mandag 28. januar 2013

Renessanse og annen feiltenkning

Som litteraturhistoriker skal C.S. Lewis engang ha sagt at han nå hadde klart å vise at renessansen aldri skjedde og - hvis den likevel gjorde det - at den var uten betydning.

Mens han noen år tidligere i en forelesning om middelalderdiktning utbrøt "And then the Renaissance came along and spoiled everything."

Nå er ikke poenget at det går an å endre syn på ting eller å ha oppfatninger som mange vil anse som eksentriske. Saken er at Lewis har rett i alt sammen.

Det er ikke gitt at mer realistiske perspektiver i malerkunst betyr mer realistiske perspektiver i vitenskap. En tid som frembringer Machiavelli er ikke nødvendigvis bedre enn en tid som frembringer Dante.

Det er heller ikke gitt at den sterke nasjonalismen, egenrådigheten og individualismen som vokste fram på 14-1500-tallet var en gjenfødelse av antikken.

En av dem som har tatt opp dette er James Hannam i God's Philosophers: How the Medieval World Laid the Foundations of Science, en bok som et stykke på vei og blant mye annet argumenterer for at renessansen var et steg eller tre bort fra middelalderens fokus på antikkens naturfilosofi og i stedet i retning esoterisme og favorisering av antikken diktning.

Det er ikke slik at det var i renessansen man begynte å studere antikkens skrifter. Det nye var at man dels oppdaget og dels favoriserte andre skrifter enn i middelalderen.

1500-tallet handlet kort sagt mer om nyplatonisme enn naturvitenskap. Bruno var mer typisk enn Kopernikus.

Først på 1600-tallet klarte man å etablere en ny vitenskap på fundamentet som ble lagt i middelalderen, samtidig som man stadig mer så nytten av å kunne regne på bevegelser og krefter (enten man drev våpenutvikling eller handelshus) og dermed begynte å foretrekke kvantitative fremfor kvalitative forklaringer.

Mens Galileo forsøkte å late som om han hadde funnet på det meste selv, erkjente Newton at han satt på kjempers skuldre.

Noe av det renessansen (hvis den skjedde, hva den nå var) kan ha ødelagt, er vårt syn på fortiden. I stedet for å forsøke å forstå den på dens egne premisser, begynte tradisjonen med å rose det som var mest i samsvar med samtidens idealer.

Noe som for alvor først ble erkjent og kritisert med Butterfields klassiske artikkel The Whig Interpretation of History fra 1950.
The "Whig interpretation" of Butterfield's title was summed up in his essay as "studying the past for the sake of the present" as opposed to "trying to understand the past for the sake of the past" (Butterfield p. 13). Butterfield criticised most of the English historians of the Nineteenth and early Twentieth Centuries for a blatant tendency toward "dividing the world into the friends and enemies of progress". Anything that historians like Macauley and Acton saw as moving toward things of which they approved (liberalism, Protestantism, democracy, industry, "progress") was judged as "good" and written of approvingly. Anything that could be seen or painted as not doing so was judged as "bad" and its agents or proponents became the villains of the historian's story. At the heart of the Whig interpretation was the historiographical fallacy of "Presentism": the idea that what we have now is (mostly) good and wise and intelligent and all of the past has been a stumbling and wandering path progressing towards our wonderful and oooh-so-right present.
En av de som sterkest har falt i denne grøften, er The Swerve: How The World Became Modern av Stephen Greenblatt, noe som følgelig førte til Pullitzerprisen.

Er du interessert i en informert, grundig og til tider bitende sarkastisk kritikk finnes ingen bedre steder å gå enn Tim O'Neills historieblogg (er du interessert i noen decibel lavere, kan du gå her). Og han er ingen kolerisk katolikk som skal forsvare sin tro, men en amper ateist som ikke legger noe i mellom når parykker og sminke skjuler realitetene.
Reading Greenblatt, the general reader would get the impression that the Epicureanism that Lucretius summarises was a dominant philosophical position in ancient Greece and Rome and that a large number of ancient Greeks and Romans were out and out atheists who denied the gods and saw the universe as nothing more than atoms in motion. Of course, in his characteristic style, having given his impression Greenblatt gives one of his passive corrections. "For many Romans at least, the gods had not ceased to be - even the Epicureans , sometimes reputed to be atheists thought the gods existed, though at a far remove from the affairs of mortals" (p. 71) Exactly; though the word "many" in that sentence should be replaced with "virtually all".
Ser vi bort fra detaljer som at virkeligheten ofte er motsatt av hva Greenblatt hevder, er selvsagt The Swerve en flott bok.

Gjør vi ikke det, er det bare å riste på hodet og sukke over utbredelsen denne boken har fått, ikke minst siden den forsterker fordommer om fortiden i den offentlige samtalen (inkludert FrP's syn på fortiden slik denne fremstod et drøyt år tilbake, se også noen av kommentarene her).

Eller vi kan si det med Tim O'Neill:
Greenblatt's high school level grasp of history tells him that intellectual life in the Middle Ages was all about monks. So he spends a long time early in his book telling us what he knows about medieval monks. Monks, he tells us, did write books. And he assures us (slightly grudgingly) that this "helped salvage the achievements of ancient thought" (p. 25) But in Greenblatt's Whiggish history medeival scholars are the bad guys who didn't appreciate "ancient thought" and condemned Lucretius' masterpiece to obscurity, so he has to spend some time getting around a problem - how can he condemn the very people who preserved this ancient thought, including Lucretius' book, so that he can contrast them with the good guys in his fable, Poggio and the Renaissance humanists? He does this by depicting monks (and to him all medieval scholars were monks and monks were the only medieval scholars) as unthinking drones who copied ancient works purely because their orders required them to spend part of the day labouring in the scriptorium. But they didn't actually read what they copied and by no means was it ever discussed or debated. Greenblatt assures us that intellectual curiosity was forbidden:
But the actual interest of the scribes in the books they copied (or their distaste for those books) was strictly irrelevant. Indeed, insofar as the copying was a form of discipline - an exercise in humility and a willing embrace of pain - distaste or simple incomprehension might be preferable to engagement. Curiosity was to be avoided at all costs. (Greenblatt, p. 41)
Dermed er det en god regel å lese Greenblatt motsatt. Har han sagt noe, bør vi med ungdommen avslutte med et ... not.
For anyone with more than a high school level grasp of medieval intellectual life, it's hard to know what part of this weird caricature is more ridiculous. If Greenblatt had read anything on medieval thought at all, and to judge by his bibliography he hasn't, he would know that the idea they copied books purely as a physical discipline is ludicrous. These were works of auctoritas - "authority" - and that included the works of ancient pagan writers. They were not regarded with "distaste". Even when the scholar may disagree with them, these scholars saw them as the "gold of the Egyptians": wisdom given to them by God since all wisdom, even pagan learning, ultimately came from God.
Middelalderen var med andre ord ikke helt som det amerikanske bibelbeltet.

5 kommentarer :

Lars sa...

Då er Hannam i handlekorga hjå Amazon. Takk for tipset.

Bjørn Are sa...

Velbekomme:)

Are Karlsen sa...

"Middelalderen var med andre ord ikke helt som det amerikanske bibelbeltet."

Hehe - du er ikke immun du heller ...

Lars sa...

... og der var boka ferdiglesen av meg og.

Konklusjon: Underhaldande, lettlest og interessann, ikkje heilt ulik Dekodets eigen stil.

Bjørn Are sa...

Sikkert en medvirkende forklaring på hvorfor James har fått såpass gjennomslag og ble nominert til årets beste populærvitenskapelige bok.

Selv om ingen norske vitenskapsjournalister synes å ha lest den.