Statens Canossagang

Nå er det garantert delte meninger om Den norske kirkes eiendommer og forvaltning av disse i Opplysningsvesnets fond, men når dette først er nedfelt i lover som det er gjort, er det ikke helt ugreit at Staten faktisk følger loven.

Kort oppsummert i Vårt Land (og avisen kommer garantert tilbake med mer) er konklusjonen etter et par runder i retssvesnet at

Høyesterett gir Den norske kirke rett i at staten har handlet i strid med Grunnloven i den såkalte tomtefestesaken.

Så er det bare å finne et sted med nok snø til at rette ministre kan gå canossangang.

Vi har også et fromt håp om at fondet fremover faktisk blir forvaltet rettelig - og rettferdig - av Dnk.

Da Storberget ble avslørt

Den nye lovendringen knyttet til taushetsplikt er nå vedtatt i statsråd, som omtalt hos den gode pater Oddvar Moi.

Det er noen knivsodder tydelig at Storberget ønsker å drive gjennom enda en av disse symbolsakene som de rød-grønne liker å slå seg på brystet med.

VG viser klart og tydelig hvem man har i kikkerten. Det er selve Skurken med svart hatt kappe.

Regjeringen innskjerper plikten til å avverge straffbare handlinger etter avsløringene om misbruk av gutter i Den katolske kirke.

- Norsk lov skal gjelde. Den står over det som kirkesamfunn måtte mene er riktig. Plikten til å melde fra hvis man vet at det vil bli, eller at det er sannsynlig at det vil bli begått overgrep, står også over taushetsplikten, sier justisminister Knut Storberget (Ap) til NTB

Storberget er ikke redd for å vise hva dette handler om. Dette går på selve nestekjærligheten.

Storberget regner med at de kirkelige lederne følger opp innskjerpingen av straffelovens paragraf 139 første ledd.

- Jeg regner det som sikkert at kirkens nestekjærlighetsbudskap fører til at overgrep mot barn blir avverget, sier han.

Derfor er paragrafen umisforståelig.

Straffelovens paragraf 139 første ledd handler om å avverge straffbare forhold generelt, ikke bare om overgrep mot barn.

«Med bot eller fengsel inntil 1 år straffes den som unnlater å anmelde til politiet, eller på annen måte å søke å avverge en straffbar handling, eller følgene av den da dette fortsatt er mulig og det fremstår som sikkert, eller mest sannsynlig at handlingen vil bli, eller er begått», heter det i forslaget til ny paragraf

  Etter Storbergets uttalelser i dag tyder det på at han har fått det for seg at denne type lovformuleringer vil få konsekvenser for skriftemålet - og ikke minst - at skriftemålet er et nøkkelområde for å få bukt med uvesenet.

Det som regjeringen i sin visdom ikke har fått med seg er den enkle logikk at hvis overgripere på forhånd vet at enhver antydning om at de kan komme til å begå nye overgrep (og den antydningen kan jo komme ved at de bekjenner gamle) vil bli anmeldt, er det sånn omtrent hundre prosent sikkert at de ikke er dumme nok til å antyde noe slik (annet enn ev. de som likevel ønsker å melde seg selv).

Den interessante effekten er at prestene dermed ikke lenger vil kunne påvirke de som bekjenner noe slik til å endre adferd, gjøre bot og melde seg selv.

Altså en paragraf som skaper en omvendt Catch 22.

Det er sjelden å se en regjering som mer ivrig går inn for å tvinge gjennom lover som motvirker intensjonen i loven.

Men heldigvis står biskop Bernt Eidsvig rakrygget tross sin ofte lettere tilbakelente stil. Selv om han tror aldri han vil komme i et slik dilemma som at noen forteller at de er i ferd med å begå nye overgrep eller skal til å drepe noen (slike bekjennelser er ikke veldig... vanlige hos penitenter), velger han sivil ulydighet.

Fremfor å følge denne paragrafen, fastholder han sin absolutte taushetsplikt.

Ikke at det er noe problem, paragrafen er selvsagt umulig å håndheve i praksis.

Regjeringen i eventyrland?

Siden det nå nærmer seg bokslipp med ett stormskritt eller to, vil de neste dagene noe av stoffet lekke ut på Verdidebatt i beste statsbudsjettstil.

Hva vi snakker om?

Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø som etter planen stikker hodet opp av trykkeriet på torsdag.

Først noen tanker om hvorvidt slike myter kan ha påvirket enkelte regjeringsmedlemmer i noen grad, noen ganger, kanskje om ikke annet så i det minste ubevisst.

Ikke mulig å måle selvsagt, og langt fra det største temaet i boken, men mistanken er ikke til å unngå.

Regjeringsskandalene i kø

Skandalene står i kø for tiden.

En ting er at regnskapet for NAV i 2008 - vi snakker her om tredjeparten av statsbudsjettet - ikke er godkjent av Riksrevisjonen etter en serie alvorlige feil og mangler.

En annen sak er svineinfluensavaksinen som altså ikke er distribuert til områdene der mest folk bor og reiser, men til mer grisgrendte strøk (mulig at begrepet lurte planleggerne, selvsagt).

En tredje sak er gapet mellom behov og midler på årets kollektivbudsjett. Det hele synliggjør på en pinlig måte mangelen på overordnet plan for kollektivtransporten, ikke minst dobbeltspor på de mest utsatte strekninger på Østlandet, som mellom Oslo og Ski.

Dobeltmoralen i å anklage Bush-regjeringen for manglende forståelse av og satsning på miljø, tydeliggjøres ved alt for knappe midler til å redusere bilisme og CO2-utslipp, ved en kollektivsatsning som synes. Hvorfor skal andre tro på FN's klimapanel når ikke engang en rødgrønn regjering gjør det i praksis?

Som om dette ikke var nok stenges Festningstunnelen delvis fram til 5. mai 2010.

Dermed lange køer og fulle transportmidler. Konsekvensen - enten vi nå måtte være på NAV-listene eller ei - er at vi kan miste mye produktiv tid (for ikke å si enda mer fritid).

Selv kjører jeg tog til jobb, men hadde i morges fornøyelsen av å transportere en katt til veterinær og måtte ta kjøre en strekning på E6 som normalt tar 10 minutter - og kanskje 30 når det er kø. I dag brukte jeg nærmere en og en halv time. Selv ikke muligheten til å høre en remastret live CD med ELP kunne kompensere helt.

Det neste halve året tvinges vi nærmest per dekret til å stå om mulig enda tettere sammen på tog og buss enn før - og det midt i en svineinfluensatid, der det nettopp disse områdene vil ta lang tid å få vaksinert spesielt mange i p.g.a. sent ankommet vaksine og lav prioritering.

Selv vil jeg vel få tilbudet en gang over jul, vil jeg tro.

Elementene hver for seg er skandaløse, men summen - eller synergien - er mange ganger verre. Det er ikke bare fordi jeg ikke har for vane å bruke kraftuutrykk at jeg savner ord som er sterke nok til å beskrive mangelen på perspektiv og plan i noe som Regjeringen til syvende og sist må ta fullt ansvar for.

Selvsagt vil det settes inn tiltak for å bedre flere av punktene over, men uten tvil alt for lite og alt for sent. Og ikke på den siste skandalen.

Ruter, NSB og Statens vegvesen oppfordrer bilistene til å bruke buss, bane
og tog i tiden som kommer. Men problemet er at kapasiteten på store deler av
kollektivtrafikken allerede er sprengt, skriver Budstikka.no.
Informasjonssjef Åge-Christoffer Lundeby i NSB sier til avisen at NSB ikke har flere togsett å sette inn. Han anbefaler passasjerer å ta et tidligere tog for på den måten å øke sjansen for å komme fram til jobben tidsnok.

Med andre ord anbefalinger vi kunne klart oss uten.

Og det er ingen planer om å utvide tilbudet. Nei, det ville vel tatt seg ut.

Informasjonssjef Gry Isberg i Ruter sier at de ikke vil utvide rutetilbudet, men de vil se på eventuelle konsekvenser og sette inn flere busser for å ta unna trafikken på de oppsatte avgangene. Hun anbefaler folk å bruke reiseplanleggeren på trafikanten.no for å finne alternative reisemåter.

- Vi ser for oss at denne kapasitetsreduksjonen vil bety økte køer i rushtiden. Folk må belage seg på at rushtrafikken vil gå enda saktere, sier kommunikasjonsrådgiver for Bjørvika-prosjektet Kjell Solem i Statens vegvesen.

Med andre ord en rådgiver med imponerende innsikt - og ingen råd.

Regjeringen kan kort sagt prise seg lykkelig for at valget er over.

Talent for tabber

Ingen grunn (eller tid - working, working, working) til å melde seg på i rushet etter regjeringens hoder, men det er litt uvanlig å ha en som har vist et såpass konsekvent talent for tabber i egne eller relaterte rekker.

Dog kanskje ikke så uventet, med den sammensetningen.

Identitet og integritet

Det er ikke bare Storberget, men også andre ministere som nå begynner å komme i hardt vær.

Og denne gangen er det som har skjedd enda drøyere enn Storbergets justisattentat.

Fødselsnummeret til flere millioner nordmenn ble sendt ut på en cd-rom til redaksjoner som mottar skattelistene fra Skatteetaten. Det skal dreie seg om samtlige fødselsnumre til voksne norske skattebetalere.

Finansminister Kristin Halvorsen reagerer kraftig på det som har skjedd og kaller skattedirektøren inn på teppet.

Vi snakker med andre ord om en gedigen og tankeløs tabbe som åpner dører - for ikke å si vinduer, tak og vegger - på vidt gap for identitetstyveri. I et samfunn som etterhvert er mer tuftet på personnummer enn kristne og humanistiske verdier, er dette noe som alle offentlige etater og institusjoner er pliktet til å verne.

Og det både grundig, omhyggelig og med atskillige liter nidkjærhet. Mange ville nok heller ikke nølt med å henvise til dikterens ord, om å dø om så det gjelder for at dette ikke skal havne i feil hender.

Dermed handler det ikke bare om å slå politisk mynt når enkelte av de vanlige mistenkte reagerer.

Venstreleder Lars Sponheim sier til NRK at han vil vurdere å stille mistillit til finansministeren.

- Som finansminister er Kristin Halvorsen personlig og parlamentarisk ansvarlig for situasjonen som nå har oppstått. Jeg vil ved første anledning stille spørsmål i Stortinget om hvordan dette har blitt mulig, sier Lars Sponheim til kanalen.

- Dersom svaret vi mottar ikke er tilfredsstillende, og det viser seg at rutinene i direktorater under Finansdepartementet ikke er i stand til å fange opp denne typen feil, vil Venstre måtte vurdere å stille mistillit til finansministeren, sier han videre.

Det kan bli en travel uke for regjeringen. Og en het høst.

Spørsmålet er så hvem som først stiller i t-skjorte med finansministerens personnummer.

Gym for de sterke

Menneskesyn handler i praksis om mange forhold. Et av de verste i det offentlige og lovpålagte Norge er det som viser seg i skolens gymtimer.

La det være sagt med én gang: Jeg likte gym. Som en spenstig sprett hadde jeg aldri problemer med å dra i land en G eller 4'er. Etter at jeg til og med begynte å trene fotball og armbøyninger utenom gymtimene mot slutten av ungdomsskolen, dro jeg like greit i land 5'ere. No sweat.

Men jeg lærte aldri en døyt (og det er lite) i gymtimene.

Norsk skole er antagelig verdensmestere i hykleri. Man snakker varmt om skolens uvurderlige betydning i å skape gangs menneske (noe jeg egentlig aldri helt forstod hva var, men det hørtes flott ut). Mange undervisningsministre, for ikke å si helseministre, har snakket tilsvarende varmt om den sentrale rollen kroppsøving har i dette. Men i praksis legger man prinsippene på båten. I gym handler alt om hva elevene gjør utenom skolen. Det er det eneste faget som forutsetter at elevene har privattimer.

I andre fag har man et pensum, man har øvingsoppgaver, man har lekser og man har prøver. I gym satser man på prøvene.

Idrettsdagen én gang om året var et skrekkeksempel. Første året møtte vi opp forventningsfulle. Her skulle vi endelig lære idrett, noe som vi ellers ikke hadde noe om. I praksis viste det seg at det var eksamen.

I stedet for å lære hvordan man kastet liten ball (jeg dristet meg en gang til å spørre en av de som stod for dette på idrettsdagen og fikk da vite at det visste hun ikke), ble det målt hvor langt vi faktisk klarte å kaste denne lille ballen. Noen hadde talent og slengte den 60 meter. Andre fomlet den 20 meter. Det verste av alt var hvis man bedrev noe som ble kalt jentekast - da var du garantert å bli mobbet resten av den dagen. Om ikke lenger. Barn glemmer mindre enn elefanter.

Tilsvarende var det med lengde og høyde, for ikke å si kast med stor ball. Ingen lærere visste noe om teknikk eller hvordan man kunne øve seg på å bli flinkere. Vi fikk ingen råd, ingen lekser, ikke en gang en teoretisk tegning av hvordan det foregikk.

Det var ikke bedre med ballspill. Selv var jeg av de som hadde flaks. Jeg spilte fotball og kunne utrolig nok både dempe og passe en ball. De som stod utenfor Broderskapet av Fotballspillere, fikk aldri vite hvordan noe så mystisk foregikk. I stedet stod lærere og elever og humret når sleivsparkene ble som tettest. Særlig morsomt var det (vi snakker 70-tallet) å få jenter på banen.

Nå forstod lærerne at man også trengte øvelser der alle kunne være med. Det var da for ille at noen falt utenfor! Dermed var det stadig kanonball på timen, med så stor ball som mulig. Det som så skjedde var selvsagt motsatt av intensjonen.

De av oss som var kvikke som kreps spratt unna og fikk løpe lenge i gymsalen. De som trengte mer trening, som hadde behov for å trene bevegelser og spenst, var de første som ble truffet. Resten av tiden satt de på benkene og så på. Kanonball var dermed den øvelsen som mest av alle favoriserte de sterke.

Jeg så aldri en eneste lærer som revurderte kanonball som inkluderingspolitikk for de svake.

De seneste 10-12 årene har jeg hatt barn på dagens norske skole. Jeg har tatt gymtemaet opp i alle konferansetimer. Svaret er alltid det samme - det bedyres at elevene får god innføring i gymtimene og rik anledning å øve.

Mine barn forteller imidlertid en annen historie. Alt foregår nøyaktig som på 70-tallet. De har aldri lært å kaste eller sparke en ball. De har aldri lært å hoppe lengde eller høyde. De har ikke vært i nærheten av å få gymlekser med detaljerte instruksjoner i hvordan øve seg på bli bedre.

Nå har mine barn vært med på ganske mye, fra karate til freestyle. Men de har aldri drevet med den type øvelser som man prøves på i gymtimene. De trener ikke på å løpe i bakker, de er ikke engasjert i friidrett eller fotball. De er ikke med i Norsk Kanonballforbund.

Det er som å stille til eksamen i engelsk uten å ha hatt en eneste gloselekse. Det er fullt på høyde med å komme til mattetimene og få høre at karakterer bestemmes av innsats og evne til å løse oppgaver. Uten at lærerne vet hvordan oppgave skal løses (nå er det nesten mitt inntrykk at det er slik det foregår i en del mattetimer på ungdomsskolen, men det er en annen skål). Man får bare et kjekt lykke til og hører humring når man ikke klarer oppgavene.

I norsk skole er det ikke slik at gym er for å lære seg et fag, eller bli oppmuntret til å bli med på fysisk aktivitet. Det er et sted for de som allerede er gode til å vise seg fram. Det er for de som tar privattimer utenom. Det er for de som kan det. Det er et elitistisk fag som er skreddersydd for å skape avsky.

Gym fungerer ikke slik at elever blir bedre i gym eller gagns menneske. I praksis er det et fag som virker motsatt av skolens erklærte menneskesyn. Det er som skapt for å få barna til å falle utenfor.

Kun de sterkeste overlever gymtimene.

Offentlig fadese

Ikke alle nyheter klarer like godt samtidig å trimme lattermusklene og frembringe noen hekto hjertesukk. Denne klarte det med glans.

Vi får bare ønske Hjermann lykke til med det videre samarbeid med stadig nye ministre. Og gamle ekspedisjonssjefer.

Bigotri og barneministre

Noen sitater gjør større inntrykk enn andre, selv når de kommer fra folk som stort sett uttrykker seg i setninger som bør siteres. Blant de mer opplagte slike er "Bigotry is an incapacity to conceive seriously the alternative to a proposition", selvsagt fra ikke ukjente GKC.

Det betyr ikke at det er drivende lett å finne daglige eksempler på dette. Men et leserbrev i Vårt Land 13. mai leverte det virkelig store beviset. Temaet var ikke fullstendig uventet den nye ekteskapsloven.

I et nettmøte på VG Nett svarte barne og likestillingsminister Anniken Huitfeldt på et spørsmål om hva som er de vanligste argumentene mot en ekteskapslov som gir homofile og lesbiske like rettigheter som heterofile:

Jeg kan ikke skjønne hvilke motforestillinger mennesker kan ha som har noen tyngde eller logikk?

Selv for en som aldri har vært noe politisk dyr, ble dette for drøyt. At et regjeringsmedlem i en politisk sak ikke engang kan skjønne at noen form for motforestillinger kan ha noen tyngde eller logikk, gjorde det vanskelig ikke å se seg om etter nærmeste barrikade å stille seg på. For ikke å si dra noen sarkastiske koblinger til hennes forgjenger i stillingen.

Rett før jeg skulle blogge saken, gjorde jeg imidlertid en litt uvanlig feil. Jeg rett og slett sjekket med vg.no for å se sitatet i all dets heslige sammenheng. Noe som ga en aldri så liten aha-opplevelse. Sitatet var dessverre komplett misforstått.

Her er det i sin sammenheng (usensurert for trykkfeil):

Mulig jeg er naiv..
Innsendt av: Lene, 14/03 - 2008 kl. 11:12

Jeg er som mange andre for forslaget om ny ekteskapslov som gir homofile og lesbiske like rettigheter som hetrolfile.
men jeg luer på hva som er de vanligste argumentene MOT en slik lov? Jeg kan ikke skjønne hvilke motforestillinger mennesker kan ha som har noen tyngde eller logikk? Jeg er naviv?"

Vi må ha respekt for at folk har ulike syn. Fram til
1972 var homofili forbudt, og det tar tid å endre
holdninger. Men disse holdningene endrer seg, heldigvis.

Hilsen Anniken Huitfeldt

I realiteten var det altså innsenderen som kom med de bevingede ordene. Og Huitfeldt svarte som kan forventes av en dreven politiker.

Nå betyr ikke det at jeg er den som stiller meg først i køen for å støtte den nye loven (men i motsetning til f.eks. Kr.F støttet jeg partnerskapsloven). Som Huitfeldt vet finnes det faktisk motforestilinger med noen tyngde og logikk, selv om de ikke direkte heies fram av media, eller møter stor sympati hos politikerne, i den grad de da har lest slik stoff.

Som Huitfeldt svarer på samme nettmøte på et spørsmål om det ikke er mulig å forske mere på virkningene dette får for samfunnet vårt. Det er mye følelser og tanker på denne saken rundt blandt folk i Norge i dag. Hvorfor slik hastverk??:

Dette er ikke hastverk. Det er fire år siden forslaget ble fremmet i Stortinget, og saken har hatt en høringsrunde som er vanlig i slike saker. Noen mener vi har vært for raske, andre mener dette kommer alt for sent. Det handler vel mer om hva vi mener, enn om prosessen har vært god nok.

Altså det vanlige goddagmann-økseskaft-svaret som kjennetegner en dyktig politiker.

Om ikke annet bekrefter nettmøtet som ventet at vi ikke har fått noen ny skandaleminister. Selv når hun fronter noe der saksbehandlingen i og for seg kan ha elementer av skandalepotensiale (si ordet fort ti ganger), klarer hun å dempe ballen med suveren eleganse og den største selvfølgelighet.

En klar kandidat til å erstatte Demidov mot Uruguay, Hareide!