Lurt av læreboken?

Når Lurt av læreboken? nå er kommet fra trykkeriet, er det på tide å si mer om hva jeg har brukt de seneste månedene til. Da kan det gjøres verre grep enn å dele tanker basert på bokens innledning.

Lurt av læreboken?

Vi står overfor store endringer i norsk skole. I hvert fall er det klare ønsker med nye læreplaner, verdier og prinsipper

Muligens ligger det også en kritikk av dagens skole når et mål er at det "elevene og lærlingene lærer skal være relevant".

Med ny teknologi, ny kunnskap og nye utfordringer trenger vi "barn og unge som reflekterer, er kritiske, utforskende og kreative".

Men hvordan kan vi lykkes bedre med det enn i dagens skole - for ikke å si dagens lærebøker?

Noe som presenteres som en løsning er dybdelæring.

Elever skal få anledning til å gå i dybden og på tvers av fag, se sammenhenger og reflektere, enten vi snakker om kunnskap eller om etikk.

Noe vi får håpe og tro en del lærere har drevet med lenge.

Uansett er det en utfordring når det er vanskelig å vite hva som er størst, ambisjonene eller honnørordene.

Og midt i dette arbeider forlag og forfattere med nye lærebøker. Det gir ikke mindre utfordringer.

Den mest grunnleggende er at det som sies faktisk er riktig.

Skal jeg fortsette med selvfølgeligheter, kan også nevnes at lærebøkene må vise tilstrekkelig av sammenhengen (altså denne berømte konteksten), til at elevene ikke misforstår hva som sies.

Fra kjøpsanbefaling til minekart

Opprinnelig var tanken å lage en slags kjøpsanbefaling av lærebøker. Hvilke er så misvisende på sentrale områder at det bør påtales? Hvilke har for mange feil til å anbefales?

Men siden det kommer helt nye lærebøker, er det mer interessant å peke på typiske feil og mangler. Hva sier dagens lærebøker som fremtidens bør unngå? Hvilke perspektiver forvirrer mer enn de forklarer?

Hvilke miner og misvisninger kan få elevene til å gå på grunn?

Resultatet er altså Lurt av læreboken? som kan kjøpes i en nettbutikk nær deg. Boken inneholder en rekke eksempler på alt fra rene feil til påstander som strider med normale faglige konklusjoner. Den viser hvordan ting kan misforstås hvis det tas ut av sammenhengen.

Og gir eksempler på samtidige tekster som kan si det motsatte av hva en del lærebøker hevder. Med spørsmål til refleksjon:

Hvorfor er ikke disse kildene bedre kjent? Kan de bidra til et annet bilde? Vil fremtidige lærebøker endre fremstillingene?

Vil de fortelle om feilene i tidligere bøker - som eksempler på hvor viktig det er med kritisk tenkning?

Tro, tanke og vitenskapshistorie

Målet var å se hva lærebøkene generelt sier om hvor vi kommer fra, spesielt knyttet til kirken og kristen tro, direkte eller indirekte. Har vi en arv? Hva er den?

Kan vi lære av den? Kan vi også være stolte av den - på noen områder?

Dette handler altså ikke spesielt om KRLE. Mye er knyttet til alminnelige historie, ikke minst vitenskapshistorien.

Hvilket lys kaster lærebøkene over ulike perioders tro og tanke? Over antikken og opplysningstiden, middelalderen og moderne tid?

Og hvilket mørke?

Ganske mye.

Elevene møter kort sagt mange underlige påstander.

• Kopernikus la fram en teori om at jorda var rund. Det tok 300 år før kirken godtok dette.
• Hadde noen i middelalderen vitenskapelige spørsmål, henviste kirken til … liturgien.
• Thomas Aquinas' vekt på naturretten var en viktig historisk hendelse i Human-Etisk Forbund.
• KrF ville forby undervisning i evolusjonslæren da Kjell Magne Bondevik var kirke- og undervisningsminister.

Nei, dette er ikke fra kommentarfelt på nettet. Dette er noen av påstandene i læremidler brukt i 2019. I mange er det en sentral sannhet at kirken i middelalderen bekjempet vitenskap og mente at jorden var flat.

Hva gjør misvisende påstander med oss? Med kunnskap? Med holdninger?

Hvor mye sitter i bakhodet hos medelever – eller i media? Og gjør det læremidlene dårlige?

Ikke nødvendigvis.

Selv ellers gode læremidler kan inneholde feil, fra trivielle til tunge. Noen imponerer med klare tekster og gode spørsmål, treffende bilder og støtteressurser som spill og video. Lurt av læreboken? fokuserer imidlertid ikke på hvordan noe formidles, men på hva.

Dermed kan det være mer effekt av feil i gode lærebøker, enn i dårlige.

Likevel er ikke det jeg trekker frem fra gode bøker en kritikk av dem som lærebøker. Kritikken gjelder kun de (noen ganger ytterst få) feilaktige eller forvirrende påstandene man dessverre også kan finne der. 

Dess bedre bøker, dess mer tro har jeg på at forfatterne vil justere i senere utgaver eller i helt nye bøker de arbeider med.

Typiske feil

Hva er typiske feil i hvordan tidsperioder og temaer omtales?

En gjennomgang av noen titalls læremidler viser ikke overraskende et skille mellom grunnskolen og videregående. Førstnevnte har en større tendens til myter og misvisninger. Læremidler for videregående er mer etterrettelige, selv om det finnes feil og man bør diskutere vinklinger - ikke minst effekten av periodeinndelinger.

Vi er alle påvirket av mange slags myter som noen kaller faktoider: Forestillinger som holdes for å være sanne, men som altså er feil.

Vikingene hadde ikke horn på hjelmene. Den kinesiske mur kan ikke sees fra verdensrommet. Bindersen er ikke en norsk oppfinnelse.

Kirken styrte ikke astronomien.

Veien er lang fra historikere til læremidler. Det kan gå generasjoner fra noe er kjent i fagmiljøene til det kommer i lærebøkene. Dermed fortsetter læremidler å gjengi feil, selv om mange har påpekt dem, lenge.

Det er et godt spørsmål hva som skal til for å endre dette. Selv har jeg siden 1990-tallet skrevet om slike feil i bøker og artikler, også på bestilling i både Vårt Land og Humanist. Andre har stått frem i media, ikke minst i lokalaviser. Foreldre og elever har kontaktet forlag med konkrete eksempler på feil.

Det kommer stort sett hyggelige svar om at man skal se på dette, et forlag ba også om forslag til et revidert kapittel.

Deretter fortsetter det meste som før.

Denne boken er ikke skrevet for å sette noen i forlegenhet. Håpet er heller at vi med denne boken kan bidra til bedre læremidler og undervisning, både før og etter at nye læremidler er klare til 2020.

Mer enn trykkfeil

Når vi skal vurdere lærebøker, er det klart at feilene kan være av flere forskjellige kategorier. Derfor har jeg sortert litt. Det er forskjell på trykkfeil og politisk uenighet - og uenighet med fagmiljøer.

Men ikke vanskelig å finne eksempler på alt, i media og populærkultur:

Kategori	Utfordring i lærebøker	Eksempler
Faktafeil	Trykkfeil – opplagte feil	·    Den norske grunnloven ble vedtatt i 1714 ·    Jens Stoltenberg var statsminister for Høyre
	Faktoider – feil som høres riktige ut	·    Kirken hevdet at jorden var flat. ·    Tungen har et smakskart. Søtt smakes på spissen, salt og surt på sidene, bittert bakerst
Vurderings-spørsmål	Stereotypier/stigmatisering	·    Skotter er gjerrige ·    Jenter kan ikke lukeparkere
	Politisk/ideologisk uenighet	·    Lavere arbeidsgiveravgift får flere i arbeid ·    Bedrifter går bedre om staten styrer
	Livssynsmessig uenighet	·    Mormonerkirken er best ·    Himmelen finnes ikke
	I strid med faglige vurderinger	·    Middelalderen var mørk, uten viktig utvikling ·    Opplysningstiden ble drevet frem av ateister

Men lærebøker bør verken ha politisk eller livssynsmessig slagside, eller motstride forskning. De bør like lite være talerør for Høyre som for hinduister.

Dessverre synes det som for få forlag og forfattere drar kjensel på stereotypier og stigmatisering av historiske perioder, antagelig fordi noen perspektiver sitter for fast. 

Og hvordan ting kan oppfattes, hvis man ikke er tydelig nok i formidlingen.

Det er ikke vanskelig å finne eksempler. Her er tre fra kapitlet om kristningen:

Hva lærebøker kan fortelle	Konteksten som ikke er med	Feil konklusjoner elevene kan trekke
Kirken ble mektig som følge av tiende og gaver. Omtale av kirken primært som maktfaktor er en gjenganger i historiebøkene.	Det underkommuniseres at noen for første gang organiserte et vern for de fattige. I Norge gikk 25 prosent av Kirkens inntekt til fattige.	Selv om maktmisbruk selvsagt har skjedd i Kirkens navn, så hører det med til historien at Kirken på en avgjørende måte har preget vår kultur når det gjaldt omsorgen for de svake og «ulønnsomme».
I stor grad gjengir man mindre viktige ting som forbud mot å blote hestekjøtt, samt hvilke straffer den som overtrådte lovene ville få.	Mange lærebøker er tause om forhold som en ny type rettsstat, tettere tilknytning til Europa, slutt på menneskeofringer og vikingtokter, og gradvis avvikling av slaveriet – et godt stykke på vei som følge av kristenretten.	Kristendommen hadde ingen spesiell positiv betydning på veien mot dagens samfunn. Elevene oppfatter at vi stort sett har videreført det gamle samfunnet, eller at kristen tro ødela et godt samfunn.
Noe av det nye var oppmerksomheten på livet etter døden. Livet her og nå blir en mellomstasjon på veien.	Det nevnes ikke at kristningen ga et positivt syn på arbeid og livet her og nå til Guds ære og menneskers beste. Det nevnes sjelden en rekke annet positivt, fra skriftkultur til flerstemt musikk og noter, og lover som fremmet menneskeverd og motvirket fattigdom.	Kristningen var trist fordi man mistet det positive synet på livet. Kristendommen var negativ til livet her og nå. Det viktigste nye med kristendommen var negativt.

Et annet eksempel: Gjentar læremidlene til stadighet at kirken bekjempet kunnskap, skal det lite til for at elever som brenner for vitenskap utvikler et fiendtlig bilde av kristne.

Mange jeg møter har et klart bilde i bakhodet. Vi har gått fra en religiøs og følgelig fornuftsfiendtlig fortid til en opplyst, sekulær nåtid. Når Vesten på noen områder kan oppfattes som bedre enn andre kulturer, er grunnen opplysningstiden. Denne historien er på mange måter modernitetens skapelsesforteling.

Den støttes av myter og forsvares med religiøs iver.

Hva styrer fremstillingene?

Noe skyldes en hypnotiserende dynamikk. Man deler historien i perioder. «Antikken» avløses av «middelalderen» som igjen avløses av «renessansen», «opplysningstiden» og «moderne tid».

Elevene trenger knagger, typiske kjennetegn ved hver periode. Hva har endret seg? Relative forskjeller blåses opp. Nyanser og kontinuitet dempes. Trekk i mange perioder fremheves kun i én.

Resultatet gir seg selv. Formatet styrer plottet.

Middelalderen var mørk og renessansen lys. Forskjellen skyldes mindre gudstro og svakere kirke. Når kirken og troen var tilstrekkelig svekket, kunne opplysningstiden gi oss vitenskap og demokrati.

Derfor er det flott at noen lærebøker er bevisst at overskrifter påvirker. Det gir andre assosiasjoner å kalle perioden fra 500-1500 for Renessansene - i flertall, fra den karolingiske på 7-800-tallet til den italienske på 13-1400-tallet - enn for Middelalderen (ofte underforstått som "den mørke").

Teknologi endrer seg raskere enn teologi. Overskriften Boktrykkerkunsten på perioden 1450-1600 gir andre tanker enn Renessansen.

Å snakke om 1700-tallet etterlater et annet inntrykk enn Opplysningstiden.

Dette betyr langt fra at alt kritisk om kirker eller kristne er feil. Eller at middelalderen (eller altså renessansene) var lys og liberal.

Alle tider har mørke og lyse sider. Det har opplagt skjedd en dramatisk forbedring de seneste par tusen år, enten vi snakker om lover eller legemidler, politisk eller personlig frihet, mat eller menneskerettigheter.

Men historiske kilder gir heller ikke grunnlag for å si at alt dette hele veien har skjedd på tross av kristne impulser.

Kanskje er det noen ganger motsatt? Hva hadde skjedd uten kristne impulser?

Ja, Bibelen og kristen tro har i perioder vært brukt til å konservere uheldige samfunnsformer, for ikke å si legitimere brutale overgrep. Verken den katolske kirken, ortodokse eller protestantiske kirker er hevet over kritikk. Tvert imot er kritikk viktig.

Men det kan også argumenteres for at kristen tro har bidratt med viktig inspirasjon og ressurser til begrunnelse og bevaring av gode verdier - inkludert selvkritikk og vilje til å rette opp feil.

Noe også skolen og lærebokforfattere kan lære av.

Da jorden ble flat - Innledning og første kapittel

Litt tekstreklame i dag, altså er jeg i flytsonen.

Siden innledningen og første kapitel av Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø ligger ute, har du ingen unnskyldning for ikke å lese.

Skulle den gi en smule mersmak eller to, er det mulig å bestille den f.eks. her.

Ga den ikke ga mersmak, kan du alltids kjøpe og sende til en du ikke liker.

Rasjonell religionskritikk?

Som varslet i går,  legger jeg ut noenlunde ubearbeidet notatene jeg forberedte om religionskritikk til opptaket av NRK Verdibørsen som sendes i morgen (torsdag 12.4.), men som sporet av mer enn noen smuler.

Temaet er ikke nytt på denne bloggen, jeg har delt tanker tidligere etter å ha vært invitert til en samtale om det på landsmøtet i Human-Etisk Forbund i 2010.

Kortfattet er poenget at religions- og livssynskritikk er mulig - siden livssynspåstander kan diskuteres rasjonelt - og viktig - siden vi finner dette i mange slags farger og fasonger, med ulike postulater og premisser, praksis og ressurser.

Men idealet er altså at kritikken må være mest mulig informert og minst mulig karikert. 

Sagt på en annen måte er det ikke sikkert at den mest rettferdige beskrivelsen av Arbeiderpartiet finnes hos det jevne medlem av Frp.

Denne gangen handlet det om på fire spørsmål. Siden mine notater var tydelig og prydelig satt opp med punkter og poenger, gjengis svarene upolert.

1: Hvor bommer (de moderne) religionskritikerne?/leser de Bibelen for bokstavelig?

• Mange bommer på så mange områder at kritisk tenkning inkludert kunnskapsbasert kritikk av religionskritikk burde bli et eget kurs på universiteter og høyskoler, gjerne i grunnskolen også.

• Alltid pussig å fremme påstander uten å sjekke med forskning og fagmiljøer - og ikke alltid synes å ane at det finnes noe slik på det de uttaler seg om. Selv om man mener religion er synsing, er det ikke nok å synse tilbake.

• For mange tror alt man trenger er populærvitenskapelige oppsummeringer eller henger seg på noen av stjernene blant utenlandske nyateister - som heller ikke bygger på forskning utenfor egne fagfelt, enten denne er biologi eller IT.

• Mange skjærer alle religioner over én kam.

• Det blir en selvoppfyllende profeti hvis man går for hardt og høyt ut fra hoppkanten i troen på at religiøse er så lite i stand til refleksjon og selvkritikk at det kreves ropert og spark under beltestedet.

• Nesten alle bommer ved å gjengi gamle myter om tro og vitenskap.

• Mange tror dermed fortsatt at Kirken i middelalderen 
• fryktet kunnskap
• hevdet at jorden var flat
• forbød disseksjoner og medisinsk forskning
• ødela antikkens kunnskapsarv 
• ved å brenne det store biblioteket i Alexandria
• forfulgte intenst naturvitere som Bruno 
• drepte Hypatia fordi hun var kvinne og filosof

• Noe er litt unnskyldt siden tøvet også er i grunnskolens lærebøker.

• Mytene og misforståelsene i lærebøkene bør forøvrig være et tema for Verdibørsen.

• Mange tror også at Bibelen ble brukt nærmest som lærebok i naturvitenskap.

• De færreste religionskritikere jeg har møtt ser forskjell på Gud og guder, gudstro avvises som om den alltid skulle handle om tilfeldige naturguder.

• Så lite kjent med seriøse gudsargumenter at man ikke kan gjengi noen (verken på sparket, i facebookkommentarer eller leserinnlegg), og i beste fall fordreier dem, antagelig fordi man tror Gud er en gud.

• Oppfatter teologi som et meningsløst fag (når teologi er mange fag og svært viktig for mange sammenhenger).

• Forstår ikke forskjellen på GT og NT.

2: Om bruken av bibelsitater

• Man forstår ikke at ingen leser Bibelen "bokstavelig" (det er en stråmann), all tekst må tolkes, enten den er i Bibelen eller på en blogg.

• Man forstår ikke at kristne brøt med staten Israels nasjonale og rituelle lover for 2000 år siden, og at heller ikke jøder har fulgt dem et par tusen år.

• Svært selektivt hva man løfter frem og ofte pussig hvordan avsnittene tolkes.
• Som at Jesus skulle ha gått inn for kamp og krig siden han ikke var kommet for å bringe fred, men sverd.
• Som at kristne må følge Det gamle testamentet siden Jesus slår fast «Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle». Altså bare å vedgå at kristne i 2000 år ikke har forstått Bibelen.

• Ja, det finnes rare og rystende vers i Bibelen, men sjelden å møte prinsipiell tenkning i religionskritikken om hvordan vurdere disse historisk, eller etisk 
• Fortoner noen av versene seg annerledes om man tenker konsekvensetikk? 
• Ser man dem i lys av sosialantropologi og knapphetssamfunn? 
• Av behovet for polemikk mot omverdenen, av å sette skrekk røvere og i erobrere?
• Kritiseres de ut fra konsekvensetikk?
• Pliktetikk? 
• Normetikk? 
• I lys av Det nye testamentet? 
• Hva slags etiske prinsipper brukes i kritikken? 
• Hvordan er prinsippene begrunnet? 
• Henger de sammen med kritikerens egen forståelse av virkeligheten?
• Er det mer bærekraft enn at "vi lever tross alt i 2018"?

3: Hvordan skulle en god religionskritikk ha vært?

• Idealet bør være at den er informert og faktabasert, ikke fordreiende og ladet.

• Mindre valgdebatt eller annen emosjonell eller ideologisk begrunnet svartmaling av meningsmotstandere.

• Ikke preget av voldsomme fiendebilder, karikaturer og fremstilling av egne standpunkter som nøytrale selvfølgeligheter.

• Følge Bibelen som i så stor grad er religionskritikk av gudetro, falske profeter og religiøse ledere, makthavere og rike. 
• Skrevet nedenfra, ofte i fortvilelse og polemikk, mot konger, imperiebyggere, utbyttere, overfallsmenn, der Gud fordømmer dem som gjør overgrep mot de svake og fattige.

• Vedgå egne premisser – ingen kritikk kommer fra vakuum
• Kritikk stammer alltid fra et ståsted, uten at den dermed trenger være relativ. 
• Tyngden avhenger av aksepten av ståstedet (fungerer ulikt i ulike perioder, enten den stammer fra Marx eller Freud, sekulærhumanisme eller empirisme, rasjonalisme eller scientisme, buddhisme eller nazisme, veganere eller kannibaler).

• Være villig til å lytte fremfor latterliggjøre.

4: Ateistenes angrep på religion som hundrevis år med ondskap og uforstand – Hvor rettferdig er det?

• Forholder seg ikke til normal vitenskap og historieforskning, som nevnt i svaret på første spørsmål.

• Jeg har skrevet en ganske grundig gjennomgang av hvor mye svar på religionskritikk handler om å forsvare sekulære, allmenne, forskningsbaserte posisjoner.

• Man bommer nesten like mye om man generaliserer all religion, eller samme religion til alle tider.

• Selvsagt har religiøse, for ikke å si kristne, opptrådt idiotisk, begått overgrep og grusomheter. Men så har det da sannelig vært svært mye av det motsatte.

• Skal man uttale seg om historien, hjelper det å være kjent med linjene som gjør at også sekulære norske filosofer forstår hvor mye sekularisme og moralsk likeverd  er produkter av kristen tro.

• Som Edward Grant sier det i God and Reason in the Middle Ages lar Opplysningstiden "seg knapt forestille uten den sentrale rolle som fornuften spilte i senmiddelalderen". 

• Man trenger ikke bare se på historien mellom Norge og Sverige for å forstå at det ikke er nødvendig med religiøse unnskyldninger for å føre krig. 
• Encyclopedia of Wars gjennomgår 1763 kriger og viser at 93% ikke kan tilskrives religion. 
• Death by government konkluderer med at de syv krigene med flest døde ikke er religiøst begrunnet.

Siden Verdibørsen bare skulle vare en halvtime, var det altså ikke behov for flere punkter.

Modernitetens mørke

Man skal ikke snu seg langt for å se hvor fast mytene om middelalderens mørke sitter. Fortellingen er seg selv lik enten man hørte på NRK for en ukes tid siden eller leser nyeste Illustrert Vitenskap.

Hekseprosessene skjedde i en mørk og kunnskapsløs fortid og Kirken dirigerte det hele. Seneste nummer av Illustrert Historie slår allerede på forsiden opp at hekseprosessene skjedde i middelalderen.

Dermed overrasker det ikke at man etter ti minutter i dette NRK-innslaget får vite at heksebrenning i Vardø på 1600-tallet skjedde i en tid der man trodde jorden var flat. Folk helt nede i Vatikanet oppfordret til å fjerne ondskapen fra jorden siden det kun var noen få hundre år til verden gikk under. Dermed ble selv dem som ikke hadde utøvd noen skade på andre, men hadde en direkte overnaturlig evne til å fly, dømt til bål og brann.

Og så måtte man jo beskytte seg siden man var redde for at det var noen som kunne dette.

Det er forståelig at man i et kort innslag - selv om hele programmet er på over 40 minutter - ikke får med seg alle detaljer, nyanser eller historiske forhold. Men det er ikke forståelig at man styrker fordommene om at man dengang trodde jorden var flat og at hekseprosessene nærmest skyldtes direktiver fra Vatikanet. Altså den typiske blandingen av noe så ille og sammenhengende som kunnskapsløshet og katolisisme.

Selv om ingen fagfolk mener dette i dag.

Kunnskapen om at jorden var rund, var helt vanlig og hadde vært det i 2 000 år, slik vi ser av en utstilling på et annet og mer forbilledlig museum i Norge, Slottsfjellmuseet i Tønsberg.

Hekseprosessene var et sammenfall av mange forhold. De foregikk vel så mye i protestantiske som i katolske land.

I reformasjonsjubileeumsåret 2017 hadde det nok kledd norske museer ikke å snakke som om vi hundre år etter Luther fulgte forordninger fra Vatikanet.

På samme måte som det er illustrert historieløshet å legge prosessene til middelalderen eller beskrive dem som typiske for eller et nødvendig resultat av kristen tro. De begynte ikke før halvannet årtusen etter Kristus og foregikk for det meste på 15- og 1600-tallet, med stigende intensitet.

Hekseprosessene er ingen levning fra middelalderen, de er en forsmak på det moderne.

Det bør også være litt tankevekkende at omfanget er svært mye mindre enn hva vi hørte for noen år siden, selv om oppslagene er like store. I stedet for mellom "9 og 30 millioner" og nærmest en klappjakt på kvinner, slik Jens Bjørneboe og feminister forkynte i bøker som har vært pensum for mange siden 1970-tallet, og ikke bare i Pax Leksikon, er de reelle tall én drøy promille av dette, mellom 40 og 50 tusen.

Dermed er ett av temaene historikere diskuterer hvorfor så få ble henrettet i Europa.

Noe som ikke på noen som helst måte betyr at det er grunn til å bagatellisere hva som skjedde.

Like lite som det er grunn til å underslå at de stort sett foregikk i områdene lengst unna kirkelig sentralmakt. Dermed er det ikke lett å finne noen som ble dømt i Roma, men dess lettere i utkantstrøk som Finnmark. I tillegg til at det i perioder var et karrieregrep for nytilsatte lensherrer som ikke helt uventet ønsket mer sentrale jobber.

Når man kommer til dette med redsel, er nok museet mer på sporet. Hekseprosessene er et godt stykke på vei lokale moralpanikker. Og er dermed noe vi finner i alle kulturer, slik Ronald Huttons seneste bok, The Witch, understreker. Spesielt i urotider, når lenge etablerte maktbalanser forskyves og jakten på syndebukker tiltar.

Det bør dermed ikke overraske at vi finner prosesser også i nyere tid - og i dag.

What’s more, it kept – keeps – happening. The rupturing of British rule in India following the rebellion of 1857 precipitated a craze of witchhunts among the local tribes. Likewise, the ending of minority rule in Africa in the 20th century resulted in hundreds of witch-killings, including one particularly terrible frenzy in the Limpopo province of South Africa when 43 people were burned alive. In post-apartheid Soweto, meanwhile, the daily fear of witchcraft had become tremendous by the 1990s, with every older woman at risk of “democratic” justice. By 2012 the terror had spread to the Democratic Republic of the Congo, where 20,000 children were living on the streets of Kinshasa, expelled from their homes on suspicion of witchcraft.

Uavhengig av om de tror jorden er flat eller ikke. 

Den som sover synder

Når den vanlige oppfatningen er at middelalderen var mørk og monoton, er det ikke bare fordi man har sovet i timen. Eller fordi den foregikk ubehagelig lenge før apper og Pokemon.

Grunnen er heller ikke bare mangelfulle skolebøker slik Harald Eia kan fortelle om for KRLE, eller skjev populærvitenskap.

Mye henger nok sammen med troen på at siden vi lever i en så opplyst tid med så raske endringer, og kan mer enn våre foreldre om moter og mobiler, må fortiden ha vært dess mørkere og treigere, dess lenger bak vi kommer.

I hvert fall i middelalderen.

Bare se på teknologiutviklingen. Den begynte da ikke for alvor før opplysningstiden, ikke sant? Og middelalderen var jo styrt av ... Kirken.

Say noe more.

Kan man ikke noe om en historisk periode, er det lett å fremstille den som stillstand. Noe som i og for seg kan stemme sånn noenlunde på eldre steinalder, men dess lenger frem i tid, dess dårligere treffer vi siden målene i høyeste grad er bevegelige.

Dermed er det relativt helbom å lage en film om Romerriket på 300-tallet der soldatene har samme type uniformer som i Asterix. 

På samme måte som det er grunn til å heve atskillige øyenbryn når noen hevder som Yuval Noah Harari i Sapiens: A Brief History of Humankind at en som hadde sovnet for tusen år siden og våknet femhundre år senere, både ville kunne kjenne seg godt igjen og fungere fint. 

Mens en som hadde sovnet for femhundre år siden og våknet i dag, ville fått et lammende sjokk.

Nå motbevises ikke det bare av den britiske TV-serien Catweazle om middelaldertrollmannen som våkner opp i nyere tid, men av hva som faktisk foregikk på disse fem hundre årene.

Troen på en relativt statisk middelalder var ikke uvanlig for drøyt hundre år siden, men det er altså noen generasjoner siden forskere forlot den.

I tillegg er det slik at middelalderen varierte ikke bare i tid, men i rom. Paris i 1017 var ganske annerledes enn Paris i 1217 var ganske annerledes enn Paris i 1417.

Norge og Napoli har aldri vært like i noe år.

Dermed er det forbløffende at en historiker Harari kan få seg til å hevde at perioden var statisk, selv om han har rett i at det har skjedd en dramatisk økning i befolkning og BNP og vi har fått langt bedre krigsskip og hus.

Det betur imidlertid ikke at det knapt var noen endringer i første halvdel av det andre årtusen. Tvert i mot var endringene store og på mange områder så fundamentale at en fra 1500-tallet ville kjent seg bedre igjen fem hundre år senere enn fem hundre år tidligere.

Sagt enda sterkere var utviklingen formidabel i en så lang periode i et så stort geografisk område som det som dekkes av det mer enn lettere meningsløse begrepet "middelalderen". Ikke bare fordi språket mange steder hadde endret seg så dramatisk at det ville vært et sjokk for de fleste, eller fordi utkanter som Norge var gått fra en muntlig til en skriftlig kultur.

Vi snakker om enda mer gjennomgripende endringer. Mange av dem ville vært vanskelige å forstå og enda verre å tilpasse seg over natten, enten den hadde vart i fem eller to hundre år når man våknet i 1517.

For det første var selve tallsystemet endret fra romertall til arabiske tall. Man hadde til og med fått et helt nytt begrep - null - og et helt nytt tallsystem, desimalsystemet.

Man kalkulerte ikke lenger via kulerammer, men på noe merkelig nytt og behagelig billig som ble kalt papir.  

Noe så naturlig og intuitivt som å handle varer og regne priser, var altså blitt kontraintuitivt for en fra 1000-tallet. I likhet med muligheten for å ha med handleliste og oversikt over hva samme typer varer hadde gått for de seneste årene.

Mange hundre år med universiteter hadde satt store spor. Det europeiske tenkesettet var endret på avgjørende måter. Slik historikeren Edward Grant konkluderer med i en lang analyse av universitetshistorien, ville opplysningstiden vært utenkelig uten den rasjonelle tradisjon som ble etablert i Europa i middelalderen.

Titusener av studenter var blitt innpodet de syv frie kunster, inkludert klassisk logikk (og nytutviklinger av denne) og aristotelisk naturfilosofi. Selv om mye ble satt tilbake av Svartedauden i 1349, var antallet studenter tilbake på samme nivå da Copernicus begynte å studere.

I år 1500 var det flere titusen universitetsutdannede i Europa, selv om det tok tid å nå nivået fra før Svartedauden.  

Det skal godt gjøres å finne en fra år 1000 som ikke ville fått mer enn lettere sjokk av en samtale med en student, selvsagt med oppegående unntak som paven.

I samme periode skjedde en muligens enda større revolusjon med innføringen av Romerretten og rettsstaten. Som en artikkel på videnskab.dk understreker, førte det til mer enn at advokatstanden ble en vekstbransje.

Og dette var ikke fordi Romerriket fortsatt bestemte.

Det var dog ikke i antikkens Rom, men i middelalderens Norditalien, at den afgørende retsudvikling og romerrettens betydning for den europæiske idehistorie for alvor tog fat, da man i slutningen af 1000-tallet genopdagede eller genfandt Justinians Digesta. 

Dette førte til oprettelsen af Europas første universitet i Bologna i 1088, i høj grad for netop at studere romerretten og Digesta.

Utviklingen gikk ikke akkurat på tross av Kirkens ønsker. Tvert i mot stod Kirken på mange måter i spissen og sørget for en felles rettstenkning på tvers av stater..

Helt afgørende for den europæiske retstænknings udvikling og romerrettens udbredelse i Europa var således også den kanoniske ret eller kirkeretten, som også blev formuleret i tæt dialog med Justinians lovsamling. 

Kirken, som på dette tidspunkt var en enorm politisk magt over hele Europa, og kirkeretten var således afgørende for romerrettens udbredelse i Europa, både fordi den blev brugt af kirken i forhold til lokale og regionale jurisdiktioner, men også fordi lærde og uddannede folk på dette tidspunkt blev det gennem kirken. 

En central del af deres uddannelse var således både kirkeretten, men også romerretten generelt som en afgørende del af den antikke kulturarv.

Det er ikke tilfeldig at Dante i Den guddommelige komedien gir en jurist en prominent plass i Solens sfære, sammen med naturfilosofer som Thomas Aquinas.

Kanskje burde også arkitekter vært der. En som var vant til kirker fra før år 1000, ville blitt mer enn svimmel av katedralene som nå tårnet seg opp over hele Europa, selv uten å ta turen til toppen.

Ingen arkitektoniske revolusjoner har kommet raskere. Få har vært mer synlige i terrenget. De synliggjør en sjelden dristighet i anvendt geometri og mekanikk, tenkning og tyngdeoverføring.

De vitner om en tid som våget å tenke nytt og ikke bare se bakover til fortiden, et stykke på vei i motsetning til renessansekunsten.

Kirkene antyder atskillig om Kirken.

Den saksiske Hammerton-kirken fra 950.

Katedralen i Chartres fra rundt 1200. 

Blant andre ikke helt bagatellmessige forhold som ble revolusjonert, var handel og økonomi.

En av de viktigste endringene var at Kirken etterhvert hadde legitimert renter. Muligheten til å låne penger satte fart i bankvesenet og betalte seg tilbake også ved utviklingen av en tidlig kapitalisme, spesielt i norditalienske stater.

Hadde man sovet i mange hundre år, ville man strevd mer enn ungdommen i Teenage Boss med å takle økonomien, for ikke å si å finansiere og drive næring og bedrifter.

Mange ville nok også blitt rystet når de hørte lyden av skudd. Få oppfinnelser har vært mer skjellsettende enn kruttet. Og ikke bare fordi man kunne se soldater med geværer og pistoler. Rekkene av kanoner på skip og bymurer var lange. Murer som hadde vært uinntagelige på 1000-tallet, ble nå pulverisert på dager.

Forberedte man seg på krig med pil og bue, fantes verre farer enn å bli lamslått. 

Og ikke nok med det, for å sitere selgerne. Noen og enhver kunne blitt satt ut av å få høre at skulle man drive håndverk, måtte man bli med i et laug. Det krevde å gå lenge i lære, svenneprøver og mesterbrev, slik alle som ha fulgt Anno på NRK er kjent med. Man trenger ikke å ha sovet i fem hundre år for å bli svett ved tanken.

Av enda mer fundamental betydning var boktrykkerkunsten. Det kunne tenkes enklere ting på 1500-tallet enn å leve uten minst én i nærområdet som kunne lese.

Tilgangen på nye og gamle bøker var stor, også fordi papir altså var billig. Mens en pergamentbok på hundre sider krevde mange saueskinn, mye arbeid og kun ville vært tilgjengelig for rikfolk, var en papirbok tilgjengelig for en brøkdel av prisen - inkludert notat- og regnskapsbøker.

Dermed ble det et stort marked ikke bare for Bibelen, men for almanakker. Levde man sånn noenlunde over eksistensminimum, var det stor tilgang på klassisk og moderne litteratur. Og der var det mye som ville forskrekket og begeistret en fra 1000-tallet.

Selv i dag kan vi bli lamslått av skildringene og poesien hos Snorre, Dante, Chaucer, Boccaccio og resten av feltet. For ikke å si av Machiavelli, selv om hans Fyrsten skrevet i 1513 ikke ble gitt ut før 1532.

Og av maleriene. Man skal fortsatt grave dypt for å finne noen som rusler uanfektet forbi en Giotto eller en Botticelli, en Perugino eller en Ghirlandaio, en Bellini eller en Leonardo.

Der var mer enn bøker som ble spredd i helt andre volum enn få hundre år tidligere. Også forholdet til musikken hadde skiftet tone og tempo. Ikke bare ble den flerstemt, den ble også tilgjengelig for flere. Behovet for et strukturert repertoar i kirkemusikken hadde ført til et avansert notesystem for å bevare og dele gammel og ny musikk.

På 1000-tallet måtte man lære stykkene, nå kunne man lese dem.

Heller ikke jordbruket var lett å kjenne igjen. Utviklingen var begynt tidligere, men treåkersystemet var ikke allment utbredt før godt etter år 1000. Jordbruket nord for middelhavet ble revolusjonert ved å pløye og så korn etter bestemte regler med én type på en tredel av jordene og en annen type på en annen tredel, mens resten av jordene lå upløyd. Hvert år byttet man på hvordan jordene ble brukt. 

Dermed lå bare tredjeparten av jordene ubrukte hvert år, mot tidligere halvparten. Dette ga en velstandsutvikling som først og fremst ga seg uttrykk i økt befolkning.

En annen og vel så stor revolusjon i jordbruket var innføringen av bogtreet, en ny kragesele til hester slik at de kunne trekke tunge ploger uten å bli kvalt. Mens man før måtte bruke langsomme okser eller hester som knapt kunne trekke 250 kilo, gikk nå 1000 kilo greit.

At både stigbøyler og hestesko var blitt allment utbredt gjennom middelalderen, gjorde alt fra krig til transport til noe helt annet. Uten dette satt man med svært dårlige kort på hånden.

Var man ikke kjent med nye redskaper som harv og vendeplogen, ville en bonde fra år tusen ikke bare bli litt lamslått, men rett og slett ikke overlevd lenge i år 1500.

På mange måter snakker vi om mer enn en triviell teknologisk og industriell revolusjon på 1100-tallet, med munkeordener som Cistercienserne i spissen.

Dette er knyttet til en studie flere enn Kjetil Wiedswang i Dagens Næringsliv bør lese, etter at han for noen dager siden hevdet at

Sekularisering er det som skjer når bonden slutter å be om godt vær og i stedet investerer i et overrislingsanlegg.

I såfall har Europa vært sekularisert siden middelalderen.

Dette er også et sentralt poeng i studien Religious Orders and Growth through Cultural Change fra universitetet i København:

The emphasis on hard work and thrift made the Cistercians entrepreneurial and ultimately very successful economically (Baumol 1990). They contributed much as agriculturists and as horse and cattle breeders. Their major contribution was the introduction of the grange system, whereby land was held in compact blocks, in contrast to the usual fragmented and unenclosed village holdings (Donkin 1963). Another contribution seems to have been advanced irrigation techniques, thus predating Rowland Vaughan’s famous popularization of these methods by centuries. Moreover, their high level of agricultural technology was matched by their industrial technology. Every monastery had a model factory, often as large as the church, with waterpower to drive the machinery (Gimpel 1976). This power was used for crushing wheat, sieving flour, fulling cloth and tanning (Baumol 1990). The Cistercians are also known to have been skilled metallurgists (Gimpel 1976).

I motsetning til hva man kan lese i populærvitenskap var ny teknologi noe Kirken langt fra bekjempet, men aktivt støttet. Dette fremgår også av ganske så tydelig kirkelige bøker som Utrecht-psalteret, fra så tidlig som 800-tallet.

Cistercienserklostrene var anlagt ved kanaler som var bygget over hele området. Dermed hadde man ikke bare tilgang på rennende vann og mulighet til å bli kvitt avfall, man drev møller og kunne skjære planker, smi og lage olivenolje.

Utviklingen av vannledninger var formidabel. Mange steder var anleggene bedre på landet på 1500-tallet enn i byene på 1800-tallet, spesielt der klostrene var konfiskert og avviklet, slik at kunnskapen forsvant.

Klostrene fungerte kort sagt som fabrikker med avgjørende betydning for økonomi og befolkningsvekst.

Og her var altså utbredelsen av vannmøllen som nærmest eksploderte på 1000-tallet viktig. Både kongen og kirken så dette som så avgjørende at store jordeiere, byer og klostere ble pålagt å ta dem i bruk.

Ved ulike typer tannhjul og kraftoverføringer kunne man dreie og male, sage og hamre, trekke og rulle. Resultatet var effektiv produksjon av alt fra planker til papir, tøystykker og samt knusing av malm og bearbeiding av metall.

Det ville kort sagt krevd atskillig bearbeiding for å få en fra tidlig på tusentallet å forholde seg til all denne nymotens teknologien.

I 1086 var det seks tusen møller, bare i England, tre hundre år senere var antallet mer enn doblet. I 1250 hadde de aller fleste landsbyer, små som store over hele landet, minst én.

Tabellen under viser omfanget av nye mølletyper (mine oversettelser, tallene er basert på en oppsummering fra 2005) som ble utviklet eller importert fra andre kulturområder gjennom hele middelalderen, selv om ikke alle nådde Norge.

Mølletype	Tidligste funn	Fra
Maltmølle	770	Frankrike
Valkemølle	1080	Frankrike
Fargemølle	c. 1134	Frankrike
Smiemølle	c. 1200	England, Frankrike
Slipemølle	1203	Frankrike
Hampmølle	1209	Frankrike
Papirmølle	1238, 1273	Xativa, Spania
Belgmølle	1269, 1283	Ungarn, Frankrike
Sagmølle	c. 1300	Frankrike
Malmknusemølle	1317	Tyskland
Smelteovnsmølle	1384	Frankrike
Kappe- og skjæremølle	1443	Frankrike

Selv en enkel beskrivelse av mølleutviklingen mellom år 1000 og 1500 kan altså lamslå i dag.

Og vi snakker altså ikke bare om vannmøller. Siden det ble svært trangt langs elvene tok man også i bruk vindmøller og tidevannsmøller. Besøkende i en europeisk havn mot slutten av middelalderen så knapt land for alle møllene.

På 1400-tallet var europeiske havner ikke bare kringsatt av fiender. 

På de samme havnene var også skipsfarten og båtene av en helt annen type enn på 1000-tallet. Utviklingen av dype kjøler, trekantseil og magnetiske kompass gjorde skip til så komplisert teknologi at besøkende fra tidligere århundrer hadde gnidd seg i øynene og kullseilt.

Hvis de da i det hele tatt kunnet se noe. Heldigvis hadde man på 1200-tallet fått tilstrekklig optisk kunnskap til å finne opp briller. Man se tydelig på avstand. Man kunne lese bøker selv om man var langt opp i årene.

Det ble ikke bare enklere å styre skip, men å tilegne seg kunnskap selv om man var passert førti.

Sammen med boktrykkerkunsten hadde linseteknologien stor betydning for utviklingen og spredningen av vitenskap og teknologi, ikke minst for tempoet. Den la også grunnlaget for den senere oppfinnelsen av teleskopet og mikroskopet.

Utviklingen tikket ikke langsomere av at man kunne følge tiden på mekaniske klokker, noen så avanserte at de overgikk alt som var utviklet av tidligere teknologi.

Kanskje er den Richard fra Wallingford laget for St Albans-katedralen rundt 1330 mest imponerende. Uret kunne ikke bare vise tiden, men solens posisjon, formørkelser og månefaser, plasseringen av stjernene og planetene, samt det lokale tidevannet.

Astronomiske klokker som den fra 1410 på torget i Praha, med lyd og bevegelser, ville fått en fra 1017 til å kvekke på høyde med når Marty angripes med holohaien i Tilbake til fremtiden.

Man skal lete lenge for å finne en som ikke ville blitt lamslått mer enn en håndfull ganger etter å ha våknet i 1517 fra fem hundre års søvn.

Hva så med en som våkner i 2017 etter like lang søvn?

Ja, det ville være mange grunner til å bli satt ut. Det har skjedd mye etter at oppfinnelsen av klokken, teleskopet og mikroskopet ga helt andre muligheter for å utforske naturen både på og utenfor jordkloden, både makrokosmos og mikroskosmos.

Det samme gjelder for teknologi. Bil og fly ville utvilsomt vært overveldende, selv om munken Eilmer av Malmesbury prøvde seg på glideflygning på 1100-tallet og Roger Bacon på oppfordring fra pave Klemens IV i 1268 delte sine tanker om en fremtid med selvdrevne fly, biler og skip.

Man trenger uansett ikke å komme fra langt tilbake i tiden for å bli sjokkert. Radio og TV, mobiler og nettbrett ville gitt like mye bakoversveis for en fra 1517 som en fra 1817.

Mens en fra 1817 nok ville blitt mer satt ut av bekledning og mangel på bluferdighet enn en fra 1517, midt i perioden der moten synliggjorde det mannlige kjønnsorgan fullt på høyde med mange metal-stjerner de seneste tiårene.

Også annet ville vært gjenkjennelig. Mange språk har endret seg mindre de seneste fem hundre år enn fra fem hundre år før det igjen. Utenrikspolitisk er igjen tyrkerne i overskriftene. Man ser igjen østover mot invasjoner og innovasjoner.

Fortsatt bruker pistoler og geværer krutt.

Rettsvesenet er ikke grunnleggende endret. Vi leser stadig bøker, selv om andelen på papir minker. Og i den grad noen fortsatt kan regne, er det med titallsystemet.

Kanskje er likevel det som er mest felles, mangelen på kunnskap om fortiden. Selv om man ikke skulle ha sovet i fem hundre år.

En utviklende bok

Per Bjørnar Grandes Utviklingsoptimisme har lenge stått høyt på listen over bøker jeg snart bør lese. Når det nå har skjedd, er konklusjonen klar: Dette burde jeg gjort for lenge siden.

For Grande har laget en gullgruve av informasjon, et strukturert minnealbum over historien om hvordan vi har oppfattet historien. Det gjør ikke boken dårligere at den skaper begjær etter studier ved Høgskolen i Bergen der Grande er dosent i religion, livssyn og etikk. 

Vi blir i mer enn én forstand med på en tidsreise. Hvordan har ulike tider forstått fortid og fremtid? Er historien mer enn tilfeldig? Kan vi ane mønstre? Er den drevet av noe eller noen? Har den en mening?

Vil Det gode seire til slutt? Skjer sekularisering bare fordi kulturer blir gamle nok?

På veien møter vi kirkefedre som Paulus, Origenes og Augustin, middelalderens Joakim av Fiore, kjente og ukjente opplysningsfilosofer fra Bossuet til Hegel og nyere tenkere som på så mange måter har formet vår selvforståelse og historie, fra Marx til Toynbee. 

Før vi lander hos Grandes favorittanalytiker, den franske litteraturkritikeren og sosialantropologen René Girard.

Grande gjør mer enn å liste tenkere. Selv om han ikke kan bruke mange sider på hver presenterer han deres sentrale grep og vurderer positive og negative sider - enten de peker mot demokratier eller diktaturer, mot sosialdarwinisme eller menneskerettigheter.

Det er ikke til å komme fra at enkelte tenkere fremmer rasjonelle samtaler, frihet og nestekjærlighet, andre monstre og massemord.

Noen vil nok la seg provosere, andre stimulere når Grande rister i selvfølgeligheter. Selv tilhører jeg avgjort siste gruppe, spesielt når han argumenterer for hvor viktig kristendommen har vært for ikke bare vår måte å tenke om historien, men også som drivkraft for positive endringer. 

Kristne impulser har på flere områder hatt avgjørende effekt for fremveksten av renessanser og opplysningstider, vitenskap og sekularisering.

Grande snor seg ikke i mål ved å fortrenge kirkehistoriens negative sider eller lene seg til egne preferanser. Som han sier er det ikke tilfeldig at så «forskjellige tenkere som Hegel, Tocqueville, Nietzsche, Huntingdon og Fukuyama har hevdet at det moderne demokrati er en sekulær versjon av den kristne doktrinen omkring menneskets verdighet» (side 124).

Mange vil nok også bli overrasket over at en så sterk og klar ateist som Comte gir det Grande kaller et «oppsiktsvekkende positivt bilde av den tidlige katolske kirke» som bevarte arven fra Aten, Roma og Jerusalem og dreide en nasjonalistisk og militær moral over til en mer pasifistisk og universell (side 233). 

At katolisismen i følge Comte etterhvert var blitt statisk og havnet "bak samfunnsutviklingen", gjorde imidlertid at den nå sinket oss. Som Grande påpeker, er det samtidig et paradoks at Comte ikke forstod hvor mye hans egen fremskrittstanke, om en nærmest uavvendelig positiv utvikling, «berodde på kristendommen» (side 236).

Slik han oppsummerer i fire punkter (side 125), kan sekulariseringen for det første knyttes til forestillingen om at alle mennesker, uansett evner, rase og klan, er like for Gud. En slik tanke er vanskelig å utvikle i f.eks. en polyteistisk kultur der guder har ulike agendaer og hver sine favoritter. Når alle forstår seg som like verdifulle, blir nettopp personlig frihet og tanke viktig. 

For det andre fører dette til en differensiert kultur med mange slags institusjoner for å dekke ulike livsbehov. 

For det tredje ble fri tenkning stimulert av vekten på tilgivelse, freds- og forsoningsarbeid som Kirken så sterkt målbar innen middelalderens lov og rett. 

For det fjerde bidro den kristne avsakraliseringen av naturen til et vitenskapelig verdensbilde. Trær og stjerner var ikke lenger besjelet eller uttrykk for gudenes renkespill, men styrt av krefter lagt inn i naturen av en lovgiver fra utsiden. I et slikt univers begynte utforskning av naturlover for alvor å gi mening.

Grande etterlater ingen tvil om hvor mye kristen tro har påvirket almene oppfatninger. Det er lett å undervurdere betydningen av røttene og jordsmonnet vi har vokst opp med. Vi tenker like lite over at vi puster i kristen luft som en fisk over at den svømmer i vann.

Selv om det er sentralt i det moderne menneskets opphavsmyte at opplysningstiden reddet oss fra «middelalderens mørke», er moderniteten ikke blitt til på tross av et kristent verdensbilde. Slik Grande ser dette, vokste den tvert i mot frem nettopp i en kultur med et slikt verdensbilde.

Han viser også at min måte å se verden på i 2015 eller 2017 ikke gjelder allment, til alle tider. Noen og enhver kan bli overrasket over hvor forskjellig vi har tenkt i historien - også om hva nettopp historien er.

Er det fortid, samtid eller fremtid som betyr mest? Hvorfor i det hele tatt bry oss om historien? Går den i sirkel eller peker den fremover, mot et mål? Er grunnleggende fremskritt mulige - og viktige? 

For det er ikke bare sekulariseringen som henger sammen med bestemte virkelighetsoppfatninger. Også når det gjelder troen på fremskritt har kristen tro spilt en stor og til dels avgjørende rolle.

Men betyr det at det er grunn til utviklingsoptimisme? Selv om Steven Pinker på noen områder nok uttaler seg mer positivt enn det er empiri for, har vi fått en fredeligere verden. Samtidig strever alle samfunn med å dempe spenninger og vold. Det er ønsketenkning å undervurdere omfanget av terror og lokale kriger, æresdrap og klanoppgjør. Blodbad skjer flere steder enn i Aleppo.

Grande legger ikke skjul på forkjærligheten for René Girards tenkning når han argumenterer for at konflikter kan anspore til samfunnsutvikling og at mye handler om begjær. Det er i seg selv ingen spesielt kontroversiell analyse, selv om dette for Girard ikke alltid er det synlige og direkte begjæret, men også et begjær etter hva andre begjærer. 

Begjærer naboen en Mercedes, vil jeg også begjære en. Begjærer kollegaen en dame, må jeg også begjære henne. I kulturutviklingen har dette gått fra godt synlig hverdagsbegjær til langt mer komplekse forhold, fra det opplagte til det skjulte. Slik Grande ser det, endres og utvikles historien gjennom det imitative ("mimetiske") begjær.

Modellen er interessant, men jeg savner nok en bedre begrunnelse basert på historiske data, på samme måte som Grande etterlyser og kritiserer mangel på dette hos andre av tenkerne han trekker frem.

Girard er kanskje mest kjent for hans argumentasjon om hvordan konflikter løses ved religioners syndebukkmekanisme. Også denne mekanismen har vært gjennom - og forårsaket - en utvikling i historien, ikke minst i de jødisk-kristne tekstene. Mens volden i Det gamle testamentets i det Girard ser som i stor grad mytologiske tekster er «skjøvet over» på Gud (som deltaker i volden), er menneskene selv gjort ansvarlig for den i Det nye testamentet.

I stedet for å ta forfølgernes side, tar man nå de forfulgte. 

Nettopp fordi Kristus gjennomskuer volden, blir han gjort til sitt samfunns syndebukk. Når menneskene konfronteres med det totalt urettferdige i dette, innser man sin skyld og det hele «virker etter hvert som en døråpner for et mer humant samfunn» (side 297-98).

For Girard regulerer denne mekanismen historiens gang. I hans evolusjonistiske, men ikke målrettete, perspektiv skjer kulturutviklingen ved våre strategier for å unngå vold.

Dette har ført til en svært mangfoldig og individsentrert kultur, særlig i vesten, noe som gjør at det mimetiske begjæret i langt større grad er ført over på andre kulturer. Mye av spenningen i verden i dag skyldes i følge Grande at stadig flere i andre deler av verden begjærer det som vesten begjærer.

Nå gir ikke akkurat dette stor grunn til optimisme. Flere enn Grande kan bli betenkelige

i lys av drastiske klimaendringer, befolkningsoverskudd og muligheten for kontinuerlig terror i mindre skala eller terror som fører til masseuslettelser» der rene «tilfeldigheter kan utløse kriger av apokalyptiske dimensjoner (side 311).

Rommet for pessimisme blir ikke mindre når Jørgen Randers trekkes opp av hatten. Det finnes dem som er mer kjent for nøkternhet og optimisme. Blir krisen - eller krisestemningen - stor nok, kan det lede til at en elite med stor makt må ta over styringen for å redde kloden fra økologisk katastrofe. 

Grande er heller ikke uforbeholden optimist når han vurderer Huntingdons analyse som i overkant åpent konkluderer med at islamsk fundamentalisme enten kan føre til moderasjon eller til økt radikalisering med renessanse for sharia. Han mistenker at Huntingdon legger for lite vekt på interne konflikter, spesielt mellom sjia- og sunnimuslimer.

En mistanke som ikke er redusert ett år etter at boken ble lansert.

I en så ambisiøst anlagt presentasjon er det ikke til å unngå at Grande også har hvitere felter, spesielt i periferien av hans anliggende. Han er ikke helt opplest innen vitenskapshistorie når han oppfatter at menneskets særstilling ble truet av det heliosentriske verdensbildet, der det ikke lenger var jorden, men solen som var i sentrum.  I realiteten oppfattet man ikke i samtiden at man ble skjøvet over i en mer perifer del av universet og gjort mer ubetydelig i tid og sted. Å være i sentrum av universet innebar tvert i mot å være lavest på rangorden, lengst unna Gud og de fullkomne himmelske sfærer.

Grande lar seg nok også i overkant mye rive med av opplysningsfilosofers selvforståelse når han skriver som om det var en spesielt ny tanke at «verden styres og kan avleses gjennom naturlige, fornuftige og observerbare lover». Det nye var ikke tanken om naturlover, men at de måtte være en konkurrent til Gud.

Men det stemmer godt at det i opplysningstiden vokste frem en sterk og naiv tro på at samfunnet måtte og kunne bygges i tråd med en objektiv, tidløs fornuft hevet over tro og preferanser

Utviklingsoptimisme stimulerer på mange måter. Grande har en formidabel evne til å finne stoff som fortjener oppmerksomhet. Samtidig er denne type kulturanalyse vanskelig. Data, kilder og trender peker i mange retninger. Favorittmodeller påvirker alltid faktavurderinger. 

Samtidig havner ikke Grande i et tunnelsyn. Selv om han ser det imitative begjæret og i noen grad syndebukkmekanismen som de primære drivkreftene i historien, er han også åpen for betydningen av idéer og forestillinger som når han argumenterer for effekten av kristne impulser.

I et slikt prosjekt er det lett å fremstå mer naiv enn man ønsker. Nettopp tenkerne Grande trekker frem viser hvor umulig det er å stille seg helt utenfor sin tids håp og frykt, sjargong og selvfølgeligheter. Han er heldigvis såpass bevisst at boken sjelden rammes av dette, så langt jeg kan se som en leser som tross innbitte forsøk heller ikke står helt utenfor sin tid. 

Likevel minner nok deler av konklusjonen mer om fromt håp enn faglig analyse. Det blir i overkant tynt å skrive som om kampen mot fundamentalisme handler om å begrense fremmedgjøringen ved at livssynssamfunn viser større omsorg for dem som faller utenfor. 

La ikke slike innvendinger være til hinder for en anbefaling. Skulle du begjære en bok som kan gjøre deg klokere, og altså ikke kun fordi det er en bok jeg begjærer, er denne riktig så utviklende.