Sjekk Fagsjekk

Når det tar litt tid å oppdatere denne bloggen for tiden, er grunnen som så ofte at det oppdateres i overkant mye andre steder.

Ett av disse er jeg til og med redaktør for, fagsjekk.no, et

nettsted med formål å hjelpe til kritisk tenkning og faktaformidling i skolen, inkludert påstander elever møter i populærkulturen. Dette er ikke et alternativ til læremidler, men en støtte til arbeidet med dem – også når det gjelder dybdelæring. Av kapasitetsgrunner vil det være begrenset hva vi rekker å ta opp, men vi ønsker i første omgang spesielt å se på temaer som historiske myter, ikke minst om forholdet mellom tro og vitenskap i historien.

Ved siden av læremidler og populærvitenskap, legger fagsjekk.no også regelmessig inn nye gjennomganger av historiske myter i en egen seksjon med det kanskje ikke helt originale, men ganske så treffende navnet Mytekalenderen. 

Slike myter finner vi i alt fra læremidler og populærvitenskap til TV-serier og filmer, noe lesere av Dekodet bør ha merket et tiår eller to. 

Som navnet antyder, er kalenderen ordnet etter årstall, noe som bør gjøre det lettere å få med seg mytene om ulike tidsperioder. 

Ikke minst dukker de gjerne opp når noen skal skrive om neste periode. For å understreke hvor lys og flott og rasjonell renessansen eller opplysningstiden er, gjelder det å fremstille dem i sterk kontrast til middelalderen eller (her er det bare å holde seg fast) ... 1600-tallet.

Så langt har vi allerede lagt inn flere titalls analyser og artikler. Vi roer oss ned når det nå nærmer seg sommerferie, men det ser heldigvis - eller dessverre - ikke ut til å være problemer å finne stoff å presentere til høsten.

Ja, det finnes gode lærebøker!

Ikke uventet er det blitt en del medieoppslag om Lurt av læreboken?

Og der er journalistikkens natur å male med bred og svart pensel. Da kan det fort virke som - eller sies rett ut at - jeg gir lærebøker jeg har innsigelser til, små eller store, juling.

Dermed er det på sin plass å rekke opp hånden og forklare at det ikke alltid stemmer. Det er på tide å hylle noen av de gode lærebøkene. Og spesielt en lærebokforfatter jeg har hatt gleden av å bli litt kjent med.

Ja, ikke alt er like godt eller presist i alle slags bøker, heller ikke i min. Men å trekke frem noen eksempler, er ikke det samme som å si at boken er dårlig. Noen feil er langt mindre enn andre, eller først og fremst litt klønete formuleringer.

Det er forskjell på å si noe direkte galt om et tema og å si (etter mitt skjønn) for lite om det.

Det kan også etterlate feil inntrykk når noen småfeil (eller ev. litt større) i gode bøker nevnes i omtrent samme åndedrag som grove og mange feil i langt dårligere bøker. For noen lesere kan da inntrykket fra sistnevnte sverte over på førstnevnte.

Jeg så dermed grunn til å understreke i boken at

Det er urettferdig å krysskoble sitater fra ulike bøker. Oppsummeringer for grunnskolen bør ikke slås i hartkorn med lengre tekster for videregående.

At det er noen uheldige mønstre - ofte i hvordan ulike tidsperioder omtales - betyr ikke at alle lærebøker som har dette er dårlige, tar feil i alt de sier om dette, eller at det ikke (slik jeg skriver) finnes "hederlige unntak".

Som nevnt i en annen bloggpost vurderte jeg opprinnelig å lage en kjøpsanbefaling. Men siden det nå i stor grad arbeides med helt nye lærebøker, ble det mer interessant å peke på noen typiske feil og mangler.

Det er sikkert flere områder som kunne vært belyst, men vi endte spesielt med å se på tro og vitenskap, kirken og kristen tro.

Dermed ble boken mer sjøkart enn bokanmeldelser.

Hva sier dagens lærebøker som fremtidens bør styre unna? Hvilke perspektiver forvirrer mer enn de forklarer?

Jeg la også til at dess bedre bøker, dess mer tro har jeg på at forfatterne vil justere i senere utgaver eller i helt nye bøker de arbeider med.

For - som jeg sier i boken og i bloggposten - er ikke Lurt av læreboken? skrevet for å sette noen i forlegenhet. Tvert i mot er håpet at dette skal gi enda bedre lærebøker i fremtiden, selv om ikke alle lærebokforfattere trenger å bli mer bevisste eller utfordres på punktene jeg nevner.

Tvert i mot er noen lærebøker riktig så gode.

Den av bøkene jeg roser mest, er Historie og filosofi 2, der Tommy Moum er en av medforfatterne.

Når jeg nevner ham, er det også fordi han har vært en faglig dyktig motstemme i arbeidet med Lurt av læreboken?

Muligens har jeg utfordret ham på noen områder, men det er ingen tvil om at han har utfordret meg.

Både ved å peke på feil og svakheter i tidlige utkast til noen kapitler, og ved å si ja til en samtale om temaene, gjengitt i siste kapittel.

Der han også får viderebringe noen av sine innvendinger. 

Av bøkene Moum har vært involvert i, er det spesielt god grunn til å fremheve Historie og filosofi-serien.

Den beste læreboken jeg har funnet på dette feltet er Historie og filosofi 1. Den fremstiller prosessen mot Galileo kildebasert og løfter spesielt frem Kepler som mer enn noe motiveres av sin kristentro i jakten på å forstå universet. Oppgavene under overskriften Det kosmografiske mysterium gir elevene et godt bilde av debatten

Jeg sier også at

Selv om det er vanskelig å finne lærebøker som kobler dette til Bruno, finnes renessansens okkultisme omtalt i noen lærebøker. Historie og filosofi 1 gir en bred presentasjon av astrologi, kabbala og magi, inkludert hermetismen fra Hermes Trismegistos

Mye av det samme gjelder Historie og filosofi 2. 

For ordens skyld bør nevnes at Historie og filosofi 2 er et av de beste lærebokverkene. Det avslører flere feiloppfatninger om tro og vitenskap. I bind 1 tas oppgjør med myten om Galileo som martyr for vitenskapen. Med eksempler som Thomas Münzter og bondeopprøret på 1500-tallet vises det at kristendommen kan være grunnlag for sosialt opprør. Pascal fremstilles som genial vitenskapsmann og klar kristen. Utviklingen av statstenkningen på 1600-1700-tallet forklares også med referanser til Augustins rex justus og middelalderens tenkning om naturretten. Det trekkes frem at de fleste opplysningsfilosofene var motivert av sin gudstro i kampen for menneskerettigheter.

Det kan sies enda mer positivt om disse bøkene, men inntrykket bør være klart. 

Et annet bra verk er Alle tiders historie (som finnes i flere varianter), igjen med Moum som en av forfatterne. Selv om jeg har flere innsigelser til deler av det, gjør det blant annet noe så sjeldent som å si noe interessant og langt fra negativt om middelalderens universiteter. 

Alle tiders historie nevner forbilledlig nok at i Paris var det «rundt år 1200 mellom 2500 og 5000 lærere og studenter» 

Som nevnt er denne bloggposten ment som en hyllest til de gode lærebøkene. Og ikke minst av lærebokforfattere som Tommy Moum. 

Selv om vi kan være uenige på enkelte punkter, fortjener han først og fremst ros for gode bøker.

Skal du kjøpe en lærebok for neste skoleår anbefales altså begge Historie og filosofi-bøkene. 

De er ikke helt på samme nivå, men det er likevel også vanskelig å finne bedre lærebøker enn serien Alle tiders historie. 

Basert på disse bøkene er det grunn til å tro at det kan skrives gode lærebøker fremover. I hvert fall om Moum er blant forfatterne.

Lurt av læreboken?

Når Lurt av læreboken? nå er kommet fra trykkeriet, er det på tide å si mer om hva jeg har brukt de seneste månedene til. Da kan det gjøres verre grep enn å dele tanker basert på bokens innledning.

Lurt av læreboken?

Vi står overfor store endringer i norsk skole. I hvert fall er det klare ønsker med nye læreplaner, verdier og prinsipper

Muligens ligger det også en kritikk av dagens skole når et mål er at det "elevene og lærlingene lærer skal være relevant".

Med ny teknologi, ny kunnskap og nye utfordringer trenger vi "barn og unge som reflekterer, er kritiske, utforskende og kreative".

Men hvordan kan vi lykkes bedre med det enn i dagens skole - for ikke å si dagens lærebøker?

Noe som presenteres som en løsning er dybdelæring.

Elever skal få anledning til å gå i dybden og på tvers av fag, se sammenhenger og reflektere, enten vi snakker om kunnskap eller om etikk.

Noe vi får håpe og tro en del lærere har drevet med lenge.

Uansett er det en utfordring når det er vanskelig å vite hva som er størst, ambisjonene eller honnørordene.

Og midt i dette arbeider forlag og forfattere med nye lærebøker. Det gir ikke mindre utfordringer.

Den mest grunnleggende er at det som sies faktisk er riktig.

Skal jeg fortsette med selvfølgeligheter, kan også nevnes at lærebøkene må vise tilstrekkelig av sammenhengen (altså denne berømte konteksten), til at elevene ikke misforstår hva som sies.

Fra kjøpsanbefaling til minekart

Opprinnelig var tanken å lage en slags kjøpsanbefaling av lærebøker. Hvilke er så misvisende på sentrale områder at det bør påtales? Hvilke har for mange feil til å anbefales?

Men siden det kommer helt nye lærebøker, er det mer interessant å peke på typiske feil og mangler. Hva sier dagens lærebøker som fremtidens bør unngå? Hvilke perspektiver forvirrer mer enn de forklarer?

Hvilke miner og misvisninger kan få elevene til å gå på grunn?

Resultatet er altså Lurt av læreboken? som kan kjøpes i en nettbutikk nær deg. Boken inneholder en rekke eksempler på alt fra rene feil til påstander som strider med normale faglige konklusjoner. Den viser hvordan ting kan misforstås hvis det tas ut av sammenhengen.

Og gir eksempler på samtidige tekster som kan si det motsatte av hva en del lærebøker hevder. Med spørsmål til refleksjon:

Hvorfor er ikke disse kildene bedre kjent? Kan de bidra til et annet bilde? Vil fremtidige lærebøker endre fremstillingene?

Vil de fortelle om feilene i tidligere bøker - som eksempler på hvor viktig det er med kritisk tenkning?

Tro, tanke og vitenskapshistorie

Målet var å se hva lærebøkene generelt sier om hvor vi kommer fra, spesielt knyttet til kirken og kristen tro, direkte eller indirekte. Har vi en arv? Hva er den?

Kan vi lære av den? Kan vi også være stolte av den - på noen områder?

Dette handler altså ikke spesielt om KRLE. Mye er knyttet til alminnelige historie, ikke minst vitenskapshistorien.

Hvilket lys kaster lærebøkene over ulike perioders tro og tanke? Over antikken og opplysningstiden, middelalderen og moderne tid?

Og hvilket mørke?

Ganske mye.

Elevene møter kort sagt mange underlige påstander.

• Kopernikus la fram en teori om at jorda var rund. Det tok 300 år før kirken godtok dette.
• Hadde noen i middelalderen vitenskapelige spørsmål, henviste kirken til … liturgien.
• Thomas Aquinas' vekt på naturretten var en viktig historisk hendelse i Human-Etisk Forbund.
• KrF ville forby undervisning i evolusjonslæren da Kjell Magne Bondevik var kirke- og undervisningsminister.

Nei, dette er ikke fra kommentarfelt på nettet. Dette er noen av påstandene i læremidler brukt i 2019. I mange er det en sentral sannhet at kirken i middelalderen bekjempet vitenskap og mente at jorden var flat.

Hva gjør misvisende påstander med oss? Med kunnskap? Med holdninger?

Hvor mye sitter i bakhodet hos medelever – eller i media? Og gjør det læremidlene dårlige?

Ikke nødvendigvis.

Selv ellers gode læremidler kan inneholde feil, fra trivielle til tunge. Noen imponerer med klare tekster og gode spørsmål, treffende bilder og støtteressurser som spill og video. Lurt av læreboken? fokuserer imidlertid ikke på hvordan noe formidles, men på hva.

Dermed kan det være mer effekt av feil i gode lærebøker, enn i dårlige.

Likevel er ikke det jeg trekker frem fra gode bøker en kritikk av dem som lærebøker. Kritikken gjelder kun de (noen ganger ytterst få) feilaktige eller forvirrende påstandene man dessverre også kan finne der. 

Dess bedre bøker, dess mer tro har jeg på at forfatterne vil justere i senere utgaver eller i helt nye bøker de arbeider med.

Typiske feil

Hva er typiske feil i hvordan tidsperioder og temaer omtales?

En gjennomgang av noen titalls læremidler viser ikke overraskende et skille mellom grunnskolen og videregående. Førstnevnte har en større tendens til myter og misvisninger. Læremidler for videregående er mer etterrettelige, selv om det finnes feil og man bør diskutere vinklinger - ikke minst effekten av periodeinndelinger.

Vi er alle påvirket av mange slags myter som noen kaller faktoider: Forestillinger som holdes for å være sanne, men som altså er feil.

Vikingene hadde ikke horn på hjelmene. Den kinesiske mur kan ikke sees fra verdensrommet. Bindersen er ikke en norsk oppfinnelse.

Kirken styrte ikke astronomien.

Veien er lang fra historikere til læremidler. Det kan gå generasjoner fra noe er kjent i fagmiljøene til det kommer i lærebøkene. Dermed fortsetter læremidler å gjengi feil, selv om mange har påpekt dem, lenge.

Det er et godt spørsmål hva som skal til for å endre dette. Selv har jeg siden 1990-tallet skrevet om slike feil i bøker og artikler, også på bestilling i både Vårt Land og Humanist. Andre har stått frem i media, ikke minst i lokalaviser. Foreldre og elever har kontaktet forlag med konkrete eksempler på feil.

Det kommer stort sett hyggelige svar om at man skal se på dette, et forlag ba også om forslag til et revidert kapittel.

Deretter fortsetter det meste som før.

Denne boken er ikke skrevet for å sette noen i forlegenhet. Håpet er heller at vi med denne boken kan bidra til bedre læremidler og undervisning, både før og etter at nye læremidler er klare til 2020.

Mer enn trykkfeil

Når vi skal vurdere lærebøker, er det klart at feilene kan være av flere forskjellige kategorier. Derfor har jeg sortert litt. Det er forskjell på trykkfeil og politisk uenighet - og uenighet med fagmiljøer.

Men ikke vanskelig å finne eksempler på alt, i media og populærkultur:

Kategori	Utfordring i lærebøker	Eksempler
Faktafeil	Trykkfeil – opplagte feil	·    Den norske grunnloven ble vedtatt i 1714 ·    Jens Stoltenberg var statsminister for Høyre
	Faktoider – feil som høres riktige ut	·    Kirken hevdet at jorden var flat. ·    Tungen har et smakskart. Søtt smakes på spissen, salt og surt på sidene, bittert bakerst
Vurderings-spørsmål	Stereotypier/stigmatisering	·    Skotter er gjerrige ·    Jenter kan ikke lukeparkere
	Politisk/ideologisk uenighet	·    Lavere arbeidsgiveravgift får flere i arbeid ·    Bedrifter går bedre om staten styrer
	Livssynsmessig uenighet	·    Mormonerkirken er best ·    Himmelen finnes ikke
	I strid med faglige vurderinger	·    Middelalderen var mørk, uten viktig utvikling ·    Opplysningstiden ble drevet frem av ateister

Men lærebøker bør verken ha politisk eller livssynsmessig slagside, eller motstride forskning. De bør like lite være talerør for Høyre som for hinduister.

Dessverre synes det som for få forlag og forfattere drar kjensel på stereotypier og stigmatisering av historiske perioder, antagelig fordi noen perspektiver sitter for fast. 

Og hvordan ting kan oppfattes, hvis man ikke er tydelig nok i formidlingen.

Det er ikke vanskelig å finne eksempler. Her er tre fra kapitlet om kristningen:

Hva lærebøker kan fortelle	Konteksten som ikke er med	Feil konklusjoner elevene kan trekke
Kirken ble mektig som følge av tiende og gaver. Omtale av kirken primært som maktfaktor er en gjenganger i historiebøkene.	Det underkommuniseres at noen for første gang organiserte et vern for de fattige. I Norge gikk 25 prosent av Kirkens inntekt til fattige.	Selv om maktmisbruk selvsagt har skjedd i Kirkens navn, så hører det med til historien at Kirken på en avgjørende måte har preget vår kultur når det gjaldt omsorgen for de svake og «ulønnsomme».
I stor grad gjengir man mindre viktige ting som forbud mot å blote hestekjøtt, samt hvilke straffer den som overtrådte lovene ville få.	Mange lærebøker er tause om forhold som en ny type rettsstat, tettere tilknytning til Europa, slutt på menneskeofringer og vikingtokter, og gradvis avvikling av slaveriet – et godt stykke på vei som følge av kristenretten.	Kristendommen hadde ingen spesiell positiv betydning på veien mot dagens samfunn. Elevene oppfatter at vi stort sett har videreført det gamle samfunnet, eller at kristen tro ødela et godt samfunn.
Noe av det nye var oppmerksomheten på livet etter døden. Livet her og nå blir en mellomstasjon på veien.	Det nevnes ikke at kristningen ga et positivt syn på arbeid og livet her og nå til Guds ære og menneskers beste. Det nevnes sjelden en rekke annet positivt, fra skriftkultur til flerstemt musikk og noter, og lover som fremmet menneskeverd og motvirket fattigdom.	Kristningen var trist fordi man mistet det positive synet på livet. Kristendommen var negativ til livet her og nå. Det viktigste nye med kristendommen var negativt.

Et annet eksempel: Gjentar læremidlene til stadighet at kirken bekjempet kunnskap, skal det lite til for at elever som brenner for vitenskap utvikler et fiendtlig bilde av kristne.

Mange jeg møter har et klart bilde i bakhodet. Vi har gått fra en religiøs og følgelig fornuftsfiendtlig fortid til en opplyst, sekulær nåtid. Når Vesten på noen områder kan oppfattes som bedre enn andre kulturer, er grunnen opplysningstiden. Denne historien er på mange måter modernitetens skapelsesforteling.

Den støttes av myter og forsvares med religiøs iver.

Hva styrer fremstillingene?

Noe skyldes en hypnotiserende dynamikk. Man deler historien i perioder. «Antikken» avløses av «middelalderen» som igjen avløses av «renessansen», «opplysningstiden» og «moderne tid».

Elevene trenger knagger, typiske kjennetegn ved hver periode. Hva har endret seg? Relative forskjeller blåses opp. Nyanser og kontinuitet dempes. Trekk i mange perioder fremheves kun i én.

Resultatet gir seg selv. Formatet styrer plottet.

Middelalderen var mørk og renessansen lys. Forskjellen skyldes mindre gudstro og svakere kirke. Når kirken og troen var tilstrekkelig svekket, kunne opplysningstiden gi oss vitenskap og demokrati.

Derfor er det flott at noen lærebøker er bevisst at overskrifter påvirker. Det gir andre assosiasjoner å kalle perioden fra 500-1500 for Renessansene - i flertall, fra den karolingiske på 7-800-tallet til den italienske på 13-1400-tallet - enn for Middelalderen (ofte underforstått som "den mørke").

Teknologi endrer seg raskere enn teologi. Overskriften Boktrykkerkunsten på perioden 1450-1600 gir andre tanker enn Renessansen.

Å snakke om 1700-tallet etterlater et annet inntrykk enn Opplysningstiden.

Dette betyr langt fra at alt kritisk om kirker eller kristne er feil. Eller at middelalderen (eller altså renessansene) var lys og liberal.

Alle tider har mørke og lyse sider. Det har opplagt skjedd en dramatisk forbedring de seneste par tusen år, enten vi snakker om lover eller legemidler, politisk eller personlig frihet, mat eller menneskerettigheter.

Men historiske kilder gir heller ikke grunnlag for å si at alt dette hele veien har skjedd på tross av kristne impulser.

Kanskje er det noen ganger motsatt? Hva hadde skjedd uten kristne impulser?

Ja, Bibelen og kristen tro har i perioder vært brukt til å konservere uheldige samfunnsformer, for ikke å si legitimere brutale overgrep. Verken den katolske kirken, ortodokse eller protestantiske kirker er hevet over kritikk. Tvert imot er kritikk viktig.

Men det kan også argumenteres for at kristen tro har bidratt med viktig inspirasjon og ressurser til begrunnelse og bevaring av gode verdier - inkludert selvkritikk og vilje til å rette opp feil.

Noe også skolen og lærebokforfattere kan lære av.

"Vi savner historiekritikk" - Høringssvar om historiefaget

Sammen med Ole Petter Erlandsen, Sjur Jansen og John Sylte har jeg hjulpet tankesmien Skaperkraft med et høringssvar om overordnede planer for historiefaget.

Feilene er selv i Nasjonale leseprøver for 5. trinn, som i 2016

Bakgrunnen var Utdanningsdirektoratets høringsrunde der de ba om kommentarer innen 17. april 2018.

Svaret føyer seg inn i kritikken jeg i en årrekke har gitt i alt fra Humanist til Vårt Land, og ikke minst i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø som du kan lese utdrag av her.

Dette er altså myter som sitter som spikret i bakhodet, spredd gjennom skole, allmennkultur og populærvitenskap i generasjoner.

Og som fortsatt vil spres i mange år av læreboksforfattere som ikke gjør hjemmeleksen.

Vi savner historiekritikk

Her er synspunkter fra tankesmien Skaperkraft:

Historiefaget er svært viktig for å gi elevene kunnskap og kritisk refleksjon for bedre å forstå samtiden og linjer i fortiden. Skal man lykkes, er det avgjørende at faget ikke presenterer svært upresise eller usanne påstander, eller fakta på en løsrevet eller tendensiøs måte.

Nå er det selvsagt ingen som er uenige i dette, men det er dessverre ikke vanskelig å finne typiske eksempler som har vært gjentatt i lærebøker i mange tiår. Her kan vi bare nevne to:
_____________________________________________________________________

Eksempel 1 på svært upresise eller usanne påstander i lærebøker:
At man i middelalderen mente jorden var flat og en som Columbus møtte dermed motstand fra autoriteter og sjømenn.

Hva kildene viser:
I middelalderen var det godt kjent at jorden var rund. Når Columbus møtte litt motstand var det fordi han mente jorden var mindre enn hva andre mente (og han tok feil).

Kommentar:
Lærebøker kan vise dette fra kunst, diktverk, filosofi og middelalderens egne lærebøker. Som øvelse i kritisk refleksjon kan elevene få spørsmål om hvor myten kommer fra, og hvorfor den har vært i lærebøkene så lenge. Kanskje kan elever lære hvor vanskelig dette med kritisk refleksjon er nettopp fordi forlag og forfattere ikke alltid undersøker kilder? Myten finnes til og med i Nasjonale prøver i norsk skole, så sent som i 2016.

Eksempel 2 på svært upresise eller usanne påstander i lærebøker:
Kirken fryktet kunnskap, forfulgte naturvitere og henrettet mange p.g.a. deres naturvitenskap, bl.a. astronomen Bruno fordi han mente verdensrommet var uendelig. Kirkens holdning avsløres ved at Galileis motstandere nektet å se i teleskopet og han satt mange år i fengsel fordi han mente solen var i sentrum.

Hva kildene viser
Ingen ble henrettet i middelalderen eller senere for naturvitenskap. Universitetene ble i stor grad opprettet i kirkelig regi for å bygge og formidle kunnskap. Det var ikke på tross av kristen tro at naturvitenskapen vokste frem. Naturvitere var skolerte i astronomi og nøt stor respekt også utenfor universitetene. Bruno var ingen astronom, men mystiker med lite kunnskap om matematikk. Han utfordret kirken som panteist, ikke som “naturviter”. Ingen autoriteter nektet å etterprøve Galilei eller se i teleskop. Han nøt stor respekt, men manglet god nok argumentasjon for at det var mer enn en nyttig regnemodell å sette solen i sentrum. Galilei fikk til sist husarrest på sitt private gods etter en langt på vei politisk prosess i en urolig tid (under 30-årskrigen).

Kommentar
Elevene bør få reflektere over hvorfor knapt noen naturforskere møtte motstand fra Kirken, og over hvor myten om det motsatte kommer fra. Eksemplene Bruno og Galilei er ikke representative for Kirkens holdning i nesten 2000 år og Bruno var ikke vitenskapsmann. Fremstillinger av Galilei bygger ofte mer på Brechts skuespill som advarte mot totalitære regimer på 1900-tallet, enn på samtidige kilder på 1600-tallet. Kirken kan ikke frikjennes for Galilei-saken, men elevene fortjener å lære hvor vanlig det er å vinkle og bygge påstander om fortiden mer på politikk og ideologi i tekster fra nyere tid, enn på historiske kilder.

_____________________________________________________________________

Som eksemplene viser trenger elevene presise nok fremstillinger og å lære kildekritikk. Men de bør også lære historiekritikk, det er så viktig at det bør nevnes allerede i kjerneelementene.

I punkt 2.3 i høringsdokumentet heter det at elevene skal ha en kildekritisk bevissthet i møte med historisk materiale. Men det samme bør gjelde i møte med vår tids historieskrivning.

Elevene lærer gjerne at skolebøker og leksika er til å stole på, mens en bloggkommentar har lavere verdi – det er kildekritikk. Historiekritikk går dypere. Det handler både om hvordan samfunnet har samlet seg om spesielle vinklinger av historien slik at selv skolebøkene kan være farget, og om hvordan ens eget politiske, religiøse eller antireligiøse ståsted påvirker fortellingen. Det handler om historikerkritikk og tolkningskritikk.

Det er mange grunner til at lærebokforfattere kan formidle spesielle vinklinger på historien. Det kan handle om hva samtiden oppfatter som selvsagt og viktig, noe som kan endre seg med politiske eller populistiske strømninger. Det kan være hensiktsmessig å se på 18- og 1900-tallets ideologiske strømninger (bl.a. romantikken, framveksten av en nasjonal identitet, marxisme og oppgjør med religiøse autoriteter) som forklaringsnøkler. Dette bør elevene få høre om og se konkrete eksempler på.

De siste årene har man blitt oppmerksom på «fake news». Historiekritikk handler om hvordan det har festet seg feilaktige eller vinklede fremstillinger av historien. Det kan være like så ille, for det er sjelden varsellampene lyser ved noe alle tror er riktig. Reaksjonen blir ofte at det i stedet dessverre først og fremst er kritikken som oppfattes som vinklet.

Elevene bør dermed bevisstgjøres på at det finnes feilaktige fremstillinger av vår felles historie, og at slike fremstillinger også kan settes frem utenfor populærvitenskapen, i det man anser som gode kilder.

Å forstå historien er å forstå hvordan fortidens hendelser har påvirket hvordan samfunnet har blitt slik det er i dag. Elevene bør gjøres kjent med store kontinuitetsbrudd i historien og hvordan disse har preget oss. Vi vil derfor foreslå et strekpunkt som sier noe om dette:

«se hvordan store historiske hendelser har preget hvordan samfunnet vårt har utviklet seg»

I punkt 2.5 er man innom flere gode poenger, for eksempel at makt, kjønn eller politisk ståsted kan påvirke vår oppfattelse eller beskrivelse av historien. Det som mangler i punktlisten, er at også strømninger i tiden påvirker oss. Det er snakk om oppfatninger som har festet seg kollektivt over noen tiår eller generasjoner, men som kanskje ikke er sanne.

Konkret kan det gjerne stå: «Elevene må i tillegg til kildekritikk, også lære historiekritikk, som handler om at oppfattelsen av historiske hendelser og utvikling endrer seg over tid og er påvirket av eget ståsted».

«Vi er simpelthen tilbøyelige til å frede en god historie, og noen av dem innlemmer vi i vår selvforståelse» slik filosof Morten Fastvold skriver i en artikkel som viser at historiekritikk er viktig, der han bl.a. nevner den type eksempler vi presenterte i tabellen over.

Mer spesifikt savner vi en mer balansert framstilling av kristningen av Norge og hvilken betydning kristen tro har hatt for vår historie og vår kultur. 1900-tallets historieskrivning ble i stor grad preget av antikristne stemninger og en marxistisk historieforståelse, noe som satte sitt preg på hvordan historien ble formidlet. Vi mener at det i forbindelse med det forestående 1000-årsjubileet for den offisielle kristningen av Norge er på høy tid å se på kristningen av Norge med et nytt blikk.

En samfunnsreform vil aldri bare ha positive effekter. Mye av historiefortellingen seneste 100 år har imidlertid hatt et negativt fokus, uten å ta med det tilsvarende positive. Det er ikke vanskelig å finne lærebøker som omtaler kristningen av Norge på en triviell eller negativ måte, uten å se at hendelsene har preget vårt samfunn på avgjørende måte når det gjelder jus og rettsstat, skriftspråk og universiteter, menneskesyn og samhørigheten med Europa – for å nevne noe. Noen av disse eksemplene er belyst av sokneprest John Sylte i et innlegg i Romsdals Budstikke nylig.

Når en historisk hendelse skal formidles, må elevene også lære å sette hendelsene inn i en kontekstuell ramme. Uten konteksten risikerer man å vurdere tidligere tiders hendelser i lys av dagens samfunn, ikke i lys av det samfunnet hendelsene skjedde. Når “rare” fakta blir satt i en kontekst er de kanskje ikke så rare lenger. Når norske lærebøker svikter i å formidle konteksten, og velger å vektlegge perifere ting, fratar vi barna muligheten til å forstå begivenhetene.

Vi har noen eksempler på dette:
_____________________________________________________________________

Eksempel 1 på hva lærebøkene forteller om kristningen av Norge
Flere lærebøker trekker fram krav om helgedagsfri og gudstjeneste, samt hvilke bøter man måtte betale om påbudet ble brutt.

Konteksten man ikke tar med
Det nevnes sjelden at vi for første gang i historien fikk bestemmelser som ga alle arbeidstakere - selv slaver - rett til fri på søndag og i de store høytidene. Og at den som skulle betale bøtene var bonden som hadde tvunget dem til å arbeide.

Hvilke feilaktige konklusjoner man kan trekke
Enten en elev er for eller mot skolegudstjenester vil hun uten konteksten vanskelig forstå at disse faktaene også har å gjøre med grunnleggende rettigheter til fri og hvile.

Eksempel 2 på hva lærebøkene forteller om kristningen av Norge
Dåp blir presentert som en tvang: “Barn skulle døypast så snart som råd”, forteller Gyldendal-boken Gaia oss uten å sette det inn i en større sammenheng.

Konteksten man ikke tar med
Det fortelles ikke at for første gang ble det bestemt at alle barn i prinsippet skulle ha rett til å vokse opp - i motsetning til tidligere tider, hvor man kunne sette uønskede barn ut til ville dyr. Selv om det tok tid før denne “formålsparagrafen” ble virkelighet, var en ny standard satt. Og det var dåpen - av “alle barn” - som satte standarden.

Hvilke feilaktige konklusjoner man kan trekke
For barn som tenker på dåpen som et familiært og frivillig rituale gir det ingen mening å høre om obligatorisk dåp - om man ikke også forteller om et endret syn på menneskeverdet.

Eksempel 3 på hva lærebøkene forteller om kristningen av Norge
Flere bøker nevner at Kirken ble mektig som følge av tiende og testamentariske gaver. Omtale av kirken primært som maktfaktor er en gjenganger i historiebøkene.

Konteksten man ikke tar med
Det som underkommuniseres, er at noen for første gang organiserte et vern for de fattige. 25 prosent av Kirkens inntekt gikk til de fattige.

Hvilke feilaktige konklusjoner man kan trekke
Selv om maktmisbruk selvsagt har skjedd i Kirkens navn, så hører det med til historien at Kirken på en avgjørende måte har preget vår kultur når det gjaldt omsorgen for de svake og “ulønnsomme”.

Eksempel 4 på hva lærebøkene forteller om kristningen av Norge
I stor grad gjengir man mindre viktige ting som forbud mot å blote hestekjøtt, samt hvilke straffer den som overtrådte lovene ville få.

Konteksten man ikke tar med
Samtidig er det påfallende taust om helt avgjørende ting som innføring av skriftkultur og en rettsstat, den nye tilknytningen til Europa, slutten på vikingtoktene og den gradvise avviklingen av slaveriet - et godt stykke på vei som følge av kristenretten.

Hvilke feilaktige konklusjoner man kan trekke
Innføringen av kristendommen i Norge var helt avgjørende for hvordan vårt samfunn er i dag. Elevene trenger å se perspektivet av hva slags samfunn vi hadde, og hvordan dette samfunnet ble gjennomgripende forvandlet.

_____________________________________________________________________

Læringsmålet i 7. klasse kan for eksempel utvides slik: “fortelje om hovudtrekk ved samfunnsutviklinga i Noreg frå vikingtida til slutten av dansketida og gjere nærare greie for eit sentralt tema i denne perioden. Forstå dei store endringane då Noreg blei kristna og korleis dette påverkar samfunnet i dag”. Uten dette blir det vanskelig å oppfylle læremålet for 10. klasse, som er å “finne døme på hendingar som har vore med på å forme dagens Noreg, og diskutere korleis samfunnet kunne ha vorte dersom desse hendingane hadde utvikla seg annleis”.

Oppsummert:

• Vi savner altså ordet historiekritikk i kjerneelementene slik at elevene blir klar over at historien ikke alltid blir presentert balansert i skolebøker og andre kilder man mener har stor troverdighet. Vi savner også ord som tolkningskritikk og historikerkritikk som går nærmere inn på hvordan den enkelte formidler historiske hendelser. 
• Vi savner også et punkt om en mer balansert framstilling av kristningen av Norge og hvilken betydning kristen tro har hatt for vår historie og vår kultur.

Motbeviser lover en lovgiver?

Da endte posten under om Stephen Hawking ikke helt uventet på Verdidebatt, noen smuler omskrevet og uten linkene til mer konkret kritikk.

Overskriften "Motbeviser lover en lovgiver?" bør vel si noe om hvor ... logisk jeg oppfatter hans naturfilosofi, nøret opp av en lang kulturutvikling.

Ikke bare ser man det som rasjonelt å etablere en motsetning mellom Gud og vitenskapens lover, man ser det som god logikk at funnet av lover gjør en lovgiver overflødig.

Det hele forsterkes av evinnelige påstander om at Kirken har drept "mange vitskapsfolk for meningane sine" siden de altså i deres forklaringer ikke hadde plass til "ein eller fleire gudar".

En helt grunnleggende myte vi altså finner populærvitenskap og lærebøker, som i Gaia 7 i norsk grunnskole, skrevet av Ingrid Spilde, Arnfinn Christensen og Berit Bungum, utgitt av Gyldendal undervisning (takk til John Sylte for funnet).

Heldigvis er det ikke oppdaget noen lover mot å protestere mot dette.

Gud - mer enn feelgood?

Da er Gud - mer enn feelgood ute i handelen.

Boken er nyskrevet for eldre tenåringer med løst utgangspunkt i denne fagboken om samme tema, noe som betyr at den også kan leses av enda eldre lesere.

Nå er det ingen grunn til å late som om dette er en spesielt enkel målgruppe eller handler om spesielt enkle tema. Vi håper likevel det ikke er umulig at vi at vi på drøyt hundre sider kan ha formidlet noe fornuftig og forståelig, uten å bli i overkant forkynnende eller late som det ikke finnes innvendinger.

Og så tror vi den er litt morsom å lese for nysgjerrige.

Eller for å si det like nøkternt som forlaget:

The Big Bang! Trykket noen på ON, eller er universet skapt ved tilfeldighet? Kjenner du til forsker-begrepet fininnstilling? Det bør du! Står det en vilje bak vår tilværelse? Helt saklig: finnes det i dag gode og naturvitenskapelige argumenter som støtter dette? Eksisterer Gud, rett og slett? Er det greit å være skeptisk til mirakler, men samtidig tenke at det beint fram er både rasjonelt og fornuftig å tro på Jesu oppstandelse? Er likkledet i Torino ekte? Eller vent litt. Hva med alt det vonde som skjer i verden? Hva er vitsen med en Gud som ikke bryr seg? Som da bare ikke kan være god. For kan Gud være det - egentlig? Boken diskuterer livets store spørsmål i lys av fornuft og vitenskap. Forfatterne er to drevne myteknusere som viser at kristendom ikke trenger å bortforklare, men kan forklare mye. 

Siden boken er støttet av trosopplæringsmidler fra Den norske kirke, er det ingen grunn til å late som om forfatterne ikke tar standpunkt.

Det er heller ingen grunn til å late som om det betyr at den står utenfor ressursbanken for trosopplærere. Boken er støttet av foiler og foredrag for dem som ønsker å sette seg bedre inn i stoffet, enten planen er å formidle noe av det eller ikke.

I det eksistensielle valget mellom spenstige teasere, spirituelle appeller og grundige foredrag, valgte vi stort sett verken eller. Resultatet er halvlange kapittelpresentasjoner på 15-20 minutter og en lengre gjennomgang av det korteste kapitlet, om likkledet i Torino.

Boken har også spørsmål etter hvert kapittel.

Så er det ingen tvil om at du har mange spørsmål etter å ha lest dette.

Ekstreme nyheter i Danmark

Nå er det oppdaget også i Danmark at man ikke mente i midelalderen at jorden var flat.

DR-programmet 'Detektor' afslører i aften, at myten er gengivet i næsten alle folkeskolens historiebøger.

Allerede i 1945 har engelske historikere fra Historical Association i London slået fast, at det er en myte, at man i middelalderen troede, at Jorden var flad, og at Christopher Columbus i 1492 modbeviste dette ved sit forsøg på at finde søvejen til Indien.

Selv om man ikke trenger å gjøre mer enn å lese Dante, første avsnitt i Thomas' Summa Theologica eller Kongespeilet, er det alltid godt hver gang dette "oppdages".

I Danmark har videnskabshistorikere og middelalderforskere i årevis forgæves forsøgt at aflive myten.

 »Vi har ingen som helst vidnesbyrd om, at man skulle have troet, at Jorden var flad i middelalderen. Vi har derimod en masse værker, der beskriver Jorden som en kugle«, siger middelalderekspert Mia Münster-Swendsen fra Københavns Universitet.

Hva sier så forlagene når de blir gjort oppmerksomme på fadesen?

Ingen ting. I hvert fall ikke de store forlagene.

'Detektor' har gennemgået en stor del af de historiebøger, som omhandler Columbus, og som bliver brugt i folkeskolen i dag. Her genfortælles myten i 14 ud af 15 bøger. Myten om, at man troede Jorden var flad i middelalderen, og at Columbus mødte megen modstand, fordi at han i modsætning til de fleste andre mente, at Jorden var rund. 

De to største forlag for historiebøger Gyldendal og Alinea ønsker ikke at forklare sig over for 'Detektor', selvom de genfortæller myten igen og igen.

Heldigvis ser ett av de mindre lyset.

Det lille forlag Meloni på Fyn svarer derimod, at de vil rette fejlen med det samme. 

»Når I fortæller mig, at alle I har snakket med stort set har den samme opfattelse, så tænker jeg, at vi jo alle sammen er lige dumme omkring det her eller har tjekket lige så dårligt op på materialet. Set i det lys, synes jeg, det er lidt sjovt, at man kan bilde fagfolk en myte ind i den grad, som det er lykkedes denne gang«, siger direktør Thomas Meloni.

Og dette er altså som nevnt noen ganger ikke bare et tilfeldig forbipasserende punkt, men deler av kjernestoffet.

Middelalderekspert Mia Münster-Swendsen er rystet over, at myten stadigvæk står i historiebøgerne: 

 »Det kan godt skræmme mig. Faktisk er Columbus et af kanonpunkterne, altså et af de punkter som er obligatorisk i folkeskolens undervisning«, siger Mia Münster-Swendsen.

Så er spørsmålet når norske forlag lar seg skremme til besinnelse.

Fordommer og fiendebilder i grunnskolen

Hvis jeg ikke har sagt det før, kan jeg gjenta at skolens lærebøker ikke alltid er like gode verktøy for å begrense negative stereotypier.

I en tid der vi ellers snakker varmt om det fargerike fellesskapet og behovet for å forstå ulike kulturer, hadde det vært greit om vi også forsøkte å forstå vår egen.

I stedet viderformidler dagens lærebøker med glød og gru 1800-tallsmytene om den mørke middelalder og kirkens knugende kamp mot moderne vitenskap og verdier.

Slik Sofastylitten viser et eksempel på her.

Det som dagens femteklassinger lærer er altså at middelalderen var "en dyster og mørk periode, preget av krig, pest og en kirke som urettferdig forfulgte uskyldige mennesker".

Uten nyanseringer.

Det er ikke gitt at barnas inntrykk av middelalderen blir mye bedre av at neste avsnitt handler om den første  utedoen.

Kråkesølv i skattkammeret

Etter noen dagers hostekuler i sengen er vi friske nok til en ny ukes kremting i retning populærkulturen. 

Takket være tidligere hark, for ikke å si hikst, dukker det da også stadig opp tips og råd i innkurven om disse berømte mytene om middelalderen, tro og vitenskap og tilhørende - og hvor omfattende de har vært (og blir) fremmet.

Og vi snakker da ikke om hvilke som helst steder.

Ett av verkene som ruvet i mine besteforeldres hyller, garantert kjøpt inn til barnebarna, var serien Mitt skattkammer som samlet regler og eventyr, fortellinger, historie og biografier i atskillige bind.

Med forsider som den til venstre er det ikke pussig at enkelte av oss ble lettere fascinert, for ikke å si fanget.

Jeg husker fortsatt besøkene hos farmor og farfar med skrekkblandet fryd, og da ikke bare på grunn av eggedosisen eller godteskuffen - eller senere faser der jeg ble satt til å vaske store vinduer fra ikke alltid like stø stiger.

Noe av det som gjorde serien så minneverdig var at mens de første bindene var for førskolealderen, rettet de senere seg mot eldre stadig grupper.

En blikk i retning av hyllene frisket opp tidligere opplevelser og skapte forventning til nye.

Og jeg var ikke akkurat alene. Da jeg begynte å bla i Mitt Skattkammer på starten av 60-tallet hadde bøkene i serien solgt nærmere 100 000 eksemplarer.

Vi snakker med andre ord om en av de viktigste informasjonskildene for barn og ungdom i en periode uten internett - og knapt TV.

Dermed kan man i ettertid heve noen øyenbryn i møte med hva som faktisk sies. Jeg tenker ikke da på barnevers om negere som løper så fort at de blir til smør, eller heller stereotype kjønnsroller. Dette er da også blitt ... justert i oppdragelse, barnebøker og skoleverket i ettertid.

Nei, vi serveres fortsatt mytene om historien og kirken, tro og vitenskap. Og det er få tegn til at disse blir justert eller engang kommentert og kommer på den skeptiske radaren i noen lærebøker eller veiledningshefter for lærere, for ikke å si som en del av lærerutdanningen.

Følgende avsnitt fra 1957 tas med andre ord fortsatt som gospel og god

fisk i grunnskolen og videregående, for ikke å si barne- og ungdomsbøker:

Helt til i det sekstende århundre trodde menneskene at jorden var universets midtpunkt, og at sol og stjerner kretset omkring den. Da Kopernikus hevdet at det tvertom er jorden som beveger seg rundt solen, betraktet den katolske kirke dette som en gudsbespottelse og en dødssynd.  

Galileo Galilei (f. 1564) ble den store forkjemper for den kopernikanske lære. På grunn av sine kjetterske meninger sto han flere ganger i fare for å bli dømt til bålet av den katolske kirkens mektige domstol, inkvisisjonen (Mitt Skattkammer, bind 9, s. 93-100: Og likevel beveger den seg").*

Når jeg leser Mitt Skattkammer i dag er det fortsatt med en følelse av skrekk, men fryden er ikke helt som før.

* Takk til Geir Hasnes for sitatet.

Sensasjon: Norsk skole er ikke nøytral

Tore Kvæven har litt av hvert på hjertet i Utdanningsnytt under den ikke helt nøytrale tittelen Sensur og propaganda i norsk skule.

Tonen settes fra starten.

Cirka 1 million europeiske slavar døydde eller vart drepne i muslimsk slaveri i Nord-Afrika. Deriblandt 3- 4000 nordmenn. Er det tilfeldig at dette er eit ikkje-tema i norsk skule?

Nå er det kanskje et tegn på at han selv ikke er helt tilfeldig når han skriver at det bare ble skipet én million slaver fra Afrika til USA (antallet sendt til Amerika var minst ti ganger så stort, og det blir litt søkt å fokusere bare på USA, altså en nasjon som ikke ble opprettet før i 1776 og dermed hadde under 90 år med slaveri).

Min påstand at muslimane i mellomalderen dreiv med kvitt slaveri og at dei faktisk henta fleire kvite slavar frå Europa (i overkant av 1 million) enn antalet afrikanske slavar frakta til USA (i underkant av ein million) vart møtt med vantru.

Til gjengjeld er han mer presis i sitt oppgjør med den heller gloriøse fremstillingen av det muslimske Spania i norske lærebøker.

Eit anna døme: Som lærar for 6.- 7. klasse i samfunnsfag underviste eg sist skuleår om middelalderen i Europa. Eit av kapitla i nevnte lærebok omhandlar muslimane si kolonisering av Spania og Portugal, år 711 til 1492. I boka blir perioden framstilt som eit stort framsteg for områda og som ei svært god hending. Alt som blir skildra har positiv undertone. Enkelte korte sitat frå læreboka:

”effektive vatningssystem”, ”nye fruktar og grønnsaker”, ”kunnskapen om korleis dei praktfulle silkestoffa kunne lagast”, ”den flotte arabarhesten”, ”både dei kristne og jødane…. fekk dyrka religionen sin i fred”, ”god kontakt mellom dei kristne, jødane og muslimane”, ”mange som gjekk over til islam”, ”i byen (Cordoba) var det strålande palass med hagar og fontenar, moskear og offentlege bad”, ”om natta var byen opplyst av lykter”, ”lærelystne frå både Europa og det arabiske riket”, ”i Andalucia var det vanleg at innbyggjarane kunne lese og skrive. I resten av Europa var det få som mestra desse ferdigheitene.” ”bøndene fekk to til tre store avlingar i året”, ”store hagar med frukt og grønnsaker låg rundt byane”.

Tendensen i norsk skole, for ikke å si populærkultur og media og politikk og krig og fred og sånn har vært å svartmale europeisk (altså kristen orientert) middelalder og skjønnmale islam i samme perioden. Men vektlegger man (eller til og med noen ganger overdriver, for ikke å si dikter opp) kun det positive på det ene holdet og kun det negative på den andre, blir resultatet at man former eller forsterker fiendebilder.

Det er, sagt på en annen  måte, ikke rart om svært mange fortsetter å snakke om den mørke (kristne) middelalderen, at man trodde jorden var flat og resten av fasiten.

Og skulle det noen ane noe positivt fra middelalderen likevel, har vi araberne å takke.

Det heiter vidare at muslimane dekorerte ”bygningar og rom med dei mest fantastiske mønster og dikt eller sitat frå Koranen.” Og til slutt, etter at dei Kristne på 1400-talet ”erobra” (legg merke til ordbruken) Granada, står det følgande: ”Men alt araberane hadde ført med seg til Europa, lever vidare i den europeiske kulturen.”

Dermed nevnes ikke - antagelig fordi lærere og lærebokforfattere ikke kjenner til det - noe negativt om dette, slik vi også har berørt på Dekodet tidligere.

Vi får skynde oss å understreke at poenget her ikke er å si at muslimer var mye verre enn andre erobrere i historien (det var de langt i fra, det er ingen grunn til å konstruere overstadige fiendebilder andre veien), men at det er besynderlig at man fremstiller det hele så romantisk og rosenrødt.

Nå var neppe den muslimske erobringa og koloniseringa av Spania og Portugal verre enn gjennomsnittet av koloniseringar gjennom historia. Men det er heller ikkje sikkert ho var betre. Enkelte av overgrepa muslimane her stod bak var følgande:

• Sultan abd Allah av Granada beskriv i sine krønikar korleis muslimane i år 1066 drap kvar jøde i Granada. 3 - 4000 jødar vart massakrerte.
• I Cordoba frå 1010 til 1013 vart eit stort antal jødar drepne av muslimane under leiaren Suleiman. Dei overlevande vart jaga frå byen. Det er mogeleg at dei endelege drapstala var fleire tusen.
• I åra 1130 – 1232 utførte dei muslimske Almohadane folkemordliknande overgrep mot både jødisk og kristen befolking i Spania og nord-Afrika. I byen Tlemcen vart alle jødar som ikkje omvendte seg til islam drepne. I Fez og Marrakesh vart muligens så mange som totalt 220 000 jødar og kristne drepne i denne perioden. I Sevilla, Cordoba, Jaen og Almeria, alle i Spania, fall alle jødiske samfunn offer for folkemord. Familiar som omvendte seg til islam for å unngå å drepast, fekk barna tekne frå seg for omplassering.

For bare å sitere noe.

Og dermed stiller han det betimelige spørsmålet. Ville noen ha akseptert en tilsvarende fremstilling av europeiske erobrere og koloniherrer?

Kunne den europeiske koloniseringa av t.d. Sør-Afrika, USA eller New Zealand blitt skildra på denne måten? Lange lister med positive ord og vendingar om alt det gode europearane tok med seg? Om utvikling og sivilisasjon, om medisin og jernbanar, om sjukehus, bøker, skular osv. osv. mens urbefolkingane sine lidelsar ikkje vart nevnt med eit ord? Neppe. Den slag ville blitt rekna som propaganda og som ei hån mot alle drepne indianerar, maoriar, svarte afrikanerar osv. Norske lærebøker er her svært tydelege: europearanes overgrep og urbefolkinganes lidelsar er noko elevane skal få vita om. Noko anna ville vel vore både respektlaust og ei forteiing av historiske fakta?

Men altså ikkje når det var muslimar som var koloniherrar og europearar som vart koloniserte?

Hva er så grunnen til dette? Hvilken pedagogisk plan står bak?

Kvæven ligger på linja at dette er en slags bevisst propaganda og sensur som skyldes ønske om å påvirke norske barn til et positivt syn på andre kulturer og spesielt islam.

Nå kan eg sjølvsagt ta feil, men eg vil anta at mange som les dette, og som deler det norske skulesystemet sitt verdisyn og som har det same politiske grunnsynet som har forma den norske skulen, stilltiande er innforstått med at den propanganda og sensur eg her har peika på ligg som eit usynleg slør over delar av det stoff elevane får seg presenterte innan faga som her er nevnte. Likevel er det svært få som er kritiske. Tvert imot. Dei meiner stilltiande at denne sensur og propaganda er i ”det godes tjeneste” og difor bør fortsetja.  Er det ikkje nettopp det alle propaganda-apparat i verdshistoria har meint?

Jeg er ærlig talt ikke så sikker på at dette er grunnen. Jeg har som enkelte kan ha fått med seg liten sans for smak av konspirasjonsteorier. Jeg synes sjelden de er morsomme og de fører aldri til noe godt.

Da synes jeg nok det er mer nærliggende å se for seg dette som et uttrykk for en blanding av grov kunnskapsmangel, litt vel ofte knyttet til alle fordommer som festet seg i vårt kulturelle bakhode på 1800-tallet (slik noen skriver bøker om i blant), og det man ser som behovet for minneverdige og velmente vinklinger mot europeisk selvgodhet.

Ikke minst oppfatter man det som en del av skolens ansvar å motvirke fordommer.

Man ser det som et godt pedagogisk grep å peke på helter og skurker. Det tolerante muslimske Spania mot det forøvrig intolerante Europa. Den opplyste antikken mot den mørke middelalderen. Dogmer mot vitenskap. Kirken mot Galilei. 

Det handler kort sagt mer om blindhet enn bevissthet. Og alt i Den Gode Saks (TM) tjeneste.

For resultatet er altså at man i iveren etter å unngå fordommer mot andre kulturer ender med å forsterke gamle og/eller skape nye om vår egen kulturhistorie.

Norsk skole er ikke og vil aldri være nøytral. Men den bør bli flinkere til å formidle at den ikke er det, også fordi det alltid er mer spennende med lærere og lærebøker som ikke legger skjul på at de tar stilling.

Men det hadde vært hyggelig om skolen dempet spredningen av nonsens og nidviser.

Forøvrig om "Vi i verden"

(Oppdatert 9. august: Teksten som jeg i går linket til under er anbefalt bearbeidet før eventuell videre publikasjon slik at intensjonene og poengene kan bli tydeligere.)
Siden det nok er lettere umulig å komme fra at jeg har bidratt med en og annen kritisk bemerkning til et og annet læreverk, har jeg latt meg overtale til å legge ut noen andres kritiske kommentarer.
Denne er lagt ut på en blogg opprettet for anledningen, med det klingende navnet Forøvrig.
Første kommentar er til RLE-verket Vi i verden fra Cappelen forlag og fra IKO.
Dette dreier seg med andre ord om hvordan (bl.a.) kristen tro formidles i enkelte læreverk for tiden.
Konklusjonen?
Ikkje braa.

Fossile forestillinger

Typisk alpepositur. Hentet fra her

Behovet for å stålsette seg i møte med populærvitenskap blir dessverre ikke mindre. Jeg har ofte lurt på hvorfor oppspinn om europeisk historie blir formidlet som selvfølgelige sannheter i tiår etter tiår, uansett hva slags kanal eller program man sveiper innom.

Enten grunnen er at man ikke vet eller ikke vil bedre, klarer jeg ikke helt å bestemme meg for hva av de to som er verst.

Selv om det er en stund siden jeg har sett History Channel var det dermed ikke akkurat overraskende at tirsdagens program om alpenes historie (det trettende i en serie om hvordan jorden ble til) var like forsteinet som før.

Noe som synes vanskelig å unngå når noen nærmer seg vitenskapshistorie, enten vi altså snakker HC, NRK2 eller Nasjonal digital læringsarena.

Altså igjen bare å himle høyt med øynene i møte med History Channel der kommentatoren kunne røpe for millioner seere at mens de fleste andre lærde på 1500-tallet trodde jorden var flat, forsket Leonardo da Vinci på fossiler i alpene. Han kunne ikke godta at disse stammet fra syndfloden, slik Den katolske kirke hardnakket hevdet.

Mens kameraet panorerte ... talende (ikke minst siden det ikke var bygget den gangen) mot Peterskirken.

Og da hadde man i grunnen ikke mye annet valg enn å gi seg.

Forståelsen er enkel og grei. Siden Kirken var en sterk maktfaktor og kulturell premissleverandør, og dessuten (for å si det som femåringene i enkelte debattfora) slem og dum, var all vitenskap egentlig umulig så lenge Kirkens klamme hånd bestemte.

Og dermed var det slik at det var Bibelen som gjaldt som urokkelig naturvitenskap i Middelalderen (for å si det med Terje Nordby i Mytekalenderen), og alle tilløp til innvendinger ble brutalt slått ned.

At det i realiteten var omtrent motsatt, har vist seg vanskelig å formidle. For det som gjaldt som urokkelig naturvitenskap i Middelalderen var ... urokkelig naturvitenskap.

Var noe demonstrert naturfilosofisk - enten av Europas egne lærde, hos de gode gamle grekerne eller mer moderne arabere - tolket Kirken Bibelen i lys av dette, så lenge det ikke begrenset Guds allmakt (som mye av debatten på 1200-tallet handlet om, som spørsmålet om vakuum var mulig).

Slik tradisjonen hadde vært siden i hvert fall 200-tallet og de som var involvert i Galilei-saken også ga uttrykk for, skriftlig (som Bellarmine i et brev i 1615).

Men, og dette er et viktig men: Hvis det ikke fantes noen naturfilosofisk demonstrasjon på et område, brukte man andre kunnskapskilder. Og der var det en god tommelfingerregel å følge Bibelen, selv om man ikke leste den fundamentalistisk.

Som når det gjaldt jordens alder. 

Selv om Aristoteles og andre greske tenkere hevdet at universet var evig, noe som selvsagt var tatt hensyn til i middelalderens gudsbevis, var dette omdiskutert (det var sterke logiske grunner til å avvise en slik tanke) og ikke på noen måte demonstrert.

Men hvordan forholdt man seg så til fossiler? Var ikke de - som hadde vært kjent i tusener av år - et umisforståelig bevis både på evolusjon og jordens alder? Og dermed noe som nettopp avslører Kirkens undertrykkende makt?

Og er barnelærdom, slik det nesten uten unntak fremkommer i dagens lærebøker for grunnskolen, som i "Naturfag for alle", om jordens og livets historie.

Middelalderen i Europa var dominert av Aristoteles' statiske verdensbilde sammen med Kirkens krav om at enhver observasjon skulle tolkes på en måte som stemte med Bibelens ord. Med renessansen kom de direkte observasjoner og eksperimenter inn i bildet, men fortsatt var det om å gjøre at enhver tolkning skulle stemme med skapelsesberetningen i Det gamle testamente, noe som rammet dette fagfeltet særlig hardt. Jorden skulle ikke være eldre enn knapt 6000 år og fossiler ble avfeid som naturens spill.

Selv om det er litt uklart for meg hvorfor det er så dumt å oppfatte fossiler som naturens spill.

Siden det nærmer seg minnedagen for sakseren Albertus (1316-1390) kan det med andre ord være på tide med en liten leksjon i geologihistorie, for ikke å si fossilforståelse.

Fjell og fossiler hadde lenge vært av interesse for naturfilosofene. I middelalderen leste man i det hele tatt slike med lyst og lykt. Selv om noen tenkere i perioder kunne møte motstand (som Aristoteles på deler av 1200-tallet), ble de som en hovedregel nærmest omfavnet for mye.

Utfordringen var ikke noen monolittisk, kirkelig lære. I stedet handlet den mer om at det var mange ulike teorier i omløp.

Noen mente at siden fossile skjell lignet på dem på stranden, måtte de en gang ha vært levende dyr. Den største tenkeren, Aristoteles, syntes å ha ment at fossiler ble dannet av gasser og dermed var etterligninger (og ikke spor) av levende organismer.

Noe som ble tatt som god fisk i en tid der man var vant til statuer og ikke hadde noen god teori om hvordan noe organisk kunne forvandles til stein.

På 1000-tallet forklarte Ibn Sienna at fossiler skyldtes spontant forsteinende væsker.

If what is said concerning the petrifaction of animals and plants is true, the cause of this (phenomenon) is a powerful mineralizing and petrifying virtue which arises in certain stony spots, or emanates suddenly from the earth during earthquake and subsidences, and petrifies whatever comes into contact with it. As a matter of fact, the petrifaction of the bodies of plants and animals is not more extraordinary than the transformation of waters.

Når vann kunne fryse til is på sekunder, var det ikke underlig om levende organismer kunne bli til stein.

Siden de beste naturfilosofene, enten de var kristne eller ei, mente dette skjedde spontant, trengte man ikke noen lang forhistorie for å forklare fenomenet.

Men hvordan hadde fossilene havnet på toppen av fjell?

En mulighet var selvsagt Storflommen kjent fra fortellingen om Noa. Siden vannet dekket også fjellene, var det ikke annet å vente enn at man fant sjødyr høyt oppe.

Men man vurderte også geologiske årsaker.

Dermed slipper vi inn Albertus som altså ikke er noen perifer figur, men både ble rektor ved universitetet i Paris og biskop. Som elev av selveste Buridan gikk han ikke av veien for heller dristige tanker, som at riktige konstruerte maskiner kunne holde seg oppe i luften, på linje med hvordan skip kunne flyte i vann.

Og han var heller ikke dårlig som geolog.

The erosion produced by rivers constantly draws terrestrial particles from the continents to the bosom of the sea. This erosion, which, by scooping out the valleys, has shaped the mountains, constantly displaces the centre of gravity of the terrestrial mass, and this mass is in motion to bring back the centre of gravity of the earth to the centre of its figure. Through this motion the submerged portions of the earth constantly push upwards the emerged parts, which are incessantly being eaten away and afterwards replaced by the submerged parts.

Det var nettopp Albertus' teorier som fengslet Leonardo.

At the beginning of the sixteenth century this theory of Albert's strongly attracted the attention of Leonardo da Vinci and it was to confirm it that he devoted himself to numerous observations of fossils.

Nå ble ikke Leonardo hørt så mye på siden han ikke offentligjorde noe, men gjemte det hele bort inntil hans private notater i kode ble oppdaget på 1800-tallet.

Selv om tenkere som Girolamo Fracastoro (1480-1533, også kjent som opphavsmannen til syfilis, i hvert fall begrepet) og Bernard Palissy (1510-1590) leverte interessante bidrag, må vi altså dermed vente til 1600-tallet for å finne gjennombruddet.

Og vi snakker ikke da om en radikal, ateistisk tenker langt unna noe kirkelig maktsenter. I stedet skjedde det hele ved en nyfrelst katolikk. I Italia, der Galilei var idømt hussarrest få tiår tidligere.
 

Det hele handler til og med om en danske. Niels Stensen (1638-1686) studerte i Italia og konverterte i 1667 til katolisismen (og tok det mer internasjonale navnet Nicolaus Stenonis eller Nicolas Steno, en skikk som forøvrig Holberg parodierte i Erasmus Montanus).
 
Selv om Steno på mange måter ble mer katolsk enn paven (eller kanskje til og med derfor?), ønsket han fremfor alt å tenke selv fremfor bare å godta påstander som kunne etterprøves.
 
Selv om norsk Wikipedia synes å holde fast på en heller fossil forståelse av at arbeidsformen normal var blind aksept av antikke autoriteter, understrekes at dette ikke var påtvunget av dogmer.

På en tid da forskning i faget naturvitenskap innebar granskning av de gamle antikke autoriteter, hadde Stensen mot til å stole på sine egne øyne, selv når det han observerte avvek fra tidligere etablert innsikt.

Dermed kunne han både lage nye teorier om hvordan fossiler ble dannet og hvordan sedimenter kunne aldersbestemmes.

Stensen var den første som kunne vise hvordan sedimentære lag ble avsette [sic] i havet, slik at yngre bergarter ble liggende oppå eldre.

Steno var på mange måter en ensom røst. Hans store geologiverk fra 1668 (utgitt året etter) slapp gjennom sensuren som alle offisielle utgivelser var underlagt (noe kan til en viss grad også betraktes som datidens peer review, uten at vi skal overdrive dette poenget), men hans teorier ble først bredt akseptert på 1700-tallet (selv om Robert Hooke (1635-1703) selvsagt var på sporet også her og så for seg en lang jordisk forhistorie).

Stenos forståelse av elvenes betydning måtte vente enda hundre år på aksept, til man hadde studert steder som Grand Canyon.

For den nyomvendte Steno var imidlertid hans tro viktigere enn å studere bergarter. Han ble utnevnt som ansvarlig for katolsk misjonsvirksomhet overfor de lutherske nordområdene og brukte sine siste år på dette.

I dag kan vi kanskje reagere på prioriteringen (enkelte av oss har tilsvarende blandete følelser overfor Pascal), men det blir fort anakronistisk.

Steno ble ikke stanset av paven. Han ble verken forfulgt eller anklaget. I stedet er han i ettertid blitt saligkåret.

1600-tallet var en tid der religion og rasjonalitet hang sammen. Det man eventuelt opplevde av motsetninger mellom tro og vitenskap kunne handle mer om moral enn meninger, mer om tidsbruk enn tanker.

Idealistiske personer måtte dengang som nå prioritere mellom å hjelpe og jobbe.

I en tid der det ikke var godt å se den helt store nytten av geologisk forskning, var valget kanskje ikke så vanskelig for Steno.

Men i vår tid er det ikke lett å se unnskyldninger for å overse forskningen på vår nære fortid.

Kritiserer man andre for ikke å forstå fossiler, eller være underlagt fastlåste autoriteter, kan det nok tenkes noe mer passende enn selv å spre forsteinete forestillinger - uten hensyn til kildene.