Tro som søker å forstå

En annen bok som det kan risikeres at leses i denne uka er Faith Seeking Understanding: Essays in Memory of Paul Brand and Ralph Winter, redigert av David Marshall.

Grunnen er ikke bare at Marshall er en innovativ og inspirerende fyr med noe annerledes innfallsvinkler, som ikke minst denne og forsåvidt denne og la oss ikke helt glemme denne på rullebladet.

I tillegg snakker vi her om en serie artikler om alt fra Anselm og fjellklatring,  Bibelen og  lidelsens problem til historie og kristen filosofi, samt intervjuer med ikke helt tanketomme typer som Alvin Plantinga, Don Richardson og Rodney Stark.

Det hele til minne om to heller ikke helt tanketomme eller handlingslammede misjonærer, Paul Brand og Ralph D. Winter. Dels ved banebrytende behandling av spedalske, dels ved banebrytende eller i det minste sterkt tankevekkende forkynnelse.

De som er opptatt av sånn kan også få mer enn tilfeldige assosiasjoner til noe av bakteppet for Stephen R. Donaldson og serien om Thomas Covenant.

Hvis boken som vi mistenker er noenlunde god, kan det være den vil bli omtalt grundigere ved en senere anledning. Uten å love for mye.

Uansett altså etter at jeg er tilbake fra ferien.

Del 7: Viser evolusjonen at Jesus kom for sent?

I serien der kreasjonister og nye ateister går hånd i hånd, er vi fremme ved påstanden om at

Siden evolusjonslæren forteller oss at det fantes mennesker flere hundre tusen år før Jesus, kan vi ikke tro på evolusjon eller ikke på Gud.

En av dem som stadig siteres på dette er Christopher Hitchens, ofte hentet fra Douglas Wilson-debatten jeg har hatt på DVD i noen år.

Som så mange nyateistiske innspill ble det imidlertid aldri formulert som et argument med premisser og konklusjoner.

Kanskje det forventes at vi skal ta det til oss som en mystisk opplevelse?

Eller krever det hva Dawkins kaller for økt bevissthet for at vi skal se at dette er en form for avgjørende poeng i en eller annen debatt?

Hva er det så Hitchens faktisk sier? 

Kort sagt (og han sier det ikke mye lenger i debattene jeg har hørt) er det at vi har vært på kloden i 100 000 år eller noe slik, mens man for å være kristen må tro at mennesket sultet og sørget, slet og strevde, opplevde krig og katastrofer i 98 000 år før Gud tenkte at det var på tide å gjøre noe.

Og da ved at den beste måten var menneskeofring i en av de mindre utdannede delene av Midtøsten.

Ikke la oss henvende oss til kinesere, for eksempel, et sted hvor folk kan lese og studere bevis og ha en sivilisasjon. La oss gå til ørkenen og ha en ny åpenbaring der. Dette er tøv. Ingen tenkende person kan tro noe slik.

Konklusjonen er altså klar. Den eneste lille detaljen som savnes er altså begrunnelsen for hvorfor dette er tøv.

Kort sagt er det ikke enkelt å vite hvordan man skal argumentere mot noe som ikke er et argument.

Hitchens er som så ofte bedre på standup enn syllogismer. Men i stedet for å konkurrere med nye ateister i retorikk, mystiske opplevelser og høyere bevissthet, skal vi gjøre noe så avleggs som å være rasjonelle.

Hva er mulige premisser om dette skulle formuleres som et argument? Setter vi opp noen forslag, ser vi at det ikke akkurat mangler underforståtte premisser som altså verken fremlegges eller forsvares.

Premiss 1: Hvis Gud eksisterer vil han ønske å redde menneskeheten så tidlig som mulig

Premiss 2: Hvis Gud eksisterer vil han ikke at menneskeheten skal leve i lidelse og nød

Premiss 3: Hvis Gud eksisterer og vil redde menneskeheten, vil han gjøre det på et sted der mange har høy utdannelse og kritisk sans

Premiss 4: Hvis Gud eksisterer driver han ikke med menneskeofring

Premiss 5: Gud grep inn først etter 98 000 år

Premiss 6: Menneskeheten levde mesteparten av denne tiden i stor nød og fattigdom

Premiss 7: Gud grep inn i et område med lite utdannelse

Premiss 8: Gud reddet oss ved menneskeofring

Konklusjon: Siden premiss 5-7 viser at premiss 1-4 svikter, kan ingen tenkende person tro på Gud.

Hadde Hitchens selv satt opp dette argumentet, måtte han ha forsvart hvert enkelt ledd. Forsøker vi å gjøre det, ser vi imidlertid at det ikke er så enkelt.

Dette viser igjen hvor stor forskjellen kan være mellom nyateistisk retorikk og realiteter hvis vi forsøker oss på en rasjonell og vitenskapelig tilnærming.

For det første er det mulig å snu regnestykket i premiss 1 og 5 på hodet. For hvorfor skal vi regne dette etter antall år, og ikke etter antall mennesker?

Hvis det skulle finnes en Gud som har en slags langsiktig plan og ønsker at flest mulig skal få anledning til fellesskap med ham (som vel er et klart kristent premiss), er det ikke urimelig å tenke at tidspunktet for å gjøre noe, var når forholdene begynte å ligge til rette.

For det andre ser vi allerede der at premiss 7 svikter.

Nettopp koblingen av den hellenistiske kulturen med den romerske organiseringen gjorde at storskala kommunikasjon og idéspredning for alvor ble mulig i Europa og middelhavslandene - samt langs handelsveiene østover.

Kristen tro hadde dårligere vekstvilkår blant analfabeter på landet (altså hos det som på latin kalles for paganus, hedningene), enn blant intellektuelle i storbyene.

Veksten var forøvrig sterkest i middelklassen, slik sosiologen Rodney Stark argumenterer godt for i The Rise of Christianity.

Uansett er det altså slik at kristen tro fikk fotfeste nettopp i den hellenistiske kulturen som på mange måter fant opp logikken. Hadde Hitchens kunnet sin historie ville han sett at ingen tidligere kulturer hadde flere med kritisk sans.

Likevel fikk altså kristen tro god respons gjennom århundrene også hos mange vel bevandret i aristotelisk logikk.

Nettopp fordi kristne oppfattet Gud og gudstro som noe rasjonelt, er det ikke overraskende at logikken var blant fagfeltene som ble mest utviklet gjennom middelalderen.

For det tredje svikter vekten av premiss 1 og 5 fordi menneskeheten holdt en noenlunde lav og stabil størrelse inntil jordbruksrevolusjonen og bysamfunnene begynte å vokse fram.

Det er riktig at vi langs en tidsakse ser at antall år før Kristus er (enkelt sagt) 98 % av menneskehetens varighet, men det er langt viktigere at minst 98 % av alle som har levd eller vil komme til å leve er etter Jesu tid.

Det er kort sagt lettere å tro på en Gud som er mer opptatt av mennesker enn av tid.

For det fjerde er premiss 2 problematisk, som vist noen ganger i diskusjoner om det ondes problem.

Kort sagt er det slik at om noen vil bruke det ondes problem til å vise at det er logisk umulig at Gud kan eksistere, må man vise at det ikke er mulig at det kan finnes grunner til at Gud tillater lidelse.

For det femte er premiss 6 problematisk om man skal tro sosialantropologene.

Siden Hitchens som vanlig ikke viser til forskning, men bygger på populære forestillinger kjenner han ikke til faglige vurderinger om at nettopp jakt- og samlersamfunnet i forhistorisk tid var det opprinnelige velstandssamfunnet.

Marshall Sahlin tok allerede i 1966 et oppgjør med tanken om at fortidens samfunn balanserte på kanten av sultedøden og generelt strevde med å overleve. Tvert i mot argumentere han og senere analyser for at tilgangen av vilt og vekster var så stort at man kan ha brukt mindre tid per uke på å finne og tilberede mat enn hva vi gjør i dag.

Selv om det er mulig å se svakheter i deler av Sahlins argumentasjon og datagrunnlag, er det bred enighet blant sosialantropologer i at han hadde viktige poenger (se f.eks.her).

For det sjette svikter premiss 8, hvis det er kristen tro vi diskuterer. For der er poenget ikke at Gud ofret et menneske, men at han ofret seg selv. Det handler om en absolutt og stedfortredende kjærlighet, ikke om hvilken biologisk art som ofres. Og offeret blir heller ikke liggende igjen som en taper.

I stedet viser Gud også sin makt over døden, ved å reise opp Jesus fra de døde.

Selvsagt ville Hitchens ha benektet alt dette og krevd mer argumentasjon for å tro på noe slik. Saken er imidlertid ikke hvorvidt han selv trodde dette var sant.Den er tvert i mot at hvis han mente å bruke dette premisset i et argument, rammer det ikke kristen tro.

Nå blir uansett denne type vurderinger vi her gjør av Hitchens argumentasjon fort parodiske, ettersom det han driver med altså ikke er vitenskap eller logikk.

Det er kreativt men ganske spesielt å tro at en argumentasjon for eller mot Guds eksistens eller om Jesus er verdens frelser, kan avgjøres ut fra kalendere og geografi.

Setter vi det likevel opp som et argument, ser vi at det ikke på noen måte viser at tenkende mennesker ikke kan tro både på evolusjon og Gud.

Hvis et slikt argument viser noe, er det nok heller at det ikke bør fremsettes av tenkende mennesker.

(Bloggartikkelen bygger forøvrig på kapittel 5.9 i Svar på tiltale)

Stark og klar

Jeg må vel tilstå at det ikke er alle sosiologer eller religionssosiologer som jeg leser med like stor interesse.

Men en av dem som stadig havner på nattbord og kindle er altså Rodney Stark som vi har omtalt noen ganger før på bloggen.

Stark fikk sitt faglige gjennonbrudd på 1960-tallet med en serie studier av nye religioner, spesielt av mormonere, der han argumenterte for hvordan vekst i religiøse grupper i stor grad kunne forklares ut fra hvilke belønninger og kompensasjoner som oppleves. Denne type prinsipielt sett økonomiske modeller har da også etterhvert blitt svært utbredte og videreutviklet av en rekke forskere.

Og de er selvsagt blitt til dels behørig kritisert, som jo er samfunnsforskningens lodd.

Skal vi si noe kort om Stark må det være at han er sjeldent inspirerende å lese. Ikke minst er det morsomt for noen av oss at han har gått fra å være agnostiker til å bli kristen, og det synes som om denne utviklingen et godt stykke på vei ikke bare kan spores i bøkene, men kan skyldes arbeidet med dem.

Samtidig er han til tider også irriterende å lese.

For vi snakker ikke om en forsker uten feil og lyte, eller supernøytral, men om en kreativ formidler som til tider kanskje er vel sta og glad i å ta noen åretak mot strømmen. Noe som gjør at han i flere av sine seneste bøker kan bli i overkant frisk i frasparkene og kjapp i svingene.

Men det overskygger ikke at han er en mester i å se også kirkehistoriske forhold analytisk og sosiologisk - uten å have i marxistiske grøfter. Og for at populærvinkler på historiene mer kan lure enn lære oss.

Hva bør man så lese av Stark?

Den første og kanskje mest betydelige boken hans (i hvert fall når det gjelder å påvirke akademisk tenkning) er The Rise of Christianity: A Sociologist Reconsiders History (1996). Boken er skrevet mens han var agnostiker og altså ikke noe partsinnlegg i favør av noen tro.

Stark går gjennom skriftlige og arkeologiske kilder i lys av det som litt enkelt kan kalles sosiologiske modeller for å vurdere kristendommens vekst de første århundrene. Den gir gode argumenter for både det kvantitative tempoet på veksten og de kvalitative faktorene som bidro til den.

Vi snakker da ikke om sverd, men om en religiøs gruppering som var såpass annerledes i sin praksis enn andre grupperinger at den ble mer tiltrekkende for folk flest, særlig kvinner som fikk et bedre liv ved å bli kristne - blant annet fordi de dermed giftet seg senere, slapp å ta risikable aborter og fikk viktige roller i menighetene, og ble tatt vare på også som enker.

Stark mener også å kunne vise at kristen tro tiltrakk langt flere av samfunnets overklasse og lærde enn det har vært vanlig å tenke. Og at det tok ganske mange hundre år før hovedtyngden av dem som ble kristne ikke lenger kom fra jødiske retninger.

Etter denne boka, for ikke å si salgstallene, ble muligens Stark bitt av basillen, eller bitt av stadig flere basiller. Han begynte på det som etterhvert er blitt en lang serie andre bøker som belyser store linjer i kirke- og kulturhistorien, og med en stadig tydeligere fascinasjon for kristen tro.

Uten at han noen gang har vært naiv om også de mørke sidene ved historien.

Den beste - sosiologisk sett - av disse bøkene er One True God: Historical Consequences of Monotheism (2001). Denne argumenterer godt for at gudstro har vært en viktig samfunnsfaktor - på godt og vondt - i historien, inkludert jødeforfølgelser.

Men også sistnevnte er et stykke på vei blitt feilrepresentert, både når det gjelder hvor hyppig eller representativt det har vært og at dette primært foregikk i kirkelig regi med teologi som sterkeste forklaringsfaktor. Stark viser i stedet at denne type intoleranse mer er en effekt av urolige tider enn av uheldig teologi. Og at vi også finner samme effekten i muslimske land.

Selv om ingen av bøkene hans akkurat er ukontroversielle er det først etter denne at de begynner å bli bombastiske.

For the Glory of God: How Monotheism Led to Reformations, Science, Witch-Hunts, and the End of Slavery (2003) er kanskje den mest fascinerende av Starks bøker, men samtidig også en av de som blir for enkel og trekker i overkant sterke konklusjoner av kildene. Tittelen sier det meste om temaene og antyder nok også hvorfor han er blitt behørig kritisert for deler av stoffet.

Men skal man først lese noe av Stark (og det skal man) er denne likevel høyt på listen.

The Victory of Reason: How Christianity Led to Freedom, Capitalism, and Western Success (2005) er det ikke mulig å anbefale like mye. Men liker man tanken på at kapitalisme er supert og egentlig en kristen oppfinnelse (Stark skriver mye om hvor avgjørende det var at Aquinas og andre argumentere for at det var rett å ta renter (eller tilsvarende kompensasjoner), noe man finner lite av i tidligere tradisjoner eller andre kulturer), er det bare å løpe til Amazon.

Om ikke annet er boken et vekkende (eller vemmelig, alt etter som) spark på skinnleggen til alle som uten videre slår fast at moderne verdier er et sterkt brudd med middelalderens tenkning. Sagt litt forsiktig viser Stark i det minste at dette kan diskuteres.

Cities of God: The Real Story of How Christianity Became an Urban Movement and Conquered Rome (2006) er en langt mindre banebrytende, men fortsatt interessant videreføring av hans Rise of Christianity. Hovedtemaet er utviklingen i bysamfunnene ved Middelhavet og hva det er mulig å si om forholdet mellom gnostiske retninger og det vi forbinder med (og som han viser de sosiologiske data gir grunnlag for å kalle) hovedstrømmen av kristendom.

Deretter fulgte hans muligens to mest kontroversielle bøker.

I Discovering God: A New Look at the Origins of the Great Religions (2007) vurderer Stark om gudstro skyldes noe psykologisk og sosiologisk vi finner på (og at Gud dermed antagelig ikke eksisterer), eller er også noe vi finner (fordi det kan eksisterer en Gud).

God’s Battalions: The Case for the Crusades (2009) er et forsøk p å vise at det fantes gode grunner for korstogene og at de ikke er (slik som det ofte påstås), uprovoserte, koloniseringsforsøk, økonomisk lønnsomme, spesielt brutale i forhold til muslimsk krigføring, evangeliseringer osv. Stark argumenterer som vanlig godt for mye av dette, samtidig som han til tider trekker det for langt, slik vi har tatt opp før.

Men nylig er det altså kommet en bok som gjør det lettere å lese Stark. The Triumph of Christianity: How the Jesus Movement Became the World's Largest Religion (2011) oppsummerer mange av hans andre bøker på en forbilledlig poengtert og pedagogisk måte.

Den er dermed kort sagt en facinerende reise i historisk analyse.

Boken bugner av stoff om alt fra utviklingen i den tidlige kirken, via hvor lite folk flest faktisk gikk i kirken i middelalderen (eller kunne noe om kristen tro) mens dette til gjengjeld stod sterkt hos munker og naturfilosofer, til utviklingen av moderne naturvitenskap og hvordan vi skal forklare Luthers suksess.

Og den har alle kjennemerker på å være skrevet av Stark, godt formulert i en anmeldelse:

What Stark excels in, and what this book is full of, is a kind of scholarly iconoclasm. Stark comes off as a contrarian throughout. In fact, he appears to positively relish his role as a debunker of conventional wisdom.


Do you think that Christianity grew at a pace only a miracle could explain? Or that it was mostly a religion of the rural poor? How about the idea that it set back the cause of women, forever subjecting them to male headship? Or the notion that it was the Roman emperor Constantine whose conversion to Christianity finally cemented its place in Roman culture? Were the crusades the work of bored, greedy Europeans, aggressively encroaching on peaceful native Muslims? Were the middle ages a period of darkness, intellectual obscurantism, opposition to scientific and philosophical breakthrough? Was the Spanish Inquisition a sordid and brutal chapter in the history of the Church, best disowned? Does religious pluralism threaten the existence of American Christianity? Is Christianity dwarfed globally – especially in Africa – by the dominance of Islam or Eastern religious mysticism? To each of these questions (and this is just a sampling), Stark provides the most surprising answers. His favorite formulation, which nearly every chapter begins with, is something like, “This is what most people have heard and believe to be true. And it is utterly wrong.

Selvsagt bør man lese mer enn én bok av Stark, men har du ennå ikke lest noen er denne et lett valg.

Korstog mot korstogsretorikken

Rodney Stark er av de mer spennende, men etterhvert litt vel publiseringskvikke religionssosiologene.

Hans tidligere bøker om hvordan gudstro har påvirket historien (som hans banebrytende The Rise of Christianity: How the Obscure, Marginal, Jesus Movement Became the Dominant Religious Force in the Western World in a Few Centuries og de noe mindre politisk korrekte One True God og For the Glory of God) inneholdt mange nyttige vinkler, tall og konklusjoner.

Selv om researchen har gått stadig raskere, noe som særlig merkes på sistnevnte.

Det er ingen tvil om at Stark er blitt ganske kontroversiell, og ikke bare fordi han har beveget seg fra en ateistisk orientert agnostisme til en kristen orientert.

Denne gang er det altså korstogene som er tema. I anledning boken God's Battalions: The Case for the Crusades er religionssosiologen intervjuet i medievalist.net av en historiker som nok ikke er like enig på alle punkter.

According to its publisher, “Stark reviews the history of the seven major Crusades from 1095 to 1291, demonstrating that the Crusades were precipitated by Islamic provocations, centuries of bloody attempts to colonize the West, and sudden attacks on Christian pilgrims and holy places.

Although the Crusades were initiated by a plea from the pope, Stark argues that this had nothing to do with any elaborate design of the Christian world to convert all Muslims to Christianity by force of arms.

Given current tensions in the Middle East and terrorist attacks around the world, Stark’s views are a thought-provoking contribution to our understanding and are sure to spark debate.”

Historikerens hovedkritikk handler om Starks påstand om at korstogene i stor grad var en reaksjon på muslimsk provokasjon, og ikke primært en effekt av pavens og vestlige fyrster egne politiske og religionsstøttede behov.

One of the premises of your book is that the Crusades were a reaction to what you describe as “Islamic provocations: by centuries of bloody attempts to colonize the West and by sudden new attacks on Christian pilgrims and holy places.” As a scholar of the Crusades, I disagree with this idea - for the most part Islamic expansion had ended by the middle of the eight century, and for the next three hundred years, warfare between Christian and Muslim states was motivated by political relations and not necessarily religious reasons. It was not even uncommon for Muslim and Christian kingdoms to be allies and co-exist peacefully with each other. Moreover, the bulk of the people who took part in the First Crusade seem to have little or no knowledge of who they were actually fighting, and simply saw them as random pagans. With this in mind, I was wondering how you came to your conclusions that somehow the Crusades were “a justified war waged against Muslim terror and aggression”?

The conflict with Islam surely had not ended by the eighth century-although the conquest of the Middle East and North Africa was over by then. Warfare continued in Spain, often quite intensively, until the end of the fifteenth century. A war of reconquest raged in Sicily and Southern Italy until only a few years before the start of the First Crusade. And the initial call from Emperor Comnenus for a Crusade was prompted by an invasion of Seljuk Turks who had driven to within 100 miles of Constantinople. It is all well and good to say these later wars were motivated by “political relations and not necessarily religious reasons.” No doubt all of the Muslim conquests had political aspects, but wars across the Christian/Muslim divide always had religious implications that usually did not apply to wars within each faith. To say that the bulk of those who took part in the First Crusade “seem to have little or no knowledge of who they were actually fighting” might apply to those who followed Peter the Hermit. But the real Crusaders knew rather a lot about whom they were fighting. Many had relatives who had suffered or even died at the hands of Muslims while making a pilgrimage to Jerusalem, and a few had themselves been on a pilgrimage and had encountered Muslims at first hand. In addition, the Normans had recently beaten Muslims in Sicily and, even more recently, Bohemond had fought Muslim mercenaries hired by Byzantium.

La nå den debatten ligge akkurat nå (og her er det noe å si for begge vinkler, litt avhengig av hvordan man velger å betone og begrunne - det er ingen tvil om at det oppstod en ny situasjon i området mot slutten av 1000-tallet), men boken er ihvertfall bestilt som en nyttig motvekt til de sedvanlige oppslagene der korsfarerne får skylden for alt for jihad til dagens terrorister.

[Takk til Kjetil for tips om intervjuet.]

Fortsatt på planeten

Bare for å si at jeg fortsatt er sånn noenlunde i live.

Og det til tross for stort sett løpende heldags hasteworkshopper og pågående forsøk fra tidstyver og tog som ikke er spesielt mye i rute (eller litt for mye, mens jeg stort sett må vente flere minutter, kjørte i dag både morgen- og ettermiddagstoget fra stasjonen flere sekunder for tidlig, hvilket innebar tilsammen rundt 1 times forsinkelse for flere enn meg).

Hvis du savner lesestoff i en liten hvilepause for Dekodet kan jeg nesten helt gratis tipse om What Americans Really Believe av en av mine aller favoritteste religionssosiologer, nærmere bestemt Rodney Stark.

Ingen dårlig bok å lese i kjølvannet av et visst valg, og dermed noe om hvor USA kan være på vei.

Selv om den ikke forteller hva Obama tror på.

Hva tror nå disse amerikanerne?

Vil du bli skeptiker? Bli kristen.

I det hele tatt, vend om!

Ihvertfall er det en konklusjon det er mulig å trekke fra den hyperaktive, og stadig mindre agnostiske, religionssosiologen Rodney Starks seneste bok.