Ateisme er en feilslutning basert på det vi kan vite noe om

Jeg har stor respekt for Erik Tunstad når han uttaler seg om det han har greie på, enten det handler om evolusjon eller forskningsjuks.

Men når det kommer til religion (hva nå det er), baserer Tunstad seg dessverre alt for ofte på generaliseringer og stråmenn. Det overrasker uansett ikke hva en ateist svarer på spørsmålet «Fører kritisk tenkning til ateisme?».

Mens et mer naturlig spørsmål er "Fører ateisme til at man tar for lett på hva som er kritisk tenkning?"

Selv om Tunstads foredrag sikkert fungerer godt som forkynnelse for koret - eller altså Ateistene (fka Hedningesamfunnet) - er det ikke like sikkert at det tåler et møte med kritisk tenkning.

– Vi kan selvsagt ikke vite hva som er i den andre enden av universet eller utenfor, eller om det finnes andre universer. Men det betyr ikke at vi har grunnlag for å konkludere med noe som helst, spesielt ikke å slutte fra det at vi ikke vet, til at det finnes en gud. Det er det samme som å slutte fra er til bør, sa Tunstad som la til at mye av tenkningen gjennom historien har bygget på en feilslutning på akkurat dette området.

En som virkelig driver med kritisk tenkning vil fort innse at det finnes bedre argumenter enn at siden det er umulig å slutte fra er til bør, er det umulig å konkludere fra noe som er til noe annet som er. 

Men for Erik Tunstad synes det altså fullt mulig å slutte fra noe som ikke finnes til noe som er. Sagt på en annen måte er det ikke lett å finne kilder til at religion har fungert som vitenskap. I beste fall er det en tolkning at religion (hva nå det er) kan oppfattes som den første vitenskapen (hva nå det er).

Tunstad mente religion på mange måter kan betraktes som den første vitenskapen. Religion har vært en måte å forsøke å forstå og dermed ta kontroll over omgivelsene, men at religionen i våre dager mer og mer har blitt trengt tilbake til de feltene vi foreløpig ikke kan forstå.

Er kildene Dawkins og andre nye ateister, eller religionsvitere, altså noen som faktisk har forsket på dette? Er forsøk på å påvirke omgivelsene med sjamanistisk magi, hulemalerier, ritualer og bønn ... vitenskap? Og kan man virkelig snakke om "religion" som bare én ting?   

Uansett er konklusjonen klar:

– Vi begynner å forstå mye av den delen av verden der vi faktisk befinner oss. Uansett hvor mye vi skreller vekk finner vi ingen ting som tyder på at Gud eksisterer, slo Tunstad fast.

Ja, om ikke annet ser troen ut til å være sterk her. Det er altså overhodet ingenting som tyder på at Gud eksisterer. 

Ikke snev av noe som helst, ikke det minste lille som på noen som helst måte - selv ikke i teorien - kan peke en nanograd i retning av Guds eksistens. Null, nada, nothing.

De som leter etter livssynsmessig tunnelsyn, kan finne dårligere studieobjekter enn Tunstad.

Men ser man bort fra at noe som helst eksisterer (hvordan kan det ha seg?), at det som eksisterer endrer seg (hvordan kan det ha seg?), at det finnes noe vi kaller naturlover (hvordan kan det ha seg?) at universet hadde en begynnelse (hvordan kan det ha seg?), at det er fininnstilt (hvordan kan det ha seg?), at liv oppstod (hvordan kan det ha seg?), at bevissthet finnes i et fysisk univers (hvordan kan det ha seg?), at vi har høye etiske aspirasjoner og mange mener forhold som rasisme faktisk er galt (hvordan kan det ha seg?) og så videre, er det selvsagt ingenting der. 

Gå bare videre, fortsett den veien, ikke noe å se her.

Fjerner vi alt, kan selvsagt ikke noe tyde på noe.

Dermed sitter vi igjen med en «gud i hullene», det vil si en gud som er begrenset til å forklare «hullene» i det naturvitenskapen kan fortelle oss om verden, sa Tunstad som langt på vei så ut til å mene at det var kontraproduktivt å bruke for mye tid på å spekulere i det vi uansett ikke kan si noe sikkert om.

Altså ateist på autopilot i flysimulator, løsrevet fra kart og terreng.

Så har Tunstad tydeligvis hørt et populærforedrag av den kristne matematikeren John Lennox. Da er faren for misvisning minst like stor som når noen hører et populærforedrag av den ikke helt kristne biologen Erik Tunstad.

Tunstad var ikke imponert over Lennox, og innrømmet til og med at han etter foredraget hadde lurt på om Lennox bevisst forsøkte å lure folk eller forsøkte å finne ut hvor mye dumt det var mulig å få dem til å tro på. Lennox beviste først og fremst at han ikke forstår evolusjon, mente Tunstad og slo fast at det tvert imot er slik at evolusjonen har gjort livet i stand til å tilpasse seg vilkårene og naturlovene som nå engang finnes i universet.

Mens Lennox må nøye seg med å "mene", har Tunstad myndighet til å slå fast.

Kan den myndigheten gis også andre, er det vanskelig ikke å slå fast at Tunstad ikke vet hva fininnstilling handler om, hvis han da ikke prøver å lure oss. For spørsmålet er ikke om evolusjonen har gjort "livet i stand til å tilpasse seg", men hvordan det kan ha seg at det finnes et univers der både liv og evolusjon i det hele tatt er mulig, for ikke å si materie. 

Når kun ørsmå endringer i vilkår og naturlover ville gjort alle former for liv umulig, er det altså mer enn lettere skivebom å trekke frem evolusjon som løsningen.

Tunstad mente også at det er mindre overraskende at dette universet virket fininnstilt til å frembringe liv dersom det ikke er det eneste universet som eksisterer. Her trakk han frem multiversmodellen, det vil si teorien om at vi lever i ett av mange milliarder parallelle universer. I et slikt multivers er det ikke rart at ett av dem vil ha det som skal til for å frembringe oss, mente Tunstad.

Det interessante er at biologen Tunstad tydelig uttaler seg uten å ane at "multiversmodellen" ikke bare er én, men mange (ulike domener i en felles sammenheng eller helt løsrevne universer, like eller ulike lover og konstanter?), og at ingen av de kjente variantene løser problemet med hvordan det kan ha seg at vårt univers er fininnstilt. 

For dette med fininnstilte univers krever en universgenerator som tillater at det innenfor et multivers vil være noen universer som er fininnstilte slik at alle ikke er like lite egnet for materie og liv.

Kort sagt er det å peke på "multiversmodellen" bare å skyve problemet ett steg bakover. Det løser det ikke. 

Det er heller ikke gitt at "uendelig" mange universer er en bedre løsning enn én Gud. Enten vi tenker estetikk eller vitenskap, Occams baberkniv og alt det der.  

Tunstad åpnet for at mange av oss født med et behov for å tro. 

– Det kan ha gitt oss evolusjonære fordeler for eksempel ved å gjøre det lettere å bygge fellesskap med andre, spekulerte han, men slo samtidig fast at religion aldri har kommet med noen konkrete løsninger på et praktisk problem.

Selvsagt i klar motsetning til ateisme som klart og konkret har løst praktiske problemer i massevis.

Mye tyder på at Tunstad her rir sin gamle kjepphest der han oppfatter naturvitenskap nærmest som et livssyn - og det i rake motsetning til "religion" (hva nå det er). For at vitenskap kan løse praktiske problemer, er like lite et argument mot religion som at snekkere kan løse praktiske problemer med husbygging.

Men det kunne vært et bedre argument mot religion hvis bagateller som nestekjærlighet, tilgivelse, veldedighet, hospitaler og så videre og så videre aldri hadde løst noen som helst konkrete, praktiske problemer.

Rasjonell religionskritikk?

Som varslet i går,  legger jeg ut noenlunde ubearbeidet notatene jeg forberedte om religionskritikk til opptaket av NRK Verdibørsen som sendes i morgen (torsdag 12.4.), men som sporet av mer enn noen smuler.

Temaet er ikke nytt på denne bloggen, jeg har delt tanker tidligere etter å ha vært invitert til en samtale om det på landsmøtet i Human-Etisk Forbund i 2010.

Kortfattet er poenget at religions- og livssynskritikk er mulig - siden livssynspåstander kan diskuteres rasjonelt - og viktig - siden vi finner dette i mange slags farger og fasonger, med ulike postulater og premisser, praksis og ressurser.

Men idealet er altså at kritikken må være mest mulig informert og minst mulig karikert. 

Sagt på en annen måte er det ikke sikkert at den mest rettferdige beskrivelsen av Arbeiderpartiet finnes hos det jevne medlem av Frp.

Denne gangen handlet det om på fire spørsmål. Siden mine notater var tydelig og prydelig satt opp med punkter og poenger, gjengis svarene upolert.

1: Hvor bommer (de moderne) religionskritikerne?/leser de Bibelen for bokstavelig?

• Mange bommer på så mange områder at kritisk tenkning inkludert kunnskapsbasert kritikk av religionskritikk burde bli et eget kurs på universiteter og høyskoler, gjerne i grunnskolen også.

• Alltid pussig å fremme påstander uten å sjekke med forskning og fagmiljøer - og ikke alltid synes å ane at det finnes noe slik på det de uttaler seg om. Selv om man mener religion er synsing, er det ikke nok å synse tilbake.

• For mange tror alt man trenger er populærvitenskapelige oppsummeringer eller henger seg på noen av stjernene blant utenlandske nyateister - som heller ikke bygger på forskning utenfor egne fagfelt, enten denne er biologi eller IT.

• Mange skjærer alle religioner over én kam.

• Det blir en selvoppfyllende profeti hvis man går for hardt og høyt ut fra hoppkanten i troen på at religiøse er så lite i stand til refleksjon og selvkritikk at det kreves ropert og spark under beltestedet.

• Nesten alle bommer ved å gjengi gamle myter om tro og vitenskap.

• Mange tror dermed fortsatt at Kirken i middelalderen 
• fryktet kunnskap
• hevdet at jorden var flat
• forbød disseksjoner og medisinsk forskning
• ødela antikkens kunnskapsarv 
• ved å brenne det store biblioteket i Alexandria
• forfulgte intenst naturvitere som Bruno 
• drepte Hypatia fordi hun var kvinne og filosof

• Noe er litt unnskyldt siden tøvet også er i grunnskolens lærebøker.

• Mytene og misforståelsene i lærebøkene bør forøvrig være et tema for Verdibørsen.

• Mange tror også at Bibelen ble brukt nærmest som lærebok i naturvitenskap.

• De færreste religionskritikere jeg har møtt ser forskjell på Gud og guder, gudstro avvises som om den alltid skulle handle om tilfeldige naturguder.

• Så lite kjent med seriøse gudsargumenter at man ikke kan gjengi noen (verken på sparket, i facebookkommentarer eller leserinnlegg), og i beste fall fordreier dem, antagelig fordi man tror Gud er en gud.

• Oppfatter teologi som et meningsløst fag (når teologi er mange fag og svært viktig for mange sammenhenger).

• Forstår ikke forskjellen på GT og NT.

2: Om bruken av bibelsitater

• Man forstår ikke at ingen leser Bibelen "bokstavelig" (det er en stråmann), all tekst må tolkes, enten den er i Bibelen eller på en blogg.

• Man forstår ikke at kristne brøt med staten Israels nasjonale og rituelle lover for 2000 år siden, og at heller ikke jøder har fulgt dem et par tusen år.

• Svært selektivt hva man løfter frem og ofte pussig hvordan avsnittene tolkes.
• Som at Jesus skulle ha gått inn for kamp og krig siden han ikke var kommet for å bringe fred, men sverd.
• Som at kristne må følge Det gamle testamentet siden Jesus slår fast «Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle». Altså bare å vedgå at kristne i 2000 år ikke har forstått Bibelen.

• Ja, det finnes rare og rystende vers i Bibelen, men sjelden å møte prinsipiell tenkning i religionskritikken om hvordan vurdere disse historisk, eller etisk 
• Fortoner noen av versene seg annerledes om man tenker konsekvensetikk? 
• Ser man dem i lys av sosialantropologi og knapphetssamfunn? 
• Av behovet for polemikk mot omverdenen, av å sette skrekk røvere og i erobrere?
• Kritiseres de ut fra konsekvensetikk?
• Pliktetikk? 
• Normetikk? 
• I lys av Det nye testamentet? 
• Hva slags etiske prinsipper brukes i kritikken? 
• Hvordan er prinsippene begrunnet? 
• Henger de sammen med kritikerens egen forståelse av virkeligheten?
• Er det mer bærekraft enn at "vi lever tross alt i 2018"?

3: Hvordan skulle en god religionskritikk ha vært?

• Idealet bør være at den er informert og faktabasert, ikke fordreiende og ladet.

• Mindre valgdebatt eller annen emosjonell eller ideologisk begrunnet svartmaling av meningsmotstandere.

• Ikke preget av voldsomme fiendebilder, karikaturer og fremstilling av egne standpunkter som nøytrale selvfølgeligheter.

• Følge Bibelen som i så stor grad er religionskritikk av gudetro, falske profeter og religiøse ledere, makthavere og rike. 
• Skrevet nedenfra, ofte i fortvilelse og polemikk, mot konger, imperiebyggere, utbyttere, overfallsmenn, der Gud fordømmer dem som gjør overgrep mot de svake og fattige.

• Vedgå egne premisser – ingen kritikk kommer fra vakuum
• Kritikk stammer alltid fra et ståsted, uten at den dermed trenger være relativ. 
• Tyngden avhenger av aksepten av ståstedet (fungerer ulikt i ulike perioder, enten den stammer fra Marx eller Freud, sekulærhumanisme eller empirisme, rasjonalisme eller scientisme, buddhisme eller nazisme, veganere eller kannibaler).

• Være villig til å lytte fremfor latterliggjøre.

4: Ateistenes angrep på religion som hundrevis år med ondskap og uforstand – Hvor rettferdig er det?

• Forholder seg ikke til normal vitenskap og historieforskning, som nevnt i svaret på første spørsmål.

• Jeg har skrevet en ganske grundig gjennomgang av hvor mye svar på religionskritikk handler om å forsvare sekulære, allmenne, forskningsbaserte posisjoner.

• Man bommer nesten like mye om man generaliserer all religion, eller samme religion til alle tider.

• Selvsagt har religiøse, for ikke å si kristne, opptrådt idiotisk, begått overgrep og grusomheter. Men så har det da sannelig vært svært mye av det motsatte.

• Skal man uttale seg om historien, hjelper det å være kjent med linjene som gjør at også sekulære norske filosofer forstår hvor mye sekularisme og moralsk likeverd  er produkter av kristen tro.

• Som Edward Grant sier det i God and Reason in the Middle Ages lar Opplysningstiden "seg knapt forestille uten den sentrale rolle som fornuften spilte i senmiddelalderen". 

• Man trenger ikke bare se på historien mellom Norge og Sverige for å forstå at det ikke er nødvendig med religiøse unnskyldninger for å føre krig. 
• Encyclopedia of Wars gjennomgår 1763 kriger og viser at 93% ikke kan tilskrives religion. 
• Death by government konkluderer med at de syv krigene med flest døde ikke er religiøst begrunnet.

Siden Verdibørsen bare skulle vare en halvtime, var det altså ikke behov for flere punkter.

Religionskritikk som religion?

Siden jeg var mer enn lettere kritisk i Vårt Land for et par uker siden til enkelte former for religionskritikk, ønsket ikke helt uventet NRK Verdibørsen en diskusjon (oppdatert: sendt torsdag 12.4.2018 på P2) mellom meg og Hans-Petter Halvorsen.

Som forberedelse ble det gitt fire spørsmål:

1. Hvor bommer (de moderne) religionskritikerne?/leser de Bibelen for bokstavelig?
2. Om bruken av bibelsitater
3. Hvordan skulle en god religionskritikk ha vært?
4. Ateistenes angrep på religion som hundrevis år med ondskap og uforstand – Hvor rettferdig er det?

Og ikke helt uventet sporet det av omtrent i første minutt. 

I stedet for en forberedt samtale om utfordringer ved noen former for religionskritikk, ble premissene synsinger fra én bestemt form for religionskritikk.

I stedet for en noenlunde "nøytral" samtale, ble det enda en runde der religionskritikk nesten virket som religion.

Selv om samtaler mellom noen som er uenige kan være interessante, og denne var hyggelig nok, er det grenser for hvor mye klokere man blir av påstander fra populærvitenskap - eller resirkulering av nye ateister som Sam Harris, som er besvart gjentatte ganger (som ganske så grundig i Svar på tiltale for opptil flere år siden). 

Mens det dessverre sjelden er grenser for hvor mye mindre klokere man kan bli.

Heldigvis var det anledning til å svare på noe av det som ble kastet inn, som at det ikke hadde spilt noen rolle for Newtons forskning om han ikke var kristen eller ikke var påvirket av kristen tenkning. 

Eller (med litt dårligere tid til å svare) at jødehatet ble hundre prosent skapt av kristne gjennom Det nye testamentet, uten noen form for forhistorie eller andre innflytelser [(oppdatert 16.4.) denne delen ble klippet vekk].

Mens det på andre områder ble for mange påstander om gangen, slik at det ble null eller nesten ingen tid til å kommentere dem.

Som påstanden om at en som sovnet i 1018 og våknet i 1518 knapt ville merket forskjell, mens en som sovnet i 1518 og våknet i 2018 ville blitt paralysert [(oppdatert 16.4.) denne delen ble klippet vekk]. 

Nei, så enkelt er det ikke - snarere er det tvert i mot.

Eller påstanden om at det er de sekulære landene som er best å leve i, noe som - angivelig - viser at ... religion (hva nå det er) er skadelig. Det kunne i hvert fall ikke være kristen påvirkning som førte til dette, siden det tok så lang tid fra kristen tro ble innført, til forbedringene skjedde. 

For personer som Philoponus på 500-tallet eller matematikeren som ble pave, en kultur som motiverte til teknologiutvikling og løpende renessanser som den karonlinske (800-tallet), ottonske (900-tallet) eller franske (1100-tallet), alle lenge før Renessansen (1400-tallet), teller selvsagt ikke. 

På samme måte som folkevandringer, pestbølger, invasjoner, borgerkriger og klimaendringer ikke påvirker økonomi og samfunnsutvikling.

Og det var rent tilfeldig at det var de kristne som gikk i spissen for skriftkultur, klostre som kunne spre teknologi og arbeidsetikk, universiteter og allmennskoler.

Hadde andre bestemt i Norge, ville de selvsagt også bygget skoler.   

Det var sikkert derfor det var så mange skoler til ære for Tor og Odin i Norge i 1018. Eller så få i England da den senere Håkon den Gode vokste opp.

Nå betyr ikke det at kjappe ironiske kommentarer hadde gjort programmet bedre. Det betyr heller ikke at programmet ble mislykket eller ikke bør høres, men at det altså ble et helt annet program enn meningen. 

Dermed kanskje greit for å løfte det moralske nivået å dele i morgen noe av det jeg hadde notert meg på forhånd av innspill til de fire spørsmålene.

Hvis ikke denne bloggposten kritiseres for sterkt. 

Frykt og karikaturer

Ikke uventet, og antagelig som planlagt, førte terroraksjonen mot Charlie Hebdo i regi av al-Qaida til en frykt for å karikere islam.

For noen har dette forsterket et ønske om ikke å såre religiøse i sin alminnelighet, spesielt ikke grupper man oppfatter som små eller svake. For andre er det vanskelig å komme unna at frykten for reaksjoner påvirker.

Siden ingen ønsker å gå rundt med permanent livvakt, er det dessverre ikke lett å se hvilken gruppe karikaturvegrere tilhører.

Men denne type innskrenking av ytringsfriheten i praksis har ikke bare ført til karikaturfobi. Den viser seg også i noe som minner om avledningsmanøvre, som i seneste nummer av Charlie Hebdo.

I stedet for å sno seg unna, forsterker man karikaturene, men ikke i retning av islam.

Dermed gir man i følge Dagbladet i beste baker-for-smed-tradisjon "kristendommen store deler av skylda for terroren", spesielt med en karikatur som illustrerer tittelen "Drapsmannen er fortsatt på rømmen".

Framsida av bladets nyeste utgave, som er i salg fra onsdag 6. januar, har avbildet gud, framstilt som en mann med skjegg i kjortel og sandaler. Mannen er tilgriset i blod, vill i blikket og tilsynelatende på rømmen.

Ja, dette må tydeligvis være en gud med liten g.

Likevel er målskiven opplagt.

Videre har gud en kalashnikov over skuldra, og er markert med kristne symboler for treenighet og den allvitende gud. Terroristene som angrep Charlie Hebdo brukte maskingevær av nettopp typen kalashnikov. Også nettstedet France24 slår fast at Charlie Hebdo har karikert de kristnes gud på framsida av sin nyeste utgave.

Men én ting er å karikere "de kristnes gud", noe annet er å hevde at kristne hadde store deler av skylden for terroren som rammet Charlie Hebdo. I stedet er nok forklaringen nærliggende. Våger man ikke å karikere Allah eller Muhammed direkte, må man gjøre det via stedfortreder.

Man må late som man retter skytset mot kristne. Man vet at det ikke vil føre til noe verre enn beske blogginnlegg. Man kan gå trygt på restaurant og redaksjonsmøter.

Muligens er det også en bakenforliggende tanke at kristne ... egentlig har minst like mye på samvittigheten historisk sett og at "kristne land" har fremprovosert terroraksjonene ved bl.a. krigføringen i Irak.

Uten at Dagbladet tar debatten.

Det var al-Qaidas arabiske fløy som tok på seg ansvaret for terroren 7. januar, men et år seinere retter altså Charlie Hebdo pennen like mye mot kristendommen og religion generelt, som mot islam spesielt.

Noen bør altså snarest tegne en karikatur av en tegner som røyker en sokk.

Mot normalt

Det mangler ikke oppslag i media om en såkalt "sosial test" der den hollandske YouTube-kanalen
Dit Is Normaal kamuflerte en Bibel som Koranen og leste opp noen heller friske vers.

Dagbladet er av de norske avisene som nevner dette.

- Vi lagde videoen for å teste folks syn på enkelte religioner, sier Spoor til Dagbladet.
Gutta bak kanalen Dis Is Normaal plukket ut en rekke vers fra Bibelen som står i sterk kontrast til vestlige normer og verdier, og lot folk på gata i Nederland tro at det var fra islams hellige skrift, Koranen. 

«Når en mann ligger hos en annen mann som en ligger hos en kvinne, da har de begge gjort en vederstyggelig gjerning; de skal late livet, deres blod være over dem!» (3 Mosebok 20:13) 

- Jeg skjønner ikke at noen kan tro på dette, sier en av intervjuobjektene når de hører verset.

Ikke overraskende fremstilles "testen" som et oppgjør med fordommer mot islam. Den viser at mange tror at slike vers bare finnes i Koranen og at islam følgelig bygger på en spesielt voldelig bok.

Når det avsløres at Bibelen er minst like ille, trenger vi å ta et oppgjør med våre egne fordommer og bakgrunn.

Men testen viser også flere fordommer som muligens er vel så typiske og kan være enda vanskeligere å vende.

Vi aner mer enn en undertone av at kristne tradisjonelt forholder seg til Bibelen slik muslimer tradisjonelt forholder seg til Koranen. Mens nettopp forskjellene er vesentlige for å forstå hovedstrømmer i kristen og muslimsk tro.

Det handler om mer enn fotnoter om man oppfatter Bibelen som skrevet av mennesker i tiden (og dermed må forstås bl.a. ut fra når den er skrevet) og Koranen som evig og skapt i himmelen, hevet over tid og sted.

Skal man sammenligne Bibelen og Koranen, er det altså feil og fordummende kun å se på tekstene.

Den tydeligste fordommen er likevel at disse bibelversene handler om kristen tro.

Vi ser det på You Tube-kanalen hos Dis Is Normaal selv (som også er ansvarlig for grammatikken).

The Islam has been under huge scrutiny lately and is often criticised for being an aggressive religion... but what about Christianity?

Dagbladet er ikke snauere.

I kjølvannet av terroraksjonen i Paris forrige måned pekte enkelte på vers fra Koranen som de mente rettferdiggjorde vold. 

Med det i tankene bestemte Alexander Spoor og Sacha Harland fra Holland i Nederland seg for å utføre et sosialt eksperiment, for å sjekke om folk dømte islam uten å være kritiske til sin egen kristelige tro.

Huffington Post er enda tydeligere.

A revealing social experiment in Holland has judged people's responses to Christian Bible passages when they're presented as being part of the Quran. 

In an effort to highlight the extent to which we generalise our perceptions of Islam whilst being ignorant to the extremities of Christianity, the duo behind viral Youtube channel Dit Is Normaal hid Old Testament passages in a book labelled "Holy Quran".

Dette gjentas to ganger til i en artikkel på færre enn ti avsnitt.

Upon being told that the phrases came from the Christian Bible and not the Holy Quran, those taking part in the informal experiment reacted with surprise. 

"It's all just prejudice really, I always try not to be prejudiced myself but apparently I already am," one man said. 

While one woman reflected: "Of course I’ve heard Bible stories when I was young and I went to a Christian school, but I really had no idea this was in there."

Nei, og det er kanskje ikke så rart siden disse versene dels ikke handler om kristen tro og dels ikke er relevante for dagens debatt.

Tre av de fire versene som trekkes frem er tvert i mot fra det som kristne kaller for Det gamle testamentet, og jødene for Tanáhk.

Siden hovedstrømmen av kristne kirkesamfunn verken følger de rituelle, religiøse eller politiske lovene for den gammeltestamentlige staten Israel, er disse versene altså uten relevans.

At mange siden oldkirken i stor grad også har lest slagscenene i Det gamle testamentet som allegorier og det har vært drevet bibelkritikk i århundrer, betyr at det er noen generasjoner siden det var særlig mange dører å slå inn.

Kristne er verken forpliktet på disse versene, eller leser dem spesielt bokstavelig.

Det er også et par tusen år siden jøder fulgte Tanáhk. Det ligger atskillig titusener Talmud-tolkninger mellom den førantikke staten Israel og dagens jøder.

Hva så med det ene av de tre versene som faktisk er fra Det nye testamentet, om at kvinner skal underordne seg og ikke kan være lærere?

Man kan si mye om slike vers, men de er verken spesielt bloddrypende eller former vesten i dag. Vi trenger ikke å ta et oppgjør med dem i 2015 for å skape moderne samfunn, verken i Norge eller Nederland. 

Og de har heller ikke vært til hinder for en gjennomgripende forståelse av at kvinner og menn er prinsipielt likeverdige, siden vi overfor Gud verken er "kvinne eller mann, jøde eller greker" (Paulus brev til Galaterne 3,28). 

Noe som er blant grunnene til at forholdet mellom kvinner og menn i vesten har vært kjennetegnet av andre ting enn harem og burka, steining og enkebrenning.

Dermed kan man spørre hva denne testen faktisk viser.

At Koranen ikke er så farlig som Tanáhk og at det dermed ikke er grunn til å ta et oppgjør med koranvers som løftes frem av islamister?

At jøder er livsfarlige og/eller idioter som vi bør passe oss skikkelige for?

At all religion er farlig?

At folk flest er dumme/uvitende?

Alt sammen på én gang?

I hvert fall er det hevet over tvil at media lar seg dra etter nesen, når man lukter kristenmanns blod.

Det er helt normalt.

Opplysningstid for opplysningstiden

Flere enn Bård Vegar Solhjell slik Dekodet nevnte i går har fått for seg at opplysnings­tradisjonen "erstattet religion med vitenskap som fundamentet for hva vi tror på".

Et usagn like riktig som at den erstattet ideologier med vitenskap som fundament for politikken. 

Eller travhester med telegrammer.

Altså dels feil, dels forvirret, helt ideologisk og uten støtte fra noen vitenskap. Kort sagt et ikke helt uvanlig fundament for moderne meninger.

Dermed var det ikke annet å vente enn ramsalt kritikk fra vanlige mistenkte som den til tider kontrære journalisten Håvard Nyhus. Og har man svelget dette med snøre, krok og søkke, går man kontant ut mot Nyhus, som Inger Merete Hobbelstad i Dagbladet 17. august.

Hun har helt rett når hun forteller at opplysingstiden og endringene den førte med seg er et  tema som synes å få ny relevans annenhver måned.

Det er en overdrivelse  si at hun har like mye rett i resten av artikkelen.

Men Hobbelstad tilhører en ikke helt taus majoritet som opplever det som en selvfølgelig sannhet at religion står i veien for fremskritt og gode verdier. Enten lever vi i et fritt samfunn der sekulære verdier får styre, eller så lever vi i ufrie samfunn der vi påtvinges religiøse verdier.

Dagens lyse og liberale samfunn er kun blitt mulig etter en lang kamp mot religion. 

Men uansett hvor ofte dette sies, er det altså basert på myter. 

Ikke bare fordi det er selverklærte seierherrers fremstilling av historien. Heller ikke fordi sekulære verdier er dårlige eller alt man kan sette en religiøs merkelapp på er bra.

Grunnen er ikke verre enn at vitenskap ikke kan brukes som fundament for en gang vitenskap, langt mindre for politikk. Selvsagt kan og må politiske og livssynsmessige valg relatere seg til kunnskap, og der er vitenskap (som økonomi og medisin) svært viktige verktøy.

Men at det er mulig å vite hva som skjer med statsobligasjoner når vi hever rentene, betyr ikke at økonomifaget kan fortelle oss at vi bør heve rentene.

Saken blir ikke mer opplysende av at det Solhjell og Hobbelstad kaller opplysningstradisjonen er et selektivt utvalg av tanker og tradisjoner. 

Hvis det er noe som kjennetegner 17-1800-tallet, er det vel så mye fremveksten av hemmelige ordener som frimurere, nostalgi etter en mytisk fortid med en ren og rank religion og retoriske grep som at vi tross alt lever i 1775 eller hvilket år det nå er blitt. 

Så er det bare å slippe opp i gryten noen doser løssluppen hedonisme og tro på at det gjelder å spre vestens verdier til resten av verden. 

Og røre rundt med tanken om at skal man fremme noe, som f.eks. en kulturradikal ideologi, må man bedyre at det har full støtte fra vitenskap. 

Uten at det er så nøye med å fortelle hva i hviken vitenskap på hvilken måte eller hvordan.

Teosofi og rasisme er like mye barn av opplysningstiden som parlamentarisme og relativitetsteorien.

Fra Jinaradasas The First Prinsiples of Theosophy

Det betyr ikke at vi skal avvise "opplysningstradisjonen" med at den er uklar. I stedet betyr det at vi må være nøye med å si at vi spesifikt mener forhold som rasjonalitet og vitenskap, likeverd og medbestemmelse.

Altså tanker som ikke i seg selv er fundert på vitenskap eller sekulære verdier, men som er premisser for vitenskap og politikk. Når noen velger å fokusere på disse, er det basert på det livssynet og den ideologien man har mest sympati med.

Som vi skal se på mandag, har forbausende mange av disse verdiene religiøse røtter som det er greit ikke å skjære helt over.

Det kan tenkes lettere ting enn å begrunne dem rent sekulært.

Du er egentlig kristen

Som lovet på presentasjonen av gårsdagens test som viste at livssynshumanismen er minst 45 % kristen, kommer nå testen som viser at du egentlig er kristen.

En slik test kan gjøres på flere måter og her skal jeg kun vise to.

Den ene måten er å la alle svaralternativene støtte en eller annen form for kristen tenkning. Den vil alltid sikre at de som svarer får hundre prosent score på at de er kristne

Kortversjonen av en slik test kan se sånn ut.

Spørsmål 1: Hva mener du om universet?
 

A.     Universet er skapt av Gud
B.      Vi lever i et rasjonelt univers som følger naturlover
C.      Naturvitenskap er den beste måten å finne ut av universet på

 Spørsmål 2: Hva av dette er sant?

A.     Universet er overveldende, storslagent og fantastisk
B.      Mennesket er en ørliten prikk på en ørliten prikk av en planet
C.      Universet er ikke skapt for menneskets skyld

 Spørsmål 3: Hva tenker du om livet i universet?

A.     Det kan finnes liv på mange planeter
B.      Mennesket er skapt i Guds bilde
C.      Mennesket er blitt til ved evolusjon

 Spørsmål 4: Hva tenker du om etikk?

A.     Bibelen er det beste grunnlaget for etikk
B.      Etikk må bygge på både plikter, regler, sinnelag og konsekvenser
C.      Samfunnets lover må lages ut fra hva som er det beste for borgerne

Legger man en slik test på nettet vil resultatet være "Du er 100 prosent kristen", uansett hva noen svarer.

Den andre måten å påvirke resultatet til å lande på at "Du er kristen" er ved å ha få alternativer som ikke også er kristne og stille andre syn i et litt dårlig lys.

En slik test kan begynne slik.

 Spørsmål 1: Hva mener du om universet?

A.     Universet er skapt av Gud
B.      Vi er utviklet for å overleve, ikke for å finne "sannheter" om universet
C.      Vi lever i et rasjonelt univers som følger naturlover

 Spørsmål 2: Hva av dette er sant?

A.      Jeg har en høy iboende verdi som skapt i Guds bilde
B.      Som ørliten prikk på en ørliten prikk av en planet er jeg verdt null
C.      Det er viktig å vise andre at de er verdifulle

 Spørsmål 3: Hva tenker du om rasisme?

A.     Rasisme er alltid galt
B.      Rasisme er rett, hvis den har bra konsekvenser
C.      Alle er skapt like verdifulle i Guds bilde, uansett rase.

 Spørsmål 4: Hva tenker du om deg selv?

A.     Jeg har ansvar for hva jeg gjør, siden jeg ofte kunne valgt annet
B.      Jeg er ikke ansvarlig for hva jeg gjør, alt skyldes arv og miljø
C.      Jeg vet ofte hva som er rett, men jeg klarer ikke alltid å gjøre det

Scoren er enkel. Med 4 spørsmål vil du for hver B bli 25 % mindre kristen. Og det kan du jo ikke ha på deg.

Så kan man selvsagt ta noen steg til siden og spørre hva er det jeg har vist her.

Noe trivielt om at det er mulig å lage parodier på tester som den om livssynshumanismen i går? Noe om at mange slags livssyn egentlig ligner på hverandre?

Eller noe annet, kanskje ikke så intuitivt, men dess mer riktig?

For livssyn skapes ikke i vakuum. Vi velger ikke i blinde etter innfallsmetoden. Selv ugress spretter ikke opp av asfalten uten frø.

Nettopp fordi helt grunnleggende oppfatninger formes i en kultur, kan det være så vanskelig å se hvor sterkt den påvirker - selv om vi tror vi tar avstand fra den. Nettopp fordi det er så nært og opplagt kan vi tenke like lite over vårt kulturelle grunnfjell som fisk tenker over at de lever i vann.

Enten vi er kristne eller ateister eller annet.

Skal livssyn oppfattes som logiske eller konsekvente, må de bygge på premisser som kan utledes noenlunde rimelig av virkelighetsforståelsen. Gjør man ikke det blir det fort en bunke mer eller mindre løsrevne låneverdier, uten dekning i egen bank.

Mener jeg at vi lever i et egentlig verditomt univers, finnes det mer troverdige posisjoner enn å hevde høye og store verdier vi bør gi våre liv for. Mener jeg alt er blitt til uten mål eller mening, tanke eller logikk, er det ikke opplagt rasjonelt å se mål og mening i naturvitenskap.

Mener jeg at vi ikke kan ha fri vilje, er det rart å kjempe for en fri tanke.

I Europa lener vi oss mot en jøde-kristen kultur på svært mange måter, slik jeg har nevnt kort fra såpekassen her og litt mer i Gud i Grunnloven.

Enten vi ser det eller ei, pårvirker dette hvordan vi tenker - og noen ganger enda mer føler - om rettferdighet og likeverd, naturlover og rasjonalitet, verdier og vitenskap.

Tviler du på det, er det bare å ta testene over.

Bidrar politikk til bedre samfunn?

Få temaer avslører mangel på prinsipiell tenkning bedre enn religion (hva nå det er). Jeg snakker da interessant nok ikke om de religiøse (hva nå det er), men om religionskritikerne.

Ett av de seneste eksemplene er Bo Rothstein artikkel Religionen bidrar inte till ett bättre samhälle i Dagens Nyheter, basert på undersøkelsen World Values Survey.

Stämmer det att vi får ett bättre samhälle om fler människor utövar och praktiserar religion, så som de stora religiösa samfunden påstår? Tack vare nya omfattande data kan vi i dag besvara frågan – och svaret är nej. Människor i religiösa länder litar mindre på varandra, och korruptionen är högre.

Måten denne undersøkelsen brukes på, bekrefter at ateister ikke er dårligere til å misbruke vitenskap enn kristne. 
 
For det første er det altså ikke slik at Religion (hva nå det er) eksisterer i klare og tydelige størrelser som kan måles med en måleenhet R. 

Ser man seg rundt, vil man fort oppdage at religion kommer i svært mange farger og fasonger. Tibetanske buddhister oppfatter ikke verden helt som bedehusfolket i Tysvær. Noen religioner kan oppfatte alt som forutbestemt eller styrt av krefter utenfor min kontroll, enten vi snakker fatalisme eller determinisme (altså omtrent som mye ateisme hevder). 

Mystikere søker en høyere virkelighet enn den materielle. Hedonister lyster ikke etter protestantisk arbeidsetikk. 

I stedet for å spørre om hvordan man ser på tro og rasjonalitet, ansvar og arbeidsetikk, skam-ære, tilgivelse, stammekultur, selvoppofrelse, kastevesen og reinkarnasjon, har man spurt om hvor stor rolle religion (hva nå det er) har i respondentens liv.

Frågorna handlar om i vilken utsträckning personen ifråga uppfattar sig som en religiös person, hur ofta man deltar i gudstjänster, hur betydelsefull man anser att religionens gud(ar) är i ens liv, om man tror på gudomlig kraft, om vederbörande tror på ett liv efter döden och om personen ifråga får tröst och kraft av någon religiös tro. Genom att addera svaren på dessa sex frågor har forskarna skapat ett ”religions-index” för de undersökta länderna som kan sägas mäta den genomsnittliga graden av religiositet i respektive land.

Når Rothstein ikke problematiserer dette, er det vanskelig å tenke annet enn at religion for ham er en stor blanding av alt mulig som noen måtte tro på. Og tror man at tro er det motsatte av viten, tror man at alle som tror er irrasjonelle. 

Begynner man først å tro noe som helst, kan man tro hva som helst.

Dermed handler det ikke om hva man tror, men at man tror.  Fokus er ikke på metafysikken eller ontologien eller etikken, men på epistemologi.

Spørsmålet er ikke hvilket land man har landet i, men om man har brukt fly. 

En av mange figurer man kan lage på bakgrunn av World Values Survey, her fra 2005.

Det hele er som å undersøke hvordan den kjente størrelsen politikk (med måleenhet P) påvirker et samfunn. Siden land med høyest valgdeltakelse ofte er diktaturer, og land med flest aktive i demonstrasjonstog ofte er i økonomisk krise, ser vi at politikk fører til dårlige samfunn.

For det andre viser ikke det at noe er bra eller dårlig i land med mange "religiøse" at årsaken til at noe er slik er andelen "religiøse" og dermed "religion".

Korrelasjon er ikke det samme som kausalitet, selv når man bedriver religionskritikk.

Dermed har forskere som har sett på slike undersøkelser, pekt på ulike forklaringsfaktorer. Flere ser dette som uttrykk for at man i samfunn med dårlige livssvilkår i større grad søker trøst i religion,slik Rothstein er inne på, men avviser, litt vel fort ut fra en amerikansk undersøkelse. 

En given invändning mot detta resonemang har länge varit att människor som lever under svåra förhållanden i sin desperation har större anledning att vända sig till religionen. Denna invändning har emellertid nyligen slagits i spillror av undersökningar från det ekonomiskt välmående USA. När man där jämfört barn som växer upp i religiösa och sekulära familjer visar sig de senare vara mer toleranta, mindre rasistiska, mindre nationalistiska och de löpte mindre risk att hamna i fängelse. Således, även i ett ekonomiskt synnerligen rikt land som USA ser vi denna icke-effekt av religion på etiskt handlande och moral.

Men her sporer Rothstein av igjen. I stedet for å se på faktorer som økonomi, utdannelse, hvor lenge man har bodd i USA, trosretning, IQ eller arbeidsløshet, blir alt redusert til "religiösa och sekulära familjer".  

Samspill over tid mellom mange forhold vurderes ikke. Hvorfor kan ikke samfunn påvirke religion vel så mye som religion kan påvirke samfunn?

Det er sjelden å se et tydeligere tunnelsyn. Ikke uventet har generaliseringene i artikkelen møtt skarp kritikk fra religionsvitere som Jonas Svensson og teologer som Stefan Gustafsson og Joel Halldorf.

Nettopp fordi religioner er forskjellige, vil religioner og samfunn kunne vekselvirke på ulike gode og dårlige måter. Nettopp fordi forhistorie og økonomi og utdannelse er forskjellige, vil familier ha ulike grader av toleranse og kriminalitet.

For det tredje kan man ikke vurdere hva som påvirker samfunnsforskjeller bare ut fra snapchat snapshot. Verken Skandinaviske velferdssamfunn eller andre kan forstås løsrevet fra idestrømninger over flere hundre år.

Skal vi forstå Norges utvikling siden 1800-tallet, er det ikke sikkert vi helt kan hoppe over Hans Nielsen Hauge. Ikke mange hevder at Kirkens krav om allmenn leseopplæring bare hadde uheldige konsekvenser. Det er ikke sikkert det var potetprester som skapte nødsårene i Norge under Napoleonskrigene.

Skal vi forstår Vestens utvikling, er det ikke gitt at vi bør utelukke Max Webers analyser av protestantisk arbeidsetikk, selv om den har lengre røtter. 

Det er ikke slik at protestantismen skapte stor korrupsjon, mistillit og fattigdom i Norge og at alt dette ble borte takket være dalende kirkebesøk på 1970-tallet.

Vi er heller ikke garantert velfungerende samfunn og familier bare vi har en tilstrekkelig lav andel religion (hva nå det er).

For det fjerde er dette ingen ny debatt. Den var tvert i mot utgangspunktet for kapitlet 7 premisser for et godt samfunn i Gud i grunnloven i fjor. 

Og da kan det være greit å gjengi innledningen før du løper og kjøper resten.

7 premisser for et godt samfunn

Noen hevder at Norge klarer seg fint uten gudstro. Skal vi forstå hva som gjør et samfunn bærekraftig, er ikke den beste metoden å ta et snapshot av hvordan det ser ut nå. Mange av våre idealer har røtter.

«Hvis man vil ha et samfunn med lav spedbarnsdødelighet, der mange mennesker lever lange liv med god helse, der de er fornøyd med livet, der det er en høy grad av tillit mellom innbyggerne, der det finnes god tilgang til rent vann, der det er lav korrupsjon, der den økonomiske velstanden er høy og ganske jevnt fordelt – bør man da arbeide for et samfunn der religionen spiller en viktigere rolle? Svaret er klart og entydig nei».

                                                                                              Bo Rothstein i Fri Tanke i 2012.[i]

Bo Rothstein mener å ha belegg for dette i World Values Survey.[ii] Landene som scorer høyest på velvære, utdanning, trygghet, likestilling og demokrati er Sverige, Danmark og Nederland. Siden dette er verdens mest sekulære land, er det nærliggende å tenke at religion er årsaken til at noen land scorer dårligere. Konklusjonen er i så fall enkel: Det beste vi kan gjøre for et land er å redusere religionenes innflytelse.

            Rothstein er ikke alene. Den amerikanske sosiologen Phil Zuckerman konkluderer med at skandinaviske velstandssamfunn er sterkt knyttes til sekularitet. Han mener dette ikke er tilfeldig. Ikke bare er det ingen «åndelig årsak» til skandinavisk velstand, religion er generelt «en av hovedkildene til spenninger, vold, fattigdom, undertrykkelse, ulikheter og uorden».[iii] Sverige og Danmark er land der religion spiller liten, om noen rolle. Dermed gjelder det å fremme sekulære samfunn.

            Men er det egentlig så enkelt? Oppslaget i Fri Tanke fikk fort en presisering: «Det er viktig å presisere at det IKKE ER DEKNING for å lese noen slike årsakssammenhenger ut av World Values Survey. Samvariasjon og korrelasjon trenger ikke bety at det er en årsakssammenheng. Det er en klassisk feilslutning å tro dette. Så også her».[iv]

Er årsaken omvendt?

Selv om undersøkelsen ikke viser at religion fører til dårlige samfunn, er det forskere som argumenterer for en årsakssammenheng - andre veien. Kan det tenkes at velstand og sosial trygghet fører til mindre religion? Pippa Norris og Ronald Inglehart i nettopp World Values Survey hevder at religion henger sammen med trygghet. I samfunn med lite sosial eller eksistensiell trygghet har religion fremgang, mens den i samfunn med stor trygghet går tilbake. Når det er mer religion i USA enn i Europa, kan grunnen altså være at mange amerikanere opplever mindre trygghet.

Skal vi vurdere om religion kan påvirke samfunnet, er det viktig å se på lengre linjer. Et øyeblikksbilde av dagens Skandinavia gir ikke mer forklaringskraft enn en reprise av innspurten av 5-mila i VM. Vi kan ikke forstå resultatet uten å ta hensyn til løpernes trening og forberedelser.

Samfunn må forstås av mer enn samtid. Velferd er ikke oppstått av intet, den har en historie. Verdier og visjoner som bidro til å bygge samfunn i fortiden, kan være andre enn hva flertallet står for i dag.

---

[i] Ingen positiv sammenheng mellom religion og samfunnsmoral, Fri Tanke 01.02.2012, http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=8744, besøkt 12.03.2012.

[ii] http://en.wikipedia.org/wiki/World_Values_Survey og http://www.gallup.com/poll/116449/Religion-Provides-Emotional-Boost-World-Poor.aspx, besøkt 12.03.2012.

[iii] Zuckerman, side 30 og 18, som sitert hos Lejon.

[iv] Presisering 02.02.2012, av oppslaget Ingen positiv sammenheng mellom religion og samfunnsmoral, http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=8744. I samme forbindelse ble overskriften endret fra Religion er ikke bra for samfunnsmoralen.