Forsvinnende logikk

Siden det nærmer seg påske, er det på tide å finne gode påsketekster.

Denne gang handler det om Dag Øistein Endsjø som skriver om Når noen blir sporløst borte, som personer og passasjerfly.

Flight MH370 har forsvunnet sporløst, mens det oppstår stadig nye teorier om hva som har skjedd. Tidligere har mennesker som har blitt borte, skapt forestillinger som har totalt forvandlet vår virkelighet.

Hva er da mer nærliggende enn å trekke inn Jesu oppstandelse?

For nesten to tusen år siden forandret en enkel forsvinning verdenshistorien. Etter at et par kvinner hadde gått til graven til sin tidligere mester og funnet den tom, oppsto raskt beretninger fra ulike mennesker om at de hadde sett ham gjenoppstått. Disse forestillingene om at det forsvunne liket av Jesus egentlig innebar at han var våknet opp igjen, fysisk udødelig, ble jo som kjent utgangspunkt for kristendommen og forandret verden fullstendig. 

Her er det ikke vanskelig å være enig. At man fant Jesu grav tom, inngår i en argumentasjon for Jesu oppstandelse. Noen har til og med gjort dette noen smuler utførlig i bokform.

Men hva i all verden har dette å gjøre med fly og andre forsvinninger?

Men overbevisningen om hvordan Jesus’ tomme grav egentlig innebar at han var blitt en mektig og udødelig skikkelse, hørte også sammen med utbredte forestillingen i hans samtid. At noen som forsvant sporløst, var ført bort av gudene til en evig tilværelse et annet sted var noe som hadde skjedd igjen og igjen ifølge hellenistisk tradisjon. 

Nå kan det alltid diskuteres hvor utbredt dette var, men enten det kan telles i dusin eller gross bør det nok ringe en bjelle eller et tylft, siden konsekvensen ikke var lik. For hvor mange av disse forsvinningene har "skapt forestillinger som har totalt forvandlet vår virkelighet"?

Det gjelder i hvert fall ingen av eksemplene Endsjø trekker frem, som spøkelsesskipet Den flyvende hollender eller Israels tapte stammer.

Og heller ikke dem som var "akkurat som Jesus".

Flere som forsvant på havet, ble angivelig forvandlet til sjøguder; andre forsvunne var blitt bortført til Olympen selv. Folk ble udødelige idet de forsvant fra lukkede rom og sine egne begravelser, og enkelte av dem kom for en kort tid også tilbake – akkurat som Jesus – for å formidle noen guddommelige sannheter til folk flest.

At de som var akkurat som Jesus ikke var helt som Jesus, antyder nok at ett og annet, for ikke å si et tredje og et fjerde, var forskjellig.

Det samme gjelder når Endsjø låner øre til den romerske satirikeren Lukian. 

Den satiriske retorikeren Lukian gjorde et eksperiment etter at han hadde sett en berømt vismann hive seg på et stort bål og bli oppslukt av flammene. Mens han gikk bort fra det hele, sa han til tilfeldige mennesker at han akkurat hadde sett en gribb stige opp av flammene idet den erklærte: «Jeg er ferdig med jorden, nå farer jeg til Olympen». Effekten lot ikke vente på seg etter som folk begynte å snakke om dette. Snart møtte han andre som faktisk mente de hadde sett gribben han selv hadde funnet på. Litt etter det igjen, traff han mennesker som mente å ha møtt den gjenoppståtte vismannen i sin opprinnelig form, udødeliggjort og klokere enn noensinne. Ved å spille på de tradisjonelle forestillingene, skapte Lukian slik en ny myte der og da.

Nå kunne man si mye om Lukians (125-180) fortelling (spesielt fra vers 38 og utover), men å si at han skapte en ny myte der og da er nok noe i overkant. Selv om han altså som så mange i historien kan ha slått i en skrøne som noen trodde på en stund.

For det første er denne "myten" ikke omtalt andre steder enn hos Lukian selv. Dermed kan vi ikke vite om han diktet opp en morsom historie da han skrev dette, omtrent som en satiriker, om han overdrev hva som skjedde eller om historien var sånn noenlunde sann.

Videre forteller Lukian ikke om mange han møter som mente å ha sett en "gjenoppstanden" vismann,  han nevner kun én. Og denne sier ikke at Proteus virket "klokere enn noensinne", hvis man da ikke mener å kunne tolke det av at han vandret muntert omkring (vers 40).

On my return to the festival, I came upon a grey-haired man whose face, I assure you, inspired confidence in addition to his beard and his general air of consequence, telling all about Proteus, and how, since his cremation, he had beheld him in white raiment a little while ago, and had just now left him walking about cheerfully in the Portico of the Seven Voices, wearing a garland of wild olive. Then on top of it all, he put the vulture, swearing that he himself had seen it flying up out of the pyre, when I myself had just previously let it fly to ridicule fools and dullards.

Når dette uansett ikke skapte forestillinger "som har totalt forvandlet vår virkelighet", er det fordi det i så stor grad passet med deres mytologiske forestillinger.

Det var en vanlig forestilling at døde havnet hos gudene på Olympen eller i dødsriket Hades. At noen av de førstnevnte kunne vise seg som en gud iført laurbærkrans, sjokkerte ingen.

I seg selv førte dette verken til oppstyr eller forfølgelser, selv om noen satirikere kunne latterliggjøre det når de selv hadde æren for skrønen.

Hadde ikke kristen tro brutt med denne type forestillinger, ville ikke Jesu oppstandelse totalt forvandlet vår virkelighet. Hadde det vært vanlige forestillinger, ville de ikke blitt tatt som uvanlige.

I stedet for å synge den samme gamle kulturelle visa, lærte man altså en gammel kultur å trave.

Så kan legges til at denne fortellingen fra den ikke akkurat kristenvennlige satirikeren Lukian noen ganger løftes frem i spørsmålet om Jesus har eksistert. Mens Lukian som Kelsos og andre ikke legger noe i mellom når de omtaler det de oppfatter som stakkarslige, godtroende og lettlurte kristne, viser de ikke den minste antydning av tvil på at Jesus har eksistert.

The poor wretches have convinced themselves, first and foremost, that they are going to be immortal and live for all time, in consequence of which they despise death and even willingly give themselves into custody; most of them. Furthermore, their first lawgiver persuaded them that they are all brothers of one another after they have transgressed once, for all by denying the Greek gods and by worshipping that crucified sophist himself and living under his laws.

I stedet for å avvise kristnes tro på at Jesus har eksistert som enda et eksempel på deres lettlurthet, bekrefter Lukian Det nye testamentet. Han forteller at de kristne tror på evig liv, så seg selv som brødre som skulle gi seg selv for hverandre, at de avsverget gudene og fulgte og tilba den Jesus som ble korsfestet.

Ikke enkelt å finne en mer sentral påsketekst.

Mening med Jesus - del 2

Serien vi startet her er basert på en runde på Verdidebatt der ble spurt om hva i all verden som er poenget/meningen med Jesus eller altså det som på folkefilosofisk kan kalles funksjonen.

Første svaret var at det er å vise noe av hvordan Gud er.

Denne gangen er vi kommet til det ikke alldeles uinteressante poenget å vise at Gud finnes og hvem som har synliggjort ham.

Nå hadde det muligens vært logisk å starte med det, men alt handler jo ikke om logikk.

Likevel var nettopp logikk blant det som bidro mest til at jeg ble kristen som 19-åring. Til min overraskelse og mot hva jeg hadde lært på skole og i konfirmasjonsundervisning oppdaget jeg at det fantes et livssyn som det var mulig å argumentere rasjonelt for, inkludert ved historiske vurderinger av Jesu oppstandelse.

Poenget i dette blogginnlegget er ikke å ta den argumentasjonen. Interesserte kan se på noe av litteraturen vist til her, eller til kapitlet om temaet i Eksisterer Gud?.

Generelt sett er det slik som vi argumenterer for i boken at det er flere grunner til å tro at det finnes en personlig og god Gud. Videre er det gode grunner til å tenke at en slik Gud både ønsker å åpenbare seg og å understreke hvem denne åpenbaringen er fra med en guddommelig signatur av kategorien spektakulært mirakel som i tillegg omhandler vårt aller dypeste livsutfordring, rett og slett døden.

En fagfilosofisk bok som argumenter rimelig bra for sistnevnte er Richard Swinburnes Revelation: From Metaphor to Analogy ( 2. utgave, Oxford University Press, 2007, side 105 og 128–131). 

Ser vi etter mulige prinsipielle kandidater for en slik signering, er det vanskelig å finne noen bedre enn Jesu oppstandelse.

Som vi skriver i Eksisterer Gud? er det slik at

Kandidaturet svekkes ikke av at kildene til oppstandelsen har detaljer og dokumentasjon som det er mulig et godt stykke på vei å forholde seg rasjonelt til (men uten at de er tvingende opplagte).

Kort sagt bør en argumentasjon om Guds eksistens ta hensyn til den i historien som det i størst grad har vært hevdet står i et spesielt nært og unikt forhold til en slik mulig Gud.

Det blir mer meninger om mening etterhvert, men som noen kan begynne å ane er det ingen direkte mangel på funksjoner for Jesus.

Kristen konspirasjon

Fra den friske og folkekjære sjangeren luthersk satire.

Vi advarer mot sterke scener.

Endsjø og ghostoppstandelser

Det er vanskelig å komme fra at religionshistoriker Dag Øystein Endsjø ikke er enig med en folkelig fyr som undertegnede på alle punkter. Dermed ingen sensasjon at hans nyeste bok (til en lite folkelig pris) bulker borti Dekodet-dampveivalsen på et og annet sentralt punkt.

Vi siterer fra utrettelige Astrid Melands presentasjon i Dagbladet Magasinet.

I vestdelen av det store riket måtte det makt til. Hedenske tempel ble knust, ofringer og ritualer forbudt. Anslag tyder på at bare 10 prosent hadde skiftet ut hedendommen med Jesus da de ikke lenger fikk noe valg.  

I Øst-Romerriket, derimot, den hellenistiske (greske) delen av det store riket, hadde folk allerede konvertert frivillig, før kristendommen fikk makt. Man anslår at over 50 prosent var kristne før kristendommen ble offisiell statsreligion.

Først atskillig ros. Det er flott at Dagbladet nå begynner å understreke at millioner ble kristne uten tvang lenge før keiser Konstantin på 300-tallet, og at dette i stor grad var en grasrotbevegelse.

Så er det kanskje ikke fullt så flott at man skiller så markant mellom utviklingstrekk i øst og vest. Roma var et ikke helt perifert sted for kristne også før Konstantin, selv om man i perioder var mer utsatt for forfølgelse eller andre politiske reaksjoner dess nærmere man var keisersetet. 

Det er også flott at Endsjø trekker fram forskjellen mellom filosofene og folk flest. Grekerne var - for å si det rett ut - for det aller meste ikke filosofer. De færreste brydde seg om Platon eller Aristoteles. Det som rørte seg hos høy og lav var langt på vei astrologi og åndemaning, spådommer og trolldomsformularer. Grekerne lå mer under for dødsangst og depresjon, enn for Demokrit eller jakten på Den ene.

Kristen tro ga i praksis et begrunnet håp både om et bedre liv på jorden (ref. Starks Rise of Christianity) og om et evig liv på en nyskapt jord (altså ikke i himmelen - Bibelen er jødisk).

Men Dagbladet, og de faglige maktene man har henvendt seg til, stimulerer ikke hele veien like mye til himmelsk eller jordisk lovsang.

Paulus, den jødiske fariseeren som skapte kristendommen, og den første kilden vi har (anslått til å være fra rundt 50 e.Kr), forkastet troen på et evig liv for kjøttet.

Han mente at gjenoppstandelse er uavhengig av om den opprinnelige kroppen er med. Jesus var ikke av kjøtt, skrev han, og om graven var tom eller ikke, var kanskje irrelevant.

- Paulus synes kjøttet var noe tull. Han skriver i en klart jødisk tradisjon. Han mener helt klart at det er en åndelig kropp som skal gjenoppstå, sier Endsjø.

Ja, Paulus forkastet troen på et evig liv for legemer av forgjengelig kjøtt og blod. Men han forkastet ikke troen på en kroppslig oppstandelse. Siden uttrykket "åndelig kropp" gir de fleste av oss assosiasjoner til gjennomsiktige spøkelser, er det viktig å se på hva Paulus egentlig mente med dette.

Paulus ser generelt ingen motsetning mellom åndelig og fysisk, som i 1. Korinerbrev 10,3-4.

Alle ble døpt til Moses i skyen og i havet, og alle spiste de den samme åndelige mat og drakk den samme åndelige drikk. For de drakk av den åndelige klippe som fulgte dem, og denne klippen var Kristus.

Det blir lettere meningsløst, for ikke å si anstrengt, å hevde at maten og drikken israelsfolket i følge Det gamle testamentet spiste i Sinai-ørkenen, ikke var fysisk. Eller at noen mente de ikke hadde kropper siden de så på seg selv som åndelige personer (pneumatikos, et ord vi kommer tilbake til, 1. Kor 14,37).

Vi ser rett og slett ofte at man blander to forhold, noe ikke minst N.T. Wright har belyst i flere tildels lange bøker (og i en kort artikkel her). I første Korinterbrev 15 - det sentrale kapitlet hos Paulus om dette - bruker Paulus først en analogi om overganger og samtidig kontinuitet (vers 35-38):

Men nå vil vel noen si: «Hvordan står de døde opp? Hva slags kropp [somati] har de?» Du uforstandige menneske! Det du sår, får da ikke liv igjen uten at det dør. Og det du sår, er jo ikke den planten som kommer opp, men et nakent korn, av hvete eller et annet slag. Gud lar det få den skikkelse som han vil, hvert enkelt slag får sin egen skikkelse.

Men at Paulus legger vekt på at de er forskjellige, betyr ikke dermed at han mener noen av dem ikke kan være fysiske. Eikenøtter er like fysiske som eiketrær. Kornaks er like fysiske som korn.

Paulus fører så analogien videre. Det finnes ulike typer kjøtt (sarx, vers 39-41).

Ikke alt kjøtt er av samme slag. Det er ett slag hos mennesker, ett hos fe, ett hos fugl og ett hos fisk. Og det finnes himmelske kropper og jordiske kropper; de himmelske har én glans, de jordiske en annen. Én glans har solen, en annen har månen og en annen igjen har stjernene. Ja, én stjerne skiller seg fra en annen i glans.

Men alle er altså like fullt fysiske.

Så kommer vi muligens til kjernen i debatten (vers 42-49):

Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det blir sådd i forgjengelighet, det står opp i uforgjengelighet. Det blir sådd i vanære, det står opp i herlig glans. Det blir sådd i svakhet, det står opp i kraft. Det blir sådd en kropp som hadde sjel, det står opp en åndelig kropp.

Om det finnes en kropp med sjel [psychikos], finnes det også en åndelig kropp [pneumatikos].

Uttrykkene psychikos og pneumatikos tolkes av enkelte, men muligens ikke av Endsjø (med forbehold om at boken altså er for dyr for oss som for tiden har dødelige kropper), som noe "legemlig" i motsetning til noe "åndelig". Likevel synes Endsjø i følge Dagbladet å se Lukas som utrykk for en kroppslig oppstandelse og Paulus som en åndelig - og dette som to fullstendig forskjellige ting:

Her kritiserer Lukas Paulus indirekte. Paulus snakker om at en pneumatisk (åndelig) kropp skal gjenoppstå. Når Jesus kommer tilbake er disiplene ifølge Lukas først livredde fordi de tror han er pneuma - altså det Paulus sier man blir i oppstandelsen. I Lukas forsikrer Jesus dem imidlertid om at han ikke er noen ånd, men av kjøtt og bein, blant annet ved å oppfordre dem til å ta på ham, også etter gresk inspirasjon. Dette er hard kritikk, men Lukas skjønte at Paulus var så mektig at han ikke kunne gjøre den direkte, sier Endsjø.

For å få denne "kritikken" til å gå opp, krever det altså at det er en durabelig motsetning mellom Lukas og Paulus her. Men utfordringen er da å tillegge Paulus en oppfatning av at en som er oppstanden er "en ånd" i motsetning til å være fysisk ("kjøtt og bein").

Mens det altså er mer vanlig (og virker langt riktigere på meg ut fra sammenhengen) å lese Paulus sin begrepsbruk som uttrykk for ulike typer fysikalitet.

Vår nåværende "kropp med sjel" kalles for psychikos (“naturlig kropp"), mens vår fremtidige oppstandelseslegeme - "åndelig kropp" - kalles for det allerede omtalte pneumatikos. Det viktige her er at begge deler er fysiske - den første er ikke en løsrevet sjel og den andre ikke en løsrevet ånd eller spøkelse.

Forvirringen på dette området, i hvert fall hos folk flest, skyldes nok oversettelsestradisjoner.Vi har lett for å tenke med grekerne at dette handler om det fysiske og det åndelige, mens dette for jøder var sammenkoblet. Paulus beveger seg generelt innenfor et jødisk tenkesett, inkludert i dette kapitlet.

Når Paulus snakker om kropper med sjel og kropper med ånd, mener han definitivt ikke at vi nå er kroppsløse sjeler som siden skal bli kroppsløse ånder.

Nei, vi er nå kropper med en levende sjel og skal bli kropper med en levende ånd. Våre legemer skal ikke bli borte, men bli transformert. Vi ser dette videre i kapittelet (vers 44-50).

Om det finnes en kropp med sjel, finnes det også en åndelig kropp. For slik står det skrevet:  Det første mennesket, Adam, ble en levende sjel. Den siste Adam ble en ånd som gir liv. Det åndelige var altså ikke det første, men det sjelelige. Deretter kom det åndelige. Det første mennesket var fra jorden og skapt av jord, det andre mennesket er fra himmelen. Slik det første jordiske mennesket var, slik er også de andre jordiske. Og slik den himmelske er, slik skal også de himmelske være. På samme måte som vi har båret det jordiske menneskets bilde, skal vi også bære den himmelskes bilde. Men det sier jeg, søsken: Kjøtt og blod [sarx] kan ikke arve Guds rike, og det forgjengelige skal ikke arve uforgjengelighet.

Forgjengelige kropper kan ikke leve evig (i hvertfall ikke sist jeg sjekket med en biolog), derfor trenger vi uforgjengelige. Det første mennesket var en levende sjel (og hadde utvilsomt en kropp), det nye mennesket skal bli en levende ånd (noe som heller ikke, i følge Paulus, er i motsetning til å ha en kropp).

Dermed er det mer nærliggende å lese Lukas som motsetning til (og muligens som kritikk av) en folkelig spøkelsestro, enn som motsetning til (eller som en subtil, indirekte og først nylig oppdaget kritikk av) Paulus.

For å oppfatte en motsetning til hva Endsjøs tolkning synes å forutsette.

Men jeg kan jo se spøkelser ved høylys dag.

Oppstandelse blant teologene

Siden det er Dagen i dag, er det på sin plass å reise seg og holde en liten preken.

I en ellers utmerket artikkel om hva som skjer når selveste dommedag uteblir (i antologien Dommedag! - Verdens undergang før og nå, (Humanist forlag, 2008) side 148-50, opprinnelig fra Humanist 2/3-1999, side 37-38), skriver religionshistoriker, skeptiker og ofte hedersmann Terje Emberland om Jesu oppstandelse.

"Ingen av evangelienes fortellinger er mer uklare og motsigelsesfylte enn de som berører selve kjernepunktet i den kristne tro: Jesu oppstandelse.

Teologene har forgjeves lett etter den historiske realitet bak villniset av senere mytedannelser og teologiske rasjonaliseringer. Konfrontert med problemet å etablere historiske fakta, henfaller de til et psykologisk argument for oppstandelsestroen. "Hvordan kan man forklare den dramatiske forandringen i disiplenes sinn, fra dyp fortvilelse til martyrisk vitneiver, hvis ikke Jesus virkelig oppstod og viste seg for dem?".

Det som kan besvare dette er i følge artikkelen teorien om kognitiv dissonans. Dette er en psykologisk mekanisme som inntreffer når en sterk og befestet forventning ikke går i oppfyllelse. I stedet finner man ulike teknikker for å flykte unna og motvirke motbevisene.

Dess mer udiskutable motbevis, dess sterkere tro.

Uansett hva som er det kognitive motivet, forlater Emberland temaet dommedag for å forklare Jesu oppstandelse på to sider. Han mener å se nettopp dissonans-fenomenet når disiplene oppfatter "hans arrestasjon, dom og henrettelse" som et "dramatisk nederlag" og "konkret motbevis mot den troen de hadde på ham." Dermed er det nettopp Jesu død som førte til at kristendommen "ble noe".

Emberlands forelegg John Gager kan dermed konkludere i Kingdom and Community (New Jersey 1975) med at

"den frenetiske misjonsaktivitet som Jesu tilhengere utviser etter hans død er et forsøk på å redusere den dissonans som oppstod [d]a Jesus ikke realiserte Gudsriket, men døde en nedverdigende død på korset.

Nå vil selvsagt en seriøs vurdering av ikke bare denne argumentasjonen, men spørsmålet om Jesu oppstandelse som sådan, kreve et eget kapittel, eller en egen bok (se også f.eks. Harald Hauges presentasjon av en debatt om oppstandelsen).

Men vi kan her litt kort kommentere at denne teorien i seg selv kan sees som et resultat av noen smuler kognitiv dissonans.

Den befestede troen som Gager baserer seg på er at "teologene" (hvem nå de er, som på alle fagfelt finnes en rekke skoleretninger, tradisjoner og paradigmeskifter), har gitt opp å argumentere historisk for Jesu oppstandelse.

Siden de dermed henfaller til psykologisk argumentasjon (disiplenes dramatisk endrede sinn), må argumentasjonen handle om å finne andre psykologiske forklaringer.

At det er mulig å avfeie eller overse det omfattende materialet som teologer og historikere har levert om oppstandelsen som et historisk spørsmål, frister kort sagt til psykologiske vinkler (hvis vi ser bort fra forhold som dårlig research som igjen krever sin forklaring).

Muligens er man så befestet i sin tro på at Jesus ikke kan være blitt reist opp fra de døde (noe som strider mot naturlover, samtidig som mirakler ikke er historikernes favorittforklaring), at man lettere kognitiv beklemt flykter unna det lett konstaterbare faktum at det er skrevet metervis om dette, både før og etter Gager i 1975.

Det er med andre ord fristende å bruke dissonans for å forklare at man overser eller bortforklarer bøkene om temaet. Dermed er det ikke underlig om man ender med en tunnel vision som kun oppfanger retninger som snakker om "senere mytedannelser og teologiske rasjonaliseringer".

Som en kognitiv motgift hører dermed med på en første påskedag å nevne en del enkle populariseringer og mer omfattende fagbøker som tydeliggjør at "teologene" ikke direkte har gitt opp å finne "den historiske realitet" bak evangelienes oppstandelsesberetninger.

Og at det ikke er vanskelig å finne en rekke teologer som argumenterer for at dette konvergerer mot at Jesus faktisk stod opp.

Spesielt hjelper det om man ser på materialet historisk og ikke tar som utgangspunkt at fortellingene per definisjon er sanne og må leses som stenografiske gjengivelser.

For ordens skyld understrekes at dette ikke handler om å "bevise" Jesu oppstandelse, på syv minutter. Men det bør kunne bevise at spørsmålet handler om mer enn psykologi.

Et utvalg Teologi/Historie:
Wolfhart Pannenberg - Revelation as History (Macmillan, 1968)
John Warwick Montgomery: Where is History Going - A Christian Response to Secular Philosophies of History (Bethany Fellowship, 1969)
W. L. Craig: The Historical Argument for the Resurrection of Jesus During the Deist Controversy (Edwin Mellen, 1985)
W. L. Craig: Assessing the New Testament Evidence for the Historicity of the Resurrection of Jesus (Edwin Mellen, 1989)
S.T. Davis: Risen Indeed: Making Sense of the Resurrection (SPCK, 1994)
N. T. Wright: The Resurrection of the Son of God (Augsburg Fortress, 2003)
J.D.G. Dunn: Jesus Remembered (Christianity in the Making, Vol. 1) (Wm. B. Eerdmans, 2003)

Et utvalg Populariseringer

Frank Morison: Who Moved The Stone (Faber & Faber, 1930)
John Warwick Montgomery: History and Christianity (IVP, 1965)
Michael Green: Man Alive (IVP, 1967) og The Day Death Died (IVP 1982) (begge finnes i norske utgaver)
George Eldon Ladd: I Believe in the Resurrection of Jesus, (Hodder & Stouhgton, 1975)
G.R. Habermas og M.R. Licona: The Case for the Resurrection of Jesus (Kregel Publications, 2004)