Lover motbeviser fortsatt ikke en lovgiver

Mitt innlegg i Vårt Land 20.3. om Stephen Hawkings feilslåtte argumenter mot Gud og filosofi, førte ikke overraskende til et motinnlegg 27.3., fra den tidligere katolske presten Rudi Kessel.

Og for noen enda mindre overraskende til et svar fra meg i går. Siden det dessverre er litt knapt om plassen i papiraviser, legger jeg ut en litt lenger versjon under.

Lover motbeviser ikke en lovgiver

I en kommentar 27.3. til mitt innlegg om Hawkings sviktende argumenter mot Gud hevder Rudi Kessel at siden han var ateist begrunnet Hawking "sitt syn ved at moderne vitenskap i dag besvarer spørsmål som før ble relatert til Gud". Imidlertid berører ingen av eksemplene Kessel nevner (Svartedauden som "Guds straff", Jordskjelvet i Lisboa i 1755 og Benjamin Franklins "avmytologisering" av torden og lyn) mitt poeng. 

Selv om Kessel hevder det finnes "legio" av eksempler, "nærmest i det uendelige", bør man forvente at de tre han nevner treffer.

Det gjør de ikke. 

Det er forskjell på naturfilosofi og omvendelsesprekener. Slik vitenskapshistorikere som Grant og Lindberg understreker, tenkte naturfilosofer som William av Conches (1090-1154) at mens mirakler er Gud som griper direkte inn ("primærårsaker"), følger naturen normalt lovene Gud har skapt og opprettholder i den ("sekundærårsaker"). 

At noen forkynnere mente pest, jordskjelv eller uvær var Guds straff, innebar ikke at naturfilosofer unnlot å søke naturlige forklaringer, at man holdt leger unna eller ikke bygget tak på kirker. 

Tvert i mot var dette en utbredt overtro fra hedensk tid.

Så utbredt at pave Gregor VII i 1080 så det nødvendig å skrive til kong Harald Hén og angripe "den barbariske skikk" danskene hadde med å gi prester og gamle kvinner skylden for sykdom, uvær og ulykker.

Som Albertus Magnus, læremesteren til Thomas Aquinas, understrekte på 1200-tallet, trenger vi i studiet av naturen ikke spørre etter mirakler, men "hva naturen med dens iboende årsaker kan få til å skje naturlig". 

Dermed stemmer det verken at naturfilosofene så på lyn og torden som Guds direkte inngrepen eller at den som "avmytologiserte" dette (eller satte det inn i en moderne vitenskapelig sammenheng) var Benjamin Franklin.  Myten om sistnevnte sitter så fast at det til og med sjelden nevnes at en katolsk munk, naturfilosofen Andrew Gorden, skrev en avhandling om elektrisitet i 1744, flere år før Franklin.

Forøvrig er det også en myte at Kirken ville bannlyse lynavledere og i stedet satse på å ringe med kirkeklokkene, siden lyn måtte bekjempes med åndsmakt. Dette blander imidlertid tøv med en fjær som er blitt til noen ladete høns.

Ryktet kommer av at noen misforstod hvordan lynavledere skulle lages, slik at de gjorde mer skade enn gagn. Dermed uttrykte den første professoren i eksperimentell fysikk ved universitet i Paris, Jean Antoine Nollet, seg kritisk i 1753, noe som sinket innføringen i Frankrike.

Kessel hevder videre at det er et "behendig ordvalg" når jeg sier det må være en lovgiver siden det er en lovmessighet i fysikken. Jeg snakker imidlertid ikke om hva som må være, men om hvordan naturfilosofene tenkte. Det jeg skrev var at deres "logikk var enkel: Dess mer vi finner av lover i universet, dess mer bekrefter de en lovgiver bak universet". 

Det er en moderne myte at oppdagelsen av naturlover erstatter Gud.

Kessel avslutter med at mine "funderinger" ikke er relevante, men et "sidespor", et "blindspor", fordi spørsmålet er om det er noe som hører bønner, elsker, skaper mening, "lover et liv etter døden?". Det er slik som må sannsynliggjøres. 

Ja, her er det god grunn til å støtte Kessels anliggende.

Derfor har jeg forsøkt å gjøre dette i flere bøker, ikke minst ved å vise gode grunner til å tro at Gud reiste Jesus opp fra de døde.

Men det betyr ikke at alt man skriver bør handle om det.

Mitt innlegg om Hawking er høyst relevant for påstanden man møter om han har motbevist eller gjort Gud overflødig ved å peke på naturlovene i stedet. 

Det har han altså ikke.

Motbeviser lover en lovgiver?

Da endte posten under om Stephen Hawking ikke helt uventet på Verdidebatt, noen smuler omskrevet og uten linkene til mer konkret kritikk.

Overskriften "Motbeviser lover en lovgiver?" bør vel si noe om hvor ... logisk jeg oppfatter hans naturfilosofi, nøret opp av en lang kulturutvikling.

Ikke bare ser man det som rasjonelt å etablere en motsetning mellom Gud og vitenskapens lover, man ser det som god logikk at funnet av lover gjør en lovgiver overflødig.

Det hele forsterkes av evinnelige påstander om at Kirken har drept "mange vitskapsfolk for meningane sine" siden de altså i deres forklaringer ikke hadde plass til "ein eller fleire gudar".

En helt grunnleggende myte vi altså finner populærvitenskap og lærebøker, som i Gaia 7 i norsk grunnskole, skrevet av Ingrid Spilde, Arnfinn Christensen og Berit Bungum, utgitt av Gyldendal undervisning (takk til John Sylte for funnet).

Heldigvis er det ikke oppdaget noen lover mot å protestere mot dette.

Den grenseløse Stephen Hawking

Man trenger ikke være glad i vitenskap for å bli rørt av hyllesten Stephen Hawking får ved hans bortgang, enten vi følger med på Dagsrevyen, ser oppslag på Londons undergrunnsstasjoner eller lytter i lunsjpausene på jobben.

Vi har ikke hatt et tydeligere ikon for fysikk og forskning siden Einstein. Det har vært vanskelig å finne en mer uredd og sitert kosmolog, enten han snakker om universet, om besøk fra andre planeter, om Gud eller livet etter døden.

Samtidig gir nettopp dette grunn til å reflektere over den status vitenskapen - og ikke minst naturfilosofen - har i vår kultur.

For her er linjene lange. Helt siden middelalderen har naturfilosofer med bred bakgrunn fra astronomi og geometri til fysikk og logikk vært nærmest hellige kyr, for å låne et uttrykk fra Arthur Koestlers The Sleepwalkers.

Siden de representerte fornuften, kunne de formidle den guddommelige plan for universet. De så etter mønstrene Den store arkitekten hadde tegnet med passer og linjal, og var med ytterst få unntak hevet over politiske og religiøse kontroverser.

Logikken var enkel: Dess mer vi finner av lover i universet, dess mer bekrefter de en lovgiver bak universet.

Dette skulle imidlertid endre seg, dess lenger vekk fra de historiske røttene man kom.

Boktrykkerkunstens massepublikasjon av nye bøker og de store klassikere fra antikken, gjorde det stadig mindre interessant med klostrenes håndskrifter fra den nære fortid.

Og leste man ikke fortidens tekster, ble det stadig lettere å glemme eller misforstå hva de sa.

Når man ikke bare diktet opp egne versjoner og fortellinger, ikke minst i oppgjør med katolske land som Spania og Frankrike. Mens man der kunne advare mot noen typer vitenskap, fordi den var protestantisk.

I løpet av 1800-tallet tok mytene over og ga næring til oppgjør med all gudstro. I stedet for å se en sammenheng mellom tro og vitenskap, oppfattet mange dem i stadig større grad som motsetninger.

Samtidig ble naturfilosofene gradvis mer profesjonaliserte, så mye at man fikk en ny betegnelse: Scientist - naturvitenskapsmann.

Mens de fleste av opplysningstidens forskere hadde vært mer eller mindre glade amatører med bakgrunn som teologer eller prester, spesielt i Norden og England (Frankrike er en helt egen historie), ble man mer og mer spesialisert.

Man irriterte seg over eldre herrer som blandet inn teologi og filosofi, og ønsket å markere revir. Ubehaget var kanskje størst når man diskuterte evolusjon. Resultatet var en sterk mytologisering av debattene, spesielt den mellom biskop Wilberforce og Huxley i 1860.

Samtidig bygget man videre på og forsterket naturfilosofens klassiske prestisje og brede rolle som meningsformidler - uten alltid tilsvarende bred bakgrunn for meningene.

Nei, filosofien og teologien hadde utspilt sin rolle, nå skulle naturvitenskapens verktøy og empiriske studier være grunnlaget for livssyn, samfunn og politikk.

Det hele inngikk i kampen mot tradisjonelle autoriteter. Ikke minst ved universitetene som var bygget opp av og i noen grad fortsatt styrt av kirkesamfunn.  Sentralt i prosessen stod bøker som Dickson Whites The Warfare between Science and Theology in Christendom i 1896, om de angivelig store konfliktene mellom tro og vitenskap i historien.

En bok som kom i store opplag, ble oversatt til mange språk og satte premissene for samtaler om religion i generasjoner.

Dermed fikk vi alle disse fortellingene om Kirken som forbød lynavledere og bedøvelse, hevdet jorden var flat og dømte astronomer til bålet.

Mens boken i dag trekkes frem av vitenskapshistorikere fordi den - høyst ufrivillig - nettopp viser hvor mye livssyn og politikk kan påvirke konklusjoner.

Men ånden fra 1800-tallet er fortsatt sterk. Naturlovene bekrefter ikke lenger en Lovgiver bak universet, de gjør Gud overflødig.

Det er i denne tradisjonen Stephen Hawking står. Når jeg til tider har vært noe kritisk mot hans tanker, er det ikke mot hans naturvitenskap. Det er mot hans naturfilosofi og den overdrevne rollen media har tillagt ham som meningsbærer på områder der han har for lite kompetanse.

Jeg var inne på noe av dette i en anmeldelse av bestselgeren Univers uten grenser for Dagbladet i 1988. Når Hawking avslutter boken med å gjøre Gud overflødig fordi vi hadde naturlover, snart en helhetsteori for fysikken, og en matematikk der universet var uten en klar begynnelse, var det grunn til å vise til tradisjoner som plasserte Gud som den grunnleggende eksistensen bak lovene, tid og rom.

For det er altså en myte at matematiske beskrivelser gjør metafysiske overflødige. Eller at et univers uten en begynnelse betyr slutten på klassisk gudstro - og ikke bare fordi den er noen uker eldre enn Big Bang som først ble oppdaget på 1920-tallet.

Anmeldelsen førte ikke overraskende til interessante reaksjoner i to motinnlegg. En økofilosof anklaget meg for å gå i en vestlig tankefelle ved å skille Gud fra naturen, en ateistisk filosof hevdet at jeg ved å å snakke om Gud beveget meg på fantasiens luftige vinger.

Siden noen og en hver kan gå i tankefeller og bedrive fantasiflukt, har det ikke manglet poster her på Dekodet om Hawkings utspill de seneste årene.

• Hawkings helse (bekymret post etter melding om forverret helsetilstand, 20. april 2009)

• The Hawking Delusion? (om hans bok The Grand Design, 2. september 2010)

• Den store anmeldelsen (av The Grand Design, 6. september 2010)

• Heliumet ut av Hawking-ballongen (enda mer om The Grand Design, 12. september 2010)

• Bare et eventyr i Nettavisen (om Hawkings avvisning av liv etter døden, 17. mai 2011)

• Første Mosebok bevist (New Scientist om en konferanse i anledning Hawkings 70-årsdag der det fremkom hvor vanskelig det var å unngå en skapelseshendelse, 17. januar 2012)

Det er uansett ingen grunn til å tro at grensen for innlegg om Hawking er nådd med dette.

Noe som helst

Siden vi har vært ufine nok til å kritisere ikke ubetydelige fysikere som Stephen Hawking, Lawrence Krauss og andre for bristende logikk og kunnskap ved opp til flere anledninger, har det ikke manglet på syrlige kommentarer fra mer eller mindre nye ateister om at de pussig nok heller hører på stjernefysikere enn sivilingeniører.

Derfor kan det være greit å nevne sånn litt diskret i forbifarten at de to ærede herrer nevnt over ikke direkte heies fram av en av de mer oppegående og minst dogmatiske ateistfysikerne jeg er kjent med, Luke Barnes.

Mens altså Hawking og Kraus hevder at fysikken kan forklare hvorfor noe kan komme fra ikke noe (etter mitt skjønn ved heller kreative omdefineringer av ikke uvesentlige ord som noe og ikke) forklarer Barnes hvorfor vitenskapen ikke kan forklare hvordan det kan ha seg at noe som helst eksisterer.

Argumentet er som følger (han forsvarer selvsagt hvert av premissene mer inngående):

Here is my argument.

A: The state of physics at any time can be (roughly) summarised by three things.

1. A statement about what the fundamental constituents of physical reality are and what their properties are.

2. A set of mathematical equations describing how these entities change, move, interact and rearrange.

3. A compilation of experimental and observational data.

In short, the stuff, the laws and the data.

B: None of these, and no combination of these, can answer the question “why does anything at all exist?”.

C: Thus physics cannot answer the question “why does anything at all exist?”.

Kort sagt er det slik at siden fysikk handler om empirisk baserte lover og data om det som er fysisk, kan ikke fysikken uttale seg om det som ikke er fysikk - grunnen/forklaringen/betingelsen bak at noe fysisk i det hele tatt finnes.

Men hva kan så denne grunnen være? Mener man likevel at alt som finnes er fysikk, kan man ikke finne svaret. Man er da låst til en type svar som ikke er i stand til å besvare hvorfor det finnes noe som helst.

If you are a philosophical materialist – if you believe that everything that exists is ultimately the stuff of physics – then this question is unanswerable. Not just unanswered – I have no problem with questions that science cannot currently answer. It’s because of such questions that I have a job. But materialism simply doesn’t have the resources to answer that question. To be a materialist, one must convince oneself that the question is somehow meaningless, that it is nonsense masquerading as one of the deepest and oldest philosophical questions mankind has ever asked.

Har så Barnes noe sans for et teistisk svar - eller et ikke-fysisk svar?

Ja, siden det eneste mulige svaret er noe som ikke er kontingent, altså noe som har det som på filosofisk kalles nødvendig eksistens -  ikke fordi det må eksistere, men fordi det ikke selv krever en forklaring eller betingelse eller grunn.

Is theism’s answer any better? The attempt is as follows: if everything that exists does so contingently, that is, if it is possible that it could not exist, then the question of why anything at all exists is unanswerable. Given anything that exists, we would still be left with the question as to why it exists. To answer this question, we must postulate the existence of a necessary being, that is, one who can’t fail to exist, the reason for whom’s existence is found within itself, rather than externally. This is not creating an arbitrary exception for God. It is asking what kind of thing must exist in order to explain the existence of contingent things. It is the search for a sufficient explanation for existence that leads us to a metaphysically necessary being.

Mulig Barnes uttrykker seg litt klønete når han sier at vi må postulere et nødvendig vesen, siden han i setningene med rette understreker at det er en konklusjon på en argumentasjon.

Så er han selvsagt klar over at dette igjen fører til nye spørsmål. Men, og det er det viktige her, disse handler ikke om fysikk.

A plague of questions spring to mind. Does that even make sense? What kind of thing is a metaphysically necessary being? Why think that the necessary being is a person? Why couldn’t it be the universe? We get rather quickly into deep philosophical waters here. But that is my point. Physics simply cannot inform these questions, one way or the other. It cannot speak to ultimate existence, it cannot observe or model necessity. If the necessary being turns out to be the universe (a view that almost no modern philosophers defend), then this will not be a scientific conclusion – no observation could establish that fact.

Så har vi jo alltids spørsmålet hvorfor Barnes er ateist når han tenker så klart.

Noe fysisk kan ikke være evig

Etter at vi i går argumenterte for at det må eksistere noe som er evig, er som lovet neste steg å se på hva i all verden dette omtalte noe faktisk er. Vi skal dermed bruke noen bloggposter på å svare, fra forskjellige vinkler og med relativt ulike - rasjonelle - argumenter.

Det første vi mener å kunne argumentere for er altså som overskriften antyder (og det ikke helt vagt) at noe vi forbinder med fysisk ikke kan være evig.

Hvorfor ikke?

La oss kort nevne tre argumenter (og det finnes flere, samt lengre argumentasjon for dem, inkludert svar på innvendinger), der to er knyttet til fysikk og ett til filosofi.

For det første fordi universet ikke bare er datert til 13.7 milliarder år (noe som er lenge nok, men fortsatt et godt stykke unna evig), men at det synes som om det er vanskelig å konkludere med annet enn en begynnelse for det fysiske, enten vi tenker univers eller multivers.

For det andre fordi vi ser ut fra termodynamikkens andre hovedsetning at tilgjengelig energi blir brukt opp. Skal universet (eller en serie univers) være evig, krever det en ekte realisert uendelig mengde energi - altså at universet (eller en serie univers) er en fysisk evighetsmaskin.

Noe som det altså kan være vanskelig å få godkjent et patent for.

For det tredje er det slik at hvis fysikere likevel klarer å jobbe seg rundt dette (og det er mange kreative og langt over gjenomsnittet intelligente fysikere med gamle og nye matematiske modeller for sykliske univers eller annet (som Hawkings M-teori) som muligens kan knyttes til fysiske realiteter), må man vise at ekte fysisk realiserte rekker er mulige.

Skal universet (eller en serie univers) være evig, må de ha gjennomgått et uendelig antall tilstander. Det betyr at noe eller noen må ha klart å krysse en uendelig rekke. For å gjøre det må man ha klart å starte et sted som ikke finnes - altså er uten begynnelse, eller uendelig som det kalles.

Klarer man likevel å starte i en uendelig fortid, er det slik at uansett hvor langt man har beveget seg, er det uendelig langt igjen til dagen i dag.

Aksepterer vi minst ett av disse tre argumentene, er altså konklusjonen at noe fysisk ikke være evig. Dette omtalte noe som da må være evig, må i så fall være ikke-fysisk.

Og da er vi enda et steg nærmere et klassisk gudsbegrep, selv om det fortsatt er et stykke igjen til noe som fullt ut er filosofenes Gud, for ikke å si Abraham, Isak og Jakobs Gud.

Men hva om vi ikke aksepterer disse argumentene (selv etter noen runder med forhåpentligvis gode svar på motargumenter) og i stedet lander på at det likevel er noe fysisk, som et kvantefelt, som er evig?

Kanskje er det overraskende å høre at det slett ikke utelukker Guds eksistens. For Gud kan finnes selv om det fysiske er evig. Slik klassiske gudsargumenter var før Big Bang-teorien fikk gjennomslag i forrige århundre.

I morgen går dermed turen innom Thomas Aquinas og andre som har argumentert for Gud som den ytterste forklaring, selv om universet (eller en serie av univers) mot formodning er evig.

Første Mosebok bevist

I det minst første vers. Eller deler av det.

I hvert fall om vi skal basere oss på en artikkel om lederen i seneste New Scientist (med tittelen The Genesis Problem, krever abonnement for å lese) som oppsummerer en konferanse holdt i anledning Stephen Hawkings 70-årsdag.

Med overskriften Why physicists can't avoid a creation event.

Og det var vel ikke den beste bursdagsgaven han kunne få. For i motsetning til hva Hawking og en del andre fysikere har antatt var konklusjonen at det fysiske universet ikke er evig, men har en begynnelse.

Som vi har vært innom en gang eller syv tidligere skapte Hawking

headlines about a year ago when he claimed that the fundamental forces of the universe (like gravity) were eternal and were sufficient to explain the sudden emergence of all matter and energy spontaneously in the Big Bang. Hawkings has admitted he wants the universe to be eternal, in order to avoid having to acknowledge the existence of a creator.

Hvilke hovedmodeller er det så vi snakker om? Kort sagt, enkelt og tabloid oppsummert, de følgende. 

1. Eternal inflation: Built on Alan Guth’s 1981 inflation proposal, this model imagines bubble universes forming and inflating spontaneously forever. Vilenkin and Guth had debunked this idea as recently as 2003. The equations still require a boundary in the past.
2. Eternal cycles: A universe that bounces endlessly from expansion to contraction has a certain appeal to some, but it won’t work either. “Disorder increases with time,” Grossman explained. “So following each cycle, the universe must get more and more disordered.” Logically, then, if there had already been an infinite number of cycles, the universe would already been in a state of maximum disorder, even if the universe gets bigger with each bounce. Scratch that model.
3. Eternal egg: One last holdout was the “cosmic egg” model that has the universe hatching out of some eternally-existing static state. “Late last year Vilenkin and graduate student Audrey Mithani showed that the egg could not have existed forever after all, as quantum instabilities would force it to collapse after a finite amount of time (arxiv.org/abs/1110.4096).” No way could the egg be eternal.

Med andre ord er det ikke funnet noen modell som åpner for at et evig univers fungerer fysisk. Dermed er Vilenkins konklusjon at “All the evidence we have says that the universe had a beginning”, med hvilket han også mener multiverset.

Cosmologists thought they had a workaround. Over the years, they have tried on several different models of the universe that dodge the need for a beginning while still requiring a big bang. But recent research has shot them full of holes (see "Why physicists can't avoid a creation event"). It now seems certain that the universe did have a beginning.

Without an escape clause, physicists and philosophers must finally answer a problem that has been nagging at them for the best part of 50 years: how do you get a universe, complete with the laws of physics, out of nothing (see "Trying to make the cosmos out of nothing")?

Noe som altså ikke er enkelt selv om Lawrence Krauss slik New Scientists anmeldelse lenket til i forrige setning prøver desperat. Det hører med å nevne at Dawkins ikke overraskende ikke akkurat ... imponerer i etterordet.

The same can't be said about the Dawkins afterword, which is both superfluous and silly. A Universe From Nothing is a great book: readable, informative and topical. Inexplicably, though, Dawkins compares it to On the Origin of Species, and suggests it might be cosmology's "deadliest blow to supernaturalism". That leaves the reader with the entirely wrong sense of having just ingested a polemic, rather than an excellent guide to the cutting edge of physics. Krauss doesn't need Dawkins; a writer this good can speak for himself.

La nå det være som det vil, lederartikkelen konstaterer i hvert fall tørt at "If there was a start to the universe, that means we have to explain how something just appeared from nothing".

Da mangler bare den lille detaljen å vise resten av Første Mosebok 1,1. Selv om det ligger noen Planck-lengder unna New Scientists ansvarsområde.

Mekka for motbøker

Man kan si mye om nye ateister, men de har i det minste skapt et solid marked for motbøker. Dermed er det bare å ramse opp noen titalls titler som inneholder en eller flere permutasjoner av Dawkins eller Delusions eller Letters eller Great.

Flere av disse er knapt annet enn hackjobber, men det skal godt gjøres at det fortsatt er noen som ikke har forstått at en og annen, for ikke å si atskillige eller (for å si det rett ut) alle, av dem disse boktitlene sikter til, har gjort en litt kvikk hackjobb på felter som filosofi og fysikk, for ikke å snakke om historie i sin alminnelighet eller den historiske Jesus i særdeleshet.

Nå er det ikke lett å plassere Stephen Hawking i båsen nye ateister, men det forhindrer ikke at han - slik vi har vært inne på noen ganger - ikke er av de mest ... imponerende når det kommer til logiske sammenhenger og rasjonell argumentasjon rundt sine påstander.

Noe som fører til at det også her er enkelt å skrive motbøker.

Det overrasker vel heller ingen at mannen bak den første av disse er John Lennox som også har møtt Dawkins i enkelte debatter, som omtalt på Dekodet ved flere anledninger.

God and Stephen Hawking: Whose Design is it Anyway gir som mange av disse motbøkene en kort og grei presentasjon på under hundre sider.

Selvsagt ikke nok for fysikk- eller filosofibuffer, men den bør gi noen hint - særlig for folk flest.

Det ødelegger ikke boken at Lennox er av dem Dekodet har et litt ambivalent forhold til, siden han av og til bommer noen smuler på researchen og lener seg vel langt i retning av ID, men det er bare å akseptere at han er ganske så lesverdig og logisk.

Bare et eventyr i Nettavisen

Siden det etterhvert dukker opp stadig flere grunner til å himle med øynene over Hawking, for ikke å si ett og annet medium media, tvinger fysikkens lover oss til å kommentere.

Som når Nettavisen forteller eventyr.

Den anerkjente britiske forskeren Stephen Hawking (69) har tidligere sagt at Gud ikke skapte universet. Nå provoserer han igjen religiøse miljøer, og konkluderer med at forestillingen om livet etter døden bare er et eventyr for folk som er redde for mørket.

Skal vi se, hva er ... logikken her?

Hawking avviser altså at Gud har skapt universet, noe som i følge hans oppfatning innebærer at det ikke er noen bruk for Gud og dermed mer enn indirekte er klart at Gud ikke finnes.

Men så kommer det virkelig sjokkerende. For, viser det seg i en sensasjonell ny provokasjon som skaper overskrifter verden over, Hawking er ikke bare en ateist som avviser Gud, han (hold deg fast) avviser også ... himmelen!

Mens religiøse miljøer altså en stund etter Hawkings forrige utspill har kunnet trøste seg med at det ikke er så farlig om Gud ikke finnes, så lenge vi kan klamre oss til himmelen, tar Hawking nå fra oss også det håpet.

Det er med skjelvende fingre man må spørre hvor dette skal ende. Kan Hawking til og med komme til å avvise at Jesus stod opp fra de døde?

For Nettavisen stanser ikke sin sjokkerende journalistikk avsløringsrunde der.

Hawking sier at kroppen kan sammenlignes med en maskin som bryter sammen når døden inntreffer.

- Jeg anser hjernen som en datamaskin som slutter å virke når komponentene svikter. Det finnes ikke noen himmel eller noe liv etter døden for ødelagte datamaskiner. Det er et eventyr for folk som er redde for mørket, sier han til The Guardian.

Igjen altså en klar konklusjon basert på solid empiri og en uimotsigelig analogi. For det er ingen som noen gang har reparert en ødelagt datamaskin eller hatt en backup som kan legges inn i en ny. En slik tanke ville vært eventyr for folk som er redd for å få harddisken slettet, og er dermed motbevist.

Nettavisen forfølger Hawkings usvikelige logikk videre.

I fjor kom Hawking ut med boken «The Grand Design» hvor han forsøkte å besvare spørsmålet: Trengte universet en skaper?

Ifølge Hawking er svaret nei.

- Ettersom det finnes en tyngdekraftlov, så kan og vil universet skape seg selv ut av intet, skrev han i boken.

Bedre kan det ikke sies av en fysiker. Siden noe finnes kan og vil noe som ikke finnes og dermed ikke kan gjøre noe som helst skape seg selv siden intet finnes.

At en journalist lar seg rive med av ... argumentasjonen er ikke overraskende.

Det er heller ikke uventet å se at en journalist heller ikke forstår begreper eller bedriver imponerende research når han følger opp med en forklaring. Som vi heldigvis ikke finner i Guardian-artikkelen dette stort sett ellers er basert på.

Påstanden strider imot sir Isaac Newtons overbevisning om at universet må ha blitt skapt av Gud, ettersom det ikke kan oppstå fra kaos.

Plutselig var det altså ikke "intet" som universet angivelig skulle komme fra, men kaos. Newtons argument ville i såfall være at det ikke er universets eksistens, men dets orden som krevde en forklaring. Men filosofisk forståelse ville vel ikke bidratt med nok klikk for en kommersiell nettaktør.

At det ikke bare er logikken det skorter på i Nettavisen, ser vi når journalisten gjør et tappert forsøk på å oversette fra engelsk.

Videre skrev Hawking i sin nye bok at det første slaget kom i 1992, da det ble bekreftet at en annen planet gikk i bane rundt en annen stjerne.

- Det gjør sammentreffet av våre planetariske omstendigheter, den heldige kombinasjonen av avstanden mellom solen og jorden og solmasse, langt mindre enestående og undergraver det som bevis på at jorden ble med grundighet konstruert for å behage oss som mennesker, skriver han i boken.

Det er ikke bare grammatikken som gjør det vanskelig å forstå at at jorden ikke ble med grundighet konstruert derfor det ble bekreftet at en annen planet gikk i bane rundt en annen stjerne.

Eller hva dette har med hvilken sak å gjøre.

For her konstruerer Hawking en stråmann når han synes å tro at det er klassisk kristen tro at universet består kun av vårt solsystem (eller at det kun er her det finnes planeter) og at det i tillegg ble laget utelukkende for jordens og menneskenes skyld.

Går vi litt lenger tilbake enn 1992 ser vi f.eks. at Thomas Chalmers (spørsmålet er forøvrig viet et kapittel i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø) i sin serie på syv foredrag i 1815 om gudstro og universet understreket at det bare er ”vantro" (som Thomas Paine som var den han primært imøtegikk) som hevder at kristne mener Gud skapte universet kun for jorden og menneskenes skyld.

Argumentet om at jorden er plassert "helt riktig" for at liv skal kunne oppstå er forøvrig fremmet i størst grad etter 1992, slik vi finner det i Rare Earth (2000) og enda sterkere ID-vinklet i The Privileged Planet (2004). Begge sier forøvrig atskillig mer om saken enn at den kan imøtegås kun av forekomsten av planeter i andre solsystemer.

Men vi kan ikke ha en artikkel om Hawking uten at multiverset springer ut av intet.

Hawking mener også at det ikke bare eksisterer mange andre planeter, men også andre universer, såkalte multiunivers. Og hvis Guds intensjon var å skape menneskeheten, så ville alle disse fjerntliggende verdenene være overflødige, skriver han.

På samme måte som eksistensen av en fjerntliggende sol og måne, for ikke å si av fjerntliggende vann og jord, dyr og fugler, fisk og planter, ville vært overflødige hvis Guds intensjon var å skape menneskeheten.

En eventuell oppdagelse av andre og fjerntliggende dyrearter, for ikke å si himmellegemer, ville med andre ord vært et klart argument mot Gud.

Hva Nettavisen forteller oss er at gudstro alltid har stått og fallt med om noen skulle finne på å se gjennom et teleskop.

Eller i det hele tatt åpne øynene.

Det hadde likevel vært hyggelig om Nettavisens journalister i det minste én gang kunne gjøre det.

Fins dom?

Mens det i grunnen er ett og annet å legge til når Stephen Hawking uttaler seg om himmelen.

Men det får komme etter Aftonbladets oppslag om hva Sven Svenson fra Södertälje mener om saken.

Den Store Anmeldelsen

Det sier noe om en bok at den er mer omtalt før den gis ut enn etter.

Etter å ha lest Stephen Hawking og Leonard Mlodinows The Grand Design for noen uker siden hastet det ihvertfall ikke så mye med å omtale den. Boken er rett og slett verre enn jeg fryktet.

Med respekt og beklagelse å melde avsanner den dessverre alle håp om at krigstypene i media om at "Gud ikke var nødvendig" og at "universet kan komme fra ingenting" takket være ikke minst... tyngdeloven, kun var en forlagshype, slik da også denne anmeldelsen ikke la veldig skjul på.

Saken blir ikke bedre av at boken har uvanlig store pretensjoner.

Nå kan man jo si at Stephen Hawking, en vitenskapelig banebryter som med rette kan oppfattes som en legende, har noen kvantesprang rett til å bruke store ord.

Men det ville være å overdrive om vi skulle si at han kommer godt ut av forsøket på å bevege seg i filosofiens verden uten særlig innsikt, og å overselge en  fysisk modell som både er teoretisk omstridt og savner den lille detaljen som heter empiri.

Selvsagt er det flott når forskere begir seg inn på de helt store spørsmålene, som hva er virkelighetens natur, hvor kommer alt fra og - ikke minst - trengte universet en skaper. Det er likevel ikke fult så flott når man gjør det ved å disse fagfelt uten synlig forståelse.

Traditionally these are questions for philosophy, but philosophy is dead. Philosophy has not kept up with modern developments in science, particularly physics. Scientists have become the bearers of the torch of discovery in our quest for knowledge (side 5).

Jeg vet ikke helt hva som er verst. Kanskje er det like beklagelig med filosofer som ikke følger med på fysikk som med fysikere som ikke følger med på filosofi.

Til Hawking og Mlodinows unnskyldning kan det være at de muligens har fulgt filosofien fra avisoverskrifter eller bestselgere og dermed har i tankene popfilosofi, postmoderne pådrivere og/eller eksistensialister fra de seneste generasjoner.

Altså i stor grad folk som har erklært analytisk filosofi, for ikke å si systemfilosofene, for døde og maktesløse. Og som ikke er mindre kritiske til muligheten for å finne sannhet og helhetsforståelse enn Bjørn Eidsvåg.

Men det er en misforståelse som vel ikke akkurat tyder på å ha fulgt med i timen å tenke at dette er selve filosofien eller alt som kan krype og gå av filosofer eller filosofering.

Selv har jeg de seneste årene både hatt glede av å lese fysikere som er bevandret i filosofi og filosofer som ikke er direkte ukjente med fysikken, eller teologer som kobler begge felter.

Etter å vært innom en og annen bok av folk som Barr, McGrath, Polkinghorne, Spitzer, Ward, Collins og co i mange sammenhenger (som også her i en heller omfattende samling redigert av Craig og Moreland, dette er i det hele tatt ganske standard i det jeg har sett av nyere lærebøker i både religions- og vitenskapsfilosofi (inkludert fra Hawkings eget universitet), samt hos både lettere fundamentalister og folk med noe mer liberalteologisk legning), for ikke å si enda tyngre vektere som Puntel og d'Espagnat, er det noe pussig å høre av anerkjente forskere - som gladelig trykkes til medias bryst og forsider - for sine... filosofiske konklusjoner, at oppegående filosofer ikke finnes.

Påstanden gjør det bent fram vanskelig å skrive korte setninger.

Dermed er det ikke annet å vente enn at The Grand Design havner i kjente filosofiske grøfter. Ikke minst når boken begår kunststykket å underminere egen posisjon nettopp ved ett av de retoriske grepene som anvendes for å legitimere den.

Vi ser dette når forfatterne går inn for en "modellavhengig realisme" der fysiske modeller ikke har en realitet utenfor en instrumentell funksjon (altså at vi kun kan se dem som ståsteder og briller). Og holder man seg til dette, er det ikke enkelt å forstå hvorfor modellers konklusjoner skal være reelle.

Eller må generere krigsoverskrifter i avisene.

Forfatterne illustrerer poenget med at det er som å leve i en gullfiskbolle. Vi ser det vi ser, uansett hvordan verden er. Saken blir ikke bedre om vi i den store sammenheng har kognitive evner, for ikke å si konsentrasjon, som gullfisk.

Hawking og Mlodinow er dermed ærlige nok (selv om det nok er med noen Newton tongue in cheek) til å si at siden Første Mosebok og Big Bang begge i en viss forstand er modeller, hjelper det ikke at sistnevnte er mer nyttig vitenskapelig enn den første.

Still, neither model can be said to be more real than the other (side 49-51).

Det kan hende vi likevel må vente litt på medieoppslag om at Hawking ser Første Mosebok som like reell som Big Bang.

Sagt mer filosofisk blander boka epistemologi (hva/hvordan vi kan vite) og ontologi (hva/hvordan noe egentlig er) så mye at det ikke er godt å vite hvor man er.

Forfatterne er kort sagt på dypt vann hvis de mener at vi befinner oss i en gullfiskbolle.

Skal jeg ta stilling til om vi snakker om noe mer allmengyldig om universet, hjelper det å ha orden på begrepene. Eller ha mer referanser til f.eks. Kants erkjennelsesteori, eller kritikk av og alternativer til denne.

Og kan vi ikke vite hvordan noe er, har vi ingen grunn til å rope fra takene at vi "ikke trenger Gud". Er alt modell er det ikke mulig å si hva som er virkelighet.

Grepet med "modellavhengig realisme" gir da også mistanke om å være en (... modellavhengig?) metode. Det bidrar til å dra leseren etter nesen fordi det gis inntrykk av at siden M-teori er en modell, er den egentlig like realistisk som andre.

Dermed er det kanskje ikke alle som får med seg at forfatterne diskret dropper å nevne at denne teorien ikke tilfredstiller noen av kravene de selv stiller til gode modeller, slik Peter Woit omtaler her.

Likevel er det befriende å se at forfatterne er humoristiske nok til å vedgå at ingen helt vet hva M'en i denne M-teorien som skal være den beste forklaringen på universet egentlig står for...

No one seems to know what the ‘M’ stands for, but it may be ‘master,’ ‘miracle’ or ‘mystery.’ It seems to be all three. People are still trying to decipher the nature of M-theory, but that may not be possible. 

Boken blir ikke en mer forbilledlig modell når den i god populærvitenskapelig tradisjon stadig bringer irrelevante og til dels feilaktige påstander om hva ulike religioner eller filosofer har sagt eller ment gjennom historien.

Muligens er tanken at det underbygger egen posisjon hvis andre har kommet med uvitenskapelige eller motbeviste forklaringer. Dermed løftes flere av modernitetens ikoner med stor glød. For de som kjenner bedre til historien enn forfatterne virker det imidlertid mer forstyrrende enn forklarende.

I stedet for å vise at Gud ikke er nødvendig, beviser boka at filosofi er nødvendig.

De som er interessert i grundigere omtaler kan finne mer enn nok å bite i under.
 
The Galilean Library

Fred Bortz

Not even Wrong

Penrose kommenterer

Vi planlegger å anmelde Stephen Hawkings The Grand Design i løpet av noen dager, men i mens noteres at en av Hawkings tidligere medarbeidere langt fra er uten kommentar.

Og dette er ingen hvemsomhelst.

Roger Penrose er hva man uten videre kan kalle for en nestor blant verdens fysikere, med en rekke interessante og spenstige utgivelser knyttet til universet og oss selv.



Settingen er et intervju med ham og Alister McGrath i ett av de mer oppegående kristne radioprogrammene i England, Unbelievable.

Mens McGrath i kjent stil viser en litt forsonende tone og snakker om at den type M-teori som Hawking omfavner bare er et foreløpig steg på veien mot en bedre forståelse av universet, legger Penrose noe... mindre i mellom.

What is referred to as M-theory isn’t even a theory. It’s a collection of ideas, hopes, aspirations. It’s not even a theory and I think the book is a bit misleading in that respect. It gives you the impression that here is this new theory which is going to explain everything. It is nothing of the sort. It is not even a theory and certainly has no observational... (evidence).

Fortsettelsen er ikke mer forsonende.

...I think the book suffers rather more strongly than many (other books). It’s not a uncommon thing in popular descriptions of science to latch onto some idea, particularly things to do with string theory, which have absolutely no support from observations.,,, They are very far from any kind of observational (testability). Yes, they (the ideas of M-theory) are hardly science.

Det er med andre ord bare å stålsette seg til anmeldelsen.

Ferdig betalt lunsj - Del 3

Gjennomgangen fortsetter.

Kalam og kritisk tenkning

Siden Gud ikke er en fysisk årsak, men årsak til det fysiske, er brodden av Elgarøys neste konklusjon borte:

Dette er faktisk ganske ødeleggende for kosmologiske gudsbevis. La oss se på et som Davidsen ofte nevner, og som forsvares av filosofen William Lane Craig, det såkalte Kalam-argumentet

Dette er et argument jeg nok ikke nevner fullt så ofte som dette kan gi inntrykk av, men la nå det ligge. Jeg har rett og slett vært lite interessert i ”gudsbevis” inntil jeg så hvordan nye ateister dels misforstod dem og dels ikke kjente til dem.

Det er likevel flott at Elgarøy løfter opp dette argumentet som Dawkins ikke syntes kjent med da han skrev om gudsbevis i The God Delusion:

1: Alt som begynner å eksistere har en årsak.

2: Universet begynte å eksistere.

3: Universet har en årsak.

Til beviset føyes det så ytterligere argumenter for å vise at årsaken må være et personlig vesen, altså Gud. Men la oss stoppe opp ved det første premisset. Lane Craig har så vidt jeg har sett aldri gitt noen argumenter for at vi skal godta dette premisset utover å svartmale rasjonaliteten til de som trekker det i tvil, ganske likt det Davidsen gjør: ”Å hevde at noe kan oppstå fra ingenting uten grunn er i tillegg å plassere seg utenfor både intuisjon, logikk og naturvitenskap.” Dette er ikke et argument, bare en påstand om at enighet med Lane Craig og Davidsen er en nødvendig betingelse for å være et fornuftig menneske.

Det er mye som kan sies om denne vinklingen, og om det er mulig å være uenig og samtidig være et fornuftig menneske. Ikke minst handler dette om hvordan vi forstår argumenter og uttrykk.

For eksempel er ikke ”Alt som begynner å eksistere har en årsak” samme påstand som at ”ingenting kan oppstå av ingenting”. Når Elgarøy synes å sette likhetstegn mellom disse tingene, er det med andre ord noe misvisende, selv om de ofte nevnes samtidig.

Viktigere er imidlertid at Craig gjentatte ganger har argumentert for at dette premisset er gyldig. Nå er jeg ikke jeg så veldig opptatt av ham, og han har ikke vist så verst evne i å svare for seg selv.

Jeg skal likevel bringe noen eksempler til bordet, forhåpentligvis uten at tvilere føler at deres rasjonalitet blir svartmalt.

Det er vanskelig å komme unna at det ikke er noe empirisk belegg for at noe kan komme av (ekte) ingenting. At virtuelle partikler kan oppstå ved energifluktuasjoner i et kvantevakuum er ikke at noe kommer av ingenting. Å fortelle legfolk noe annet er å misbruke begrepene.

Vi har rett og slett ingen erfaringer som tilsier at noe kan komme fra ingenting. Det er til og med slik at all vitenskap har som prinsipp at all endring har en årsak, enten denne er direkte eller indirekte, ekstern eller intern. Derfor leter vi etter årsak også når ikke vi kjenner årsaken. På mange måter underminerer vi naturvitenskapen hvis vi åpner for at endringer kan skje uten noen form for årsak.

Et ekte ingenting innebærer som nevnt tidligere også at det ikke eksisterer noe potensiale for noe. Det er ikke noe der som kan føre til noe som helst. Ingen lover, ingen energier, ingen ting som kan gjøre noe med noe og det helt uten grunn.

Hvis det er mulig at noe kan oppstå spontant av ingenting er det i følge Craig også et betimelig spørsmål hvorfor ikke hva som helst (fyrstikker, elefanter, Gud) oppstår hvor som helst og når som helst, hvis noe først virkelig kan oppstå av (ekte) ingenting. Merk at vi her ikke snakker om noe som kun kan skje i singularitetssituasjoner og kvantevakuum (altså ikke ingenting), men i overhodet ingenting. Eller gjelder ikke dette med at noe kan oppstå av ingenting når vi befinner oss i noenting, som i vårt univers?

Så dermed står spørsmålet igjen om hvilken grunn vi eventuelt likevel skulle ha for at noe skulle kunne oppstå av absolutt ingenting. Hvorfor bør jeg tro det?

Elgarøy skriver videre:

Men naturvitenskapene har vist at våre intuisjoner ikke alltid er til å stole på. Problemene vi har med å forstå kvantefysikken skyldes nettopp at den virker ikke-intuitiv. Spør vi om hvilket erfaringsgrunnlag vi har for det første premisset, er det vanskelig å komme på noe som helst.

Her snakker vi muligens forbi hverandre, ettersom vi har mye erfaring med at ting som "begynner å eksistere" (men altså ikke av ingenting) har en årsak. Eller menes bare at vi ikke har erfaring med at elementærpartikler som begynner å eksistere har en årsak? Men det er vel også noe upresist, litt avhengig av definisjonene? Er det ikke frembrakt elementærpartikler i CERN ved å tilføre enorm energi, lage kollisjoner etc.?

Så kommer et utsagn som er ikke er lett å forstå:

Jeg vil også legge til at dersom Gud ikke skal forstås som en fysisk årsak til universet, men snarere som grunnen til at det finnes, virker den erfaringsmessige støtten for premiss 1 svært tynt.

Vi må her igjen gå tilbake til ordbruken for om mulig å forstå hvorfor Elgarøy mener det er slik. Hva innebærer ”grunnen” i denne sammenhengen. Har det noe å gjøre med ”hensikt”, eller menes ”årsaken”? Hvilken erfaringsmessig støtte handler i så fall dette (ikke) om? Hva har dette å gjøre med hvorvidt Gud er fysisk eller ikke?

Kan dette rett og slett ha å gjøre med en sammenblanding mellom uttrykket ”fysisk årsak” og ”det som får noe til å skje”. Altså at hvis noe ikke er en fysisk årsak, kan det per definisjon heller ikke få noe som helst til å skje. Hvis det er slik det er tenkt, er dette igjen å forutsette det som skal bevises. Hvis premisset er at kun fysiske årsaker er reelle årsaker, er det ikke vanskelig å konkludere med at det kun finnes fysiske årsaker.

Dermed spiller neste formulering med merkede kort:

Premiss 1 bør derfor være, med litt godvilje, dersom vi velvillig lar være å spørre hva som legges i formuleringen ”begynne å eksistere”: 1’: Alt som begynner å eksistere har en fysisk årsak.

Nei, siden dette nettopp er å forutsette det som skal bevises, er ikke Kalam-argumentet forutinntatt på dette feltet. Argumentet bruker dermed kun begrepet årsak, uten å kreve at denne nødvendigvis må være fysisk. Alt som begynner å eksistere har en bevirkende årsak.

Elgarøy forfølger samme sporet:

 Dersom vi godtar premiss 2 (som også kan trekkes i tvil, men dette er ikke anledningen til å gjøre det), ender vi opp med en ny konklusjon: 3’: Universet har en fysisk årsak. Om Gud ikke opptrer som en fysisk årsak, følger det at han ikke er årsaken til at universet finnes.

Når konklusjonen er gitt av premisset får vi en sirkelargumentasjon. Forholder vi oss kun til fysiske årsaker, er det ikke mulig å ende med annet enn fysiske årsaker. Hvis vi da ikke er rause nok til å inkludere i begrepet ”fysisk årsak” en litt annen formulering, rett og slett ”årsak til det fysiske”.

Gjør vi dette, har vi ikke stengt Gud ute ved kun en snedig definisjon.

Nødvendige presiseringer

Elgarøy argumenterer mer interessant når han sier at

Hawkings modell problematiserer også den vanlige teistiske hypotesen om at Gud er den eneste som ikke er avhengig av noe annet for sin eksistens, mens eksistensen til alt annet er avhengig av ham. Hvis Hawking har rett, vil universet eksistere enten Gud finnes eller ei.

Selv om det kan ta noen generasjoner å finne ut om Hawking har rett i sin teori (slik det er omtalt i et sitat fra New Scientist i Del 1 av dette kommentarrrekken) er denne konsekvensen av teorien en heller sterk påstand, og den er ikke utdypet. Hvis den også synes å forutsette at universet er evig, bør dette ikke minst forklares nærmere i lys av både fysiske og filosofiske utfordringer. Å se universet som en form for evighetsmaskin, gir fort uheldige assosiasjoner..

Vi blir nødt til å belyse enda flere begreper når Elgarøy her konkluderer med at

Dermed er i det minste ikke Gud unik som et nødvendig eksisterende objekt. Det synes også å følge at om universet skal eksistere eller ikke, ikke er opp til Gud, og dermed er det også grenser for hans makt.

Det er muligens fort gjort å tenke at uttrykket ”nødvendig eksistens” er identisk med at noe er evig. I realiteten har det rett og slett aldri vært definert på den måten. Både Aristoteles og Aquinas, og de fleste andre fysikere og filosofer opp til Big Bang-kosmologien kom på banen, tenkte innenfor et univers som var evig. Men dette var aldri tilstrekkelig til at universet ble betraktet som en nødvendig eksistens.

Gudsargumenter med ”Den første beveger” og lignende handlet ikke om første i tid, men om den primære beveger (eller rettere sagt bevirker/endringsårsak) eller grunn. Det som – for å låne et uttrykk fra Hawking – puster ild inn i ligningene, her og nå.

Det er også en vanlig definisjon at en nødvendig – ikke-kontingent – eksistens må både være evig, og slik at det ikke er mulig at den var annerledes. Er det ikke nødvendig at eksistensen er som den er, er den ingen nødvendig eksistens. Kunne for eksempel universets lover, eller elementærpartikler eller konstanter vært annerledes, kan det ikke være nødvendig.

Det gir håp for vår videre samtale at Elgarøy ender med en åpning for å ha misforstått:

Det er godt mulig jeg har misforstått teistene. Kanskje er Gud verken en fysisk årsak eller den som forklarer hensikten med universet. Da ser jeg gjerne at de forklarer meg nøyaktig hva de mener når de sier at Gud er årsaken til at det finnes et univers.

Vi har vært inne på dette noen ganger, men hvorvidt jeg klarer å forklare dette nøyaktig, avhenger selvsagt av hva som ligger bak kravet. Hvis man med nøyaktig mener en fysisk eller matematisk ”konsis definisjon”, er det som nevnt basert på en feiloppfatning av Guds vesen.

Det betyr ikke at vi er helt i det blå, selv om vi må bruke begreper som ikke er fysiske. At Gud er årsaken til at det finnes et univers innebærer at Gud er et ikke-fysisk vesen med evne og vilje til å frembringe et fysisk univers. Gud er en evig, uskapt og nødvendig eksistens med egenskaper som gjør det mulig for universet å være til. Det ville ikke vært noe univers om ikke Gud skaper og opprettholder det.

Det er ikke vanskelig å vedgå at dette ikke er en fysisk forklaring. Den har ikke det presisjonsnivå eller matematiske apparatet som fysiske teorier bruker. Men det er kun ved å kreve at forklaringen skal være fysisk at denne type krav har mening. At noe ikke kan beskrives på den måten, er ikke noe nødvendig tegn på at det ikke finnes en slik eksistens.

Vi kan ikke forkaste kvalitative forklaringer kun fordi de ikke er kvantitative.

For her må vi igjen gå i fellen at vi med ”årsak” tenker fysisk årsak og dermed hente årsaksforståelsen vår fra det fysiske og kvantifiserbare. Årsaksbegrepet er for øvrig av de mer vanskelige definisjonsspørsmål også i vitenskapsfilosofien. Den er til syvende og sist selv et kvalitativt uttrykk, noe som ikke gjør det enkelt for noen å gi en definisjon vi ikke kan problematisere.

Forklaring og falsifisering

Også neste utspill har atskillige utfordringer:

Dessuten bør de gjøre hypotesen sin såpass presis at den blir falsifiserbar: finnes det noen observasjon, et eneste faktum om universet og tingenes tilstand som ville få dem til å forkaste gudshypotesen?

Slik jeg forstår saken innebærer dette kravet – på dette feltet - en overdreven tro på hvordan vitenskapen fungerer. En tro på Gud er på mange måter som en stor helhetsteori og ingen forkaster (eller bør forkaste) en hel teori fordi én observasjon taler mot den (selvsagt avhengig av hvilken type observasjon vi snakker om).

Det er observasjoner som taler mot kvantefysikken og relativitetsteorien, men de sistnevnte bør ikke kastes eller forstås som falsifisert av den grunn. Her kan vi kort henvise til en klassisk tekst om dette, Quines Two Dogmas of Empiricism.

Men det betyr ikke at det aldri kan være noe som taler mot tro på Gud.

Jeg er åpen for at Gud ikke finnes. At kristen tro kan falsifiseres er blant mine grunner til å tro. Hvis det ikke hadde vært slik at vi levde i et univers med (for eksempel) svært avanserte og langt på vei elegante (noen vil si vakre) naturlover eller ikke kunne finne ut av dem rasjonelt, ville dette talt i mot Guds eksistens. På samme måte ville funn av noe som det var svært sannsynlig var Jesu lik, antagelig ført til at jeg hadde sluttet å være kristen.

Elgarøy fortsetter med noe som igjen fortoner seg som litt på siden av problemstillingen:

”Vil Hawkings modell, hvis den er riktig, besvare det evige spørsmålet om hvorfor det finnes noe i det hele tatt? Personlig har jeg mest lyst til å spørre hvorfor det skal være så merkelig at noe eksisterer. Hvorfor er det mer naturlig med et metafysisk ingenting, hva nå det enn er?

Vi kan sikkert ha ulike meninger om hva som er merkelig, men nå handler vel egentlig ikke dette om at hvor ”merkelig” det er at noe eksisterer. Vi ønsker i stedet rett og slett å besvare et ubesvart spørsmål: Hvorfor finnes det noe? Uten at vi på forhånd utelukker svaralternativet.

Basert på Elgarøys premisser overrasker det ikke at han konkluderer med at

Hawkings modell er omtrent så nær man kan håpe på å komme en fullstendig forklaring av universets eksistens: Et univers likt det vi ser rundt oss kan dukke spontant opp fra en tilstand uten tid, rom og materie.

Det er liten grunn til å tro at vi noen gang vil få en forklaring som ikke åpner for ytterligere spørsmål.

Sistnevnte høres sannsynlig ut, og nettopp dette gjør det vitenskapelige prosjekt så viktig. Og derfor er det også så avgjørende at vi ikke feiltolker, overselger eller bruker vitenskapelige teorier, eller matematiske modeller, til mer enn hva de kan brukes til.

Etter vår gjennomgang her finner vi ikke veldig mye krutt i Elgarøys avslutning:

En teistisk forklaring på universets eksistens krever at vi aksepterer at det finnes et personlig vesen uten utstrekning, en tenker uten hjerne, en ubeveget beveger utenfor tid og rom. En slik forklaring byr på flere problemer enn Hawkings kvantekosmologi, og beskyldningene om å stille seg utenfor logikk og naturvitenskap bør heller adresseres til tilhengerne av gudshypotesen enn til Hawking.

Her må jeg nok tilstå at jeg ikke føler meg truffet. Med såpass mye usagt mellom linjene, så mye merkede kort, sirkelargumentasjon og begrepsforvirring som vi har vist over, er det ikke gitt at adressen bør endres.

For dette handler langt på vei om perspektiver og premisser. Krever vi at alle forklaringer eller eksistenser skal være fysiske, eller må beskrives med fysiske begreper, er det ikke underlig om vi ikke godtar andre typer forklaringer.

Spørsmålet er imidlertid ikke om vi kan beskrive Gud kvantitativt, men om mer kvalitative forklaringer kan få slippe til.

Er kort sagt den beste helhetsforklaringen på eksistensen av også det fysiske at det finnes noe som ikke er fysisk (og dermed uten utstrekning eller biologisk hjerne), stiller man seg muligens ikke utenfor vitenskapen, men definitivt utenfor logikken, hvis man feier dette av banen med begrunnelsen at forklaringen ikke er fysisk meningsfull.

Ferdig betalt lunsj - Del 2

Gjennomgangen av Øystein Elgarøys artikkel om Hawking fortsetter med et av punktene der vi er hjertens enige:

At Hawkings påstander har vært kjent lenge, og at dette dreier seg om et PR-stunt ser jeg ingen grunn til å være uenig i. At det har blitt kritisert av filosofer og fysikere er også korrekt. Men det er ikke sikkert kritikerne har rett.

Så avgjort ikke, det skal mer til å ha rett enn å være kritisk.

Men det som var poenget for meg var som nevnt medias håndtering av saken. Saken ble fremstilt som en så stor nyhet og sensasjon at krigsoverskrifter antes. Slik dette ble fremstilt skulle man nesten tro at alle fysikere inntil nå nødvendigvis måtte tro på Gud, men at Hawking som et lyn fra klar himmel  hadde vist at sannheten var en annen.

I stedet handlet altså dette om en vellykket markedskampanje for en ny bok som ikke synes veldig god.

Det er imidlertid ikke like enkelt å være enig med Elgarøy i fortsettelsen:

Strengt tatt viser ikke Hawkings modell at gudshypotesen er uriktig, bare at den ikke trengs for å forstå den fysiske opprinnelsen til universet.

Dette er en bra justering eller presisering i.f.t. starten av Elgarøys artikkel (”påstanden om at Gud ikke kan ha skapt universet”). Men det er uansett viktig å trekke inn som i Del 1 i at det å forstå eller forklare noe kan være i mye videre forstand enn å forklare noe fysisk (deduktivt-nomologisk).

Selv om det om noen generasjoner skulle vise seg at Hawking har rett i sin forklaring, kan det være mye mer å forstå om universets opprinnelse, siden forståelse har å gjøre med hvordan alt henger sammen – inkludert det som eventuelt ikke har fysiske forklaringer.

Derfor er det et godt spørsmål når Elgarøy skriver:

Når Davidsen sier at Gud ikke er en del av fysikken, bør han imidlertid presisere hva han mener med dette. Dersom han mener at Gud ikke er direkte sammenlignbar med et elektron, og på den måten ikke er omfattet av fysikkens lover, er det i og for seg greit.

Jeg takker for den. Og dette er ikke noe trivielt poeng, det er ganske avgjørende.

Gud og teistisk tenkning

Dermed blir det litt uventet at Elgarøy fortsetter å tenke innenfor et fysisk eller matematisk tenkesett når han spør

men på den annen side: hvorfor skulle man ikke kunne lage en matematisk modell av Gud? Man kan lage matematikk av alle begrep som kan defineres på en konsistent måte.

Det er når jeg leser dette at jeg begynner å undre meg over hva slags gudsbilde vi snakker om. Ettersom Elgarøy har en kristen bakgrunn, er det merkelig at han kan skrive som om Gud må være et begrep som bør kunne defineres matematisk. Og til og med mellom linjene muligens kritisere de som ikke gjør dette, siden de da ikke har en konsistent forståelse av Gud.

Noe som videre vanskelig kan leses som noe annet enn at vi kun kan tro på en Gud som kan defineres matematisk konsistent.

Men uansett hvor mye på sidelinjen, eller villspor, vi kan være i å ane en slik tankerekke, blir det ikke mer riktig å betrakte Gud som et matematisk begrep. En slik forståelse er mildest talt uvanlig i de kristne tradisjoner jeg er kjent med.

Hvorfor er det meningsløst å lage matematikk av Gud?

Sagt litt kort er grunnen at innenfor en klassisk teistisk tradisjon er Gud ikke en naturprosess, et dataprogram eller en automat, men en bevissthet (eller noe som har egenskaper som kan forbindes med bevissthet, som refleksjon og fri vilje). I tillegg kommer bl.a. forhold som at Gud har en karakter som god.

Det er selvsagt mer å si om dette, men vi lar det ligge nå. Poenget er at det å lage en matematisk modell av Gud ikke er mer sakssvarende enn å lage en matematisk modell av et menneske. Vi kan sikkert si noe om antall fingre delt på antall tær, eller drive brøkregning på treenigheten, men videre meningsfullt blir det ikke.

Hvis en humanetiker mener at godhet og bevissthet – uansett hvor ”konsistent” vi kan beskrive disse - kan settes på en matematisk formel, er det vanskelig ikke å se det som en mekanisering eller upersonliggjøring av et menneske.

Hva de fleste forbinder med å være en person er kort sagt noe annet enn en uavvendelig naturprosess, fysisk formel eller matematisk ligning.

Muligens ligger et slik personlighets-/menneskesyn indirekte i premissene for et ateistisk, eller kanskje mer presist naturalistisk eller fysikalsk, livssyn, men det må tilstås at jeg er uvant med å se humanetikere etterlyse matematiske beskrivelser av personlighet.

Elgarøy spør videre:

men det er lett å skli fra den påstanden over til at Gud ikke er årsak til noe i den fysiske virkeligheten. Og det mener vel Davidsen neppe?

Det er riktig. Jeg mener ikke dette. Mitt poeng er kun at Gud ikke er en fysisk størrelse som kan inngå i en fysisk teori. I et klassisk teistisk perspektiv er Gud primærårsak til (eller opprettholder av) alt som skjer i det fysiske univers, selv om naturen følger det som ofte kalles sekundære årsaker. Og Gud kan bevirke noe i det fysiske univers, uten at dette - slik jeg forstår saken - kan repeteres under kontrollerte betingelser i et laboratorieforsøk.

Elgarøy ser grunn til å presisere på Hawkings vegne når han skriver at

Davidsen hevder videre at ingen av de klassiske gudsargumentene ser på gud som en del av den fysiske virkelighet. Men det gjør da heller ikke Hawkings argument.

Jeg er enig i at dette kan være litt urettferdig fra min side, i hvert fall inntil vi har gått hans argument nærmere etter i sømmene. Men i sammenhengen handlet mitt poeng om forlagets pr-kampanje og mediaoppslagene som tydet på at Hawking gikk ut mot det han oppfattet som klassiske gudsargumenter, uten at han syntes å kjenne til disse.

Mer enn universets historie?

Hva innebærer så Hawkings argument, i følge Elgarøy? 

Han sier bare at alt vi trenger for å beskrive hele universets historie er fysikkens lover.

Dette kan i og for seg være riktig, hvis vi er tydelige på hva vi mener med ”universets historie”. Slik Elgarøy skriver her er det underforstått at noen fysiske lover må være tilstede i ”hele universets historie” (hvilket ikke er vanskelig å støtte), sammen med noe som de må virke på. Spørsmålet er imidlertid igjen om det finnes noe mer enn universets historie (inkludert mer enn eventuelle multivers).

Og der da vi må vende tilbake igjen til dette med ”ingenting”. For hvis vi med universets historie mener også at det skal ha oppstått av ekte ingenting uten grunn, kreves det en annen argumentasjon enn å henvise til matematiske modeller.

Spørsmålet som Hawking ikke svarer på er hvor naturlovene kommer fra. Hva det er som eventuelt gjør dem sanne og gyldige? Hvorfor er så mange av dem så elegante og enkle å beskrive matematisk?

Det er rett og slett slik at eksistensen av lover passer godt med en forklaring utover en rent fysisk. Som en skaper som har gode grunner til at universet er ordnet og ikke følger ren kaos/flaks. Vi kan ikke utelukke eller avvise en forklaring av det fysiske, med at vi ikke trenger en slik forklaring i det fysiske.

En forklaring av den første typen omfatter også mer enn en forklaring av den siste typen, slik at den ene ikke er overflødig i forhold til den andre. Dersom en forklaring med Gud er mer koherent enn en forklaring uten Gud, har vi heller ingen grunn til å fjerne Gud med henvisning til Ockhams barberhøvel.

Så kommer Elgarøy til en nøkkelpåstand:

Universet er et lukket system. Det behøver ikke å settes i gang utenifra.

Denne type påstand forutsetter imidlertid enten at universet er evig (som er noe annet enn en tidligere henvisning til at det skal ha blitt til av ”ingenting”) eller at det er bevirket av noe annet. Straks et system oppstår av ingenting, kreves det en forklaring utenfor systemet, siden systemet ikke er der i utgangspunktet.

Elgarøy fortsetter:

Det er godt mulig at Gud ikke opptrer som en del av fysikken i tradisjonelle kosmologiske gudsbevis. Men dersom det betyr at han ikke er en fysisk årsak til universet, må det være lov å spørre hva slags årsak han er.

Det er ikke bare godt mulig at Gud ikke opptrer som del av fysikken i klassiske (eller moderniserte) gudsargumenter, det er etter mitt skjønn helt sant. I et klassisk kristent gudsbilde er Gud årsaken/grunnen/betingelsen til det fysiske, uten selv å være fysisk. Vi snakker om den som får universet til å eksistere, ikke om noe som eksisterer som en del av universet.

Elgarøy tegner her opp et underlig gudsbilde fjernt fra vanlig kristen teologi.

Grunner og grunnlag

Så starter en argumentasjon som blir litt på siden fordi Elgarøy tenker seg en litt annen forståelse av begreper enn vanlig i slike argumenter:

Det første jeg kan forestille meg er at han er årsak i betydningen grunn.

Uttrykket grunn kan selvsagt ha mange betydninger, slik at det er viktig å holde tungen rett i munnen. Det kan innebære både bevirkende årsak, opprettholdende grunn og hensikt.

Den første og andre av dette er hva som inngår i kosmologiske gudsargumenter, mens det tredje er mer ”motiv” eller ”mening” og er utenfor disse. Det er riktig at Thomas Aquinas har et gudsargument basert på formålsårsaker, man siden en forståelse av det krever atskillig opprydding i aristoteliske begreper lar vi det ligge her. I tillegg er dette argumentet på siden av hva jeg opplever at Hawking er opptatt av.

Når Elgarøy skriver videre som om ordet grunn handler om hensikt eller begrunnelse, treffer argumentasjonen etter min forståelse altså ikke hovedmålet.

Når det er sagt, kan det være viktig å trekke fram at hensiktsforklaringer har en plass. Vi bruker dem om oss selv, om hvorfor vi gjør det ene fremfor det andre. Men i naturen nøler vi, fordi dette ofte er kvalitative og ikke kvantitative forklaringer. Likevel er det slik at selv om en ting i seg selv ikke har noen ”hensikt”, kan det fortsatt være en hensikt med at tingen er til. Vi kan forklare mange ting med at de er laget av noen som hadde til hensikt å lage den.

Men at hensikt i denne forstand ikke lar seg kvantifisere, betyr ikke at vi dermed kan avvise spørsmålet om også universet er laget med en hensikt.

Elgarøy fortsetter i samme sporet:

Tilsvarende: dersom Gud ikke er den fysiske årsaken til universet, hjelper det lite å tilskrive ham en hensikt om å gjøre det.

Nei, men dette slår begge veier. Hvis Gud er den bevirkende årsak (men ikke den fysiske) til universet kan vi tenke oss at han har en hensikt med dette. Det er til og med et spørsmål om vi ikke kan forklare (i vid forstand, for å forstå sammenhenger bedre) universet bedre ved at Gud både er årsak til det, og hadde en hensikt med å skape det.

For vi snakker ikke om en årsak uten hensikt – altså slik vi oppfatter en fysisk prosess – men om en skaper. Finnes det en skaper er det rimelig å tenke at det også finnes en hensikt.

Del 3 kommer i kveld.

Ferdig betalt lunsj - Del 1

Det er alltid utviklende å møte innvendinger, så en takk til Øystein Elgarøy for kommentarene i Fri Tanke 16.september til mine hjertesukk om mediafremstillingen av Hawkings nyeste bok.

En åpen og kritisk samtale kan forhåpentligvis være til gjensidig nytte og bidra til at vi begge lærer noe.

Ikke minst kan det være nyttig å forstå hverandre så godt at vi vet hvor vi faktisk er uenige og ikke bare snakker forbi hverandre på hvert vårt stammespråk.

Dessverre kan det i slike situasjoner fort bli mye å komme inn på. Selv lange kommentarer som her kan likevel oppleves i korteste laget, både for den som skriver og den som leser.

Perspektiver og premisser

Før jeg tar tak i hva Øystein Elgarøy skriver, bør jeg gjøre oppmerksom på at Hawkings bok også er berørt i et annet blogginnlegg der jeg har trukket inn bl.a. én tung fysiker (Peter Woit, meg bekjent ikke teist) som er vel så kritisk til Hawking som meg – og det fra et fysikkperspektiv.

Det er generelt sett klokt å overlate det fysiske til fysikere, men når Hawking (eller hans forlag) leverer utspill som at Gud ikke er nødvendig for å skape universet, er det viktig å stanse litt opp. For det er ikke gitt at dette er et spørsmål som fysikere har mer kompetanse på enn andre. Det må rett og slett argumenteres for i hvilken grad spørsmålet om Guds eksistens handler om fysikk og om sistnevnte kan si noe om Gud er ”nødvendig” eller ikke.

Og argumenter knyttet til dette handler mer om filosofi enn fysikk.

Kritisk tenkning omfatter også å stille spørsmål ved egne premisser og tenkemønstre. Dess mer jeg har jobbet med et fag eller et livssyn, dess mer blind eller enøyd kan jeg være for alternative perspektiver. Selv en størrelse som Hawking kan ha tunnelsyn, kanskje er det nettopp en makeløs (det er fristende å si grenseløs) evne til dette som har ført ham dit han er?

Det var dermed nødvendig å rekke opp hånden når forhåndsomtalen i media var såpass forvirrende. Setninger som ”Because there is a law such as gravity, the universe can and will create itself from nothing” fører til spørsmålet om hva som menes med “ingenting”. Det var rett og slett umulig å lese dette på andre måter enn at Hawking mente at ingenting ikke var ekte ingenting. Jeg klarer ikke å se det som et meningsfullt utsagn å trekke eksistensen av noe som helst – som naturlover – inn i en definisjon av ingenting.

Uansett hvilken konklusjon vi lander på i et så viktig spørsmål som Guds eksistens, trenger vi kritisk tenkning og gode spørsmål. Behovet blir ikke mindre når media verden over blir mikrofonstativer for forlagets markedsstrategi.

Det er også viktig å unngå denne type livssynsmessig oversalg av en vitenskapelig teori. Hvis ikke kan man som Woitt er inne på komme i miskreditt, når det viser seg at det ikke er dekning for uttalelsene eller at de i for stor grad bygger på spekulasjoner og matematiske muligheter fremfor empirisk uttesting.

Dermed bør det være et tankekors etter alle mediaoppslagene at Hawkings teori verken er bredt akseptert blant fysikere eller en gang lar seg falsifisere på meningsfulle måter. Som det nevnes i New Scientist 8. september:

it seems highly unlikely that this mathematically beautiful theory can be put to any kind of meaningful test for decades, if not generations. Until there is empirical evidence for M-theory, Hawking's suggestion that it has all the answers is just a matter of faith.

 Så mer konkret til Elgarøys kommentarer. I stedet for å løfte dette opp til noen personlige og dermed sikkert i overkant fargede oppsummeringer, tar jeg det omtrent setning for setning. På den måten er det også mer sannsynlig at viktige poenger ikke blir borte.

Hva forklarer en forklaring?

Elgarøy innleder med at

Gud er ikke nødvendig for å forklare universet. Stephen Hawkings modell er omtrent så nær vi kan komme en fullstendig forklaring av universets eksistens.

Hvis vi nå legger til side en diskusjon om akkurat denne matematiske modellen er mer sannsynlig eller troverdig enn andre, kan vi bruke mer tid på hva vi legger i ulike begreper.

Når vi bruker uttrykket forklaring er det viktig å være tydelig på hva vi mener. Det er forskjell på naturvitenskapelige forklaringer og forklaringer i videre forstand (for eksempel vitenskapsfilosofiske eller personlige). Førstnevnte er knyttet til lover, betingelser og årsaker, og forklarer med dette en effekt, slik vi finner uttrykt i Hempels klassiske modell for deduktiv-nomologisk forklaring.

Men det finnes andre og noen ganger videre og større forklaringer om hvordan saksforhold henger sammen. Er vi åpne for også andre typer forklaringer enn det vi litt enkelt kan kalle kvantiative, eller får ikke mer kvalitative forklaringstyper en gang komme til start?

Må en godkjent forklaring holde seg kun til lover, matematikk og repeterbare eksperimenter knyttet til målbare størrelser, eller er det mulig å trekke inn andre forhold?

Generelt sett vil en vurdering mellom større hypoteser – som om universets tilblivelse og multiverset – også fort omfatte spørsmål om koherens, om hvilke hypoteser som har størst og bredest forklaringskraft, hvis de ikke kan avgjøres direkte med empiri.

For her er vi ved et avgjørende poeng. Hvis Gud ikke er en del av fysikken kan Gud per definisjon ikke være en fysisk forklaring. På lik linje med annet som ikke kan forklares med Hempels modell, men som det kan tenkes at det er forklaringer på i videre forstand (for eksempel hvor naturlovene kommer fra, og hvorfor vi har disse og ikke andre). Her handler det om å finne den beste helhetsforklaringen, den forklaringen som omfatter flest typer data og skaper mest mulig sammenheng mellom dem.

Selv om slike forklaringer ofte handler om kvalitative forhold, er det vanskelig å se at det i seg selv grunn til å diskvalifisere dem.

Dermed er det en mer fruktbar vei å sammenlikne ulike typer totalforklaringer, som teistiske perspektiver i forhold til ateistiske. Her er vi imidlertid på filosofiens og ikke naturvitenskapenes kompetansefelt, selv om naturvitenskapen er og må være viktig for filosofien. Vi må da vurdere alt fra forhold som hvorfor noe eksisterer i det hele tatt og hva som er grunnlaget for troen på vår fornuft og erkjennelse (og dermed også for naturvitenskap som prosjekt), via opplevelser av fri vilje og bevissthet til hvordan vi skal tolke våre moralerkjennelser.

Er dette reelle forhold eller illusjoner? Kan alt dette forklares kun ut fra fysikk, eller blir det mer å bortforklare? Hvilket helhetsperspektiv er best egnet til å skape sammenheng i og forståelse av alle slike fenomener og data?

For å være mer positiv enn det kanskje er fare for å virke ellers i denne kommentaren er det i hvert fall hyggelig at Elgarøy støtter et av mine poenger når han sier at Hawkings nye bok

representerer egentlig ikke noe nytt i forhold til ”A Brief History of Time”. Men det er klart det er mye krutt i påstanden om at Gud ikke kan ha skapt universet.

Ja, det er mye krutt i en slik påstand. Kanskje det er derfor selv Hawking nøler med den? Hvis jeg har forstått ham rett sier han ikke at Gud ikke kan ha skapt universet (altså at det er umulig), men at Gud ikke trengs for å forklare universet. Altså at vi ev. kan kutte ut Gud fordi det i følge Hawking er en overflødig forklaring.

Men dette reiser igjen spørsmålet om hva vi mener med en forklaring. Slik Elgarøy beskriver dette, ser det ut til at dette primært må handle om fysiske forklaringer:

Universet vi ser rundt oss i dag er komplisert. Det inneholder strukturer som galakser, stjerner, planeter og, i hvert fall på minst ett sted, organisk liv. Denne kompleksiteten er nok en av grunnene til at mange har vanskelig for å forestille seg at universet kan ha blitt til av seg selv. Stephen Hawking lanserer imidlertid en fysisk forklaring på dette.

Ja, og det er Hawkings oppgave som fysiker å finne nettopp fysiske forklaringer. Men spørsmålet er det om vi dermed kan argumentere for at en slik forklaring nødvendigvis er hele forklaringen, eller den beste forklaringen på helheten.

Bruker vi Hempels forklaringsmodell, altså ser på de fysiske betingelser og matematiske sammenhenger knyttet til vårt univers (ev. med en del teoretiske antagelser og kreativ bruk av transformasjoner og imaginære størrelser), lander vi på nettopp fysikk og matematikk. Dette ligger innebygget i metoden, det er rett og slett betingelsen for at den skal virke.

Det er en viktig og avgjørende vitenskapelig vinkel, men den kan da kun si noe om det fysiske.

Om ingenting

Elgarøy fortsetter:

Universet, argumenterer Hawking, kan ha startet fra vakuum. Her er det verken masse, tid eller rom. I et slikt vakuum - ingenting - finnes det heller ikke gravitasjon.

For mange vil nok uttrykket vakuum oppfattes, som Elgarøy sier, som ingenting. Men her er det fort gjort å blande kortene. Er dette vakuumet virkelig et ekte, et reelt ingenting? Er det noe, eller er det ikke noe? Hvis det inneholder noe som kan beskrives fysisk er det ikke ingenting.

Så vidt jeg forstår Hawking er kvantevakuum et fysisk fenomen. Det eksisterer noe, noen former for naturlover og felt, altså noe som har et innhold, noe der det skjer noe. Og noe er kort sagt ikke ingenting.

Med dette i bakhodet fremstår det Elgarøy skriver videre i et annet lys: ”Til tross for dette, observerer vi at ting oppstår spontant i slike vakuum.” For dette handler altså ikke om at noe oppstår av absolutt ingenting. Det handler om fysiske fenomener knyttet til eksistensen av noe fysisk.

I tillegg er det vanskelig å se dette med ”oppstår spontant” som annet enn uttrykk for en tolkning av data, og det til og med en ganske fri sådan.

For en legmann er det naturlig å spørre hva som er grunnen til at vi tror dette oppstår spontant, altså uten noen som helst grunn? Og hvor allment akseptert dette er blant fysikere, inkludert hvilke mer grunnleggende premisser det er basert på (ref. diskusjonen om for eksempel København-tolkningen)?

Kjenner vi virkelig dette feltet så godt at vi kan utelukke noe? Hvorfor er det ikke mer fruktbart å anta at det kan være årsaker vi ennå ikke kjenner (for eksempel enda mer elementære partikler enn vi er kjent med i dag), kontra garantert absolutt ingen årsaker?

Uansett dette, er det viktig å forstå at Elgarøy fortsetter med en noe som det ikke er opplagt at er ingenting:

Dette kalles kvantefluktuasjoner. Dette er ikke fantasi. Det er hendelser med målbare effekter. Hawking argumenterer for at vårt univers har oppstått spontant i et slags ur-ingenting - et vakuum - som en kvantemekanisk fluktuasjon.

Alt som trengs for å lage universet vi ser rundt oss i dag er et ekspanderende rom av rette sorten.

Det høres rimelig ut, men da har vi forlatt begrepet (ekte) ingenting, altså uten noen kjente eller ukjente elementærpartikler eller noe som helst annet tilstede. Noe fysisk blir ikke mer ingenting av å benevnes som et ”ur-ingenting”. Men jeg har ingen problemer med å ta fysikerne på ordet når det hevdes at noe eksisterende – som et ekspanderende rom av rette sorten (som i snitt har en Hubble-ekspansjon større enn null) - er godt egnet til å lage universet vi ser rundt oss.

Ferdig betalt lunsjbord

Elgarøy skriver videre at

Dette koster ikke noe energi. Summerer man energien som driver ekspansjonen og energien til gravitasjonsfeltet i et slikt baby-univers er resultatet lik null.

Det er sikkert riktig, gitt definisjonene av energier og retningene på dette, men vi ser igjen at dette ikke handler om ingenting. At summen er lik null, betyr ikke at det er null former for energi til stede. Og når dette handler om bevegelse, om endring, om noe som ekspanderer, er det vanskelig å komme fra at dette krever at de fysiske betingelsene er på plass. Uten eksisterende fysiske betingelser kommer ikke fysikken av gårde. Det holder ikke med en matematisk mulighet, vi trenger noe som reelt eksisterer fysisk for at noe skal kunne skje. Matematiske formler kan som kjent ikke forårsake noe som helst.

Elgarøy fortsetter:

Energien som driver ekspansjon vil raskt henfalle til en suppe av stråling og partikler, og i tidens løp vil strukturene vi ser rundt oss vokse fram av suppa.

Hawking viser at det er mulig, innenfor anerkjent fysikk, å se for seg at noe har blitt til av ingenting uten innblanding utenfra. Han viser sågar at noe slik må skje.

For å holde oss til matmetaforen kan vi beskrive dette som å koke spikersuppe på noe som ikke er ingenting. Det smugles atskillig inn i suppen uten at man er det bevisst. Når vi ser at ”ingenting” inneholder vakuum, lover, felt og muligens andre, ukjente størrelser, noe med potensial til noe, er det ikke enkelt å se dette som ingenting uten å ta i bruk heller spesielle definisjoner.

At dette (som kanskje vel så gjerne bør kalles for et komplisert noe) dermed ikke trenger innblanding utenfra er ikke uventet, siden det allerede synes å inneholde betingelsene for at universer kan vokse fram.

Dermed blir Elgarøys konklusjon litt vond å fordøye: ”Universet blir dermed en gratis lunsj uten vert.”

For meg høres dette tvert i mot ut som å komme til et ferdig betalt lunsjbord basert på forbløffende riktige råvarer. Det er forskjell på et måltid betalt av ingenting uten noen konto og et måltid som har kostet 1 million i utgifter mot 1 million i betaling, og det på en konto som avgjort eksisterer.

Selv om det matematisk sett skulle konstanteres at det er null kroner på kontoen, ble ikke måltidet til uten transaksjoner.

Del 2 og Del 3  følger i morgen.