Radikalisert teater

Muligens er det til glede for nye lesere når den kjente engelske aviskommentatoren Simon Jenkins i The Guardian i mars 2016 kan fortelle at «da middelalderkirken bannlyste geografi som en forbrytelse mot Bibelen, var resultatet at det som hadde vært vitenskapenes dronning aldri kom seg på fote igjen».

For andre er det den gamle vandrehistorien. Kirken fryktet kunnskap så mye at arven fra antikkens ble ødelagt.

At dette er et vrengebilde av de sjeldne, er ikke til hinder for at det fortsatt presenteres i norske lærebøker med den største selvfølgelighet. Norskboken Intertekst fra 2014 for videregående legger lite i mellom.

Sjå for deg eit samfunn der religionen ved kyrkja, påstår at han kan forklare alle samfunnsforhold og naturforhold. Folk får ikkje tru på noko som ikkje religionen først har godkjent. […] I eit slikt samfunn finst det ingen krefter som oppfordrar vitskapen til å komme med ny og banebrytande kunnskap, tvert imot blir ny kunnskap sett på med skepsis. […] Dette samfunnet er mellomalderen i Europa».

Mytene lever altså i beste velgående. Våren 2016 har ikke manglet oppslag om at religion er gift og kristendommen det motsatte av vitenskap og gode verdier, det ondes problem uløselig og at det er såre enkelt å gjendrive at våre verdier er kristne.

Inntrykket blir ikke svekket når Nationaltheatrets setter opp Marius von Mayenburgs stykke Martyrer. 

Etter noen år på andre scener i Norden har det premiere i Oslo torsdag 14. april. Selv om den opprinnelige 15-årige hovedpersonen Benjamin i denne varianten heter Benedikte, handler det fortsatt om en som blir "ekstrem kristenfundamentalist". 

Og da vet vi hvordan de er, siden alle religioner og fundamentalister etter sigende er like. Da kan det knapt tenkes noe verre enn at unge, kristne gutter eller jenter "radikaliseres".

Og dette dreier seg ikke som i VG-serien "Frelst" om å presse ungdom til å dra på misjonstur i Europa for å forkynne Guds kjærlighet.

Som det heter i Dagbladet 29. mars tror hun i stedet «på en streng, fordømmende og straffende gud. Hennes fokus er synd, skam og helsvarte tabuer». 

Hvilket forteller at dette i mindre grad er en kristenfundamentalist med fokus på Bergprekenen og 1. Korinterbrev 13 enn en som har forlest seg på feil deler av Det gamle testamentet.  I den grad manusforfatteren oppfatter slike forskjeller som mer enn bagateller.

Riktignok innrømmer hovedrolleinnhaver Lena Kristin Ellingsen at dette er «i motsetning til kjærlighetsbudskapet som også fins i kristendommen». Men det etterlatte inntrykket er at noe så avvikende fra ekte (eller altså fundamentalistisk) kristen tro som et kjærlighetsbudskap, må man se godt etter for å finne. 

For det er ikke bare i islam vi finner «ekstremisme og radikale religiøse krefter». 

Også i Bibelen oppfordres vi «til å drepe: hogge ned barn og skjære opp gravide kvinner». Ikke uventet oppgir likevel ikke Dagbladet ett eneste kirkesamfunn som bygger etiske normer på Det gamle testamentets klagesalmer (se nederst her) eller dramatiske domstekster. 

Grunnen er enkel: Noen slike kirkesamfunn finnes ikke i dag og vi har heller ikke eksistert i kirkehistorien.

Dagbladet kommer heller ikke på å spørre om hvor pussig det er at de første kristne i mange århundrer var pasifister, hvis Bibelen i realiteteten oppfordrer til helt andre ting. 

Fulgte altså ikke de første kristne Bibelen? Levde de ikke før opplysningstiden?

Og man kommer heller i tanker om at det man ofte ellers trekker frem som terror fra kristent hold handler om angrep på ... abortklinikker. 

I stedet for at kristenfundamentalister går løs på gravide, har det hendt at man i stedet går løs på steder som tilbyr abort, noen ganger med fatalt resultat. De seneste tiårene er 11 drept i forbindelse med antiabortaksjoner i USA.

I teaterstykkets bakvendtland er det imidlertid ikke så nøye med informerte spørsmål. I stedet er det naturlig at Benedikte ikke vil dusje etter gymtimen, mener at kvinner står under mannen og ikke bør undervise, og verken godtar seksualundervisning eller evolusjonsteori. 

Og følgelig må «gi biologilæreren Guds dødelige straff».

Noe som tydeligvis henger sammen med «vår protestantiske tradisjon», selv om den ikke akkurat har manglet kvinnelige lærere. Eller kanskje med "kristendommen" i sin alminnelighet. 

Kunsten er å slå om seg med generaliseringer uten eksempler.

«Martyrer» er et teaterstykke og en påminnelse om at kristendommen kan framstå som en hevngjerrig og voldsforherligende religion. Se på våre egen historie, den er full av fanatisme, sier Ellingsen.

Ja, det er liten tvil om at det har vært fanatisme i Norge, samtidig som denne historien som angivelig har vært "full av fanatisme" de seneste århundrene i liten grad har ført til drap, heller ikke på biologilærere. 

Konklusjonen er like klar som den mangler selvinnsikt. 

- En bombastisk tro på hva som er rett, et svart/hvitt syn på tilværelsen, er livsfarlig og være grobunn for hat. Det gjelder ikke bare religion, men alle ytringer - også i politikken. Hat som overføres til blogger og ytringer på nett, sier Ellingsen.

Mens bombastiske ytringer som i intervjuer om skuespillet selvsagt er uten effekt for hva som kan sies på blogger og nett.

Selvsagt mener manusforfatter, skuespilleren og journalisten det hele godt. Ønsket er å advare mot fanatisme og svart/hvitt-tenkning. Muligens er det snakk om en forkledd islamistisk radikaliseringsprosess, i troen på at det skaper større inntrykk og innlevelse å knytte den til kristen tro.

Muligens ser man også behov for å vise at vi ikke bare må kritisere muslimer, men også kristne. Vi må ikke tro at radikaliserte muslimer er de eneste slemme i klassen.

Men selv om intensjonen er god, blir effekten motsatt. I stedet for å fokusere på store og overhengende trusler for hverdagsliv og verdensfred, skremmer man med nyord som radikaliserte kristne.

I stedet for å ta et tydelig oppgjør med relevante problemstillinger, forsterker man fordommer.

Og man er nok ikke like villig til å tenke andre veien. Det kommer garantert ikke skuespill om radikaliserte ateister med det første. Om en familie der den 15-årige Andrea leser stadig flere kronikker om at religion er gift, kristne blindtroende og irrasjonelle.

Ikke hører de på vitenskap, ikke bryr de seg om logiske argumenter.

Ikke bare skapte de en nattsvart middelalder, de oppfordres av Bibelen til hogge ned barn og skjære opp gravide kvinner.

Det er altså bare én ting å gjøre for Andrea når hun møter noe så livsfarlig som en kristen lærer.

Verdier og virkelighet i VG

Når noen går så hardt ut mot ministere og andre høyere makter som Hans-Petter Halvorsen i VG tidligere i januar, kommer det ikke uventet motinnlegg.

Som - ikke noe mindre uventet - får saftig tilsvar.

Denne gangen handler det ikke så mye om det ondes problem som om Hareides «kristne» verdier. Det er i det hele tatt ingen liten gjeng Halvorsen dasker på lanken, inkludert undertegnede.

Halvorsen fortsetter som han stevnet i første innlegg.

Knut Arild Hareide svarer på min kronikk fra sist tirsdag, men svarer egentlig ikke; han går (av åpenbare årsaker?) omhyggelig rundt mitt hovedpoeng, paradoksene knyttet til troen på en allvitende, allmektig Gud, som også er rettferdig og god, midt i en verden med enorm lidelse og urettferdighet. 

Det skal jeg imidlertid verken klandre ham for eller presse ham mer på. Kristne har balet med «det ondes problem» i et par årtusen, i forsøket på å hindre Kristendommen i å være akkurat så selvmotsigende som den fremstår for alle som står utenfor bekjennelsen til dens doktriner. Uten å lykkes. Det ville derfor være urimelig å forvente at Hareide skulle presentere et gjennombrudd i så måte.

Nei, siden "gjennombruddet" slik jeg omtalte i går er kommet for lenge siden, er det ikke rimelig å forvente at Hareide finner opp kruttet igjen. Selv om man kanskje kunne forventet at han i det minste pekte på hvordan det virket.

Men det er altså ikke Det ondes problem som er i fokus denne gangen. I stedet handler det om verdier.

Og Halvorsen leverer ikke et forsvar for muligheten av verdier i det hele tatt, i et naturalistisk univers, om noen er objektivt riktige eller noe sånt.

I stedet for noe så interessant som å vise hvordan han selv kan bygge hvilke verdier med hvilken styrke og hvilken forpliktelse i en virkelighet der alt som finnes egentlig er kjemi og fysikk, kvanter i bevegelse, velger han å angripe begrepet "kristne verdier".

Jeg skal derfor ta for meg et annet aspekt ved det Hareide hevder, nemlig det han i likhet med en rekke andre kristne har gjort til noe av et mantra, at våre verdier er «kristne». Dette er nå gjentatt så ofte og i så mange sammenhenger at det har blitt til noe av en sannhet ingen lenger synes å være i stand til å bestride. Det til tross for at det er såre enkelt å gjendrive den.

Hvor såre enkelt dette er i følge Halvorsen, skal jeg se mer på i morgen.

Men det enkleste er kanskje å tolke Hareide så vrangt som vel mulig når denne forteller enkelt og greit at hans tro ikke er irrelevant for ham som politiker. Hareide viser til at "Det sosialetiske engasjementet mitt for flyktningar, for rusavhengige, fattige barn eller klimaet er sjølvsagt motivert av livssynet mitt».

Nå kunne Halvorsen ha lest dette på flere måter. Han kunne ha tatt det som uttrykk for en logisk sammenheng, for noe som fører til omsorg for andre, enten det handler om politikk eller privatliv.

Han kunne lest det som han ville gjort om SV-lederen Audun Lysbakken hadde sagt at hans engasjementet for flyktninger, for fattige og klimaet, selvsagt er motivert av hans politiske syn. Som når en humanetiker snakker om å være motivert av sitt livssyn.

I stedet leser Halvorsen det som en falliterklæring som avslører at Hareide er som keiseren uten klær.

Hvilket i realiteten betyr at hans sosiale engasjement er forankret i hans tro på at Gud eksisterer. Hva vil da skje med hans idealer dersom han slutter å tro på Gud?

Men dette er selvsagt like meningsløst som om Halvorsen skulle ha hevdet om Lysbakken at det "i realiteten betyr at hans sosiale engasjement er forankret i hans tro på sosialismen. Hva vil da skje med hans idealer dersom han slutter å tro på sosialismen?"

Gangsynet hadde ikke blitt bedre om Halvorsen hadde avvist Kristin Miele, leder av Human-Etisk forbund, med at "i realiteten betyr dette at hennes sosiale engasjement er forankret i hennes tro på livssynshumanismen. Hva vil da skje med hennes idealer dersom hun slutter å tro på den?".

I stedet for å lese Hareides utsagn som uttrykk for personlig integritet, kjører Halvorsen videre som om Hareide spiller inn et skarpt teologisk eller filosofisk poeng om at uten troen på Gud, finnes ikke objektive verdier.

Og at det igjen betyr at man og han i såfall ville mistet alle etiske hemninger.

For dette er faktisk en påstand jeg har hørt en rekke ganger i debatter med kristne: Dersom Gud ikke eksisterer, finnes det heller ingen objektiv moral, og derfor heller ingen mulighet for å hevde at ran, voldtekt og drap er objektivt galt(!) 

Hva skal så en stakkars ateist si til en slik påstand? Personlig pleier jeg å si noe sånt som at «vel, dersom du har behov for en følelse av å være innhyllet i flomlyset fra et åndelig politihelikopter som henger over hodet ditt 24/7, for å oppføre deg någenlunde skikkelig overfor dine medmennesker, så for all del, la oss alle håpe at du aldri mister troen på Gud».

Halvorsen er som vi ser altså heller ikke her kjent med at etikkfaget ikke handler om bare å slå seg til ro med at det man selv eller folk flest mener akkurat nå er rett og galt. I stedet diskuteres grunnlaget for etiske normer og hvilke - om noen - som er objektivt gode eller dårlige. Spørsmålet om det finnes allmenngyldige, objektive normer som gjelder for alle alltid er helt grunnleggende.

Men fremfor å diskutere dette på alvor, metafysisk eller moralfilosofisk, avfeier Halvorsen det ved å angripe en stråmann: Hareides motivasjon.

Artikkelen blir ikke bedre i de neste avsnittene. Halvorsen skyter løs den ene kanonaden etter den andre, uten å treffe blink. Han bommer til og med på målskiven.

Vi ser dette når han skriver videre om "Misjonssambandets Espen Ottosen" som er

åpenbart av dem som har dette synet om at moralske anfektelser ikke kan finnes uten Gud, og at han derfor heller ikke kan se noen særlig mening i livet dersom Gud ikke finnes og Jesus ikke «døde for våre synder». I VG 27. desember antyder han til og med at det å i det hele tatt stå opp om morran', i en gudløs verden synes helt meningsløst.

Leser man Ottosen, ser man ikke uventet at dette er en grov feillesning.

Hva nå Halvorsen måtte mene med "moralske anfektelser" er sammenhengen en britisk reklamekampanje der ateister forteller at "«There's probably no God. Now stop worrying and enjoy your life.»

Ottosen spør så om dette stemmer. Er det faktisk "lettere å nyte livet hvis Gud ikke finnes? Jeg tviler sterkt på det".

Så fortsetter han med å si det motsatte av Halvorsens utlegning:

Riktignok kan alle mennesker – uavhengig av livssyn – oppleve meningsfulle og gode dager.

Ottosen bekrefter altså at også ateister kan ha en mening i hverdagen. Og det til tross for at noen ateister skriver tykke bøker der de forklarer at det er en illusjon at det egentlig finnes noen mening med livet.

De fleste kan nok finne mening i hverdagen. Det er langt vanskeligere å avvise Gud og samtidig finne en overordnet mening ved livet. Den amerikanske filosofen Alex Rosenberg avviser i boken The Atheist's Guide to Reality. Enjoying Life without Illusions at ateismen er særlig «warm and fuzzy». Tvert imot er det bare å innse at livet mangler mening.

Dermed er det altså ateisten Rosenberg som Halvorsen burde gått ut mot, ikke en kristen som tar en frittalende ateist på alvor. Sagt på en annen måte er Ottosen forbilledlig når han ikke fordreier en han er uenig med:

Så hvorfor stå opp om morgenen? Rosenberg slår fast at vi ikke trenger noen grunn, evolusjonen har sørget for at vi «likevel er her, ute av pysjamasen vår». Og skulle du bli deprimert over livets meningsløshet, har ikke Rosenberg noe annet å tilby enn et par lykkepiller. På spørsmålet om hvorfor mennesker bør opptre moralsk, er svaret hans: «Fordi vi da føler oss bedre.»

I stedet for å lære, fortsetter Halvorsen å fremstille andres utsagn mer enn lettere kuriøst, denne gangen en jeg kjenner meningene til rimelig godt.

Og Norges vel fremste kristenapologet, Bjørn Are Davidsen skrev så sent som tirsdag i en debatt på verdidebatt.no at det ikke er sikkert at «..vi i Norge i dag ikke hadde fortsatt med å sette uønskede barn ut i skogen, hvis kirken ikke hadde forbudt dette…». 

Som sagt, det kan kanskje være grunn til å håpe, i det minste på vegne av en del, at de ikke mister troen på Gud, og på Kirken som hans jordiske forvalter av objektiv moral.

Man kan sikkert diskutere om det er vel så relevant å kalle Halvorsen for ateistapologet, selv om han nok ikke er Norges fremste, men la nå det ligge.

For dette er altså igjen en fordreining, for å si det mildt. Sammenhengen er ikke at jeg slenger ut en slik påstand uten videre, men at jeg svarer på Erik Tunstads spørsmål (et stykke ned i bloggposten om Ateisme eller kritisk tenkning) om det han kaller det "Beste testspørsmål: Hadde du drept dine barn, dersom kirken ikke forbød deg det?".

Det er altså som svar på et konkret testspørsmål jeg kommenterer at

Han er med andre ord ikke klar over at vi nettopp kan takke kirkens forbud for at ikke flere drepte sine barn. Et forbud mot å sette barn ut i skog og ødemark var nødvendig da kristendommen kom til Norge og mange andre land.

Så trekker jeg inn at dette historiske poenget, eller hva vi mener om saken i dag, ikke sier noe om vi trenger Gud eller ikke.

På et nytt spørsmål fra en ateist på Verdidebatt svarer jeg ganske langt bl.a. det som Halvorsen siterer (men pussig nok med feil link, slik at det ikke er mulig å se hva jeg faktisk sier).

Tunstads retoriske spørsmål kan som så mange slike ikke løsrives fra historiske sammenhenger eller praksis som det kan kalles. Når han til og med mener at det er hans "Beste testspørsmål" å spørre "Hadde du drept dine barn, dersom kirken ikke forbød deg det?", kan man ikke løsrive dette fra det historiske faktum at vi i Norge faktisk sluttet å drepe våre barn, fordi kirkens forbød det. 

Sagt på en annen måte: Hvor sikkert er det at vi i Norge i dag ikke hadde fortsatt med å sette uønskede barn ut i skogen, hvis kirken ikke hadde forbudt dette for snart tusen år siden og håndhevet forbudet i mangfoldige århundrer? Innarbeidete etiske holdninger har en historie.

Så er spørsmålet om det er en sammenheng mellom holdninger til ran, voldtekt og drap -og objektivt rett og galt.

For dette handler ikke om vi "trenger" en objektiv moral for å unngå ran, voldtekt og drap. Det handler om hva slags moral som kan eller må eksistere for at noen kan hevde at ran, voldtekt og drap ER objektivt galt og altså ikke bare greie overlevelsesstrategier.

Ellers handler diskusjonen ikke så mye om "påstander fra religiøst hold er at vi trenger en objektiv moral", men om hvorvidt en objektiv moral faktisk finnes. Avviser man sistnevnte, kan man ikke si at noe som helst er objektivt galt, men heldigvis er det mye kulturelle, psykologiske og legale barrierer mot å gjøre "hva som helst" og mye positive forsterkninger av adferd vi anser som god.

Som vi skal se om noen dager, treffer Halvorsen heller ikke målskiven når han skriver om kristne verdier.

Nye ateisters store problem

Det er blitt en vane på denne bloggen (og i bøker om historiske myter og andre pussige påstander) å peke på feil og fordommer hos det som ofte kalles nye ateister.

Dermed har nok enkelte undret seg over hvorfor jeg ikke har sagt noe konkret om Guds store problem, en VG-kommentar som har skapt mye klikk og klapp.

Årsaken er ikke bare at jeg har kommentert poengene mange ganger. Det handler vel så mye om hvor ofte det er mulig å snu seg rundt når man oppdager feil på internett.

Og hvor interessant det er hver dag hver uke.

I mellomtiden har heldigvis andre rukket å kommentere Hans-Petter Halvorsens innlegg. Det hjelper ikke at han har rekorden i antall kommentarer på Verdidebatt, når en skolert ateist for engangs skyld setter seg ned og skriver Contra Halvorsen.

For dette handler mindre om "ateister mot kristne" enn om folkelig debatter mot faglige.

Det Halvorsen reagerer på, er blant annet en frase fra innvandringsminister Sylvi Listhaug som takker høyere makter for at hennes bror overlevde en ulykke der en annen omkom.

En tilforlatelig og sympatisk kommentar? Les den igjen. Og igjen. Og enda en gang, om nødvendig. Dette er nemlig et eksplisitt eksempel på den mangel på refleksjon som preger så mange religiøse når det gjelder implikasjonene av det de selv tror om verden.

Dermed skulle man vente at Halvorsen selv var nøye med å unngå mangel på refleksjon. At han satte seg godt inn i debatten, leste relevant faglitteratur og vurderte sterke og svake sider ved den.

I stedet viser han mer iver enn innsikt.

Har man bestemt seg på forhånd, lar man seg sjelden forvirre av fakta. Muligens er grunnen at Halvorsen har en sperre mot å tro at det finnes en seriøs debatt om gudstro.  Kanskje oppfatter han religionsfilosofi som like rasjonell og relevant som nissefilosofi.

Uansett årsak viser han ikke interesse for å lese seg opp på temaet. I stedet bruker han tiden på å kommentere det.

Dermed er det slik Kai Erik Westergaard, debattredaktør i Religioner.no, peker på i omtalte Contra Halvorsen, at Halvorsen ikke er kjent med at argumentet han fremfører i full offentlighet i Norges største avis er tilbakevist.

Noe som det nok tyder på gjelder flere, ut fra applausen han har møtt.

Vi kan begynne med versjonen av ondes problem som Halvorsen fremfører, siden det ser ut til å være premisset resten av innlegget hviler på. 

Religionsfilosofien har kommet et lite stykke siden 1700-tallets Hume, Hans formulering av det ondes problem regnes gjerne som tilbakevist.

Denne tilbakevisningen stammer i moderne tid først og fremst fra Alvin Plantingas God, Freedom and evil, og den påfølgende debatten innen religionsfilosofien siden 1970-tallet. 

En som har jobbet mye med temaet er Atle Ottesen Søvik, bl.a. i en doktorgrad også utgitt på et fagbokforlag og et (langt kortere) kapittel i Eksisterer Gud?.

Skal man diskutere temaet uten mangel på refleksjon, hjelper det å ha lest Søvik. Ikke minst siden han i stor grad følger Keith Wards analyser og dermed har dels andre og dels flere poenger og innfallsvinkler enn Plantinga.

For likevel å vende tilbake til sistnevnte, er det han viste (som omtalt i denne bloggserien) kort fortalt at det ikke er logisk selvmotsigende med en god og allmektig Gud i en verden der det også er lidelse, enten vi snakker om naturkatastrofer, fæle sykdommer eller menneskelige grusomheter. 

Eller rett og slett at vi alle skal dø en gang.

Grunnen er kort sagt at man da må vise logisk at Gud ikke kan ha noen som helst grunn til å tillate lidelse og død. 

Dermed trenger man strengt tatt ikke en bredt akseptert forklaring (teodicé) på hvorfor Gud tillater det onde. Det er flott med en slik (og det er blant temaene Søvik tar opp), men at du eller jeg ikke forstår noe, har aldri vært et argument mot at det vi ikke forstår ikke kan stemme. 

Nei, hvis det man hevder er at det er logisk selvmotsigende med både Gud og lidelse eller at dette med nødvendighet gjør Gud slem eller dum eller maktesløs eller alt sammen, må man vise med et gyldig argument at dette nødvendigvis må være slik.

Nå er ikke dette alt vi kan eller bør si. Siden vi styres av mer enn logikk, er det viktig å snakke om også andre forhold, som her i en omtale av Stephen Frys kjente replikk (som Halvorsen lener seg mot, igjen uten motforestillinger) om at Gud er gal og egoistisk siden barn får beinkreft. 

Men uansett hvor mye mer man sier, er det fortsatt slik at eksistensen av lidelse ikke gjør det rasjonelt berettiget å avvise en god og allmektig Gud.

Noe også en ateist som Westergaard understreker. 

Noen vil kanskje si at dette er flisespikkeri, og spørre seg «hva er eventuelt dette gode formålet ondskapen skal ha?» og lignende. Jeg vil si at slike spørsmål i stor grad blir irrelevante. Da har man misforstått formålet med argumentet. I dette tilfellet skal argumentet vise at ondskap og Gud ikke kan eksistere samtidig. Nå har vi allikevel sett at det ikke nødvendigvis er motsigende. Det er irrelevant at det er i strid med det Halvorsen, og en del andre ateister med ham, tror at teister tror om Gud. Halvorsens fremstilling av hva teister vanligvis tror og mener om Gud er en klassisk stråmann. En karikatur av motpartens posisjon.

Nå har Halvorsen skrevet om mer enn dette, ikke minst etter tilsvar fra Knut Arild Hareide om bl.a. kristne verdier.

Altså kan det bli flere bloggposter de nærmeste dagene.

Her er den neste.

Ateisme eller kritisk tenkning?

Erik Tunstads kommentar på forskning.no om Religion og kritisk tenkning bekrefter igjen hvor fort ellers kunnskapsrike folk kan legge bort kritisk tenkning når de skal diskutere religion.

I verste fall blir resultatet som med de nye ateistene. Antallet tankefeil overgås bare av mangelen på vitenskapelighet.

Med en slik innledning, stiller jeg meg lagelig til for hogg. Ikke har jeg formell utdannelse på feltet og vil med et kristent livssyn ikke automatisk oppfattes som nøytral observatør. 

Så hvordan svarer man? Hvordan unngå en oppgitt tone, spesielt vanskelig når man jobber faglig med problemstillinger som berøres i Tunstads tvilsomme troskritikk, eller mer presist burde vært berørt?

Og, enda viktigere, hvordan unngå en apologetisk tone der man forsvarer livssynsstandpunkter bare for å forsvare dem?

Uansett er det viktig å se dette også utenfra. Hvor kommer den type vinkling fra som vi finner hos Tunstad? 

Mye henger nok sammen med en populærvitenskapelig kultur som i generasjoner har snakket ned religion, påvirket av religiøse grasrotbevegelser mer enn lettere kjemisk frie for vitenskapelige eller en gang akademiske tilnærminger. 

Annet skyldes nok modernitetens ikoner, disse oppbyggelige anekdotene og andaktene for ateister om at kirken brant biblioteket i Alexandria og dermed ødela arven fra antikken, hevdet jorden var flat, stadig fryktet kunnskap og forfulgte vitenskapsmenn og så videre. 

Dermed kan noen hevde at Kirken bremset naturvitenskapens utvikling med tusen år. Har man alt dette i bakhodet, er det ikke enkelt å la være å skrive kritisk om tro og vitenskap.

Uansett virker det ikke som Tunstad har lest stort mer enn kreasjonisme og populær religionskritikk. Noe som dessverre får ham selv til å fremstå som kreasjonist i møte med teologifaget. 

At heller ikke spesielt mange i kommentarfeltet ser dette, er et symptom. Det er lett å tenke på Dunning-Kruger-effekten, altså at man er så lite informert om et fagfelt at man ikke aner hvor lite informert man er.

Som når noen hevder at evolusjon ikke kan være riktig, siden det finnes aper den dag i dag.

Det er forståelig at VG kan slippe til innlegg som Hans-Petter Halvorsens folkelige om det ondes problem, mot folkelige uttalelser fra Sylvi Listhaug, begge tydelig på religionsfilosofisk bortebane (flere hjertesukk om denne type fremstillinger). 

På forskning.no er slike ikke-faglige fremstillinger mindre forståelige. I motsetning til slike gjennomganger av om religiøse påstander kan kritiseres.

Muligens er den beste innfallsvinkelen å gi eksempler på Tunstads tankefeil, uten om og men.

Den mest grunnleggende er at Tunstad ser det som en svakhet at religion er dårligere enn naturvitenskap til å gi oss kunnskap og teknologi. 

Religion har derfor aldri kommet opp med en eneste løsning på noe praktisk problem. Kirken kan vedta at én gud er tre, men den har ikke gitt oss verken antibiotika, vaksiner, vaskemaskiner eller varmeovner. Religiøs kunnskap har aldri reddet for tidlig fødte barn. Eller oss alle fra sult.

Men dette er å sammenligne epler med pausemusikk. Det er som å avvise teaterstykker fordi de er dårligere egnet for husbygging enn en tommestokk.

Han skriver som om naturvitenskap skulle være et livssyn.

Ser man ikke hvor absurd dette er, hjelper det kanskje å endre på ordene. La oss bytte ut religion med ateistisk orienterte livsperspektiver som naturalisme eller sekulærhumanisme. 

Naturalisme har ikke kommet opp med en eneste løsning på noe praktisk problem. Den kan vedta at det ikke er grunn til å tro på Gud, men har ikke gitt oss verken antibiotika, vaksiner, vaskemaskiner eller varmeovner. Mangelen på gudstro har aldri reddet for tidlig fødte barn. Eller oss alle fra sult. 

Spørsmålet er altså ikke hva "religiøs kunnskap" har gjort, sammenlignet med naturvitenskapelig, men hvilket livssyn som er rett.

Det løfter ikke Tunstads kommentar at han ikke argumenterer for sitt eget livssyn, men fra det. I stedet for å vise at kristen tro er feil, fremstiller han noen trosstandpunkter litt skrudd og bare forutsetter at de må være feil.

Fordi de høres rare ut og ikke er basert på naturvitenskapelig kunnskap.

Noen kunne til dermed vært fristet til å skrive om avsnittet til at

Vitenskap har aldri kommet med en løsning på vårt dypeste og mest praktiske problem. Forskere kan gi oss antibiotika, vaksiner, vaskemaskiner og varmeovner. Men vitenskap har aldri gitt oss evig liv.

Når Tunstads utgangspunkt er som galest, er det ikke rart resultatet blir som originalest. Dermed imponerer heller ikke hans konkrete kritikk, eller rettere sagt hans fekting mot selvlagde stråmenn. 

En av disse er påstanden at vi ikke kan takke religion eller kristen gudstro for noen former for kunnskap.

For det første er det altså mulig se en sammenheng mellom troen på naturliver og troen på en lovgiver utenfor naturen, en Skapergud av en helt annen type enn tilfeldige naturguder. Dette er synlig allerede hos de gamle grekere og lå bak den vitenskapelige tenkningen som vokste frem i Europa.

Slik humanetiker og filosof Morten Fastvold forteller i Humanist, vil det nok forbause dem som tror at tro og viten har vært i motsetning gjennom tidene

at selve grunnvollen i moderne vitenskap – postulatet om evige og uforanderlige naturlover – er en teologisk overenskomst fra ellevehundretallet.

Dette skapte en større og bredere forståelse for at det var

bryet verdt å studere naturen empirisk for å avdekke dens bakenforliggende lovmessigheter. Dette, la teologene til, er enda et tegn på Guds godhet. For bare en god Gud ville skape en empirisk verden styrt av lovmessigheter. Disse lovmessighetene skulle senere bli kalt naturlover.

Altså kan man argumentere for at naturvitenskapen springer ut av og fikk vind i seilene av religiøs kunnskap. Det er en viss logikk i å tenke at all naturvitenskapelig kunnskap dermed er religiøs kunnskap.

Noe som ikke direkte styrker Tunstads innfallsvinkel.

Det blir ikke bedre når han beskylder kristne for å anklage ham for stråmenn.

Problemet med å snakke om tro, er at den ikke er én ting. Kritiserer du synet på Gud som en skjeggete mann i himmelen, vil du straks få høre at du angriper en stråmann. Dagens moderne kristne tenderer snarere til å betrakte Gud som «en måte å se verden på».

Det faller ham ikke inn at kristen tro aldri har handlet om en skjeggete mann i himmelen. Vi finner dette dermed ikke hos noen teologer eller kristne filosofer. Det er i beste fall folketro og ikke helt sikkert at det ikke finnes mest av denne gudsoppfatningen i ateistenes rekker.

Tunstad avslører mer av det pussige i hans prosjekt når han skal vise hvor lite vi trenger Gud med det han kaller sitt

Beste testspørsmål: Hadde du drept dine barn, dersom kirken ikke forbød deg det?

Han er med andre ord ikke klar over at vi nettopp kan takke kirkens forbud for at ikke flere drepte sine barn. Et forbud mot å sette barn ut i skog og ødemark var nødvendig da kristendommen kom til Norge og mange andre land.

At vi i dag oppfatter dette som helt selvsagt, i hvert fall for fødte barn, forteller ikke om vi trenger Gud eller ikke.

Nå begynner dette tilsvaret å bli langt, selv om jeg har rørt bare ved noen få av Tunstads påstander. For ikke å bli beskyldt for å bomme på det viktigste, skal jeg avrunde med hovedanliggenet hans, forskjellen mellom religion og vitenskap når det gjelder hvordan man kan skaffe kunnskap.

De nevnte religiøse nyvinningene er snarere nye og bastante påstander om noe vi ikke vet noe som helst om. Noe vi ikke kan vite noe som helst om. I følge meg, fordi dette «noe» ikke eksisterer. Ifølge de religiøse selv, fordi Himmel og Helvete rett og slett ikke kan verken undersøkes eller testes. 

Guds eksistens kan nemlig ikke betviles ut fra fakta – kun ut fra «tro».

Men igjen er dette altså basert på feiloppfatninger. Denne ganger er det ikke så mye at livssyn er naturvitenskap, som at han ikke er kjent med at teologi er en vitenskap - eller rettere sagt flere

Og at spørsmålet om Guds eksistens kan og må vurderes ut fra fakta, slik Atle Ottesen Søvik og jeg gjør i Eksisterer Gud? En drøftelse av argumenter for og i mot.

Som jeg viser i Svar på tiltale består teologi 

av en rekke deldisipliner som opplagt er vitenskapelige i den forstand at det foreligger data man kan etterprøve og danne hypoteser på grunnlag av. Dette gjelder for teologi som tekstvitenskap, kirkehistorie (som altså er historievitenskap), etikk og religionsfilosofi (som begge tilhører filosofifaget). Det gjelder til og med for systematisk teologi og dogmatikk. 

Dermed leverer teologi stadig ny kunnskap i fagfellevurderte tidsskrifter og bøker på forlag med fagfellevurdering.

Men forutsetter ikke dette at Gud eksisterer, for at vi skal kunne kalle det "kunnskap"? Er det ikke en annen type kunnskap enn den vi finner i fysikk og kjemi? 

Ja, på en måte, men det betyr ikke at noes eksistens må være absolutt fastslått eller sannsynliggjort for at man kan drive vitenskap på det, eller på bakgrunn av det. En rekke mulige saksforhold som fri vilje, verdier, selve årsaksbegrepet, eksistensen av en ytre verden, sjel, tilfeldighet (f.eks. om tolkning av kvantefysikken), nødvendighet og så videre er blitt diskutert og forsket på i generasjoner og vil forhåpentligvis fortsette å bli det. På samme måte som forskning og teoridannelse om memer, multivers, strengeteori og annet der man heller ikke har eller alltid kan få fastslått fenomenets eksistens.

Ja, det er ulikheter, men det er også likheter.

For Tunstad er det imidlertid enkelt og greit, når han har fått satt opp stråmennene i åkeren.

Vi snakker altså om et clash mellom to ulike måter å fremskaffe kunnskap på. Min påstand er at den religiøse kunnskap ikke er kunnskap – men meninger.

Mens min påstand er at Tunstad her har mindre kunnskap enn meninger.

Eksisterer Erik?

Et av de beste argumentene for Guds eksistens, er at ateistiske parodier på dem skyter seg selv i foten.

I stedet for å avsløre at gudsargumenter er dårlige, avslører de at mange ateister har dårlig greie på gudsargumenter.

En av de seneste artene er pingvinen Erik som svømmer sin seiersgang blant nye ateister og på Hedningesamfunnets sider med mange gamle.

Som vi ser er Erik ment både som et motbevis på at Gud eksisterer (siden Gud hvis Erik finnes er spist opp og ikke lenger eksisterer) og for å vise at hvis poenget er at Erik kan motbevises, kan også Gud det og har dermed aldri eksistert. 

Men at noe er ment som noe, betyr ikke at det er dette noe.

Hva er så problemet med Erik?

Mange og de legger ganske så lærerike egg. Jeg skal her nevne to store.

For det første er det en grunnleggende misforståelse at Gud kun er noe vi definerer til å eksistere. Enten Gud finnes eller ikke, er Gud noe vi kan nærme oss med begrepsavklaringer og logiske argumenter.

Hva mener jeg så med det? Handler ikke Gud bare om synsing uten evidens? Da er jo den ene påstanden eller definisjonen like grei (eller altså ugrei) som den andre. 

Nei, det er ikke slik og grunnen er enkel: Ordet Gud har et bestemt innhold, og har hatt det i årtusener. Enten snakker vi om Gud, eller så snakker vi om noe annet enn Gud.

Snakker vi om Gud, er det om det største vesen vi kan tenke oss, slik logikeren Anselm understreket på 1000-tallet. Kan vi tenke oss et større vesen, er det ikke Gud vi tenker på.

Dermed kan vi ikke tenke at Gud er 100 meter høy, har én øks og lukter stramt, siden det da alltid er mulig å tenke seg et bokstavelig talt høyere vesen eller et vesen med flere økser eller strammere lukt.

Begynner man å diskutere Guds vesen ut fra noe som kan måles og veies kvantitativt, bommer man på fenomenet. Det er som å spørre hvor mange meter melk du trenger i grøten.

Eller enda verre, det er som å spørre om det er best med ett eple i hånden eller å se Nattvakten av Rembrandt. Er A-mollskonserten raskere enn Petter Northug? Er Big Bang bedre enn gangetabellen?

Man havner i samme rom som Richard Dawkins i The God Delusion, ellers kjent som kontoret for ufrivillige parodier .

Det høyeste vesen det er mulig å tenke seg er ikke det høyeste vesenet i meter, siden et slik høyeste vesen ikke kan finnes. Skal vi være logiske, og det skal vi, er det eneste høyeste vesen som kan eksistere, det som har maksimal kombinasjon av kvaliteteter.

Altså maksimal eksistens (noe som blant annet innebærer allestedsnærværende, ikke-fysisk og evig, for ikke å si uavhengig av all annen eksistens, ikke-kontingent og ubetinget), maksimalt mektig (populært kalt allmektig), maksimalt vitende (populært kalt allvitende) og maksimalt god.

Kan vi tenke oss noe mer maksimalt, er det ikke "Gud" vi snakker om, men noe så tuslete som en gud eller en superhelt eller en alien eller et spagettimonster.

Eller en pingvin. 

Som for det andre altså er et biologisk vesen, mer presist en fugl, selv om den ikke kan fly.

Snakker vi om den "Gud-spisende pingvinen Erik", er det altså en fysisk eksistens med begrenset magemål som skal kunne spise en allestedsnærværende, ikke-fysisk eksistens.

Et vesen som i aller høyeste grad er avhengig av noe annet i fortid og nåtid for i det hele tatt å eksistere (som sin pingvinmor, mat, luft osv.), med andre ord er kontingent og betinget, skal altså kunne fortære noe som ikke er avhengig av noe annet for å eksistere, enten det er spist eller ei.

Siden Gud ikke kan opphøre å eksistere ved å spises opp, kan ikke en Gud-spisende pingvin eksistere. Dermed er Erik motbevist, uten at vi er i nærheten av å motbevise Gud.

Skulle man så i et forsøk på å redde argumentet omdefinere Erik (han er jo tross alt magisk) til å være evig, ubetinget, maksimalt mektig osv., slik at Erik blir stor og sterk nok til å innbille seg (han er altså ikke maksimalt vitende) at han kan gyve løs på Gud, har man fjernet alt som gjør det meningsfullt å snakke om Erik som pingvin, magisk eller ei.

Igjen er resultatet logisk: I stedet for å motbevise Gud, har man motbevist Erik.

Om ikke annet beviser dette at det er magisk å diskutere Guds eksistens med ateister.

Uredelige nyateister

Det er godt å se at Even Gran slår opp i Human-Etisk Forbunds nettavis Fri Tanke den nye bloggen jeg omtalte tidligere i uka.

Ren Science Fiction

Nyateister og religionskritikere framstiller seg gjerne som rasjonelle og vitenskapelige. Men også de ser ut til å holde fast på en del oppfatninger som er i strid med rådende vitenskapelig konsensus. I hovedsak gjelder det den overordnede historien om at religion og vitenskap alltid har vært i konflikt med hverandre. 

Det er ikke sant. Den australske ateisten og bloggeren Tim O'Neill har nå startet en ny blogg, «History for Atheists», der han har satt seg som mål å avkle den slags uriktigheter.

Det blir ikke mindre godt av at oppslaget har fått den heller slående overskriften Vil avkle nyateisters uredelige framstilling av historien.

Og når man i tillegg lenker til Evens snart ti år gamle intervju med ... enkelte - Kirken har aldri ment at jorda er flat - er det lett å hoppe litt Paradis.

Selv om Adam kommer seg fort ut når han leser kommentarfeltet. Nøyer meg i første omgang med å gjøre Endre Fostads ord der til mine egne.

Etter å ha sett kommentarene til denne artikkelen forsterker det vel egentlig mitt inntrykk av at det også her i Norge finnes et behov for Tims nettsted uavhengig av om man opplever seg selv som ateist eller nyateist eller hva det nå skulle være man ønsker å identifisere seg som.

Voksenopplæring for ateister

Så ble den endelig lansert, den lenge varslede bloggen der historikeren Tim O'Neill går gjennom alle disse historiske mytene som er så vanlig blant kritisk tenkende nye ateister.

Som ateist har Tim lenge latt seg irritere over inkompetansen og den fordummende mytespredningen når nye ateister uttaler seg om historie, fra Harris til Hitchens, Dennett til Dawkins, for ikke å si Coyne, Myers og resten av feltet, noen ganger også Richard Carrier.

Enten temaet er middelalderen eller Galilei, den historiske Jesus eller den ikke-historiske vitenskapsfienden Kirken.

Han legger lite i mellom når han skal presentere bakgrunnen og temaer i History for Atheists.

But in the last decade or so I've became increasingly aware of and bothered by a particular brand of biased pseudo history: what I call New Atheist Bad History.

This varies from lazy repetitions of popular misconceptions, like perpetuating the myth that the medieval Church taught that the earth was flat, to full blown conglomerations of elaborate fringe theory, like the cluster of fervid and contrived pseudo history that is the Jesus Myth hypothesis.  But the list of historical ideas the New Atheists and their online acolytes get wildly wrong is long.  Amongst other things, many of them believe:

• That Christianity caused the "Dark Ages" by systematically destroying almost all ancient Greco-Roman learning, 

• That Christians burned down the Great Library of Alexandria and that Hypatia of Alexandria was murdered because of a Christian hatred of science

• That Constantine was a crypto-pagan who adopted Christianity as a cynical political ploy (and personally created the Bible)

• That scientists were oppressed during the Middle Ages and science stagnated completely until "the Renaissance"

• That "the Inquisition" was a kind of Europe-wide medieval Gestapo and that the medieval Church was an all-powerful totalitarian theocracy

•  That Giordano Bruno was a wise and brave astronomer and cosmologist who was burned at the stake because the Church hated science

• That the Galileo Affair was a straightforward case of religion ignoring evidence and trying to suppress scientific advancement

• That Pope Pius XII was a friend and ally of the Nazis who turned a blind eye to the Holocaust and helped Nazis escape justice

Altså ikke veldig ukjent stoff for lesere av enkelte bøker, eller av inneværende blogg som også har tatt opp svært mange andre slike myter.

Det er ingen grunn til å skjule at jeg for en god del stoff står i gjeld til Tim. Få historikere har gått grundigere gjennom mytene, få har våget seg mer uredd ut i debatter i ateistfora.

Det er svært forståelig at han er oppgitt og flau over kunnskapsløs retorikk hos mange medateister, og forsøker å tenne noen lys for dem.

Selv om han til tider kunne valgt andre opptenningsmidler enn flammekaster.

Dårlige nyheter for ateister

Det er ikke bare diskusjoner om veier på Vestlandet som kjennetegnes av tunnelsyn. Man trenger  ikke være synsk for å spå effekten av oppdagelsen av enda en jordlignende planet.

For dette vil føre til et yrende liv av påstander om enorme problemer for religionene. 

Det er opplagt en krise for gudstro om vi møter utenomjordiske. En så sjokkerende erkjennelse som at vi ikke er alene i verdensrommet, vil ta pusten av teologene. 

Siden bare tanken kan få det til å svimle, tenker man ikke slike tanker. Og man blogger selvsagt ikke om dem, verken her (2011) eller her (2012) eller her (2013), eller skriver om det i bøker som denne. 

I hvert fall er det ingen som leser eller lærer av slik. Bortsett fra de vanlige mistenkte,

Dermed overrasker det ikke at Jeff Schweitzer, tidligere rådgiver for Det hvite hus, 23.7.2015 på vitenskapsbloggen til Huffingtonpost, skyter ut påstanden om Bad News for God. 

Hvilken bakgrunn har så Schweitzer? Teolog? Astronom? Filosof? Historiker?

Nei, marinbiolog. Altså ikke yrkesgruppen med den mest opplagte kompetansen på teologi eller liv i rommet. 

Selv om store havdyp i Stillehavet eller under iskalotten på Nordpolen kan ligne på fremmede planeter, er de ikke stedet for dype og avkjølte debatter.

Men Schweitzer nøler ikke med å fyre av en totrinnsrakett. Han er ikke i tvil om at "religion" (les kristendom) kan avfeies om det er liv på andre planeter. Men så er det altså slik at religion er ganske så snikete. Man endrer syn etter forholdene. 

Det er ikke tilfeldig at det står værhaner på så mange kirketårn. 

Dermed vil disse religiøse gjøre gode miner til slett spill når liv på andre planeter oppdages. De vil være frekke nok til å late som om det ikke strider med deres tro. 

Let us be clear that the Bible is unambiguous about creation: the earth is the center of the universe, only humans were made in the image of god, and all life was created in six days. All life in all the heavens. In six days. So when we discover that life exists or existed elsewhere in our solar system or on a planet orbiting another star in the Milky Way, or in a planetary system in another galaxy, we will see a huge effort to square that circle with amazing twists of logic and contorted justifications. But do not buy the inevitable historical edits: life on another planet is completely incompatible with religious tradition. Any other conclusion is nothing but ex-post facto rationalization to preserve the myth. 

Schweitzer ønsker å utløse luftvernsirenene før teologene lurer oss igjen. For Bibelen er utvetydig, noe som bekreftes av dommen mot Galilei, før man drev med moderne tolkningsjuks. 

Men selv om kristne hittil har ment at jorden er universets senter og bare menneskene er skapt i Guds bilde, trenger ikke Schweitzer spekulere mye på 

what would happen should we ever find evidence of life beyond earth even if you think such discovery unlikely. I would like here to preempt what will certainly be a re-write of history on the part of the world's major religions. I predict with great confidence that all will come out and say such a discovery is completely consistent with religious teachings. My goal here is to declare this as nonsense before it happens. 

Må vi så skynde oss å endre teologi, for ikke å bli tatt på sengen om vi støter på utenomjordiske?   

Slett ikke, vi bør skynde oss å lese gammel teologi.

For dette handler ikke om hva noen kan komme til å si for å vri seg unna et sjokk i fremtiden. Det handler om hva som er blitt sagt i fortiden. 

Og ikke bare for ett eller fem år siden. 

Diskusjonen om liv på andre planeter oppstod heller ikke på 1900-tallet. Vi ser den hos teologer og naturfilosofer allerede i middelalderen, siden det som kjent var en rasjonell og logisk tid.

Bakgrunnen var en diskusjon i kjølvannet av at nye skrifter av Aristoteles var kommet til universitetene i Europa. Siden hans lærdom og logikk var massiv, og man tenkte at Gud var minst like rasjonell, lot mange seg rive med.   

Og da kunne vel ikke Gud gjøre noe som Aristoteles mente var umulig? 

Kirken var uenig. For å understreke at Gud ikke var underlagt filosofer, ble det på pavens oppfordring i 1277 ved universitetet i Paris (der den store debatten foregikk) laget en liste over punkter som var fordømte, fordi de begrenset Guds allmakt.

Blant disse var påstanden om at Gud ikke kunne lage mange verdener.

Kirkens bekymring var altså ikke at noen ville oppdage liv på andre planeter. Tvert imot regnet man det som kjettersk å hevde at det ikke kunne eksistere andre verdener.

Dette la grunnlaget for en lang diskusjon om livet på andre planeter - og hva slags forhold disse vesnene hadde til Gud, enten de lignet mest på engler eller esler. Fransiskaneren William Vorilong (1390-1463) var opptatt av om Jesus trengte å frelse mennesker på andre planeter. Konklusjonen var enkel og logisk: Det var unødvendig siden de ikke stammet fra Adam.

Tilsvarende tanker ble uttrykt gjennom århundrene, både før og etter at man innså at jorden ikke var i sentrum av universet. Hva Bibelen sa om liv på jorden, hadde ingen betydning for spørsmålet om utenomjordiske. Kepler skapte ingen sensasjon da han i 1610 mente det var liv på månen, Saturn og Jupiter. 

 

Det gjorde heller ingen andre i århundrene etter.

Hvor vanlig og viktig man oppfattet denne type spørsmål fremfår av en svært populær serie foredrag om dette i 1815. 

Den skotske matematikeren, kjemikeren og presten Thomas Chalmers (1780-1847) trakk fulle hus. Han samlet foredragene i en bok som ble en bestselger i mange tiår. 

Allerede første året gikk det unna ni opplag på tilsammen 20 000 eksemplarer. 

Og Chalmers var ingen hvem som helst. I 1828 ble han teologiprofessor, femten år senere stod han i spissen for å opprette den evangeliske frikirken i Skottland. 

Hans fattigomsorg ble et forbilde i generasjoner, ikke minst fordi han gikk inn for at fattige måtte settes i stand til å hjelpe seg selv. 

Han var ikke mindre fremsynt når han overførte Adam Amiths tanker om et marked styrt av tilbud og etterspørsel til også religion. 

Chalmers verker synliggjør en stor bredde i interesser og temaer - boken vi snakker om her er Vol. 7 Discourses on the Christian Revelation, viewed in Connexion with Modern Astronomy.

Han prøver ikke å skjule i forordet hvor oppgitt han var over overfladiske vantro som hevdet at de kristne mener Gud skapte verden kun for jorda og menneskenes skyld. 

I det andre foredraget forklarer han at 

In the astronomical objection which Infidelity has proposed against the truth of the Christian revelation, there is first an assertion, and then an argument. The assertion is, that Christianity is set up for the exclusive benefit of our minute and solitary world. The argument is, that God would not lavish such a quantity of attention on so insignificant a field. 

Chalmers avviste både påstanden og argumentet.

How do infidels know that Christianity is set up for the single benefit of this earth and its inhabitants? How are they able to tell us, that if you go to other planets, the person and the religion of Jesus are there unknown to them?

We challenge them to the proof of this announcement. We see in this objection the same rash and gratuitous procedure, which was so apparent in the two cases that we have already advanced for the purpose of illustration. We see in it the same glaring transgression on the spirit and the maxims of that very philosophy which they profess to idolize.

They have made their argument against us, out of an assertion which has positively no ascertained fact to rest upon, an assertion which they have no means whatever of verifying, an assertion, the truth or the falsehood of which can only be gathered out of some supernatural message, for it lies completely beyond the range of human observation.

Som vi ser, har ikke all ateistisk retorikk gått fremover på tohundre år. 

Til gjengjeld er det fint å kunne markere 200-årsjubileet for Chalmers foredrag med Schweitzers høylydte og mye delte bekreftelse av overfladiske vantro.

Hvilket bør være dårlige nyheter for ærlige ateister.

Tro mot Fakta - Hvorfor Scientisme og Fakta er Inkompatible

Siden Steven Pinker har anmeldt Jerry Coynes seneste bok Faith Versus Fact: Why Science and Religion Are Incompatible, tydeligvis ut fra sin beste englenatur, bør det nok for balansens skyld nevnes at ikke alle er like rosende.

Det er ikke bare tenkende kristne som reagerer når biologiprofessorer forlater biotopen for å  forsvare scientismens revir. Flere har forstått at man biter seg selv i det man måtte ha av anlegg for haler om man hevder at enten alt som finnes, eller alt vi kan vite noe om, er det som er rimelig direkte tilgjengelig gjennom ulike former for fagvitenskap.

Eller alment akseptert av denne.

En av de enkleste grunnene er at det krever mer enn noen DNA-smuler sirkelargumentasjon, ettersom man da måtte ha brukt vitenskapen til å begrunne den konklusjonen.

Noe det også kan være vanskelig å få almen aksept for.

I stedet er det altså Coynes egen filosofiske posisjon som bestemmer. Og fra sin høye hest som vitenskapens forsvarer, skaper han en svært verdiladet stemning med eksempler på opplagte overgrep og frykteligheter i regi av religiøse som ringeakter vitenskapen.

Uten å vise hvordan en tro på at universet dypest sett er verditomt, der alt som skjer egentlig kun handler om fysikk og biologi, kan forankre eller begrunne et sterkt etisk engasjement.

Eller verdien av fakta fremfor tro, for å styrke vår posisjon og forsvare menneskets iboende verdi mot religiøse trusler.

Coyne bare hopper over problemstillingen og forutsetter konklusjonen. Han prøver ikke å lage en logisk kjede fra hans virkelighetssyn til verdier, basert på evidens.

Han bygger i realiteten på verdimessige lån fra tradisjoner han selv hevder ikke handler om fakta, men om tro. 

Det blir ikke bedre av at Coyne ikke er informert på noe som minner om vitenskapelig nivå om mange av temaene han behandler. 

Boken er et skoleeksempel på det han ønsker å vise, men med kanonene rettet motsatt av hva han tror.

Ja, det er ikke vanskelig å finne mye i dette interessante vesenet "religion" (som mange snakker om, men få har sett) som ikke holder vitenskapelig vann. Religiøse skiller har skapt eller forsterket krangel og krig gjennom historien. Siden religioner er uenige, er det opplagt at ikke alle kan ha like rett. Det mangler ikke eksempler på ekte troende som har begått bestialske overgrep.

Noen ganger like ille som tenkesett og ideologier som mener seg å bygge på vitenskap, enten vi snakker om den dialektiske materialisme eller rasehygiene.

Men det betyr ikke at alle former for teologi eller tenkning som lener seg mot religion, dermed er inkompatible med vitenskap.

Skal Coyne komme ut av dette med noen smuler seiersminer, må han altså være nøye med å beskrive religion på måter som ikke er kompatible med vitenskap. Han er nødt til å finne eksempler på religiøse standpunkter som ikke kan begrunnes rasjonelt. 

Men når han gjør dette, er faren igjen stor for å argumentere i sirkel. 

Hvis noen skulle være uforskammede nok til peke på sider ved en eller annen religion som (her er det bare å holde seg fast) er kompatible med vitenskap, er dette selvsagt ikke egentlig religion. Skulle det være religiøse standpunkter som kan begrunnes rasjonelt, har man samtidig vist at de ikke er religiøse standpunkter.

Siden alle skotter har rødt hår, kan en med sort hår ikke være skotte.

Hva er det så Coyne oppfatter som det grunnleggende inkompatible mellom "religion og vitenskap"? Jo, det er som så mange nye ateister er opptatt av, selve metoden for å finne sannhet.

Science and religion— unlike, say, business and religion— are competitors at discovering truths about nature. And science is the only field that has the ability to disprove the truth claims of religion, and has done so repeatedly (the creation stories of Genesis and other faiths, the Noachian flood, and the fictitious Exodus of the Jews from Egypt come to mind). Religion, on the other hand, has no ability to overturn the truths found by science. It is this competition, and the ability of science to erode the hegemony of faith— but not vice versa— that has produced the copious discussion of how the two areas relate to each other, and how to find harmony between them.

Dermed er spillet i gang. "Religion" lever i en evig kamp mot "vitenskapen" og klarer ikke på egen hånd å avgjøre om det man selv står for stemmer eller ei. Det er alltid vitenskapen som vinner, siden religion er uten andre våpen enn våpen.

For Coyne er det utenkelig at det finnes religioner som er opptatt av å etterprøve ting, og som selv - innenfra - kan sjekke eller korrigere egne standpunkter.

Han opptrer med andre ord klart religiøst når han ikke sjekker eller korrigerer sine standpunkter.

Hadde Coyne undersøkt, ville han oppdaget mange forhold. Jeg skal trekke frem eksempler fra kristne sammenhenger, siden det er yndlingsmålskiven til Coyne. Han tror til og med at han vet hvordan den ser ut og at han rammer blink hver gang.

Men han vet ikke at vi allerede hos Paulus, altså i de eldste delene av Det nye testamentet, finner formaningen om å "prøve alt og holde fast på det gode". Med å "prøve" menes her teste og vurdere, altså ikke bare akseptere noe blindt, fordi en biologiprofessor autoritet skriver om det i en bok.

Og nettopp dette med å teste og vurdere har mange sett som et ideal i kristen teologi og filosofi de seneste par tusen år. Det betyr ikke at man har manglet forsøk på å etablere partilinjer og ensretting, eller at det er lett å avklare alle teologiske spørsmål, men at troen på rasjonalitet og logikk har vært en viktig faktor. 

Nettopp derfor har det vært en så sterk interaksjon - fra påvirkning til protest - med samtidens synspunkter. Dette har gitt mange positive effekter fra vitenskap til verdier, enten samtiden var antikken, folkevandringer, renessanse, middelalder, opplysningstid, modernisme eller postmodernisme.

Og Kirken har som regel forholdt seg med lyttende respekt til rådende vitenskap, selv om det ikke alltid har vært enkel å skille den fra rådende ideologier. 

Justin Martyr er svært tydelig på dette allerede rundt år 155, i hans første forsvarsskrift til Keiseren. 

Reason directs those who are truly pious and philosophical to honour and love only what is true, declining to follow traditional opinions, if these be worthless.

Et standpunkt man kunne mistenke Coyne for å støtte i teorien, om han nå ikke alltid er like god i praksis.

For not only does sound reason direct us to refuse the guidance of those who did or taught anything wrong, but it is incumbent on the lover of truth, by all means, and if death be threatened, even before his own life, to choose to do and say what is right.

Dermed ber Justin de romerske myndigheter sjekke selv og ikke bare godta ondsinnede rykter - selv om de nok handlet om andre ting enn at det var en lang og nødvendig krig mellom tro og vitenskap.

Do you, then, since you are called pious and philosophers, guardians of justice and lovers of learning, give good heed, and hearken to my address; and if you are indeed such, it will be manifested. For we have come, not to flatter you by this writing, nor please you by our address, but to beg that you pass judgment, after an accurate and searching investigation, not flattered by prejudice or by a desire of pleasing superstitious men, nor induced by irrational impulse or evil rumours which have long been prevalent, to give a decision which will prove to be against yourselves.

Nå kan man si mye om Coyne (og det er langt fra alt som kan tas i én bloggpost), men blant det mest talende - også fordi Pinker ikke reagerer på det i anmeldelsen - er at Coyne faktisk ikke bare fremhever to av de mest diskrediterte bøkene om vitenskapshistorie noensinne (se også James Hannams artikkel eller lån boken på bildet til høyre). 

Han mener at de tross kritikk hadde rett i sine teser om krigen mellom kirken og vitenskapen. 

Some historians of science claimed that White’s and Draper’s scholarship was poor (yes, they did make some errors and omit some countervailing observations, but not nearly enough to invalidate the books’ theses).   

Det er med andre ord svært tydelig at Coyne ikke har latt seg forvirre av å lese fagbøker. 

I stedet presterer han å holde fast ved forlengst tilbakeviste påstander som at 

One can in fact argue that science and religion have been at odds ever since science began to exist as a formal discipline in sixteenth-century Europe. Scientific advances, of course, began well before that— in ancient Greece, China, India, and the Middle East— but could conflict with religion in a public way only when religion assumed both the power and the dogma to control society. That had to wait until the rise of Christianity and Islam, and then until science produced results that called their claims into question.

Og skoleeksemplene, det han oppfatter som typisk og nødvendig, er Galilei og Scopes-saken i 1925. Altså to av de mest myteomspundne rettsaker i historien.

Nå har Coyne fått høre at disse ikke oppfattes som typiske eller som "religiøse", men han avfeier det med at dette er fra revisjonister eller altså kompromissorientere folk som "accommodationist theologians and historians". Selv om han likevel strekker det til å se bort fra disse to "most notable ones", har kirker ved mange anledninger

decried or even slowed scientific advances, episodes recounted in the two books I’ll describe shortly. (Of course, churches sometimes promoted scientific advances as well: during the advent of smallpox vaccination, churches were on both sides of the issue, with some arguing that it was a social good, others that it was short-circuiting God’s power over life and death.)

Eksemplene på konfliktene han nevner er forøvrig 

linguistic research, biblical scholarship, medical issues like vaccination and anesthesia, improvements in public health, evolution, and even lightning rods

Siden de aller færreste av leserne (for ikke å si anmelderne) aner at dette er tilbakevist for lengst av vitenskapshistorikere, slipper altså Coyne unna med å presentere tro som fakta. 

Så lenge noe støtter hans eget syn, er det ikke så farlig om det bygger på fantasifull eller feil evidens.

Samtidig er det interessant at Coyne, slik Pinker nevner i anmeldelsen linket til øverst, med denne "vitenskapen" som "religion" skal være i konflikt med, ikke tenker seg ren naturvitenskap, men

any system of belief grounded by reason and evidence, rather than faith

For dette samsvarer med definisjonen mange teister har i samtaler om dette og som Atle Søvik og jeg har skrevet om mer inngående i boken under. 

Dermed er Coyne mer enig med klassisk kristen tenkning enn han aner og muligens enn han noen gang kommer til å vedgå. 

For det Coyne argumenterer mot er ikke "tro", men "blind tro" (som han synes å tro mer eller mindre blindt er alt hva all religion driver med). Og en slik blindtroisme eller (for å si det mer faglig) fideisme er vanskelig å forsvare.

Siden den ikke bygger på argumenter, kan den altså avvises uten argumenter, for å parafrasere Christopher Hitchens (og vedgå det, for ikke å bli tatt for å være norsk journalist).

Så er selvsagt spørsmålet hvilke argumenter og hva slags evidens og hva slags tolkning av evidens som er holdbare grunner for et "system of belief" - eller, kanskje bedre på norsk, for en virkelighetsforståelse - som altså også en religion er.

Og det er ikke noe man bare slår fast eller besvarer en gang for alle på tre setninger eller trehundre sider.

Men dess mer man leser av Coyne, dess mindre tillit får man til at han kan skille trosbaserte forestillinger fra fakta.

Noe som er ikke er helt uviktig for å være en troverdig guide til å tolke og argumentere ut fra evidens og logikk - uten fastslåste oppfatninger om hva som kan være gode eller mulige forklaringer.