Er nesten ingen amerikanere overbeviste kreasjonister?

Siden flere temaer har vært under debatt på Dekodet, kan det være på tide å vende tilbake til spørsmålet om over halvparten av amerikanerne tror at jorden ble skapt for 6 000 år siden.

Bakgrunnen var at den ... kritisk tenkende nyateisten Sam Harris i Letter to a Christian Nation basert på Gallup-tall skremte noen og enhver på flatmark med at ”53 % av amerikanerne er kreasjonister”, altså at ”over halvparten av naboene våre tror at hele kosmos ble skapt for 6 000 år siden”.

Mens jeg altså argumenterte som i Svar på tiltale for at kun 18 % mener at mennesket er skapt for under 10 000 år siden.

Siden Gallup har fortsatt å undersøke dette, og andre har slått følge, kan det være nyttig å se på hvilke tall man nå har, som presentert på biologos i går.

De offisielle Gallup-tallene er som figuren viser at noen færre tror at Gud står bak evolusjonen (mørkegrønn kurve) eller at Gud skapte oss stort sett i vår nåværende form for mindre enn 10 000 år siden (øverste kurve). Mens det har vært noe stigning i antallet som holder seg til at vi er utviklet uten at Gud står bak (nederste kurve).

Men så er altså spørsmålet hva man mener når man svarer. Tenker alle automatisk at mennesket og jorden er skapt noenlunde samtidig? Tenker man på en skapelse av mennesket fra scratch eller ved en radikal endring av en dyrepopulasjon?
Det er ganske mye som må være oppfylt om vi skal nærme oss tallene hos Sam Harris.

Dermed er det interessant at sosiologen Jonathan Hill har stilt kontrollspørsmål som presentert i Christianity Today tidligere i år. De som normalt regnes som ungjordskreasjonister står for i hvert fall følgende tre oppfatninger:

• Mennesket er ikke utviklet fra andre arter
• Gud har skapt mennesket
• Mennesket er skapt for mindre enn 10 000 år siden

Noe bare 14 % svarte ja til, altså enda lavere tall enn de 18 % jeg anslo.

Det er ikke slik at over halvparten av naboene tror at jorden er skapt for få tusen år siden. Tvert i mot mener over åtte av ti ikke dette. Du skal lete litt for å finne noen. I store deler av USA skal du sikkert lete ganske mye.

Så er det slik at man også kan gjøre seg tanker om hvor sterkt man holder disse posisjonene. Er det noe man virkelig tror fast på, eller har man mye tvil? Siden Gallup heller ikke her har gode data, la Hill inn kategorien usikker i svaralternativene.

Noe ganske mange innrømmet av de var.

I realiteten betraktet bare fjerdeparten av amerikanerne seg som både sikre og så et standpunkt på dette feltet som viktig.

Hill konkluderte med at kun 8 % av amerikanerne både var overbeviste kreasjonister og mente at dette var et sentralt punkt. Over 90 % er altså enten ikke sikre på saken, ser den ikke som viktig eller mener at jorden er skapt for langt mer enn 10 000 år siden.

Så er spørsmålet hvor lang tid det vil ta før Sam Harris kommenterer tallene fra februar, siden få har fremstått sikrere i sin sak eller klarere om hvor viktig den er

Så langt kan jeg ikke se at han har gjort det, med forbehold om at jeg kan ta feil. Ut fra tidligere score i å vedgå feil eller dempe bombastiske uttalelser, er det imidlertid ingen grunn til å være sikker på at han har gjort det eller gjør det med det første.

Farget fortid

I det ikke alltid like elegante spillet hvem som er best av ateister og kristne på å forfalske fortiden, er turen i dag kommet til bidraget fra GodVine's ... inspirerende Facebookside.

Vi snakker om et sted som er mest kjent for å spre "the BEST Christian videos", noe de avgjort burde prioritert også 4. juli.
(Les videre her)

Pionerarbeid

Siden bind 2 er ute i dag, kan vi minne om at en av de mer lesverdige halvklassiske tegneseriene fortsetter sin utforskning av det villeste vestens prærier og pionerer.

Dette er altså ikke et pistolskudd i natten, men selveste Pionér som overgår det meste som er laget av westernserier i Italia, inkludert Tex Willer.

Muligens er eneste unntaket Hugo Pratt, men da befinner vi oss i en annen divisjon.

Noe av det som skiller Pioner fra klinten er at den tar oss kronologisk gjennom historien, stort sett i selskap med ulike representanter for familien MacDonalds.

I første fortelling ankommer den unge kunstneren Brett USA i 1804 og blir med Lewis og Clarkes mer enn to års lange ekspedisjon tvers over kontinentet.

Underveis finner Brett seg som så mange pionerer en innfødt kone, noe som bringer oss tettere inn også på urbefolkningens side enn i de fleste andre westernfortellinger.

Det hele utvikler seg over mange hefter til en ganske så bredt anlagt gjennomgang av historien. Vi trekkes inn i alt fra slaget ved Alamo i 1836 til duellen i O.K. Corral nesten femti år senere.

Pionér tar oss kort sagt med på de mest sentrale, skjellsettende og symbolske episodene vi forbinder med det ville vesten. Ikke ved at lerretet alltid er så stort, men ved at vi får følge nært en etterhvert stadig større familie som på ulike måter og av ulike grunner vikles inn i oppdagelser og eventyr, kriser og konflikter.

Serien minner på mange måter om den amerikanske Lance, selv om den ikke utgis i farger og har en mer tegneseriebladaktig fortellerform enn Prins Valiant-tradisjonen.

I Norge dukket Pionér først opp i bladkompaniets sagnomsuste magasin Western i 1968 og ble eget blad i 1975, med 60 utgivelser.

Serien som nå er i norske kiosker har også med nye fortellinger som passer inn i kronologien om Brett MacDonald og hans etterkommere.

I den gode tradisjonen vi er blitt vant til i slike nyutgivelser får vi også informative innledninger. Jostein Hansens artikkel som innleder første bind finner du her.

Skulle du ha interesse for tegneserier eller ville vesten, eller lure på om du bør få interesse for dette, finnes det langt verre steder å begynne.

Sans for Lance

Bare å heise flaggene og skyte ildpilene i været når det heroiske Thule forlag med fjærprydet hjelm og hevet lanse lanserer  Lance på norsk.

Serien kommer ut i 3 bøker der de 261 helsides søndagssidene fra 1955 til 1960 blir vist i farger og rimelig stort format.

De noe mindre storslagne dagsstripene i sort hvitt kommer for seg i et fjerde bind. Disse inngikk etter hvert i en sammenhengende handling med søndagssidene, men serien er fortalt slik at det lett går an å følge historien uten.

Med denne serien fulgte Warren Tufts i fotsporene til ikke ukjente serieskapere som Hal Foster (Prins Valiant) og Alex Raymond (Lyn Gordon). Den er ikke bare storslagent tegnet og fortalt i samme klassiske stil som i de to nevnte, den har mye av samme humor og sans for detaljer, farver og panoramaer.

Selv om også Lance foregår i folkevandringstid er den ikke helt den samme som i Prins Valiant. Handlingen er mer bestemt lagt til det ganske så ville vesten, en generasjon eller to før de fleste andre fortellinger om dette, nærmere bestemt fra 1834 til 1847.

Det manglet ikke på dramatiske begivenheter også flere tiår før Borgerkrigen. Grensene ble fortsatt flyttet vestover, og det var ikek til  unngå at det oppstod til dels store spenninger og slag i møtene med innfødte stammer og rimelig etablerte innbyggere som meksikanere.

For ikke så si grådige handelsmenn, sleske høvdinger, selvopptatte erobrere og innbilske diktatorer.

Serien har greit grep om de historiske sidene. Tufts klarer i motsetning til Foster for det meste å unngå anakronismer og historisk rot. Vi møter troverdige personer, selv om de går inn i klassiske rollemønstere som helt og klovn, sviker og opportunist, drukkenbolt og grådigper, for å ta den helt ut med jungske arkeytyper.

Samtidig er ikke personene eller gruppene vi møte endimensjonale. Indianerne er ikke slemme og hvite snille, eller motsatt, skillet mellom godt og ondt går midt i alles hjerter

Og Tufts frykter ikke kontroverser eller følsomme temaer. Han var av de første som tok opp konemishandling i en tegneserie og bruker lite rosenrød farge.

Dermed glatter han ikke over at vesten vrimlet mer av horer enn helter eller at de fleste var selvopptatte, rasister og/eller feige.

Det er kort sagt nesten så man tror man befinner seg i den virkelige verden.

Selv om man altså kan la seg lure litt av at det heller ikke mangler de store og gode gjerninger, ønskedrømmer eller målsettinger.

Noe som kanskje talende nok kommer bedre fram i møte med solnedganger, skoger og fjell enn i byer og borger.

Vi kastes inn i handlingen fra første søndagsside. Den nyutdannede løytnant Lance St. Lorne stormer inn på fort Leawenworth i Kansas og roter seg fort inn i kamp og forviklinger sammen med sin etterhvert trofaste ledsager sersjant Blaze.

Vi følger Lance gjennom 13 år i en bredt anlagt fortelling om den tidlige erobringen av vesten.

Og det handler ikke om tørre fakta om fauna eller folk. Som i alle gode gamle serier veksler det dramatiske og rørende med det ironiske og personlige.

Det blir ikke dårligere av strålende panoramabilder over et landskap som man knapt tror selv om man ser det.

Har du sans for Valiant har du sans for Lance.

Skjeletter i bokskapet

En gang i Trondheim på det på så mange måter fjerne 70-tallet hendte det at enkelte av oss stoppet for å høre nytt fra bokbordet til AKP (m/l)s studentorganisasjon Rød Front.

Ikke minst var det interessant hvordan man forsvarte kommunismens fyrtårn i Europa, Albania.

Når revolusjonen hadde vært så nødvendig der, og opplagt måtte være det i andre land, var det blant annet fordi det skjedde så mye grusomt i regi av kirken.

Hovedeksemplet var orgier og overgrep mot nonner fra prester og munker. For å dekke over det hele ble utallige spedbarn drept og murt inne i kirkeveggene eller i de mange tunnelene mellom munke- og nonneklostere.

Og det mangler ikke på historier fra reformasjonstiden og senere om slike oppdagelser. Dette ser med andre ord ut til å ha vært en utbredt virksomhet over mange århundrer.

Det er bare en liten hake ved fortellingene. De lar seg ikke dokumentere. I hvert fall ikke utover fiksjon og vandrehistorier fra første halvdel av 1800-tallet.

Mye henger sammen med den britiske Catholic Relief Act fra 1829 som ga katolikker en del grunnleggende borgerretter de hadde manglet siden 1600-tallets kriger og kruttkomplotter. Lobbyvirksomheten og pamflettene knyttet til debatten om loven førte til sterke antikatolske reaksjoner i England og USA.

Det er ikke bare i dag det er fristende å fremstille sølibate som sexmonstre. Beskrivelsene av lidderlige geistlige som forgrep seg på unge og uskyldige nonner ble så omfattende og detaljerte at sjangeren ble kalt for puritansk pornografi.

Dermed var grunnlaget lagt for en av de sikreste salgsuksessene på 1830-tallet, antikatolsk klosterhorror.

Verker som Female Convents og Secrets of the Nunneries Exposed brakte temaet hemmelige tunneler og begravde spedbarn inn i populærkulturen for alltid, og bremset ikke akkurat tilløpene (og mer enn det) til opptøyer mot klostere.

Det ble ikke mindre vind i brannfaklene av en serie angivelig selvbiografiske verker.

Rebecca Reeds Six Months in a Convent fra 1835 solgte nærmere 200 000 eksemplarer og kom i stadig nye utgaver de nærmeste hundre år.

Nå gikk ikke denne boken fullt så langt i sensasjonene som enkelte andre, men til gjengjeld sparte utgivelsen fra året etter, The Awful Disclosures of Maria Monk (selve boken finner du her), ikke på effektene. Så solgte den da også i hundretusener og ble trykket opp fram til i hvert fall 1970-tallet.

Det er ikke gitt at det er tilfeldig at dette var samtidig som historiene om klostrene i kommunismens fyrtårn florerte.

Eller at den har fått en en prominent rolle i Jack Chicks konspiranoiske serier.

Richard Hofstadter mente da også i 1964 i The Paranoid Style in American Politics at dette sannsynligvis var den mest leste samtidsfortellingen i USA før Onkel Toms hytte.

At de som gikk stoffet etter i sømmene fant at de oppgitte forfatterne oftere hadde vært pasienter på lokale asyl enn i disse klostrene (navn, ansvarlige, arkitektur og rom lignet ikke mye på beskrivelsene, at hemmelige tunneler var umulige å finne kan selvsagt best forklares med at de var ... hemmelige), spilte ingen rolle for salget.

Det skadet heller ikke salget at Maria Monks fantasier ble adoptert på 1920-tallet av Ku Klux Klan i bestrebelsene på å forby noe så udemokratisk og antiamerikansk som katolske skoler.

Til gjengjeld har nok forekomsten av andre typer skjeletter skadet Rød Fronts bokbord.

Bøker i dag

Før vi kommer med Dekodets fasit kan vi trekke fram bøkene som Christianity Today kåret som de beste i 2012.

Her snakker vi ikke overraskende verken om norske eller sekulære, romaner eller tegneserier, hobbybøker eller om krigen, men det kan jo likevel være av interesse for flere hva en såpass institusjon som CT mener om saken.

Av bøkene på listen er det faktisk flere som ser ut som mer enn lettere musts for de som måtte være opptatt av tro og tanke og liv og lære og slike overintellektuelle greier.

Vi kommer dermed tilbake til flere av dem, som Plantingas bok om tro og vitenskap (selv om han til tider blir noe finurlig), Douthats om hvor mye lettvint poppisreligion har forstyrret amerikansk kultur og Keeners bok om mirakler (sjelden å se en så omfattende, ryddig og reflektert gjennomgang av temaet, og ikke bare fordi forfatteren er pinsevenn).

 Så håper vi å rekke å lage en egen liste i løpet av året. Den er i hvert fall påbegynt.

Sensasjon: Fusk og fanteri på internett

Vi svinger oss langsomt inn mot sånn noenlunde normal blogging med en liten innsmett eller tre om ulike typer sitater som går sin seiersgang på selveste Nettet.

Og gjør de det, vet vi jo at vi må være på vakt, for ikke å si tå hev.

Har vi som enkelte med oss Davidsens tredje lov i bakhodet ("Har en nyateist sagt noe utenfor eget fagfelt, er det sannsynligvis feil") blir det ekstra interessant å finne ut hvor de har tingene fra siden jeg nå engang ikke tror at de finner på det selv, fra løse lufta.

I stedet har vi nok å gjøre med et fenomen som ofte kalles tro og tillit (altså en sunn og viktig menneskelig egenskap), men som dess sterkere man står for noe kan ende i blind tro på egne forbilder og sitatdelende miljøer.

Kort sagt kommer man ikke på tanken å sjekke gode sitater som støtter egen sak. Det hele er i perioder sitatsurfing på linje med kreasjonister som stadig deler tøv som at Darwin omvendte seg på dødsleiet.

Ett av de seneste uttrykkene for dette handler om de amerikanske grunnlovsfedrene slik det fremgår av følgende bilde lagt ut for å vise hvor dumt det er for republikanere i USA å tenke at konstitusjonen er skrevet av noen med en kristen eller engang gudstroende bakgrunn.

Nå kan det jo til tider være vanskelig å konkludere entydig om hvilke av grunnlovsfedrene som var kristne i en eller annen forstand og hvilke som var deister som markerte avstand til kristne konfesjoner, men altså trodde at Gud eksisterte, selv om han var mer enn lettere tilbaketrukket.

Men man trenger ikke mye historisk gangsyn for å stusse over en del slike sitater. John Adams var utvilsomt gudstroende og tilhenger av religion, selv om han etterhvert nærmet seg deismen.

Tar man seg dermed bryet med å se etter, oppdager man på tre minutters googling at det angivelige sitatet av ham er bløff.

Riktignok har han skrevet setningen "This would be the best of all possible worlds if there were no religion in it", men den er altså tatt noen smuler ut av sammenhengen. I dette brevet han skrev til Thomas Jefferson (kildene er oppgitt nederst i punkt 5 her) står det at

Twenty times, in the course of my late Reading, have I been upon the point of breaking out, "This would be the best of all possible Worlds, if there were no Religion in it." ! ! ! But in this exclamati[on] I should have been as fanatical as Bryant or Cleverly. Without Religion this World would be Something not fit to be mentioned in polite Company, I mean Hell.

Med andre ord ... litt annerledes.

Hva så med de andre sitatene?

Vi rekker ikke å ta alle og noen er muligens riktige, hvis vi ser bort fra Jefferson-sitatet. Her snakker vi ikke om noe som er tatt ut av sammenhengen. Vi snakker om et sitat som ikke finnes i noen sammenheng.

Det tilhører rett og slett den type sitater som ble skapt i fleng på 1800-tallet og et stykke inn på 1900-tallet, av ideologisk ivrige modernister som ønsket å vise hvor mye deres egen sak var støttet av oppegående folk og hvor mye dumt kirken hadde ment i historien.

Sitatet av Jefferson finnes i en bok, men den er ikke eldre enn 1906. I John E. Remsburgs Six Historic Americans kan vi lese at (se punkt 3 her).

I have recently been examining all the known superstitions of the world, and do not find in our particular superstition [Christianity] one redeeming feature. They are all alike, founded upon fables and mythologies.' (Letter to Dr. Woods)

Sitatet er imidlertid dels blitt presentert i ulike varianter og dels til ulike adressater som i brevet til denne ukjente Dr. Wood og som et brev til Peter Carr, men uten datoer eller andre måter å finne dem på.

Dermed er det bare å lete om man skulle lure på om det likevel er ekte - uten at det er noen grunn til å holde pusten i mens.

Overlever Internett denne grausame salben kommer vi tilbake med flere sitater i morgen.

Tror halvparten av amerikanerne at jorden ble skapt for 6 000 år siden?

Ser man kreasjonister ved høylys dag, er det ikke underlig om noen og enhver kan ta skrekken av oppslaget i Huffington post som henviser til at syv tidligere gallupundersøkelser mellom 1982 og 2006 har vist at rundt 45 % av amerikanerne er ungjordskreasjonister.

En av de som har brukt slike tall er Sam Harris i Letter to a Christian Nation der han friskt konkluderer med at ”53 % av amerikanerne er kreasjonister”. Noe som i følge ham betyr at ”over halvparten av naboene våre tror at hele kosmos ble skapt for 6 000 år siden”.

I denne seneste undersøkelsen fra 2012 er det spurt i snitt 20 personer i hver av de 50 statene eller nærmere bestemt rundt 1000 voksne av en befolkning på noen hundre millioner. Noe som i og for seg åpner for spørsmål om usikkerhet, men det er godt mulig at dette er bra nok for formålet.

Mer interessant er å se på spørsmålene som ble stilt.

Which of the following statements comes closest to your views on the origin and development of human beings?

1) Human beings have developed over millions of years from less advanced forms of life, but God guided this process,
2) Human beings have developed over millions of years from less advanced forms of life, but God had no part in this process,
3) God created human beings pretty much in their present form at one time within the last 10,000 years or so.

Basert på dette tolket man at svar på 1) handlet om teistisk evolusjon, svar på 2) om støtte til evolusjon og på 3) om kreasjonisme.

Siden 46 % denne gangen svarte 3), er konklusjonen klar etter Sam Harris-modellen: 46 % av amerikanerne er kreasjonister og mener at jorden er yngre enn 10 000 år.

Klart, ikke sant? Og ikke så lite opplagt, disse amerikanerne og alt. Mange av dem er til og med kristne.

Ser vi litt nærmere etter, er dette imidlertid langt fra klart. Det hele handler om båssetting, mengel på nyanser og en serie jumping to conclusions for å holde oss til språket i Gallups hjemland.

For det første var det ikke noe i spørsmålene om hvor gamle andre dyrearter er, hvor gammel jordkloden er eller universet. Det eneste man snakker om er mennesket i sin nåværende form en eller annen gang i løpet av de seneste 10 000 år.

I realiteten er det mange ulike grupper kristne amerikanere som kan støtte 3) uten dermed å si at resten av dyreverdenen eller menneskets forgjengere eller jorden eller universet ikke er eldre enn dette. Og mange av dem ville sikkert strukket dateringen med en tierfaktor eller to om de ble fortalt at det er da vi finner de første spor av det nåværende mennesket.

Blant disse gruppene finner vi garantert noen tilhengere av intelligent design (som kan mene at det har skjedd en avgjørende endring de seneste 100 000 år eller noe slik), tilhengere av en progressiv skapelse (altså der artene er skapt på ulike tider med lange tidsrom i mellom, og dagens menneske ganske nylig),  gammeljordskreasjonister (som mener at jorden er milliarder av år gammel, men mennesker ikke ble skapt i sin nåværende form før 10 - 100 000 år siden) og til og med enkelte teistiske evolusjonister som mener at mennesket fikk dagens evner og utseende på den tiden, etter en lang biologisk forhistorie.

Kun ungjordskreajonister ville svart at jorden er yngre enn 10 000 år.

Videre er det interessant at det i følge andre gallupundersøkelser er noe sånt som 43 % i USA som er kirkegjengere. Blant disse har vi en rekke kirkesamfunn som har tatt avstand fra kreasjonismen, fra katolikker til anglikanere.

Skal dette gå opp må det m.a. være slik at ikke bare de fleste katolikker likevel støtter ungjordskreasjonismen, men i tillegg en rekke som ikke en gang er kirkegjengere.

Selv om vi tar høyde for muslimer og jøder blir tallene heller pussige, om det da ikke finnes agnostikere eller ateister som er kreasjonister.

Undersøkelsen er kort sagt verdiløs. Den mangler presiseringer, avklaringer og avgrensninger.

La oss tenke at spørsmålet heller hadde vært "tror du at du er skapt av Gud?". De aller fleste kristne ville nok svart et lettere rungende ja til dette, selv om enkelte også skulle holde seg til en vitenskapelig hypotese som vi kan kalle for foreldreteorien.

De færreste ville tenkt at det de ble spurt om egentlig var om hvor langt tilbake de kunne føre sin familie.

Men hvor mange er det så som faktisk er ungjordskreasjonister?

Sosiologene Otis Dudley Duncan (UC Santa Barbara) og Claudia Geist (Indiana State University) gjorde en analyse av dette i 2004 (altså før Harris skrev det som vi siterte over), The Creationists: How Many, Who, and Where? 

Resultatet var ikke helt som Gallups tall.

For det første var man langt mer tydelig på usikkerheten i tolkningen av spørsmål om dette.

But first, it is important to note that there can be no unique answer to the "How many?" question until a great deal of further research convinces the science community that some one question is unequivocally preferable to any other as a single indicator of a complex, multidimensional phenomenon.

 Dermed fikk man allerede der redusert tallene til 33 % etter å ha gått gjennom ulike typer undersøkelser de seneste 25 år.

Preliminary analyses indicate that "Probably not true" is more closely akin to "Don't know" than to "Definitely not true." Hence we estimate that only one third of adult Americans are creationists in the strict sense of "evolution denial" whereas the Gallup question yields an estimate of 46% who implicitly rely solely on Genesis.

Videre viser det seg at det er langt færre som både er kreasjonister og som mener de tar Bibelen bokstavelig, nærmere bestemt 18 %.

We see that 18% are both literalists and creationists, 14% are creationists who take a more liberal view of the Bible, and 1% are creationists who are outright biblical skeptics. Thus, even though biblical literalism and creationism are clearly associated, only a little more than half of all creationists (18/33 = 55%) are literalists.

De 14 % som ikke tar Bibelen så bokstavelig og den ene prosenten som til og med er skeptisk til Bibelen er det ikke enkelt å hevde at er ungjordskreasjonister.

Dermed vi står vi igjen med 18 % som avviser evolusjon og mener at mennesket er skapt for under 10 000 år siden.

Selv om også andre enn astronomilærere vil mene at dette er for mange, er det bare tredjeparten av hva Harris bruker som et retorisk grep i Letter to a Christian Nation uten (så vidt meg bekjent) å ha gått tilbake på det siden.

Men så oppfattes nok ikke ”færre enn hver femte” like egnet for overskrifter som ”over halvparten av naboene”.

Anglofile amerikanere

Det gode gamle fenomenet at amerikanere elsker engelskmenn er de seneste generasjoner ikke bare blitt synlig i TV-serier, men også i kristne miljøer.

Dermed har vi det interessante og oppløftende fenomen at det ikke lenger er en helbredelses- og herlighetsforkynnelse - eller for den slags skyld mer eller mindre überskeptisk og/eller jødefobisk tysk tradisjon fra før 1940 - som påvirker paradigmene, men en mer elegant og engasjerende britisk tradisjon, fra C.S. Lewis til N.T. Wright.

First Things kommenterer utviklingen og linker til en lengre artikkel nederst.

Worthen notes that, in addition to the late John Stott, evangelicals seem to naturally gravitate toward theologians from British Isles. Though these persons of interest are genuinely important thinkers, and more than worthy as apologists, philosophers, and fiction writers, there does seem to be a certain additional mystique attached to their nationality:

American evangelicals' fondness Stott is part of a larger pattern, a special affection for Christian gurus of British extraction. Droves of American evangelicals stock their shelves with books by British Christian scholars such as N.T. Wright, a professor of New Testament and the former bishop of Durham, and J.I. Packer, a British-born theologian at Regent College in Vancouver. Despite ancient hostility toward Roman Catholicism, American evangelicals lionize the British Catholic writer G.K. Chesterton and raise their children on Catholic J.R.R. Tolkien's Lord of the Rings trilogy.

Hva er så bakgrunnen? Skyldes det at amerikanerne føler seg intellektuelt mindreverdige? At Oxbridge klinger mer overbevisende enn Oklahoma? At pipe og tweed er bedre enn pie og jeans?

I suspect a more likely explanation for why American Evangelicals love the Brits is related to the reason we love the Jews: We believe that we share with these groups a historical and theological imagination.

Den lengre artikkelen som omtales finnes her.

Sensasjon: Bibelen påvirker

Problemet med kristne er at de leser for mye i Bibelen, ikke sant?

Selv om dette er en opplagt, opplest og vedtatt sannhet er det likevel noen som har forsket på saken.

Vi sakser fra Christianity Today:

A recent poll from LifeWay Research found that 89 percent of

American households still own a Bible, with the average home having 4.1 Bibles. But owning a Bible is different from reading it—and pollsters might be surprised by what happens when many Americans do.

Most polls, surveys, and studies that have examined the Bible's influence have looked at views of its inspiration and methods of interpretation. Gallup, for example, has for four decades asked Americans how literally the Bible should be taken. Comparatively very little research has looked into what happens when one actually reads the Bible, especially when one reads it independently outside the church.

Og hva er så effekten?

Perhaps we've assumed that such questions would be redundant, merely one more measure of religiosity, along with how often one attends church, how literally one views the Bible, and how much one prays. When researchers look at these indicators, they usually find a correlation with both political and moral conservativism. It's not always the case, but it is a trend. Reading the Bible on one's own makes a difference, too. The interesting part, however, is the unexpected difference it makes.

Kort sagt er hyppig bibelesning korrelert med

• Mindre støtte til aggressive antiterrorlover ("For each increased level of Bible-reading frequency, support for the Patriot Act decreased by about 13 percent")

• Økt støtte til et mer humant rettsvesen ("Support for abolishing the death penalty increased by about 45 percent for each increase on the five-point scale measuring Bible-reading frequency")

• Økt tillit til at tro og vitenskap kan forenes ("For each increase on the five-point scale, the odds that they see religion and science as incompatible decrease by 22 percent")

• Økt støtte til sosial og økonomisk rettferdighet ("contrary to liberal media stereotypes, those who are most engaged in their faith (by directly and frequently reading its source material) are those who are most supportive of social and economic justice.")

• Mindre opptatthet av forbruk ("Likewise, the survey asked whether one must consume or use fewer goods in order to be a good person. Political liberals and frequent Bible readers are more likely to say yes.")

Selv om noen vil få en og annen fordom bekreftet siden økt bibellesning også henger sammen med større skepsis til fri abort og homofili, er det tydelig at en skepsis til dette ikke kan tas til inntekt for at man samtidig må være tilhenger av strengere lover og straffer, for ikke å si omfavne en republikansk politikk.

Skal vi tro disse undersøkelsene (som sikkert har noen svakheter, det har alle undersøkelser) er det slik at dess mer man som kristen leser Bibelen, dess åpnere sinn og et mer humant syn har man enn en som kaller seg kristen, men leser mindre i Bibelen.

Noe av dette kan muligens skyldes at de som leser mye i Bibelen generelt sett leser mye, altså at dette i noen grad også henger sammen med utdannelse og/eller sosial posisjon.

Men det er uansett vanskelig å komme fra at økt bibellesning har en effekt som mange vil oppfatte som ganske så positiv.

Muligens er det også slik at de som leser lite eller ingenting i Bibelen mest er kristne i navnet - og mange av disse stemmer muligens republikansk (her gjetter vi). Sagt på en annen måte er det ikke mye som tyder på at engasjement i Tea Party-bevegelsen er sterkt korrelert med teologisk utdannelse.

I tillegg har naturlig nok lokale tradisjoner og miljøer større betydning dess mindre man lar seg påvirke av eksterne tekster.

Samtidig er det slik at de som leser Bibelen mye i USA ofte har hatt et ganske så konservativt utgangspunkt.

The discussion becomes even more interesting when we consider who is most likely to read the Bible frequently. It's evangelicals and biblical literalists, those who tend to be more conservative on these topics. In other words, those who read the Bible most often are more conservative, but the more they read the Bible, the more likely it is that their views will change, at least on these topics.

Mye handler samtidig om forventninger. Man tror at teksten sier noe, men oppdager at den sier noe annet. Dette kan være såpass overraskende at det utfordrer, og det dess mer man tar Bibelen på alvor.

Så er spørsmålet om man tar konsekvensen av det.

Why does this happen? One possible explanation is that readers tend to have expectations of a text prior to reading it. Given the Bible's prominence in our society, it's little wonder that many people think they know what's in it before they open it up. But once they start reading it on their own, they are bound to be surprised by something, and this surprising new content is then integrated and grafted on to the familiar. Beliefs do change with the addition of new information.

Problemet med kristne er kanskje heller at vi leser for lite i Bibelen.

Kristenkollisjon

At det kan bli noen grader skjevhet i dekodingen er vanskelig å unngå for en blogg som sliter med å styre unna det som i mangel av bedre navn betegnes som nye ateister og New Age.

Og av og til skjelner i retning av islamisters og medias historiefremstilling.

Men det betyr ikke at det direkte mangler tøv også i andre kretser. En av de lettere uuttømmelige er den som på nynorsk ofte kalles The Christian Right (eller The Christian Coalition), altså en populistisk kristenkonservatisme med sterk appell til republikanske velgere.

Og siden Det republikanske partiet synes å tiltrekke seg en uvanlig stor andel stemmer fra tullebukker, er det dessverre ikke underlig om også en del støttespillere tilhører samme dyreart.

Igjen er det altså bare å spikre puter i taket.

David Barton er texaner og dermed ingen skuddredd person, verken i synspunkter (som at Jesus ville gått hardt ut mot minimumslønn) eller i hvem han opptrer sammen med (noe som forøvrig ofte hører med når man tilhører en en ytterkant, eller fringe som det ikke bare heter i TV-serien).

Vi har rett og slett å gjøre med en

Republican activist and minister who founded WallBuilders, a for-profit evangelical outfit that works to inject religion into politics. Barton holds some pretty unconventional views, and in the past he has spoken alongside fringe figures like Holocaust deniers and white supremacists. Among other things, he claims that Jesus would oppose the capital gains tax and the minimum wage; that global warming is "self-correcting"; and that the nation's homeland security apparatus has been infiltrated by members of the Muslim Brotherhood. He also contends that the separation of church and state is a perversion of the Founding Fathers' intention to create a Christian nation.

Hva annet som grunnlovsfedrene drev med? Jo, de gikk hardt ut mot ... evolusjonslæren.

Selv om Barton strengt tatt ikke direkte sier at Darwin ble diskutert på 1700-tallet, er det vanskelig for observatører ikke å ane en og annen anakronisme.

On Wednesday, Right Wing Watch flagged a recent interview Barton gave with an evangelcial talk show, in which he argues that the Founding Fathers had explicitly rejected Charles Darwin's theory of evolution. Yes, that Darwin. The one whose seminal work, On the Origin of Species, wasn't even published until 1859. Barton declared, "As far as the Founding Fathers were concerned, they'd already had the entire debate over creation and evolution, and you get Thomas Paine, who is the least religious Founding Father, saying you've got to teach Creation science in the classroom. Scientific method demands that!" Paine died in 1809, the same year Darwin was born.

Så langt er det ikke avslørt hvordan de stilte seg til relativitetsteorien og kvantefysikk (støttet grunnlovsfedrene f.eks. Københavntolkningen?), men ingen grunn til bekymring.

Barton slipper nok til i beste sendetid ved flere anledninger.

Pratt i skogene

Siden jeg har en aldri så liten fascinasjon for temaet er det bare å iføre seg et smil om munnen og anbefale noen fortellinger om konfliktene i Nord-Amerikas skoger mot slutten av 1700-tallet.

Smilet stivner ikke av at de er laget av en annen jeg er noen smuler begeistret for.

Siden det ikke er noen grunn (i hvert fall ikke på dette feltet) til å holde leserne på pinebenken, er det bare å utbasunere at mannen er ingen ringere enn den italienske (eller hva han nå er) seriekunstneren Hugo Pratt, ellers kjent for sine fabelaktige historier om eventyreren Corto Maltese.

Hans Fort Wheeling - De tabte vennskabers sti er nå tilgjengelig på dansk i en flott luksusutgave som samler både det opprinnelige stoffet og en ny fortelling skrevet 33 år etter den opprinnelige.

Muligens er det ikke helt uten selvironi at Pratt selv dukker opp i en slags cameorolle som Simon Girty som vel ikke har fått et ettermæle det er verdt å fortelle barnebarna om. Men som i denne fortellingen på mange måter er en slags forløper for nettopp den hjemløse (og ikke så lite rastløse) Corto.

Vi befinner oss på 1770-tallet under konfliktene i Ohio-området mellom shawnee- og delawareindianerne på den ene siden og ulike typer kolonister, soldater og lykkejegere på den andre.

Og medløpere og overløpere på alle sider. Etter hvert trekkes inn enda flere aktører på begge sider.

Dette tilhører så avgjort den mer avgjørende delen av historien. Kort fortalt er det ikke bare kampen mot det engelske styret som gjorde Nord-Amerika til en heller blodig og besettende arena på denne tiden, eller skapte grobunn for atskillige fortellinger om helter og hesligheter.

Som alltid har Pratt gjort en imponerende research som fører oss tett på personer og begivenheter, samtidig som historien som utspiller seg har mange bunner - og høyder.

At praktutgivelsen er på over 270 sider krydret med gode forord og en rekke av Pratts akvareller, samt en solid avslutning med en biografisk og kronologisk oversikt, gjør den ikke akkurat dårligere.