En av mine store læremestere het Edgar Rice Burroughs. Hans skildringer av kampen for tilværelsen mot løver og prestinner i Afrikas jungel ble til tider bare utkonkurrert av det hektiske livet i jordas indre, Pellucidar, som yrte av pirater og psykiske flyveøgler bak hver busk og sky.
Og av storslagne, men døende sivilisasjoner på planeten Mars, eller Barsoom som den heter blant kjentfolk.
Med covere som fikk enhver gutt til å sikle.
Alt i beste Burroughs-stil med febrilske forfølgelser og forelskelser, forkledninger og fengslinger, kidnappinger og tvekamper, lykketreff og overtro.
Eller altså religiøse kulter som styrer med bløff og radioaktive børser.
Det hele åpner i A Princess of Mars med at den nylig hjemkommede borgerkrigssoldaten John Carter under jakt på apasjer i Arizonas ørken på mystisk vise transporteres til en helt annen ørken, for ikke å si planet.
Her er det ikke bare luft, men en heller krigersk atmosfære som dunster av firearmede og selvsagt grønne krigere, hvithårete apemonstere og mangt annet som kan krype, bite og skyte. Heldigvis er det også andre ting å feste blikket på når den mer enn overfladisk fagre Dejah Thoris dukker opp i øyekrokoen. Det er ikke til å undres over at John viser seg villig til å gå over atskillige lier og lik for til stadighet å befri henne fra de ymseste kulter og kreaturer. Selv om hun også selv slår seg løs med iver og eleganse.
Det er kort sagt ikke akkurat Jane vi møter.
Siden fortellingen er blitt overført til opptil flere tegneserier (ofte brukbart som til venstre, se forøvrig her) og en famlende film (altså elendig), var en av inspirasjonene for Avatar, og nikkes til i League of Extraordinary Gentlemen, Babylon 5 og Star Wars-filmene, er det på tide at en mer storslagen John Carter-film havner på kino.
Ikke minst i en tid med armslag for spesialeffekter som kan yte sånn noenlunde rettferdighet til Burroughs vyer.
Da er det ikke så nøye om fortellingen sikkert kan bli noen tødler cheesy - selv om trailerne så langt heller har økt enn fjernet forventningene. Den kan i hvert fall ikke bli verre enn snittet på manus fra Hollywood for tiden.
Ikke minst den aller seneste, et ti minutters klipp og intet ringere enn eksklusivt.
Disse amerikanerne.
4 kommentarer :
Jeg leste bladet John Carter da det kom ut på norsk og har også fått tak i eldre amerikanske tegneserier, samt den nye som utgis i disse dager. Det er interessant å se hvordan tegenseriene har utviklet seg med stadig flere anatomiske detaljer, ja noen av de siste Dejah Toris tegningene minner om mykporno. Vi finner også økt bruk av filmatiske virkemilder som ultranære bilder eller litt skrudde kameravinkler. Det jeg har sett av filmen tyder på at tyngdekraften er minket siden forfatterens tid. John CaRTER hopper stadig høyere
En del av tegneseriene ble litt vel ... fokuserte, ja.
Og så glemte jeg å nevne denne hoppingen og superkraftaktige effekter av en annen gravitasjon på Mars. Har lurt på om ikke også Supermann er litt inspirert av John Carter.
Kan nok anta at Supermann var inspirert av John Carter, ja. Bytte planet = supre krefter.
Ellers glemte du å nevne at George Lucas (i det minste indirekte) hentet inspirasjon til Star Wars fra John Carter. Stikkord: ørkenplanet. Stikkord 2: Fæle, krigerske kreaturer ute i ørkenen.
Mitt første møte med John Carter var i tegneserieformatet. På 80-tallet. I dansk språkdrakt, mener jeg å huske. Tror ikke dette kom ut på norsk, skjønt akkurat der er hukommelsen litt rusten.
Og så må det jo bli sagt - iallfall for egen del - at "A Princess of Mars" ikke akkurat er stor litteratur. Men man er likevel spent på hvordan de har adaptert den til film anno 2012.
For øvrig, hva gjelder de aller første moderne superhelter, simpelthen MÅ jeg jo nevne artikkelen jeg skrev i Levende Historie 3/2011. Le Nyctalope slo John Carter hårfint med å være først ute - innenfor en snever definisjon av "moderne superhelt".
Skjønt, det er jo ingen tvil om hvem av dem som er blitt husket best... Franskmennene fortviler sikkert. Om de selv husker ham.
Gøy artikkel, franskmennene husker nok, ja.
Ellers må jeg vel bare tiltre når det gjelder leseverdighet. Tror man må være tenåring som er ganske sulteforet på SF/fantasy for å orke å lese mer enn et par kapitler av første bok.
Burroughs er svært mye bedre i Tarzan-serien og i mange andre bøker, som The Land That Time Forgot, Moonmaid osv. Pellucidar- og Venus-bøkene tror jeg også jeg skulle greid å lese en del av i dag.
Legg inn en kommentar