Skremmebilder og konspirasjonsteorier er ikke trosforsvar

Når Kjell Tveters Tro for en tid som denne - om et kristent verdensbilde (Ventura forlag) er blitt så varmt anbefalt av enkelte, er det en blandet opplevelse å rekke opp hånden her og på Verdidebatt.

For dette er en bok som svært tydelig skaper gode følelser. Endelig noen som våger å si i fra! Her får ateister og lunkne kristne sitt pass påskrevet! Ikke minst setter Tveter evolusjonstilhengerne på plass!

Ja, selvsagt er det en konspirasjon med all ateistpropagandaen i media og lærebøker!

Mens boken for andre av oss vekker svært dårlige følelser. Ikke fordi den kunne være bedre, men fordi den vanskelig kunne vært verre.

Blandingen av halvfordøyd kunnskap, springende argumentasjon, udokumenterte påstander, beskyldninger og feil, konspirasjonsteorier og skremmebilder, gir grunn til bekymring når boken roses.

Ser ikke forlag og lesere problemene? Vil man ikke se dem?

Jeg skriver dette vel vitende om at jeg kan bli mistenkeliggjort. Hva er dette for en smålig fyr? Vet han ikke at han står i en åndskamp?

Er Davidsen satt så fast av Tveters kunnskap og lynskarpe logikk at han velger å avlede oppmerksomheten? Når han er så uenig med Tveter på noen områder, ikke minst om Intelligent Design, er det ikke underlig at han avviser alt!

En som er så kritisk til en trosforsvarer, må egentlig være skapateist eller dårlig kristen - bevisst eller ubevisst del av en antikristen konspirasjon!

Han er i hvert fall ikke interessert i å fremme gudstro og kristne verdier.

Jeg håper ikke det kommer slike reaksjoner. Jeg håper forlag og forfatter er mer modne enn det. Skulle de likevel komme, bør det være tankevekkende for flere siden jeg ikke bare har vært løst opptatt av å fremme kristen gudstro i 40 år, men har mer enn en håndfull bøker på samvittigheten, hundrevis av foredrag og artikler - og tusenvis av bloggposter.

Dermed setter jeg stor pris på Tveters iver etter kristent trosforsvar. For hans bekymring for at ungdom mister troen i mangel på gode argumenter. Jeg skulle altså så gjerne ønske at jeg kunne anbefale boken til unge og gamle, kristne og andre.

Selv om det begynner å komme gode bøker på norsk om dette, er det rom for langt flere.

Men så er det slik at ikke alle er enige med meg. Hva kan være årsaken til det?

Når boken roses, tror jeg det er flere grunner - og mange av dem er ganske gode.

Man deler hans visjon. Man er lojal mot en man kjenner som en fin fyr - en god kristen. Han er glad i Jesus. Han brenner etter å dele troen med andre. Han tør å utfordre. Han beviser Guds eksistens ut fra vitenskapen, gjør han ikke det da? Han viser hvor selvmotsigende og umulige antikristne filosofer er.

Når jeg likevel ikke applauderer, er det ikke Tveters gode hensikt jeg bestrider. I stedet handler det om engasjement for ryddig argumentasjon. For ikke å ta snarveier som fører på villspor. For ikke å spre skremmebilder. For å unngå feil og fordommer, misvisninger og myter - eller så tvil om moral og intensjoner til dem jeg er uenig med.

For det skal være en kontrakt mellom forfatter og lesere. Leserne skal kunne stole på det jeg skriver.

Selv om vi alle kan gjøre feil, bør ingen argumentere uten dekning. I en kultur som ikke omfavner religiøse påstander, og kanskje aller minst kristne, er det enda mer maktpåliggende for en kristen.

Når det gjør så vondt å lese Kjell Tveters seneste bok, er det kanskje nettopp fordi den er et så velment forsøk på å forsvare Guds eksistens og kristen tro, et kristent verdensbilde og gode kristne familier mot det Tveter ser som et nedbrytende samfunn på så mange måter.

Men det holder altså ikke om man ønsker å nå flere enn dem som allerede sympatiserer sterkt - eller hjelpe disse i samtaler med andre.

Det hadde også tjent saken om boken hadde fokusert på færre emner. Som det nå er, slår det ene nærmest det andre i hjel. I stedet for en rolig samtale om viktige spørsmål, blir det en polemisk slalom. Målet synes ikke å være å behandle stoffet grundig, men å komme gjennom flest mulig porter.

Dermed blir det springende og overflatisk når Tveter på 300 sider skal behandle såpass ambisiøse spørsmål som tiden vi lever i (kapittel 1), sekulære verdensbilder (kapittel 2), tro og vitenskap (kapittel 3), om kristendommen er troverdig (kapittel 4) og hva kristen tro handler om (kapittel 5), samt tillegg om New Age og Islam (begge på 3 sider).

Leserne blir svimle av stadige temaskift. Bare i første kapittel blir vi med på en ganske så fortumlende reise gjennom "Sekulær kultur" (5 sider), "Familiens betydning" (4 sider), "Personlighetsteoriens konsekvenser"(1.5 sider), "Samlivsrevolusjonen" (3 sider), "Transpersonalitet" (6 sider), "Moralistisk terapeutisk deisme" (2 sider), "Dødskultur" (2 sider) og "Artifisiell Intelligens Transhumanisme" (1 side).

Ja, det er glimrende at Tveter er opptatt av det kulturelle skillet vi ser mellom det som ofte kalles for faktadelen av virkeligheten - "vitenskap og fakta" og verdidelen - "våre verdier, preferanser og tro" (side 51). Dette skillet gjør at man oppfatter vitenskap som det som har med sannhet å gjøre, mens religion kun handler om følelser.

Men også hans presentasjon av dette som han ser som så sentralt er kun på to sider. Selv brukte jeg tre-fire ganger så mye plass i Svar skyldig (2007, side 107-113) og i Svar på tiltale (side 56-64 i første utgave, 2012) - og burde sikkert brukt mer.

Når temaene blir så mange, er det ikke lett for forfatter og forlag å holde tunga rett i munnen. Det er vanskelig å finne noen som er eksperter på så mange temaer. Mange lesere vil fort falle av i svingene.

Ingen blir veldig mye klokere av to sider om det ene og fire om det andre, eller stå seg godt i en debatt.

Og selv om Tveter er inne på viktige forhold, gjennomsyres det hele av jumping to conclusions, til tider så paranoid at det ikke bare blir forstyrrende, men parodisk.

Norge er tydeligvis allerede en totalitær stat, og Gulag det neste.

Ja, flere enn konservative kristne kan reagere på lover, stemninger, tidsånd og holdningskampanjer man mener strider med gode verdier. Det kan skapes et psykologisk og legalt press som ikke gjør det enkelt å stå for et klassisk syn på familien og foreldres rolle, på etikk og estetikk, på skole og samfunn.

Skal man si noe klokt og troverdig om dette, er det viktig både å være rimelig presis og unngå å trekke konsekvenser ut i det absurde. Vi lever verken i Romerriket under Nero eller i Sovjet i 1950.

Men Tveter legger altså ikke noe i mellom. Den nye Lov om likestilling og diskriminering gjør det til et lovbrudd om kristne foreldre skulle prøve å påvirke sine barn, enten det er til ikke å få behandling for å være "født i feil kropp" eller  til ikke å være ateister (side 37).

Tveter verken siterer loven eller forklarer hva i den som innebærer dette. Muligens er det trakasseringsleddet som er begrunnelsen ("handlinger, unnlatelser eller ytringer som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlige, nedverdigende eller ydmykende") siden barn kan komme til å hevde at de er krenket og såret når foreldrene forsøker å påvirke dem.

Men det er i såfall en svært indirekte effekt og krever meget spesielle - for ikke å si ytterliggående - tolkninger. Tveters troverdighet blant ateister og andre styrkes nok ikke når han slår fast at

Hvis foreldrene da ønsker å påvirke barnet, vil de også bryte loven og bli kriminelle. Fra 2018 lever vi altså i en totalitær stat.

I stedet for å se et sekulært samfunn som en garanti for religionsfrihet, ser Tveter det som en garanti for gudløshet, fordi "den sekulære elite overkjører de troende" (side 97).

Vår tid synes å bli stadig mer preget av en sekulær forståelse som fremmer ateisme, og som i sitt vesen er intolerant. Noen kjemper nok aktivt for at selv staten skal bli ateistisk, og at all religiøs virksomhet skal bort fra det offentlige rom. Da er veien til Gulag ikke langt borte. Da vil det kunne bli forbudt å fremme et kristent verdensbilde.  

Ikke bare er staten totalitær, universitetene er i krig med Gud.

Lærerstaben ved universitetene fører også en krig mot Gud. Siden Gud ikke eksisterer, finnes det heller ikke noe rett eller galt. Enhver kan gjøre som han selv vil. (Side 131). 

Boken er full av slike avsnitt. Siden EU har bestemt at det ikke skal undervises i alternativer til evolusjon, er konsentrasjonsleire neste (side 66):

EU i 2018?

Det betyr at hvis en engelsklærer [sic] også skulle lære elevene sine om alternativer til evolusjonslæren, bryter han engelsk lov. Han blir da kriminell, og kan straffes. Da står man fort i den situasjon at man kan bli fratatt sin lærerstilling, og bli arbeidsløs. Sovjetunionen er kjent for sine Gulag-leire. Folk ble der satt i langvarig arrest hvis de tillot seg å ha meninger som myndighetene ikke godkjente. Da er det bare en gradsforskjell mellom EU og det tidligere Sovjet. Noen føler at en slik utvikling er skremmende.

Ja, det er tydelig at Tveter er redd. Boken er ikke skrevet inn i en akademisk debatt, den er en profetisk advarsel.

Siden vi er på vei mot undergangen, er det ikke tid til å dobbeltsjekke fakta eller file på formuleringer.

Dette handler ikke om faglig diskusjon, men om folkelig forkynnelse.

Dermed er det ikke underlig at boken lider av mangel på fagfellevurdering. For mange av de mindre feilene er nok forlaget mest å klandre. I følge forordet er boken lest gjennom av noen, men det er uklart om forfatter eller forlag har tatt spesielt mange hensyn til tilbakemeldinger. Jeg tviler da også på at man har tatt seg tid til å høre med teologer eller filosofer, historikere eller psykologer, for ikke å si samfunnsforskere eller mikrobiologer.

Eller kritikere.

For mye sklir ut når forfatter og forlag lener seg mot et konspiratorisk verdensbilde. Kritikk kan oppfattes som at noen er ute etter en. Man ønsker ikke å levere manus til gjennomsyn hos noen man vet er uenig - som denne Davidsen som jo har skrevet negativt om Tveter før.

Er man konspiratorisk anlagt, er det fort å tro at når jeg kritiserer Tveter, er det fordi jeg ikke spiller rent spill. I stedet for å vise at Tveter tar feil i sine påstander om konspirasjoner, bekrefter Davidsen nettopp konspirasjonen ved å kritisere boken.

Siden ryktene forteller at dette er 81-årige Tveters siste bok, er det dessverre liten mulighet for at jeg lenger kan påvirke hans prosjekt. Jeg hadde tidligere et håp, etter at jeg i 2015 viste i Dagen at hans bruk av Panins påstander om et gjennomført 7-tallssystem i Bibelen ikke stemmer.

Det tjener Tveter til stor ære at han dengang var ryddig nok til å beklage feilen. Det er ikke så imponerende at han siden ikke har tatt kontakt for å unngå å komme i skade for å gjøre tilsvarende feil.

Det hører med at jeg samme år formidlet flere konkrete innspill både i blogg og på privaten til hans forrige bok. At jeg ikke er blitt kontaktet for å lese manuset er dermed litt uventet, når andre kristne forlag ved flere anledninger har invitert meg til det - også for bøker jeg på flere punkter er sterkt uenig i. Dermed har man rukket å fjerne de verste bommertene, enten det er i oversettelser, fakta eller logikk.

I stedet går Tveter i de samme fellene som jeg har påpekt tidligere.

Han lener seg så mye mot en polarisert amerikansk debatt at han ikke ser norske nyanser. Han er så lojal mot sine kilder at han ikke går dem etter i sømmene.

Det blir ikke bedre av at har lest for lite til å se dem i sammenheng.

Dermed ender han som så mange amatører på historie og debatt, filosofi og biologi med å spre mer tøv enn troverdighet.

Mer frykt enn forståelse. Mer hoderysting enn hjernetrim.

En noenlunde bevisst ateist som ser denne boken, vil gni seg i hendene.

Som man forstår, kan jeg ikke anbefale boken.

Skulle det jeg allerede har nevnt ikke forklare dette godt nok, kan jeg trekke frem tre andre forhold - noen mindre alvorlige enn det som er nevnt, andre mer.

For det første er boken altså full av unøyaktigheter og påstander som synliggjør for lite kunnskap. Noe av dette er uskyldigheter som at forlaget slipper gjennom "CK Chesterton" og "Craig Lane". Det samme hadde nok ikke skjedd med "LF Kennedy" eller "Mozart Amadeus".

Selv om det kan virke like uskyldig, er det litt verre at Tveter omtaler TV-serien Kosmos som "filmen", hevder at den kom i 2014 og tidlig i første episode forkynner at "Kosmos er alt som er, alt som har vært og alt som vedblir å være".

Men det er altså et kjent sitat fra den legendariske første utgaven, Carl Sagans fra 1980. DeGrasse Tysons 2014-utgave har ikke det sitatet - uten at serien dermed er blitt mer nøytral eller bedre på vitenskapshistorie, slik jeg viste da den kom.

Hvorfor nevner jeg dette? Er det ikke en bagatell å kalle en TV-serie for en film?

Nei, for denne TV-serien fra 1980 er svært kjent, nærmest ikonisk. Den løftes frem av flere ateister jeg kjenner som avgjørende for deres valg av livssyn. Den er utgitt på norsk i bokform. Den er så skjellsettende at det altså ble laget en ny utgave i 2014.

Klarer man ikke å kommunisere troverdig om en så kjent TV-serie, er det vanskelig å skape tillit til at man er troverdig på andre områder.

Det blir ikke bedre av at Tveter flere steder skriver såpass klossete at han er lett å misforstå. Her burde også forlaget ha ryddet opp.

Ett eksempel er når det virker som Tveter sier at det ikke har vært gudstroende filosofer de seneste par tusen år. Eller ikke synes kjent med at middelalderens filosofer baserte sine gudsargumenter på at universet var evig.

De argumenterte ikke ut fra en første årsak i tid, men fra en grunnleggende årsak til alle tider.

Likevel skriver han som om troen på et evig univers har vært avgjørende i filosofihistorien (side 11-12):

Det er ett forhold som jeg personlig finner viktig å understreke. De filosofer som har hatt størst betydning for hva vi i vesten skal mene, levde alle før Albert Einstein utviklet sin generelle relativitetsteori. Det betyr at disse filosofer regnet med at universet var evig. Det mente alle greske filosofer. Hvis disse filosofene hadde visst at universet hadde blitt til ved en skaperakt, hadde de måttet tenke annerledes. Da ville filosofien ikke vært så preget av ateisme. Det kan hende den da mer hadde vært opptatt av Guds storhet.

Som Tveter bør vær klar over, er det ikke slik at man på 16-1700-tallet plutselig begynte å mene at universet var evig. Descartes, Hume, Kant og Hegel begrunnet da heller ikke empirisme, rasjonalisme, relativisme, dialektikk osv. med en manglende "skaperakt".

Like lite som man kan avvise deres tenkning med det. Når Tveter selv skal argumentere mot dem, er det dermed naturlig at grepet han bruker er at de alle er grunnleggende selvmotsigende i og med at empirisme ikke kan begrunnes empirisk, rasjonalisme ikke rasjonalistisk og så videre.

Les denne om du vil lære noe om
datamaskiner og kunstig intelligens.

Selv om dette fort kan bli en for enkel og endimensjonal kritikk fra Tveter, har den potensiale med de rette formuleringene og forbeholdene å kommunisere bedre enn bare å snakke om "skaperakt".

Forlaget gjør det ikke lettere for Tveter, når de heller ikke rydder opp i ordbruken hans. Resultatet er at han så tydelig viser at han ikke er inne i norsk debatt eller ordbruk. Dermed skriver han ikke om datamaskiner, men om computere. Han skriver ikke om kunstig intelligens, men om artifisiell.

Og han tolker ønsket om å utvikle dette som et angrep på Gud (side 42).

Jo flere mennesker som tror at en computer kan bli som en person, desto flere vil da mene at de ikke er skapt i Guds bilde. Jo mer artifisiell intelligens, desto mindre teisme. Det er det spillet dreier seg om. 

Boken er full av slike bombastiske formuleringer. De burde vært luket bort eller sterkt omskrevet. Som de nå står, er boken en fornærmelse mot lesere med kunnskap på disse områdene.

Lesere uten egen fagkunnskap vil dumme seg ut om de deler Tveters påstander videre.

Men det blir altså verre.

For det andre sprer Tveter grove påstander om bevisste konspirasjoner. Han synes å tro at man uten videre kommentarer kan bruke en så kontroversiell figur som Andrew Breitbart som sannhetsvitne.

Verre enn det er omtalen av Lance Wallnaus visjon om "de 7 fjell" - eller altså interessfærer (religion, familie, politikk, utdannelse, kunst, økonomi og media) - som i følge Wallnaus har hver sin portvokter.

Wallnau mener det er et makteliteapparat som styrer media, politikken, akademia og underhodning. De bestemmer hva som er politisk korrekt, og hva det er akseptabelt å mene. Det eksisterer et apparat for "mind control". 

Dermed mener norske aviser det samme og siler hva vi skal få vite ved kun å presentere det politisk korrekte, noe som altså "stort sett betyr det som den liberale venstresiden mener" (side 144).

Det er mange grunner til å gni seg i øynene når man ser dette. I Norge har vi altså å gjøre med en bredt anlagt konspirasjon på tvers av alle aviser - Vårt Land som VG, Dag og tid som Dagen.

Inntrykket blir ikke bedre når verken forlag eller forfatter stusser over uttrykket "den liberale venstresiden". For begrepet fungerer altså annerledes i norsk politikk enn i amerikansk. Liberal left i USA tilsvarer vel så mye sentrum som venstresiden i Norge.

Tveter stiller seg dessverre i en ganske farlig sammenheng - ikke minst etter 2011 - når han videre hevder at denne "mind control" synes å "ha en agenda som går ut på å ufarliggjøre voldelig islam".

Vi får håpe at ikke forstyrrede elementer eller innbitte fanatikere igjen tar dette på alvor og ønsker å rydde opp hos dem som står for denne tankekontrollen fra "makteliten" på "den liberale venstresiden".

For det tredje sprer Tveter en klassisk løgnhistorie om en bestemt konspirasjon, mer presist Alice Baileys "New Age strategi" ved ti punkter i en "Plan for å utrydde kristendommen" (side 313), eller The Plan som dette ofte kalles.

Dette går fra (punkt 1) om å fjerne Gud og bønn fra skolen til (punkt 10) å få regjeringene til å skape lover som støtter punktene (som altså skal ødelegge familien, kunst og media og gjøre homofili, abort og skilsmisse lovlig) - og kirkene til å anbefale og godkjenne dem.

Denne «planen» som var mye omtalt i kristne bøker på 1980-tallet om «den nye verdensordningen» finnes imidlertid ikke i Baileys skrifter. Dermed forundrer det ikke at Tveter oppgir en fiktiv bok («The Plan») som kilde, uten årstall eller sidetall. Selv om Bailey var en klar motstander av kristen tro (og enda mer av jødisk), står hun altså ikke bak en nøye utpønsket sammensvergelse i stor skala.

Til tross for at det altså må til en svært så stor konspirasjon som i seg selv beviser Guds (eller i hvertfall Satans eksistens) for å få alle regjeringer og kirker med på dette, faller det ikke Tveter inn å etterprøve kildene.

I stedet for å vise at det faktisk er en konspirasjon, og dermed styrke sin egen sak, bare gjentar han andres påstander om dette - uten kilde. Tveter forventer tydelig at leserne skal gjøre det samme.

Dessverre kan han ikke forvente det fra ateister. Det er ingen grunn til å tro at så mange av dem vil  trekke på skuldrene av alle små og store feil, skremmebilder og konspirasjonsteorier.

Og i stedet legger seg i selen for å ta ham i beste mening når han argumenterer for Guds eksistens.

(Debatten går forøvrig videre med denne bloggposten).

Jesus - mer enn en myte?

Da begynner seminarforedragene fra høstens mer enn lettere hesblesende Veritas-konferanse å bli lagt ut.

Hvis du er interessert i å høre hvordan jeg stormer gjennom argumenter for og i mot at Jesus har eksisert, kan du gjøre verre ting enn å lytte på denne.

Så får jeg neste gang gjøre en bedre jobb med å trekke pusten og huske når Theodosius II levde.

Og minne de ansvarlige på at det finnes større forskjeller enn mellom forfatter og skribent.

Gudløse og godtroende

Som medlem av den norske skeptikerbevegelsen (denne gjengen som er opptatt av noe så pussig som kritiske undersøkelser på empirisk grunnlag av etterprøvbare påstander om alt fra alternativ medisin til ønskekvister), begynner det å bli en stund siden jeg oppdaget at vi til tider nesten minner om mennesker.

Vi er stort sett skikkelig hyggelige, men kan også krangle om de rareste ting (man er jo nerd) eller mest naturlige, fra musikk til om gudstroende kan kalle seg skeptikere.

Og så har vi våre blindfelter, f.eks. slik jeg har berørt i  Hvorfor er ikke kritisk tenkning kritisk? og Hvorfor faller skeptikere så lett for myter?

Selvsagt spesielt dem som er uenige med meg.

Og da handler det ofte om historie (ja, den historiske Jesus har eksistert og nei, Kirken i middelalderen mente ikke at jorden var flat), teologi (ja, det er et seriøst fagfelt, eller forsåvidt flere) og religionsfilosofi (som altså har både pensum og sensorer).

Mens man er omhyggelig med å sette seg rimelig godt inn i biologi, geologi, kjemi, astronomi, fysikk og andre fag som man trenger for å sjekke påstander om  astrologi eller evolusjon, er man urimelig dårlig på andre felter.

Hvilket ikke er til hinder for at man hele veien passer på å fremstå med samme selvfølgelige autoritet.

Det seneste eksempelet er fra en ny podcast fra The Godless Spellchecker som nylig møtte Matt Dillahunty (MD) og Aron Ra (AR). Temaene strakk seg fra definisjoner av ateist, agnostiker og humanist, til kreasjonisme samt (og her kommer pepperen) William Lane Craig og det de markedsfører som en "explanation and deconstruction of the ‘Kalam Cosmological Argument’".

Sistnevnte finnes mellom 15:20 og 22:25 minutter.

Og det sies mye rart på syv minutter. Skikkelig mye rart.

Noe av det er også forståelig. Møter man kristne med elendige argumenter på områder man er godt inne i selv (som evolusjon), sitter det langt inne å forestille seg at andre kristne kan ha noe i nærheten av gode argumenter på områder man ikke er veldig inne i selv.

Det hjelper ikke om man med rette eller urette mangler sans for konklusjonen, eller synes den er urimelig av andre grunner.

Hva sies så i podcasten?

For det første at apologetikkbevegelsen (hva nå den er) og gudsargumenter skifter som moter. Man legger f.eks. frem ett kosmologisk argument av et eller annet slag. Dette blir skutt ned siden det har opplagte feil, men blir lappet sammen og ombygget, stort sett likevel med samme feil og mangler.

Videre går det i bølger hvilke som brukes, en periode Pascals veddemål, en annen fininnstilling, så kosmologiske argumenter, så moralske osv.

Nå betviler jeg ikke at MD/AR har opplevd det slik seneste tiår, men dette er anekdotisk. Det kan stemme for grasrotsapologeter, men ikke for religionsfilosofer som William Lane Craig.

Gudsargumenter har vært rimelig bestandige i tusen år (noe som er grunnen til at fagdebatten fortsetter), selv om ontologiske er blitt oppdatert med modallogikk, Kalam-argumentet ble hentet frem igjen da Big Bang ble standardteorien, og fysikerne ikke oppdaget finninnstilling for alvor før på 1980-tallet.

De seneste tiårene har dermed argumentene stort sett vært de samme i faglitteratur og større debatter. At de ikke følger moter, bør være svært tydelig for alle som har sett William Lane Craig fire faste argumenter på YouTube eller - langt bedre - lest hans bøker.

Jeg har selv vært med på å skrive ganske omfattende om slike argumenter i Eksisterer Gud? (2013) og har en kort oversikt i bloggposten Gud eller gudene?

Podcasten hevder videre at siden man stadig debatterer disse argumentene, viser det at de dels ikke er gode, dels er vanskelige (som Plantingas bruk av modallogikk i argumenter "som knapt en prosent en gang later som de forstår") og dels er unødvendige.

Og, ja, det er ingen grunn til å være uenig i at folk flest tror på Gud av helt andre grunner, som at han hjelper dem å finne bilnøklene. Gudstro er i overkant opplagt for svært mange. Dermed er det et godt spørsmål hvorfor man skal drive med vidløftige argumenter, hvis Damaskus-opplevelser holder.

Svaret på det er at det også finnes skeptikere.

Nå kommer slike i mange farger og fasonger. Noen er mest lyttende, noen mer latterliggjørende, de fleste svært logiske.

Men logikk er sjelden nok. Man trenger også å sette seg inn i begreper og begrunnelser.

Skal man vise at argumenter er dårlig, må man vise at man har forstått dem. Og da er minstekravet å gjengi dem riktig.  Ellers er det rimelig grunn til mistanke om at avvisninger skyldes andre forhold enn at argumentene er dårlige.

Responsen i podcasten minner dermed mer om autoreply enn analyse. Den avslører ikke bare store svakheter i kjennskapen til kosmologske argumenter, men fundamentale. Det er en helt klassisk bommert å hevde at Det kosmologiske argumentet har endret seg fra «originalutgaven at alt som eksisterer har en årsak».

Det er et sikkert tegn på at man ikke har forstått argumentet. Det viser at man heller ikke er i nærheten av å forstå at fortidens tenkere er mer enn oppegående. Å tro at Aristoteles eller Platon eller Thomas eller Leibniz, kunne overse en så opplagt nedskyting som "da må også Gud ha en årsak", er overtro.

Dess større logikere, dess færre elementære logiske feil. Og her er vi altså blant de aller største som har eksistert, inkludert han som skapte logikkfaget.

Dermed bør det ikke overraske at dette ikke er "originalutgaven".

Daniel Dennett i Breaking the Spell: Religion as a Natural Phenomenon (Viking, 2006), side 242

En slik argumentasjon finnes heller ikke hos dagens teistiske filosofer, enten vi leter hos Plantinga eller Pruss, Craig eller Kreeft. Man kan si mye om disse, men logikk kan de.

Podcasten snakker kort sagt om en endring som ikke har skjedd. Dermed finnes denne "versjonen" kun hos dem som vil vise at kosmologiske argumenter er tøvete, uten å ane at det er de selv som fremstår tøvete.

Nå er dette likevel ikke bygget helt fra scratch, men på feillesninger og misforståelser av ikke altid like opplyste filosofer på 17-1800-tallet, med en foreløpig kulminasjon i Bertrand Russels pussige Why I am Not a Christian. Den klassiske gjennomgangen av dette er W.N. Clarkes A Curious Blindspot in the Anglo-American Tradition of Antitheistic Argument, The Monist 54 (april 1970, side 181-200), oppsummert av undertegnede i i Filosofisk Supplement i fjor.

Det eneste stedet man kan være sikker på ikke å finne "originalversjonen" er hos filosofer som fremmer kosmologiske argumenter.

Dermed er den videre avvisningen i podcasten skyggeboksing mot stråmenn.

Nettopp fordi "den umiddelbare responsen på dette er at Gud eksisterer, så da må han også ha en årsak", beviser at et sånt argument ikke kan ha vært brukt av eksperter på logisk tenkning.

Uten at MD/AR tar det minste hint av hvor lett dette er å skyte ned.

Følgelig stemmer det ikke at argumentet er "endret til at alt som begynner å eksistere har en årsak». Dette er ingen "endring", men et helt annet argument, fra en annen tradisjon enn hos Thomas.

Det klassiske argumentet er rett og slett det motsatte. Kort fremstilt er poenget at Gud må eksistere, siden ikke alt kan ha en årsak.

Alt kan ikke være avhengig av noen annet for å være som det er. Argumentet kan formuleres på ulike måter og med ulike betoninger og begreper, men konklusjonen er at det må eksistere en ytterste grunn eller grunnleggende betingelse for alt annet, og at denne betingelsen ikke kan være det fysiske universet.

Siden det har vært fremstilt slik i over tusen år, skal det bli interessant å se hvor lang tid det tar før andre enn teister får det med seg.

Så var det Kalam-argumentet.

Dette fikk sitt navn fra middelalderens muslimske filosofitradisjon, men finnes første gang hos Johannes Philoponus på 500-tallet. Det hang nøye sammen med hans argumentasjon (kontra Aristoteles) for at universet ikke var evig, men hadde en begynnelse.

Siden den etablerte naturvitenskapen frem til det tyvende århundre hevdet at universet var evig, ble imidlertid ikke dette argumentet brukt før i nyere tid.

Dermed er det ikke sant at "problemet er der allerede i første premiss som er laget for å utelate Gud uten noen berettigelse eller demonstrasjon av at Gud eksisterer".

Nei, det er ikke laget for å utelate Gud. Det er en feiltolkning basert på manglende kjennskap til kosmologiske argumenter. Første premiss i Kalam-argumentet er ingen dårlig skjult avledningsmanøver. Det er et premiss som i likhet med andre premisser må vurderes ut fra om det kan bevises eller begrunnes som sannsynlig, ikke ut fra mistanker om at noen prøver å lure noen.

Det som hevdes er kun at alt som begynner å eksistere har en årsak utenfor seg selv der de siste tre ordene altså er en viktig del av premisset. Hvorvidt Gud eksisterer er en konklusjon på argumentet, hvis premissene og begrepsbruken er sunne og sannsynlige.

Podcasten blir ikke bedre når den fortsetter med at argumentet dermed "hevder at det er noe som ikke begynte å eksistere". Det man gjør er altså ikke dette. I stedet konkluderer man med at hvis universet (tid og rom) begynte å eksistere (dette er premiss 2 i Kalam-argumentet), må årsaken være noe som er utenfor tid og rom. Hvorvidt denne årsaken begynte å eksistere eller ei, krever andre avklaringer.

Så kommer en mer interessant kommentar. 

Jeg er generelt komfortabel med tanken om at det kan være noe som ikke har en begynnelse, f.eks. universet, men vi snakker fortsatt om kausalitet som nødvendigvis må være i tiden. Men straks du fjerner tid, vet jeg ikke hvordan man kan snakke om kausalitet i det hele tatt.

Hvorvidt universet kan være evig, kan godt diskuteres (og der mener jeg man kan argumentere godt for at noe fysisk ikke kan være evig), men det er en god start om man ikke motsetter seg tanken om at noe kan være evig. Samtidig er spørsmålet om tid og kausalitet noe som nettopp Kalam-argumentet berører (og som dermed tas opp grundig i litteraturen), siden det nettopp konkluderer med at noe må være utenfor tid og rom.

Men skeptikerne i podcasten uttaler seg altså som om det kun er mulig å knytte kausalitet til vår tid og vårt rom. Noe som ikke er veldig imponerende logikk og er å forutsette det som skal bevises. At noe ikke befinner seg i vår tid og vårt rom, er ikke noe argument mot kausalitet i en tid eller et rom eller en eksistens som ikke er i vårt univers (enten vi da tenker på et multivers eller en ikke-fysisk eksistens).

Så nevnes noen spekulasjoner om fysiske årsaker til Big Bang uten at vårt univers er evig, uten å late som om det er empiri for noe av dette. Men det er symptomatisk at man lander på at

hvordan det nå er, vil det sikkert være noe som dagens fysikk ikke kan si noe om, men ikke på noe punkt vil det implisere en magisk usynlig mann med skjegg (fnis fnis). 

Nei og i likhet med "originalversjonen" av det kosmologiske argumentet, er altså en "magisk usynlig mann med skjegg" ikke hentet fra teistiske filosofer, fnis eller ei.

Evnen til å latterliggjøre stråmenn er som så ofte omvendt proporsjonal med evnen til å vise at man har forstått argumentet.

Skulle argumentet likevel være godt (noe de ikke synes å ha anstrengt seg et sekund for å vurdere), tror de podkastede at de likevel har en utvei.

Selv om jeg skulle akseptere det kosmologiske argumentet, fører det ikke til Gud, kun til at det må være en kausal forklaring på universet. Så er det separate argumenter der man legger på egenskaper på dette vesenet til en intelligent aktør (agent) som eksisterer utenfor tid og rom, men hva er det og eksistere utenfor tiden? Hvis jeg eksisterer i null sekunder, er ikke det det samme som ikke å eksistere? Hva skiller dette fra ikke-eksistens - det er ikke noe der?

Tja, en eksistens utenfor tid og rom, og med evne til å frembringe tid og rom, er ikke så veldig langt unna hvordan Gud i hvert fall må være. Snakker vi om noe mindre enn det, er vi ikke på sporet av Gud, men en gud.

Samtidig er det helt naturlig og klart for alle seriøse teistiske filosofer at ett enkeltargument ikke kan lede oss i retning av mer enn noe av hva Gud er, hvis Gud finnes. Med en liten fotnote og forbehold om det ontologiske argumentet om den høyeste eksistens vi kan tenke oss - uten at jeg ser det som et godt argument for at Gud finnes.

Det er derfor det er nødvendig å lage en konvergerende case med flere argumenter, støttet av Occams barberkniv om at de peker mot ett og samme vesen og altså ikke mange.

Igjen ser vi altså at MD/AR konstruerer en angivelig svakhet man ikke finner andre steder enn i ateistisk argumentasjon.

Podcasten hjelpes ikke av at man fortsetter ufortrødent å knytte eksistens til vår tid og vårt rom. Sagt kort er det uansett noen smuler forskjell mellom å eksistere i ingen tid og til alle tider.

Denne delen av podcasten avrundes etter 22 minutter og 25 sekunder med et generelt råd og en spesifikk ros av Matt Dillahunty som muligens skal debattere William Lane Craig om Guds eksistens.

Jeg tror en svakhet er at mange som debatterer ham ikke tar seg bryet med å lære argumentene på forhånd og der har du nok en fordel siden du har tatt ned Kalam-argumentet.

Får Dillahunty oppfylt ønsket om å diskutere med Craig, risikerer han en og annen overraskelse om han holder seg mer til siste enn første del av setningen.

Mens det vil ikke være noen overraskelse hva Craig sier når han hører denne podcasten.

Som Panin leser Bibelen

Evnen til kritisk tenkning er ofte omvendt proporsjonal med hvor godt man liker en konklusjon. Dess mer noe fremmer min sak, dess mindre trenger jeg å se etter om det stemmer. Og motsatt: Dess mer jeg misliker en konklusjon, dess mindre velvillig ser jeg på argumentene,

Vi trenger ikke å gå til Dan Brown eller Richard Dawkins for å få empiri på det. Det holder å se på seg selv.

En av dem som stadig bekrefter denne sannheten, er den pensjonerte kirurgen Kjell J. Tveter. De seneste årene har han vært ganske aktiv med bøker og foredrag, samt en rekke leserinnlegg. For mange er han etterhvert blitt en av de mer kjente kristne stemmene.

Da er det beklagelig at han ikke etterprøver sine argumenter bedre.

Jeg strever ikke med motivet hans, men med metodene. Koblingen av iver og velmenhet er ikke alltid like vellykket når man skal legge frem en sak. Jeg er ikke alltid uenig i konklusjonene, men ofte i argumentene. Som så mange med sterke overbevisninger sliter Tveter med kritisk distanse.

Resultatet er en beklagelig blanding av nærsynthet og tunnelsyn når han argumenterer. Støtter noe kristen tro, må det være sant, siden kristen tro er sann.

Jeg skal komme tilbake med kommentarer til hans seneste bok med argumenter for intelligent design i naturen, med den pussige tittelen Livets Mysterium - Om intelligente årsaker i naturen. Skulle jeg skrevet en slik bok ville jeg nok valgt undertittelen "Om intelligente årsaker bak naturen" eller "Om effekter i naturen av intelligens".

Jeg er kort sagt noe usikker på om Tveter egentlig mener at de intelligente årsakene befinner seg i naturen.

Da er jeg mer sikker på at han mener at det finnes matematisk spor i Bibelen etter en bakenforliggende intelligens. Dette fremkommer i et leserinnlegg i Dagen i går. Blant grunnene til at Tveter er overbevist om at Gud finnes, er at den russiske matematikeren Ivan Panin (1855-1942) skal ha funnet et detaljert og gjennomført 7-tallsystem i Bibelens tekster.

Tveter forteller at 

Panin oppdaget at alle 66 bøker i Bibelen er karakteristert av et tallmessig - numerisk - mønster hvor særlig 7-tallet gjorde seg bemerket. Når han summerte setninger eller skriftavsnitt etter visse kriterier, ble tallverdien alltid delelig på 7. Dette går igjen på nesten hver eneste side i hele Bibelen.

Tveter baserer seg antagelig på den kristne bestselgeren Grant R. Jeffreys Guds egen signatur når han snakker om dette som et mulig fingeravtrykk av Gud.

Mange er overbevist om at Panins funn er uttrykk for Guds fingeravtrykk. Sekulær litteratur mangler fullstendig et slikt tallmønster. Man har forsøkt å skrive meningsfulle tekster i et slikt 7-tallssystem, men ingen har lykkes i det. Kristne bør uansett ha kjennskap til Panin og hans arbeider. Det blir for lettvint å se bort fra det faktum at Panin brukte 50 år av sitt liv på dette arbeidet.

Tveter bruker altså en argumentsjonsform som minner om hersketeknikk. Hvem vil våge seg til å imøtegå noe som en person har brukt 50 år av sitt liv på?

Jeg har likevel en vag mistanke om at Tveter ikke ville forsvart evolusjonslæren med at "Det blir for lettvint å se bort fra det faktum at Darwin brukte 50 år av sitt liv på dette arbeidet".

Ja, kristne bør ha kunnskap om Panin og hans arbeider, og da spesielt om kritikken av dette. For den er grundig og god. Den er heller ikke ny. Man trenger ikke lete lenge etter den. En av de beste gjendrivelsene er skrevet for over 15 år siden av Stein Arild Strømme som gikk bort så alt for tidlig i fjor.

Og dette er altså ingen tilfeldig forbipasserende synser. Strømme var professor i ren matematikk ved Universitetet i Bergen og i mange år aktiv i Askøy misjonsmenighet.

Noe av det som kjennetegner vitenskap og seriøse fagpersoner er at de evner å etterprøve også påstander og argumenter som støtter deres eget syn. Blant mye som taler Strømme til ære er at han også gikk kristen apologetikk etter i sømmene. Han opprettet til og med en nettside for dårlig apologetikk.

Noe av det han var lei seg for var at kristne kunne stille seg selv og indirekte andre kristne i dårlig lys ved å fremme tåpelig eller tvilsom argumentasjon. Som altså Panins.

Strømmes kritikk av dette har ligget på nettet i mange år og er ikke imøtegått så vidt jeg vet.

Hvis Tveter mener kritikken ikke holder, bør han ta seg bryet med å imøtegå den. Ellers vil han etterlate inntrykket av at han ikke er interessert i å sjekke om det finnes kritikk, eller ikke en gang kan forestille seg at noe slik finnes finnes - eller ønsker at ingen skal bli kjent med den.

Hva er det så Strømme viser?

Det er ganske mye som del av en grundig imøtegåelse av Jeffreys Guds egen signatur - og han henviser til enda mer.

Dette er en dårlig bok. Den vrimler av feil: fra slurv via naivitet til bevisst misvisende fremstilling. Boken setter kristentroen i et dårlig lys, og kan villede mange kristne som ikke har tid, forutsetninger eller anledning til å sette seg inn i dens påstander eller gå dem etter i sømmene. Det ligger meg sterkt på hjertet å nå ut til så mange som mulig med en advarsel mot å bruke den, både til personlig oppbyggelse, forkynnelse og evangelisering.

 Flere bør legge seg Strømmes råd på hjertet:

Han er ikke snauere når han kommer til Panin som han har satt seg grundig inn i, blant annet ved å skaffe seg "samtlige av Panins verker som fremdeles er i trykken, deriblant hans greske utgave av NT".

Når sistnevnte er viktig, er det fordi Panin mente man kunne bestemme riktig grunntekst ved å se om den stemte med hans mønstere.

Strømme viser ved flere eksempler at Panin overdriver, at påstander om sammentreff er avhengige av hverandre (det er altså færre "merkeligheter" enn han hevder).  Jeffrey nevner 11 slike knyttet til 1. Mos. 1:1.  ("I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden").

1. Antall hebraiske ord er 7.
2. Antall bokstaver er 28 = 7 x 4.
3. De første tre ord inneholder 14 = 7 x 2 bokstaver.
4. De siste fire ord inneholder 14 = 7 x 2 bokstaver.
5. Fjerde og femte ord har 7 bokstaver tilsammen.
6. Sjette og syvende ord har 7 bokstaver tilsammen.
7. De tre hovedordene: Gud, himmel, jord har tilsammen 14 = 7 x 2 bokstaver.
8. De fire resterende ord har tilsammen 14 = 7 x 2 bokstaver.
9. Det korteste ordet i verset er det midterste, som har 2 bokstaver. Men sammen med ordet til hø yre eller venstre blir det 7 bokstaver.
10. Den numeriske verdien av fø rste, midterste og siste bokstav er 133 = 7 x 19.
11. Den numerisk verdien av f ørste og siste bokstav i alle ordene er 1393 = 7 x 199.

Ser vi etter (og det bør vi) oppdager vi at punktene 1, 3, 5, 6 og 7 automatisk fører til 2, 4 og 8.
Som Strømme viser blir her fem uavhengige trekk presentert som åtte. Videre ser vi at

Trekk nummer 9 er temmelig intetsigende. N ar vi kommer til trekk nummer 10 og 11, må vi spø rre oss: Hvorfor skulle man ta akkurat disse utplukkene av bokstaver? Det er lett å forestille seg mange andre utvalg av bokstaver. For trekk 10 må man dessuten spørre seg hva som er den "midterste" av 28 bokstaver. I den norske utgaven står forresten "største og siste bokstav" i trekk nummer 11, men dette er en feil.

Som foreløpig konklusjon står vi igjen med fem håndfaste trekk, og tre litt mer tilfeldige, som er delelige med 7, av de 30 som blir annonsert. Når vi betenker at de fleste ord på bibelsk hebraisk har fra 1 til 6 bokstaver (i de fem Mosebøkene er det bare 329 ord som er lengre, ifølge James Price), er det igrunnen ikke så overraskende at to naboord tilsammen har 7 bokstaver, eller at tre utvalgte ord tilsammen har 14. At setningen har 7 ord, er heller ikke spesielt sl ående.

Panin kommer ikke bedre ut av andre eksempler, og Jeffrey kommer enda dårligere ut når han til og med presterer å gjengi Panin feil.

Uansett viser Strømme at Panin har manipulert resultatene. Det er han selv som bestemmer hva han skal se etter. Han følger altså ikke samme regel gjennom Bibelen og finner identisk sammenheng med 7. Nei, skal han finne noe som går opp i 7, må han stadig bytte regel.

Det er ikke slik at det er regelen som fører til resultatene, det er ønsket resultat som fører til reglene.

Dermed er det i motsetning til hva Tveter sier, fullt mulig å finne mønstre også i andre verker, sekulære som religiøse.

Uansett hvor slående man måtte finne Panins mønstre, er det nødvendig å stille spørsmål ved den statistiske analysen som gjerne følger med. Det fremholdes at slike mønstre er så fantastisk lite sannsynlige at det, bare av den grunn, må være snakk om Guds verk. Hvis tilsvarende mønstre kan finnes i hvilken som helst tekst, faller overbevisningskraften bort.

Og det gjør de. I tillegg til at det ikke er vanskelig å finne helt andre mønstre i Bibelen, så lenge man selv får bestemme og bytte regler eller behov.

Det ville overraske meg om Jeffrey eller Tveter hadde argumentert like ivrig for Panin om de visste at Koranen kan støttes på samme måte. For det finnes 

tilsvarende argumentasjon for at Koranen er bokstavelig skrevet av Gud, for eksempel. (Der er det mange trekk som er delelig med 19.) Et annet eksempel finner man i McCormack, R., The Heptadic Structure of Scripture, Marshall Brothers Ltd., London, 1923. McCormack gjorde sine egne studier av Matteus' føtste kapitel, og publiserte en tilsvarende serie av trekk som var delelig med 7. Ser man nærmere på de to arbeidene, finner man at de opererer med to ulike varianter av den greske teksten. Panins trekk passer ikke på McCormacks tekst og vice versa. Dette støtter ikke opp om det synspunkt Panin hadde om at hans mønstre garanterte at han hadde den riktige tekstvarianten.

For å komme i mål må Panin løpende endre fremgangsmåte. Han skifter igjen og igjen metode for å finne mønstre. I tillegg leter han over ulike typer tekstmengder. Dels baserer han seg på antall bokstaver, dels på bokstavenes tallverdi (finnes både for hebraisk og gresk), dels på summer og kombinasjoner.

Eller mer presist de vrier som for anledningen passer best, som "alle konsonanter i ord som ikke er substantiv", eller "vokaler i begynnelsen av en setning" eller "alle bokstaver i første og siste ord i setninger".

Slik Strømme viser, bruker Panin.

1. Alle bokstaver i teksten.
2. Alle bokstaver i teksten som står først i et ord.
3. Alle bokstaver som står sist i et ord.
4. Bokstaver på odde plass i et ord. (1, 3, 5-te osv.)
5. Bokstaver på jevn plass i et ord.
6. Bokstaver i et ord på odde plass i setningen.
7. Bokstaver i et ord på jevn plass i setningen.
8. Bokstaver i starten av en setning.
9. Bokstaver på slutten av en setning.
10. Bokstaver i midten av en setning.
11. Vokaler.
12. Konsonanter.
13. Bokstaver i navn.
14. Bokstaver i artikler.
15. Bokstaver i verb.
16. Bokstaver i substantiv.

Resultatet er et så stort antall kombinasjonsmuligheter at det ikke er til å unngå at man finner ett eller annet som passer.  I stedet for å fortelle noe om Guds intelligens, røper det noe om menneskers.

Det hele virker faktisk mot sin hensikt. Dess mer man finner, dess mer viser man at man kan finne hva som helst hvor som helst.

Det verken Panin eller hans tilhengere ser ut til å være klar over, er at dess flere typer tall han presenterer, dess svakere blir den statistiske signifikansen. På samme måte som bibelkodene, bare enda tydeligere, er det altfor stor frihet i valg av trekk å se etter.

Kort sagt lurer man seg selv. Man bruker ikke samme metode i hele Bibelen, men bytter på for å finne ett eller annet, hva som helst, som på en eller annen måte kan handle om tallet 7. Det man finner i ett avsnitt, finner man ikke i neste avsnitt.

Utfordringen er ikke akkurat fravær av funn.

Vi oppdager ikke at Panins mønstre mangler. De skapes rett og slett av metoden. Som for første setning i dette avsnittet. Teller du, kommer du til syv ord. Som i samtlige andre setninger i avsnittet. De tre første ordene er 14 bokstaver. Første setning har 35 tegn med punktum. 14 og 35 kan deles med 7.

Det er likevel ikke helt sikkert at avsnittet er et gudsbevis.

Filosofisk supplement

Som lovet i omtalen av temanummeret av Filosofisk Supplement om apologetikk, ble det mer skrivning fra Davidsen og Søvik om bladets anmeldelse av vår bok. 

Vi er takknemlige for at Tomas Midttun Tobiassen har skrevet en grundig anmeldelse av boken Eksisterer Gud?, selv om vi stort sett er uenige i hans kritiske innvendinger. Både av den grunn og fordi vi synes temaet er så interessant, har vi lyst til å skrive en kommentar til anmeldelsen.

Blant det vi tar opp er overskrift og vinkling som vi vel ikke akkurat syntes traff så mange spikre på så mange hoder.

Både anmeldelsen og dens tittel gjør et stort poeng av at vi har valgt en definisjon av «eksistere» som gjør at boken Eksisterer Gud? ikke eksisterer. Det er fordi man må skjelne mellom bokens tankeinnhold og det konkrete eksemplar man holder i hånden, og bokens tankeinnhold kan i følge Tobiassen ikke påvirke hvordan noe er eller beveger seg i verden. Det kan det jo naturligvis – det har jo påvirket Tobiassens tanker og hjerne.

Viktigere enn det er som forklart på side 21 at vi kan «si at alt som kan uttrykkes, også eksisterer», men vi fortsetter med at i vår diskusjon er søkelyset «rettet på ‘væren’ i smalere forstand». Vi understreker altså i boken at vi er interessert i et snevrere eksistensbegrep når det gjelder spørsmålet om Guds eksistens. Dermed treffer ikke anmeldelsen med denne overskriften og vinklingen. Boken avviser slett ikke at noe sånt som dens tankeinnhold eksisterer, men presiserer at det vi spesifikt ønsker å vurdere er om Gud eksisterer som mer enn tankeinnhold. Både teister og ateister er enige om at gudsbegrepet eksisterer som en tanke (selv om man kan tenke forskjellig om Gud), men er uenige i om gudsbegrepet også refererer til en Gud som kan ha kausal effekt i verden. 

Vi har dermed gjort en hensiktsmessig avgrensning av eksistensbegrepet tilpasset den aktuelle debatt om Guds eksistens, og som er nøytralt for begge sider. Det betyr at vi har gjort en god normativ begrepsdefinisjon, og det er derfor ingen innvending å si at det samme begrepet ville passet dårlig om vi skulle diskutere om boken Eksisterer Gud? eksisterer – for det er jo ikke det vi diskuterer!

Resten kan du altså lese her.

Salongradikal apologetikk

Som noen kan mistenke, har jeg skrevet en del utenom bloggen i det seneste og noe av dette skal presenteres på Salongen i morgen 19. september kl. 18.15, i Georg Morgenstiernes hus på Blindern.

Det handler mer bestemt om det nyeste nummeret av Filosofisk supplement som har apologetikk som tema.

I denne omgang skal snakkes om «apologetikk for allmenne sannheter», som også er navnet på en artikkel skrevet av Bjørn Are Davidsen i seneste nummer. Det skal blant annet bli tatt opp hvordan apologetikk er mer enn særkristne standpunkter, og mer om hvordan apologetikk kan fungere som redegjørelse for og forsvar av allmenne sannheter.

Selv om det nok er riktigere å si at dette går begge veier. Allmenne sannheter knyttet til historie, logikk, empiri osv. kan gi et bedre klima for rasjonelle samtaler generelt og rydde vekk myter og misforståelser som hindrer informerte samtaler om kristen tro og tanke.

I stede for faktabaserte samtaler er min erfaring at mange fort blir fordomsbaserte. Det er ingen grunn til å undervurdere behovet for å rydde opp i dette.

Så er det slik at apologetikk i noen sammenhenger er et litt negativt ladet ord. Dermed har jeg også et forsvar for apologetikk i artikkelen. Erfaringen er at uansett hva man står for, enten det handler om politikk eller livssyn, har noen et behov for å diskutere og forsvare sine standpunkter og i den forstand drive apologetikk for dem.

Samtaler mellom la oss si en Høyre- og SV-politiker mangler sjelden utfall mot den andre og forsvar for egne standpunkter. Selvsagt fungerer en del av dette "apologetisk", men at noen ikke liker å få stempelet på seg at man bedriver ... apologetikk betyr ikke at man ikke gjør det eller at argumentene automatisk er dårlige.

Kanskje er det likevel en forskjell i at kristne har lettere for å vedgå at man driver med apologetikk og at det er viktig. Samtidig som det også må være et ideal å vurdere om det er grunnlag for hva jeg selv måtte tenke er sant og rett og godt, slik at ikke alle konklusjoner står fast uansett innvendinger.

At kristen apologetikk kan være en seriøs geskjeft, fremgår også av lederen.  

Med dette nummeret har vi gleden av å presentere både apologetiske tekster fra noen av Norges mest aktive apologeter, tekster som diskuterer tradisjonelle religionsfilosofiske problemer, og et knippe kritiske vurderinger av mer eller mindre apologetisk litteratur. Atle Ottesen Søvik forteller oss i artikkelen «Kristen apologetikk i Norge – før, nå og fremover» om apologetikkens status i Norge. Søvik tar til orde for at kristne apologeter bør være mer metodebevisste, og forklarer hvordan en bestemt teori om sannhet kan være et godt metodologisk utgangspunkt for intellektuelt redelig apologetikk. Bjørn Are Davidsen går i «Apologetikk for allmenne sannheter» løs på moderne, feilaktige fremstillinger av kristendom og tro, som et steg i et forsvar for apologetikken selv. I likhet med Søvik etterlyser han respekt for rasjonelle og vitenskapelige standarder når det skal drives tenkning og debatt, også når temaet er Gud og gudstro.

Det er ikke sikkert nummeret blir dårligere av at Daniel Joachim Kleivens Scientisme – en filosofi uten fundament er blant de øvrige artiklene

Det kan også bekymre noen og glede andre at Tomas Midtun Tobiassen har anmeldt Eksisterer Gud? "med kvass penn" som "et ferskt eksempel på norsk apologetikk".

Det er altså nødvendig å skrive mer i Filosofisk Supplement i høst.

Ikke vel bevart

Blant argumentene man av og til hører om hvorfor islam er sannheten, er at Koranen er "autentisk bevart" slik nettstedet Finn Islam hevder.

Nå er det ikke forskere uavhengig av livssyn som sier dette, men muslimske apologeter.

Det som er spesielt ved Koranen er at bokens forfatter, som muslimer mener er Gud, påtar seg selv ansvar for å bevare den. Allah sier (oversettelse av betydningen):

«Sannelig, det er Vi som har sendt ned Koranen og sannelig, Vi vil beskytte den (fra korrupsjon).»

Det at en bok ikke skal ha blitt forandret på over 1400 år er ekstraordinært, om det er tilfellet. Dette verset gir oss en mulighet til å verifisere om Koranens løfte er holdt, i tillegg til dens autentisitet.

Skulle man tatt et steg til siden, er det ikke vanskelig å tenke seg grunner til at at en tekst er bevart. Dess kortere tekst, dess lettere. Dess mer styring av prosessen, dess enklere.

I tillegg er det ikke lett å se at dette er noe argument for noe som helst. Få tror på Tor og Odin fordi vi ikke har så mange varianter av Den eldre Edda.

Men er så Koranen bevart autentisk, hundre prosent, over 1400 år?

Svaret er ikke overraskende nei. Eller rettere sagt vi vet ikke.

For vi har altså ikke originalen.Vi har heller ingen tidlige hele avskrifter.

Når vi likevel har en ganske enhetlig teksttradisjon er grunnen at tekststykkene man hadde rundt år 650 i følge senere overleveringer ble samlet og sortert av en komité til en offisiell versjon.

Som Finn Islam skriver skjedde dette på kalifen Uthmans ordre.

Den tredje kalifen Uthman ibn Affan, fikk Zaid til å lede en komité som lagde flere kopier fra dette originale manuskriptet, som ble sendt til de store islamske provinsene.

Mens Finn Islam ikke nevner at da det også ble sendt melding til provinsene om å ødelegge alle andre versjoner og tekstfragmenter.

På mange måter snakker vi altså om en ganske selvoppfyllende profeti. Det finnes vanskeligere kunster enn å etablere og bevare en "autentisk tekst" hvis man er kalif.

Dette viser da også en avgjørende forskjell mellom teksthistorien til Koranen og Bibelen. For Koranen handler det om en prosess styrt ovenfra, mens bibelske tekster ble spredt nedenfra i ulike menigheter over et stort område frem til 300-tallet.

Det er ikke underlig at det utvikler seg noe ulike teksttradisjoner uten makthavere som bestemte riktig tekst med sverd og soldater. Eller som i perioder forsøkte å ødelegge tekstene som fantes, som keiser Diokletian rundt år 300.

Dermed er det interessant at når Finn Islam trekker frem tekstforskeren Bart Ehrman er det selektivt, på Bibelen. 

Ikke bare er det avvik mellom ulike bøker i Bibelen, men det er også uoverensstemmelser innenfor noen av bøkene. Det er et problem som historiske kritikere lenge har tilskrevet det faktum at Evangelieforfatterne brukte ulike kilder som grunnlag. Og noen ganger var disse kildene, da de ble satt sammen, i konflikt med hverandre.

Nå er ikke dette akkurat underslått av kristne og det finnes en lang tradisjon for å behandle dette. Men det er et dårlig argument mot kristen tro at man manglet en kalif som Uthman og ikke luket vekk forskjellene.

Det er ikke sikkert alle vil se det som et gudsbevis om Kirken på 300-tallet hadde fjernet Markus, Matteus og Lukas og bare beholdt Johannes-evangeliet.

Hvor stor betydning har så disse forskjellene i følge nettopp Ehrman? Svært liten.

the vast majority of the hundreds of thousands of differences are immaterial, insignificant, and trivial.   Many of them cannot even be represented by different translations of the (different) Greek texts into English.  Probably the majority matter only in showing that Christian scribes centuries ago could spell no better than my students can today.   And *they* didn’t have dictionaries!  Let alone spell check.

Ingen forskjeller er så store at de har betydning for kristne læresetninger. 

none of the variants that we have ultimately would make any Christian in the history of the universe come to think something opposite of what they already think about whatever doctrines are usually considered “major.” 

Så er det en annen sak at Ehrman mener det har betydning av andre grunner og er kritisk til fundamentalister som oppfatter Bibelen omtrent slik muslimer oppfatter Koranen.

Mens det er en klar kristen tradisjon for at det er Jesus som er Guds Ord (logos) og at Bibelen ikke er diktert av Gud, er det en lang muslimsk tradisjon for at Koranen er Guds Ord og diktert av Gud.

Det er derfor det også er slik at oversettelser av Koranen ikke er ekte vare. Kun grunnteksten er god nok og det er dermed den man ønsker å lære utenat.

Når få kristne er opptatt av å lære seg Bibelen på originalspråket skyldes det ikke at man er mindre enn 100 prosent sikker på grunnteksten. For det første er oversettelser ikke bare noe man tillater, de er viktige for Bibelen skal være tilgjengelig for flest mulig.

For det andre er Bibelen fire-fem ganger så lang som Koranen. Skal man først snakke om gudsbevis, ville sikkert noen oppfattet kristen utenatslæring av Bibelen som det.

Men er så Koranen autentisk og uendret?

Skal vi avklare det, må vi altså for det første vise at ingen svært tidlige manuskripter er det minste forskjellige  fra dagens etablerte tekst på noe område.

For det andre må vi vite at den vi har nå er lik originalen. En måte å vurdere det på er å se på den eldste bevarte Koranen. Er det f.eks. den som Finn Islam nevner?

Noen av kopiene av det originale manuskriptet som ble bevart hos Profetens kone, eksisterer fortsatt i dag. En av dem ligger i museet i byen Tasjkent i Usbekistan, Sentral-Asia. UNESCOs verdensarvliste, en gren av De forente nasjoner (FN), sier at: «Det er den endelige versjonen, kjent som Uthmans mushaf.» Dette eksemplaret er bevis på at Koranens tekst vi har i dag er identisk med den fra tiden til Profeten og hans følgesvenner.

Nei, dette er altså ikke originalen, selv om det skulle stemme at den er en tidlig avskrift.

Videre er det det ikke hele Koranen. De eldste helt bevarte manuskriptene er fra 800-tallet, altså nær to hundre år etter det som senere tradisjoner sier var tidspunktet for originalen.
Forskere har med andre ord verken noen "original" eller hele avskrifter av den.  Man vet strengt tatt ikke hvilken generasjon de eldste bevarte utgaver tilhører.

Dermed er det nettopp behov for å få noen som Bart Ehrman til å forske på Koranen og tidlig islam på samme måte som på Det nye testamentet.

Slik en solid og seriøs forsker som Fred Donner ved universitetet i Chicago har gjort noen tiår. 

Partly what compels Donner’s revision of the historical record is the scarcity of sources written during and right after Muhammad’s lifetime. The date of the Quran itself is “a subject for debate,” he says, although he believes it was written by the end of the seventh century, within 30 or 40 years of Muhammad’s death. “There’s a serious source problem for anything dealing with early Islam,” Donner says. “This has been known for a long time. The problem is, the sources describing Islam’s origins are mostly written later,” in some cases hundreds of years later. “Actual documentary evidence is sparse, but the bits we have suggest that the traditional narrative isn’t exactly right.” 

Dette omfatter altså både selve Koranen og kildene til Muhammed og Koranens historie.

Når vi ikke vet hvordan utgangspunktet var, er det altså ikke mulig å vite at Koranen er hundre prosent "autentisk".

Og kan vi ikke vite at det, kan vi ikke bruke det som argument for islam.

Bortforklaringsapologeter og andre kaoskrefter

Når jeg fra tid til annen tar på vanlige klær og googler eget navn, er selvsagt eneste mulige forklaring en uvanlig mangel på frykt.

Sagt på en annen måte er det mye man skal høre før ørene faller ut.

Dermed er det ikke behov for å spikre puter i taket når google lander på Diskusjon.no og en tråd som viser at selv om det er ulikt hvor mye folk får med seg fra diskusjoner, har man i hvert fall  som vi var inne på i går fått med seg at Dakwins er på vei ut.

Eller Richard Dawkins has lost... som tråden heter.

Mens man ikke helt har fått med seg hva undertegnede står for.

Saken er altså at noen opplever en endring i maktbalansen siden nyateismens guttedager, selv om språkføringen er som alltid. Debattant LiamH uttrykker seg dermed slik:

Det er ikke sikkert det Ateismen som er blitt svakere eller annerledes, det kan godt være at de religiøse har vent seg til tanken om å møte mer motstand og kritiske spørsmål rundt sitt livssyn og alt det dårlige som det fører med seg, som igjen gjør at Ateistene kan bli mindre aggressive for å bli hørt.

Mens Mailman13 mener dette ikke er helt sikkert. Og trekker fram et par navn det går an å dra kjensel på.

Kan også bare være at frontene har flyttet seg litt.

Om man tar for seg argumentasjonen til de nye liberale bortforklarings-apologetene som er blitt rådende nå om dagen, så. Kanskje mest inspirert av William Lane Craig, våre lokale apologeter som Bjørn Are Davidsen, Hallvard Jørgensen et.al fører eksakt samme argumentasjon, selv om dem helt sikkert vil protestere mot det så snart et problem oppstår.

Hva er det så disse liberale bortforklarerne gjør?

Her er konseptet at gud reduseres fra en personlig entitet som åpenbart i bibel/koran/tora/whatever til et mer ullent filosofisk begrep om det som måtte eksistere før og utenfor universet. Det som er problematisk er symbolsk og kan tolkes bort (gjennom "dype metafysiske betraktninger" og den slags), og fundamentalt appeleres til egoet vårt for å vise at denne guden "helt åpenbart" eksisterer (hvis ikke gud, hvorfor kan jeg da være så spesiell). Mytologien og dogmene må holdes på en armlengdes avstand.

Mens man altså selv holder det å lese noe noenlunde seriøst om klassisk kristen tenkning i historien på mer enn én armlengdes avstand. Og i hvert fall ikke tar seg bryet med å lese bloggen til omtalte Jørgensen eller Dekodet, eller noen av mine bøker. Eller tenker at når flere enn Craig argumenterer i favør av kristen tro er eneste forklaringen at de er inspirert av ham.

Og det er selvsagt helt utenkelig at vi alle kan være inspirert av andre. Eller rett og slett (og her er det igjen bare å klype seg i armen) i likhet med folk flest forsøker å forklare hvorfor vi tenker at våre meninger har noe med sannheten å gjøre.

I stedet lager man seg motdebattanter i sitt eget bilde. Siden jeg ikke er fundamentalist tilhører jeg altså en tåkete moderne og liberal gruppe som driver med bortforklaringer.

Selv om det er fundamentalismen som er en marginal og moderne utvikling og ikke vokste fram før på 1900-tallet.

Men siden man er for opptatt av å si noe selv til å høre etter hva andre sier, fortsetter tiraden.

Det interessante her er jo egentlig at dem riktig nok eliminerer alle konflikter mellom naturvitenskap og religion så behovet for å sette spørsmålstegn ved veletabelert kunnskap som karbondatering, evolusjonsteori og moderne kosmologi forsvinner. Men det gjør også koblingen til mytologien og dogmene, så dem som står for en slik teologi får like mange motstandere i religiøse leire som blant ikke-religiøse... "Hva er det du påstår, skjedde ikke syndefloden på ordentlig?"

Ja, det hender jeg får spørsmål fra kristne om "syndefloden", men langt færre enn om jeg skulle hevde at Bibelen er bokstavelig sann på alle punkter.

Dawkins og Hitchens er effektive mot gårsdagens bokstavtro religiøse, men disse dør ut i stor grad med vår foreldregenerasjon.

Dagens "universitetsteologi", som noen kaller det, bør angripes på andre måter. Mest for hvor innholdsløs den er.

Nå er ikke dette noe nytt. Uten sammenligning forøvrig møtte en viss G.K. Chesterton (som få har kalt  universitetsteolog eller beskyldt for tåketale)  en tilsvarende holdning da han debatterte sin tids nyateist, Clarence Darrow (ja, han), for et par generasjoner siden.

  

As Chesterton summed it up, he felt as if Darrow had been arguing all afternoon with his fundamentalist aunt, and the latter kept sparring with a dummy of his own mental making. 

At Chesterton dermed kunne være enig med Darrow i angrepet på fundamentalister er kanskje ikke så underlig. Selv om det for enkelte kan virke forvirrende.

Chesterton’s rebuttal began with, “It may come as a surprise to you, Mr. Darrow, and perhaps to all of you in the audience, but I agree entirely with everything you have said.” According to Madigan, this approach threw Darrow into utter confusion.

Så er spørsmålet om de glade debattanter på Diskusjon.no også er modige nok til å google og la seg forvirre.

Tiltalte på video

Etter som serien med kjappe svar på kjip tiltale likevel er lagt ut her, kan jeg vel våge meg på å dele saken.

Her er forøvrig svaret på hvorfor du ikke bør lese Svar på tiltale.

Tanker om tro

Muligens er ikke alle like overrasket over at det forekommer lesning av at mer enn humanetisk stoff her på bruket.

Noen ganger skrives det rimelig oppegående til og med om kristen tro. Eller egentlig ganske ofte, hvis man beveger seg utenom aviser og debattfora, eller mytemaskinene som det heter på fint og i Da Vinci Dekodet.

Theofilos er uten tvil Nordens beste tidsskrift om rasjonalitet og religion, tro og tanke, teologi og apologetikk. Noe av det nye i 2012 er at deler av bladet er godkjent som fagfellevurdert og dermed et sted akademikere kan få publiseringspoeng.

Det bør ikke forundre at ikke alt er like lettlest.

Seneste nummer presenterer både uforståelige ting for sivilingeniører som hermenutikk og postmodernisme, via Det ondes problem, studier av kristent ungdomsarbeid, Harry Potter og Hunger Games, til forholdet mellom tro og vitenskap, i lys av Alvin Plantingas seneste bok.

Og, ja, en viss Bjørn Are Davidsen er nevnt også her, selv om han dessverre ikke får like mye omtale som i Humanist.

Altså bare å løpe til nærmeste internett og bestille.

Skyldig svar - 2

Da fortsetter vi gjennomgangen av Aurebekks kritikk av Svar skyldig. Del 1 finner du her.

Denne gangen handler det altså om hvorvidt teologi er vitenskap. 

På side 120 hevder Davidsen at teologi er et vitenskapelig fag (”selvsagt kan man forske på teologi”). Til inntekt for dette synet tar han litteraturprofessor Øyvind T. Gulliksen, som hevder at teologi ganske enkelt er ”skriftvitenskap”. Riktignok mener Davidsen at teologi også er noe mer, nemlig ”læren om Gud” (121), men går ikke nærmere inn på hvilke konsekvenser dette får. Jeg har annetsteds argumentert for at hvis teologi er læren om Gud, så er teologi ikke vitenskap. Min argumentasjon kort oppsummert: Hvordan kan man kalle noe vitenskap hvis selve hovedforskningsobjektets eksistens er en ren hypotese som folk har vært dypt uenige om i flere tusen år, og som de fleste teologer ikke tror man kan bevise vitenskapelig? Dermed mener jeg også at Davidsen begår en selvmotsigelse når han på den ene siden hevder at man kan forske på teologi samtidig som man ikke kan begrunne Guds eksistens empirisk.

Nå kan dette kanskje høres litt underlig ut. Hvorfor skulle Davidsen begynne å diskutere dette og så påståelig hevde at teologi er vitenskap?

Dette handler kort sagt om et tilsvar til Richard Dawkins' påstand om at teologi er tomhet i noen avsnitt der han sier mye rart om teologi og teologihistorie. Det er interessant og kan muligens tolkes som støtte at Aurebekk ikke kritiserer mine andre kommentarer til påstandene i disse avsnittene.

Mitt korte svar som burde vært mye lenger var å si at teologi har konkrete data, som tekster. Det er ikke slik at teologene konkluderer ut fra private fantasier eller påståtte egne åpenbaringer.

Men Aurebekk er altså ikke fornøyd med den type svar. I linken han henviser til oppgir han bl.a. Pannenbergs Theology and the Philosophy of Science fra 1976, men er tydeligvis uenig i perspektivet, fordi Guds eksistens etter hans skjønn - og, ser det ut til at han mener, Davidsens (vi kommer tilbake til dette) - ikke kan begrunnes empirisk.

Etter min mening har vi altså kommet dit hen i argumentasjonen, at enten så må teologien ha universelle sannhetspretensjoner, og på en eller annen måte forutsette at Gud og det guddommelige faktisk (Barth) eller hypotetisk (Pannenberg) eksisterer, eller så reduseres den til en deduktiv virksomhet som kan være interessant for teologen og de troende i det bestemte kirkesamfunnet, men som vil være fullstendig uinteressant for oss andre.

Men hvis teologien velger det første, så har vi altså den besynderlige situasjonen at teologien forutsetter et fenomen hvis eksistens har vært omstridt i flere tusen år, og der troen på dets påståtte egenskaper, handlinger og eksistens er dalende i den moderne verden, og der det blant de troende faktisk er en utbedt oppfatning at fenomenets eksistens er umulig å fastslå – eller til og med sannsynliggjøre. Dette kan ikke på noen måte sammenliknes med situasjonen for andre humanistiske fag, slik Wyller påstår (Aftenposten 09.11.10). ”Normer og rettsregler, differens, kulturell kapital, innlevelse og ansvarlighet” er fenomener som uten tvil ”finnes” i enhver rimelig betydning av ordet. Selv om man som Pannenberg krever at teologien ikke forutsetter Guds eksistens, men at den stilles som en hypotese som må begrunnes som det meste ellers, så er dette likevel ikke nok for at teologien egentlig er vitenskapelig. Man kan ikke kalle et fag vitenskapelig hvis en avgjørende forutsetning etter flere tusen år fremdeles er en ren hypotese, og der det (sannsynligvis) ligger i sakens natur at hypotesen ikke kan bekreftes.

Spørsmålet er imidlertid om dette er så firkantet som Aurebekk legger opp til.

For det første er det slik at mange deldisipliner innen teologien opplagt er vitenskapelige i den forstand at det foreligger data man kan etterprøve og danne hypoteser på grunnlag av.

Vi snakker nærmere bestemt (og her tar jeg det bare kort, dette kan begrunnes mer inngående) om tekstvitenskap, kirkehistorie (som altså er historievitenskap), etikk (som tilhører filosofifaget, og der det er et poeng at uansett om man på ulike måter anvender eller refererer til  Jesus eller Paulus eller Hume eller Kant eller Bentham eller Mill eller helt andre vinklinger og verdier, kommer man ikke unna at alle premisser er diskuterbare og i den forstand ikke fastlagte eller sannsynliggjorte) og religionsfilosofi (som altså også tilhører filosofifaget).

Det vi står igjen med er systematisk teologi og dogmatikk.

Men forutsetter ikke disse at Gud eksisterer? Jo, selvsagt. Som jeg sier i Svar skyldig (121) er det slik at

I en verden uten Gud hviler teologi dypest sett på tomhet, uansett hvor vitenskapelig og viktig faget kan være for ulike grupper. Hvorvidt vi lever i en verden uten Gud bør imidlertid ikke avgjøres av slagord og sitater som spiller for galleriet.

Men før vi kommer til spørsmålet om Gud finnes, kan vi jo se på om dette kravet - altså at "fenomenets eksistens" skal være mulig å fastslå eller sannsynliggjøre for at noe skal kunne kalles vitenskap. Og når vi gjør det skal vi ikke bare sammenlikne med andre humanistiske fag.

For det er for det andre slik at en rekke (mulige) saksforhold som fri vilje, verdier, selve årsaksbegrepet, eksistensen av en ytre verden, sjel, tilfeldighet (f.eks. om københavnerskolen er rett tolkning av kvantefysikken?), nødvendighet osv. er blitt diskutert og forsket på med ulike typer metoder og vurderinger og forhåpentligvis vil fortsette å bli det.

At eksistensen av få om noen av disse kan la seg fastslå, er ikke til hinder for at det man her driver med kan betraktes som vitenskap (og eksistensen av den ytre verden og av ulike typer årsaksforhold (selv om f.eks. Hume hevder at årsaksforståelsen vår handler om psykologiske assosiasjoner) er da også viktige premisser innen vitenskap).

På samme måte som forskning og teoridannelse om memer, multivers, strengeteori osv. der man vel heller ikke har eller alltid kan få fastslått eller sannsynliggjort fenomenets eksistens.

Når det så gjelder Gud handler heller ikke dette om å forutsette noe som utvilsomt sant, men at man slik Pannenberg sier har Gud som en hypotese man ønsker å teste. Jeg mener det er mulig å argumentere for at dette kan gjøres ganske så vitenskapelig, selv om ikke konklusjonen nødvendigvis vil være hundre eller engang femti prosent sikker.

Mitt hovedpoeng om dette i andre kapittel i Svar skyldig er ikke at det er umulig å teste en slik hypotese, men rett og slett at Gud ikke er en gjenstand i naturen og det derfor ikke er "det samme å lete etter en Gud bak universet, som etter gull på Finnmarksvidda".

Det er kort sagt vanskelig å drive naturvitenskap på noe som ikke er natur.

Men som jeg er inne på i diskusjonen om Dawkins i kapittel 5 ("Er Gud en vitenskapelig hypotese", side 159) er det likevel mulig å vurdere Guds eksistens som en rasjonell og etterprøvbar hypotese.

Skal vi vurdere de konkurrerende hypotesene om Gud finnes eller ei, må vi ikke tjuvstarte med kjente fasitsvar som at vi finnes. Vi må se på spørsmål som ”hvis vi ikke visste noe som helst annet om tilværelsen enn at det ikke eksisterte noen Gud, ville det da vært rimelig å tenke at det eksisterte et univers?”

Som antydet ovenfor, må vi også se på hvilken hypotese som best kan forklare at vi faktisk lever i et univers der liv i det hele tatt er mulig, der det har skjedd en overgang fra ikke-liv til liv, der vi har utviklet den type celler som vi har, og til og med fått bevissthet.

Vi må også se på hvilke ressurser som ligger i hver av hypotesene. Hvilke finner vi i et univers som dypest sett er upersonlig, uten vilje, godhet eller bevissthet, og utelukkende handler om materie og energi i bevegelse? Hvilke ressurser finner vi i et univers med utgangspunkt i et vesen med egenskaper som vilje, kjærlighet og kreativitet?

Spørsmålet om Guds eksistens er i den forstand en hypotese man kan etterprøve implikasjonene av empirisk. 

Veldig enkelt sagt er det slik at om hypotesen er at Gud har skapt verden i tid, må vi se om den har en begynnelse i tid. Er hypotesen videre at det finnes en intelligent skaper, bør vi vurdere om det er tegn på at verden kan være intelligent skapt. Er hypotesen at Gud er god, må vi se etter om det finnes godhet (og vi bør vurdere om Det ondes problem gjør gudstro selvmotsigende eller ei).

Dess mer vi ser at slike implikasjoner stemmer med hypotesen og ingen falsifiserer den, dess mer kan vi si at hypotesen er bekreftet.

Nå kan alle slike data (som at universet har en begynnelse i tid, at noe vi kaller godhet finnes, at initialbetingelsene for universet er svært komplekse/fininnstilte osv.) tolkes på ulike måter. Det er ikke slik at alle vil være enige i vurderingene, eller oppfatte gudshypotesen som svært sannsynlig, like lite som når det gjelder om verdier og etiske grunnsannheter er reelle (i motsetning til nominelle), eksistensen av memer, multiverset osv. som nevnt over.

Likevel regnes det altså som legitimt å kalle ulike typer faglige vurderinger, og analyser av slike mulige fenomener, for forskning og vitenskap. Det kan settes opp hypoteser med implikasjoner som kan testes, disse kan så justeres på bakgrunn av ulike typer vurderinger og analyser og så vurderes videre.

Om man ikke kommer helt i mål, eller ikke tror man kan komme helt i mål, er ikke det samme som å si at man ikke driver med vitenskap.

Vi skal se mer på dette med Gud og gudsargumenter senere, og om hvordan man kan/bør tolke det jeg har skrevet om hvorvidt Gud kan testes empirisk, men konklusjonen her er at det kan fremmes ganske solid argumentasjon for at alle deler av teologifaget kan regnes som litt ulike typer vitenskap, selv om Guds eksistens ikke er fastslått eller sannsynliggjort i såpass grad at de aller fleste vil konkludere med at Gud finnes.

Nå kan og bør man selvsagt si mer om dette. Men igjen er vi på et spørsmål som ikke berører noe kjernepunkt i Svar skyldig. Målet med boken var ikke å forsvare teologien som fag, men for å vurdere etterretteligheten av nye ateisters kritikk av religion.

Selv om målet med boka heller ikke var å bevise Guds eksistens, skal vi likevel se nærmere på dette i tredje del. Ikke minst skal vi se mer på om jeg kan ha uttrykt meg mer klønete enn godt er da jeg hevdet i kapittel 2 at Gud ikke kan bevises empirisk.

Skyldig svar - 1

Som nevnt har det kommet rimelig vettug kritikk av Svar skyldig (fra 2007, utsolgt fra forlaget), så det kan være greit å kommentere denne selv om det kommer en sterkt utvidet og kraftig oppdatert utgave i løpet av et par måneder (manus ble levert før sommeren).

Jeg skal i likhet med Jørgen Aurebekk ta dette over flere bloggposter og kan jo starte med det hyggeligste, rett og slett der han er enig. Vi sakser fra første bloggpost:

Davidsen innleder boken med å snakke litt varmt om fornuften. Her er det en del ok betraktninger, f.eks. at fornuften spiller en viktig rolle også når det gjelder menneskers religiøse tro. Han kritiserer både kristne fideister og religionskritikere (som f.eks. Dawkins) som mener at religion er tro på tross av fornuften. Videre er Davidsen opptatt av å avlive en del negative myter om kristendommen, f.eks. dette at kirken alltid har kjempet mot vitenskapen. Dette kommer han tilbake til i slutten av kapittel 5. Jeg synes også dette virker greit, men jeg må samtidig innrømme at jeg ikke har særlig innsikt i denne delen av kirke- og vitenskapshistorien. I kapittel 3 har Davidsen en del ok kommentarer til en del lettvinte ateistiske argumenter.

Slik varmer jo hjertet, og det er befriende å møte en som vedgår at han ikke selv har innsikt i alle sider av hva jeg skriver om (selv om det selvsagt er enda noen hakk morsommere å få ros fra en som har det).

Samtidig sier jo dette at han egentlig støtter mye av boken som altså er bygget opp med 6 kapitler, samt en innledning om hvor viktig det er med fornuften og rolige samtaler om de store spørsmålene. Kapitlene vi snakker om er nærmere bestemt

1: Postmoderne bokhyller
2: Svar skyldig?
3: Bare for å sette fast?
4: Følelser og fordommer
5: Dawkins dekodet
6: Har Jesus eksistert?

Tolker jeg Aurebekk rett liker han innledningen og første kapittel, samt tredje og fjerde. Hans kritikk handler om deler av kapittel 2, mye av kapittel 5 og noen detaljer i kapittel 6.

Det mest fundamentale er spørsmålet om Guds eksistens og min forståelse av Dawkins' argumentasjon.

Når det gjelder det siste kapitlet er innvendingene ikke grunnleggende (Aurebekk avviser ikke at Jesus har eksistert), men går på om jeg har godt nok grunlag for å avvise absolutt alle påstander om likheter mellom Jesus og omgivelsenes mytologier.

Men la oss ta dette etter tur, så får vi se om jeg har forstått ham rett - og i hvilken grad han etter mitt skjønn har rett i noe av dette, eller noe av betydning for konklusjonen.

Dermed kan vi starte med det noe mindre hyggelige, men heldigvis konstruktive fra en hånd som Aurebekks, altså kritikken.

I kapittel 2 (”Svar skyldig?”) kritiserer Davidsen ateisten Lars Gule for flere ting. Først gir han sannsynligvis en urimelig tolkning av Lars Gules argument om at det finnes to moderne apologetiske strategier, enten a) et forsvar for en bokstavtro fortolkning av Bibelen, eller b) å tolke alt i Bibelen så ullent og symbolsk at Bibelen ikke kommer i konflikt med vitenskapen. (47-48) Ut fra sitatene å dømme (jeg har ikke lest artikkelen) er det for meg åpenbart at Gule her ikke nødvendigvis mener at absolutt alle kristne kan plasseres i én av båsene, men at det er snakk om tendenser eller praktiske idealtyper. Og i så fall mener jeg at Gule har påpekt noe riktig.

Det er opplagt ikke urimelig å tenke at Gule ikke vil si at absolutt alle må plasseres i kun én av disse strategiene, men når man leser ham er det heller ikke urimelig å tenke at han mener dette er de typiske og toneangivende strategiene. Vi kan jo sitere ham for ordens skyld (Svar Skyldig, side 47):

Etter hvert som de klassiske forestillingene blir mindre og mindre troverdige, har det utviklet seg to strategier blant religiøse apologeter. På den ene siden de som likevel forsøker et gjennomført forsvar for de klassiske forestillingene, og hvor vitenskapens verdensbilde avvises og de hellige tekstenes absolutte sannhet understrekes. På den annen side liberalteologenes metaforiske forklaringer på de hellige tekstene utsagn, samtidig som vitenskapen innrømmes plass til å forklare virkeligheten, mens man forsøker å bevare et eget ”domene” for religiøse ”sannheter”. Hvilken strategi som vinner blant verdens religiøse, er ikke godt å si”.

Jeg kunne sikkert nyansert mitt forsøk på å nyansere dette bildet, men finner det vanskelig ikke å stå fast på at Gule får modernistiske ytterpunkter til å bli hovedalternativer. Noe som altså vanskelig kan leses annerledes annet enn som det hele handler om de som ("likevel") forsøker seg på å forsvare "klassiske" forestillinger (og dermed lander i en bokstavtro avvisning av "vitenskapens verdensbilde" = kreasjonisme) mot "liberalteologi".

Dette er imidlertid dels en karikatur av fortiden (bokstavtro kreasjonisme stammer primært fra 1900-tallet) og dels noe som overser svært mange og viktige posisjoner både historisk og i nåtiden. Siden jeg nå selv er av de som har drevet med noe som uoppdragent som "apologetikk" i Norge de seneste tiårene, og er kjent med mange andre i inn- og utland som har holdt med det dette, er min erfaring noen tødler forskjellig.

Men dette handler ikke om hvorvidt virkeligheten er annerledes (det er Aurebekk med på at den kan være), men hvorvidt Gule egentlig mente dette da han formulerte seg som over. Han vil sikkert gå med på at det finnes et bredere spekter enn to ytterpunkter, men det er tydelig at han da han skrev dette mente at en bokstavtro kreasjonisme er det klassiske standpunktet blant kristne og at hovedalternativet er metaforiske lesninger som han altså oppfatter som moderne og som handler om liberalteologi.

Min konklusjon på dette punktet er altså at Aurebekk dels ikke forstår min kritikk og dels ikke forstår Gule. Nå kan det være delte meninger om saken, og jeg kan jo selv ha misforstått eller overtolket Gule, men det rokker uansett ikke ved noen livssynsmessige konklusjoner i Svar skyldig.

La oss dermed ta noe mer livssynsmessig før vi runder av for i dag.

Aurebekk kritiserer videre min forståelse av tro og vitenskap:

Uansett mener Davidsen at Gule ikke kan kreve at kristne begrunner sitt syn gjennom vitenskapelig frembrakt kunnskap, for heller ikke moral og politikk begrunnes vitenskapelig. Davidsen mener f.eks. at pavens motstand mot prevensjon handler om verdier, ikke om fakta. ”Pavens holdning til seksualitet, HIV og kondomer har å gjøre med et syn på livet og verdier.” (51) Dette er nok feil. Pavens syn på livet og verdier, og dermed også hans syn på prevensjon, avhenger ganske sikkert av at han tror på Gud og at Bibelen er Guds ord. Kristendommen handler ikke bare om verdier eller subjektive opplevelser som ikke kan begrunnes/kritiseres ut fra empiri. Dette skal vi komme tilbake til, men Bibelen er et historisk dokument som man kan vurdere ut fra vitenskapelige metoder på lik linje med andre dokumenter. Det ser ut som om Davidsen først og fremst tenker på naturvitenskapen (med en sarkastisk undertone antar han at Gule ikke mener man kan laboratorieteste treenigheten) men også de historiske vitenskapene benytter observasjon. Dessuten, heller ikke rent naturvitenskapelige metoder kan avskrives. Etter min (og manges) mening, har disse metodene f.eks. bevist at skapelsesberetningen er usann. Davidsen mener at skapelsesberetningen skal tolkes symbolsk, men det kan åpenbart diskuteres. Det finnes historiske argumenter for at man opprinnelig tolket skapelsesberetningen bokstavelig, og det har vært en vanlig tolkning blant kristne frem til moderne tid.

 Litt kort og punktlig kan vi svare at

1) Når jeg som Aurebekk sier hevder at "Gule ikke kan kreve at kristne begrunner sitt syn gjennom vitenskapelig frembrakt kunnskap, for heller ikke moral og politikk begrunnes vitenskapelig" snakker jeg rett og slett primært om etiske verdier og konklusjoner, altså bør-utsagn, og ikke empiriske.

Selv om etikk selvsagt må forholde seg også til empiri, kan ikke bør-utsagn begrunnes fra empiri. Når det gjelder treenigheten er opplagt kristen dogmatikk knyttet til forhold som kan utforskes av historie- og tekstvitenskap (selv om Aurebekk ikke aksepterer teologi som vitenskap, noe vi skal komme tilbake til), men det går da på ulike typer metoder og vurderinger som ikke kan (som jeg innrømmer jeg uttrykte lettere sarkastisk) labtestes.

2) Pavens syn på seksualitet og kondomer osv. kan vanskelig oppfattes som å være i motsetning til Bibelen, men de bygger mindre på Bibelen enn på en bestemt naturfilosofi, nærmere bestemt en Aristotelisk-Thomistisk (AT).

Ultrakort sagt har i et slikt perspektiv naturen, organer, arter osv. en formålsrettethet (teleonomi, den femte av de aristoteliske årsaksvarianter). Siden formålet med seksualitet i et AT-perspektiv er å skape liv (det kan selvsagt også være andre fomål, men dette er det viktigste), vil alt som kunstig forhindrer dette bryte med formålet og dermed være å betrakte som galt.

Skal man argumentere i mot dette, må man vise at AT ikke på noen måte stemmer eller ikke er et berettiget ståsted på linje med å lene seg til Kant eller Stuart Mill eller Spinoza eller Hegel eller andre som man mener å kunne bygge sin etikk på.

Uansett handler dette mindre om bibeltolkning, enn om naturfilosofi.

Det er sagt på en annen måte ingen ting i Bibelen som direkte forteller at kondomer er feil, noe som bør fremgå av at de fleste protestantiske kirkesamfunn (altså ville mange tenke, mer "bibeltro" retninger) ikke ser på prevensjon som galt.

3) Ja, Bibelen er ikke bare ett, men flere historiske dokumenter som man kan "vurdere ut fra vitenskapelige metoder på lik linje med andre dokumenter" (altså historie- og tekstvitenskap slik vi skal komme tilbake til i en senere bloggpost), men det Gule snakker om kan vanskelig forstås som annet enn naturvitenskap ("solid innsikt i biologi og psykologi").

4) Ja, at skapelsesberetningen er usann som naturvitenskap er det ikke vanskelig å forstå at jeg mener, men at den ikke har vært oppfattet som naturvitenskap (eller naturfilosofi som det het før 1800-tallet) tradisjonelt sett bør heller ikke være vanskelig å forstå ut fra f.eks. sitater fra Luther og Kalvin som følger tradisjonen fra kirkefedre som Augustn og skolastikere som Aquinas:

I sine forelesninger om 1. Mosebok sier Luther (se kilder til dette og neste sitat i min artikkel Hva har Bibelen gitt vitenskapen - når haren tygger drøv i Tro og vitenskap redigert av Espen Uttaker, Luther forlag, 2006, side 104) at

en astronom er i sin fulle rett i å bruke begreper som ’sfærer’, ’apsider’ og ’episykler’. Disse tilhører hans profesjon og gjør det enklere for ham å undervise. I motsetning til dette vet Den hellige ånd og De hellige skrifter ingen ting om slike ting og kaller hele området over oss for ’himmelen’. Og det er ingen grunn til at astronomer skulle finne noe galt i dette. La hver av de to fag bruke sin egen terminologi.

Mens Kalvin i sine forelesninger om det samme la vekt på at hvis man skal ta uttalelsen om at solen og månen er de to største lysene på himmelen som vitenskap, er det feil fordi

Saturn, som på grunn av sin store avstand, synes å være det minste av alle, er større enn månen. [Det som er] beskrevet her, handler kun om hvordan verden ser ut til å være. Den som vil lære seg noe om astronomi, og andre vanskelige kunster, må gå andre steder. [For] Moses taler ikke med filosofisk presisjon om skjulte mysterier, men forholder seg til de tingene alle, selv de uten skolegang, kan se overalt, og som vi bruker i dagligtale.

Vi kommer tilbake til mer senere, ikke minst mer vektige innvendinger og enkelte langt bedre enn de få og innledende vi har vært gjennom så langt.

Del 2 er lagt ut her.