Historien om Columbus i Skattkammeret

Hvis vi ikke har nevnt det før, kan vi jo gjenta at barne- og ungdomsbøker i generasjoner har tviholdt på fortellingen om at Christoffer Columbus møtte innbitt motstand for sin påstand om at jorden er rund og at man dermed kunne komme til India ved å seile vestover.

Skulle sakkyndige fortsatt tvile på at tro vi er mer enn lettere psykotiske her, kan vi dele mer avslørende bevismateriale.

Det første er igjen fra Mitt Skattkammer, bind. 8, side 21-31, der stemningen er klar og mørk.

Atlanterhavet, som skiller Europa fra Amerika, ble ennå i slutten av 1400-årene ansett som et meget lumskt farvann. Det gikk under navn av "det mørke hav", for ingen visste hva som egentlig lå bakom den hemmelighetsfulle synsranden. Folk trodde havet strakte seg helt til kanten av den flate jorden. Og der, ved verdens ende, levde en mengde grusomme uhyrer, jetter og troll og drager. De kom til å knuse hvert skip som vågde seg så langt ut, smadre det mot klippene og forhekse mannskapet.

Vi kan forstå at det ikke var lett å selge denne reisen, selv ikke som restplass.

Da nå Columbus fremmet sin plan om å seile til disse fryktelige farvannene, sprang det like stor forargelse mot ham som hån og spott. Det ble sagt at han ikke bare var gal, men dessuten en samvittighetsløs person, som ville lokke andre med seg i fordervelsen. Slike som han burde straffes, det var alle enige om.

Dessverre er ikke alle enige om at de som forteller slike historier bør straffes.

Men som alle vet, la altså Columbus fryktløst i vei.

En time før soloppgang fredag 3. august 1492 la Columbus endelig ut fra Palos i Spania med tre små fartøyer. Det er ikke vanskelig å forestille seg hvilken oppstandelse som rådde i byen den morgenen. Folk stimlet sammen i gatene og preket og bar seg, og jo nærmere avreisen kom, dess tettere ble stimlen nede ved havnen. Noen så bare ut til å lide av nysjerrighet, men andre hadde sorg og bekymring malt i ansiktet. Fedre og brødre, sønner og venner skulle jo dra til havs, mot mørket i vest, ingen visste hvorhen, og under kommando av en sinnssyk, italiensk sjømann. Alle mente det var fullstendig tåpelig. Og de var overbevist om at den vesle flåten gikk sin undergang i møte og at dens arme mannskap kom til å bli slukt av de reddsomme uhyrene, som lå og ventet ved jordens rand.

Mens mannskapet ikke skildres like fryktløst.

De skjelver når det dukker opp et vulkanutbrudd på Tenerife eller roter seg inn i tang og sjøgress i Sargassohavet, for ikke å si luftspeilinger. Hvor godt forfatteren er inne i sjømannsskap forstår vi når det til og med gjøres et nummer av at de møtte ... motvind.

Men ikke nok med det som selgerne sier.For det var ikke bare Mitt Skattkammer som var på banen på 60-tallet. Historien om-bøkene solgte også atskillige titusener og er blitt gjenopptrykket jevnlig siden.

På side 70 starter kapittelet om "De vise menn i Salamanca", basert på fortellingen som den amerikanske forfatteren Washington Irving diktet opp i hans Columbus-biografi i 1828 og dermed skapte hele myten. 

I denne byen er tredve menn, "de fremste av Spanias lærde", samlet for å høre på hva Columbus har å si. Ikke alle er like imøtekommende som det fremgår av teksten vi har bildebevis på under, spesielt prestene og biskopen.

Og siden ett bilde sier mer enn tusen ord, kan vi gjengi noen bilder av ordene.

Som igjen handler om morske og mørke menn i en "halvmørk" sal der biskopens "barske stemme" tordnet "frem fra skyggene".

Det hjelper ikke mye at en av munkene er mer forsonlig, når Coumbus er omgitt av eldgamle prester med bistre, små øyne.

Da er det ikke annet å vente enn at han blir spurt rett ut om han er kristen, til tross for at han altså hevder noe så heretisk som at jorden er rund.

Når Columbus forsøker å svare ordentlig for seg og bedyrer at han er kristen, er det ikke annet å vente enn at en eller annen slenger en bibel på bordet.

For hvis noe var autoritet i Spania på slutten av 1400-tallet, var det selvsagt Bibelen...

Og logikken er klar.

Siden det ikke står i skapelsesberetningen at Vårherre skapte jorden til en kule, kan den som kjent ikke være rund.

Columbus slår dermed til med å si at det heller ikke står at jorden ble skapt flat, noe som får fram mumling og smil, ikke minst blant vitenskapsmennene rundt bordet, siden de "trodde på at jorden var rund".

At prestene visste at det i Bibelen er opp til flere vers som kan tolkes til at jorden er flat, er forfatteren av boken ikke kjent med. Og han stusser dermed ikke over at man i middelalderen likevel ikke hadde problemer med å mene at jorden var rund.

For hvis det er noe forfattere som skriver for ungdom vet, er det at kirken har vært blind for alt annet enn bokstavelige bibeltolkninger, inntil de motvillig er blitt påtvunget en annen tolkning av fremskritt og fornuft.

Noe de selvsagt vil gå tilbake på, straks det ikke lenger er statskirke.

 

Det interessante kulturhistoriske spørsmålet er hvor forfatteren tar slike ting fra. 

Hvis noen lurer (og det samme gjelder selv om ingen lurer) er hele episoden og det bakenforliggende perspektivet fri fantasi, og det omtrent på så mange måter som mulig.

Vi snakker kort og enkelt om en tid der det ikke fantes "vitenskapsmenn" - dette er en betegnelse på en profesjon som først oppstod på 1800-tallet.

I stedet hadde vi i middelalderen og renessansen å gjøre med en bred og grundig utdannelse der alle - også teologer - hadde flere år med logikk og naturfilosofi og dermed kjente sin tids vitenskap.

Inkludert at jorden var rund - og hvor stor den var.

Debatten gikk dermed ikke på hvordan det var mulig å spasere på den andre siden av jorden hvis den var en kule, men på stor jorden var.

Og der tok Combus feil, grundig feil. Han mente India lå drøyt 400 mil vest for Portugal. Mens det i realiteten er 1 600 mil.

I det hele tatt kan man godt forstå at det var protester mot å reise vestover til India, siden det altså var ... langt. 

Først gjaldt det å krysse Atlanterhavet, noe som kunne være strevsomt nok. Lyktes man (mot et par odds eller tre), var man kommet til Stillehavet, verdens største hav. Klarte man å krysse dette, var man kommet til Japan eller noe sånt.

Og det er langt fra Japan til India.

For å komme ut av knipen kunne det altså virkelig være bruk for  debattekniske judogrep som anekdoten om Columbi egg.

Men siden hele situasjonen er oppkonstruert stammer den ikke fra noe slik. Eller fra Columbus i det hele tatt.

I stedet handler dette om noe helt annet som skjedde flere generasjoner tidligere.

Det forhindrer ikke at forfatterens heller fantasifulle Columbus kommer med opp til flere hjertesukk over dårskapen blant kirkens ledere.

Og forteller at Columbus tross denne motstanden til slutt fikk lov å legge saken fram for kongen og dronningen, selv om de tydeligvis også hadde glemt alt de hadde av utdannelse og manglet noen form for oppegående rådgivere. 

Kongen til og med unnskylder seg med å være "en enkel soldat".

Mens sannheten er at vi har å gjøre med en enkel forfatter.  

Setter vi sammen alle disse sidene (her er det bare å printe ut, klippe og lime) fra Mitt skattkammer og Historien om Columbus, er det lettere å forstå hvorfor denne myten fortsatt sitter så fast. Den tilhører en barnetro, den er blitt en selvfølge, den sitter i ryggmargen.

Og lurer seg inn i alt fra leksika til lærebøker.

Man kommer ikke på å tenke selv, man stusser ikke når noen skriver om dette. Det bekrefter og forsterker oppfatninger av den mørke middelalder og kirkens gretne menn i dunkel belysning med barske stemmer og bistre øyne.

Og det er ikke bare stundom de gnistrer stygt.

Noen burde vel i grunnen skrive en barnebok om dette.

(Takk igjen til Geir Hasnes for sitater fra Mitt Skattkammer)

Kråkesølv i skattkammeret

Etter noen dagers hostekuler i sengen er vi friske nok til en ny ukes kremting i retning populærkulturen. 

Takket være tidligere hark, for ikke å si hikst, dukker det da også stadig opp tips og råd i innkurven om disse berømte mytene om middelalderen, tro og vitenskap og tilhørende - og hvor omfattende de har vært (og blir) fremmet.

Og vi snakker da ikke om hvilke som helst steder.

Ett av verkene som ruvet i mine besteforeldres hyller, garantert kjøpt inn til barnebarna, var serien Mitt skattkammer som samlet regler og eventyr, fortellinger, historie og biografier i atskillige bind.

Med forsider som den til venstre er det ikke pussig at enkelte av oss ble lettere fascinert, for ikke å si fanget.

Jeg husker fortsatt besøkene hos farmor og farfar med skrekkblandet fryd, og da ikke bare på grunn av eggedosisen eller godteskuffen - eller senere faser der jeg ble satt til å vaske store vinduer fra ikke alltid like stø stiger.

Noe av det som gjorde serien så minneverdig var at mens de første bindene var for førskolealderen, rettet de senere seg mot eldre stadig grupper.

En blikk i retning av hyllene frisket opp tidligere opplevelser og skapte forventning til nye.

Og jeg var ikke akkurat alene. Da jeg begynte å bla i Mitt Skattkammer på starten av 60-tallet hadde bøkene i serien solgt nærmere 100 000 eksemplarer.

Vi snakker med andre ord om en av de viktigste informasjonskildene for barn og ungdom i en periode uten internett - og knapt TV.

Dermed kan man i ettertid heve noen øyenbryn i møte med hva som faktisk sies. Jeg tenker ikke da på barnevers om negere som løper så fort at de blir til smør, eller heller stereotype kjønnsroller. Dette er da også blitt ... justert i oppdragelse, barnebøker og skoleverket i ettertid.

Nei, vi serveres fortsatt mytene om historien og kirken, tro og vitenskap. Og det er få tegn til at disse blir justert eller engang kommentert og kommer på den skeptiske radaren i noen lærebøker eller veiledningshefter for lærere, for ikke å si som en del av lærerutdanningen.

Følgende avsnitt fra 1957 tas med andre ord fortsatt som gospel og god

fisk i grunnskolen og videregående, for ikke å si barne- og ungdomsbøker:

Helt til i det sekstende århundre trodde menneskene at jorden var universets midtpunkt, og at sol og stjerner kretset omkring den. Da Kopernikus hevdet at det tvertom er jorden som beveger seg rundt solen, betraktet den katolske kirke dette som en gudsbespottelse og en dødssynd.  

Galileo Galilei (f. 1564) ble den store forkjemper for den kopernikanske lære. På grunn av sine kjetterske meninger sto han flere ganger i fare for å bli dømt til bålet av den katolske kirkens mektige domstol, inkvisisjonen (Mitt Skattkammer, bind 9, s. 93-100: Og likevel beveger den seg").*

Når jeg leser Mitt Skattkammer i dag er det fortsatt med en følelse av skrekk, men fryden er ikke helt som før.

* Takk til Geir Hasnes for sitatet.

The Harry Potter Delusion

Når man ikke lenger trodde at noen kunne parodisere seg selv mer, klarer den ikke alltid like godeste Richard Dawkins å overraske selv en fantasifull fyr som meg.

Denne gangen er det altså Hary Potter han oppfatter som en vrangforestilling, uten å ha lest bøkene. Noe som minner mer om enkelte Dagen-lesere på 90-tallet enn vitenskap.

The Telegraph har mer.

The prominent atheist is stepping down from his post at Oxford University to write a book aimed at youngsters in which he will warn them against believing in "anti-scientific" fairytales.

Prof Hawkins said: "The book I write next year will be a children's book on how to think about the world, science thinking contrasted with mythical thinking.

Nå er det heldigvis ikke slik at han ennå har gått hardt og høyt ut mot Harry. Men potensialet for å dumme seg ut her er stort. Og skal vi tro intervjuet, ikke så lite nærliggende.

Prof Dawkins said he wanted to look at the effects of "bringing children up to believe in spells and wizards".

"I think it is anti-scientific – whether that has a pernicious effect, I don't know," he told More4 News.

Før han fortsetter i gamle spor.

Prof Dawkins is targeting children as the audience of his next project because he believes they are being "abused" by being taught about religion at school and labelled Christian, Jewish or Muslim from a young age.

Ting som toleranse og foreldrerett er vel ikke lengst fremme i holdet hans. En ting er å mene sterkt at noe er sant og rett, en annen ting er å hevde at det er barnemishandling å fortelle sine egne barn noen annet enn hva Dawkins står for. Dessverre sier ikke oppslaget noe om hva han vil kalle barn av ateister.

Speaking recently at a conference of the Council of Ex-Muslims of Britain, a group of Britons who have renounced Islam, Prof Dawkins said: "Do not ever call a child a Muslim child or a Christian child – that is a form of child abuse because a young child is too young to know what its views are about the cosmos or morality.

"It is evil to describe a child as a Muslim child or a Christian child. I think labelling children is child abuse and I think there is a very heavy issue, for example, about teaching about hell and torturing their minds with hell.

"It's a form of child abuse, even worse than physical child abuse. I wouldn't want to teach a young child, a terrifyingly young child, about hell when he dies, as it's as bad as many forms of physical abuse."

Her er det itt'no knussel. Det gjelder å ta i. Er man kristen eller muslim, er tydeligvis barneoppdragelse i Dawkins øyne å fortelle barna om helvete - antagelig ofte, inngående og fargerikt.

Skal jeg være ekte kristen, må jeg nok dermed skynde meg å finne fram Dante og Draumkvedet, for ikke å si amerikanske prekener fra 1700-tallet. Når jeg tenker meg om, står faktisk Dante heldigvis på prominent plass i stua, levende illustrert av Doré.

Klarer jeg å rive ungene vekk fra Revenge of the Manic Christian Zombies II, for ikke å si Global oppvarming III, skal de nok bli skikkelig skremt.

Det blir ikke lite spennende å se hva barn synes om Dawkins sin oppdragelse hvis han vil ta fra dem Harry Potter.

Oss ingeniørforeldre i mellom

Takk til filolog og byråkrat Per Christian for tips om dette betimelige oppgjøret med dagens blaserte og bortskjemte barn.

Nå kan man vel også si at heller ikke foreldre er helt som før. Ingeniørfaren her minner nok mer om min salige onkel enn om noen jeg kjenner i min generasjon.

Tegningen er uansett behørig lagret. Det er bare å sende et telegram hvis linken skulle svikte.

Dessverre ikke bare en karikatur

Enkelte trender kan nok synes lettere foruroligende. Vi siterer fra en artikkel i seneste utgave av Spectator.

Rachel Johnson says that working mothers, divorce, Polish nannies and an obsession with extra-curricular activities mean that our children are seeing less of their parents than at any time in the last 100 years.

And when did you last see your children? Before you both left at the crack for the office? When they were already in bed? Or do you only see them - let's be brutally realistic here, given our divorce rate - at alternate weekends?

So we don't need to ask any more who tucks them up at night, takes them to school, listens to their Homeric summaries of Harry Potter books, buys them Start-rites, takes them to the dentist, finds out they're upset, do we?

Because it's not you two, the parents, who gave them life. No, it's more likely to be Agnieszka from Gdansk, who doesn't really give a monkey's.

I det hele tatt, omtrent som å lese en valgkampbrosjyre for KrF i 2012. Eller første utkast til en situasjonsrapport fra norske katolikker.

Og så ille hadde vi vel egentlig ikke trodd at verden skulle bli.

Om å snakke med en 12-åring

Denne metoden for å skape en bedre verden er så avgjort å foretrekke fremfor The Secret.

Det er bare å melde seg på med spørsmål til nettmøtet her.