Lurt av læreboken?

Når Lurt av læreboken? nå er kommet fra trykkeriet, er det på tide å si mer om hva jeg har brukt de seneste månedene til. Da kan det gjøres verre grep enn å dele tanker basert på bokens innledning.

Lurt av læreboken?

Vi står overfor store endringer i norsk skole. I hvert fall er det klare ønsker med nye læreplaner, verdier og prinsipper

Muligens ligger det også en kritikk av dagens skole når et mål er at det "elevene og lærlingene lærer skal være relevant".

Med ny teknologi, ny kunnskap og nye utfordringer trenger vi "barn og unge som reflekterer, er kritiske, utforskende og kreative".

Men hvordan kan vi lykkes bedre med det enn i dagens skole - for ikke å si dagens lærebøker?

Noe som presenteres som en løsning er dybdelæring.

Elever skal få anledning til å gå i dybden og på tvers av fag, se sammenhenger og reflektere, enten vi snakker om kunnskap eller om etikk.

Noe vi får håpe og tro en del lærere har drevet med lenge.

Uansett er det en utfordring når det er vanskelig å vite hva som er størst, ambisjonene eller honnørordene.

Og midt i dette arbeider forlag og forfattere med nye lærebøker. Det gir ikke mindre utfordringer.

Den mest grunnleggende er at det som sies faktisk er riktig.

Skal jeg fortsette med selvfølgeligheter, kan også nevnes at lærebøkene må vise tilstrekkelig av sammenhengen (altså denne berømte konteksten), til at elevene ikke misforstår hva som sies.

Fra kjøpsanbefaling til minekart

Opprinnelig var tanken å lage en slags kjøpsanbefaling av lærebøker. Hvilke er så misvisende på sentrale områder at det bør påtales? Hvilke har for mange feil til å anbefales?

Men siden det kommer helt nye lærebøker, er det mer interessant å peke på typiske feil og mangler. Hva sier dagens lærebøker som fremtidens bør unngå? Hvilke perspektiver forvirrer mer enn de forklarer?

Hvilke miner og misvisninger kan få elevene til å gå på grunn?

Resultatet er altså Lurt av læreboken? som kan kjøpes i en nettbutikk nær deg. Boken inneholder en rekke eksempler på alt fra rene feil til påstander som strider med normale faglige konklusjoner. Den viser hvordan ting kan misforstås hvis det tas ut av sammenhengen.

Og gir eksempler på samtidige tekster som kan si det motsatte av hva en del lærebøker hevder. Med spørsmål til refleksjon:

Hvorfor er ikke disse kildene bedre kjent? Kan de bidra til et annet bilde? Vil fremtidige lærebøker endre fremstillingene?

Vil de fortelle om feilene i tidligere bøker - som eksempler på hvor viktig det er med kritisk tenkning?

Tro, tanke og vitenskapshistorie

Målet var å se hva lærebøkene generelt sier om hvor vi kommer fra, spesielt knyttet til kirken og kristen tro, direkte eller indirekte. Har vi en arv? Hva er den?

Kan vi lære av den? Kan vi også være stolte av den - på noen områder?

Dette handler altså ikke spesielt om KRLE. Mye er knyttet til alminnelige historie, ikke minst vitenskapshistorien.

Hvilket lys kaster lærebøkene over ulike perioders tro og tanke? Over antikken og opplysningstiden, middelalderen og moderne tid?

Og hvilket mørke?

Ganske mye.

Elevene møter kort sagt mange underlige påstander.

• Kopernikus la fram en teori om at jorda var rund. Det tok 300 år før kirken godtok dette.
• Hadde noen i middelalderen vitenskapelige spørsmål, henviste kirken til … liturgien.
• Thomas Aquinas' vekt på naturretten var en viktig historisk hendelse i Human-Etisk Forbund.
• KrF ville forby undervisning i evolusjonslæren da Kjell Magne Bondevik var kirke- og undervisningsminister.

Nei, dette er ikke fra kommentarfelt på nettet. Dette er noen av påstandene i læremidler brukt i 2019. I mange er det en sentral sannhet at kirken i middelalderen bekjempet vitenskap og mente at jorden var flat.

Hva gjør misvisende påstander med oss? Med kunnskap? Med holdninger?

Hvor mye sitter i bakhodet hos medelever – eller i media? Og gjør det læremidlene dårlige?

Ikke nødvendigvis.

Selv ellers gode læremidler kan inneholde feil, fra trivielle til tunge. Noen imponerer med klare tekster og gode spørsmål, treffende bilder og støtteressurser som spill og video. Lurt av læreboken? fokuserer imidlertid ikke på hvordan noe formidles, men på hva.

Dermed kan det være mer effekt av feil i gode lærebøker, enn i dårlige.

Likevel er ikke det jeg trekker frem fra gode bøker en kritikk av dem som lærebøker. Kritikken gjelder kun de (noen ganger ytterst få) feilaktige eller forvirrende påstandene man dessverre også kan finne der. 

Dess bedre bøker, dess mer tro har jeg på at forfatterne vil justere i senere utgaver eller i helt nye bøker de arbeider med.

Typiske feil

Hva er typiske feil i hvordan tidsperioder og temaer omtales?

En gjennomgang av noen titalls læremidler viser ikke overraskende et skille mellom grunnskolen og videregående. Førstnevnte har en større tendens til myter og misvisninger. Læremidler for videregående er mer etterrettelige, selv om det finnes feil og man bør diskutere vinklinger - ikke minst effekten av periodeinndelinger.

Vi er alle påvirket av mange slags myter som noen kaller faktoider: Forestillinger som holdes for å være sanne, men som altså er feil.

Vikingene hadde ikke horn på hjelmene. Den kinesiske mur kan ikke sees fra verdensrommet. Bindersen er ikke en norsk oppfinnelse.

Kirken styrte ikke astronomien.

Veien er lang fra historikere til læremidler. Det kan gå generasjoner fra noe er kjent i fagmiljøene til det kommer i lærebøkene. Dermed fortsetter læremidler å gjengi feil, selv om mange har påpekt dem, lenge.

Det er et godt spørsmål hva som skal til for å endre dette. Selv har jeg siden 1990-tallet skrevet om slike feil i bøker og artikler, også på bestilling i både Vårt Land og Humanist. Andre har stått frem i media, ikke minst i lokalaviser. Foreldre og elever har kontaktet forlag med konkrete eksempler på feil.

Det kommer stort sett hyggelige svar om at man skal se på dette, et forlag ba også om forslag til et revidert kapittel.

Deretter fortsetter det meste som før.

Denne boken er ikke skrevet for å sette noen i forlegenhet. Håpet er heller at vi med denne boken kan bidra til bedre læremidler og undervisning, både før og etter at nye læremidler er klare til 2020.

Mer enn trykkfeil

Når vi skal vurdere lærebøker, er det klart at feilene kan være av flere forskjellige kategorier. Derfor har jeg sortert litt. Det er forskjell på trykkfeil og politisk uenighet - og uenighet med fagmiljøer.

Men ikke vanskelig å finne eksempler på alt, i media og populærkultur:

Kategori	Utfordring i lærebøker	Eksempler
Faktafeil	Trykkfeil – opplagte feil	·    Den norske grunnloven ble vedtatt i 1714 ·    Jens Stoltenberg var statsminister for Høyre
	Faktoider – feil som høres riktige ut	·    Kirken hevdet at jorden var flat. ·    Tungen har et smakskart. Søtt smakes på spissen, salt og surt på sidene, bittert bakerst
Vurderings-spørsmål	Stereotypier/stigmatisering	·    Skotter er gjerrige ·    Jenter kan ikke lukeparkere
	Politisk/ideologisk uenighet	·    Lavere arbeidsgiveravgift får flere i arbeid ·    Bedrifter går bedre om staten styrer
	Livssynsmessig uenighet	·    Mormonerkirken er best ·    Himmelen finnes ikke
	I strid med faglige vurderinger	·    Middelalderen var mørk, uten viktig utvikling ·    Opplysningstiden ble drevet frem av ateister

Men lærebøker bør verken ha politisk eller livssynsmessig slagside, eller motstride forskning. De bør like lite være talerør for Høyre som for hinduister.

Dessverre synes det som for få forlag og forfattere drar kjensel på stereotypier og stigmatisering av historiske perioder, antagelig fordi noen perspektiver sitter for fast. 

Og hvordan ting kan oppfattes, hvis man ikke er tydelig nok i formidlingen.

Det er ikke vanskelig å finne eksempler. Her er tre fra kapitlet om kristningen:

Hva lærebøker kan fortelle	Konteksten som ikke er med	Feil konklusjoner elevene kan trekke
Kirken ble mektig som følge av tiende og gaver. Omtale av kirken primært som maktfaktor er en gjenganger i historiebøkene.	Det underkommuniseres at noen for første gang organiserte et vern for de fattige. I Norge gikk 25 prosent av Kirkens inntekt til fattige.	Selv om maktmisbruk selvsagt har skjedd i Kirkens navn, så hører det med til historien at Kirken på en avgjørende måte har preget vår kultur når det gjaldt omsorgen for de svake og «ulønnsomme».
I stor grad gjengir man mindre viktige ting som forbud mot å blote hestekjøtt, samt hvilke straffer den som overtrådte lovene ville få.	Mange lærebøker er tause om forhold som en ny type rettsstat, tettere tilknytning til Europa, slutt på menneskeofringer og vikingtokter, og gradvis avvikling av slaveriet – et godt stykke på vei som følge av kristenretten.	Kristendommen hadde ingen spesiell positiv betydning på veien mot dagens samfunn. Elevene oppfatter at vi stort sett har videreført det gamle samfunnet, eller at kristen tro ødela et godt samfunn.
Noe av det nye var oppmerksomheten på livet etter døden. Livet her og nå blir en mellomstasjon på veien.	Det nevnes ikke at kristningen ga et positivt syn på arbeid og livet her og nå til Guds ære og menneskers beste. Det nevnes sjelden en rekke annet positivt, fra skriftkultur til flerstemt musikk og noter, og lover som fremmet menneskeverd og motvirket fattigdom.	Kristningen var trist fordi man mistet det positive synet på livet. Kristendommen var negativ til livet her og nå. Det viktigste nye med kristendommen var negativt.

Et annet eksempel: Gjentar læremidlene til stadighet at kirken bekjempet kunnskap, skal det lite til for at elever som brenner for vitenskap utvikler et fiendtlig bilde av kristne.

Mange jeg møter har et klart bilde i bakhodet. Vi har gått fra en religiøs og følgelig fornuftsfiendtlig fortid til en opplyst, sekulær nåtid. Når Vesten på noen områder kan oppfattes som bedre enn andre kulturer, er grunnen opplysningstiden. Denne historien er på mange måter modernitetens skapelsesforteling.

Den støttes av myter og forsvares med religiøs iver.

Hva styrer fremstillingene?

Noe skyldes en hypnotiserende dynamikk. Man deler historien i perioder. «Antikken» avløses av «middelalderen» som igjen avløses av «renessansen», «opplysningstiden» og «moderne tid».

Elevene trenger knagger, typiske kjennetegn ved hver periode. Hva har endret seg? Relative forskjeller blåses opp. Nyanser og kontinuitet dempes. Trekk i mange perioder fremheves kun i én.

Resultatet gir seg selv. Formatet styrer plottet.

Middelalderen var mørk og renessansen lys. Forskjellen skyldes mindre gudstro og svakere kirke. Når kirken og troen var tilstrekkelig svekket, kunne opplysningstiden gi oss vitenskap og demokrati.

Derfor er det flott at noen lærebøker er bevisst at overskrifter påvirker. Det gir andre assosiasjoner å kalle perioden fra 500-1500 for Renessansene - i flertall, fra den karolingiske på 7-800-tallet til den italienske på 13-1400-tallet - enn for Middelalderen (ofte underforstått som "den mørke").

Teknologi endrer seg raskere enn teologi. Overskriften Boktrykkerkunsten på perioden 1450-1600 gir andre tanker enn Renessansen.

Å snakke om 1700-tallet etterlater et annet inntrykk enn Opplysningstiden.

Dette betyr langt fra at alt kritisk om kirker eller kristne er feil. Eller at middelalderen (eller altså renessansene) var lys og liberal.

Alle tider har mørke og lyse sider. Det har opplagt skjedd en dramatisk forbedring de seneste par tusen år, enten vi snakker om lover eller legemidler, politisk eller personlig frihet, mat eller menneskerettigheter.

Men historiske kilder gir heller ikke grunnlag for å si at alt dette hele veien har skjedd på tross av kristne impulser.

Kanskje er det noen ganger motsatt? Hva hadde skjedd uten kristne impulser?

Ja, Bibelen og kristen tro har i perioder vært brukt til å konservere uheldige samfunnsformer, for ikke å si legitimere brutale overgrep. Verken den katolske kirken, ortodokse eller protestantiske kirker er hevet over kritikk. Tvert imot er kritikk viktig.

Men det kan også argumenteres for at kristen tro har bidratt med viktig inspirasjon og ressurser til begrunnelse og bevaring av gode verdier - inkludert selvkritikk og vilje til å rette opp feil.

Noe også skolen og lærebokforfattere kan lære av.

Naturvitenskap er metodologisk teisme

Da fortsetter serien med svar fra et Intelligent Design-perspektiv på innvendinger til Evolusjon eller kristen tro? Denne gang er turen kommet til gjennomgangen av kapittel 1.

Går alt noenlunde etter planen, vil det komme én post per uke om de mer detaljorienterte neste kapitlene, men det er mindre sikkert om det blir like mye kommentarer til alle svar på postene. 

Dermed er håpet at ikke alle lesere av bloggen følger regelen om at siste taler alltid har rett.

Det er også håp om forståelse for at ettersom dette p.g.a. andre prioriteringer skrives raskt i tilfeldige ledige øyeblikk, kan tonen og tempoet til tider virke mer andpustent enn det er ment.

Da starter jeg igjen med å sitere fra Asbjørn Lunds innlegg og kommenterer fortløpende.

Utsagn i boka: "Når så mange naturvitere er ateister, er det fordi de har besvart gåtene man før løste med Gud."
Kommentar: Ja, det er flere en man liker å tenke på som vurderer slik. En grunn kan sikkert være at når fysikkens foregangsmenn, tar steget over i filosofiens verden, så går det ofte galt: Se mer om f.eks. Stephen Hawking.

Siden dette kan se noe løsrevet ut, nevnes at sitatet er fra en kritikk av en tankefelle hos både kristne og ateister. Som vi skriver er det slik at selv om Bibelen, kirkefedre og teologer gjennom historien har vært enige om at Gud kan handle ved naturprosesser, 

er det vanlig å høre at mens vi før forklarte ting i naturen med Gud, ser vi nå etter naturlige forklaringer. Vitenskap har erobret områdene religion tidligere eide. Gud er blitt unødvendig, og altså en man ikke lenger trenger å tro på. Når så mange naturvitere er ateister, er det fordi de har besvart gåtene man før løste med Gud. 

I kristne sammenhenger kan noen også tenke motsatt. Siden vi har begynt å se etter naturlover, og ikke Guds finger, er vitenskapen ateistisk" (side 17).

Tankefellen jeg sikter til er at gudstro angivelig er blitt et umulig prosjekt fordi man i stedet for å forklare ting i naturen med en personlig Gud, begynte å forklare med upersonlige lover. 

Mens realiteten er motsatt. 

Gjennombruddet for noe man kan kalle naturvitenskap kom da greske filosofer ikke lenger så for seg en mengde guder som styrte naturen etter innfallsmetoden, men tenkte seg logisk frem til én Gud som styrte etter naturlover. 

Vitenskapen vokste ikke frem fordi naturprosesser var en bedre forklaring enn Gud. Tvert i mot begrunnet nettopp troen på Gud hvordan og hvorfor vitenskapen kunne forklare så mye med lover. 

Slik jeg skriver i boken er dette en vanlig tanke hos dagens vitenskapshistorikere uansett livssyn. Vi finner dermed dette selv hos innbitte antiteister som Richard Carrier, som skriver i The Christian Delusion at

"Most intellectual polytheists believed in a Creator who had intelligently ordered the cosmos, that this order could be discovered by the human mind, and that such discovery honored God. Scientists like Galen and Ptolemy were thus motivated to pursue scientific inquiry by their religious piety..." (side 407)).

Dermed er poenget at vi ikke bør tenke at naturvitenskap - som prosjekt - er "ateistisk" eller en konkurrent til kristen tro. Tvert i mot er naturvitenskap tett knyttet til teistiske premisser. 

I den forstand bekrefter alle vitenskapelige funn Guds eksistens. Noe som dessverre nok likevel ikke kommer inn i norske lærebøker i biologi med det første.

Uansett er det viktig å ha dette i bakhodet når vi ser på neste del av innvendingene. De handler om det vi sier om “metodologisk naturalisme», altså et krav om «kun å godta rent vitenskapelige forklaringer og ikke trekke Gud eller ånder inn i laboratoriet? Og fører ikke dette i praksis til en filosofisk naturalisme, altså at det eneste som finnes er naturprosesser, og dermed ikke Gud?» (side 18).

Til dette har Asbjørn mye å si, men første del kan kokes ned til at ikke alt har en vitenskapelig forklaring, noe har kun en vitenskapelig beskrivelse. Presiseringen har vår fulle støtte, men er ikke relevant for poenget at selv om naturvitenskapen som navnet sier handler om finne naturlige forklaringer/beskrivelser, er ikke det noe argument for at det eneste som eksisterer dermed er natur. 

Det ville vært samme logikk som å si at siden decibelmålere er så enormt gode til å måle lyd, kan det ikke finnes lys.

 
Neste innvending er at dette ikke gjelder for 

«historiske vitenskaper» som altså ikke forklarer med naturlover, men postulerer «fortidige begivenheter for å forklare andre fortidige begivenheter, i tillegg til nåværende synlig bevis. Historiske vitenskaper forklarer hovedsakelig ved hjelp av referanse til begivenheter, ikke lover.

Ja, det stemmer, men betyr nok ikke at det dermed er så lett å bruke dette som argument for at disse begivenhetene ikke kan ha vært naturlige. 

Dette er forøvrig noe av samme innfallsvinkel som Atles og min i bøker som Svar på tiltale, Eksisterer Gud? og Gud - mer enn feelgood? om det vi kaller forklaring i utvidet forstand. Der vi altså er åpne for også andre typer forklaringer enn naturlige, enten vi snakker om universets fininnstilling eller Jesu oppstandelse. Vi argumenterer til og med for at begge deler passer best med en virkelighet der Gud eksisterer.  

Asbjørn mener dermed at metodologisk naturalisme støtter ateisme. 

På spørsmålet om ikke dette i praksis fører til en filosofisk naturalisme, så vil jeg hevde at det i det minste er med å underbygge den. Filosofiske naturalister påstår nettopp at de grunner sitt syn på naturvitenskap. For de som klarer gjennomskue dette (Scientisme: her), er det ikke noe problem. Men at unge som kommer uten særlig skolering i trosforsvar, så kan det virke som en formidabel hindring -å våge å konfrontere 'vitenskapen'.

Det som er et viktig poeng her, er å forstå at dette ikke handler om å sette seg opp mot vitenskapen, men om å forstå premissene for vitenskapen og hva som ligger bak forestillingen om naturlover. 

Vi er dermed vel så berettigede til å snakke om at naturvitenskapen følger metodologisk teisme. 

Men så lenge nesten alle (fra ateister til ID-tilhengere) snakker som om naturlige forklaringer er en konkurrent til Gudstro, er dette vanskelig å bli kvitt, ja.

Så sier Asbjørn at 

Når Augustin trekkes inn som sannhetsbevis for at ikke 'naturvitenskap konkurrerer med gudstro', så er det prematurt å senere benytte det i forhold til evolusjonsteori, som dukket opp nesten 1450 år senere (som vitenskapelig teori). Vi skjønner at siktet er bredere her i starten, men tviler på det vitenskapelige i utsagnet hans om at 'Gud hadde gitt naturen kausal kraft til "å bære fram alle slags levende skapninger" (1.Mos1v24). For det første innebærer tilføyelsen 'kausal kraft' en tolkning, meningen kan ha vært langt mindre omfattende. Jord, vann og sollys er nødvendige, men ikke tilstrekkelige faktorer for at et plante-frø skal vokse. Men selve livet må være der fra starten av, det er ennå ikke oppdaget lover som kan overføre uorganisk til organisk materie.

Hvor langt Augustin ville gått i forhold til evolusjonslæren er selvsagt ikke godt å si, men det gjør ikke poenget i hans utsagn mindre tydelig eller prinsipielt, altså at (som også Asbjørn siterer), «naturen er hva Gud gjør». 

Dermed kan det ikke være noe i veien for at en allmektig Gud er i stand til å skape liv gjennom naturprosesser over tid (ved fysikkens fininnstilling over milliarder av år og senere ved kjemiske prosesser). Poenget i denne delen av boken er imidlertid kun å vise at en skapelse av liv eller bevissthet eller annet ved naturprosesser ikke er i logisk motsetning til at det er Gud som står bak. 

Hva som faktisk er mulig å gjøre «naturlig» er et annet spørsmål.

Så sier Asbjørn en del om hva som hans ID-kilder mener er mulig og ikke naturlig, men siden det er prinsipiell tenkning som er i fokus i første kapittel, tar jeg heller det opp i forbindelse med et senere kapittel.

Asbjørns avsluttende poeng er knyttet til følgende

Påstand i boka: "Man trengte ikke bevise Gud ut fra hva vi -foreløpig eller muligens aldri vil kunne forklare i naturen."
Kommentar: Nei, den gang trengte ikke folk så mange tilskyndelser for å tro på Gud, de aller fleste gjorde det allerede. Men situasjonen er helt annerledes, når flere sier de ikke tror på ham enn de som sier de gjør det. 

Ja, og nettopp derfor er det så viktig å forklare at normalvitenskapelige premisser (enten man mener det er mest rett å kalle det for «metodologisk naturalisme» eller metodologisk teisme») ikke er et argument i mot Gudstro, men for. 

Videre er det viktig å vise at vi ikke trenger dagens kunnskapshuller for å argumentere for gudstro. Selv om det er fristende er det en risikosport, siden selv «garanterte» hull kan fylles (noe det finnes gode eksempler på) og mange ateister vil oppfatte at dette støtter deres tro på at kristne må lage seg sin egen vitenskap for å komme i mål som kristne. 

Asbjørns konklusjon overrasker ikke.

At Design-argumentet er forlatt i mye av kristen tradisjon, synes å være en ulykke. Det kan ikke bøte på det, selv om "kristen tro var avgjørende for fremveksten av av vår kulturs tro på muligheten og verdien av objektiv rasjonalitet." Eller at "selve den vitenskapelige metode: "bekrefter Guds eksistens." Slike ting er det dessverre få som ser, og i utgangspunktet må man være teist for å erkjenne det. Men om naturens design er det treffende sagt: 'En kan nesten bli religiøs av å se sånt.' (utsagn av pensjonert allmenspesialist i medisin G. Woie, Lillesand.)

Det er flott at Asbjørn her som på en del andre punkter støtter våre poenger. Samtidig er det viktig å ha i bakhodet at design-argumenter ikke har en lang historie blant teistiske tenkere, men stammer fra 1700-tallet. Vi finner dem dermed verken hos Aristoteles eller Thomas Aquinas. I stedet for å være blant de klassiske argumentene, kom de sent på banen og i stor grad ble diskredittert i løpet av under hundre år, selv om deres fremste forsvarer, William Paley, slik vi sier i boken argumenterer bedre enn det er vanlig å tro.

Men da om HELE naturen, om «fabrikken», ikke om enkeltarter. Dette har da også fått en stor renessanse knyttet til det fysikerne kaller for fininnstilling og er blitt et svært så levende argument, som debatteres verden over med stor seriøsitet, blant fysikere og filosofer.

Så er spørsmålet i forbindelse med evolusjon om det samme gjelder de biologiske designargumentene som kom frem igjen i kjølvannet av kreasjonismen på 1960-tallet og fremveksten av ID på 1980-tallet. 

Det er disse vi har kritisert i boken og skal se mer på i senere poster.

Den bokstavelige Augustin

Noe av det ... ahem interessante ved å gi ut bøker, er å lese dem etterpå - og oppdage feilene. Eller å få tilbakemeldinger fra andre som griper oss i pinlige bommerter.

Jeg har dermed ofte tenkt at det kunne vært lurt å presentere en egen errata ved hver bokutgivelse, og i det hele tatt gå i meg selv. Spesielt når feilene nærmer seg pute-TV.

Tradisjonen tro dukker også opp mutasjoner i boken som ble sluppet i forrige uke, Evolusjon eller kristen tro?, noen nøytrale, andre skadelige.

En av de sistnevnte handler om side 24 der jeg skriver om Augustins Den bokstavelige betydning av Første Mosebok og bombastisk hevder at  

Premisset er enkelt når Augustin går gjennom Første Mosebok. Den er skrevet for å være forståelig for dem som først leste teksten. Selv om mye er ment billedlig, kan noe også forstås bokstavelig. Det er likevel viktig at vi ikke tolker feil hva som sies om naturen, men vurderer den i lys av vitenskap. Gjør vi ikke det, fremstår vi som uvitende og mister troverdigheten når vi skal snakke om Jesu oppstandelse.

Noe som imidlertid er misvisende. Enhver som kan sin Augustin vil kaste boken i veggen.  

Mitt eneste forsvar er tunnelsyn, noe som selvsagt er en like god unnskyldning for meg som Johaug. 

Det jeg hadde i bakhodet her var ikke hva han sier om Første Mosebok generelt, men det som er relevant for vår bok, altså skapelsesberetningen i Første Mosebok 1. 

Mens Augustin i praksis tolker skapelsen, lyset, mørket og så videre ganske så allegorisk/filosofisk, er han senere i boken selvsagt svært tydelig på at Adam og Eva har eksistert, at trærne i Eden er reelle, Noah og Abraham historiske og så videre. 

Selv som Augustin også ser allegoriske/profetiske sider ved mye av dette, ved en interessant både-og-tilnærming, er det ingen tvil om at han oppfatter Genesis som historisk, som en fortelling om ekte mennesker og miljøer. 

Selv om mye er ment billedlig, må vi også forstå den bokstavelige betydningen.

Som det nå står kommer dette dermed feil ut og vil i neste opplag (vi håper på et slik) rettes til noe i retning av at 

Premisset er enkelt når Augustin går gjennom Første Mosebok 1. Dette er skrevet for å være forståelig for dem som først leste teksten. Det bokstavelige er viktig, men mye peker på større sannheter. Derfor må vi ikke tolke feil hva som sies om naturen, men vurdere teksten i lys av vitenskap. Gjør vi ikke det, fremstår vi som uvitende og mister troverdigheten når vi skal snakke om Jesu oppstandelse. 

Vi kommer selvsagt også til å rette opp øvrige feil og skjevheter som dukker opp.

Hva sier så Augustin forøvrig i det første kapittelet?'

Svært mye - og atskillig fortsatt aktuelt. Han er opptatt av evige sannheter, fakta i fortellingene, profetiske utsagn, råd og formaninger for hverdagen.

In all the sacred books, we should consider the eternal truths that are taught, the facts that are narrated, the future events that are predicted, and the precepts or counsels that are given. In the case of a narrative of events, the question arises as to whether everything must be taken according to the figurative sense only, or whether it must be expounded and defended also as a faithful record of what happened. No Christian will dare say that the narrative must not be taken in a figurative sense. For St. Paul says: “Now all these things that happened to them were symbolic.” And he explains the statement in Genesis, “And they shall be two in one flesh,” as a great mystery in reference to Christ and to the Church.

Hvordan tolker han så ulike deler av dette - bokstavelig?

But perhaps we should take “heaven” to mean spiritual beings in a state of perfection and beatitude from the first moment of their creation and take “earth” to mean bodily matter in a state that is not yet complete and perfect. “The earth,” says Holy Scripture, “was invisible and formless, and darkness was over the abyss”. These words seem to indicate the formless state of bodily substance. Or does the second statement imply the formless state of both substances, so that bodily substance is referred to in the words, “The earth was invisible and formless,” but spiritual substance in the words, “Darkness was over the abyss?” In this interpretation we should understand “dark abyss” as a metaphor meaning that life which is formless unless it is turned towards its Creator.

Som vi ser, kan det altså diskuteres hvor bokstavelig han tar dette. Tvert i mot går han svært langt i å oversette det bokstavelige til noe som passer dype sannheter.

Det kan bli for absurd og materialistisk å ta for mye i Første Mosebok 1 strengt bokstavelig.

And was there the material sound of a voice when God said, “Let there be light,” as there was when He said, “Thou art my beloved Son?” In this supposition did He use a material creature which He had made, when “in the beginning He created heaven and earth,” before there existed the light which was made at the sound of this voice? And, if so, what was the language of this voice when God said, “Let there be light?” There did not yet exist the variety of tongues, which arose later when the tower was built after the flood. What then was that one and only language by which God said, “Let there be light?” Who was intended to hear and understand it, and to whom was it directed? But perhaps this is an absurdly material way of thinking and speculating on the matter.

Når Gud sier "Bli lys", tolker Augustin dette som at han opplyser og frembringer intelligent liv.

God’s decree is not pronounced in time, and it is heard, but not in time, by a creature that transcends all time in the contemplation of truth. But when this creature transmits to beings of a lower rank the forms (“rationes”) which are, so to speak, intelligible utterances impressed upon its intellect by the unchangeable Wisdom of God, then there can be movements in the temporal order in beings subject to time that are to be formed and governed. But if the light spoken of first of all in the words, “Let there be light,” and “light was made,” must also be supposed to have a primacy in creation, it is nothing other than intellectual life, which must be in a formless and chaotic state unless it is turned to its Creator to be illumined. But when it is turned and illumined, the decree, “Let there be light,” spoken by the Word of God has been fulfilled.

Så kan og bør man selvsagt si mer om dette. Det bør for ordens skyld også understrekes at når Augustin og enda mer enkelte andre kirkefedre leser deler av Bibelen allegorisk/symbolsk, betyr ikke at de på noen måte støtter Darwin eller moderne evolusjonsbiologi. 

Det betyr heller ikke at de setter Bibelen lavt. Tvert i mot er den så opphøyet at den inneholder langt større sannheter enn de bokstavelige. De forsøker å trenge bak ordene. Hva er det den allmektige og allvitende Gud forsøker å si oss, i menneskelig språk? Hva betyr skapelse, lys, dag, livets tre og så videre?

Og dermed er vi tilbake til hva jeg forsøker å formidle med ordene i boken. Det er at kirkefedre og andre lenge før Darwin ikke tolket hele Bibelen naivt bokstavelig. Man leste den på ulike måter, og den bokstavelige kunne være den minst viktige. 

Som jeg skriver i Tro og vitenskap - sammenheng eller sammenstøt? (side 99-100), oppstod en tradisjon for å lese Bibelen på flere nivåer.

Denne tradisjonen ble i middelalderen betegnet som den firefoldige vei eller quadriga (etter det romerske uttrykket for hester i firspann). Uten å fordype oss i dette kan nevnes at man først så etter den bokstavelige og historiske meningen (sensus litteralis). Videre lette man etter en allegorisk mening (sensus allegoricus), altså en mer åndelig eller billedlig for å finne evige trossannheter. 

Det var også viktig med den ”tropologiske” eller moralske mening (sensus tropologicus) som kunne brukes som forbilder for hvordan vi skulle leve. Til sist søkte man en mer mystisk eller anagogisk mening (sensus anagogicus), som handlet om håpet om vårt endelige mål, om oppstigningen (anagoge) til det himmelske. 

Med så mange tolkningsnivåer er det ikke underlig at det oppstod ulike skoleretninger. De viktigste finner vi i Aleksandria og Antiokia. Samtidig førte spennvidden til at det ble nødvendig med rasjonelle vurderinger av hvilke tolkninger som var de beste.

For Origenes var det slik på 200-tallet at jøder og gnostikere misforsto Skriften fordi de leste den for bokstavelig. Jødene forkastet Jesus fordi han ikke bokstavelig oppfylte alle profetier. Gnostikere forkastet skaperguden i GT fordi han minnet for lite om Jesus som frelser.

Origenes så løsningen et sted i mellom. Skulle man forstå at Gud var både skaper og frelser, måtte man finne den åndelige meningen, sannheten som skjulte seg bak bokstaven.

Kort sagt burde vi skrevet mer utførlig og presist i Evolusjon eller kristen tro? om dette. Det holder ikke å hevde at den åndelige meningen var god.

Evolusjon på Verdidebatt

Som flere kan ha fått med seg, har Atle Ottesen Søvik og jeg nylig lansert en bok om evolusjon og kristen tro. I den forbindelse har vi (eller mer presist jeg) skrevet en kronikk i Vårt Land, nå lagt ut på Verdidebatt.

Nå er det alltid en risikosport å velge ut noen få temaer fra en større bok. Enkelte vil tro dette er representativt for boken. Noen vil riste på hodet over at kronikken utelater det de ser som de viktigste poengene, slik at boken opplagt er et slag i løse lufta.

Andre vil være uenige i selve poengene eller i selve prosjektet, siden de mener evolusjonslæren ikke holder mål, misbrukes på farlige måter eller går for langt i hva den skal omfatte.

Plagsomt nok vil nok ikke alle holde seg for gode til ikke å påpeke reelle unøyaktigheter eller skjevheter i fremstillingen, eller ikke feil antall nok eller ikke.

Og så er det de som synes det uansett er noe stort tull å snakke om tro og vitenskap. Ikke er det to sammenlignbare størrelser, og uansett viser vitenskapen at kristen tro ikke er noe å samle på.

Her er det med andre ord bare å finne frem penn og popcorn.

Kronikken begynner slik (overskriften er satt av Vårt Land):

Styrker myter om kristen tro

Ved å stille ungdom overfor valget mellom evolusjon og kristen tro, forsterkes stereotypier om kristne som motstandere av vitenskap. Det finnes bedre grep for å øke vår troverdighet. 

Det er ikke uvanlig å høre at enten er vi skapt av Gud, eller så er vi blitt til ved en evolusjon. For både kristne og ateister tenker ofte at Gud blir overflødig, hvis vi kan forklare noe med lover i naturen. Men logikken kunne avgjort vært bedre. De færreste kristne ser en motsetning mellom å være skapt av Gud og barn av sine foreldre. De færreste ateister ser en motsetning mellom eksistensen av lover og en lovgiver.
Noen kristne velger likevel å forkaste evolusjonslæren. Scientific American kan i oktober fortelle om en økende motstand i Europa. Overskriften er dramatisk: «Creationism invades Europe» («Kreasjonismen invaderer Europa»). 

Mye handler nok om myter. Fortsatt er det vanlig å tro at Kirken­ i middelalderen hevdet at jorden var flat. Debatten om tro og vitenskap blir ikke bedre hvis man ser for seg at kristne fryktet kunnskap så mye at de ødela det meste av antikkens lærdom ved å brenne det store biblioteket i Alexandria. 

Mulig prosjekt. Men det kan da ikke være en myte at Darwin sjokkerte med Artenes opprinnelse i 1859, ved å vise at verden ikke var skapt på seks dager? Kristne måtte vel spise mange kameler for å slutte å se på Bibelen som en lærebok i naturvitenskap! At Gud kan skape og styre verden gjennom naturlover, kan kun være et teologisk tjuvtricks for å redde ansikt etter Darwin.

Resten finner du ved å klikke deg inn her.

Evolusjon eller kristen tro?

Da er Evolusjon eller kristen tro? - Ja takk, begge deler! ute i selveste markedet og kan bestilles fra bokhandeler på og utenfor nett, og ikke minst fra forlaget.

Skulle du fortsatt være i tvil om denne er noe for deg, kan du lese de første 29 sidene her, mange av dem også med tekst.

Temaet er rimelig stort og vekker mange slags tanker, følelser og fornemmelser, for ikke å si spørsmål, innvendinger, motforestillinger, kommentarer og caps lock.

Vi forsøker å ta opp relativt mange av de mest vanlige, samt noen mer uvanlige, slik innholdsfortegnelsen under bør antyde.

Samtidig som vi fornemmer at det kan komme atskillige flere når vi har vært i ett og annet media om den.

Eller om noen skulle komme på å lese boken.

Hvis noen fortsatt lurer på det alt overskyggende temaet og dermed tidbruken når det kommer til å svare på utspill og innspill i kommentarfelt og leserinnlegg de nærmeste månedene, er det bare å ringe en venn.

Gud - mer enn feelgood?

Da er Gud - mer enn feelgood ute i handelen.

Boken er nyskrevet for eldre tenåringer med løst utgangspunkt i denne fagboken om samme tema, noe som betyr at den også kan leses av enda eldre lesere.

Nå er det ingen grunn til å late som om dette er en spesielt enkel målgruppe eller handler om spesielt enkle tema. Vi håper likevel det ikke er umulig at vi at vi på drøyt hundre sider kan ha formidlet noe fornuftig og forståelig, uten å bli i overkant forkynnende eller late som det ikke finnes innvendinger.

Og så tror vi den er litt morsom å lese for nysgjerrige.

Eller for å si det like nøkternt som forlaget:

The Big Bang! Trykket noen på ON, eller er universet skapt ved tilfeldighet? Kjenner du til forsker-begrepet fininnstilling? Det bør du! Står det en vilje bak vår tilværelse? Helt saklig: finnes det i dag gode og naturvitenskapelige argumenter som støtter dette? Eksisterer Gud, rett og slett? Er det greit å være skeptisk til mirakler, men samtidig tenke at det beint fram er både rasjonelt og fornuftig å tro på Jesu oppstandelse? Er likkledet i Torino ekte? Eller vent litt. Hva med alt det vonde som skjer i verden? Hva er vitsen med en Gud som ikke bryr seg? Som da bare ikke kan være god. For kan Gud være det - egentlig? Boken diskuterer livets store spørsmål i lys av fornuft og vitenskap. Forfatterne er to drevne myteknusere som viser at kristendom ikke trenger å bortforklare, men kan forklare mye. 

Siden boken er støttet av trosopplæringsmidler fra Den norske kirke, er det ingen grunn til å late som om forfatterne ikke tar standpunkt.

Det er heller ingen grunn til å late som om det betyr at den står utenfor ressursbanken for trosopplærere. Boken er støttet av foiler og foredrag for dem som ønsker å sette seg bedre inn i stoffet, enten planen er å formidle noe av det eller ikke.

I det eksistensielle valget mellom spenstige teasere, spirituelle appeller og grundige foredrag, valgte vi stort sett verken eller. Resultatet er halvlange kapittelpresentasjoner på 15-20 minutter og en lengre gjennomgang av det korteste kapitlet, om likkledet i Torino.

Boken har også spørsmål etter hvert kapittel.

Så er det ingen tvil om at du har mange spørsmål etter å ha lest dette.

Pass på hva du leser

Det er ikke uvanlig å møte kristne som er opptatt av at barna eller foreldrene leser de riktige bøkene. Siden kristne noen ganger er som mennesker, overrasker det ikke at også ateister kan ha dette behovet.

Jeg har i lang tid forsøkt å - på mykest mulig måte - banke litt vett inn i min mors kranium. Jeg har kommet et stykke på vei, men ser til min forskrekkelse at hun ønsker seg opptil flere bøker av bl.a. den kjente apologeten Bjørn Are Davidsen til jul.

Eller slik C.S. Lewis tenkte om sin periode som ateist, "A young man who wishes to remain a sound atheist cannot be too careful of his reading".

Bøker man må passe seg vel for å lese 

Dermed er ønsket klart.

Jeg skulle gjerne ha gitt henne et godt motstykke til forsvarsskriftene hun har "bestilt", og kryper herved til korset. Kan noen her anbefale meg noen gode norskspråklige bøker om religionskritikk, sekularisme o.l.?

Svarene viser at Davidsen ikke blir lest. Man aner ikke hva han skriver om eller hvordan han skriver om hva han skriver om. Men siden han er kristen, må han jo være kreasjonist og spre konspirasjonsteorier. Har man en nyateistisk logikk, trenger man ikke empiri.

Davidsen er opplagt ute etter å lure folk, eller kanskje bare dum nok til å tro på det selv.

At han forholder seg positivt til moderne vitenskap og presenterer den type bøker som anbefales i tråden, er ukjent. At han forsøker å svare på spørsmål mange ateister (for ikke å si antiteister) har, nevnes ikke. Man vet heller ikke at han avslører en rekke fakta- og tankefeil hos Dawkins/Hitchens/Harris og resten av det feltet.

Da måtte man jo ha lest andre bøker enn dem som støtter egne synspunkter. Eller historiebøker. For ikke å si (og her er det bare å finne frem blodtrykkmedisinen) religionsfilosofi eller ... teologi.

I stedet skriver man som om dette er en kamp der vitenskap står mot tro. Det ene handler om tenkning og viten, det andre om tradisjon og gjetting. Kan man lære moren sin noe om vitenskap, kan hun forhåpentligvis få banket "litt vett inn" i kraniet, selvsagt (noe annet hadde vært utenkelig) på "mykest mulig" måte. 

Jeg vil derfor anbefale deg å starte med noen som kanskje ikke er så veldig religionskritiske i det hele tatt og heller snakker om noe helt annet - Hawking er oversatt til norsk, og 'Universet i et nøtteskall' er en veldig god og lettlest bok. Fordelen med å gi henne denne boka er at veldig mye kreasjonistlitteratur plaprer i vei og sprer regelrett desinformasjon om universet, fysikk og denslags og bruker dette som 'argument' for sine sinnsvake konspirasjonsteorier. For folk som ikke kan noenting om emnet, så virker kanskje en del av argumentene deres rimelige, og vi mennesker er jo ofte inklinerte til å tro at noen som uttler seg som eksperter faktisk er det. Da er det veldig greit å ha litt annen ballast i ryggsekken slik at en liten kime med tvil kan få spire og gro i fred.

At kristne oftere snakker om sin tvil enn denne type ateister, er man heller ikke veldig bevisst. Eller at Gudstro ikke er det samme som kreasjonismetro. Det er en grunnleggende forskjell på å diskutere Gud og naturvitenskapen, og på å diskutere om kreasjonismen er naturvitenskapelig.

Så har man ikke forstått at Dawkins faktisk er både krass og kverulerende i Gud - en vrangforestilling.

Er du sikker på at Dawkins blir for krast? "The God Delusion" er i mine øyne rimelig rund i kantene, og på ingen måte hoven, arrogant eller aggressiv.

Det sier mye at noen oppfatter det som å være rund i kantene, ikke på noen måte hoven, arrogant eller aggressiv når Dawkins hyller en ateistkjendis som Daniel Dennett for å beskrive hans (altså Dawkins') hovedargument ”med rette som et ’ugjendrivelig motbevis’".

Eller å formulere sin intensjon med at

If this book works as I intend, religious readers who open it will be atheists when they put it down … Of course, dyed-in-the-wool faith-heads are immune to argument, their resistance built up over years of childhood indoctrination using methods that took centuries to mature …But I believe there are plenty of open-minded people out there: people whose childhood indoctrination was not too insidious, or for other reasons didn’t ‘take’, or whose native intelligence is strong enough to overcome it.

Er man enig med Dawkins har man altså et åpent sinn og sterk nok medfødt intelligens. Er man uenig, er man et innbarket og indoktrinert troshode. Kron jeg vinner, mynt du taper.

Og slik går no dagan.

Filosofisk supplement

Som lovet i omtalen av temanummeret av Filosofisk Supplement om apologetikk, ble det mer skrivning fra Davidsen og Søvik om bladets anmeldelse av vår bok. 

Vi er takknemlige for at Tomas Midttun Tobiassen har skrevet en grundig anmeldelse av boken Eksisterer Gud?, selv om vi stort sett er uenige i hans kritiske innvendinger. Både av den grunn og fordi vi synes temaet er så interessant, har vi lyst til å skrive en kommentar til anmeldelsen.

Blant det vi tar opp er overskrift og vinkling som vi vel ikke akkurat syntes traff så mange spikre på så mange hoder.

Både anmeldelsen og dens tittel gjør et stort poeng av at vi har valgt en definisjon av «eksistere» som gjør at boken Eksisterer Gud? ikke eksisterer. Det er fordi man må skjelne mellom bokens tankeinnhold og det konkrete eksemplar man holder i hånden, og bokens tankeinnhold kan i følge Tobiassen ikke påvirke hvordan noe er eller beveger seg i verden. Det kan det jo naturligvis – det har jo påvirket Tobiassens tanker og hjerne.

Viktigere enn det er som forklart på side 21 at vi kan «si at alt som kan uttrykkes, også eksisterer», men vi fortsetter med at i vår diskusjon er søkelyset «rettet på ‘væren’ i smalere forstand». Vi understreker altså i boken at vi er interessert i et snevrere eksistensbegrep når det gjelder spørsmålet om Guds eksistens. Dermed treffer ikke anmeldelsen med denne overskriften og vinklingen. Boken avviser slett ikke at noe sånt som dens tankeinnhold eksisterer, men presiserer at det vi spesifikt ønsker å vurdere er om Gud eksisterer som mer enn tankeinnhold. Både teister og ateister er enige om at gudsbegrepet eksisterer som en tanke (selv om man kan tenke forskjellig om Gud), men er uenige i om gudsbegrepet også refererer til en Gud som kan ha kausal effekt i verden. 

Vi har dermed gjort en hensiktsmessig avgrensning av eksistensbegrepet tilpasset den aktuelle debatt om Guds eksistens, og som er nøytralt for begge sider. Det betyr at vi har gjort en god normativ begrepsdefinisjon, og det er derfor ingen innvending å si at det samme begrepet ville passet dårlig om vi skulle diskutere om boken Eksisterer Gud? eksisterer – for det er jo ikke det vi diskuterer!

Resten kan du altså lese her.

Bibelske bommerter?

Religionskritikk kommer i mange fasonger; informert og uinformert, seriøs og useriøs, stemplende og åpen, lidenskapelig hatsk og lengselsfull håpende.

Jeg har tatt opp mye av dette på denne bloggen, i bøker som imøtegår poppisateister og som tar et oppgjør med en lang rekke myter om kirkehistorien, middelalderen og så videre.

I tillegg har jeg sammen med Atle Ottesen Søvik levert en inngående vurdering av argumenter for kristen gudstro, og et forlag vurderer for tiden en tekst om dårlige argumenter for gudstro, basert på et kapittel som ikke kom med i boken om Guds eksistens.

Man skal likevel ikke ha vært mye innom diskusjonsgrupper om religion og livssyn, Hedningesamfunnet eller andre uten den store sympatien for religion, før man ser at slike imøtegåelser dels ikke er kjent og dels ikke leses.

I stedet er holdningen at "de overtroiske" er på bærtur siden kreasjonister eller ikke-akademiske kristne ikke kan svare på argumenter mot kristen tro eller for evolusjon eller hva man måtte begrunne sitt "ikke overtroiske" livssyn i.

Noen synes til og med å oppfatte det som logisk at hvis de som avviser moderne vitenskap og/eller ikke har akademisk bakgrunn eller ikke har tenkt supernøye gjennom alt ikke kan svare på akkurat min religionskritikk (uansett hvilken av kategoriene over den tilhører), er det ingen grunn til å sette seg inn i hva kristne som forholder seg til moderne vitenskap og logiske argumenter måtte mene.

I stedet holder det med noen friske bilder på facebook som "avslører våset" (som her og her og her og her).

Denne gang er turen kommet til ett som igjen sier mer enn tusen ord.

Svaret man forventer er selvsagt (- tam ta tam -) dinosaur, og man får dermed inn et spark også til kreasjonister, siden dinosaurer burde vært nevnt om jorden var yngre enn 10 000 år. Mens man like gjerne kunne brukt kenguru, gaupe, torsk eller vaskebjørn. For ikke å si kelter eller germaner, cro magnon eller neandertaler.

Det er kort sagt ikke noe argument mot Bibelen at den ikke inneholder alt.

Men hva så, hvis det den inneholder er feil? Og her er det faktisk ikke noe hvis, man skal lete litt for å finne kristne som mener at Bibelen er helt uten feil på noe som helst område, om vi leser den bokstavelig. På samme måte som man skal lete for å finne noen som er blitt eller forblir kristne fordi de mener Bibelen er hundre prosent rett og bare har bra vers man direkte kan leve etter, enten vi snakker om Det gamle eller det nye testamentet.

Det er ikke slik at kristen tro krever at Bibelen er ufeilbarlig. Ingen av de store kirkesamfunnene, fra Den katolske kirken til Den norske, hevder at alle tekstene i Bibelen er sanne som historie eller naturvitenskap - eller en gang er ment som historie eller naturvitenskap.  

At en bok inneholder eventyr og myter, dikt og metaforer, ordspråk og omtrentligheter, er ikke det samme som å si at den ikke kan inneholde sannhet - også i det mest mytiske.

Litt på samme måte bryr ikke de som legger ut slike bilder seg om det er feil i dem.Selv om bildene bør vært riktig om de skulle ha noen verdi som argument (som altså aldri gis på formell form).

For hva hvis det ikke bare er ett av vesnene på bildet over som ikke er omtalt i Biblen, men to? Hva hvis det er tre eller fire?

Hva hvis de fleste tingene på bildet ikke er med, eller ikke er med på den måten som en enkel lesning av bildet legger opp til?

Spiller ingen rolle, "de overtroiske" har ikke rett for det.

Men de som legger ut slike bilder tror selvsagt at de er riktige. De sjekker like lite dette som de ser om det finnes andre og bedre argumenter enn de har vært vante til å møte.

Dermed er det mest for moro jeg viser at bildet over ikke stemmer.

Grunnen er ikke at dinosaurer likevel er nevnt i Bibelen (selv om noen kreasjonister mener at f.eks. Behemot kan være det), men at de fleste av disse vesnene enten ikke er nevnt, eller ikke er det som fremstilt eller underforstått i figuren.

Noe handler rett og slett om oversettelser. Bildet er engelsk og henger i stor grad sammen med oversetteleser i King James Version fra 1600-tallet, en tid der man tenkte at det eksisterte enhjørninger, drager og andre vesner vi i dag vet er mytologiske. Dermed oversatte man dyr med store horn eller ett horn som enhjørninger, og andre fryktinngytende dyr som drager eller som cockatricer, et mytisk vesen med hane­hode og slangekropp, eller som annet.

Andre ting er metaforer, som det syvhodete dyret i Johannes Åpenbaring.

Og så handler noe om realiteter som datidens praktiserende og selverklærte hekser og slike som tok betalt for trolldom og åndemaning og altså ikke bare ble beskyldt for å drive med det uten grunn.

Dermed blir bildet mer riktig om vi ... justerer det noen smuler

Dermed ender vi med følgende score. Av 15 påstander, stemmer i beste fall 6.

Vesen	I Bibelen?	Score
Leviatan	Finnes, felles betegnelse på store havdyr	0
Drage	Ikke reelle dyr - dels oversettelse av tanniyn (sjakal?) og tanniym (sjødyr: hval, krokodille), dels metafor for Satan	0
Kjerub	Kjeruber er omtalt, men ikke som lubne barneengler,	1
Satyr	Oversettelse av sa'ir, "hårete", kan være ment villgeit	0
Cockatrice	Feiloversettelse i eldre bibler av tsepha, giftig slange	0
Satan	Stemmer. Satan er omtalt i Bibelen.	1
Kjempe	Nefilim kan oversettes med kjempe, men flere tolkninger	0
Behemoth	Muligens elefant, flodhest, neshorn eller krokodille.	0
Dinosaur	Ikke direkte omtalt.	1
Demon	Stemmer. Demoner er omtalt i Bibelen.	1
Talende slange	Stemmer, men brukt mytologisk for Satan eller Fristeren	1
Engel	Stemmer. Engler er omtalt i Bibelen.	1
Syvhodet best	Stemmer, men metaforisk for Guds motstander, Antikrist	0
Heks	Stemmer, fantes erklærte trollkvinner, åndemanere osv.	0
Enhjørning	Feiloversettelse av re'mes, muligens auroch eller neshorn	0
SUM		6

Nå betyr ikke dette at Bibelen er 9/15-deler eller altså 60 % sann (og dermed mer sann enn usann) eller noe sånn, men at bildet over er hundre prosent irrelevant for hvorvidt "Bibelen er sann" eller ei.