Folkeopplysning: Døde tyster ikke

Selv om noen kan frykte eller håpe det motsatte, er ikke denne bloggen helt avgått ved døden. Den er kun noen tankestreker halvsovende i skyggen av bokskrivning, artikler og oppussing.

Altså mottar du nå ikke et budskap fra det hinsidige.

Til gjengjeld er andre på den ballen. NRKs eminente Folkeopplysningen har tidligere tatt opp påstander om alt fra alternativ medisin til synskhet. Denne gangen er temaet budskap fra de døde, slik det fremgår av et oppslag i Vårt Land.

Ber seerne ta kontakt med død mann

Før Rolf Erik Eikemo døde av kreft, ble han med på et eksperiment i regi av NRK: Er det mulig å kommunisere med døde? – Prosjektet vil ikke overbevise skeptikerne, mener medium Camilla Johansen.

Houdini avslørte stadig mediumer.

Nå er det ikke bare mediumer med budskap i oppslaget.

Bjørn Are Davidsen, forfatter og skeptiker, tror ikke noe nytt vil komme ut av eksperimentet: 

– Hvis det er noen som treffer, kan det selvfølgelig tas som et tegn på at man er i kontakt med en annen dimensjon. Samtidig kan det også være tegn på at avdøde eller andre har jukset. Det er ikke første gang det er blitt gjort forsøkt på å få kontakt med det hinsidige, sier han og trekker fram tryllekunstneren Harry Houdini som eksempel på en som gjorde noe tilsvarende. 

– Han lovet at etter sin død ville han kontakte folk, og han ga et hemmelig kodeord til sin kone. Dessverre delte hun det i et intervju og åpnet dermed for bløffmakere. Det ble uansett ikke påvist noen klar kontakt med ham, selv ikke i en times seanse direkteoverført på radio i 1936.

Som så ofte var intervjuet atskillig lenger enn det som kom på trykk. Siden resten tydeligvis havnet i den evige papirkurv, er tiden inne for å dele det tapte budskap med jordiske lesere.

Muligens ikke helt uventet ga ikke denne Davidsen seg med Houdini-avsnittet.

– Eksperimentet er typisk for vår vitenskapelige tid: Man ønsker å undersøke også disse litt mer grenseoverstridende fenomenene, naturlig nok. Men siden det tidligere ikke har kommet opplagte tegn på at dette skal være en realitet, er det svært lite trolig at det kan komme tegn nå.

Davidsen forklarer dødekontakt med såkalt ‘cold reading’. 

– Du lytter veldig aktivt til folks reaksjoner og driver et improvisert spill basert på sannsynligheter. «Jeg ser en eldre mann. Er det din far?» kan vedkommende spørre. «Nei, det er min onkel», kan den pårørende si. «Jeg tenker på noe med vann», sier den som påstår å ha kontakt med de døde. «Ja, onkel var glad i å seile i sin ungdom», kan den pårørende gjenkjenne. Dermed fremstår det hele som veldig treffsikkert, men er i virkeligheten et spill med teknikker.

– Dette eksperimentet utelukker ‘cold reading’. Det er en typisk blindtest, og man må prøve å dedusere seg fram i beste detektivstil: Hva kan personen ha skrevet? Dersom Rolf Erik var sånn noenlunde oppegående, vil han nok ha funnet noe helt vilkårlig som ikke har sammenheng med hans interesser eller liv, for eksempel en tilfeldig setning hentet fra en tilfeldig side i et leksikon. Dermed er sannsynligheten også stor for at de ikke treffer. 

– Er dette måten å gå etter alternativbransjen på? 

– Alternativbransjen er så lett å ta uansett. Dette er en veldig emosjonell måte å eksperimentere på. Det rører ved sterke følelser, og på den måten kan den ha en pedagogisk virkning. Samtidig kan dette få en utilsiktet effekt: Man kan få anklager om at man utnytter den døde. Dermed kan man skape martyrer av alternativbransjen, sier Davidsen.

– Hvordan skriver dette eksperimentet seg inn i historien om gudsbevis?

– Dette har null å gjøre med historien om gudsbevis, selv om det er eksempler på at synskhet og spiritisme er sett som bevis for noe mer enn det materielle. Klassiske gudsbevis er rasjonelle, logiske argumenter ofte basert på empiriske data, eller på en forståelse av årsakssammenhenger.

Beklagelig om Snåsamannen

Får man en telefon på kvelden, er det knapt annet å vente enn at man er på forsiden av avisen neste dag.

Denne gangen handler det altså om Vårt Land som ønsket kommentar til at biskop Per Arne Dahl hadde bedt Joralf Gjerstad, altså Snåsamannen, om unnskyldning (Takk – og beklager, Joralf Gjerstad), i forbindelse med gårsdagens lansering av filmen om ham.

Saken på forsiden viste til oppslaget Uklokt av biskopen å anerkjenne Snåsamannen.

Blant det jeg blir sitert på er at

Han viser dessverre mangel på kritisk undersøkende vilje eller evne. Det er få personer som har vært undersøkt såpass godt som Snåsamannen uten at man har funnet grunnlag for påstandene hans.

Når jeg sier dette er det ikke bare fordi jeg blir overrumplet rett etter jobb, men bl.a. fordi

Historisk sett har det vært en viktig sak for kirken å ha en kritisk holdning til denne typen folkemedisin som Snåsamannen representerer, fordi den ikke har ført til noe godt. Hvis det var slik at noen faktisk hadde slike evner som Snåsamannen sies å ha, hadde man ikke trengt moderne medisin. Hans virksomhet gir falske forhåpninger til mennesker som lider av alvorlige sykdommer, selv om han er nøye med å si at de må oppsøke lege.

Det kan også avsløres at journalister har en uvane med å stille spørsmål som kan skape overskrifter.

– Kan Dahls utspill skade kirkens omdømme i akademia? 

– Ja, helt opplagt, svarer Davidsen som også nevner Den norske kirkes liturgi for hus med «uro» og en gudstjeneste der temaet var samtale med avdøde, som eksempler på noe svekker kirkens stilling. 

– Man er litt for opptatt av ikke å støte dem som har en slags åndelighet som ikke er tradisjonelt kirkelig. Jeg har selv skrevet på bloggen min at en del humanetikere er mer kristne enn biskoper, fordi det er en klassisk, kristen tradisjon å være skeptisk til varme hender, astrologi og alt dette som man møter i alternative bevegelser.

Og det er heller ikke første gangen jeg har innspill om biskoper og Snåsamannen. Det føyer seg inn i en rekke der biskoper og andre, fra Kristian Schjelderups omfavnelse av spiritismen, til prester som mener de kan snakke med de døde. 

Som religionshistorikeren Terje Emberland forklarte i Klassekampen for noen år siden: 

Spørsmålet som opphavlig opptok både [nyhedningen] Hauer og [senere biskop] Schjelderup, var enkelt: Hvordan skulle religionen overleve i den nye tid? 

Det er tre strategier som utkrystalliserer seg: 1: Isolasjon, slik den norske legmannskristendommen valgte, en høre ingenting, se ingenting-strategi. 2: Man kan hevde at moderne vitenskapelig innsikter bekrefter religionen, en slags new age-strategi. Schjelderup var en tid ivrig på dette og snuste både på parapsykologi, spiritisme og antroposofi som forsøk på å vitenskapeliggjøre religion. Og 3: Man kan si at religionens innerste kjerne er noe som prinsipielt sett ikke kan anfektes av vitenskaplige fakta. For å få det til, må man redusere religion til å være noe mystisk og irrasjonelt.

Muligens er det strategi nummer 2 vi kjenner igjen hos Dahl. Muligens er det en strategi 4: Å henge seg på folkelige fenomener og stemningsbølger. 

Samtidig som biskopen opplagt er oppriktig overbevist om at dette er godt og sant og forbilledlig.  

Uansett virker det som misforstått markedsføring. Og som misforstått fokus. Det er ikke sikkert Kirken må tro som folket for å nå folket.

Nå kan det komme mange slags reaksjoner på mine innspill i Vårt Land. Mine mer skeptiske venner som behersker opp til flere forsterkende adjektiver, var ikke veldig imponert over så tam ordbruk som uklokt:  "Dere bruker så milde ord i den klubben deres". 

Mine mer kristne spurte hva som ikke var bibelsk i det Per Arne Dahl sa. 

Uten å gjøre dette til en lang bibelutlegging, var hovedgrunnen til at jeg synes dette er uklokt, at påstandene om Gjerstad og hans "livslange tjeneste" ble så kritikkløst akseptert.  

Ja, settingen var ikke enkel. Det er ikke lett å tale Roma midt i mot under en filmlansering der man ser både paven Gjerstad og filmskaperen Margreth Olin ansikt til ansikt. 

Og så føler en biskop seg alltid forpliktet til å tydeliggjøre kirkens ansvar og videre vei i mange slags saker.

Men her kunne han etter mitt skjønn altså med fordel formulert seg klokere, for ikke å ta for hardt i. 

Det er forskjell på å la seg inspirere av andres godhet og å ta alt som sies om dem for god fisk. En biskop bør noen ganger vise større antydning til skepsis enn til knefall.  Gjerstad er svært omstridt og det finnes klare og kritiske gjennomganger av mange slags påstander av og om ham.

I stedet ble det dessverre en serie uforbeholdne omfavnelser.

Jeg takker Joralf Gjerstad for hans livslange tjeneste. Og jeg beklager på kirkens vegne at vi har forsømt den helbredende tjeneste.

Ja, det er bibelsk å be for syke. Kanskje har Kirken gjort dette for lite. Vi er enige om at andre har gjort det for mye.

Men settingen her handler om en klassisk "varme hender"-person med angivelig synske evner, mulighet til fjernhealing over telefon, og som har tjent mye penger på dette via gaver, selv om han ikke direkte ber om betaling. 

Selv om man ikke skulle være skeptisk til historiene om Snåsamannen, kunne kanskje en biskop nevnt at de ikke formidler noe spesielt direkte om Gud eller Jesus.

Det blir ikke bedre når Dahl snakker som om dette er dokumentert, et ord som selvsagt kan forstås på ulike måter, "dokumentarfilm" osv. Men siden det har vært svært så mye kritikk av Snåsamannen for manglende dokumentasjon og vilje til å bli etterprøvd, er det vanskelig å bruke andre ord enn tonedøvt om denne formuleringen.

Selv om den sikkert traff tonen hos dem som var til stede under filmlanseringen. 

Vi finner samme uttrykket også senere i talen.

Hun ble tent på å dokumentere godhetens forandringskraft, slik hun møtte den i Joralf Gjerstads liv og tjeneste.

Siden det hele har form av en takk, må Dahl opplagt mene at dette er ekte og reelt.

Jeg takker Joralf Gjerstad for at har vært lydig mot sitt kall, med sine varme hender, sitt varme hjerte og sin helbredende oppmerksomhet mot den enkelte.

Og at samme type "godhetens tjeneste" skal inn i kirken, med varme hender og så videre, uten forbehold om synskhet eller telefonhelbredelser.

Det må rett og slett bli praksis.

Når vi takker Joralf Gjerstad for sin forvaltning av en livgivende tjeneste, må vi samtidig utfordre hverandre til mer konstruktiv forvaltning av denne i vår kirke.
Nå er det tid for praksis i Guds menighet.

Selv om Dahl også sier kloke og viktige ting, understreker avslutningen at han dessverre har svelget påstandene om Snåsamannen med krok, agn og søkke.

Å dokumentere godhetens helbredelse har Margreth Olin vist i sitt fremragende filmarbeid, og Joralf Gjerstad har gjort det i sin praksis.

Så da vet vi hvordan det hadde gått om han var katolikk og Dahl kardinal.

Sikkert feil om Jesus

Det er ingen myte at noen artikler lever sitt eget liv, også utenfor argurksesongen. En av dem som jevnlig spres er at det er 9 things you think you know about Jesus that are probably wrong.

Siden det er samme psykolog med New Age-bakgrunn, Valerie Tarico, som står bak denne artikkelen som den i første link over, er det altså sannsynlig at det meste er feil.

Mer presist handler dette om påstandene om at 

1. Jesus var gift
2. Jesus var kortklippet
3. Jesus døde ikke på et kors, men på en påle
4. Jesus var kortere enn i senere kunstfremstillinger og enn i Likkledet i Torino 
5. Jesus ble født i et hus og ikke i en stall
6. Jesus het Joshua
7. At det sies at han hadde 12 disipler, skyldes astrologiens 12 stjernetegn
8. Mye av det som skal være oppfyllelse av profetier er diktet opp
9. Mange av utsagnene tillagt Jesus, er ... tillagt Jesus 

Hva er så fasiten?

Ingen vet helt sikkert på alle punktene, men det følgende er i hvert fall noen tødler mer i samsvar med hva forskere flest mener, og altså langt mer sannsynlig.

1: Nei, Jesus var ugift. Vi har ingen kilder som sier noe annet og det var helt alminnelig for visse typer religiøse ledere å leve i sølibat, fra essenere til Paulus.

2: Vanskelig å si, siden hårfasong kan ha variert i ulike miljøer. Vi finner også et ordspill i Matteus 2,23 der byen Nasaret kobles til uttrykket nasareer. Sistnevnte handlet blant annet om det som kalles nasareerløftet, der man ikke skulle klippe håret.

3: Vanskelig å si hvordan Jesus ble korsfestet, men hvorfor skulle tidlig tradisjon ta feil om at det var på et kors?

4: Vanskelig å si hvor høy Jesus var. Uansett kan man ikke slå fast at en bestemt enkeltperson må ha fulgt gjennomsnittet.

5: Ja, at Jesus ikke ble født i en stall er av mange ting som handler mer om juledekorasjoner enn juleevangeliet. En normal oversettelse av Lukas-avangeliets bruk av ordet "kataluma" ender heller med gjesterom enn stall.

6: Ja, jødene snakket arameisk.

7: Tøv, at Jesus hadde 12 disipler spiller avgjort på at Israel i Det gamle testamentet (GT) opprinnelig bestod av tolv stammer. Astrologivinkelen er moderne esoterisme, ref. f.eks. avsnittet Acharyas anakronismer i denne Skepsis-artikkelen.

8: Profetiene hadde opplagt betydning for hva de som skrev de fire evangeliene i Det nye testamentet (NT) ønsket å fortelle og på hvilken måte. Dette foregår en interessant faglig diskusjon om hva som sies om Jesus som må være diktet opp med profetiene som forelegg, men den kan ikke oppsummeres med at det gjelder det meste. Noen ganger ser det til og med motsatt ut, som når man må strekke utsagn fra GT langt eller tolke dem vidt for at de skal være en profeti på noe som er omtalt i NT. I stedet for å redusere tilliten til at fortellinger i NT er basert på reelle hendelser, bidrar de til å styrke tilliten. Og så er et klart at noe kan være gjort av Jesus selv for å oppfylle profetier, som å ri inn i Jerusalem på et esel på Palmesøndag.

9: Også hvilke utsagn som kan være fra Jesus debatteres i forskningsmiljøene. Seriøse forskere er klar over at selv om de noen ganger kan se at noe ikke er ordrett fra Jesus (ipsissima verba), betyr ikke det at poengene eller intensjonen umulig kan stamme fra Jesus, eller altså gjengi hans "stemme" (ipsissima vox). Det er liten grunn til å slå fast at spesielt mye ikke på en eller annen måte kan peke tilbake til Jesus, også der han sier noe som vi også finner i Det gamle testamentet - en bok vi kan mistenke ham for å ha lest.

Så kan vi selvsagt mistenke hvilke bøker Valerie Tarico har lest.

Gudløse og godtroende

Som medlem av den norske skeptikerbevegelsen (denne gjengen som er opptatt av noe så pussig som kritiske undersøkelser på empirisk grunnlag av etterprøvbare påstander om alt fra alternativ medisin til ønskekvister), begynner det å bli en stund siden jeg oppdaget at vi til tider nesten minner om mennesker.

Vi er stort sett skikkelig hyggelige, men kan også krangle om de rareste ting (man er jo nerd) eller mest naturlige, fra musikk til om gudstroende kan kalle seg skeptikere.

Og så har vi våre blindfelter, f.eks. slik jeg har berørt i  Hvorfor er ikke kritisk tenkning kritisk? og Hvorfor faller skeptikere så lett for myter?

Selvsagt spesielt dem som er uenige med meg.

Og da handler det ofte om historie (ja, den historiske Jesus har eksistert og nei, Kirken i middelalderen mente ikke at jorden var flat), teologi (ja, det er et seriøst fagfelt, eller forsåvidt flere) og religionsfilosofi (som altså har både pensum og sensorer).

Mens man er omhyggelig med å sette seg rimelig godt inn i biologi, geologi, kjemi, astronomi, fysikk og andre fag som man trenger for å sjekke påstander om  astrologi eller evolusjon, er man urimelig dårlig på andre felter.

Hvilket ikke er til hinder for at man hele veien passer på å fremstå med samme selvfølgelige autoritet.

Det seneste eksempelet er fra en ny podcast fra The Godless Spellchecker som nylig møtte Matt Dillahunty (MD) og Aron Ra (AR). Temaene strakk seg fra definisjoner av ateist, agnostiker og humanist, til kreasjonisme samt (og her kommer pepperen) William Lane Craig og det de markedsfører som en "explanation and deconstruction of the ‘Kalam Cosmological Argument’".

Sistnevnte finnes mellom 15:20 og 22:25 minutter.

Og det sies mye rart på syv minutter. Skikkelig mye rart.

Noe av det er også forståelig. Møter man kristne med elendige argumenter på områder man er godt inne i selv (som evolusjon), sitter det langt inne å forestille seg at andre kristne kan ha noe i nærheten av gode argumenter på områder man ikke er veldig inne i selv.

Det hjelper ikke om man med rette eller urette mangler sans for konklusjonen, eller synes den er urimelig av andre grunner.

Hva sies så i podcasten?

For det første at apologetikkbevegelsen (hva nå den er) og gudsargumenter skifter som moter. Man legger f.eks. frem ett kosmologisk argument av et eller annet slag. Dette blir skutt ned siden det har opplagte feil, men blir lappet sammen og ombygget, stort sett likevel med samme feil og mangler.

Videre går det i bølger hvilke som brukes, en periode Pascals veddemål, en annen fininnstilling, så kosmologiske argumenter, så moralske osv.

Nå betviler jeg ikke at MD/AR har opplevd det slik seneste tiår, men dette er anekdotisk. Det kan stemme for grasrotsapologeter, men ikke for religionsfilosofer som William Lane Craig.

Gudsargumenter har vært rimelig bestandige i tusen år (noe som er grunnen til at fagdebatten fortsetter), selv om ontologiske er blitt oppdatert med modallogikk, Kalam-argumentet ble hentet frem igjen da Big Bang ble standardteorien, og fysikerne ikke oppdaget finninnstilling for alvor før på 1980-tallet.

De seneste tiårene har dermed argumentene stort sett vært de samme i faglitteratur og større debatter. At de ikke følger moter, bør være svært tydelig for alle som har sett William Lane Craig fire faste argumenter på YouTube eller - langt bedre - lest hans bøker.

Jeg har selv vært med på å skrive ganske omfattende om slike argumenter i Eksisterer Gud? (2013) og har en kort oversikt i bloggposten Gud eller gudene?

Podcasten hevder videre at siden man stadig debatterer disse argumentene, viser det at de dels ikke er gode, dels er vanskelige (som Plantingas bruk av modallogikk i argumenter "som knapt en prosent en gang later som de forstår") og dels er unødvendige.

Og, ja, det er ingen grunn til å være uenig i at folk flest tror på Gud av helt andre grunner, som at han hjelper dem å finne bilnøklene. Gudstro er i overkant opplagt for svært mange. Dermed er det et godt spørsmål hvorfor man skal drive med vidløftige argumenter, hvis Damaskus-opplevelser holder.

Svaret på det er at det også finnes skeptikere.

Nå kommer slike i mange farger og fasonger. Noen er mest lyttende, noen mer latterliggjørende, de fleste svært logiske.

Men logikk er sjelden nok. Man trenger også å sette seg inn i begreper og begrunnelser.

Skal man vise at argumenter er dårlig, må man vise at man har forstått dem. Og da er minstekravet å gjengi dem riktig.  Ellers er det rimelig grunn til mistanke om at avvisninger skyldes andre forhold enn at argumentene er dårlige.

Responsen i podcasten minner dermed mer om autoreply enn analyse. Den avslører ikke bare store svakheter i kjennskapen til kosmologske argumenter, men fundamentale. Det er en helt klassisk bommert å hevde at Det kosmologiske argumentet har endret seg fra «originalutgaven at alt som eksisterer har en årsak».

Det er et sikkert tegn på at man ikke har forstått argumentet. Det viser at man heller ikke er i nærheten av å forstå at fortidens tenkere er mer enn oppegående. Å tro at Aristoteles eller Platon eller Thomas eller Leibniz, kunne overse en så opplagt nedskyting som "da må også Gud ha en årsak", er overtro.

Dess større logikere, dess færre elementære logiske feil. Og her er vi altså blant de aller største som har eksistert, inkludert han som skapte logikkfaget.

Dermed bør det ikke overraske at dette ikke er "originalutgaven".

Daniel Dennett i Breaking the Spell: Religion as a Natural Phenomenon (Viking, 2006), side 242

En slik argumentasjon finnes heller ikke hos dagens teistiske filosofer, enten vi leter hos Plantinga eller Pruss, Craig eller Kreeft. Man kan si mye om disse, men logikk kan de.

Podcasten snakker kort sagt om en endring som ikke har skjedd. Dermed finnes denne "versjonen" kun hos dem som vil vise at kosmologiske argumenter er tøvete, uten å ane at det er de selv som fremstår tøvete.

Nå er dette likevel ikke bygget helt fra scratch, men på feillesninger og misforståelser av ikke altid like opplyste filosofer på 17-1800-tallet, med en foreløpig kulminasjon i Bertrand Russels pussige Why I am Not a Christian. Den klassiske gjennomgangen av dette er W.N. Clarkes A Curious Blindspot in the Anglo-American Tradition of Antitheistic Argument, The Monist 54 (april 1970, side 181-200), oppsummert av undertegnede i i Filosofisk Supplement i fjor.

Det eneste stedet man kan være sikker på ikke å finne "originalversjonen" er hos filosofer som fremmer kosmologiske argumenter.

Dermed er den videre avvisningen i podcasten skyggeboksing mot stråmenn.

Nettopp fordi "den umiddelbare responsen på dette er at Gud eksisterer, så da må han også ha en årsak", beviser at et sånt argument ikke kan ha vært brukt av eksperter på logisk tenkning.

Uten at MD/AR tar det minste hint av hvor lett dette er å skyte ned.

Følgelig stemmer det ikke at argumentet er "endret til at alt som begynner å eksistere har en årsak». Dette er ingen "endring", men et helt annet argument, fra en annen tradisjon enn hos Thomas.

Det klassiske argumentet er rett og slett det motsatte. Kort fremstilt er poenget at Gud må eksistere, siden ikke alt kan ha en årsak.

Alt kan ikke være avhengig av noen annet for å være som det er. Argumentet kan formuleres på ulike måter og med ulike betoninger og begreper, men konklusjonen er at det må eksistere en ytterste grunn eller grunnleggende betingelse for alt annet, og at denne betingelsen ikke kan være det fysiske universet.

Siden det har vært fremstilt slik i over tusen år, skal det bli interessant å se hvor lang tid det tar før andre enn teister får det med seg.

Så var det Kalam-argumentet.

Dette fikk sitt navn fra middelalderens muslimske filosofitradisjon, men finnes første gang hos Johannes Philoponus på 500-tallet. Det hang nøye sammen med hans argumentasjon (kontra Aristoteles) for at universet ikke var evig, men hadde en begynnelse.

Siden den etablerte naturvitenskapen frem til det tyvende århundre hevdet at universet var evig, ble imidlertid ikke dette argumentet brukt før i nyere tid.

Dermed er det ikke sant at "problemet er der allerede i første premiss som er laget for å utelate Gud uten noen berettigelse eller demonstrasjon av at Gud eksisterer".

Nei, det er ikke laget for å utelate Gud. Det er en feiltolkning basert på manglende kjennskap til kosmologiske argumenter. Første premiss i Kalam-argumentet er ingen dårlig skjult avledningsmanøver. Det er et premiss som i likhet med andre premisser må vurderes ut fra om det kan bevises eller begrunnes som sannsynlig, ikke ut fra mistanker om at noen prøver å lure noen.

Det som hevdes er kun at alt som begynner å eksistere har en årsak utenfor seg selv der de siste tre ordene altså er en viktig del av premisset. Hvorvidt Gud eksisterer er en konklusjon på argumentet, hvis premissene og begrepsbruken er sunne og sannsynlige.

Podcasten blir ikke bedre når den fortsetter med at argumentet dermed "hevder at det er noe som ikke begynte å eksistere". Det man gjør er altså ikke dette. I stedet konkluderer man med at hvis universet (tid og rom) begynte å eksistere (dette er premiss 2 i Kalam-argumentet), må årsaken være noe som er utenfor tid og rom. Hvorvidt denne årsaken begynte å eksistere eller ei, krever andre avklaringer.

Så kommer en mer interessant kommentar. 

Jeg er generelt komfortabel med tanken om at det kan være noe som ikke har en begynnelse, f.eks. universet, men vi snakker fortsatt om kausalitet som nødvendigvis må være i tiden. Men straks du fjerner tid, vet jeg ikke hvordan man kan snakke om kausalitet i det hele tatt.

Hvorvidt universet kan være evig, kan godt diskuteres (og der mener jeg man kan argumentere godt for at noe fysisk ikke kan være evig), men det er en god start om man ikke motsetter seg tanken om at noe kan være evig. Samtidig er spørsmålet om tid og kausalitet noe som nettopp Kalam-argumentet berører (og som dermed tas opp grundig i litteraturen), siden det nettopp konkluderer med at noe må være utenfor tid og rom.

Men skeptikerne i podcasten uttaler seg altså som om det kun er mulig å knytte kausalitet til vår tid og vårt rom. Noe som ikke er veldig imponerende logikk og er å forutsette det som skal bevises. At noe ikke befinner seg i vår tid og vårt rom, er ikke noe argument mot kausalitet i en tid eller et rom eller en eksistens som ikke er i vårt univers (enten vi da tenker på et multivers eller en ikke-fysisk eksistens).

Så nevnes noen spekulasjoner om fysiske årsaker til Big Bang uten at vårt univers er evig, uten å late som om det er empiri for noe av dette. Men det er symptomatisk at man lander på at

hvordan det nå er, vil det sikkert være noe som dagens fysikk ikke kan si noe om, men ikke på noe punkt vil det implisere en magisk usynlig mann med skjegg (fnis fnis). 

Nei og i likhet med "originalversjonen" av det kosmologiske argumentet, er altså en "magisk usynlig mann med skjegg" ikke hentet fra teistiske filosofer, fnis eller ei.

Evnen til å latterliggjøre stråmenn er som så ofte omvendt proporsjonal med evnen til å vise at man har forstått argumentet.

Skulle argumentet likevel være godt (noe de ikke synes å ha anstrengt seg et sekund for å vurdere), tror de podkastede at de likevel har en utvei.

Selv om jeg skulle akseptere det kosmologiske argumentet, fører det ikke til Gud, kun til at det må være en kausal forklaring på universet. Så er det separate argumenter der man legger på egenskaper på dette vesenet til en intelligent aktør (agent) som eksisterer utenfor tid og rom, men hva er det og eksistere utenfor tiden? Hvis jeg eksisterer i null sekunder, er ikke det det samme som ikke å eksistere? Hva skiller dette fra ikke-eksistens - det er ikke noe der?

Tja, en eksistens utenfor tid og rom, og med evne til å frembringe tid og rom, er ikke så veldig langt unna hvordan Gud i hvert fall må være. Snakker vi om noe mindre enn det, er vi ikke på sporet av Gud, men en gud.

Samtidig er det helt naturlig og klart for alle seriøse teistiske filosofer at ett enkeltargument ikke kan lede oss i retning av mer enn noe av hva Gud er, hvis Gud finnes. Med en liten fotnote og forbehold om det ontologiske argumentet om den høyeste eksistens vi kan tenke oss - uten at jeg ser det som et godt argument for at Gud finnes.

Det er derfor det er nødvendig å lage en konvergerende case med flere argumenter, støttet av Occams barberkniv om at de peker mot ett og samme vesen og altså ikke mange.

Igjen ser vi altså at MD/AR konstruerer en angivelig svakhet man ikke finner andre steder enn i ateistisk argumentasjon.

Podcasten hjelpes ikke av at man fortsetter ufortrødent å knytte eksistens til vår tid og vårt rom. Sagt kort er det uansett noen smuler forskjell mellom å eksistere i ingen tid og til alle tider.

Denne delen av podcasten avrundes etter 22 minutter og 25 sekunder med et generelt råd og en spesifikk ros av Matt Dillahunty som muligens skal debattere William Lane Craig om Guds eksistens.

Jeg tror en svakhet er at mange som debatterer ham ikke tar seg bryet med å lære argumentene på forhånd og der har du nok en fordel siden du har tatt ned Kalam-argumentet.

Får Dillahunty oppfylt ønsket om å diskutere med Craig, risikerer han en og annen overraskelse om han holder seg mer til siste enn første del av setningen.

Mens det vil ikke være noen overraskelse hva Craig sier når han hører denne podcasten.

Søndagsevolusjon

Det blir noen nye runder om evolusjon og tro og vitenskap og myter og meninger de nærmeste dagene (avhengig av når Vårt Land får min anmeldelse av Erik Tunstads Evolusjon - Basert på en sann historie opp og gå) og da er det like greit å varme opp med et kvarters samtale mellom biologen Glen-Petter Sætre og meg i P2's Søndagsavisa for et par dager siden.

Religion i vitenskapen er et stort og spennende tema, men handler her om at kreasjonisme og antivitenskap som vaksinemotstand vokser i deler av Europa og mulige grunner til dette.

Hyggelig anledning, men dessverre er selv et kvarters samtale på radio mindre enn et blogginnlegg.

I hvert fall på denne bloggen.

Utenomjordisk artikkel

Så var en ny artikkel i Nemi ute. Temaet er selveste Area 51, kjent og kjært fra filmer og konspirasjonsteorier.

Skal du ikke bli fristet til å kjøpe bladet, advares mot å lese videre.

Diskusjonen om utenomjordisk liv er ikke noe moderne påfunn. For to og et halvt tusen år siden hevdet grekeren Pythagoras at månen var bebodd med større og vakrere planter og dyr enn jorden.

I middelalderen ble det regnet som kjettersk å hevde at Gud ikke kunne skapt andre verdener enn vår. Man leste den innflytelsesrike romerske forfatteren Macrobius som forklarte at jordkloden var en ubetydelig prikk i et enormt univers. Vi hadde grunn til å være ydmyke. Planetene ble sett på som opphøyde plasser og da var det naturlig å tenke at også de hadde liv.

At astronomer etter hvert viste at jorden er en planet på linje med andre, endret ikke noe. Spørsmålet var ikke så mye om det eksisterte liv, som hvordan vi skulle få kontakt.

Et forslag på 1800-tallet var å hogge kilometerstore symboler i skogene i Sibir, slik at Mars- og Venusbeboere kunne vite om liv på jorden.

For drøyt hundre år siden mente astronomer å se kanaler på Mars. Dessverre viste de seg å være høyst jordiske, en blanding av innbilning og dårlig oppløsning på teleskopene.

Det var ikke siste falsk alarm. I Orson Welles hørespill av War of the Worlds dagen før Halloween i 1938 blir New York invadert av marsboere. Med stort talent for sensasjoner drev Welles fortellingen fremover ved nyhetssendinger.

Flere som ikke fikk med seg begynnelsen, rømte byen i panikk, selv om det ikke var riktig så mange som ryktene ville ha det til.

Etter annen verdenskrig suste flere og flere sølvglinsende tallerkener over himmelen, spesielt i ørkenområder i USA.

Også erfarne piloter på passasjerfly gjorde slike observasjoner. Forsvaret fortalte til og med at en ufo styrtet ved en flybase nær Roswell i New Mexico 1947. Det kom stadig flere historier om utenomjordisk aktivitet. Mange pekte mot området i USA som kalles Area 51.

Resten må du til bladet for å lese.

Når Nemi-redaksjonen har trykket dette, viser de helt klart ytringsansvar.

Agurktid for tørrpinner

I en verden med et mangfoldig og endrende trusselbilde, er det én trussel media aldri unnlater å ta hensyn til - agurktid. 

Lurer du på når det er agurktid, finner du ikke svaret i almananakken, men i antall oppslag om sjøorm.

Det genererer alltid klikk og kontanter å formidle uskarpe bilder av noe som ser ut som det rører på seg i vannskorpen. Slike ukjente flytende objekter (som ikke helt tilfeldig også kan forkortes UFO) har det kjennetegn at dess mer usikre vi er på hva vi ser, dess mer sikre er vi på at det er sjøorm.

Og at det synes å være en konkurranse om hvem som kan holde kameraer lengst unna og med mest skjelvende hånd som jeg tidligere har omtalt for et litt tilsvarende flytende fenomen.

Dess flere mobilkameraer i omløp, dess mer mobile bilder.

Dette bildet er dessverre for skarpt til å være av en sjøorm

Denne gangen er det altså vidoen på denne linken som skaper overskrifter. Siden klikk stimulerer redaksjonen til å lete etter flere av de mindre skarpe bildene i skuffen, kan kort gjenfortelles at det ser ut som en (her er det bare å ta seg en ingefærøl på styrten) ... kvist på en stokk som driver gjennom vannet.

Altså et ikke helt uvanlig flytende objekt (noe som ikke forkortes UFO).

Men siden videoen er så dårlig at det ikke er sikkert at det er en kvist, og dette altså er i selveste Loch Ness, må det nevnes som muligens Nessie.

Heldigvis begynner flere journalister å koble. Man innser at sjøormer er godt oppslag, men samtidig at det ser passe dumt ut å slå dem opp, år etter år, uten kritisk refleksjon.

Dermed er det godt at ikke bare objektet, men også redaksjonen, er såpass tørrpinner at rimelig relevante fagfolk får lov til å stikke hodet over vannet.

Og at oppslaget får den lite flatterende overskriften Lykkejegerne gir seg ikke: Nye påstander om sjøorm i Loch Ness. Med underoverskriften "Sannsynligvis en trestokk, sier marinbiolog".

Det er altså bra om du klikker deg inn på dette likevel.

Jon-Arne Sneli er marinbiolog og professor ved biologisk institutt ved NTNU. Han tror objektet på videoen til Collis er en trestokk eller en bit av en gren.

- Det er alltid spennende med videoer av mystiske observasjoner. Det er bare så synd at det alltid er et bilde elle en video tatt på lang avstand og med ganske utydelig fokus, sier Sneli.

Mens det ikke er synd at media begynner å bli såpass skeptiske at de presenterer stadig flere av bløffene om Nessie - med korrekte mellomoverskrifter som Løy i 60 år og noe mindre korrekte som "Største bløffen i det 20. århundre".

Men at det finnes grader av bløff, betyr ikke at bløff ikke er bløff.  

Også her er det lettere antydninger i retning av noe slik uten at Dagbladet eller andre media har fått det med seg. I følge Daily Records er mannen bak videoen ikke ukjent med trær.

Han er rett og slett treplanter.

Tree planter Richard Collis captured this amazing video on his iPhone after he spotted something unusual while driving alongside the loch last week.

Nå kan det være at han er mer vant til å plante til lands enn til vanns. Muligens er han også vant til at trær står rimelig stille, bortsett fra når det blåser. Men det kan umulig være en totalt ny tanke at grener på stokker som flyter i bølger rører på seg, i opptil flere retninger om gangen.

Bevegeligheten blir ikke mindre når de filmes med mobilkamera.

At en skeptiker skriver om slik, viser virkelig at det er agurktid for tørrpinner.

Overskriften på veggen

Overskrifter om Jesus avslører fort underliggende trosforestillinger.

Likevel vil nok ikke alle redaktører tilstå at de hadde støttet at Jesus var Messias og Guds Sønn, hadde det ikke vært for akkurat dette nye funnet som avslører Den Helt Store sensasjonen at han var (her er det bare å feste pute i taket) gift og det med (surprise) ... Maria Magdalena, eller reiste til India eller ikke har eksistert og/eller var buddhist/mystiker/farao/Kong Arthur.

Eller analyserer nøye hvorfor seneste vri er bedre enn snøen  den man promoterte i fjor. 

Den eneste trosforestillingen som ikke avsløres, er at normale historikere er verdt å lytte til.
 
Dermed er det bare å hente popcornbollen og surfe for å se mottakelsen av enda en historie om at Jesus skal ha vært gift med Maria Magdalena og det basert på så klare beviser som en nyfunnen tekst om Jesus.

Eller om en som ligner. Eller man kan få til å ligne. Bare man bytter om på navn og hendelser og slik.

Og som i Ancient Aliens og annen kultarkeologi handler spillet om å stille ledende spørsmål.

Is this proof Jesus married and had two sons? 

At svaret er et rungende nei, synes ikke å streife journalisten eller religionsforskeren Barrie Wilson eller forfatter og filmmaker Simcha Jacobovici som er med på prosjektet.

Det streifer heller ikke journalisten å spørre om dette er bevis for at noen er i ferd med å lansere en bok. Og en ... dokumentar.

Hvordan forholde seg til slike oppslag? Hva bør du, jeg og journalister se etter? Finnes tommelfingerregler som kan hjelpe til noen smuler kritisk refleksjon? Eller er spillet som så ofte klikkgenererende sensasjoner?

På slike ledende spørsmål er det dessverre lett å finne svar.

Men det finnes altså også tommelfingerregler.

Den første regelen er å se etter hvor gammel teksten er. Er den fra det første eller tidlig i det andre århundre, altså fra en generasjon som kan ha observert Jesus eller møtt noen som har observert ham?

Er teksten fra senere i andre århundre, er det ikke stor grunn for historikere til å bruke den som kilde til noe i første halvdel av første århundre, selv etter vanlige historisk kritiske metoder.

Er den fra tredje eller fjerde århundre, sier den mest om hva noen trodde i tredje eller fjerde århundre.

Når er så teksten vi her snakker om fra?

Den er fra det sjette århundre.

It is based on manuscript found in British Library dating back 1,450 years

Og dette er ikke en ukjent tekst. Fortellingen har vært oversatt og omtalt i artikler og bøker i lang tid. Vi snakker om hundretalls og århundrer. Det kan tenkes mer sensasjonelle nyheter enn et "funn" av denne teksten.

Det hjelper ikke at Barrie Wilson som er det faglige alibiet hevder at den er eldre enn 500-tallet. Det kan alle gjøre for hvilken som helst tekst.

If true, this would make it the greatest revelation into the life of Jesus in nearly 2,000 years. Jacobovici claims the manuscript, which is 29 chapters long, is a 6th century copy of another 1st-century gospel and casts parts of the Bible in a very different light.

Men skal man konkludere med at en tekst faktisk er fra første århundre, kreves gode indisier som kan knytte den til rett tid og miljø. Dette er ofte en ganske tverrfaglig og tildels omstendelig prosess som kan ta noen år.

Her ser vi ikke akkurat gode indisier på en slik prosess.

Dermed er vi over på den andre tommelregelen som handler om man har vært gjennom det faglige nåløyet som heter peer review. Hvordan har andre historikere vurdert tesen? Holder den noenlunde faglig minstemål?

Skal man tjene penger på en sensasjon, må man for all del ikke publisere i fagtidskrifter.

I stedet for å fortelle hvem som er enig, gjelder det å fokusere på hvem som er uenig. Kan man vise til kritikk fra kristne eller kirkelig hold, betyr det at de har noe å skjule. Dess mer motbør, dess mer medvind.

Not surprisingly, the vast majority of Christian historians are not convinced.

Nei, på samme måte som det like lite overrasker at Daily Mail diskret unnlater å si at heller ikke den store majoriteten av andre historikere er overbevist av tesen.

Den tredje tommelfingerregelen er å vurdere om tolkningen krever krumspring eller kodenøkler. Hvor mange hjelpehypoteser må til for at regnestykket skal gå opp?

Kommer man til konklusjonene ved å lese teksten noenlunde rett frem?

Svaret er ikke overraskende nei. Ikke det hele tatt.

Like the fictional The Da Vinci Code, which had its hero scouring works of art for secret, religious messages, the document is in code. According to Jacobovici and Wilson, it tells of Jesus’s marriage through the story of the Old Testament character Joseph and his wife Aseneth.

Den fjerde regelen er å se om teorien er noenlunde fri fra bisarre konklusjoner. Mener man at Jesus egentlig er Maya? Legger man opp til at han egentlig havnet i India? Er noen personer endret på, mer enn godt er?

Dermed er det interessant å se at 

New book 'The Lost Gospel' claims Mary Magdalene was original Virgin Mary

Man blander altså to personer som hittil har vært atskilt til én. I stedet for å koble andre figurer i Bibelen og lande på den gamle tolkningen at Maria var prostituert, blir hun altså jomfru.

Hun går ikke fra å være skjøge til hverdagsmenneske, men fra skjøge til Madonna.

Heller ikke bryllupet var helt hverdagslig.

The new translation, according to Jacobovici and Wilson, records that the Pharaoh of Egypt officiated at the wedding between the couple, saying to Aseneth: ‘Blessed are you by the Lord God of Joseph, because he is the first-born of God, and you will be called the Daughter of God Most High and the bride of Joseph now and for ever.’

Spinnet blir ikke mindre svimlende av storpolitikk og attentater.

Equally intriguingly, Jacobovici and Wilson claim there was a plot to kill Jesus by a love rival 13 years before the Crucifixion.

They say that the manuscript says the Pharaoh’s son wanted to marry Aseneth and planned to kill Joseph and their children, but was foiled by Joseph’s brothers. Jacobovici identifies the man as Roman emperor Tiberius’s adopted son Germanicus, who was in Galilee when Jesus was there.

Hvilket altså er kode for at vi har å gjøre med forfattere som vet hva som selger.

Den femte tommelfingerregelen er å se om forfatterne bygger på en konspirasjonsteori.

Og, ja, og ikke en særlig original heller. Wilson har i en årrekke hevdet at en stor kirkelig konspirasjon har dekket over den egentlige sannheten om Jesus, som i hans How Jesus Became Christian. 

Den noe underlige tesen er at jøden Paulus var antisemitt og mer opptatt av åndelige visjoner enn jødiske tekster. I rake motsetning til Jesu jødiske bror Jakob som altså måte skrives ut av historien skulle den grimme Paulus vinne frem med en ... kristen Jesus.

Mens Wilson som selv har konvertert til jødedommen, selvsagt ikke kan mistenkes for noe ønske om å vinne frem med en heller ortodoks jødisk Jesus.

At Wilson bryter med dagens forskning, inkludert andre jøders, avsløres også når han hevder at kirken, eller altså Paulus, konstruerte en Jesus som passet med alle disse mysteriegudene som døde og stod opp.

Den sjette tommelfingerregelen er å sjekke om forfatterne har konklusjonen ferdig før de starter å gjøre funn - og tolke funnene.

Og det har Wilson svært tydelig. I mange år. I bøker og foredrag. Uten peer review.

Den syvende er å ta tiden på hvor kvikt man hopper fra spørsmål til konklusjoner.

And so, could centuries of Christian teaching be wrong and that Jesus was a husband and father?

Ja, alle kan ta feil. Det er selvsagt mulig at Jesus var gift og hadde barn. Men skal man argumentere for det, trenger man mer enn å kalle noe for koder og deretter konstruere nøkler for å løse dem.
Når dette presenteres tilsynelatende ydmykt, er det egentlig kode for at saken er løst.

There are many, many more pieces of the jigsaw to be put together before this can be proved conclusively.

Uten å nevne at historiefaget i liten grad handler om endelige bevis, men om mer eller mindre rimelige tolkninger av arkeologisk og skriftlig materiale.

I stedet for å diskutere hvilke brikker som må på plass før forfatternes tese kan bli bevist, bør man heller diskutere hvilke brikker vi bør ha for at dette i det hele tatt kan lanseres som en seriøs teori.

For her mangler man samtlige.

Da hjelper det ikke at Barrie Wilson har laget ferdig tegningen brikkene skal pusles inn i. Eller at han skjærer til noen selv.

Skepsis og stråmannsdebatt

Det er verdifullt å møte innvendinger til noe man har tenkt eller skrevet, siden det er mulig å lære noe nytt.

Erfaringen min er likevel at det er langt mellom gullkornene, som i den uendelige Verdidebatt-debatten i fjor eller i enkelte anmeldelser av Svar på tiltale.

Så hadde jeg tenkt at det ikke kunne bli verre, men der tenkte jeg altså feil og lærte noe.

Dette handler mer bestemt om serien "kritiske kommentarer" som starter her på en ateistisk blogg, om Eksisterer Gud?

Det er uvant å se noen gjøre så mye arbeid med å kritisere en bok som man legger så lite arbeid i å gjengi. I stedet for å vise hva boken faktisk sier, baseres mye av kritikken på bloggerens egne tanker om og tro på hva «De kristne tror» i alminnelighet.

Om ikke annet gir den kategorien stråmanndebatter et ansikt.

Ved siden av å bekrefte at ikke alle (eller så mange) er blitt eller fortsetter å være ateister ut fra nøye vurderinger av reelle argumenter. Selv om det nok ikke bare ateister som kan være der.

Det er en underlig opplevelse når noen avviser det jeg står for med den begrunnelse at de ikke kan godta noe jeg ikke står for. Den blir ikke mindre underlig når den fremføres av en som hevder han har som ideal å argumentere ut fra funn og fakta - og ikke fra tro.

Ellers går debatten om boken i Skepsis-forumet, ikke på bloggen jeg lenket til.

Det er bare å melde seg på, men flott om du viser at du har lest mer av boken enn innholdsfortegnelsen.

Lama og annet hårete

Som lovet under omtalen av Skorpionen, er neste dyr tema lama.

Dette er altså en del av serien om dem som forteller den egentlige historien om Jesus. Altså de som må lage seg sine egne kilder og/eller tolke eksisterende på ecstacy for å få historien til å gå opp.

Og vi snakker ikke bare om Jesus som lama, men som superlama.

Det er den italienske filosofen Carlo A. Martigli som står bak boken som så langt ikke finnes på norsk, men på dansk som Kætteren. Handlingen er lagt til Firenze som slike bøker for tiden må innom, i en slags fortsettelse av Den sidste vogter om renessansefilosofen Giovanni Picco della Mirandola (1463-1494).

Mens vi i forrige bok møtte Mediciene, er det nå borget for Borgiaene.

Når boken kun er en slags fortsettelse, er det fordi Mirandola altså er død. Men det hindrer ikke Martigli fra å piske en rekke døde hester, slik Helle Hellmann beskrev i Politiken i fjor.

I 'Kætteren' fortsætter han efter dennes død, stadig i Firenze i 1497, hvor præsten Girolamo Sovonarola har indført et asketisk diktatur. Medicierne er fordrevet. Men de pønser på comeback. Imens drager en munk fra Tibet mod Italien med sin kvindelige protege, der er det levende vidnesbyrd om ... ja, heri ligger just historiens nøgle.

Man ser ikke forgæves efter tempelridderne, de dukker op på side 81. Således holder Martigli sig inden for den form, der karakteriserer denne type 'historisk' religionsspænding: frelserhåb, magtbegær, tempelriddere, hemmeligheder, flugt hid og did og mange personer, der ikke er meget andet end papfigurer, og som hældes på med en skovl.

Det hele handler om å forene jødedom, kristendom og islam, en kamp som får støtte fra en litt uventet retning som man ikke skulle tro stod for noen av delene.

Selv om det altså er slik i dag som på Chestertons tid, at alle religioner egentlig er like, særlig buddhismen.

Dermed kan munken Ada Ta som tidligere hadde sendt den gode Mirandola en hemmelig dagbok fra årene Jesus var i Tibet, ta veien mot Firenze. Siden dette er en roman reiser han ikke alene, men sammen med hans mer enn lettere billedskjønne adoptivdatter.

Siden vi altså har tilgang på dagboken, kan vi vite mangt som har gått historikere hus forbi.

Kernen i bogen er Jesu 'tabte år', fra han er 12 år, til han dukker op som menneskefiskeren. Han bortføres efter uddrivelsen af kræmmerne i templet til slaveri, men klarer sig gennem trængslerne og bliver i fjerne egne en ophøjet sjæl, der overkommer sin skæbne på måder, man ikke just genkender fra kristendommen. 

Dette er guttebok for esoterikere. Dette er Fantomet som New Age. Selv om budskapet minner om mange kanaliseringer, kaller man heldigvis en roman for en roman.

Budskabet er, at alle religioner er én, godt krydret med sørøvere, besøg hos sultanen i Istanbul og diverse vissevasse. Der er vist salg i denne type bøger ligesom i myterne, den formidler.

For mig er det hverken spændende eller spirituelt; jeg ville til hver en tid hellere læse en historisk roman af f.eks. Hillary Mantel, men sådan er vi jo så forskellige.

Så kan man sikkert diskutere hvor spennende eller spirituell boken er. Mye vil nok avhenge av ståsted og alder.

Og enda mer av hva man kan om ståsteder og tidsaldere.

Sensasjon: Damp kan dannes

Noen av oss har skrevet om chemtrails før, altså troen på at avgasser og kondensstriper fra fly egentlig er ... myndighetene som sprer stoffer som hjernevasker og kontrollerer oss.

Dermed en aldri så liten oppfølging når nettsteder og facebook nå sprer det tilsynelatende avslørende budskapet at en pilot glemte å skru av chemtrailknappen da flyet skulle lande.

Om ikke annet blir nok amerikanske advokater glad for utspillet. Mens rettsvesenet ellers ser seg om etter store nok søppelbøtter.

A pilot of a commercial airliner made a mistake that irrefutably PROVES the existence of “CHEMTRAILS” — by forgetting to turn them off before he landed!  We have video of the plane landing while still spraying CHEMTRAILS as it hits the runway.  This is the first empirical evidence to back-up claims made people, smeared as “conspiracy-theorists,” who claimed airlines are being used by government to spray aerosols into the air without the knowledge or consent of the people being sprayed.  With proof like this, the public now has legal standing to file lawsuits, utilize subpoenas and force discovery of evidence. 

Hva som foregår? Sånn litt egentlig? Sånn uten nøttete tolkninger av det knekkebrødsprø slaget?
Rett og slett normal dannelse av luftvirvler og damp fra noe såpass stort og raskt som et fly, spesielt tydelig ved høy luftfuktighet som på den tåkelagte flyplassen i videoen linket til over.

Skulle man ta mot til seg og se etter (og det finnes mange eksempler på dette), er det ikke akkurat vanskelig å se at det ikke kommer noe ut av flyet. Stripene dannes på utsiden fordi flyet påvirker temperatur og trykk til en form for hyperkondensering som følger luftvirvlene flyet skaper.

Det finnes en bra presentasjon, med bilder av dette her (dels hentet fra dem i linken i forrige avsnitt). 

Fra Steven Morris Aviation på Flickr.

Man trenger ikke lorgnett eller lupe for å se at dette ikke kommer fra store tanker eller dyser, men fra omtrent hvor som helst på flyet, fra foran på vingene til bakerst på haleroret. Stripene følger ikke av pilotens rutiner eller glemsel, men av lover for lufttrykk og kondensering.

Like lovmessig som tåkedannelsen fra konspirasjonssider på nettet.

Konemishandling

Som kjent er påsken tradisjonenes høytid. Dermed gjør det alltid like godt å møte mediatradisjonene om at påske ikke er påske (men Eostre eller ... Ishtar, må vite).

Når man da ikke understreker at den handler om Jesus, eller mer bestemt om hvorfor Jesus ikke er slik som vi kan finne ham i Det nye testamentet.

I stedet for å trekke frem de uten sammenligning beste historiske kildene, gjelder det å finne noen kilder som er så nye at de er uten historisk verdi. 200 år yngre (som Judas-evangeliet som Skavlan i beste sendetid i 2006 lurte på om burde inn i Bibelen), eller 6-700 år (som Koranen) eller 800 år (som denne på forsiden av Dagbladet i fjor).

Denne som har gjenoppstått denne påsken er altså historien om papyruset med en tekst der Jesus snakker om sin kone, som mye omtalt i media for et par år siden.

Mens det dengang ble avslørt at teksten etter alt å dømme var en forfalskning, kan NRK Viten nå slå fast at Papyrusbiten som nevner at Jesus har en kone skal være autentisk.

Eller ekte som det står på forsiden av NRK.no.

Noe som forøvrig synes å stemme. For papyrusbiten. At den altså ikke er en moderne forfalskning, men stammer fra 700-tallet eller noe slik.

Mens leserne vil tro av overskrift og ingress at dette er en ekte tekst om Jesus fra det første århundre.

Så er det altså et helt annet spørsmål om teksten på biten er autentisk og hva i all verden det i såfall måtte bety.

For det Harvard-professoren Karen King som fremmer funnet i beste fall kan håpe på, er altså ikke en til nå ukjent tekst fra det første århundret, på linje med Det nye testamentet. Det er heller ikke en tekst fra det andre eller tredje århundre på linje med de eldste gnostiske evangeliene. Eller en tekst fra det syvende, som Koranen.

I stedet er det altså en papyrusbit fra starten av vikingtiden. 

Ved hjelp av karbondatering har forskergruppa konkludert med at papyrusbiten skriver seg tilbake til det åttende århundre. Det er 400 år senere enn King opprinnelig anslo, men fortsatt bevis på at det ikke er noen moderne forfalskning.

Som Christian Askeland skriver, er det ellers interessant å se at det er to hoveddateringer av kone-fragmentet (GJW - Gospel of Jesus Wife), sammenlignet med hvordan de daterer et funn av et annet middelalderfragment.

	GJohn	GJW
Harvard	640–800 CE	650–870 CE
Arizona	680–880 CE	410–200 BCE

Hadde Arizona-dateringen stemt, ville nok flere enn forskere mistenkt at Kone-evangeliet var en bløff.
 
Uansett er dateringen av en papyrusbit noe annet enn dateringen av en tekst. Det er likevel flott at King understreker at teksten ikke handler om Jesus.

King presiserer at hun uansett ikke oppfatter dette som et bevis på at Jesus faktisk var gift.

Jesu kones evangelium ble skrevet mye senere enn evangeliene i det nye testamentet, og der nevnes ikke en eventuell kone i det hele tatt. 

Men noe må den jo handle om, noe King er opptatt av. Og når man kjenner hennes andre verker, kan man jo alltid spørre om vel så mye dreier seg om politiske ønsker, som papyrusforskning.

Siden teksten ikke forteller oss noe om Jesus, må den altså ha en annen verdi, siden den nevner Jesus.

– Jeg håper uansett at vi nå kan si oss ferdige med forfalskning-diskusjonen og gå over til å snakke om hva dette kan fortelle oss om kristendommens historie, sier hun ifølge Boston Globe. Karen King skjønner ikke hvorfor mange reagerer så sterkt på at Jesus kan ha vært gift.

Vel, det er ikke utenkelig at noe av grunnen er at det bryter med tradisjonen Jesus stod i (og som vi finner paralleller til blant essenere), og det verken er historisk belegg eller tradisjoner for det før mangfoldige århundrer senere.

Muligens ikke før alternativbevegelsen på 1800-tallet, siden denne teksten altså er tvilsom.

Likevel bruker altså King dette politisk.

Hun sier at teksten på papyrusbiten sier noe om at mødre og hustruer kunne være Jesu disipler.

– Dette var omdiskutert i tidlig kristendom, i og med at sølibat og jomfruelighet ble høyt verdsatt.

Siden hvem som kunne være Jesu disipler heller ikke kan avgjøres ut fra tekster fra det åttende århundre, er det underlig hvorfor King nevner dette her. Det må da holde å lese Det nye testamentet som viser at kvinner kunne være disipler, muligens inkludert mødre og hustruer.

Ellers er det interessant er at King antyder at det hun ser som et tekstfragment fra 700-tallet kan stamme fra en gresk original som igjen kan stamme fra 100-tallet. Det er selvsagt ingen naturlov som sier at det ikke kan være slik, men det er - for å si det forsiktig - ikke akkurat en nødvendig slutning.

Om ikke annet gjør denne type antydninger det uklart hvorfor King ellers synes å nøle med å ta funn av papyrusbiter fra 100-tallet med tekster fra Det nye testamentet, som tegn på at disse tekstene kunne ha eksistert i det første århundret, altså under hundre år tidligere.

Hva NRK Viten og atskilige andre media unnlater å nevne er at det altså ikke er dateringen av papyrusbiten eller analyser av blekket, som er grunnen til at andre forskere ser dette som en forfalskning.

I stedet er grunnen at teksten synes å bygge mer enn lettere direkte på nyere utgaver av Thomas-evangeliet, slik Frank Watson ved universitetet i Durham trakk frem i 2012 (litt mer tekniske tips til forfalskninger finnes her). 

The text has been constructed out of small pieces  – words or phrases – culled from the Coptic Gospel of Thomas (GTh), especially Sayings 30, 45, 101 and 114, and set in new contexts. 
...
The author has used a kind of “collage” technique to assemble the items selected from Thomas into a new composition. While this is a very unlikely way for an ancient author to compose a text, it’s what might be expected of a modern forger with limited facility in the Coptic language.

Sammentreffene blir ikke mindre mistenkelige av plasseringen på fragmentet. Den som står bak teksten synes forbløffende kjent med plasseringen av skrifttegn per linje på det eneste funnet vi har av det koptiske Thomas-evangeliet. Siden datidens manuskripter var høyst forskjellige i antall tegn per linje, er det ... interessant at Kone-evangeliet passer helt med det man kan finne i en moderne bokutgave som gjengir dette evangeliet linje for linje.

Furthermore, I pointed out that the very first line of the fragment begins in the middle of a word, at exactly the same place as in the equivalent passage in the one surviving Gospel of Thomas manuscript. And line 1 ends with the same ending as the following line in Thomas.

This is quite a coincidence, and it suggests that the author of [the Jesus’ wife fragment] may have drawn his Thomas material from a modern printed edition.

Dermed kan tenkes vanskeligere konklusjoner.

Fragmentet kan ikke være fra et gresk skrift fra det andre århundre, siden det er basert på et funn av et koptisk skrift fra det tredje århundre. Det er videre tvilsomt om det er fra antikken eller middelalderen i det hele tatt, siden det er basert på gjenbruk av fraser i beste postmoderne cut and paste-stil.

Langt mer taler altså for en moderne forfalskning fra etter 1956 da Thomas-evangeliet ble offentliggjort.

Man skal i det hele tatt ha atskillig godvilje for ikke å datere det til etter Da Vinci-koden.

Skal vi først bruke kan-metoden, krever det ikke mange studiepoeng i psykologi eller markedsføring til å tenke at noen ... kan ha latt seg friste av salgstall, medieomtale og kjepphester til å finne frem sot, penn og papyrus.

Men enten det er fra syvende eller tjueførste århundret, forteller det oss altså like lite om Jesus.

Forsvinnende logikk

Siden det nærmer seg påske, er det på tide å finne gode påsketekster.

Denne gang handler det om Dag Øistein Endsjø som skriver om Når noen blir sporløst borte, som personer og passasjerfly.

Flight MH370 har forsvunnet sporløst, mens det oppstår stadig nye teorier om hva som har skjedd. Tidligere har mennesker som har blitt borte, skapt forestillinger som har totalt forvandlet vår virkelighet.

Hva er da mer nærliggende enn å trekke inn Jesu oppstandelse?

For nesten to tusen år siden forandret en enkel forsvinning verdenshistorien. Etter at et par kvinner hadde gått til graven til sin tidligere mester og funnet den tom, oppsto raskt beretninger fra ulike mennesker om at de hadde sett ham gjenoppstått. Disse forestillingene om at det forsvunne liket av Jesus egentlig innebar at han var våknet opp igjen, fysisk udødelig, ble jo som kjent utgangspunkt for kristendommen og forandret verden fullstendig. 

Her er det ikke vanskelig å være enig. At man fant Jesu grav tom, inngår i en argumentasjon for Jesu oppstandelse. Noen har til og med gjort dette noen smuler utførlig i bokform.

Men hva i all verden har dette å gjøre med fly og andre forsvinninger?

Men overbevisningen om hvordan Jesus’ tomme grav egentlig innebar at han var blitt en mektig og udødelig skikkelse, hørte også sammen med utbredte forestillingen i hans samtid. At noen som forsvant sporløst, var ført bort av gudene til en evig tilværelse et annet sted var noe som hadde skjedd igjen og igjen ifølge hellenistisk tradisjon. 

Nå kan det alltid diskuteres hvor utbredt dette var, men enten det kan telles i dusin eller gross bør det nok ringe en bjelle eller et tylft, siden konsekvensen ikke var lik. For hvor mange av disse forsvinningene har "skapt forestillinger som har totalt forvandlet vår virkelighet"?

Det gjelder i hvert fall ingen av eksemplene Endsjø trekker frem, som spøkelsesskipet Den flyvende hollender eller Israels tapte stammer.

Og heller ikke dem som var "akkurat som Jesus".

Flere som forsvant på havet, ble angivelig forvandlet til sjøguder; andre forsvunne var blitt bortført til Olympen selv. Folk ble udødelige idet de forsvant fra lukkede rom og sine egne begravelser, og enkelte av dem kom for en kort tid også tilbake – akkurat som Jesus – for å formidle noen guddommelige sannheter til folk flest.

At de som var akkurat som Jesus ikke var helt som Jesus, antyder nok at ett og annet, for ikke å si et tredje og et fjerde, var forskjellig.

Det samme gjelder når Endsjø låner øre til den romerske satirikeren Lukian. 

Den satiriske retorikeren Lukian gjorde et eksperiment etter at han hadde sett en berømt vismann hive seg på et stort bål og bli oppslukt av flammene. Mens han gikk bort fra det hele, sa han til tilfeldige mennesker at han akkurat hadde sett en gribb stige opp av flammene idet den erklærte: «Jeg er ferdig med jorden, nå farer jeg til Olympen». Effekten lot ikke vente på seg etter som folk begynte å snakke om dette. Snart møtte han andre som faktisk mente de hadde sett gribben han selv hadde funnet på. Litt etter det igjen, traff han mennesker som mente å ha møtt den gjenoppståtte vismannen i sin opprinnelig form, udødeliggjort og klokere enn noensinne. Ved å spille på de tradisjonelle forestillingene, skapte Lukian slik en ny myte der og da.

Nå kunne man si mye om Lukians (125-180) fortelling (spesielt fra vers 38 og utover), men å si at han skapte en ny myte der og da er nok noe i overkant. Selv om han altså som så mange i historien kan ha slått i en skrøne som noen trodde på en stund.

For det første er denne "myten" ikke omtalt andre steder enn hos Lukian selv. Dermed kan vi ikke vite om han diktet opp en morsom historie da han skrev dette, omtrent som en satiriker, om han overdrev hva som skjedde eller om historien var sånn noenlunde sann.

Videre forteller Lukian ikke om mange han møter som mente å ha sett en "gjenoppstanden" vismann,  han nevner kun én. Og denne sier ikke at Proteus virket "klokere enn noensinne", hvis man da ikke mener å kunne tolke det av at han vandret muntert omkring (vers 40).

On my return to the festival, I came upon a grey-haired man whose face, I assure you, inspired confidence in addition to his beard and his general air of consequence, telling all about Proteus, and how, since his cremation, he had beheld him in white raiment a little while ago, and had just now left him walking about cheerfully in the Portico of the Seven Voices, wearing a garland of wild olive. Then on top of it all, he put the vulture, swearing that he himself had seen it flying up out of the pyre, when I myself had just previously let it fly to ridicule fools and dullards.

Når dette uansett ikke skapte forestillinger "som har totalt forvandlet vår virkelighet", er det fordi det i så stor grad passet med deres mytologiske forestillinger.

Det var en vanlig forestilling at døde havnet hos gudene på Olympen eller i dødsriket Hades. At noen av de førstnevnte kunne vise seg som en gud iført laurbærkrans, sjokkerte ingen.

I seg selv førte dette verken til oppstyr eller forfølgelser, selv om noen satirikere kunne latterliggjøre det når de selv hadde æren for skrønen.

Hadde ikke kristen tro brutt med denne type forestillinger, ville ikke Jesu oppstandelse totalt forvandlet vår virkelighet. Hadde det vært vanlige forestillinger, ville de ikke blitt tatt som uvanlige.

I stedet for å synge den samme gamle kulturelle visa, lærte man altså en gammel kultur å trave.

Så kan legges til at denne fortellingen fra den ikke akkurat kristenvennlige satirikeren Lukian noen ganger løftes frem i spørsmålet om Jesus har eksistert. Mens Lukian som Kelsos og andre ikke legger noe i mellom når de omtaler det de oppfatter som stakkarslige, godtroende og lettlurte kristne, viser de ikke den minste antydning av tvil på at Jesus har eksistert.

The poor wretches have convinced themselves, first and foremost, that they are going to be immortal and live for all time, in consequence of which they despise death and even willingly give themselves into custody; most of them. Furthermore, their first lawgiver persuaded them that they are all brothers of one another after they have transgressed once, for all by denying the Greek gods and by worshipping that crucified sophist himself and living under his laws.

I stedet for å avvise kristnes tro på at Jesus har eksistert som enda et eksempel på deres lettlurthet, bekrefter Lukian Det nye testamentet. Han forteller at de kristne tror på evig liv, så seg selv som brødre som skulle gi seg selv for hverandre, at de avsverget gudene og fulgte og tilba den Jesus som ble korsfestet.

Ikke enkelt å finne en mer sentral påsketekst.

Kanaliseringskabalen

Siden ... sensasjonen er et faktum, altså at noen (og her er det bare å feste puter i taket) kan røpe at Maria Magdalene hadde et seksuelt forhold til Jesus, kan det være greit å si litt om hvilket forhold jeg har til kanalisering.

Bakgrunnen er altså at "Dag Solstads tidligere forlagsredaktør Anne Gjeitanger" nå gir ut "en bok som hun sier er en kanalisering fra Maria Magdalena".

Hun tror - eller i hvert fall påstår at hun tror - at hun mottar budskap fra døde. Etter spiritistsvindelen som startet på 1800-tallet lå denne tradisjonen død i noen tiår, men kom tilbake for alfor på 1980-tallet. I Norge blant annet kjent fra Bente Müllers bøker.

I dette forenes flere tradisjoner.

For det første altså kanaliseringen. Som strekker seg fra budskap fra ånder og guder, via romvesner som ønsker å bli kjendiser, til budskap fra ekte kjendiser som er på den andre siden.

Felles er at budskapene dels mangler evidens, dels kan hevde ting som beviselig er feil, dels er banal feelgoodforkynnelse og ofte har den egentlige historien om Konspirasjonen - eller Kristus.

Kort sagt kan hvem som helst si hva som helst. Kanalisert er kanalisert. Og sier man noe feil eller noe som likevel ikke slår til, er det ikke den som kanaliserer sitt ansvar. Dette er jo fra noen andre.

Som kan ha humor og lure oss litt. Fra Den Andre Siden kan det være mange grunner til å vri på sannheten om planeter på kollisjonskurs, undergang og transformasjon, tidligere liv, og når og hvor de besøkte oss i fortiden med hva slags farge på håret og gresset.

Og siden de som kanaliserer er ... velmente og sier de er ærlige, er det selvsagt ingen grunn til å tvile på dem. Det hadde vært skikkelig usympatisk.

For det andre har vi Maria Magdalena.

Vi snakker altså om et sentralt tema og talerør for ulike typer feminist- og nyåndelige bevegelser siden 1960-tallet. Og som stadig kanaliseres. Det var ikke tilfeldig at Da Vinci-koden på mange måter egentlig handlet om henne.

I likhet med mer enn lettere mangt og meget av TV-programmer, bøker, tegneserier, sanger og i det hele tatt.

For det tredje at hun hadde et seksuelt forhold til Jesus.

Alternative teorier om hvem Jesus egentlig var (Essener? Farao? Buddhist? Maya? Superstar? Gnostiker? Romersk agent? Kong Arthur?) er uenige om så mangt, men rørende enig om at han var gift med Maria Magdalena, eller hennes hemmelige elsker.

For det fjerde ønsket om å dekke behov - og spre budskap. Maria Magdalena er et fortreffelig forbilde for kvinner og andre som føler seg utenfor det gode selskap eller har opplevd lidelse og undertrykkelse.

Det blir ikke mindre fortreffelig av at det tilfeldigvis passer akkurat med budbærerens ståsted som gnostiker/buddhist/hindu/feminist/neopaganist/new ager.

Så skader det ikke at det klinger bedre å si at noe er fra Maria Magdalena og Jesus, enn fra Mona og Jens. Eller fra Bapu Asharam og Oberto Airaudi.

Du kan altså ikke vente noen reduksjon i strømmen av kanaler og kanaljer i vannmannens tidsalder.

Selv om du altså først hørte sannheten kanalisert her.

Uvitenhet og andre ufoer

Siden foredraget Med UFOer gjennom historien fra Kjettersk Kjeller 5. mars 2014 forbilledlig er lagt ut av Saltklypa, legger jeg forbilledlig ut link til linken med noen illustrerende illustrasjoner.

Temaet er altså luftige identifikasjoner av uidentifiserte flygende objekter, fra venusianere til Wunderwaffe, fra verdensrommet til Antarktis.

Eller en gjennomgang av sære spekulasjoner om ufoer, fra de første sigarformede ble observert på slutten av 1800-tallet til dagens tallerkner og teser om besøk fra det fjerne Antarktis, eller eventuelt Aldebaran-systemet som man kan nå via et ormehull i jordas indre.

Med inngang ved Nordpolen og utgang altså i sør.

Om ikke annet er det mulig å lære hvor mye et audiovisuelt foredrag er avhengig av det visuelle. Og at det ikke er like enkelt med audio eller rett og slett å snakke logisk og langsomt om alle temaer.

Heller ikke når man står noen decibel halvtvekroket i en krok.

Til gjengjeld legger jeg (forhåpentligvis fortsatt noen smuler forbilledlig) ut noen bilder til forståelse og forlystelse.

Som det til venstre av en ekte "integrert strømkrets" fra 1971, en Intel 4004.

Alle likheter med det kinesiske bronsespeilet til høyre er helt tilfeldige, til tross for den forhenværende hoteleieren og temaparkgründeren Erich von Dänikens tilsiktede påstander om det motsatte.

Hvilket altså ikke er tilfeldig.

Bildet under er sentralt hos Zakaria Sitchin, en annen kultarkeolog som hevder at fortiden har hatt besøk av utenomjordiske som altså i sin jakt etter gode gullgruver genemanipulerte jordboere, og grunnla de eldste sivilisasjoner. 

Det sentrale sporet befinner seg mellom personene til venstre og tolkes av kultarkeologen Sitchin til å være solsystemet.

Men som altså i følge noe så kjipt og kjedelig som arkeologer viser seg å være andre stjerner.

Sitchins sentrale ... bevis på at sumererne visste om alle planetene i solsystemet. 

Dermed er selvsagt eksistensen av en tolvte planet, eller Nibiru som den heter  på fag stammespråket, helt opplagt.

Det hører også med å legge ut link til tekst og tegninger på Nyhetsspeilet om det storslagne og fargerike besøket av de lyshårete  Fra stjernesystemet Mirach til Jotunheimen og Skagerak for 6000 år siden.

For anledningen avrundes det hele med et venusiansk speiderskip som fremstilt av Adamski tidlig på 1950-tallet og en nazi-ufo av Haunebo II-typen.

Avanserte romvesner kan i beste Tardis-stil kamuflere seg i en hønsehuslampe med bordtennisballer.

Mer effektivt med hele skytetårn enn halve bordtennisballer i understellet.

Her er nok ikke likhetene like tilfeldige som med den integrerte kretsen over.