Sensasjon: Alternativt er ikke synonymt med sant

Siden forrige fredags Vårt Land havnet et stykke ned i bunken, tok det tid å oppdage Rani Lill Anjums innlegg i spalten Damenes der hun skriver om "Kampen om sannheten".

Anjum er filosof og arbeider ved Universitetet for miljø- og biovitenskap, noe som gjør at hun bør være vel skodd i å formidle metoder for å utforske naturen og etablere vitenskapelige modeller. I en tid som ikke mangler pussige påstander, kreative alternativtilbud, svindel og konspirasjonstenkning er nettopp vitenskapsfilosofi av de viktigste vaksinene mot å bli lurt. 

Vårt Lands lesere fortjener dermed førstehjelp av en som kan vitenskap til fingerspissene. Dagens media bør ikke være mikrofonstativ for alternativbransjen.

Som ingressen antyder, ble ikke spalten helt slik.

Alternativ tenkning møter ofte hån og skepsis. Den fortjener bedre enn som så.

Hva i all verden mener Anjum med dette? At det er viktig å være åpen for nytenkning? At vi ikke må låse oss så fast til etablerte modeller at vi ikke klarer å se når det kommer bedre?

Hun mener sikkert dette, men det man oppfatter at hun sier er at hva som helst av alternativ tenkning er like god som naturvitenskapelig. Altså at vi ikke skal "håne" eller være "skeptiske" til de underligste påstander som bryter med det beste vi har av naturvitenskap.

Dermed kommer historiene om de som ble motarbeidet og latterliggjort, men som det viste seg hadde rett likevel.

Siden Semmelweis ble bekjempet på midten av 1800-tallet da han hevdet at håndvasking ville redusere forekomsten av barselfeber dramatisk, bør vi ønske alle alternative innspill velkommen.

Men i stedet for å hjelpe oss til å se bedre, er faren langt større for å gjøre oss så vidsynte at vi kjører i grøfta. Det er den gamle regelen: Skal vi løse et problem, hjelper det å se hva som er problemet.

Lite tyder på at Anjum gjør det.

Vitenskapen har heldigvis gått fremover siden den gang og vitenskapelig kunnskap er nå allemannseie. 

Mon det.

Og diagnosen er altså feil. Faren i dag er ikke at alternativtenkning undertrykkes, men at den får fritt spillerom. Noe den vil få om vi ikke lærer oss kritisk refleksjon som gjør det mulig å skjelne mellom at noe går fremover eller bakover.

Vi trenger rett og slett metoder og modeller for å avgjøre hva som er god og dårlig forskning. Og dette er det avgjørende å få på plass i vår bevissthet. En grunn til at noe heter alternativ medisin er rett og slett at den er utestet. Eller sagt på en annen måte - den er ikke medisin.

Videre er det ikke slik at vitenskapelig kunnskap nå er allemannseie. Tvert i mot tilhører det sjeldenhetene at noen jeg snakker med vet hvorfor heliosentrismen, evolusjon, Big Bang eller kvantefysikk er blitt det vi gjerne kaller etablerte sannheter (noe som ikke betyr at modeller ikke bør testes videre) - eller hvorfor vaksiner virker og er viktige.

For ikke å si vet hva en dobbel blindtest er, eller forstår ord som falsifisering og fagfellevurdering.

Eller kan fortelle hvorfor det er behov for vitenskapsfilosofi.

For ikke å si hvordan den eneste vitenskapsfilosofen Anjum nevner, Feyerabend, er blitt kritisert for sin anarkistisk tilnærming til sannhet og metodikk.

De største vitenskapelige oppdagelsene ble altså gjort fordi noen våget å utfordre etablerte sannheter.

Nettopp derfor bør vi ønske alle alternative ideer velkommen, sier vitenskapsfilosofen Paul Feyerabend. Det spiller ingen rolle hva det er. Det viktigste er at ingen ideologi får stå uimotsagt.

En ting er at noen filosofer uten videre ser naturvitenskap som ideologi, noe annet er når de ikke gir antydning til oppskrift på hvordan man skal kunne avgjøre hvilken "ideologi" som er rett eller feil, god eller dårlig.

Det er kort sagt ikke alle filosofer som er like analytiske.

Siden Anjum selv tydeligvis holder seg ikke bare til Semmelweis, men "Mendels genetikk og Darwins utviklingslære", og sikkert mangt annet - inkludert Feyerabend - kunne det være interessant å høre hva som er grunnlaget for det.

Bare at dette er blitt "etablert"? Eller at man har fulgt gode metoder? Og hvorfor tro på Feyerabend? Hvordan er hans tenkning blitt testet? Den har i hvert fall ikke hatt samme effekt som håndvasking

Når man ikke presiserer hvordan det tenkes, eller hvordan man kan skille god fra dårlig tenkning, er det ikke uventet at mytene rår grunnen. Enten de er om griske legemiddelselskaper som skor seg på syke ("Burde vi ikke da være minst like kritiske til det etablerte som til det alternative") eller om hva som faktisk har skjedd i historien.

Det blir ikke bedre av at Anjum henger seg på myter om fortiden.

Vitenskapelige "fakta" fremsettes på samme måte som religiøse "fakta" ble fremsatt for hundre år siden, uten noen kritisk refleksjon. 

På universitetene blir indoktrineringen enda tydeligere, i følge Feyerabend. Og selv om ingen blir drept for å begå vitenskapelig kjetteri i dag. lider kjettere av vitenskapen likevel den strengeste form for sanksjoner som sivilisasjonen vår kan tilby.

Én ting er at hun ikke er kjent med tradisjonen for kritisk tenkning innen kristen teologi og filosofi de seneste par tusen år, der er hun som vi har vist en gang eller femti på denne bloggen ikke veldig alene. Noe annet er at en utdannet filosof ikke har fått med seg at ingen er blir drept for vitenskapelig kjetteri (ikke Kopernikus, ikke Bruno, ikke Galilei, ikke Darwin), med  forbehold om hvordan vi skal tolke ting som skjedde under Stalin, Hitler, Mao, Pol Pot e.l..

Ikke uventet oppgir hun ikke et eneste navn.

Inntrykket blir ikke bedre når forsøk på å formidle vitenskap fremstilles som "gapestokk og giljotin".

TV-programmer som "Folkeopplysningen" og "Hjernevask"' henger ut de som våger å gå imot vår tids mest populære biologiske teorier om menneskelig helse og adferd. Men bidrar disse korstogene til kritisk og selvstendig tenkning?

Etter mitt skjønn er det helt opplagt at de gjør det - hvis man følger med på hva som sies, og ikke er fastlåst i "alternativ tenkning". Da lærer man noe om å teste påstander, sjekke om det er grunnlag for å si det ene eller det andre.

En gang var det alternativt å vaske seg på hendene. Er ikke det en god nok grunn til å ønske alternative innspill velkommen? 

Nei, ikke i seg selv. Handler det om den kreative fasen av forskning, er det selvsagt avgjørende å komme med flest mulige forslag til hypoteser og modeller. Men man er langt unna vitenskap og sannhet om man bare pøser på med alternativer.

Det som er avgjørende er å foreslå hvordan de skal testes. Og så gjennomføre testingen - og ta konsekvensen av resultatene.

Hvorfor Anjum ikke hjelper noen til å se dette er uklart. Som det nå er virker artikkelen som et velment forsøk på å forsvare "de svakeste", alternativmiljøene.

Noe sier meg at hun ikke har testet effekten av dette.

Og ikke har sett alvoret i at de svakeste er de som først blir lurt av alternativbransjens versjoner av Nigeriasvindlere.

Vi får i hvert fall håpe at hun ikke mener den beste metoden i møte med løse påstander er å toe sine hender.

Tiltalende svar

Alltid hyggelig med positive anmeldelser av Svar på tiltale, og ikke mindre hyggelig når de er fra en med mer enn rimelig solid faglig bakgrunn, nærmere bestemt Ove Kristian Sundberg.

Han skriver blant annet at

Som tidligere universitetslærer i logikk og vitenskapelig metodelære finner jeg at boken argumenterer saklig, grundig og vederheftig for sine synspunkter. Endog under oppgjøret med min gode venn og akademiske velgjører, avdøde professor Anfinn Stigen (ikke ”Arnfinn”), må jeg medgi at Davidsen har vederheftigheten på sin side.

Litt underlig er det saktens at en sivilingeniør må påta seg oppgaven å rette opp i åndshistoriske misforståelser. Men takk fortjener han i det minste.

Det er med andre ord grunn til ikke bare å takke for anmeldelsen, men for at noen påtar seg oppgaven å rette opp heller flaue feil.

Forsømt, undervurdert og misforstått

Tipser om oppslaget Tidlig kristen filosofi – forsømt, undervurdert og misforstått som jeg ble gjort oppmerksom på i dag.

Det hele handler om de sedvanlige mytene og misforståelsene om kristne og filosofer og fornuft og andre sånne opplagte motsetninger.

Det hersker et inntrykk blant mange av at kristen filosofi er annenrangs, og i hovedsak baserer seg på tyveri fra hedenske filosofer i antikken. Det mener filosofiprofessor Torstein Theodor Tollefsen er helt feil. 

Det er det sagt såpass mye rart om kristen filosofi gjennom årene, så mange også innen akademia vil nok oppleve at det er ikke enkelt å tenke seg ut av gamle mønstre. Selv om dette ikke akkurat er den beste boken å starte med om man er interessert i tro og tanke, religionsfilosofi eller apologetikk, er det likevel ikke nødvendig å konvertere til ortodoks kristendom eller bli bysantolog for å forstå hva Tollefsen snakker om.

Blant det han trekker fram er at tidlig kristen filosofi ikke var motivert av behovet for å forsvare troen.

Tollefsen mener heller ikke at de intellektuelle bestrebelsene til de tidlige kristne filosofene primært var motivert av behovet for å forsvare den nye religionen mot dens hedenske kritikere, slik som nyplatonikerne. I stedet var det indre behov i kristendommen som utgjorde drivkraften for de kristne tenkerne. Dels at kristendommen måtte forholde seg til og finne sin plass i verden, dels som følge av de mange kontroverser innenfor kirken, spesielt på 300-tallet. 

Den var heller ikke mindreverdig sammenlignet med annen filosofi.

En annen misoppfatning Tollefsen ønsket å ta tak i var forestillingen om at den kristne filosofi på noe vis var enklere eller mindre dypsindig enn den hedenske. Tellefsen hevdet at nyplatonikerne og de kristne nok respekterte hverandre intellektuelt, og at det var de læremessige ulikhetene ved de to skolene som var årsaken til konflikten dem imellom.

Muligens var det til og med tvert i mot.

Men de kristne klarte seg godt i den polemiske duellen med nyplatonikerne, og Tollefsen mener at mange av de kristne, filosofiske verkene fra senantikken hører til den mest avanserte filosofiske litteraturen som ble skrevet i denne perioden. Tollefsen viste til en kollega fra Baltikum som spøkefullt skal ha uttalt at: ”Jeg tror kristendommen er litt for sofistikert for folk flest.”

 Noe som i hvert fall gjelder boken han har skrevet om dette.

Metafysikk i Marvel

Selv om Den internasjonale blasfemidagen er over, er det ingen grunn til å la være å snakke, til dels respektløst, om guder.

Ikke minst når de fremstår som i det filosofiske kammerdramaet, nærmere bestemt huspostillen The Avengers, slik den amerikanske filosofen Edward Feser omtaler her.

Når dette er verdt å lese er det både fordi det er en til ham å være uvanlig kort og koselig analyse og fordi det synliggjør en og annen vesensforskjell mellom Gud og guder.

Noe som ikke er helt ugreit siden dette er størrelser med færre likheter enn en undulat og et univers.

Vi sitererer

Watched The Avengers again on Blu-ray the other night. In a movie full of good lines, a few stand out for (of all things) their theological significance. Take the exchange between Black Widow and Captain America after the Norse god Thor forcibly removes his brother Loki from S.H.I.E.L.D.’s custody, Iron Man gives chase, and Captain America prepares to follow:

Black Widow: I’d sit this one out, Cap.  

Captain America: I don’t see how I can.

Black Widow: These guys come from legend, they’re basically gods.

Captain America: There’s only one God, ma’am. And I’m pretty sure he doesn’t dress like that.

Så avgjort.

Skal man lære noe om metafysikk finnes det verre kilder enn Marvel og Joss Whedon.

Favoritter fra Franklin

Det ser ut til å være en seiersoppskrift å koble matematikk og filosofi, i hvert fall om man ønsker å selge seg inn til mine bokhyller.

Senest ute med vinnerformelen er den australske professoren James Franklin, en katolikk som har levert to av 2000-tallets mest stimulerende bøker.

The Science of Conjecture: Evidence and Probability before Pascal (2001) er en heller imponerende gjennomgang av fagfeltene som kan knyttes til fremveksten av sannsynlighetstenkning, fra Mesopotamia til middelalderen. Og et par århundrer til.

Franklin skriver informert og opplysende om vanskelige og ukjente temaer.

Han kan sitt stoff til fingerspissene. Han sporer deler av middelalderens sterke tro på resonnementer og rasjonalitet - og ikke minst behovet for dette for å nøste seg ut av et villniss av tradisjoner og tekster - til oppdagelsen av romerretten eller Corpus Iuris Civilis,den justinianske samlinger av lover og kommentarer fra 500-tallet.

(I en parentes kan nevnes at han i liten grad kommer inn på den tilsvarende rasjonalistiske utviklingen som skjedde i møtet med kirkefedrens tekster, slik jeg berører i Da jorden ble flat (som det ikke finnes forbud i Kirkeretten mot å løpe og kjøpe)).

Denne lovsamlingen skulle også bli en sentral inspirasjon for Kirkeretten som så mye av dagens almene - "likhet for loven" - rettstenkning springer ut av.

La oss imidlertid vende tilbake til Franklin, siden dagens tema ikke er i hvilken grad moderne rettsoppfatning faktisk stammer fra kirkens påvirkning av lokale rettssystemer fra 1000-tallet av.

For Franklin er siktet stilt inn på sannsynlighetsberegning. Hvordan vekte bevis for en rettsstol? Hvordan sannsynliggjøre at noen er skyldige? Hvor mange vitner kreves i ulike saker?

Denne type tenkning er blant - la oss ikke legge skjul på - maange innfallsvinkler i boken.

Her jukser vi litt og siterer en anmelder på Amazon:

"The strength of The Science of Conjecture lies in its panoramic exposition of developments across the centuries and across intellectual disciplines and human endeavors. It is, as one reviewer wrote, 'a magesterial account of matters as diverse as the Talmud, Justinian's Digest, torture, witch hunts, Tudor treason trials, ancient and medieval astronomy and physics, humanist histriography, scholastic philosophy, speculations in public debt, and 17th century mathematics.'" -- D. H. Kaye, Law and History Review

Verket er kort sagt viktig (og... vektig) for å forstå utviklingen av tenkningen om sannsynlighet, ved mange og praktiske eksempler, på en rekke felt og enda noen til, de seneste tusen år.

Samtidig er sannsynligvis litt overtro å formode at så mange vil lese denne lettere monumentale gjennomgangen.

Heldigvis har Franklin nettopp gitt ut en annen bok som vil interessere flere.

What Science Knows: And How It Knows It (2009) er et 250 siders spenstig og åndfullt forsvar av vitenskap og - i avslutningskapitlet - av om det er noen grenser for hva denne virksomheten kan forklare.

Vi har altså å gjøre med en bok som er klar, kreativ - og kontroversiell.

Ikke minst risikerer det å friste nye ateister til å takle i knehøyde når en nythomist øynes på deres egen banehalvdel.

Franklin har lite kjærlighet til Poppers falsifiseringsfokus, eller Kuhns paradigmeprat, for ikke å nevne vitenskapsanarkister som Feyerabend.

Han forsvarer sterkt induksjon og indisier, ikke minst i lys av Objektiv Bayesianisme (eller logisk probabilisme, for å forklare et uforståelig begrep med et utilgjengelig) som mer enn sterkt nok til å etablere teorier som høyst sannsynlige.

Vi kan ikke leve - hverken i vitenskap eller hverdag - uten en sterk og begrunnet tro på at verden er virkelig, på at våre observasjoner kan gi oss (som bevisste og tenkende vesner) berettiget kunnskap (det er i følge Stove og Franklin verdens dårligste argument at noe er usikkert bare fordi det er filtrert gjennom våre sanser og vår bevissthet) - og at det er godt nok logisk grunnlag for tillit til induksjon og naturlover (til tross for innvendingen til prinsipielle skeptikere som David Hume).

Hans vittige oppgjør med postmodernister i kjølvannet av Sokal og Stoves analyser og avsløringer er verdt bokprisen alene.

Postmodernism is not so much a theory as an attitude...an attitude of suspicion...unteachable suspicion.

I kjent Franklin-stil er dette et velreferert, tankestrekkende og klargjørende verk med et bredt spekter av idéer og innfalsvinkler. Det er sjelden å se noen mer tydelig og temperamentsfullt forsvare vitenskap og sannsynlighetsmetoder, selv om han enkelte steder går noe fort fram, særlig for folk flest.

Vi får ta det som et kompliment når Franklin et par steder forventer at man er inne i sannsynlighetsformler der ikke alle termer eller ledd er forklart. 

Franklin er heller ikke skuddredd. Han slipper garantert ikke ustraffet unna når han stiller spørsmål ved betydningen av evolusjonslæren for et fagfelt som medisin eller om det er godt nok grunnlag for å si at global oppvarming skyldes vårt forbruk av fossilt brennstoff.

Etter et par hundre sider med atskillig stimulerende stoff, for ikke å si (antagelig bevisst) provoserende, avrunder Franklin med å vurdere også vitenskapens begrensninger.

I siste kapitlet, Is That All There Is, peker han på kandidater som faller utenfor rene, naturlige forklaringer - uten at man samtidig ender med å bortforklare dem som noe annet enn hva vi normalt legger i begrepene (saken blir ikke bedre om man kneiser med nakken og kaller begrepene "folketro").

Nærmere bestemt handler dette om etikk, verdier og bevissthet.

Tross noen hundre års intense forsøk (i det siste også av Sam Harris) i kjølvannet av Hume, går det fortsatt ikke noe ekstratog for akademikere fra er til bør. Som Hume argumenterer for, ender det alltid med at vi må snike inn en overgang bakveien. Selv om den umerkelige, magiske håndbevegelsen ikke alltid er like lett å få med seg.

Og dess mer vi stiller spørsmål ved vår bevissthet (enten vi er lener oss for langt mot det postmodernistiske subjektiviserende ("alt kunnskap er subjektiv, vi er stengt ute fra virkeligheten av sansene og språket") eller det modernistiske objektiviserende ("all vår mentale virksomhet og innbilte kunnskap er egentlig rent lovstyrt av biokjemi/programmer/annet")), dess mindre kan vi vite at vi vet.

Uten at Franklin går dypt inn i argumentasjonen rundt akkurat dette.

Franklin avslutter med et

"final question. If the irreducible worth of persons is a fact, must the universe be substantially different from the picture that science alone gives of it? What must the universe contain, at a minimum, it its contents include not only stones, galaxies, atoms, and brains but also beings of moral worth?

This is an extremely difficult question. Science has taken us to the brink of another kind of knowledge, by opening up to us a vast range of natural facts but also exposing us to the limits of its own ways of knowing. We cannot believe that what science knows is all there is.

Franklin høres kort sagt ut som en katolsk Martin Gardner med doktorgrad.

Det er nok grunnen til at sistnevnte rakk å skamrose boken før han gikk bort.

If you are curious about what modern philosophers of science are up to, you will enjoy every chapter of this lively book by Australia’s neo-Thomist philosopher James Franklin. He is especially good in exposing the follies of Karl Popper, Thomas Kuhn, Imre Lakatos, Paul Feyerabend, and the preposterous French postmodernists. Who can disagree with the book’s final sentence? “We cannot believe that what science knows is all there is.”

Vi får se.

Det ondes problem er løst

For noen år siden hadde Vårt Land et oppslag om Det ondes problem. Man spurte en rekke teologer - og én religionsfilosof - om hvordan de forholdt seg til dette. Teologene svarte at spørsmålet var umulig å løse filosofisk, men at de hadde gode erfaringer med at sjelesorg hjalp.

Filosofen svarte at han syntes dette var et vanskelig sjelesørgerisk spørsmål, men at det var løst filosofisk.

Enkelte av oss sendte dermed spørsmål tilbake til Vårt Land om de kunne lage en oppfølger basert på denne - for å si det mildt - interessante motsetningen i oppfatning. Dette ble det dessverre aldri noe av, enten det nå skyldes sjelesorg eller mediafilosofi.

Oppslaget synliggjorde minst to ting. Det ene var at det ikke er direkte allmenkunnskap at Det ondes problem er løst. Det andre er hvor vanskelig det kan være for media å forstå hva de presenterer, spesielt når det strider mot noe alle vet.

Min erfaring i samtaler om dette er at det er minst to grøfter å gå i. Forkynnere har lett for å gå i den første, sånne som meg i den andre. Hvis noen sliter med filosofien, virker det mot sin hensikt å drive sjelesorg. Hvis noen sliter med sorg, bør man ikke diskutere filosofi.

Jeg ble ikke minnet om dette på vei til kirken i dag (når ble forøvrig religionsfilosofi senest omtalt på gudstjeneste i Den norske kirke?), men da jeg leste Peter van Inwagens serie av forelesninger om emnet, samlet i The Problem of Evil (Oxford University Press, 2006).

Og vi snakker da om langt fra noe tørt, teoretisk eller elfenbentårnaktig. Van Inwagen er en sjelden åpen, levende og jordnær analytisk filosof. Og en av dem med den aller beste pennen.

Forelesningene strekker seg ikke over mer enn 150 sider (pluss drøyt 20 sider fotnoter), men han klarer å belyse svært mange av utfordringene som dekkes under samlebegrepet Det ondes problem.

Et viktig poeng i analytisk filsofi er at dette ikke handler om å gi gode grunner for hvorfor Gud tillater det onde.

Det er en grunnleggende forskjell på det som på språket kalles teodicé, altså hvordan en allkjærlig og allmektig gud kan tillate alt det onde som skjer i verden, og en logisk analyse av selve argumentet. Er det kort sagt en nødvendig motsetning mellom Guds eksistens, lidelse og ondskap? Er ondskapen virkelig et bevis for at Gud ikke finnes?

Noe van Inwagen viser at det ikke er, i likhet med Alvin Plantinga og andre som har arbeidet med dette fagfilosofisk, selv om førstnevnte nok står vel så mye i common sense-tradisjonen til en C.S. Lewis.

Kort oppsummert er oppgaven den at skal man vise at ondskap er et bevis for at Gud ikke finnes, må man vise at det er logisk umulig for Gud å skape en verden som inneholder moralsk godhet uten at Gud samtidig skapte en verden som inneholder muligheten for moralsk ondskap. Vi må altså vise at det ikke kan finnes én eneste mulig verden (som f.eks. vår egen) der både Gud og det onde ikke et sekund kan eksistere samtidig.

Etter å ha snudd opp ned, vridd rundt, med godvilje og uvilje - baklengs og forlengs - konkluderer Van Inwagen med at dette argumentet mot Guds eksistens ikke holder vann.

Samtidig gjør han et grep som kan oppfattes litt spesielt (og der han nok tilhører et mindretall av analytiske filosofer). For Van Inwagen hevder at det ikke bare er dette argumentet som svikter. I praksis svikter alle filosofiske argumenter som forsøker å bevise noe.

Filosofi fungerer rett og slett ikke på den måten at man kan sette to streker under svaret, ihvertfall ikke når vi kommer til de Store spørsmålene.

Det betyr ikke at filosofi er verdiløs. Tvertimot er det viktig og nyttig å belyse livsspørsmålene logisk, analytisk, rolig og redelig. Det kan lære oss mye om sammenhenger, muligheter og umuligheter som vi ikke ante kunne være der.

Og vi kan se at det finnes både gode og dårlige argumenter - selv om ingen av dem (utover det mer trivielle som at Sokrates er et menneske og Mor Nille ingen sten) er absolutte bevis.

Selv om argumenter sjelden kan bevise, kan de noen ganger overbevise.

Vi må uansett være ydmyke overfor hva som faktisk lar seg gjøre med verktøyene vi har til disposisjon. Enten vi snakker analytisk filosofi eller vitenskapsfilosofi - og dermed - naturvitenskapelige spørsmål.

Selv om vi kan sannsynliggjøre noe svært langt på vei, og ikke har så mange fnugg av tvil i vårt indre når vi ser på argumentene, betyr ikke det at vi ugjendrivelig har bevist noe. Siste ordet er aldri sagt, enten vi er i debatt på VG-nett, Vårt Land, Vaterland eller Vingrom. For ikke å si i en valgkamp.

Likevel er det altså mulig å konkludere med at Det ondes problem er løst. Det finnes ingen nødvendig logisk motsetning mellom Guds og det ondes eksistens, selv om vi langt fra skulle like det.

Følelsene tilpasser seg ikke alltid fornuften, selv ikke når vi snakker analytisk filosofi. Og oftere handler nok akkurat dette spørsmålet mer om raseri, sjokk og fortvilelse enn om beherskede overveielser, logikk og mulige verdener.

Men dette er samtidig et så stort og viktig spørsmål at det fortjener en rolig og rasjonell behandling. Skal vi få hjelp til å takle livet - og dermed lidelse som er noe ingen av oss kommer unna - er det viktig å se utfordringene også prinsipielt og i perspektiv.

Van Inwagen hjelper oss til dette ved å se Det ondes problem fra mange vinkler. Vi aner noe av dette i spennvidden av temaer som ikke direkte settes under en skjeppe i hans åtte forelesninger.

1: Hva er egentlig dette dyret, altså Det ondes problem? Eller - rettere sagt- hvilken gruppe av problemer er det vi snakker om? Hva er "Argumentet fra ondskap" som man så ofte hører skal motbevise Guds eksistens?

2: Hva legger vi i begrepet "Gud"? Hva er Guds egenskaper? Hva innebærer det - filosofisk, teologisk og praktisk - at "Gud er det som vi ikke kan tenke noe større enn", for å låne Anselms formulering?

3: Hvorfor bommer det filosofiske argumentet som avviser Gud p.g.a. verdens ondskap? Hvilke formelle og praktiske grunner er det som gjør at argumentet ikke er gyldig eller overbevisende, når man går det etter i sømmene?

4: Hvorfor holder ikke det globale argumentet knyttet til den samlede mengde ondskap og lidelse i verden?

5: På hvilken måte er spørsmålet om fri vilje og moralske goder en del av svaret?

6: Hvordan fungerer erfaringer med lokal lidelse, altså mine egne og mine nærmestes opplevelser av grusomme hendelser - som vi opplever ikke har noen mulig positiv effekt? Tar ikke dette luven av forsøk på å vise at Argumentet fra ondskap er ugyldig?

7: Hva innebærer naturlige lidelser, ikke minst hos dyr? Må vi gi tapt for Det ondes problem her, når vi altså - etter alt å dømme - ikke kan ty til noe i nærheten av fri vilje og muligheten for moralsk godhet?

8: Hvordan skal vi forstå "Den skjulte Gud"? Hvorfor viser ikke Gud seg på måter som får alle umiddelbart til å forstå at Gud eksisterer, hvis han ønsker at vi skal tro på ham? Kan det finnes noen som helt logiske årsaker til dette?

Van Inwagen klarer imponerende nok å gi gode analyser og mulige svar på disse spørsmålene. Selv om ikke alle vil bli overbevist av noen som går gjennom temaene på kriminelt korte 150 sider.

På samme måte som ikke alle vil bli overbevist av en bokomtale på godt under 150 setninger.

Dogmer eller pragmer?

Hvorfor man bør bedrive filosofi, om ikke nødvendigvis i de mest avanserte faglige varianter, kommer som så ofte treffende til uttrykk hos en viss tenker.

Vi siterer fra The Common Man.

The best reason for a revival of philosophy is that unless a man has a philosophy certain horrible things will happen to him. He will be practical; he will be progressive; he will cultivate efficiency; he will trust in evolution; he will do the work that lies nearest; he will devote himself to deeds, not words.

Thus struck down by blow after blow of blind stupidity and random fate, he will stagger on to a miserable death with no comfort but a series of catchwords; such as those which I have catalogued above. Those things are simply substitutes for thoughts. In some cases they are the tags and tail-ends of somebody else's thinking.

That means that a man who refuses to have his own philosophy will not even have the advantages of a brute beast, and be left to his own instincts. He will only have the used-up scraps of somebody else's philosophy; which the beasts do not have to inherit; hence their happiness.

Men have always one of two things: either a complete and conscious philosophy or the unconscious acceptance of the broken bits of some incomplete and shattered and often discredited philosophy. Such broken bits are the phrases I have quoted: efficiency and evolution and the rest.

The idea of being "practical", standing all by itself, is all that remains of a Pragmatism that cannot stand at all. It is impossible to be practical without a Pragma. And what would happen if you went up to the next practical man you met and said to the poor dear old duffer, "Where is your Pragma?"

Doing the work that is nearest is obvious nonsense; yet it has been repeated in many albums. In nine cases out of ten it would mean doing the work that we are least fitted to do, such as cleaning the windows or clouting the policeman over the head. "Deeds, not words" is itself an excellent example of "Words, not thoughts". It is a deed to throw a pebble into a pond and a word that sends a prisoner to the gallows. But there are certainly very futile words; and this sort of journalistic philosophy and popular science almost entirely consists of them.

Hvis noen skulle være i tvil: Å stole på evolusjon, handler ikke om tro at det har skjedd en evolusjon, men å satse på at jeg selv slipper å tenke eller gjøre noe for å bringe verden videre - fordi selveste Evolusjonen vil gjøre det for meg i stedet. I all sin vare og varme visdom.

Utsiktene blir ikke noen nanometre bedre om man samtidig holder seg til en halvfordøyd tanke om at det er en illusjon å tro at man skulle ha noe så absurd som fri vilje til å gjøre noe annet enn det man må, som f.eks. å skrive lange setninger.

Ihvertfall klarer ikke jeg å mene noe annet.

Den sekulærhumanistiske fristelse?

Noen fristelser er såpass sterke at det forbauser at ikke flere faller for dem. Vi tenker ikke da kun på dette internettet og dets irrganger, men på ønsket om å skape en bedre menneskehet.

Er man opptatt av fremtid og fremskritt er nettopp rasehygiene et prinsipielt tankegods som synes å friste enkelte som liker å fremstå som spesielt rasjonelle og vitenskapsvennlige.

Nå har man heldigvis ganske så gode forklaringer på hvorfor dette ikke akkurat har vært direkte høyt på den politiske dagsorden de seneste 60 år.

Likevel er det nok ikke helt tilfeldig at en evolusjonsbiolog og nyateist som Richard Dawkins har leflet med tanken, eller at den i dag kommer til uttrykk på kronikkplass i Aftenposten under den ganske gode overskriften "En sædcelle er ingen far".

Det er filosofen Einar Øverenget ved Humanistisk Akademi som skriver.

"Så hvorfor skulle mennesker ønske å bli foreldre til et barn de ikke er biologisk opphav til? En grunn er selvsagt at de selv ikke er i stand til å få barn. Men kan vi også kunne akseptere andre grunner for en slik måte å få barn på? Hva med en mann eller en kvinne eller et par som ønsker seg barn – og som er i stand til det – men som ønsker å utstyre sine barn med et mer robust genetisk materiale enn det de selv er i besittelse av."

Selvsagt skynder man seg med å finne gode og aktverdige grunner til noe slik. En grunn er er intet ringere enn å unngå sykdom.

Hva om de er genetisk disponert for forskjellige sykdommer de ikke ønsker at deres barn skal arve?

Men så begynner kattene å sprelle i sekken. For hva med utseende? Skal man ikke også kunne ønske seg barn som er penere enn foreldrene?

Hva om de ønsker at deres barn skal se bedre ut enn de selv gjør, slik at de vil stå sterkere sosialt?

Ja, hva om? For barn av stygge foreldre stiller med et handicap fra starten. Stygge foreldre får kort sagt handicappede barn.

Samtidig gjelder det å anlegge en kledelig kritisk holdning. Man må vurdere både for og til og med i mot. Ellers kunne noen komme til å beskylde en for å se ensidig på dette. Eller ikke forstå hva folk flest føler.

Sant nok, jeg synes det virker fremmedartet at mennesker som ønsker seg barn kan henvende seg til en donorsentral for egg og sæd og deretter eventuelt henvende seg til en surrogatmor om de av forskjellige grunner – biologiske eller andre – ikke kan bære frem barnet selv. Men hva gjør det om jeg reagerer på det; det er i ferd med å bli en realitet. Et politisk flertall har tatt de første skrittene. Det utfordrer tradisjoner, men gjør det noe? Et sted inn i fremtiden er det kanskje slik barn primært blir unnfanget. De vil sikkert se på det som et fremskritt.

Kanskje vil de smile litt av den måten barn unnfanges på i dag – sånn helt uten kontroll.

Inntil da er det ihvertfall ikke det å smile som oppleves som den mest nærliggende gesten fra enkelte av oss. Og det skyldes ikke kun at vi er sånn helt uten kontroll.

Eller opplever dette som en heller grell argumentasjon muligens ukontrollert unnfanget i iveren etter å vise hvor tilstivnede og akterutseilte disse fordomsfulle motstanderne av den nye ekteskapsloven er.

En debatt om rasehygiene, familiestrukturer og biologisk opphav kan og bør føres med rasjonelle argumenter. Gjør man ikke det, blir det rett og slett ingen debatt, kun krangel.

Utfordringen er imidlertid at med de rette premissene kan nesten hva som helst bli rasjonelt.

Gitt et syn på mennesket og menneskeheten som noe vi kan forbedre, som har karaktertrekk - som egoisme - som vi bør dempe/fjerne, og det er mennesket alene som bestemmer alle verdier (og disse endrer seg jo så likevel med århundrene), uten å skjelne til noe annet enn en "konsekvensetikk", er det muligens ikke noe rasjonelt galt (et ord som uansett ikke uttrykker noe grunnleggende om virkeligheten, det handler kun om valg og vanetenkning) med rasehygiene.

Tanken oppleves i hvertfall tydeligvis som besnærende for en og annen. Og det dempes nok ikke av det begynner å bli noen generasjoner siden forrige runde med velmenende filosofer og helsepolitikere som slo frempå om dette.

Men det vi noen ganger synes å glemme er at dette ikke bare handler om en rasjonell debatt. Det handler om å ta til vettet.

Nye teister

Siden påskehøytiden nærmer seg faretruende, er det nok ikke til å unngå at de neste dagene ikke bare blir brukt på egg og gulfarge. Ikke minst fordi snøen ser ut til å forsvinne av seg selv.

Dermed skaper det litt påskeglede at flere taleføre og oppegående ateister i det seneste har beveget seg så mye at de nå kvalifiserer som minst i nærheten av kristne - om ikke enda nærmere.

Og nei, vi snakker ikke bare om folk som har passert 80. Selv om jeg faktisk tror på Antony Flews farvel til ateismen, og at han er mer enn en lettlurt halvsenil tulling, er det ganske andre personer som nå står fram.

Nyateismen har kort sagt fått flere til å tenke seg om.

De to seneste er ingen ringere enn den engelske filosofen Roger Scruton, og forfatteren A.N. Wilson, mannen med historiens nest dårligste og mest kyniske C.S. Lewis biografi og en ganske så ukritisk gjennomgang av 1800-tallets farvel til Gud. Han er rett og slett av de ytterst få aggressive ateister jeg aldri har kjøpt en bok av, noe som likevel ikke er til hinder for at jeg har lest flere han har ført i pennen.

Siden dette er datert 2. april, er det fristende å ta det som god fisk.

Den tidligere lettere Oscar Wilde-inspirerte Wilson spiller nå på litt andre toner, selv om han forsatt ikke er helt fremmed for å erklære sin genialitet.

Do people like Christopher Hitchens and Richard Dawkins simply not get life?
I think on the whole that's right, that clever as the professional atheists are, they are missing out on some very basic experiences of life.

What's the worst thing about being faithless?
The worst thing about being faithless? When I thought I was an atheist I would listen to the music of Bach and realize that his perception of life was deeper, wiser, more rounded than my own. Ditto when I read the lives of great men and women who were religious.

Reading Northrop Frye and Blake made me realize that their world-view (above all their ability to see the world in mythological terms) is so much more INTERESTING than some of the alternative ways of looking at life.

Of the things that drove you atheism, what have you still to resolve?
Childish playground things - religious people aren't cool, religious people have spots, wear specs, all those feelings; embarrassment at being in the same gang as people whose views sound, and perhaps are, absurd ; or worse than absurd. The disconcerting sense that certain psychological types (often v unappealing) seem to be drawn to religion. I very much dislike the intolerance and moralism of many Christians, and feel more sympathy with Honest Doubters than with them.

Can you love god and agree with Darwin?
I think you can love God and agree with the author of The Voyage of the Beagle, the Earth Worm, and most of the Origin of Species.

The Descent of Man, with its talk of savages, its belief that black people are more primitive than white people, and much nonsense besides, is an offence to the intelligence - and is obviously incompatible with Christianity.

Roger Scruton står antagelig ikke mye tilbake, og er en atskillig mer oppegående person. Selv om begge kan risikere å jobbe en smule eller to med teologien. Hvis Gud finnes er han ikke "selvskapt".

God is the self-created Creator of all things, who is a person like you and me, the fount of love, the judge of human action and the refuge of all who suffer.

Til gjengjeld mener ikke Scruton lenger at Gud er skapt i menneskets bilde.

En lekende er gått bort

Vi er mange som er lei oss når Arne Næss nå er gått bort, 95 år gammel, enten vi forbinder ham mest med litt vel saklig filosofihistorie eller lekende fabuleringer og livsinnstilling.

Det er ingen tvil om at Næss var en personlighet av de sjeldne, et stadig selvfornyende menneske som på uvanlige måter formidlet lærdom og livsinnsikt. Dermed er det ikke uventet at den kanskje beste boken om ham, er en tegneserie - Jeg, Arne Næss - et tegnet liv.

I en slik sammenheng er det heller ikke unaturlig at Nettavisen trekker fram hans syn på livet etter døden.

- Jeg tror ikke på evig liv. Det er ingen mennesker som har beskrevet himmelen på en sånn måte at man har lyst til å være der så jævlig lenge.

Så kan man stusse over at en filosofs begrunnelse synes å være at han ikke liker tanken. Og at han - som et lekende menneske - ikke kan ha lest Peter Bergers betraktninger om at man nettopp i leken får et møte med det tidløse.

Eller slutten av siste Narnia-bok.

Filosofitester og sånt

Siden nå Katolikken har overlevd dette, var det bare å ta utfordringen fra disse livsavgjørende testene på alvor.

Ikke minste gjorde formatet med 20 spørsmål med svaralternativene enig, uenig eller ikke sikker susen. Dermed var det lite behov for å kjempe med temaene over mange år. Eller sjekke hvilken filosofi som lå bak vinklinger og valg av spørsmål.

Den første testen handlet om hvilken filosof jeg var mest enig med, altså ikke lignet mest i intelligens, praksis eller utseende. På spørsmålet om hva jeg selv forventet, var svaret ubeskjedent nok Aquinas.

Resultatet var ikke spesielt overraskende. Augustin og Aquinas toppet listen, med Platon og Aristoteles noen hakk etter. Jeg hadde tydeligvis også noen anelser snev av Kant.

Noen skygger av Hume, Protagoras, Sextus Empiricus og Nietzsche viser vel bare feilmarginene i en test som uansett utfall ser ut til å liste ni filosofer.

Den andre testen gikk på hvilke klassiske filosofiske retninger som jeg var mest enige i.

Min antagelse om å lene meg mot Sokrates slo til. Men det overrasket nok at en Augustinsk Aquinas-klone viste seg å være platonist.

De fem som fikk utslag var

Sokratiker
Platoniker (ett hakk under)
Stoiker (ett hakk under sokratiker)
Kyniker (to hakk under sokratiker)
Pythagoreer (fire hakk under sokratiker)

Om ikke annet var det godt å se at sofistene havnet på sisteplass.