Trasig humanisme

Siden Dan Brown har bidratt til å popularisere transhumanisme, kan det være greit med noen trassige tanker om den mer trasige siden av honnørordet humanisme.

Eller mer presist om den romantiske lengselen etter å skape oss om til noe som er bedre.

Og bedre høres jo ut som bra, ikke sant? 

Bortsett fra det aldri så lille forbeholdet at vi ikke vet helt hva det å være bedre betyr eller hva det krever at vi gjør mer eller mindre av eller hvordan vi skal komme dit eller hvordan vi kan vite om vi er kommet dit.

Noe som er på linje med å ønske å bli mer ijkri, siden det er en bedre bokstavrekkefølge enn kriji. Eller yiutyhumanisme, siden det avgjort er bedre enn uiytyhumanisme.

Synes du likevel transhumanismen er en god idé, kan denne lille Poe-pastisjen om da Chesterton fant Overmennesket, være opplysende.

En liten smakebit kan sikkert smake.

I reached the door towards the twilight, and it was natural that I should fancifully see something dark and monstrous in the dim bulk of that house which contained the creature who was more marvellous than the children of men. 

When I entered the house I was received with exquisite courtesy by Lady Hypatia and her husband; but I found much greater difficulty in actually seeing the Superman, who is now about fifteen years old, and is kept by himself in a quiet room. 

Even my conversation with the father and mother did not quite clear up the character of this mysterious being. 

Lady Hypatia, who has a pale and poignant face, and is clad in those impalpable and pathetic greys and greens with which she has brightened so many homes in Hoxton, did not appear to talk of her offspring with any of the vulgar vanity of an ordinary human mother. 

I took a bold step and asked if the Superman was nice looking. 

"He creates his own standard, you see," she replied, with a slight sigh. "Upon that plane he is more than Apollo. Seen from our lower plane, of course--" And she sighed again.
I had a horrible impulse, and said suddenly, "Has he got any hair?"
There was a long and painful silence, and then Dr. Hagg said smoothly: "Everything upon that plane is different; what he has got is not... well, not, of course, what we call hair... but--" 

"Don't you think," said his wife, very softly, "don't you think that really, for the sake of argument, when talking to the mere public, one might call it hair?" 

"Perhaps you are right," said the doctor after a few moments' reflection. "In connexion with hair like that one must speak in parables." 

"Well, what on earth is it," I asked in some irritation, "if it isn't hair? Is it feathers?" 

"Not feathers, as we understand feathers," answered Hagg in an awful voice.

Nå betyr ikke det at jeg har noe i mot et samfunn uten tårer eller død. Tvert i mot tror jeg et slik vil komme. Vi kan også bedre forholdene på jorden atskillige hakk, enten vi snakker medisin eller moral.

Men det betyr ikke at løsningen er noe såpass overmenneskelig som en evig, sekulær himmel. Selv om det kunne blitt en flott horrorfilm.

Som aldri tok slutt.

Lys over Solhjell

SVs nestleder Bård Vegar Solhjell hevder med den største selvfølgelighet i Klassekampen 5. august at 

opplysnings­tradisjonen er det viktigste framskrittet i Vesten og erstattet religion med vitenskap som fundamentet for hva vi tror på. 

Bakgrunnen er en sterk bekymring i kjølvannet av Michel Houellebecqs roman Underkastelse der en muslimsk regjering styrer Frankrike i 2022. 

Sekulære verdier forvitrer, ikke minst når akademikere som hovedpersonen posisjonerer seg dit vinden blåser. 

Skal man få jobb på universitetene som er sponset av Saudi Arabia, må man konvertere til islam.

Man lever jo tross alt i 2022. 

For Solhjell er koblingen mellom religion og politikk en utvikling han ser det som "ekstremt viktig å advare mot". 

Noe også en såpass ... sekulær skribent som G.K. Chesterton advarte mot for hundre år siden.

Men selv om man skulle mislike at minoritetsposisjoner skulle få uforholdsmessig stor politisk makt, eller synes de bruker dårlige argumenter, er det ikke sikkert det er klokt å kaste alle barna ut med badevannet. 

Eller se spøkelser ved høylys dag.

Selv en nestleder i SV bør kunne vedgå at det ikke er gitt at vi er i ferd med å snikislamiseres. 

Eller at det alltid er negativt å hente idealer eller impulser fra religiøs eller filosofisk tenkning, fra Buddha til Marx.

Solhjell er likevel ikke helt med på dette, i den grad han har tenkt seg om eller er gjengitt korrekt.

Tvert i mot ser han forsøkene på å "gjenreise religionens stilling i samfunnet, i skolen og i det offentlige rom" som "et av de farligste trekkene ved vår tid".

Muligens er han trigget av at så mye av utviklingen i Houellebecqs fortelling skjer i henhold til demokratiets spilleregler. Sentrumspartier inngår avtaler og kompromisser med moderate muslimer om gjennomgripende reformer som reduserer arbeidsledighet (ved å få kvinnene tilbake til kjøkkkenbenken) og tilgangen på så usunne ting som svinekjøtt og vin.

Utviklingen skjer gradvis og politisk, ikke ved krig eller terror. Argumentasjonsrekken og prosessen er i stor grad sekulær, enten den handler om økonomi eller helse.

I møte med dette kunne man tenke at Solhjell ville benyttet anledningen til en treffende situasjonsanalyse og kvitte seg med fordommer mot SV.

Han kunne vist at han forstod hvordan stadig flere millioner innvandrere i Europa kan påvirke økonomi, politikk og lovgivning, selv om det ikke skulle komme mer eller mindre moderate muslimske partier. Eller til nød sagt at det er positivt med en muslimsk ordførerkandidat i Oslo. 

I stedet velger han å peke på noe annet. Og på trusselbildet skal politikere kjennes.

Det Solhjell ser som et tankekors, er at nesten alle lederne i de tradisjonelle partiene står frem som ... kristne. 

Det er et fenomen som slett ikke er representativt for befolkningen. De fleste i Norge er sekulære – man er medlem av statskirka, uten selv å være aktiv kristen. Denne utviklingen synes jeg vi skal tenke over. Vi må selvsagt klare å mobilisere en respekt for hver enkelts tro, men ikke uten en absolutt avvisning av religion som noe som skal være med på å prege samfunnets sentrale institusjoner.

For en nestleder i SV synes moralen klar. Er mange partiledere kristne, er teokrati en nærliggende trussel, eller i det minste står vi i fare for å miste rettigheter.

For religion trumfer selvsagt politiske skiller. Og kristendom handler om religiøse lover. Tror Jonas, Trine, Knut-Arild og Erna på Jesus, er det på tide å advare mot Sharia. 

Frykten for religiøse og sekteriske synspunkter er nok grunnen til at en teologiprofessor som Berge Furre aldri har vært aktuell som leder for SV.

Ikke rart SV så klart og tydelig i alle år har advart mot partirepresentanter med kommunistiske sympatier.

Dette er første bloggpost i en serie. De andre er
Opplysningstid for opplysningstiden - 21. august
Dogmet om dogmene                         - 24.august
Vitenskap og verdier                          - 25. august

Sommer og sitater

Siden det er lyst og sommer, eller tid for å male huset som det heter på norsk, blir det nok mindre skrivning de nærmeste dagene.

Hvilket ikke er til hindre for mer sitater.

Og hva er da bedre enn å starte med hva Chesterton skrev i anledningen kroningen av Kong Haakon i 1906, i essayet som i Collected Works har fått den interessante sammenstilte tittelen Revival of Small Nation/The True Middle Ages.

Når essayet er en fornøyelse å lese er det ikke bare fordi det er om Norge, men enda mer fordi det er av Chesterton.

Etter noen tanker om at kroninger er den beste skjebne for alle konger, med unntak av det ikke å bli kronet, "a burst of rebellion for which the majority of monarchs are much too weak", og om hvorvidt man feiret på skandinavisk vis ved å kaste beinrestene på hverandre etter måltidet (noe som ikke er omtalt, men i følge GKC gjør man jo ikke det med selvfølgeligheter som at man skålte i champagneglass og ikke fra flasken), kommer han til kjernen:

But there really is in the Norwegian incident an interest of a much more real kind. It is a sort of small picture of the tendencies of Europe as a whole. This independency of Norway is the success of a cause that has been quietly working in Europe for a very long time past; but it is the success of a cause which everyone has long been in the habit of regarding as futile, unpractical, sentimental, hopeless. It is the success of the unsuccessfull.

Og det nettopp i en tid der sosialdarwinisme og imperialisme lenge hadde gått hånd i hånd.

Throughout the whole of our time and generation it has been the fashion to say that the age of small nationalities is over; that the passion of Poland and Hungary is only the afterglow of of an idle but irrevocable sunset. Sosiologists tell us that these nation had, in two senses of the phrase, been destroyed for ever, and that they had been destroyed for their own benefit. The great Empires were strong; the little nations they absorbed were weak; Nature had spoken. But within the last few years Nature has spoken and said some very unexpected things.

For Chesterton er Norge et kroneksempel på en liten nasjon som har vært underlagt store i århundrer, men som viser at små nasjoner kan lykkes bedre - og skape mer lykke - enn erobrerende og annekterende nasjoner som har en tendens til å gå til grunne eller ende i anemi.

Etter videre utlegninger om forskjeller mellom Norge, Sverige og andre små og store nasjoner, er det ikke annet å gjøre enn å avslutte essayet med moderne fremstillinger av middelalderen (og med lett modernisert avsnittsinndeling). 

There is something odd in the fact that when we reproduce the Middle Ages it is always some such rough and half-grotesque part of them that we reproduce. I do not wish to compare the Mysteries of Chester with the Mystery of a Hansom-Cab. Both are popular mysteries; but, as is commonly the case, the medieval is the more intellectual. But why is it that we mainly remember the Middle Ages by absurd things? We remember Henry I not by the First Charter, but by the dish of lampreys. We forget that Henry VIII was intellectual, but we remember that he was fat.

I do not mean that the miracle plays are merely absurd: they sometimes were. But I mean that we neglect the rest. Few modern people know what a mass of illuminating philosophy, delicate metaphysics, clear and dignified social morality exists in the serious scholastic writers of mediaeval times. But we seem to have grasped somehow that the ruder and more clownish elements in the Middle Ages have a human and poetical interest. We are delighted to know about the ignorance of mediaevalism; we are contented to be ignorant about its knowledge.

When we talk of something mediaeval, we mean something quaint. We remember that alchemy was mediaeval, or that heraldry was mediaeval. We forget that Parliaments are mediaeval, that all our Universities are mediaeval, that city corporations are mediaeval, that gun-powder and printing are mediaeval, that half the things by which we now live, and to which we look for progress, are mediaeval. We remember the Philosopher’s Stone, but we forget the philosopher" (Illustrated London News, 14. juli 1906).

Hvilket på enkelte felter minner om et innlegg jeg nylig så i Dagbladet. Denne Chesterton må snarest slutte å stjele stoff.

Fabler og forelesninger

Siden jeg har fått tilgang på nyhetssøketjenesten Retriever, er det bare å bryte sammen og tilstå at fristelsen til å bruke verktøyet av og til tar overhånd.

Selv om det finnes verre forbrytelser enn å bruke Chesterton som søkeord.

Hva har så norske aviser skrevet om ham i de seneste hundre år?
(Les videre her)

Fader Brown og Mysteriekammeret

Da er det bare å finne fram fjernkontrollen og stille inn varsler, opptak og/eller kanalen på NRK1 lørdag 20:45 - og de neste ni lørdagene etter.
(Les videre her)

Bortforklaringsapologeter og andre kaoskrefter

Når jeg fra tid til annen tar på vanlige klær og googler eget navn, er selvsagt eneste mulige forklaring en uvanlig mangel på frykt.

Sagt på en annen måte er det mye man skal høre før ørene faller ut.

Dermed er det ikke behov for å spikre puter i taket når google lander på Diskusjon.no og en tråd som viser at selv om det er ulikt hvor mye folk får med seg fra diskusjoner, har man i hvert fall  som vi var inne på i går fått med seg at Dakwins er på vei ut.

Eller Richard Dawkins has lost... som tråden heter.

Mens man ikke helt har fått med seg hva undertegnede står for.

Saken er altså at noen opplever en endring i maktbalansen siden nyateismens guttedager, selv om språkføringen er som alltid. Debattant LiamH uttrykker seg dermed slik:

Det er ikke sikkert det Ateismen som er blitt svakere eller annerledes, det kan godt være at de religiøse har vent seg til tanken om å møte mer motstand og kritiske spørsmål rundt sitt livssyn og alt det dårlige som det fører med seg, som igjen gjør at Ateistene kan bli mindre aggressive for å bli hørt.

Mens Mailman13 mener dette ikke er helt sikkert. Og trekker fram et par navn det går an å dra kjensel på.

Kan også bare være at frontene har flyttet seg litt.

Om man tar for seg argumentasjonen til de nye liberale bortforklarings-apologetene som er blitt rådende nå om dagen, så. Kanskje mest inspirert av William Lane Craig, våre lokale apologeter som Bjørn Are Davidsen, Hallvard Jørgensen et.al fører eksakt samme argumentasjon, selv om dem helt sikkert vil protestere mot det så snart et problem oppstår.

Hva er det så disse liberale bortforklarerne gjør?

Her er konseptet at gud reduseres fra en personlig entitet som åpenbart i bibel/koran/tora/whatever til et mer ullent filosofisk begrep om det som måtte eksistere før og utenfor universet. Det som er problematisk er symbolsk og kan tolkes bort (gjennom "dype metafysiske betraktninger" og den slags), og fundamentalt appeleres til egoet vårt for å vise at denne guden "helt åpenbart" eksisterer (hvis ikke gud, hvorfor kan jeg da være så spesiell). Mytologien og dogmene må holdes på en armlengdes avstand.

Mens man altså selv holder det å lese noe noenlunde seriøst om klassisk kristen tenkning i historien på mer enn én armlengdes avstand. Og i hvert fall ikke tar seg bryet med å lese bloggen til omtalte Jørgensen eller Dekodet, eller noen av mine bøker. Eller tenker at når flere enn Craig argumenterer i favør av kristen tro er eneste forklaringen at de er inspirert av ham.

Og det er selvsagt helt utenkelig at vi alle kan være inspirert av andre. Eller rett og slett (og her er det igjen bare å klype seg i armen) i likhet med folk flest forsøker å forklare hvorfor vi tenker at våre meninger har noe med sannheten å gjøre.

I stedet lager man seg motdebattanter i sitt eget bilde. Siden jeg ikke er fundamentalist tilhører jeg altså en tåkete moderne og liberal gruppe som driver med bortforklaringer.

Selv om det er fundamentalismen som er en marginal og moderne utvikling og ikke vokste fram før på 1900-tallet.

Men siden man er for opptatt av å si noe selv til å høre etter hva andre sier, fortsetter tiraden.

Det interessante her er jo egentlig at dem riktig nok eliminerer alle konflikter mellom naturvitenskap og religion så behovet for å sette spørsmålstegn ved veletabelert kunnskap som karbondatering, evolusjonsteori og moderne kosmologi forsvinner. Men det gjør også koblingen til mytologien og dogmene, så dem som står for en slik teologi får like mange motstandere i religiøse leire som blant ikke-religiøse... "Hva er det du påstår, skjedde ikke syndefloden på ordentlig?"

Ja, det hender jeg får spørsmål fra kristne om "syndefloden", men langt færre enn om jeg skulle hevde at Bibelen er bokstavelig sann på alle punkter.

Dawkins og Hitchens er effektive mot gårsdagens bokstavtro religiøse, men disse dør ut i stor grad med vår foreldregenerasjon.

Dagens "universitetsteologi", som noen kaller det, bør angripes på andre måter. Mest for hvor innholdsløs den er.

Nå er ikke dette noe nytt. Uten sammenligning forøvrig møtte en viss G.K. Chesterton (som få har kalt  universitetsteolog eller beskyldt for tåketale)  en tilsvarende holdning da han debatterte sin tids nyateist, Clarence Darrow (ja, han), for et par generasjoner siden.

  

As Chesterton summed it up, he felt as if Darrow had been arguing all afternoon with his fundamentalist aunt, and the latter kept sparring with a dummy of his own mental making. 

At Chesterton dermed kunne være enig med Darrow i angrepet på fundamentalister er kanskje ikke så underlig. Selv om det for enkelte kan virke forvirrende.

Chesterton’s rebuttal began with, “It may come as a surprise to you, Mr. Darrow, and perhaps to all of you in the audience, but I agree entirely with everything you have said.” According to Madigan, this approach threw Darrow into utter confusion.

Så er spørsmålet om de glade debattanter på Diskusjon.no også er modige nok til å google og la seg forvirre.

Guttebok for voksne

Siden det nærmer seg påske, har vi både tid, motiv og anledning til å ta opp igjen krimsporet.

Og hva kan være bedre enn en fortelling som hyller gamle guder med religiøs iver og okkuperer leseren til siste side?

Vi snakker med andre ord om Bernt Roughtvedts seneste roman, Tårn, altså skrevet av en historiker som ikke er ukjent med mennesker og miljøer under annen verdenskrig.
(Trykk her for å lese videre)

Merry Christmas

A Christmas Carol

The Christ-child lay on Mary's lap,
His hair was like a light.
(O weary, weary were the world,
But here is all aright.)

The Christ-child lay on Mary's breast,
His hair was like a star.
(O stern and cunning are the kings,
But here the true hearts are.)

The Christ-child lay on Mary's heart,
His hair was like a fire.
(O weary, weary is the world,
But here the world's desire.)

The Christ-child stood at Mary's knee,
His hair was like a crown.
And all the flowers looked up at Him,
And all the stars looked down.

 - G.K.Chesterton  i The Wild Knight, 1900

Levende litteratur

Hvis du skulle mistenke at jeg ikke gjør annet enn å pønske ut svar på bokanmeldelser, kan jeg bekrefte at du som vanlig tar feil.

Noe av det andre som foregår ved siden av detaljer som jobb og hjem, er ymse artikler i de ymseste sammenhenger. Det foregår stort sett som følger: Noen spør, jeg skriver.

En av de mindre ymse er SEGL - katolsk årsskrift for religion og samfunn (utgitt av Nettverk for katolsk teologi) der jeg sensasjonelt nok har bidratt med presentasjonen Levende litteratur om romanen Manalive, skrevet at en viss G.K. Chesterton..

De to første avsnittene lyder som følger.

Vi har alle møtt dem. De dyrker sin ene lidenskap med glød og t-skjorter, enten vi snakker om fotball eller frimerker. Det er bare å skru på bryteren og monologen starter. Det er ikke vanskelig å plassere dem i en bås, det som er vanskelig er å få dem ut av den. Denne artikkelen handler ikke om en slik person.

For vi skal forsøke det umulige, å fange den engelske forfatteren G.K. Chesterton (1874 - 1936) i en kort artikkel. Når vi sier det, er det ikke bare fordi han skrev mye, men fordi han skrev om så mye på så mange måter. Og vi snakker ikke om en person som satte sitt lys under en skjeppe. Chesterton var like berømt som han var elsket, like kjent for sin slagferdighet som for sin humanitet. Når Aftenposten skrev om ham, holdt det med GKC i overskriften. Det er ikke tilfeldig at en amerikansk avis kåret Chesterton til en av de ti mest interessante i verden og da som ”the most human”. Ikke dårlig på en liste med alt fra tidligere presidenter, via kongelige til Helen Keller og Bernard Shaw.

Som jeg oppgir i en fotnote, var avisen forøvrig Hearst’s International combined with Cosmopolitan i juli 1932.

Lederartikkelen i SEGL åpner noenlunde slik:

Du finner flere smakebiter på tidsskriftet her.

Forbrytersk debatt

Som vi var inne på i forrige innlegg er det ikke akkurat første gang forholdet mellom forbrytelse og straff diskuteres eller når noen er strafferettslige tilregnlige og i det hele tatt ansvarlige for sine handlinger.

Vi kan vel også ta mot til oss og spå at det ikke blir siste gang.

Debatten for hundre år siden foregikk i mange fora, på mange måter og mellom svært ulike posisjoner. Noen var motivert av en naturvitenskap som ikke hadde rom for annet enn rene naturprosesser, andre brant for at fattige med en fryktelig barndom ikke skulle straffes dobbelt i et umenneskelig rettsvesen.

Noen pekte på behovet for preventive straffer, noen tordnet mot moderne umoral, andre forsøkte å argumentere for at det ga best resultat å se på mennesker som ansvarlige vesner og ikke bare rastløse produkter av biologi og økonomi, miljø og påvirkninger.

En av de mer tankevekkende, og ikke minste lesverdige, debattene stod mellom den engasjerte sosialisten Robert Blatchford (1851-1943) og en som ennå ikke hadde landet helt livssynsmessig, men som sterkt påvirket av Blatchfords utspill ble stadig mer overbevist om en klassisk kristen tro.

Vi snakker selvsagt om G.K. Chesterton.

Spørsmålet var ikke hvilke forbrytere som var ansvarlige for sine handlinger, men om noen i det hele tatt var det. Debatten gikk med andre ord ikke bare på en pragmatisk tilnærming til enkeltpersoner, men berørte det som på godt norsk kalles for first principles om alle personer.

Hva er vi? Hva driver oss? Er vi mer enn ufrivillige respondenter på biologi og barndom? Er det noen rest der inne av frie og autonome aktører, eller handler alt om ufrie naturprosesser, enten de nå er determinerte eller indeterminerte?

Tenker og gjør vi hva vi vil, eller tenker og gjør vi hva vi må?

Som Chesterton skrev i sine memoarer i Sing Sing sin selvbiografi over tredve år senere var det ikke overnaturlige opplevelser som drev ham i retning av kristen tro, men at noen betvilte normale opplevelser.

It was not that I began by believing in supernormal things. It was that the unbelievers began by disbelieving even in normal things. It was the secularists who drove me to theological ethics, by themselves destroying any sane or rational possibility of secular ethics. I might myself have been a secularist, so long as it meant that I could be merely responsible to secular society. It was the Determinist who told me, at the top of his voice, that I could not be responsible at all. And as I rather like being treated as a responsible being, and not as a lunatic let out for the day, I began to look around for some spiritual asylum that was not merely a lunatic asylum.

Bakgrunnen var en serie pamfletter og etterhvert en bok der Blatchford tok til ordet for at lovbrytere egentlig ikke var ansvarlig, men styrt av arv og miljø.

That this stage may be understood, it must be realised what the things I was defending against Blatchford were. It was not a question of some abstract theological thesis, like the definition of the Trinity or the dogmas of Election or Effectual Grace. I was not yet so far gone in orthodoxy as to be so theological as all that. What I was defending seemed to me a plain matter of ordinary human morals. Indeed it seemed to me to raise the question of the very possibility of any morals. It was the question of Responsibility, sometimes called the question of Free Will, which Mr. Blatchford had attacked in a series of vigorous and even violent proclamations of Determinism; all apparently founded on having read a little book or pamphlet by Professor Haeckel.

Bak Blatchfords posisjon lå en inderlig medfølelse for samfunnets minste. Men for Chesterton ble hans løsning å kaste barnet ut med badevannet.

In the grossly unjust social system we suffer, it is probable enough that many of these really are punished unjustly; that some ought not to be punished at all; that some, perhaps, are really not responsible at all.

And Blatchford, seeing them driven to prison in droves, felt neither more nor less than a pity for the weak and the unfortunate; which was, at the worst, a slightly lopsided exaggeration of Christian charity. He was so anxious to forgive that he denied the need of forgiveness.

Hele denne delen av Chestertons Autobiography bør kort sagt henges opp i glass og ramme.

Men hva skrev han 30 år før, under selve debatten?

Vi sakser fra hans første tilsvar, nærmere bestemt delen som handler om ansvar og straff. Nettopp fordi Blatchford la så mye vekt på at hans filosofiske ståsted som agnostiker var bedre enn kristen tro, brukte Chesterton mye plass på å vise at Blatchford verken forstod agnostisisme eller kristen teologi.

Complete Agnosticism is the obvious attitude for man. We are all Agnostics until we discover that Agnosticism will not work. Then we adopt some philosophy, Mr. Blatchford’s or mine or some others, for of course Mr. Blatchford is no more an Agnostic than I am. The Agnostic would say that he did not know whether man was responsible for his sins. Mr. Blatchford says that he knows that man is not.

Som så ofte med Chesterton er det vanskelig å velge hvor man skal stoppe å sitere. Vi er kort sagt determinerte til å fortsette.

Some Determinists fancy that Christianity invented a dogma like free will for fun -a mere contradiction. This is absurd. You have the contradiction whatever you are. Determinists tell me, with a degree of truth, that Determinism makes no difference to daily life. That means – that although the Determinist knows men have no free will, yet he goes on treating them as if they had.

The difference then is very simple. The Christian puts the contradiction into his philosophy. The Determinist puts it into his daily habits. The Christian states as an avowed mystery what the Determinist calls nonsense. The Determinist has the same nonsense for breakfast, dinner, tea, and supper every day of his life.

The Christian, I repeat, puts the mystery into his philosophy. That mystery by its darkness enlightens all things. Once grant him that, and life is life, and bread is bread, and cheese is cheese: he can laugh and fight. The Determinist makes the matter of the will logical and lucid: and in the light of that lucidity all things are darkened, words have no meaning, actions no aim. He has made his philosophy a syllogism and himself a gibbering lunatic.

It is not a question between mysticism and rationality. It is a question between mysticism and madness. For mysticism, and mysticism alone, has kept men sane from the beginning of the world. All the straight roads of logic lead to some Bedlam, to Anarchism or to passive obedience, to treating the universe as a clockwork of matter or else as a delusion of mind. It is only the Mystic, the man who accepts the contradictions, who can laugh and walk easily through the world.

Det er altså mulig å forstå hvorfor Chesterton ble et navn i den offentlige debatten før han var tredve.

Anglofile amerikanere

Det gode gamle fenomenet at amerikanere elsker engelskmenn er de seneste generasjoner ikke bare blitt synlig i TV-serier, men også i kristne miljøer.

Dermed har vi det interessante og oppløftende fenomen at det ikke lenger er en helbredelses- og herlighetsforkynnelse - eller for den slags skyld mer eller mindre überskeptisk og/eller jødefobisk tysk tradisjon fra før 1940 - som påvirker paradigmene, men en mer elegant og engasjerende britisk tradisjon, fra C.S. Lewis til N.T. Wright.

First Things kommenterer utviklingen og linker til en lengre artikkel nederst.

Worthen notes that, in addition to the late John Stott, evangelicals seem to naturally gravitate toward theologians from British Isles. Though these persons of interest are genuinely important thinkers, and more than worthy as apologists, philosophers, and fiction writers, there does seem to be a certain additional mystique attached to their nationality:

American evangelicals' fondness Stott is part of a larger pattern, a special affection for Christian gurus of British extraction. Droves of American evangelicals stock their shelves with books by British Christian scholars such as N.T. Wright, a professor of New Testament and the former bishop of Durham, and J.I. Packer, a British-born theologian at Regent College in Vancouver. Despite ancient hostility toward Roman Catholicism, American evangelicals lionize the British Catholic writer G.K. Chesterton and raise their children on Catholic J.R.R. Tolkien's Lord of the Rings trilogy.

Hva er så bakgrunnen? Skyldes det at amerikanerne føler seg intellektuelt mindreverdige? At Oxbridge klinger mer overbevisende enn Oklahoma? At pipe og tweed er bedre enn pie og jeans?

I suspect a more likely explanation for why American Evangelicals love the Brits is related to the reason we love the Jews: We believe that we share with these groups a historical and theological imagination.

Den lengre artikkelen som omtales finnes her.

Til kamp mot byråkratene

Siden vi er kommet inn i rytmen kan vi fortsette å trekke fram andres tekster.

Denne gang Gunnar Kagge som skriver i Aftenposten om forfatteren av teksten i forrige blogginnlegg, under fanen Til kamp mot byråkratene.

Ufine som vi er, frister vi med innledningen.

"Den menneskelige rase, som så mange av mine lesere tilhører," begynner G.K. Chesterton sin bok om 1984. Den heter The Napoleon of Notting Hill og kom ut i 1904.

Det finnes i alle fall to bøker som forsøkte å forutse hvordan verden kom til å se ut i året 1984. Den mest kjente er selvsagt 1984 av George Orwell. Den kom ut i 1948.

"Storebror" er blitt synonymt med overvåkingsstaten og totalitære regimer. Orwells stalinistiske skrekkvisjon tolkes gang på gang. I vår tid er det ikke vanskelig å finne eksempler på at Storebror Stat samler inn opplysninger om oss. Og vi har grunn til å frykte at de kan misbrukes. Enda mer slående er det hvordan vi selv ønsker overvåkingssamfunnet hjertelig velkommen, så lenge det er utkledd som Google, Facebook eller Apple.

Chestertons 1984 er mindre dramatisk, kanskje er det derfor han treffer godt. Han beskriver hvordan ekspertvelde, byråkrater og mangel på politiske visjoner undergraver demokratiet. Der Orwell konstruerer et mareritt, bruker Chesterton humor.

Ikke uventet utmerket når GK skriver om GKC.

Gærninger og ansvar og konspirasjonsteorier og slik

Jeg lover ikke å gjøre det til en vane å bringe lange utdrag av andres tekster, men for enkelte er det ikke bare mulig å gjøre unntak, men noen ganger litt umulig å la være.

Særlig for en såpass aktuell kommentar som Chestertons Orthodoxy fra 1908 om forholdet mellom galskap og rasjonalitet, enten man er en stor tenker eller en stor gærning.

I den grad det alltid er like enkelt å se forskjell .

"... if great reasoners are often maniacal, it is equally true that maniacs are commonly great reasoners. When I was engaged in a controversy with the CLARION on the matter of free will that able writer Mr. R. B. Suthers said that free will was lunacy because it meant causeless actions, and the actions of a lunatic would be causeless. I do not dwell here upon the disastrous lapse in determinist logic. Obviously if any actions, even a lunatic's can be causeless, determinism is done for. If the chain of causation can be broken for a madman, it can be broken for a man. But my purpose is to point out something more practical. It was natural, perhaps, that a modern Marxian Socialist should not know anything about free will. But it was certainly remarkable that a modern Marxian Socialist should not know anything about lunatics. Mr. Suthers evidently did not know anything about lunatics.

The last thing that can be said of a lunatic is that his actions are causeless. If any human acts may loosely be called causeless they are the minor acts of a healthy man; whistling as he walks; slashing the grass with a stick; kicking his heels or rubbing his hands. It is the happy man who does the useless things; the sick man is not strong enough to be idle. It is exactly such careless and causeless actions that the madman could never understand; for the madman (like the determinist) generally sees too much cause in everything. The madman would read a conspiratorial significance into those empty activities. He would think that the lopping of the grass was an attack on private property.

He would think that the kicking of the heels was a signal to an accomplice. If the madman could for an instant become careless, he would become sane. Every one who has had the misfortune to talk with people in the heart or on the edge of mental disorder knows that their most sinister quality is a horrible clarity of detail; a connecting of one thing with another in a map more elaborate than a maze. If you argue with a madman, it is extremely probable that you will get the worst of it; for in many ways his mind moves all the quicker for not being delayed by the things that go with good judgment. He is not hampered by a sense of humour or by charity, or by the dumb certainties of experience. He is the more logical for losing certain sane affections.

Indeed, the common phrase for insanity is in this respect a misleading one. The madman is not the man who has lost his reason. The madman is the man who has lost everything except his reason. The madman's explanation of a thing is always complete and often in a purely rational sense satisfactory.

Or, to speak more strictly, the insane explanation, if not conclusive is at least unanswerable; this may be observed specially in the two or three commonest kinds of madness. If a man says (for instance) that men have a conspiracy against him, you cannot dispute it except by saying that all the men deny that they are conspirators; which is exactly what conspirators would do. His explanation covers the facts as much as yours. Or if a man says that he is the rightful King of England, it is no complete answer to say that the existing authorities call him mad; for if he were King of England that might be the wisest thing for the existing authorities to do. Or if a man says that he is Jesus Christ it is no answer to tell him that the world denies his divinity; for the world denied Christ's.

Nevertheless he is wrong. But if we attempt to trace his error in exact terms, we shall not find it quite so easy as we had supposed.

Perhaps the nearest we can get to expressing it is to say this: that his mind moves in a perfect but narrow circle. A small circle is quite as infinite as a large circle; but, though it is quite as infinite, it is not so large. In the same way the insane explanation is quite as complete as the sane one, but it is not so large. A bullet is quite as round as the world but it is not the world. There is such a thing as a narrow universality; there is such a thing as a small and cramped eternity; you may see it in many modern religions. Now, speaking quite externally and empirically, we may say that the strongest and most unmistakable mark of madness is this combination between a logical completeness and a spiritual contraction. The lunatic's theory explains a large number of things, but it does not explain them in a large way. I mean that if you or I were dealing with a mind that was growing morbid, we should be chiefly concerned not so much to give it arguments as to give it air to convince it that there was something cleaner and cooler outside the suffocation of a single argument. Suppose, for instance it were the first case that I took as typical; suppose it were the case of a man who accused everybody of conspiring against him.

If we could express our deepest feelings of protest and appeal against this obsession, I suppose we should say something like this: "Oh, I admit that you have your case and have it by heart and that many things do fit into other things as you say. I admit that your explanation explains a great deal; but what a great deal it leaves out! Are there no other stories in the world except yours; and are all men busy with your business?

Suppose we grant the details; perhaps when the man in the street did not seem to see you it was only his cunning; perhaps when the policeman asked you your name it was only because he knew it already.

But how much happier you would be if you only knew that these people cared nothing about you! How much larger your life would be if your self could become smaller in it; if you could really look at other men with common curiosity and pleasure; if you could see them walking as they are in their sunny selfishness and their virile indifference! You would begin to be interested in them, because they were not interested in you. You would break out of this tiny and tawdry theatre in which your own little plot is always being played, and you would find yourself under a freer sky, in a street full of splendid strangers." Or suppose it were the second case of madness, that of a man who claims the crown, your impulse would be to answer," All right!

Perhaps you know that you are the King of England; but why do you care? Make one magnificent effort and you will be a human being and look down on all the kings of the earth." Or it might be the third case, of the madman who called himself Christ. If we said what we felt, we should say, "So you are the Creator and Redeemer of the world: but what a small world it must be! What a little heaven you must inhabit, with angels no bigger than butterflies! How sad it must be to be God; and an inadequate God! Is there really no life fuller and no love more marvellous than yours; and is it really in your small and painful pity that all flesh must put its faith? How much happier you would be, how much more of you there would be, if the hammer of a higher God could smash your small cosmos, scattering the stars like spangles, and leave you in the open, free like other men to look up as well as down!"

And it must be remembered that the most purely practical science does take this view of mental evil; it does not seek to argue with it like a heresy but simply to snap it like a spell.

Neither modern science nor ancient religion believes in complete free thought. Theology rebukes certain thoughts by calling them blasphemous. Science rebukes certain thoughts by calling them morbid. For example, some religious societies discouraged men more or less from thinking about sex. The new scientific society definitely discourages men from thinking about death; it is a fact, but it is considered a morbid fact. And in dealing with those whose morbidity has a touch of mania, modern science cares far less for pure logic than a dancing Dervish.

In these cases it is not enough that the unhappy man should desire truth; he must desire health. Nothing can save him but a blind hunger for normality, like that of a beast. A man cannot think himself out of mental evil; for it is actually the organ of thought that has become diseased, ungovernable, and, as it were independent. He can only be saved by will or faith. The moment his mere reason moves, it moves in the old circular rut; he will go round and round his logical circle, just as a man in a third- class carriage on the Inner Circle will go round and round the Inner Circle unless he performs the voluntary, vigorous and mystical act of getting out at Gower Street. Decision is the whole business here; a door must be shut for ever.

Every remedy is a desperate remedy. Every cure is a miraculous cure. Curing a madman is not arguing with a philosopher; it is casting out a devil."

Direkte inne fra tidsmaskinen

Ser vi bort fra detaljer som at denne debatten om mirakler er fra godt over hundre år siden og ble ført i artikler er dette relativt autentisk.

Og litt småmorsomt sånn omtrent hele veien.

Formatet tatt i betraktning kommer de da også innom litt av hvert, selv om man ikke trenger å være skeptiker for å savne en og annen fotnote og avhandling innimellom.

Det evige menneske

Vi reiser oss til minne om at det er 75 år i dag siden en av det tyvende århundres aller største gikk bort.

Sørgmodig nok la Gilbert Keith Chesterton ned pennen for godt 14. juni 1936, men han er lykkelig og levende tilstede som ingen andre i sine skrifter.

Selv om han ruvet som få i sin levetid, er det godt å se at stadig flere begynner å forstå at formatet også i ettertiden handler om mer enn det fysiske.

Som i The Telegraphs omtale av den nyeste - og muligens beste - biografien som har fått kommentatoren Christopher Howse til å tenke nytt om en han før bare hadde en nærmest klisjeaktig oppfatning av.

I had previously taken Chesterton for a methodic optimist, determined to face down nihilism, to which he had experienced horrifying exposure when an art student at the Slade. But thanks to the excellent new biography by Ian Ker (reviewed in today's books pages) I realise that Chesterton saw optimism as worse than a half truth.

In 1907, the year before the publication of The Man who was Thursday, he wrote an introduction to the biblical Book of Job. There, God "knocks down pessimists and optimists with the same hammer".

Og det hele handler om apetitten for ting. For noe mer enn abstraksjoner og universialier, for den rene gleden over alt - hver eneste lille ting - som eksisterte. Ingen kunne som ham skrive om Tremendous Trifles og Running After One’s Hat samt All Things Considered for ikke å glemme hva han fant i sine av naturlige årsaker heller romslige lommer.

As Chesterton grew older he seemed to find a greater, not a weakening intellectual appetite for things. In 1933, three years before his life ended, he wrote St Thomas Aquinas, his least likely masterpiece.

He had made no systematic study of philosophy, but he tore from the writings of Aquinas something he had long before seen in Browning and Stevenson. He found the mind of Aquinas "soaked as with sunshine with the warmth of the wonder of created things".

Og nettopp Aquinas klarte å forene rasjonalitet og sanseerfaringer, tanker og ting.

"It was his special spiritual thesis that there really are things; and not only the Thing; that the Many existed as well as the One," he wrote. "Things to think about, and especially things to prove, to experience and to know." If Aquinas passionately believed in reason, he also maintained that "everything that is in the intellect has been in the senses".

Dette motvirket tendensen til å se åndelige sannheter, for ikke å si en åndelig virkelighet som det egentlig reelle, altså fristelsen som ligger bak alt som heter platonisme og gnostisme - og følgelig mye New Age.

Chesterton finds in Aquinas an antidote to a kind of Platonism that would "abandon the body in despair". Plato might despise the flesh "but God had not despised it". The definitive displacement of nihilism comes with the Incarnation, which turns the world the right way out.

Det er uklart i hvilken grad andre makter å medvirke til dette prosjektet, men undertegnede er i det minste intervjuet i Dagen (ikke i nettutgaven) i anledning dagen.

Vi løfter glasset mot nærmeste bagatell, i takknemlighet.

Kosmisk patriot - III

Når også del III av Torleiv Haus' gjennomgang av Orthodoxy anbefales er det ikke kun fordi jeg er Chesterton-patriot i tredje potens.

Det hører også med at Torleiv på en forbilledllig måte formidler GKC's paradoksale poenger og oppegående observasjoner, selv om han er talende taus om andelen aliterasjoner.

For ordens skyld (siden jeg har empiri på at noen misforstår dette) understrekes at Chesterton her ikke bedriver direkte filosofisk argumentasjon, men deler sine erfaringer om hvilken nøkkelforståelse av universet som best passer i låsen.

Det han har i sikte er kort sagt ikke formallogikere av den analytisk filosofiske skolen (en grunn er nok at denne ennå ikke eksisterte), men samtidens gale guruer, fra Schopenhauer til Nietzsche, Tolstoj til Blavatsky, Wells til Shaw.

Og han treffer dem godt i hjertet.

Kosmisk patriot - II

Og så er Del 2 ute.

Kosmisk patriot

Bare for å Hause opp at det leses bøker på Vestlandet også.

Terrorist Torsdag

Skulle noen befinne seg i nærheten av Skottland med det første, eller ønske et alibi for å reise over, kan tipses om en aldri så liten oppsetning av et aldri så lite verk av en aldri så stor forfatter.

Nærmere bestemt The Man Who Was Thursday, muligens Chestertons beste og i hvert fall mest kjente roman.

Selv om forelegget er aldri så tydelig er det en heller fri fortolkning.

Detective Syme must out-terrorize the terrorists to save the world. Trapped in a deadly masquerade, he's haunted by the unthinkable: What if they're fighting for good? Mashing psychological thriller, political nightmare and breakneck farce, New York City's The Jam presents a 21st-century riff on G K Chesterton's 1908 detective tale to target the terrorist in all of us.

Se også en aldri så bitteliten anmeldelse her.
 
Med andre ord bare å bevege seg gjennom sikkerhetskontrollen i retning første fly til Edinburgh.
 
Og, nei, det er ingen orddelingsblemme i overskriften.

Bord-Gype endelig i handelen

Det kjente og kjære spillet Gype er nå å få kjøpt. Så langt kun i bordutgave, men langt bedre enn ingenting og andre enorme bagateller.

While Table Gype is reminiscent of classic abstract strategy games such as Chinese Checkers, it features several elements that make it stand out from other board games. It is played on a cloth mat, and the lines on the board are made to look like they were drawn with white chalk. The playing pieces are in fact dice, which get rolled whenever they are jumped - an effect that limits long-range strategic planning and gives the game a feeling of being a series of "inconvenient adventures."

Skulle du mot formodning ikke ha hørt om spillet før, er det altså en klassiker av de sjeldne og sensasjonelle.

What I have always liked about Wells is his vigorous and unaffected readiness for a lark. He was one of the best men in the world with whom to start a standing joke; though perhaps he did not like it to stand too long after it was started. I remember we worked a toy-theatre together with a pantomime about Sidney Webb. I also remember that it was we who invented the well-known and widespread national game of Gype. All sorts of variations and complications were invented in connection with Gype. There was Land Gype and Water Gype.

I myself cut out and coloured pieces of cardboard of mysterious and significant shapes, the instruments of Table Gype; a game for the little ones. It was even duly settled what disease threatened the over-assiduous player; he tended to suffer from Gype's Ear. My friends and I introduced allusions to the fashionable sport in our articles; Bentley successfully passed one through the Daily News and I through some other paper. Everything was in order and going forward; except the game itself, which has not yet been invented.

Fra Autobiography, Chapter X: Friendship and Foolery (G.K. Chesterton, 1936)

Men det er altså slutt på de tider. Helt og fullt, over og ut.

Ihvertfall nesten, siden Land- og Vann-Gype fortsatt glimrer med ett og annet fravær.

Spillet er nærmere beskrevet på denne spillsiden, og leveres av disse evige revolusjonære.

Bare å stille seg i køen bak meg.