Filmanmeldere og fakta

For oss som vokste opp på 70-tallet gjorde Olsenbanden at vi leste filmanmeldelser med motsatt fortegn.

Dess mer kritikerne mislikte en film, dess bedre visste vi at vi måtte se den.

Grunnen var ikke bare ulik humor, men utfordringen når anmeldere foretrekker Bergman fremfor Bond, Eisenstein fremfor Egon. I dag har jeg mindre grunn til å lese anmeldelser på denne måten, sikkert også fordi min smak er noen millimeter annerledes enn for førti år siden.

Men selv når anmeldere er utidige nok til å ha en annen smak, er det liten grunn til å blåse seg opp. Derimot øker oksygeninntaket når de bryter med allmenne fakta. Det blir ikke bedre når bakgrunnskompetansen mangler - noe som inntreffer oftere dess mer anmelderen tror han er lommekjent med filmens tema eller sjanger.

Som for sommerens Legend of Tarzan. Altså en person mange anmeldere er sikre på at de kan det meste om. Dermed ingen grunn til å sjekke annet enn hva anmeldere i store aviser skriver.

De vet at Tarzan ble oppdratt av gorillaer, knapt kan snakke i annet enn enstavelsesord og langdryge brøl, alltid går i lendeklede og viser at det må en hvit mann til for å redde svarte og jomfruer i nød.

Kort sagt lavpannet underholdning som ikke blir bedre av sjåvinistiske uttrykk for vestlig kolonialisme og maskulin selvgodhet.

Er filmen annerledes på noe punkt, avslører den en pinlig tidsriktig revisjonisme. Dess større grunn til å slå seg på brystet og brøle.

Man har kort sagt ikke lest en eneste Tarzan-bok. Eller eventuelt gjennom heller fargede briller.

Dermed er det i 2016 like forutsigbart at en Tarzan-film kan slaktes med samme iver som mangani i en Dum-Dum-dans, som at mye av kritikken av - og ikke minst innstillingen til - filmen bygger på myter.

For en anmelder er det selvsagt en fordel. Man slipper å følge så nøye med på filmen. Mye virker skrevet på forhånd. Anlegger man en passe kynisk holdning og sper på med finurlige ordspill, er man garantert friske overskrifter og ingresser.

Og å deise pladask i bakken når folk flest ser filmen.

Dermed er det få nyere filmer der kritikere har skilt større lag med publikum enn denne, i øyeblikket Critics 35% (5 av 10 poeng ) og Fans 74% (4 av 5 poeng) på Rotten Tomatoes. Det er imidlertid et godt tegn at scorene har steget etterhvert som stadig flere faktisk ser filmen.

Likevel farges mange anmeldere av at Tarzan representerer alt vi har lært å forakte.

Like another great English literary hero, James Bond, Tarzan also taps into latent notions of colonialism and Great Britain’s cautiously cozying up to what it considered more exotic cultures.
................. 

In the DNA of the character is the idea that a clever white man can bring order to the “dark continent” through his own brand of clearly delineated, culturally specific morality.

Liker man Tarzan, er man kort sagt ufølsom for imperialisme og europeiske overgrep. Og selv om den nye filmen har svært så positive svarte hovedpersoner, er det bare et spill for galleriet.

En Tarzan-film er egentlig rasistisk, selv når den ikke er det.

Og enda verre (her er det bare å holde seg fast), anakronistisk.

Tarzan encounters African tribes and Samuel L Jackson – the go-to actor for any film that wants to make sure black people buy tickets – is shoehorned in as a real-life historical figure named George Washington Williams. 

So, a story that’s usually about Europeans conquering the untamed wilderness now has a few more black people in it. Does that make Tarzan less anachronistic?

Enten du er svart eller hvit, har du altså latt deg lure hvis du liker filmen. Du er verken oppegående eller oppdatert.

For andre seere skuffer filmen fordi det ikke er den Tarzan de er vante til, enten det er Disney- eller Weissmuller-versjonen. Ikke er den søt, ikke er den nostalgisk, ikke går Tarzan i lendeklede.

Er det ikke en søt tegnefilm, blir stemningen sur. Kommer ikke Tarzan-brølet hvert femte minutt, er det ikke ørens lyd å få. Går han ikke lendeklede, sønderriver man sine klær.

Snakker Tarzan mer enn enstavelsesord, vet man ikke hva man skal si.

Noe som bekrefter at man verken har lest Edgar Rice Burroughs originale bøker, Russ Mannings spenstige serier, eller Joe Kuberts noe mer brutale (eller realistiske for å si det eufemistisk) eller enda mer moderne og ... mindre Disney-inspirerte serier.

Dermed er det en samfunnsplikt å liste noen feller anmeldere av Legend of Tarzan kommer til å gå i, med krok, snøre og søkke.

1: Gamle Tarzan-filmer handler om Tarzan

Nei, de fleste handler om en konstruert figur fra 1930-tallet, i en serie stort sett B- og C-produksjoner med få andre likheter med de litterære foreleggene enn navnet og jungelen. Bøkenes Tarzan er som tegneserienes, intelligent og kunnskapsrik, selvstendig og snarrådig. Han nærer en sterk avsky for alt som smaker av dobbeltmoral og renkespill, noe han stort sett kun finner i de hvite sivilisasjonene han møter, i og utenfor bortgjemte daler i Afrika.

Dette er ikke bare noe man ser 80 år senere. Det var like opplagt på 30-tallet også for Edgar Rice Burroughs. I irritasjon over Weissmullers idiotfremstilling lar han Tarzan i slutten av Tarzan and the Lion Man besøke Hollywood for å bli vurdert i rollen som, ja, Tarzan.

"Hello, Ben!" the casting director greeted Goldeen. "I think I've got just the man for you. This is Mr. Clayton, Mr. Goldeen."
"For what?"
"For Tarzan."
"Oh, m-m-m."
Goldeen's eyes surveyed Clayton critically for an instant; then the production manager made a gesture with his palm as though waving them away. He shook his head. "Not the type," he snapped. "Not the type, at all." 

2: Tarzan er en lavpannet analfabet

Nei, han er intelligent og velartikulert, i motsetning til enkelte regissører av amerikanske B-filmer.

I sin barndom lærte Tarzan til og med å lese på egen hånd ved å studere ABC-bøkene etterlatt i foreldrenes hytte, og senere et utall kjente og høyst ukjente språk.

Tarzans kjennetegnes like mye for intelligens som Sherlock Holmes.

Selv ikke i filmene sies "Me Tarzan, You Jane". Noe så knotete ville uansett vært utenkelig i noen bok, selv ikke i den første der han lærer å skrive engelsk, men snakke ... fransk.

En vri pussig få filmanmeldere plages med at har manglet på lerretet.


3: Tarzan-forfatteren er en lavpannet analfabet

Burroughs er muligens ikke den amerikanske forfatteren med høyest IQ eller utdannelse, men bøkene berører stadig historie og naturfag med mer enn noen knivsegger innsikt, spesielt biologi.

Og ikke alltid uten understatements og humor som biologen i Tarzan and the Lion Man.

"I had always been intrigued by Lamarck's investigations and later by Darwin's. They were on the right track, but they did not go far enough; then, shortly after my graduation, I was traveling in Austria when I met a priest at Brunn who was working along lines similar to mine. His name was Mendel. We exchanged ideas. He was the only man in the world who could appreciate me, but he could not go all the way with me. I got some help from him; but, doubtless, he got more from me; though I never heard anything more about him before I left England.

Noe som altså løser gåten om hvor Mendel fikk troen på arvelæren fra. Og understreker hvor nærmest religiøst opptatt Burroughs var av evolusjonslæren og udødelighet.

"I determined that heredity could be controlled through the transference of these genes from one individual to another. I learned that the genes never die; they are absolutely indestructible—the basis of all life on earth, the promise of immortality throughout all eternity. 

Og hans evne til å la gale vitenskapsmenn rable som bare de kan.

"I was certain of all this, but I could carry on no experiments. Scientists scoffed at me, the public laughed at me, the authorities threatened to lock me up in a madhouse. The church wished to crucify me.

For krimlesere kan det også være interessant at fingeravtrykk er et sentralt poeng i de første to Tarzan-bøkene, noe ingen filmanmeldere kommer til å nevne.

4: Tarzan er propaganda for kolonimakten

Mens filmanmeldere nok heller burde vært propaganda for research. Det er få skikkelser det er lettere å skrive fantasier om enn Tarzan. Det blir ikke vanskeligere hvis man føler seg forpliktet på - eller viktig av - analyser i nymarxistisk ånd.

Og ikke kjenner Tarzan fra mer enn gamle filmer man har lest om.

I realiteten har Tarzan i bok etter bok, i tegneserie etter tegneserie, og i opptil flere filmer, kjempet mot imperialisme og inntrengere.

Enten de er russere eller tyskere, japanere eller arabere.

Enten de er på safari eller gulljakt, fra USA eller enda mer bortgjemte sivilisasjoner med gale og grusomme etterkommere av alt fra romere til korsfarere.

Burroughs skrev bøkene et godt stykke på vei som sivilisasjonskritikk, inkludert oppgjør med brutale og selvgode hvite, brune, svarte eller gule, langhalete eller langhårete, mytterister eller adelsmenn, filmteam eller forbrytere, kvinner eller menn.

Tarzans sympati er ikke på sivilisasjonens side, men sin egen.

Han er friest når han er alene i jungelen.  Hans mest heroiske medspillere er de i aller høyeste grad innfødte svarte Waziriene, den eneste større gruppe mennesker han trives med.

Men her har faktisk norske filmanmeldere en liten unnskyldning. På første side i første Tarzan-bok på norsk, kan vi lese at John Clayton sendes i "et bestemt oppdrag til en av koloniene" i Afrika. Den forkortede norske teksten røper imidlertid ikke hva oppdraget er.

Dermed er det fritt frem for norske lesere å spekulere i hvilke grufulle overgrep mot de innfødte Tarzans far skulle utføre.

Vi må til originalteksten for å finne svaret.

From the records of the Colonial Office and from the dead man’s diary we learn that a certain young English nobleman, whom we shall call John Clayton, Lord Greystoke, was commissioned to make a peculiarly delicate investigation of conditions in a British West Coast African Colony from whose simple native inhabitants another European power was known to be recruiting soldiers for its native army, which it used solely for the forcible collection of rubber and ivory from the savage tribes along the Congo and the Aruwimi. The natives of the British Colony complained that many of their young men were enticed away through the medium of fair and glowing promises, but that few if any ever returned to their families. 

The Englishmen in Africa went even further, saying that these poor blacks were held in virtual slavery, since after their terms of enlistment expired their ignorance was imposed upon by their white officers, and they were told that they had yet several years to serve. 

And so the Colonial Office appointed John Clayton to a new post in British West Africa, but his confidential instructions centered on a thorough investigation of the unfair treatment of black British subjects by the officers of a friendly European power. Why he was sent, is, however, of little moment to this story, for he never made an investigation, nor, in fact, did he ever reach his destination

Den første Tarzan-boken er altså like revisjonistisk som den seneste filmen. Og det er vanskelig å unngå konklusjonen at den nettopp refererer til den belgiske Kong Leopolds overgrep i Kongo fra
1880-tallet, der første bok starter.

5: Tarzan forsvarer Europa mot hedendom eller gudløshet

Hvis det er en form for tro bøkene forsvarer, er det Burroughs' usvikelige tro på evolusjonslæren med den britiske overklassen som dens ypperste uttrykk. 

Bøkene mangler ikke oppgjør med religion, inkludert kristne sekter. Det er en naturlov at religion handler om gale yppersteprester (eller enda oftere prestinner) som ofrer mennesker til gudene, særlig unge damer. Muslimer driver slavehandel. Kirken forfølger vitenskapsmenn.

Heldigvis gjennomskuer Tarzan ved sin intelligens renkespillet, ondskapen og uvitenheten.

6: Tarzan ble oppdratt av gorillaer

Det følger full garanti med at filmanmeldere flest vil fortelle at Tarzan vokste opp med gorillaer. Noe som igjen bekrefter at man ikke har lest en eneste Tarzan-bok eller ikke er kjent med hvor opptatt Burroughs er av evolusjon.

Myten blir ikke mindre av at gorillaer fremstilles som Tarzans livsfarlige fiender.

I første bok gjøres det klart at han i stedet vokser opp med en ukjent apeart, mangani, På noen områder nærmere mennesker enn gorillaer, med både språk og enkle former for kultur, inkludert den allerede omtalte dansen om Dum-Dum-trommene.


7: Hylet er typisk og talende for Tarzan som figur

Siden det ikoniske Tarzan-hylet ikke dukket opp før i 1932, altså etter den sekstende boken og tyve år etter første fortelling, og det kun på film, kan nok tenkes mer typiske trekk.

Ja, det stemmer at Tarzan i bøkene noen ganger istemmer noe som kalles hanapenes seiersbrøl, men det er verken særegent for ham eller for å påkalle oppmerksomhet.

Hylet er en filmeffekt som tok så mye av at den nå brukes i helt andre filmer, ofte som comic relief. Altså typisk og talende for filmregissører.

8: Bøkene er barn av sin tid

Denne myten er nok nærmere sannheten, på samme måte som mange filmanmeldere er barn av sin tid.

Men at noe er barn av sin tid, betyr ikke at alt er høyst ukorrekt eller at alle påstander man hører om dette er rett. Og siden de fleste lesere i dag er barn av en annen tid, skal det godt gjøres å la seg rive med av mer eller mindre skjeve syn på kvinner, gorillaer og russere, med et lite forbehold om sistnevnte.


9: Tarzan-fans tror dette er stor litteratur

Nei, men de vet at Tarzan er stor myte.

Noe som ikke er carte blanche for at filmanmeldere sprer myter om Tarzan.

Sensasjon: Alltid katolikkene

I serien katolske konspirasjoner er vi denne gangen kommet til filmanmelder Kjetil Lismoen som kan røpe i Aftenposten at en katolsk lobby hindret en norsk vikingfilm på 1920-tallet, basert på et manus av Tancred Ibsen (barnebarn av Henrik).

Tittelen, A Viking Hero, viser at Ibsen hadde tilpasset seg klassisk Hollywood-dramaturgi. Men ifølge Lillebil Ibsens selvbiografi (og historiker Gunnar Iversen, som har lest den) satte katolske pressgrupper en stopper for prosjektet.

Påstanden om at Eiriksson hadde oppdaget Amerika var tung å svelge for disse gruppene, som mente at Hollywood burde holde fast på den offisielle historien om Columbus.

Pussig nok uten ytterligere kilder, eller mer antydning om hva som var motivet. Hvorfor katolikker på 1920-tallet skulle la seg skremme av en stumfilm om vikinger er ikke helt gitt, men det understreker jo bare hvor urimelige og irrasjonelle de er.

Leser vi hva Gunnar Iversen selv skriver, ser vi da også at han avviser denne teorien. Lismoen gjengir rett og slett en feilerindring fra Tancred Ibsens kone.

I Lillebils selvbiografi, som første gang ble utgitt i 1961, femten år før Tancreds egen selvbiografi, gjør hun et større nummer ut av at det var katolske pressgrupper som stoppet det videre arbeidet med denne filmen. De ville ikke tillate at andre enn Columbus oppdaget Amerika, som hun skriver (Ibsen 1985: 209, 221).

Riktignok er kristendommens seier over hedendommen sentral i filmen, men dette var en følsom tid for filmselskapene i Hollywood. I kjølvannet av flere skandaler hadde filmbransjen i 1922 etablert The Motion Picture Producers and Distributors of America (MPPDA), og svartelisting og selvsensur preget bransjen. Katolske pressgrupper var viktige i en nervøs tid i bransjen, men først i 1934 etablerer det katolske kirken i USA sitt Legion of Decency som starter et ”korstog” mot filmbransjen (Black 1998). Det er dermed lite trolig at dette var årsaken til at filmen ikke ble realisert. 

Siden det er kjent sjanger å gi katolikkene skylden, er det likevel dem som tegnes med sort hatt i dramaet om hvorfor vi ikke har fått utviklet et Northern-sjanger på linje med Western.

Hva filmen kunne ha betydd for vikingtidens plass i kulturhistorien og vikingfilmens videre skjebne som filmsjanger, er det selvsagt fristende å spekulere i.

Så er det selvsagt fristende å spekulere i hva en slik artikkel kan bety for sjangeren filmanmeldelsers videre skjebne.

Hvem er det så Ibsen gir skylden? De som ikke vil spekulere kan finne Gunnar Iversens oversikt over Norges myteomspundne vikingfilm her og her.

Siden vi snakker mellomkrigstiden, er det ikke uventet hvem som er den like mektige som nedrige skurken når Tancred Ibsen får ordet.

At i Amerika er film først og fremst forretning. Den kontrolleres fullstendig av jøder og ethvert forsøk på å skape film med et dypere innhold har vært forbundet med tap. Derfor vil ingen sette penger i sådanne film.

Men noe sånt kan man kanskje ikke sitere en Ibsen på i Aftenposten. Som alltid er det mer stuerent å gi katolikkene skylden.

Sannhet i bøker

Når stadig flere foretrekker film fremfor bøker, er kanskje ikke det mest opplagte å anbefale bøker om film. Men siden Dekodet som alltid tør der andre tier, stikker vi fryktløst hånden inn i bokbolet bokbadet.

Heldigvis vegrer ikke alle seg like mye mot bøker som kan bidra til større forståelse av - og for - film. Og hvilke typer spørsmål man kan stille for å utforske filmskapernes oppfatninger om døden, kjærligheten og havet, eller livssyn som det heter på fint.

Både for å bli mer opplyst også i mørke kinosaler og ha mer frimodighet for å snakke om slik, selv i dannet selskap.
(Trykk her for å lese resten)

Sannhet på skjermen

Er du i Stavanger i kveld og i morgen formiddag, kan du sikkert gjøre bedre valg enn å bli med på noen runder om filmer og TV-serier med en foredragsholder fra Østlandet.

Men skulle du mistrives på Facebook eller foran andre skjermer i disse timene, er det bare å lese

videre.

I fjor inviterte IMI Kirken for første gang til Tro og Tanke seminar. I år er vi tilbake igjen, nå under ny vignett: Spørrende tro. Med Bjørn Are Davidsen, en av Norges fremste foredragsholdere og tenkere på dette feltet, ønsker vi å hjelpe hverandre til å reflektere sammen over noen viktige spørsmål i skjæringspunktet mellom tro og samfunnet vi lever i.

Noen og en hver av oss kommer vel ikke helt unna at vi påvirkes av lyd og bilder, og ikke bare for evnen til orddeling. Det er heller ikke sikkert den beste løsningen er å verne seg som på bildet til høyre.

Vi lever i en tid hvor vi møtes av og tar til oss store mengder innhold fra ulike medier. Filmer og TV serier setter ofte tonen for mange samtaler. Barna våre bruker langt mer tid foran skjermer enn bare for noen år siden. Lurer vi på noe bare googler vi det. Hva gjør det vi tar inn med oss? Hvordan kan vi komme på offensiven og bruke filmene og seriene vi ser til å reflektere og påvirke andre, ikke bare selv bli påvirket? Og hvordan vet vi om det siste vi fant på Wikipedia eller googlet oss fram til faktisk er sant?

Oppskriften er ikke verre enn automatisk å ta det du finner for usant.

Ja til Harry Potter!

I Dekodets kjente og kjære serie leserbrevene som kom inn har vi nådd den store kulturdebatten i Aftenposten i forbindelse med første Harry Potter-film i 2001.

Nå inntok jeg nok ikke den mest modige posisjonen, men noen måtte ta på seg jobben. Resultatet viste seg 02.12.2001 og vi tar først innlegget som utløste debatten.

Nei til Harry Potter

Harry Potter-feberen er i ferd med å bre seg for alvor, og jeg undrer meg over at ingen kommer med motforestillinger til den populære figuren. Jeg har selv tre barn i «Harry Potter-alder», og har lest én av bøkene (for meg selv). Jeg kan ikke annet enn å konkludere at jeg ikke ønsker at mine barn skal bli Harry Potter-fans.

I Harry Potters verden finnes det ingen absolutter. Grensen mellom rett og galt, godt og ondt, viskes ut. Det er opp til barnet Harry Potter, som leseren identifiserer seg med, å definere hva som er akseptabelt eller ikke. Alle midler er tillatt for å oppnå målene.

I boken jeg har lest, «Harry Potter og Mysteriekammeret», er blant annet kontakt med døde (spiritisme), løgn, bedrag og forbannelser legitime midler som blir brukt av Harry Potter og vennene hans. Vanlige mennesker som ikke driver med trolldom og hekseri, blir sett på som dumme og slemme.

Forfatteren har selv advart pressen om at Harry Potter-serien skal bli mørkere og skumlere etterhvert.

Disse bøkene har som kjent enorm suksess, og jeg leste i Aftenposten for en tid tilbake at det også er lagt ut mange spill og adresser på Internett for barn som er interessert i Harry Potter. Det finnes til og med en virtuell Galtvort skole for trollmenn og hekser som barn kan melde seg inn på og lære alt det som hekser og trollmenn trenger å lære.

Når man tar i betraktning at barna våre blir bombardert med okkulte spill, leker, filmer og TV-serier fra de er bitte små, Pokemon, Digimon, Magic Cards osv., synes jeg det virker naivt å tro at dette ikke vekker interessen og pirrer nysgjerrigheten for okkultisme hos våre barn.

Harry Potter ser for meg ut til å være en katalysator inn i den okkulte verden for de av «Pokemon-generasjonen» som er blitt for store til å leke med småbarnsleker. 

Det var ikke vanskelig å finne overskrift på svarinnlegget.

Ja til Harry Potter!

Karine Maniscalco (25.11.) undrer seg over at ingen har motforestillinger til Harry Potter. Da er det nok mer underlig at hun både har klart å overse den årelange debatten om bøkene, og ikke har forstått den ene hun har lest.

Man kan spørre om Maniscalcos evne til å forstå moral når hun hevder at grensen mellom «rett og galt, godt og ondt, viskes ut». Bøkene understreker tvert imot avgjørende forskjeller. Det er ikke tillatt med «alle midler».

Som i Bibelen og gode spionromaner handler det om å se under overflaten og forstå de virkelige spørsmålene. Det finnes dypere verdier enn reglementet ved Galtvort. Det er utrolig hvis hun mener at blind etterfølgelse av et reglement er viktigere enn kampen mot det onde.

I første bok ser vi at det onde kan beseires ved en kjærlighet som gir sitt liv for andre. Det er sjelden å finne så dype verdier i moderne fortellinger.

Det er ingen tvil om at spiritisme skildres som ondskap. Alle som driver med dette, tar skade på kropp og sjel. «Spiritismen» som Maniscalco synes å se at Harry driver med i bok to, er vel at han snakker med dette sutrende spøkelset.

Å sammenligne dette med åndemaning er avslørende for evnen til å ta poenger. Med samme målestokk blir Charles Dickens' En julefortelling en studie i okkultisme, ikke et oppgjør med ukjærlighet og gjerrighet. Potter-bøkene viser nettopp hvor grusomt det onde er. Og det er bra å se for barn som er opptatt av trolldom, selv om man kan diskutere hvilke aldre de senere bøker er egnet for.

Maniscalco klarer dessverre ikke å skille mellom staffasje og indre verdier. Det Harry læres opp i, er parodier på klisjéer om sopelimer, tryllestaver, magiske dyr og besvergelser. Dette handler om myter og eventyr, ikke om «svarteboka». Ser vi bak kulissene, finner vi stor vekt på å velge det gode, enten det gjelder vennskap, forfengelighet eller rasisme.

Ved siden av Narnia-serien er dette kanskje de bøkene som egner seg best til å vise barn avgjørende verdier og kriterier for rett og galt. Mon tro hva Maniscalco vil finne i Snehvit, Askepott og Gutten som kappåt med trollet? Her møter vi også både hekser og troll, men samtidig er det ingen tvil om at det onde ikke fremstilles positivt. Og den gode fe i Askepott er symbol på det gode, ikke markedsføring av noe ondt.

Det som imidlertid kan bekymre ved Harry Potter, er rett og slett alt kjøpepresset. Mens Rowling leverer et kvalitetsprodukt, er det vanskelig å si det samme om butikkenes hekseklær og kortspill etc. Skulle jeg skrevet noe negativt om Potter, måtte det være om den massive kommersialiseringen som river ned det bøkene bygger opp.

Metafysikk i Marvel

Selv om Den internasjonale blasfemidagen er over, er det ingen grunn til å la være å snakke, til dels respektløst, om guder.

Ikke minst når de fremstår som i det filosofiske kammerdramaet, nærmere bestemt huspostillen The Avengers, slik den amerikanske filosofen Edward Feser omtaler her.

Når dette er verdt å lese er det både fordi det er en til ham å være uvanlig kort og koselig analyse og fordi det synliggjør en og annen vesensforskjell mellom Gud og guder.

Noe som ikke er helt ugreit siden dette er størrelser med færre likheter enn en undulat og et univers.

Vi sitererer

Watched The Avengers again on Blu-ray the other night. In a movie full of good lines, a few stand out for (of all things) their theological significance. Take the exchange between Black Widow and Captain America after the Norse god Thor forcibly removes his brother Loki from S.H.I.E.L.D.’s custody, Iron Man gives chase, and Captain America prepares to follow:

Black Widow: I’d sit this one out, Cap.  

Captain America: I don’t see how I can.

Black Widow: These guys come from legend, they’re basically gods.

Captain America: There’s only one God, ma’am. And I’m pretty sure he doesn’t dress like that.

Så avgjort.

Skal man lære noe om metafysikk finnes det verre kilder enn Marvel og Joss Whedon.

Film i trehøyde

At enkelte filmprosjekter har passert under radaren er muligens ikke det beste tegnet, selv om nok flere vil kjenne til og ha lyst til å se denne enn forrige film basert på en Burroughs-helt.

For det er liksom en litt annen schwung, for ikke å si sving, over John Clayton enn John Carter.

Selv om antallet Tarzan-filmer kan telles på flere enn én hånd, for ikke å si flere enn ti hender, er det enkelte fanatikere i blant oss som gjerne ser noen dusin til. Noe som det nå ser ut til å bli anledning til.

Og for første gang på en stund kan rollelisten muligens få det til å banke i et eller annet ungpikehjerte?

Kellan Lutz, co-star of the Twilight movies, has signed on to star as the title character and Spencer Locke, perhaps best known for playing K-Mart in Constantin’s Resident Evil movies, has nabbed the role of Jane Porter. The movie will be a performance-capture 3D production. 

Prisen for slikt både i dette og forrige årtusen, er at man

risikerer at manuset blir oppdatert både her og der. Det er ikke lenger Tarzen den fryktelige vi møter, den dyriske og ikke alltid så edle villmannen, men Tarzan den politisk korrekte, miljøverner og moralist.

Reinhard Klooss and Holger Tappe are directing the movie with Kloos also producing with Robert Kulzer.

Klooss, Yoni Brenner and Jessica Postigo wrote the script, which updates the classic Edgar Rice Burroughs jungle hero. For example, Tarzan’s parents, billionaire adventurers, are now killed in airplane crash rather than being marooned with their child. And the movie’s villain is the CEO of Greystoke Energies, a man who took over the company from Tarzan’s deceased parents.

Selv om ting tyder på at Tarzan fortsatt risikerer å gå seirende ut av manndomsprøven.

In the script, Jane is the daughter of an African guide and is committed to the conservation and preservation of the African jungle. She eventually works with Tarzan to defeat the mercenary army of Greystoke Energies.

Dessverre begynner det ikke å rasle i lerretet før neste år.  I mens er det bare å folde hendene for manus.

Menn er fra Mars

Som tenåring lærte jeg fort at evolusjon var fortryllende og religion fiendtlig og fornuftstom.

En av mine store læremestere het Edgar Rice Burroughs. Hans skildringer av kampen for tilværelsen mot løver og prestinner i Afrikas jungel ble til tider bare utkonkurrert av det hektiske livet i jordas indre, Pellucidar, som yrte av pirater og psykiske flyveøgler bak hver busk og sky.

Og av storslagne, men døende sivilisasjoner på planeten Mars, eller Barsoom som den heter blant kjentfolk.

Den første av Barsoom-føljetongene begynte i et amerikansk blad for 100 år siden, i februar 1912. Etterhvert skulle de bli samlet i ti romaner om sterke menn og vakre kvinner, onde herskere, sleske prester, tapte siviliasjoner, gale vitenskapsmenn og besynderlige teknologier.

Med covere som fikk enhver gutt til å sikle.

Alt i beste Burroughs-stil med febrilske forfølgelser og forelskelser, forkledninger og fengslinger, kidnappinger og tvekamper, lykketreff og overtro.

Eller altså religiøse kulter som styrer med bløff og radioaktive børser.

Det hele åpner i A Princess of Mars med at den nylig hjemkommede borgerkrigssoldaten John Carter under jakt på apasjer i Arizonas ørken på mystisk vise transporteres til en helt annen ørken, for ikke å si planet.

Her er det ikke bare luft, men en heller krigersk atmosfære som dunster av firearmede og selvsagt grønne krigere, hvithårete apemonstere og mangt annet som kan krype, bite og skyte.

Heldigvis er det også andre ting å feste blikket på når den mer enn overfladisk fagre Dejah Thoris dukker opp i øyekrokoen. Det er ikke til å undres over at John viser seg villig til å gå over atskillige lier og lik for til stadighet å befri henne fra de ymseste kulter og kreaturer. Selv om hun også selv slår seg løs med iver og eleganse.

Det er kort sagt ikke akkurat Jane vi møter.

Siden fortellingen er blitt overført til opptil flere tegneserier (ofte brukbart som til venstre, se forøvrig her) og en famlende film (altså elendig), var en av inspirasjonene for Avatar, og nikkes til i League of Extraordinary Gentlemen, Babylon 5 og Star Wars-filmene, er det på tide at en mer storslagen John Carter-film havner på kino.

Ikke minst i en tid med armslag for spesialeffekter som kan yte sånn noenlunde rettferdighet til Burroughs vyer.

Da er det ikke så nøye om fortellingen sikkert kan bli noen tødler cheesy - selv om trailerne så langt heller har økt enn fjernet forventningene. Den kan i hvert fall ikke bli verre enn snittet på manus fra Hollywood for tiden.



Ikke minst den aller seneste, et ti minutters klipp og intet ringere enn eksklusivt.

Disse amerikanerne.

Enkelte stjerner i sikte og annet

Siden det muligens er enkelte som ikke er fullt så opphengte som enkelte andre i tøv og tant om vitenskap og historie, er det muligens enkelte som setter pris på at vi setter kursen i enkelte andre retninger.

Som mot stjernene.

Vi gleder oss selvsagt til at Ringenes Herre-filmene kommer på Bluray i sommer, og noterer oss med enkelte tilløp til glede at enkelte andre tilbud på samme format dukker opp, som på Star Wars.

Og da er jo det naturlige spørsmålet, skal vi kjøpe dette stykkevis eller helt?

Valget er ikke veldig vanskelig.

Sensasjon: Noen tar filmen Agora som historie

Det kan også tilstås at det foregår en aldri så liten utveksling om filmen Agoras fremstilling av Hypatia og ødeleggelsen av Biblioteket i Aleksandria, for ikke å si krigen mellom tro og vitenskap, på filmguiden CINERAMA.

Vi kan jo håpe at det fører noen vei.

Ikke omtalt i VG

Så er dagen opprunnet for årets Narnia-anmeldelser. Og det er ikke småtteri som journalistene kan avsløre om Reisen til det ytterste hav som kommer på kino 1. Juledag.

I VG fremgår til og med at C.S. Lewis er ... kristen.

Bak det hele hviler C.S Lewis henspeiling til kristendommen. Den mektige løven Aslans opptreden på slutten levner liten tvil om referansen til Kristus.

Og hva handler så det om å være kristen? Jo om fristelser og synd.

Barnas dramatiske reise fra øy til øy med prins Caspian og hans mannskap på jakt etter de syv sverd som igjen skal redde Narnia, er en ferd full av fristelser. Flere av dem henspiller på syndige og onde egenskaper omtalt i Bibelen og andre religiøse skrifter.

Tydeligvis blir dette for sterkt til å bli omtalt i VG. Det overlates dermed til leserne å forestille seg hvilke ufattelige "syndige og onde egenskaper" som er omtalt i noe såpass skummelt som Bibelen og andre (hold dere fast) religiøse skrifter.

Muligens er det Necronomicon journalisten har i tankene. Eller ... Koranen?
Heldigvis avslutter anmeldelsen på en måte som gir håp om at filmen kan inneholde mer enn denne traurige, tabubelakte troen på onde egenskaper hvis navn ikke kan nevnes.

Men imellom suges du med i denne fantasiens virvelvind, og kjenner den lille sårheten i bakgrunnen, barnets ønske om å bli sett, stikket av sjalusi mot en som alltid er penere eller flinkere enn deg - og ikke minst, motets kraft.

Det gir jo nesten litt lyst til å se filmen. Hvis motet tillater.

Fryst fortelling

Slik kan det også fortelles.

Bra... Tarzan-filmer?!

Et spørsmål som har ført til mang en søvnløs natt i de tusen hjem, er om det virkelig finnes Tarzan-filmer som er gode.

Ikke minst er det blitt aktualisert av ryktene om en nysatsning på slike filmer fra neste år (litt skepsis i tretoppene her til at dette blir noe av, men i disse Avatar-tider er mangt mulig).

Svaret på spørsmålet er ja.

Vi snakker da om Greystoke, eller som den heter i sin fulleste form, Greystoke: The Legend of Tarzan, Lord of the Apes fra 1984 med Christopher Lambert som en ganske så troverdig figur.

Hans grasiøse bevegelser, intensistet og seighet, gjør at vi for en gangs skyld møter en Tarzan som minner mer om et jungeldyr enn en kroppsbygger.

For regissøren Hugh Hudson var dette filmen etter hans Oscar-vinner Chariots of Fire. Det er ikke umulig å argumentere for at Greystoke er en bedre film, slik Danel Griffin gjør her.

Hudson klarer å sette oss i den rette stemningen for livet både i jungelen og på en britisk, nærmere bestemt skotsk, herregård.

Spenningen mellom Tarzan som eh... Tarzan og som Lord Greystoke er til å ta og (la oss legge til) føle på. En del av scenene i Skottland er lettere ubetalelige.

Det er alltid godt å se filmer av en regissør med blikk for kunst og komikk.

Selv om det forsatt er et stykke igjen til mytologien i Edgar Rice Burroughs' opprinnelige fortellinger (for enkelte av oss er det dette som fascinerer med bøkene og tegneseriene), lykkes Hudson med en filmatisk form som til og med noe så sært og surt som Tarzan-fans kan leve med.

Greystoke er en sjelden blomst i Tarzan-floraen, men det finnes en håndfull andre filmer som er verdt å se for de som er sånn noenlunde filminteresserte, selv uten å ha tatovert Tarzan på bicepsene.

Vi kan nevne i fleng to.

Tarzan and his Mate fra 1934 er den andre med Johnny Weissmuller og Maureen O'Sullivan i hovedrollene. På underlig vis klarer den å unngå, eller rettere sagt motvirke, mange av svakhetene som ellers (til tider plagsomt, for ikke å si pinlig mye) forstyrret Weissmuller-filmene for folk som var ute etter suspense of disbelief. Eller noe som mer enn vagt kunne minne om den intelligente lorden som Burroughs beskrev.

Hovedrolleinnehaverne er unge, sterke - og vakre, noe som vises både på klær og klatring.

Regissøren Cedric Gibbons, og enda mer Jack Conway, klarer å gi jungelscenene snev av troverdighet og våger seg på estetikk som den mye omtalte undervannsscenen med Tarzan og en naken (dette er før filmsensuren fikk nerver) Jane (spilt av en stuntsvømmer som i likhet med Weissmuller hadde OL-gull).

Plottet er ikke all verden, det er elfenben og elefanter som så ofte, men stemningen er upåklagelig.

Tarzan's Greatest Adventure fra 1959 er den beste av de klassiske Tarzan-filmene. Vi snakker om en film som kan ha inspirert Sergio Leone til å begynne med spaghetti-western, i det minste står den i samme tradisjon.

Dette er den femte av i alt seks filmer med Gordon Scott i rollen. Hvite røvere - med blant andre Sean Connery på laget - maskerer seg som afrikanere, plyndrer og dreper på vei oppover en elv.

Tarzan følger etter i beste Apocalypse nå-stil og plukker dem ned én for én, selv om en lettere innpåsliten kvinnelig flyger til tider henger i knivhånden.

Hovedskurken Slade holder noenlunde samme infamitetsnivå som dem vi møter i For en neve Dollar.

Regissøren John Guillermin stod senere bak katastrofilmen The Towering Inferno (1974) og katastrofen King Kong (1976), for ikke å si den noe mer estetisk... interessante Sheena (1984). 

I Tarzan's Greatest Adventure lykkes han imidlertid med en rimelig rå og realistisk film, i en tett tone som ga gjenklang i flere av 60-tallets mer minneverdige prosjekter.

Jakter du etter filmer som er over snittet,  finnes det med andre ord atskillig dårligere å kaste kniven etter.

Tarzan på DVD

Tilbake til vårt regulære program.

Et av de store spørsmålene i vår tid er hvilken Tarzan-film som er den beste, og på DVD. Dekodet tar som vanlig saken.

Først ute i vurderingen er (tam-ta-tam-ta-ta)... første film!

Tarzan of the Apes kom ut allerede i 1918. Vi befinner oss med andre ord i stumfilmens verden, for ikke å si flimrende sort hvitt.

Men innholdet er ganske så spennende. Det treffer vel ikke akkurat filmspråket eller særlig mange nerver snart hundre år senere, men vi får se både en flott 10-årig Tarzan (Gordon Griffith, og det altså som seg hør og bør uten klær, et fenomen ved filmene vi skal komme tilbake til) og den uten sammenligning barskeste og mest infamt utseende Tarzan - ever.

Elmo Lincoln mangler filmstjernesjarmen til senere Tarzan-skuespillere, men tar det mer igjen i urkraft og villskap. Dette er en Tarzan det går an å tro at skulle takle en gorilla eller to. Selv om han ikke synes helt egnet til å svinge seg i tretoppene, er villmannen Tarzan forbilledlig fremstilt i all sin kraft og uforglemmelighet.

Filmen klarer utvilsomt å formidle myten Tarzan,  med en hånd på ryggen. Den edle lord som vokser opp blant dyrene, Rosseaus drøm om det ulenkede mennesket, og blir sterkere både fysisk og moralsk enn lordene i det britiske imperiet. Og araberne.

Nevnte jeg araberne?

Selv om dette er en stumfilm, er lyden noe av det man merker best. Krystallklar og nyinnspilt musikk, med paukeslag og trommer hver gang noen skyter, slår  på noe eller faller. Jeg skvatt hver gang.

Handlingen er hentet fra første Tarzan-bok. Det er gjort noen altfor få og korte utvalg av scener, men i stedet for å ta med flere fra Burroughs kanoniske verker har man i ekte Hollywood-tradisjon lagt til sine egne figurer.

Vi møter en sjømann som dels redder livet til Tarzans foreldre, dels utholder grusom behandling fra sleske arabere og dels nesten redder den 10-årige Tarzan (som nå har rappet klær fra badende innfødte), før han flykter hjemover mot England for å dele sannheten om hva som befinner seg i en av Afrikas jungler.

Slik at den berømte redningsekspedisjonen med Jane Porter kan sette i gang noen år senere.

På en skala fra 1-10 får filmen er klar 5'er for intensjon og hovedrolleinnhavere. Ingen Tarzan-film - så langt - har klart å fremstille ham som mer direkte hentet ut fra jungeldypet - sterk og stolt, skitten og sjamanistisk.

DVD'en har bonusmateriale fra innspillingen av en Gordon Scott-film fra 50-tallet, hentet fra to programmer på amerikansk TV med voiceover til naturfilm og Tarzan.

Såpass godt filmet og fortalt at man nesten (nåja) ikke merker at det er standard amerikansk TV-kvalitet på bildene.

En DVD som likevel er verdt å se for alle med noen snev av interesse for Afrika eller Tarzan.

Agorafobi

Siden filmen Agora er på vei til enkelte kinoer, selv om de nok kan være noen kvartaler unna deg, overrasker det ikke at den vekker noen smuler motstand.

Hvordan filmens eh... budskap vil tas i mot - Hypatia, Aleksandria og all that - antydes av denne norske filmbloggen.

"Settet danner bakteppe for historien om Hypatia av Alexandria (Rachel Weisz) sitt desperate forsøk på å redde historiens kunnskap i en by på randen av destruksjon, samtidig som kristendommen gjør sin inntreden med all den tortur og død det bringer med seg.

Men trass i et budsjett som tilsier at filmen må hente inn billettinntekter tilsvarende en Hollywood-blockbuster, har The Others- og Havet innenfor-regissøren uttalt at hans ambisjon først og fremst har vært å lage en kompleks og debattskapende film med dagsaktuelle problemstillinger. Handlingen har da også tydelige paralleller til vårt samfunn, spesielt det ovennevnte subplottet om kristendommens brutale herjinger."

Hm, kanskje på tide med en ny bok?

Vokterne på DVD

Så begynner detaljene å slippe ut om Watchmen-DVD'en. Og det handler om mer enn at releasedatoen i USA blir 21. juli og i Europa 5. august.

Det viser seg også at vi blir beæret med en Directors Cut som er 24 (noen sier 28) minutter lenger enn kinofilmen.

Og at vi i desember kan vente en 5DVD's Ultimate Edition som også integrerer Black Freighter-sekvensene i selve filmen, samt det andre DVD-stoffet som allerede er laget ("70-tallsdokumentaren" Under the Hood om Hollis Mason og The Motion Comic DVD).

Directors Cut har med en rekke kuttete overgangsscener, samt en del dialoger som skaper større forståelse for hvem personene er, og hvorfor de oppfører seg som de gjør, særlig Silk Spectre.

Vi kan dermed risikere en mer forståelig handling med færre brå sprang, noe som de som ikke har lest serien sikkert vil sette pris på. Selv om det sikkert vil være enkelte fans som misliker at det ikke lenger er samme behov for å opptre som erfarne fjellfolk i møte med hjelpeløse seere.

Men heldigvis kommer ikke så mange av disse noen gang til å kjøpe DVD'en.

Ingen frelse

Så var Terminator Salvation sett. Teambuilding inkludert førpremiere på Europas største filmlerret i Telenor Arena.

Bra lyd. Godt bilde. Dårlige seter.

Og så var det visst en film også.

De første og siste fem minuttene var nesten til å holde ut. Den drøyt 100 minutters slåsskampen i mellom var ikke det, til tross for både to og tre injokes.

Den nest dårligste filmen jeg har sett på kino.

Nuff said.

Dagens eksorsisme

Og så har også Dekodet personlig, nærmest egenhendig, sett Engler og demoner.

Det hele var en ytterst skuffende opplevelse. Ikke bare var filmen nesten kjemisk rensket for Dan Brownismer (det var bare bevart to, La Purga-tøvet og nonsensen med "Galileo og ellipsene"), i tillegg var den en håpløs flott, fengende og forrykende ferd gjennom Romas gater og pavekirkens menneskelige og guddommelige perspektiver.

Bedre reklame for Den katolske kirke er det nesten umulig å lage. Med andre ord en fryktelig film. Her er det bare å holde seg hjemme.

Eller starte et antikorstog.

Hollywood hyper Hypatia

Flere som er ute med film disse dagene om modernitetens ikoner.

I en Dan Brown-tid var det ikke til å unngå at også den greske naturfilosofen Hypatias tragiske skjebne nå er festet til dette berømte lerretet. Noe som så fort smitter over til hjertet og hjernebarken.

Et sikkert endetidstegn.

Star Trek XI

Så er den da sett. Og hva er svaret?

Yes!

En aldri så liten genistrek. Verdensrommet er herved offisielt åpnet for noen dusin filmer til i serien. Og en liten TV-serie eller to.

Ormhullet er i det hele tatt klippet.

Keep it boldly coming.