk Råd vite, siden han ikke bare er med i det øverste europeiske fatwarådet, men formann for det. Forøvrig det samme som brukes av Islamsk Råd i Norge til å avgjøre viktige "teologiske spørsmål" (les forøvrig "juridiske", islam skiller ikke mellom noe verdslig og åndelig regiment), blant annet om det skal være dødsstraff for homofili.

Dermed er det flott å få en rimelig sterk og klar imøtegåelse av uttalelsene, forhåpentligvis uten at man krysser fingrene bak ryggen. Og vi forventer et umiddelbart og umisforståelig initiativ for å fjerne Al Qardawi fra rådet. Som deretter i full offenbtlighet tar avstand fra alle hans tanker og de delene av den muslimske vreden som støtter den type holdninger.

I tillegg hadde det vært tillitsvekkende med mer enn noe lettere selvmotsigende om at

"Vi lar ingen diktere hvordan vi muslimer skal leve her i Europa. Uttalelsen sårer og provoserer meg, sier Kobilica til Dagbladet.no om uttalelsene fra formannen i det europeiske fatwarådet."

Er ikke poenget at dette fatwarådet nettopp skal "diktere" hvordan muslimer skal leve i Europa?

Et lite apropos til de som bruker saken til å snakke om å gå tilbake til middelalderen.. Holocaust kan i langt større grad kan betraktes som en modernistisk affære. Og vi kan bare igjen minne om at mye av islam tilhører førmiddelalderen. Det kan rett og slett betegnes som helt antikk.

Dårlig voksenopplæring i UD

Jeg vurderte å nevne sammenligningene mellom Israel og nazi-Tyskland da jeg mottok den famøse mailen på søndag. Men tenkte i min enfold at få ville ta noe så hatsk og avsporende på alvor, og ihvertfall ikke en førstesekretær ved en norsk ambassade. Selv om vedkommende har opptrådt kontroversielt også tidligere.

Som Arnfinn skriver er det

en sjeldent ufyselig oppvisning av bilder som retorisk virkemiddel - helt blottet for noen form for analyse. Bildene presenteres under overskriften "The grandchildren of Holocaust survivors from World War II are doing to the Palestinians exactly what was done to them by Nazi Germany."

Nøyaktig det samme? Som i historiens mest effektive industrielle folkemord? Det er en påstand som er så ekstrem og så forvridd, at det er vanskelig å tro at en norsk UD-ansatt kan få seg til å videreføre dem.

Et av de vanligste poengene i kritikken av Israels (for all del kritikkverdige) krigføring i Gaza, er mangelen på proporsjonalitet mellom Hamas' angrep på Israel og Israels reaksjon. Er det noe som preger den vulgære sammenlingningen mellom Gaza og Holocaust, er det nettopp en mangel på proporsjoner.

Merk forøvrig hva som kryper fram bak steinene i kommentarene. Antisemittismen er langt fra død.

Enhver som ser avgjørende likheter mellom naziregimet og Israels politikk overfor palestinere er så forblindet at det er umulig å ta vedkommende på alvor. Saken blir ikke bedre av at det også skader palestinernes sak.

Dermed er det trist å måtte konstatere at dette ikke er uvanlig. Jeg har hørt tilsvarende i en rekke lunsjsamtaler på jobben, blant presumptivt oppegående, utdannede mennesker. Jeg har ikke bare hørt det, det er nesten blitt uvanlig ikke å hevde dette i den ikke ubetydelige gruppen folk flest. Særlig i godt lag, uten at det er påkrevd med noen glass vin.

Dette sier atskillig om hvordan mange oppfatter Israel. Men det sier kanskje enda mer om hvilken effekt fremstillingen av Israel har hatt i norske media. Og det går ikke bare an å skylde på at journalister ikke fikk slippe inn i Gaza for å se krigføringen med egne øyne. Det ville ikke hatt noen effekt, siden de som har greie på slik, som Gunnar Sønsteby, understreker at all krig er destruktiv og forrående.

Var man i utgangspunktet skeptisk eller usikker på Israels sak, vil man ikke bli positiv av å se sivile rammet av bomber.

Men at Israel fører krig, og det på måter som rammer uskyldige, er noe fundamentalt annet enn at de ligner på Nazi-tyskland. Israel har ingen ideologi som sier at palestinere er undermennesker. De ledes ikke av en stormannsgal Fører. De er ikke i ferd med å angripe nabostatene en etter en for å skaffe seg Lebensraum. Israel verken driver eller planlegger noe industrielt folkemord.

Og Nazi-Tyskland var ikke truet på slutten av 30-tallet av langt sterkere nasjoner med atomvåpen og antityske aktivister. Det var ingen bevegelse i noe naboland som hadde på agendaen å avskaffe staten Tyskland. Hitler tillot ikke spesielt mange jødiske partier i Riksdagen. Eller personer som borgere.

Den eneste redelige grunnen til å bruke nazikortet, er at man faktisk mener det. Men mener man dette om Israel, står man ikke lenger til troendes.

Etter min erfaring fra samtaler om Israel og Palestina, kan man frykte at dette gjelder noen titalls prosent. Men det gir håp at over halvparten har besinnet seg etter noen som alltid ytterst diskret kommentarer fra min side.

Det er heldigvis ikke umulig at flere vil gjøre det etter denne episoden.

Ekte spøkelser

Les alt om dem her.

Og kommenter her.

Ikke glem å grøsse.

Enda skrekkeligere

Vi kan ikke annet enn å lenke til denne.

Og skjelve.

Begravelser

Etter en forsåvidt hyggelig minnestund etter en begravelse i familien i går (for en 80-år gammel onkel), er det flott å se at det har foregått noen saksbegravelser (se her og her og her) som også kan føre til hyggelige minnestunder for enkelte av oss.

En ørliten beklagelse, dog. Irving uttaler i følge Aftenposten at

Jeg skulle snakke om den virkelige historien som skjedde i Norge under annen verdenskrig – ikke den som offisielle historikere skriver. Og det er en historie som ikke er så pretty.

Dette hadde det egentlig vært ganske interessant å høre, på sitt vis. Spørsmålet er da bare i hvilken sammenheng noe slik kunne fremføres.

Muligens er løsningen at enkelte vanlige mistenkte tar på seg maske og oppretter en egen Inhumanistisk Salong, Kjettersk Kjele, eller Postmoderne Pøl for dette? For ikke å si Subheretic.

Eller gruppen Vi som vil høre en historie som ikke er pretty på facebook.

Selv om det nok her er mer enn fantasien som setter grenser.

Ingen kodet tale

Selv om jeg nok ikke ser så mye øye til øye med Norge IDAG og har hatt mine uenigheter med Jørgen Høgetveit, er det godt å se at invitasjonen av David Irving til Litteraturfestivalen på Lillehammer i 2009, får sine pass påskrevet i stadig flere sammenhenger.

Til tross for klare dokumentasjoner på at jødeutryddelsen fant sted under 2. verdenskrig, har David Irving gjennom svært lang tid fornektet dette. Irving kommer til Litteraturfestivalen på Lillehammer nå i høst, og skal forelese omkring teamet ”Sannhet”.

Jørgen Høgetveit har fulgt Irving gjennom blant annet Sternstriden på 1980-tallet. Han er ikke overrasket over at denne holocaustfornekteren på nytt er kommet på banen. Det Høgetveit ikke forstår, er hvordan ledelsen for Litteraturfestivalen på Lillehammer kan invitere han.

Høgetveit kobler dette til det han kaller Stern-striden.

- Stern-striden var noe som raste over Norge i midten av 1980-årene, da en tysklærer brukte bladet Stern i tyskundervisningen. Formannen og nestformannen i skolestyret ble stilt for retten da flere ønsket å få bladet vekk fra skolens undervisning. I den sammenheng dukket også Irving opp som historisk ekspert, sier Høgetveit og fortsetter:

- Irving var en aktiv historiker da baldet Stern utgav Hitlers falske dagbøker - og godkjente dem som ekte. Europas største uketidsskrift på 1,7 millioner i opplag trykte den første av «dagbøkene» som viste seg å være falske. Man undret seg knapt, når en visste hvilken redaksjon Stern hadde. Blant annet sjefredaktør Henry Nanen, som under krigen var en konform nazist, i følge sjefredaktør Arthur Berg.

Høgetveit legger som vanlig ikke mye i mellom.

Denne mannen fornekter noe av de farligste og grusomste sannheter om menneskets handlinger i Europa: den systematiske og industrielle utryddelse av en hel etnisk gruppe, jødene. Gasskamrene var sentrale i denne ugjerning. Kommentarer sier at «Holocaustfornektelse er en trussel mot sivilisasjonen i og med at den raserer de historiske fakta for vår selvforståelse», sier Høgetveit.

Selv om han synes å være litt vel ivrig etter å koble Irving til "Stern-saken" og "åndskrefter", for ikke å si boksalg, er det flott å se hvor klart Høgetveit avviser invitasjonen.

Hva bør nå ledelsen for Litteraturfestivalen på Lillehammer gjøre?

- Jeg mener at den ikke har noe annet å gjøre enn å droppe denne talen til Irving. En tale som dette har ikke noe å gjøre verken på denne festivalen eller andre steder, sier Jørgen Høgetveit. Han anbefaler interesserte i å kjøpe Sternboken, og lese hvordan boken på en grundig måte avslører åndskreftene og mediamakten til Stern.

Så er spørsmålet om Høgetveit er personen som kan få Stig Sæterbakken til å omvende seg. Antagelig er det større fare for at han får vann på mølla.

Mer månegalskap

At David Irving er blitt invitert til litteraturfestivalen i Lillehammer er ikke bare en hån mot Sigrid Undsets anti-nazistiske arbeid over flere tiår, men også mot det som måtte være av både gangsyn og tvisyn blant norske literater.

I det hele tatt er det så man ikke kan tro sine egne vidåpne øyne. Og verken uventet eller underlig at Odd-Bjørn Fure reagerer i Dagsavisen.

Den tvilsomme humanist treffer spikeren enda bedre på hodet i flere oppslag, ikke minst det så langt seneste.

Og selv om ytringsfrihet er viktig tar det nok likevel en stund før Knut Jørgen Røed Ødegaard inviterer Christopher Knight til Norsk Astronomisk Selskap.

Eller Richard Dawkins får forelese om gudsbevis ved Filosofisk institutt.

Humanist i hus

Gårsdagens gleder var flere enn at Nederland ikke la seg bakpå og lot Romania vinne. For sannelig lå ikke et nytt nummer av Humanist i postkassen, altså i øyeblikket Norges mest tankevekkende og betimelige tidsskrift.

Seneste nummer inneholder som vanlig en god kombinasjon av konstruktive og kontroversielle artikler. Den viktigste er uten tvil Bård Larsens Pasient Europa, om Pascal Bruckners dystre fremtidsvisjon for et kontinent som snubler fremover mens det iherdig pisker seg selv for sine reelle og innbilte synder. Uten å se at andre kulturer ikke viser spesielt mye anger eller vilje til uforbeholdent oppgjør med egen fortid.

Ikke minst er dette flott etter de lettere uryddige og tilslørende reaksjoner Bruckners bok har vakt på deler av venstresiden, som her og her (Lasse Midttun behandlet ikke uventet boka mer sakssvarende i Morgenbladet).

Vi kan også anbefale Terje Emberlands analyse av antisemittisme i Norge mellom 1900 og 1940, rikt illustrert med karikaturer og propaganda. Konklusjonen er ikke spesielt uventet at deportasjonen av over 700 jøder fra vårt land under krigen ikke var drevet fram av indre norske forhold.

Men Emberland er åpen for at en av årsakene til at dette ikke ble bekjempet hardere, kan knyttes til det han kaller en latent antisemittisme med røtter både i gamle lover og religiøse fordommer. Han kommer dessverre ikke inn på spørsmålet om hvordan realiteten av latente (og dermed i noen grad også ubevisste) holdninger kan undersøkes, eller hvordan vi kan si noe om hvor stor andel de kan utgjøre av en helhetsforklaring. Uansett hvor opplagt vi måtte mene det er at de svevde over vannene.

Ellers falt vi også for Vibeke Blaker Strands vurdering av om, og i såfall på hvilken måte, retten til vern mot diskriminering, har betydning for ansettelser i Human-Etisk Forbund. Noe hun viser at den faktisk har.

Mens det er enkelt å begrunne at generalsekretæren må være humanetiker, er det langt verre å kreve det samme for administrativt ansatte eller vaktmestere. Så her er det bare for kvalifiserte kristne å søke på timen. Det tilbys hyggelige lokaler i kort gangavstand til en rekke menigheter og forsamlinger.

Bladet blir ikke dårligere av at den siste av fire artikler handler om bølgen av filmer knyttet til eksorsisme. Og selv om Egil Asprem har stor sans for dette, som fiksjon å betrakte, er han atskillig mer nølende til det han ser som "kristendommens revansj".

Det er spesielt The Excorsism of Emily Rose som Asprem setter under lupen, ikke minst fordi filmen påberoper seg noen skjær av dokumentar. Mot dette har han ikke uventet et ønske om å fremme en kritisk og agnostisk kultur som kan vurdere hvilke forklaringsmodeller som egentlig er de beste, eller mer rimelige (en formulering som antyder hvor vanskelig slike saker, og livssynsperpektiver generelt, kan være å avgjøre på noen som helst endelig måte - selv om Asprem nok legger opp til å uttrykke seg med ett og annet halvironisk understatement).

Bladet innledes forøvrig med en som så ofte gnistrende leder. Du kan se den i utvidet form her. Takk, hyllest og tre ganger hurra til redaktøren.

Selv om nok ikke samtlige abonnenter er like begeistret over ros som det lukter kristenmannsblod av, for ikke å si hvit europeer i sin aller beste alder, er det få blader forunt å gjøre alle til lags.

Det skal legges til den øvrige rosen at Humanist ikke engang prøver.

Oppdatert 30.06. med link til Bruckners artikkel.
Oppdatert 03.06.2016 med ny link til Bård Larsens artikkel.

Dagens Dawkins

Heldigvis har ikke alle vært borte like lenge fra blogsfæren. Den tvilsomme humanist har i sin sedvanlige årvåkenhet fått med seg en historie om den noe mindre årvåkne Richard Dawkins.

Denne gangen gjelder det en bemerkning om hvor vellykket "den jødiske lobbyen" er i USA. Ordbruken kan fort assossieres med moderne antisemitisme, noe Dawkins burde vært bevisst nok til å unngå. Den tvilsomme kommenterer dermed tørt

Påstanden om at amerikanske jøder er fryktelig mektige, veldig velorganiserte og sammen – alle sammen – jobber mot et felles politisk mål, er både dum og kunnskapsløs. Allikevel velger en mann som hevder å være en ridder for rasjonalismen å slå om seg med den.

Som en som er ganske hildet på Dawkinsfeltet (og dermed noen ganger, men ikke alltid, nøler med å uttale seg fordi det kan anta snev av skjevøydhet med tilhørende rynkede bryn), er det interessant når noen som presumptivt er hildet i motsatt retning, sier såpass klart fra.

Etter å ha lest The God Delusion et par ganger, er det heller ikke vanskelig å komme på andre områder der Dawkins ser ut til å være mer opptatt av å bedrive lobbyvirksomhet enn logikk og lettere nyanserte analyser.

Jeg kan garantere at det blir anledning til å komme tilbake til dette i høst.

Vi får i mens håpe at Dawkins tar tilbakemeldingene til seg. En som skriver så mye om å heve sin bevissthet gjør klokt i det.