Voksenopplæring for ateister

Så ble den endelig lansert, den lenge varslede bloggen der historikeren Tim O'Neill går gjennom alle disse historiske mytene som er så vanlig blant kritisk tenkende nye ateister.

Som ateist har Tim lenge latt seg irritere over inkompetansen og den fordummende mytespredningen når nye ateister uttaler seg om historie, fra Harris til Hitchens, Dennett til Dawkins, for ikke å si Coyne, Myers og resten av feltet, noen ganger også Richard Carrier.

Enten temaet er middelalderen eller Galilei, den historiske Jesus eller den ikke-historiske vitenskapsfienden Kirken.

Han legger lite i mellom når han skal presentere bakgrunnen og temaer i History for Atheists.

But in the last decade or so I've became increasingly aware of and bothered by a particular brand of biased pseudo history: what I call New Atheist Bad History.

This varies from lazy repetitions of popular misconceptions, like perpetuating the myth that the medieval Church taught that the earth was flat, to full blown conglomerations of elaborate fringe theory, like the cluster of fervid and contrived pseudo history that is the Jesus Myth hypothesis.  But the list of historical ideas the New Atheists and their online acolytes get wildly wrong is long.  Amongst other things, many of them believe:

• That Christianity caused the "Dark Ages" by systematically destroying almost all ancient Greco-Roman learning, 

• That Christians burned down the Great Library of Alexandria and that Hypatia of Alexandria was murdered because of a Christian hatred of science

• That Constantine was a crypto-pagan who adopted Christianity as a cynical political ploy (and personally created the Bible)

• That scientists were oppressed during the Middle Ages and science stagnated completely until "the Renaissance"

• That "the Inquisition" was a kind of Europe-wide medieval Gestapo and that the medieval Church was an all-powerful totalitarian theocracy

•  That Giordano Bruno was a wise and brave astronomer and cosmologist who was burned at the stake because the Church hated science

• That the Galileo Affair was a straightforward case of religion ignoring evidence and trying to suppress scientific advancement

• That Pope Pius XII was a friend and ally of the Nazis who turned a blind eye to the Holocaust and helped Nazis escape justice

Altså ikke veldig ukjent stoff for lesere av enkelte bøker, eller av inneværende blogg som også har tatt opp svært mange andre slike myter.

Det er ingen grunn til å skjule at jeg for en god del stoff står i gjeld til Tim. Få historikere har gått grundigere gjennom mytene, få har våget seg mer uredd ut i debatter i ateistfora.

Det er svært forståelig at han er oppgitt og flau over kunnskapsløs retorikk hos mange medateister, og forsøker å tenne noen lys for dem.

Selv om han til tider kunne valgt andre opptenningsmidler enn flammekaster.

Historie for ateister

Tim O'Neill som ofte signerer med Undogmatic Atheist Medievalist (og andre ganger med arrogant Irish-Australian atheist bastard) står bak historiebloggen Armarium Magnum, og har lenge vært en av mine stadig flere favorittateister.

At han ikke er nyateist skyldes nok ikke bare at han er australier, men at han har studert historie. Samtidig har han utvilsomt en debattstil som ville gjort ham til æresmedlem av mange nyateistforeninger.

Men han er samtidig redelig nok til å si fra også til sine mer eller mindre egne.

Dermed taler det Tim dess mer til ære at han i en årrekke har gått hardt og høyt ut mot påstander som at Jesus ikke har eksistert, at middelalderen var en eneste lang mørketid og at Kirken har hindret utviklingen av naturvitenskap.

Det bør ikke forundre noen at han etterhvert er blitt stemplet som femtekolonist og skapkatolikk.

Tim er ikke uventet aktiv på nettforumet badhistory, dedikert til å avsløre dårlig historie. Han har snakket lenge om å skrive en bok om dette, og har nå lagt ut en mulig innholdsfortegnelse:

History for Atheists: How New Atheism Gets History Wrong

1. Getting History Wrong

Atheists, History and Pseudo History
History vs Science
How is History Studied?
Signs of Pseudo History

2. The Historical Jesus

The Jesus of History vs the Jesus of Faith
Versions of Jesus
Pseudo Jesus

3. The Jesus Myth Fallacies

Did Jesus Exist?
The Kooky Fringe
The Problems with Mythicism
So Why the Scholarly Consensus?

4. The Bible and Early Christianity

Gospels Great and Small
The Formation of the Bible
The Conversion of Constantine
Pagan Persecution?

5. Dark Age Myths and Legends

Hypatia and the Great Library
Who Caused the Dark Ages?
The Age of Light
Crusades, Inquisitions and Witches

6. Christianity and Early Science

Was science "suppressed" in the Middle Ages?
The Church and Heliocentrism
Bruno and Galileo - the myths of "scientific martyrs"

7. Hitler's Pope?

The origins of the myth of "Hitler's Pope" Hitler and Religion The Concordat and the Third Reich
"Ally of the Jewish War Criminals"
The Vatican and the Holocaust

8. Reason, Faith and History

Nesten så jeg synes det er noe kjent med flere av temaene.

Renessanse og annen feiltenkning

Som litteraturhistoriker skal C.S. Lewis engang ha sagt at han nå hadde klart å vise at renessansen aldri skjedde og - hvis den likevel gjorde det - at den var uten betydning.

Mens han noen år tidligere i en forelesning om middelalderdiktning utbrøt "And then the Renaissance came along and spoiled everything."

Nå er ikke poenget at det går an å endre syn på ting eller å ha oppfatninger som mange vil anse som eksentriske. Saken er at Lewis har rett i alt sammen.

Det er ikke gitt at mer realistiske perspektiver i malerkunst betyr mer realistiske perspektiver i vitenskap. En tid som frembringer Machiavelli er ikke nødvendigvis bedre enn en tid som frembringer Dante.

Det er heller ikke gitt at den sterke nasjonalismen, egenrådigheten og individualismen som vokste fram på 14-1500-tallet var en gjenfødelse av antikken.

En av dem som har tatt opp dette er James Hannam i God's Philosophers: How the Medieval World Laid the Foundations of Science, en bok som et stykke på vei og blant mye annet argumenterer for at renessansen var et steg eller tre bort fra middelalderens fokus på antikkens naturfilosofi og i stedet i retning esoterisme og favorisering av antikken diktning.

Det er ikke slik at det var i renessansen man begynte å studere antikkens skrifter. Det nye var at man dels oppdaget og dels favoriserte andre skrifter enn i middelalderen.

1500-tallet handlet kort sagt mer om nyplatonisme enn naturvitenskap. Bruno var mer typisk enn Kopernikus.

Først på 1600-tallet klarte man å etablere en ny vitenskap på fundamentet som ble lagt i middelalderen, samtidig som man stadig mer så nytten av å kunne regne på bevegelser og krefter (enten man drev våpenutvikling eller handelshus) og dermed begynte å foretrekke kvantitative fremfor kvalitative forklaringer.

Mens Galileo forsøkte å late som om han hadde funnet på det meste selv, erkjente Newton at han satt på kjempers skuldre.

Noe av det renessansen (hvis den skjedde, hva den nå var) kan ha ødelagt, er vårt syn på fortiden. I stedet for å forsøke å forstå den på dens egne premisser, begynte tradisjonen med å rose det som var mest i samsvar med samtidens idealer.

Noe som for alvor først ble erkjent og kritisert med Butterfields klassiske artikkel The Whig Interpretation of History fra 1950.

The "Whig interpretation" of Butterfield's title was summed up in his essay as "studying the past for the sake of the present" as opposed to "trying to understand the past for the sake of the past" (Butterfield p. 13). Butterfield criticised most of the English historians of the Nineteenth and early Twentieth Centuries for a blatant tendency toward "dividing the world into the friends and enemies of progress". Anything that historians like Macauley and Acton saw as moving toward things of which they approved (liberalism, Protestantism, democracy, industry, "progress") was judged as "good" and written of approvingly. Anything that could be seen or painted as not doing so was judged as "bad" and its agents or proponents became the villains of the historian's story. At the heart of the Whig interpretation was the historiographical fallacy of "Presentism": the idea that what we have now is (mostly) good and wise and intelligent and all of the past has been a stumbling and wandering path progressing towards our wonderful and oooh-so-right present.

En av de som sterkest har falt i denne grøften, er The Swerve: How The World Became Modern av Stephen Greenblatt, noe som følgelig førte til Pullitzerprisen.

Er du interessert i en informert, grundig og til tider bitende sarkastisk kritikk finnes ingen bedre steder å gå enn Tim O'Neills historieblogg (er du interessert i noen decibel lavere, kan du gå her). Og han er ingen kolerisk katolikk som skal forsvare sin tro, men en amper ateist som ikke legger noe i mellom når parykker og sminke skjuler realitetene.

Reading Greenblatt, the general reader would get the impression that the Epicureanism that Lucretius summarises was a dominant philosophical position in ancient Greece and Rome and that a large number of ancient Greeks and Romans were out and out atheists who denied the gods and saw the universe as nothing more than atoms in motion. Of course, in his characteristic style, having given his impression Greenblatt gives one of his passive corrections. "For many Romans at least, the gods had not ceased to be - even the Epicureans , sometimes reputed to be atheists thought the gods existed, though at a far remove from the affairs of mortals" (p. 71) Exactly; though the word "many" in that sentence should be replaced with "virtually all".

Ser vi bort fra detaljer som at virkeligheten ofte er motsatt av hva Greenblatt hevder, er selvsagt The Swerve en flott bok.

Gjør vi ikke det, er det bare å riste på hodet og sukke over utbredelsen denne boken har fått, ikke minst siden den forsterker fordommer om fortiden i den offentlige samtalen (inkludert FrP's syn på fortiden slik denne fremstod et drøyt år tilbake, se også noen av kommentarene her).

Eller vi kan si det med Tim O'Neill:

Greenblatt's high school level grasp of history tells him that intellectual life in the Middle Ages was all about monks. So he spends a long time early in his book telling us what he knows about medieval monks. Monks, he tells us, did write books. And he assures us (slightly grudgingly) that this "helped salvage the achievements of ancient thought" (p. 25) But in Greenblatt's Whiggish history medeival scholars are the bad guys who didn't appreciate "ancient thought" and condemned Lucretius' masterpiece to obscurity, so he has to spend some time getting around a problem - how can he condemn the very people who preserved this ancient thought, including Lucretius' book, so that he can contrast them with the good guys in his fable, Poggio and the Renaissance humanists? He does this by depicting monks (and to him all medieval scholars were monks and monks were the only medieval scholars) as unthinking drones who copied ancient works purely because their orders required them to spend part of the day labouring in the scriptorium. But they didn't actually read what they copied and by no means was it ever discussed or debated. Greenblatt assures us that intellectual curiosity was forbidden:

But the actual interest of the scribes in the books they copied (or their distaste for those books) was strictly irrelevant. Indeed, insofar as the copying was a form of discipline - an exercise in humility and a willing embrace of pain - distaste or simple incomprehension might be preferable to engagement. Curiosity was to be avoided at all costs. (Greenblatt, p. 41)

Dermed er det en god regel å lese Greenblatt motsatt. Har han sagt noe, bør vi med ungdommen avslutte med et ... not.

For anyone with more than a high school level grasp of medieval intellectual life, it's hard to know what part of this weird caricature is more ridiculous. If Greenblatt had read anything on medieval thought at all, and to judge by his bibliography he hasn't, he would know that the idea they copied books purely as a physical discipline is ludicrous. These were works of auctoritas - "authority" - and that included the works of ancient pagan writers. They were not regarded with "distaste". Even when the scholar may disagree with them, these scholars saw them as the "gold of the Egyptians": wisdom given to them by God since all wisdom, even pagan learning, ultimately came from God.

Middelalderen var med andre ord ikke helt som det amerikanske bibelbeltet.

Nye ateister fem på igjen

Hvis det er noe som kjennetegner nye ateister er det evnen til å godta påstander som støtter egen sak, uten å sjekke.

Vi ser dette enten vi snakker Dawkins eller Harris, Hitchens eller Dennett, eller alle blogger, fora og kommentarer som fortsetter å spre faktoider (eller, for å si det mer presist, fordommer og fiendebilder) om tro og vitenskap gjennom historien.

Bildet er klart: Kirken har til alle tider ført en innbitt kamp mot alt som smaker av kunnskap og naturvitenskap.

Dermed er det som forventet at en nyateist som Donald Prothero har falt for filmen Agora, om den kvinnelige naturfilosofen Hypatia og ødeleleggelsen av Biblioteket i Aleksandria.

Og siden mannen er geolog, er han selvsagt en stor autoritet på ... vitenskapshistorie. Igjen ser vi altså at skepticblog dessverre driver mer forkynnelse enn forskning.

Most of the historical events portrayed in the film as as accurate as historians can know them, from the religious tension to the destruction of the Alexandrian library (and its priceless collection of the works of the ancients) by a black-clad Christian mob who viewed philosophy and learning as pagan and idolatrous, to the eventual subjugation of the Roman Empire by Christian leaders.

Prothero har med andre ord ikke lest en eneste historisk kilde til begivenhetene. Han aner ikke at ingen av de fem kildene som forteller om ødeleggelsen av Serapistempelet (som er hva dette i realiteten handler om, ikke det opprinnelige biblioteket) nevner at en eneste bok gikk tapt.

Og så tror han en hel masse om hva Hypatia drev med.

The movie has her character questioning Ptolemaic astronomy and investigating the heliocentric model of Hipparchos of Samos, and coming up with Kepler’s elliptical orbits as a solution to the problem of heliocentrism. This last part is probably fiction, but then Hypatia has been such a symbol of science and feminism for centuries that nearly every author has embellished our ideas of her. And the ending, where her Christian former slave suffocates her to save her from a painful death for being a pagan and a witch, was not nearly as harsh as reality. According to historical records, a Christian mob kidnapped her from her chariot, stripped her naked, flayed her alive with sharp potsherds, and then dragged her skinned body through the streets.

La oss ta dette punktlig.

1) Ingen kilder forteller at Hypatia stilte spørsmål ved den ptolemaiske modell.

2) Hipparkos beskrev ikke noen solsentrert modell, det var det Aristarkos som gjorde. Modellen ble avvist fordi den stred med observasjonene (bl.a. parallakseproblemet, man kunne ikke se at fiksstjernenes posisjon endret seg, noe de burde hvis jorden beveget seg).

3) Hypatia tenkte som Prothero forstår ikke at planetene gikk i elliptiske baner, men i sirkelbevegelse.

4) Hypatia ble ikke flådd levende med keramikkskår (den forestillingen er hentet fra Gibbon på 1700-tallet, ikke kildene), men antagelig steinet - med takstein (som riktignok er av keramikk).

5) Han har rett i at "Hypatia has been such a symbol of science and feminism for centuries that nearly every author has embellished our ideas of her", men ser likevel ikke at det han siterer av Hypatia i innledningen av bloggen og filmen han anmelder nettopp er det - diktning uten dekning i annet enn samtidens trosforestillinger.

Men det blir verre. Prothero hopper rett over i kokoland med sin videre fremstiling av historien.

But although the historical details could be quibbled over, the main point of the movie rings true, especially in this current age where religious dogmatism is still attempting to suppress science and free inquiry. Late Roman Alexandria was  indeed a tolerant place where the Egyptian, Greek, and Roman gods were still worshipped. It had the largest Jewish community in the world, where the Hebrew Bible was translated into Greek (the Septuagint). This tolerance was soon overpowered by lower-class Christian mobs who first destroyed the pagan temples, and then drove out the Jews, and finally destroyed the centuries of learning built up in Hellenistic Alexandria since the time of Alexander the Great some 700 years earlier.Many scholars still consider the murder of Hypatia and the conversion of the Roman Empire to Christianity (with the destruction of nearly all Greek and Roman scholarship) as the beginning of the “Dark Ages” in the west.

For det første er det sikkert slik at hovedpoenget "rings true", men spørsmålet er ikke hvilke faktoider som klinger sant, men hvilke fakta som er sanne - og mulige å belegge med kilder. At nye ateister knapt gjør dette når de skriver om historien, understreker at de ikke er drevet av etterprøving, men ideologi og myter.

For det andre var antikkens Aleksandria ikke en tolerant plass, men en sydende vulkan med stadige gatekamper, opprør og forfølgelser av etniske og religiøse grupper. Byen yrte av gjenger som kunne drepe for et godt ord, det var ikke så nøye om offeret var naturfilosof eller biskop, jøde eller kristen, mann eller kvinne.

For det tredje ble ikke århundrers kunnskap rasert av kristne mobber, eller av ideologiske grunner. Biblioteker kom og gikk, like mye som intoleranse, branner, kriger og opprør. Biblioteket i Aleksandria var muligens ødelagt før det i det hele tatt eksisterte kristne og i hvert fall før kristne hadde noen makt (mer om dette i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø).

For det fjerde fantes det hedenske lærde, også kvinnelige, i byen i generasjoner etter Hypatia, som en annen nyplatoniker - Aedisia. Vi finner forøvrig nyplatonikere i Østromerriket og Bysants gjennom hele middelalderen.

For det femte oppgir han ikke hvilke disse many scholars er - han bare tror blindt det er mange og forventer at leserne også bare tror det blindt. Antagelig foregår det noe oppe i hodet hans der han som mange nye ateister har fått det for seg at siden tro og vitenskap per definisjon er fiender (det finnes jo ... kreasjonister!), slipper man å sjekke empiri eller påstander om empiri, altså historiske kilder.

Dermed trenger han for det sjette ikke oppgi noen som helst kilder eller eksempler på at kristningen av Romerriket førte til ødeleggelsen av nesten all gresk og romersk lærdom. Dette er bare en sannhet vi må godta i blind tro, siden den ... klinger sann.

For det syvende levde altså Hypatia i Østromerriket. Hvordan hennes død (selv om den skulle ha fått konsekvensene han fantaserer om) kunne være begynnelsen på "mørketida" i Vestromerriket, er dermed noe uklart.

For å si det kort og klart og krast. Og kommentarfeltet er til tider enda verre.

Skulle noen tro jeg tar hardt i, er det lov å flytte seg i retning av en ateistisk historiker som legger langt mindre i mellom i en knusende kritikk av sine "rasjonalistiske" meningsfeller.

Husk pute og popcorn.