torsdag 5. juli 2018

Skremmebilder og konspirasjonsteorier er ikke trosforsvar

Når Kjell Tveters Tro for en tid som denne - om et kristent verdensbilde (Ventura forlag) er blitt så varmt anbefalt av enkelte, er det en blandet opplevelse å rekke opp hånden her og på Verdidebatt.

For dette er en bok som svært tydelig skaper gode følelser. Endelig noen som våger å si i fra! Her får ateister og lunkne kristne sitt pass påskrevet! Ikke minst setter Tveter evolusjonstilhengerne på plass!

Ja, selvsagt er det en konspirasjon med all ateistpropagandaen i media og lærebøker!

Mens boken for andre av oss vekker svært dårlige følelser. Ikke fordi den kunne være bedre, men fordi den vanskelig kunne vært verre.

Blandingen av halvfordøyd kunnskap, springende argumentasjon, udokumenterte påstander, beskyldninger og feil, konspirasjonsteorier og skremmebilder, gir grunn til bekymring når boken roses.

Ser ikke forlag og lesere problemene? Vil man ikke se dem?

Jeg skriver dette vel vitende om at jeg kan bli mistenkeliggjort. Hva er dette for en smålig fyr? Vet han ikke at han står i en åndskamp?

Er Davidsen satt så fast av Tveters kunnskap og lynskarpe logikk at han velger å avlede oppmerksomheten? Når han er så uenig med Tveter på noen områder, ikke minst om Intelligent Design, er det ikke underlig at han avviser alt!

En som er så kritisk til en trosforsvarer, må egentlig være skapateist eller dårlig kristen - bevisst eller ubevisst del av en antikristen konspirasjon!

Han er i hvert fall ikke interessert i å fremme gudstro og kristne verdier.

Jeg håper ikke det kommer slike reaksjoner. Jeg håper forlag og forfatter er mer modne enn det. Skulle de likevel komme, bør det være tankevekkende for flere siden jeg ikke bare har vært løst opptatt av å fremme kristen gudstro i 40 år, men har mer enn en håndfull bøker på samvittigheten, hundrevis av foredrag og artikler - og tusenvis av bloggposter.

Dermed setter jeg stor pris på Tveters iver etter kristent trosforsvar. For hans bekymring for at ungdom mister troen i mangel på gode argumenter. Jeg skulle altså så gjerne ønske at jeg kunne anbefale boken til unge og gamle, kristne og andre.

Selv om det begynner å komme gode bøker på norsk om dette, er det rom for langt flere.

Men så er det slik at ikke alle er enige med meg. Hva kan være årsaken til det?

Når boken roses, tror jeg det er flere grunner - og mange av dem er ganske gode.

Man deler hans visjon. Man er lojal mot en man kjenner som en fin fyr - en god kristen. Han er glad i Jesus. Han brenner etter å dele troen med andre. Han tør å utfordre. Han beviser Guds eksistens ut fra vitenskapen, gjør han ikke det da? Han viser hvor selvmotsigende og umulige antikristne filosofer er.

Når jeg likevel ikke applauderer, er det ikke Tveters gode hensikt jeg bestrider. I stedet handler det om engasjement for ryddig argumentasjon. For ikke å ta snarveier som fører på villspor. For ikke å spre skremmebilder. For å unngå feil og fordommer, misvisninger og myter - eller så tvil om moral og intensjoner til dem jeg er uenig med.

For det skal være en kontrakt mellom forfatter og lesere. Leserne skal kunne stole på det jeg skriver.

Selv om vi alle kan gjøre feil, bør ingen argumentere uten dekning. I en kultur som ikke omfavner religiøse påstander, og kanskje aller minst kristne, er det enda mer maktpåliggende for en kristen.

Når det gjør så vondt å lese Kjell Tveters seneste bok, er det kanskje nettopp fordi den er et så velment forsøk på å forsvare Guds eksistens og kristen tro, et kristent verdensbilde og gode kristne familier mot det Tveter ser som et nedbrytende samfunn på så mange måter.

Men det holder altså ikke om man ønsker å nå flere enn dem som allerede sympatiserer sterkt - eller hjelpe disse i samtaler med andre.

Det hadde også tjent saken om boken hadde fokusert på færre emner. Som det nå er, slår det ene nærmest det andre i hjel. I stedet for en rolig samtale om viktige spørsmål, blir det en polemisk slalom. Målet synes ikke å være å behandle stoffet grundig, men å komme gjennom flest mulig porter.

Dermed blir det springende og overflatisk når Tveter på 300 sider skal behandle såpass ambisiøse spørsmål som tiden vi lever i (kapittel 1), sekulære verdensbilder (kapittel 2), tro og vitenskap (kapittel 3), om kristendommen er troverdig (kapittel 4) og hva kristen tro handler om (kapittel 5), samt tillegg om New Age og Islam (begge på 3 sider).

Leserne blir svimle av stadige temaskift. Bare i første kapittel blir vi med på en ganske så fortumlende reise gjennom "Sekulær kultur" (5 sider), "Familiens betydning" (4 sider), "Personlighetsteoriens konsekvenser"(1.5 sider), "Samlivsrevolusjonen" (3 sider), "Transpersonalitet" (6 sider), "Moralistisk terapeutisk deisme" (2 sider), "Dødskultur" (2 sider) og "Artifisiell Intelligens Transhumanisme" (1 side).

Ja, det er glimrende at Tveter er opptatt av det kulturelle skillet vi ser mellom det som ofte kalles for faktadelen av virkeligheten - "vitenskap og fakta" og verdidelen - "våre verdier, preferanser og tro" (side 51). Dette skillet gjør at man oppfatter vitenskap som det som har med sannhet å gjøre, mens religion kun handler om følelser.

Men også hans presentasjon av dette som han ser som så sentralt er kun på to sider. Selv brukte jeg tre-fire ganger så mye plass i Svar skyldig (2007, side 107-113) og i Svar på tiltale (side 56-64 i første utgave, 2012) - og burde sikkert brukt mer.

Når temaene blir så mange, er det ikke lett for forfatter og forlag å holde tunga rett i munnen. Det er vanskelig å finne noen som er eksperter på så mange temaer. Mange lesere vil fort falle av i svingene.

Ingen blir veldig mye klokere av to sider om det ene og fire om det andre, eller stå seg godt i en debatt.

Og selv om Tveter er inne på viktige forhold, gjennomsyres det hele av jumping to conclusions, til tider så paranoid at det ikke bare blir forstyrrende, men parodisk.

Norge er tydeligvis allerede en totalitær stat, og Gulag det neste.

Ja, flere enn konservative kristne kan reagere på lover, stemninger, tidsånd og holdningskampanjer man mener strider med gode verdier. Det kan skapes et psykologisk og legalt press som ikke gjør det enkelt å stå for et klassisk syn på familien og foreldres rolle, på etikk og estetikk, på skole og samfunn.

Skal man si noe klokt og troverdig om dette, er det viktig både å være rimelig presis og unngå å trekke konsekvenser ut i det absurde. Vi lever verken i Romerriket under Nero eller i Sovjet i 1950.

Men Tveter legger altså ikke noe i mellom. Den nye Lov om likestilling og diskriminering gjør det til et lovbrudd om kristne foreldre skulle prøve å påvirke sine barn, enten det er til ikke å få behandling for å være "født i feil kropp" eller  til ikke å være ateister (side 37).

Tveter verken siterer loven eller forklarer hva i den som innebærer dette. Muligens er det trakasseringsleddet som er begrunnelsen ("handlinger, unnlatelser eller ytringer som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlige, nedverdigende eller ydmykende") siden barn kan komme til å hevde at de er krenket og såret når foreldrene forsøker å påvirke dem.

Men det er i såfall en svært indirekte effekt og krever meget spesielle - for ikke å si ytterliggående - tolkninger. Tveters troverdighet blant ateister og andre styrkes nok ikke når han slår fast at
Hvis foreldrene da ønsker å påvirke barnet, vil de også bryte loven og bli kriminelle. Fra 2018 lever vi altså i en totalitær stat.
I stedet for å se et sekulært samfunn som en garanti for religionsfrihet, ser Tveter det som en garanti for gudløshet, fordi "den sekulære elite overkjører de troende" (side 97).
Vår tid synes å bli stadig mer preget av en sekulær forståelse som fremmer ateisme, og som i sitt vesen er intolerant. Noen kjemper nok aktivt for at selv staten skal bli ateistisk, og at all religiøs virksomhet skal bort fra det offentlige rom. Da er veien til Gulag ikke langt borte. Da vil det kunne bli forbudt å fremme et kristent verdensbilde.  
Ikke bare er staten totalitær, universitetene er i krig med Gud.
Lærerstaben ved universitetene fører også en krig mot Gud. Siden Gud ikke eksisterer, finnes det heller ikke noe rett eller galt. Enhver kan gjøre som han selv vil. (Side 131). 
Boken er full av slike avsnitt. Siden EU har bestemt at det ikke skal undervises i alternativer til evolusjon, er konsentrasjonsleire neste (side 66):
Bilderesultat for GULag-arkipelet
EU i 2018?
Det betyr at hvis en engelsklærer [sic] også skulle lære elevene sine om alternativer til evolusjonslæren, bryter han engelsk lov. Han blir da kriminell, og kan straffes. Da står man fort i den situasjon at man kan bli fratatt sin lærerstilling, og bli arbeidsløs. Sovjetunionen er kjent for sine Gulag-leire. Folk ble der satt i langvarig arrest hvis de tillot seg å ha meninger som myndighetene ikke godkjente. Da er det bare en gradsforskjell mellom EU og det tidligere Sovjet. Noen føler at en slik utvikling er skremmende.
Ja, det er tydelig at Tveter er redd. Boken er ikke skrevet inn i en akademisk debatt, den er en profetisk advarsel.

Siden vi er på vei mot undergangen, er det ikke tid til å dobbeltsjekke fakta eller file på formuleringer.

Dette handler ikke om faglig diskusjon, men om folkelig forkynnelse.

Dermed er det ikke underlig at boken lider av mangel på fagfellevurdering. For mange av de mindre feilene er nok forlaget mest å klandre. I følge forordet er boken lest gjennom av noen, men det er uklart om forfatter eller forlag har tatt spesielt mange hensyn til tilbakemeldinger. Jeg tviler da også på at man har tatt seg tid til å høre med teologer eller filosofer, historikere eller psykologer, for ikke å si samfunnsforskere eller mikrobiologer.

Eller kritikere.

For mye sklir ut når forfatter og forlag lener seg mot et konspiratorisk verdensbilde. Kritikk kan oppfattes som at noen er ute etter en. Man ønsker ikke å levere manus til gjennomsyn hos noen man vet er uenig - som denne Davidsen som jo har skrevet negativt om Tveter før.

Er man konspiratorisk anlagt, er det fort å tro at når jeg kritiserer Tveter, er det fordi jeg ikke spiller rent spill. I stedet for å vise at Tveter tar feil i sine påstander om konspirasjoner, bekrefter Davidsen nettopp konspirasjonen ved å kritisere boken.

Siden ryktene forteller at dette er 81-årige Tveters siste bok, er det dessverre liten mulighet for at jeg lenger kan påvirke hans prosjekt. Jeg hadde tidligere et håp, etter at jeg i 2015 viste i Dagen at hans bruk av Panins påstander om et gjennomført 7-tallssystem i Bibelen ikke stemmer.

Det tjener Tveter til stor ære at han dengang var ryddig nok til å beklage feilen. Det er ikke så imponerende at han siden ikke har tatt kontakt for å unngå å komme i skade for å gjøre tilsvarende feil.

Det hører med at jeg samme år formidlet flere konkrete innspill både i blogg og på privaten til hans forrige bok. At jeg ikke er blitt kontaktet for å lese manuset er dermed litt uventet, når andre kristne forlag ved flere anledninger har invitert meg til det - også for bøker jeg på flere punkter er sterkt uenig i. Dermed har man rukket å fjerne de verste bommertene, enten det er i oversettelser, fakta eller logikk.

I stedet går Tveter i de samme fellene som jeg har påpekt tidligere.

Han lener seg så mye mot en polarisert amerikansk debatt at han ikke ser norske nyanser. Han er så lojal mot sine kilder at han ikke går dem etter i sømmene.

Det blir ikke bedre av at har lest for lite til å se dem i sammenheng.

Dermed ender han som så mange amatører på historie og debatt, filosofi og biologi med å spre mer tøv enn troverdighet.

Mer frykt enn forståelse. Mer hoderysting enn hjernetrim.

En noenlunde bevisst ateist som ser denne boken, vil gni seg i hendene.

Som man forstår, kan jeg ikke anbefale boken.

Skulle det jeg allerede har nevnt ikke forklare dette godt nok, kan jeg trekke frem tre andre forhold - noen mindre alvorlige enn det som er nevnt, andre mer.

For det første er boken altså full av unøyaktigheter og påstander som synliggjør for lite kunnskap. Noe av dette er uskyldigheter som at forlaget slipper gjennom "CK Chesterton" og "Craig Lane". Det samme hadde nok ikke skjedd med "LF Kennedy" eller "Mozart Amadeus".

Selv om det kan virke like uskyldig, er det litt verre at Tveter omtaler TV-serien Kosmos som "filmen", hevder at den kom i 2014 og tidlig i første episode forkynner at "Kosmos er alt som er, alt som har vært og alt som vedblir å være".

Men det er altså et kjent sitat fra den legendariske første utgaven, Carl Sagans fra 1980. DeGrasse Tysons 2014-utgave har ikke det sitatet - uten at serien dermed er blitt mer nøytral eller bedre på vitenskapshistorie, slik jeg viste da den kom.

Hvorfor nevner jeg dette? Er det ikke en bagatell å kalle en TV-serie for en film?

Nei, for denne TV-serien fra 1980 er svært kjent, nærmest ikonisk. Den løftes frem av flere ateister jeg kjenner som avgjørende for deres valg av livssyn. Den er utgitt på norsk i bokform. Den er så skjellsettende at det altså ble laget en ny utgave i 2014.

Klarer man ikke å kommunisere troverdig om en så kjent TV-serie, er det vanskelig å skape tillit til at man er troverdig på andre områder.

Det blir ikke bedre av at Tveter flere steder skriver såpass klossete at han er lett å misforstå. Her burde også forlaget ha ryddet opp.

Ett eksempel er når det virker som Tveter sier at det ikke har vært gudstroende filosofer de seneste par tusen år. Eller ikke synes kjent med at middelalderens filosofer baserte sine gudsargumenter på at universet var evig.

De argumenterte ikke ut fra en første årsak i tid, men fra en grunnleggende årsak til alle tider.

Likevel skriver han som om troen på et evig univers har vært avgjørende i filosofihistorien (side 11-12):
Det er ett forhold som jeg personlig finner viktig å understreke. De filosofer som har hatt størst betydning for hva vi i vesten skal mene, levde alle før Albert Einstein utviklet sin generelle relativitetsteori. Det betyr at disse filosofer regnet med at universet var evig. Det mente alle greske filosofer. Hvis disse filosofene hadde visst at universet hadde blitt til ved en skaperakt, hadde de måttet tenke annerledes. Da ville filosofien ikke vært så preget av ateisme. Det kan hende den da mer hadde vært opptatt av Guds storhet.
Som Tveter bør vær klar over, er det ikke slik at man på 16-1700-tallet plutselig begynte å mene at universet var evig. Descartes, Hume, Kant og Hegel begrunnet da heller ikke empirisme, rasjonalisme, relativisme, dialektikk osv. med en manglende "skaperakt".

Like lite som man kan avvise deres tenkning med det. Når Tveter selv skal argumentere mot dem, er det dermed naturlig at grepet han bruker er at de alle er grunnleggende selvmotsigende i og med at empirisme ikke kan begrunnes empirisk, rasjonalisme ikke rasjonalistisk og så videre.

Bilderesultat for artificial unintelligence
Les denne om du vil lære noe om
datamaskiner og kunstig intelligens
.
Selv om dette fort kan bli en for enkel og endimensjonal kritikk fra Tveter, har den potensiale med de rette formuleringene og forbeholdene å kommunisere bedre enn bare å snakke om "skaperakt".

Forlaget gjør det ikke lettere for Tveter, når de heller ikke rydder opp i ordbruken hans. Resultatet er at han så tydelig viser at han ikke er inne i norsk debatt eller ordbruk. Dermed skriver han ikke om datamaskiner, men om computere. Han skriver ikke om kunstig intelligens, men om artifisiell.

Og han tolker ønsket om å utvikle dette som et angrep på Gud (side 42).
Jo flere mennesker som tror at en computer kan bli som en person, desto flere vil da mene at de ikke er skapt i Guds bilde. Jo mer artifisiell intelligens, desto mindre teisme. Det er det spillet dreier seg om. 
Boken er full av slike bombastiske formuleringer. De burde vært luket bort eller sterkt omskrevet. Som de nå står, er boken en fornærmelse mot lesere med kunnskap på disse områdene.

Lesere uten egen fagkunnskap vil dumme seg ut om de deler Tveters påstander videre.

Men det blir altså verre.

For det andre sprer Tveter grove påstander om bevisste konspirasjoner. Han synes å tro at man uten videre kommentarer kan bruke en så kontroversiell figur som Andrew Breitbart som sannhetsvitne.

Verre enn det er omtalen av Lance Wallnaus visjon om "de 7 fjell" - eller altså interessfærer (religion, familie, politikk, utdannelse, kunst, økonomi og media) - som i følge Wallnaus har hver sin portvokter.
Wallnau mener det er et makteliteapparat som styrer media, politikken, akademia og underhodning. De bestemmer hva som er politisk korrekt, og hva det er akseptabelt å mene. Det eksisterer et apparat for "mind control". 
Dermed mener norske aviser det samme og siler hva vi skal få vite ved kun å presentere det politisk korrekte, noe som altså "stort sett betyr det som den liberale venstresiden mener" (side 144).

Det er mange grunner til å gni seg i øynene når man ser dette. I Norge har vi altså å gjøre med en bredt anlagt konspirasjon på tvers av alle aviser - Vårt Land som VG, Dag og tid som Dagen.

Inntrykket blir ikke bedre når verken forlag eller forfatter stusser over uttrykket "den liberale venstresiden". For begrepet fungerer altså annerledes i norsk politikk enn i amerikansk. Liberal left i USA tilsvarer vel så mye sentrum som venstresiden i Norge.

Tveter stiller seg dessverre i en ganske farlig sammenheng - ikke minst etter 2011 - når han videre hevder at denne "mind control" synes å "ha en agenda som går ut på å ufarliggjøre voldelig islam".

Vi får håpe at ikke forstyrrede elementer eller innbitte fanatikere igjen tar dette på alvor og ønsker å rydde opp hos dem som står for denne tankekontrollen fra "makteliten" på "den liberale venstresiden".

For det tredje sprer Tveter en klassisk løgnhistorie om en bestemt konspirasjon, mer presist Alice Baileys "New Age strategi" ved ti punkter i en "Plan for å utrydde kristendommen" (side 313), eller The Plan som dette ofte kalles.

Dette går fra (punkt 1) om å fjerne Gud og bønn fra skolen til (punkt 10) å få regjeringene til å skape lover som støtter punktene (som altså skal ødelegge familien, kunst og media og gjøre homofili, abort og skilsmisse lovlig) - og kirkene til å anbefale og godkjenne dem.

Denne «planen» som var mye omtalt i kristne bøker på 1980-tallet om «den nye verdensordningen» finnes imidlertid ikke i Baileys skrifter. Dermed forundrer det ikke at Tveter oppgir en fiktiv bok («The Plan») som kilde, uten årstall eller sidetall. Selv om Bailey var en klar motstander av kristen tro (og enda mer av jødisk), står hun altså ikke bak en nøye utpønsket sammensvergelse i stor skala.

Til tross for at det altså må til en svært så stor konspirasjon som i seg selv beviser Guds (eller i hvertfall Satans eksistens) for å få alle regjeringer og kirker med på dette, faller det ikke Tveter inn å etterprøve kildene.

I stedet for å vise at det faktisk er en konspirasjon, og dermed styrke sin egen sak, bare gjentar han andres påstander om dette - uten kilde. Tveter forventer tydelig at leserne skal gjøre det samme.

Dessverre kan han ikke forvente det fra ateister. Det er ingen grunn til å tro at så mange av dem vil  trekke på skuldrene av alle små og store feil, skremmebilder og konspirasjonsteorier.

Og i stedet legger seg i selen for å ta ham i beste mening når han argumenterer for Guds eksistens.

(Debatten går forøvrig videre med denne bloggposten).

Ingen kommentarer :