tirsdag 8. juni 2010

Favoritter fra Franklin

Det ser ut til å være en seiersoppskrift å koble matematikk og filosofi, i hvert fall om man ønsker å selge seg inn til mine bokhyller.

Senest ute med vinnerformelen er den australske professoren James Franklin, en katolikk som har levert to av 2000-tallets mest stimulerende bøker.

The Science of Conjecture: Evidence and Probability before Pascal (2001) er en heller imponerende gjennomgang av fagfeltene som kan knyttes til fremveksten av sannsynlighetstenkning, fra Mesopotamia til middelalderen. Og et par århundrer til.

Franklin skriver informert og opplysende om vanskelige og ukjente temaer.

Han kan sitt stoff til fingerspissene. Han sporer deler av middelalderens sterke tro på resonnementer og rasjonalitet - og ikke minst behovet for dette for å nøste seg ut av et villniss av tradisjoner og tekster - til oppdagelsen av romerretten eller Corpus Iuris Civilis,den justinianske samlinger av lover og kommentarer fra 500-tallet.

(I en parentes kan nevnes at han i liten grad kommer inn på den tilsvarende rasjonalistiske utviklingen som skjedde i møtet med kirkefedrens tekster, slik jeg berører i Da jorden ble flat (som det ikke finnes forbud i Kirkeretten mot å løpe og kjøpe)).

Denne lovsamlingen skulle også bli en sentral inspirasjon for Kirkeretten som så mye av dagens almene - "likhet for loven" - rettstenkning springer ut av.

La oss imidlertid vende tilbake til Franklin, siden dagens tema ikke er i hvilken grad moderne rettsoppfatning faktisk stammer fra kirkens påvirkning av lokale rettssystemer fra 1000-tallet av.

For Franklin er siktet stilt inn på sannsynlighetsberegning. Hvordan vekte bevis for en rettsstol? Hvordan sannsynliggjøre at noen er skyldige? Hvor mange vitner kreves i ulike saker?

Denne type tenkning er blant - la oss ikke legge skjul på - maange innfallsvinkler i boken.

Her jukser vi litt og siterer en anmelder på Amazon:
"The strength of The Science of Conjecture lies in its panoramic exposition of developments across the centuries and across intellectual disciplines and human endeavors. It is, as one reviewer wrote, 'a magesterial account of matters as diverse as the Talmud, Justinian's Digest, torture, witch hunts, Tudor treason trials, ancient and medieval astronomy and physics, humanist histriography, scholastic philosophy, speculations in public debt, and 17th century mathematics.'" -- D. H. Kaye, Law and History Review
Verket er kort sagt viktig (og... vektig) for å forstå utviklingen av tenkningen om sannsynlighet, ved mange og praktiske eksempler, på en rekke felt og enda noen til, de seneste tusen år.
Samtidig er sannsynligvis litt overtro å formode at så mange vil lese denne lettere monumentale gjennomgangen.

Heldigvis har Franklin nettopp gitt ut en annen bok som vil interessere flere.

What Science Knows: And How It Knows It (2009) er et 250 siders spenstig og åndfullt forsvar av vitenskap og - i avslutningskapitlet - av om det er noen grenser for hva denne virksomheten kan forklare.

Vi har altså å gjøre med en bok som er klar, kreativ - og kontroversiell.

Ikke minst risikerer det å friste nye ateister til å takle i knehøyde når en nythomist øynes på deres egen banehalvdel.

Franklin har lite kjærlighet til Poppers falsifiseringsfokus, eller Kuhns paradigmeprat, for ikke å nevne vitenskapsanarkister som Feyerabend.

Han forsvarer sterkt induksjon og indisier, ikke minst i lys av Objektiv Bayesianisme (eller logisk probabilisme, for å forklare et uforståelig begrep med et utilgjengelig) som mer enn sterkt nok til å etablere teorier som høyst sannsynlige.

Vi kan ikke leve - hverken i vitenskap eller hverdag - uten en sterk og begrunnet tro på at verden er virkelig, på at våre observasjoner kan gi oss (som bevisste og tenkende vesner) berettiget kunnskap (det er i følge Stove og Franklin verdens dårligste argument at noe er usikkert bare fordi det er filtrert gjennom våre sanser og vår bevissthet) - og at det er godt nok logisk grunnlag for tillit til induksjon og naturlover (til tross for innvendingen til prinsipielle skeptikere som David Hume).

Hans vittige oppgjør med postmodernister i kjølvannet av Sokal og Stoves analyser og avsløringer er verdt bokprisen alene.
Postmodernism is not so much a theory as an attitude...an attitude of suspicion...unteachable suspicion.
I kjent Franklin-stil er dette et velreferert, tankestrekkende og klargjørende verk med et bredt spekter av idéer og innfalsvinkler. Det er sjelden å se noen mer tydelig og temperamentsfullt forsvare vitenskap og sannsynlighetsmetoder, selv om han enkelte steder går noe fort fram, særlig for folk flest.

Vi får ta det som et kompliment når Franklin et par steder forventer at man er inne i sannsynlighetsformler der ikke alle termer eller ledd er forklart. 

Franklin er heller ikke skuddredd. Han slipper garantert ikke ustraffet unna når han stiller spørsmål ved betydningen av evolusjonslæren for et fagfelt som medisin eller om det er godt nok grunnlag for å si at global oppvarming skyldes vårt forbruk av fossilt brennstoff.

Etter et par hundre sider med atskillig stimulerende stoff, for ikke å si (antagelig bevisst) provoserende, avrunder Franklin med å vurdere også vitenskapens begrensninger.

I siste kapitlet, Is That All There Is, peker han på kandidater som faller utenfor rene, naturlige forklaringer - uten at man samtidig ender med å bortforklare dem som noe annet enn hva vi normalt legger i begrepene (saken blir ikke bedre om man kneiser med nakken og kaller begrepene "folketro").

Nærmere bestemt handler dette om etikk, verdier og bevissthet.

Tross noen hundre års intense forsøk (i det siste også av Sam Harris) i kjølvannet av Hume, går det fortsatt ikke noe ekstratog for akademikere fra er til bør. Som Hume argumenterer for, ender det alltid med at vi må snike inn en overgang bakveien. Selv om den umerkelige, magiske håndbevegelsen ikke alltid er like lett å få med seg.

Og dess mer vi stiller spørsmål ved vår bevissthet (enten vi er lener oss for langt mot det postmodernistiske subjektiviserende ("alt kunnskap er subjektiv, vi er stengt ute fra virkeligheten av sansene og språket") eller det modernistiske objektiviserende ("all vår mentale virksomhet og innbilte kunnskap er egentlig rent lovstyrt av biokjemi/programmer/annet")), dess mindre kan vi vite at vi vet.

Uten at Franklin går dypt inn i argumentasjonen rundt akkurat dette.

Franklin avslutter med et
"final question. If the irreducible worth of persons is a fact, must the universe be substantially different from the picture that science alone gives of it? What must the universe contain, at a minimum, it its contents include not only stones, galaxies, atoms, and brains but also beings of moral worth?

This is an extremely difficult question. Science has taken us to the brink of another kind of knowledge, by opening up to us a vast range of natural facts but also exposing us to the limits of its own ways of knowing. We cannot believe that what science knows is all there is.
Franklin høres kort sagt ut som en katolsk Martin Gardner med doktorgrad.

Det er nok grunnen til at sistnevnte rakk å skamrose boken før han gikk bort.
If you are curious about what modern philosophers of science are up to, you will enjoy every chapter of this lively book by Australia’s neo-Thomist philosopher James Franklin. He is especially good in exposing the follies of Karl Popper, Thomas Kuhn, Imre Lakatos, Paul Feyerabend, and the preposterous French postmodernists. Who can disagree with the book’s final sentence? “We cannot believe that what science knows is all there is.”
Vi får se.

10 kommentarer :

Anonym sa...

"What must the universe contain, at a minimum, it its contents include not only stones, galaxies, atoms, and brains but also beings of moral worth?"


> Ja, hva må det egentlig inneholde? Franklin mener kanskje at skapninger med "moral worth" ikke kan utvikle seg via mutasjoner, naturlig seleksjon og andre evolusjonære mekanismer? Det er kanksje nødvendig med litt guddommelig inngripen?

Hva mener forresten du? Kan evolusjonen frembringe moral -- uten inngrep fra noe guddommelig?

Og hans argumenter mot evolusjonslærens relevans i medisin skulle jeg likt å høre mer om. Care to enlighten me til jeg får lånt boken selv?

Bjørn Are sa...

Alltid like spennende med anonyme spørrere, som slipper å stå til ansvar for sine innspill og meninger.

Kort sagt, flott om du kunne vist ansikt eller identifisert deg med en mer spesifikk anonymisering.

Hvis du hadde sitert... litt mer av det jeg siterte, ville du sett at han startet med en betinget bisetning If the irreducible worth of persons is a fact... som er hva han i det du siterer på kortform kaller for beings of moral worth.

Det er kort sagt umulig for en rent materiell/biologisk/molekylær evolusjon, uansett type, antall, størrelse, omfang, farge eller lukt på mutasjonene å frembringe noen som helst personer med "irreducible worth".

Utfordringen for de som mener at alt som eksisterer utelukkende er materie i bevegelse, er å begrunne hvorfor og hvodan vi som personer, inkludert vår "verdi" (med eller uten anførselstegn), ikke kan/skal/bør reduseres til utelukkende materie i bevegelse.

Ellers kan evolusjon isolert sett ikke frembringe moral (= almengyldige forpliktelser og bør-krav), kun mer eller mindre hardwirede adferdstendenser med ulike typer effekt på geners eller arters lykke og/eller overlevelsespotensiale.

Det er noe annet enn å si at ikke evolusjon kan gi oss preferanser for omgangsformer/trafikkregler. Eller at de som tror på rent naturlige forklaringer på alt ikke kan ha noen høyverdig moral (et annet spørsmål er hvor konsekvent og gjennomreflektert grunnlaget for dette måtte være).

Når det gjelder evolusjon og medisin har jeg ikke boken for hånden nå, så venter til tidligst i kveld med å gjengi hans argumentasjon (satser her ikke kun på hukommelsen). Mener å huske at dette ikke var noe hovedpoeng for ham, men litt mer apropos til en annen debatt. Lot meg vel som det fremgår av blogginnlegget uansett ikke helt overbevise.

Anonym sa...

"Ellers kan evolusjon isolert sett ikke frembringe moral (= almengyldige forpliktelser og bør-krav), kun mer eller mindre hardwirede adferdstendenser med ulike typer effekt på geners eller arters lykke og/eller overlevelsespotensiale."


Det hadde vært interessant å se deg underbygge denne påstanden med empiri. Her sier du vel egentlig at evolusjonspsykologien er feil?

Det vi kaller moral springer jo nettopp ut av "hardwirede adferdstendenser" selektert frem gjennom konkurranse mellom gener. Hvor skulle den ellers komme fra?

At en mann som Gardner på sine gamle dager gjør som vantro gamlinger flest, altså blir vennligere innstilt overfor religion/religiøse, er vel forresten ikke så rart. Folk har for vane å ta lettere på "barnetro" og hengi seg til romantiske fantasier når de stirrer døden i hvitøyet. Det er en manifestasjon av Pascals Wager.

Bjørn Are sa...

Anon:

Jepp, evpsykologien tar feil hvis de mener seg å kunne gå fra er til bør. Men du er velkommen til å forklare meg hvordan de eller du mener seg å løse denne overgangen.

Når det gjelder Gardner, faller påstanden på sin egen urimelighet for de som kjenner ham.

Her synes det forøvrig som du er selektiv med the Genetic Fallacy. På den ene siden ser du ut til å mene at du ved å forklare hvorfor noen lander på et standpunkt (psykologisk), frakjenner dem et rasjonelt grunnlag for konklusjonen.

Hvorfor gjelder ikke samme avvisningen hvis grunnen til at noen mener noe i stedet er biologisk/evolusjonært - som er slik jeg oppfatter at du ser forholdet mellom evolusjon og etikk?

Oddbjørn sa...

Har begge bøkene, men har ikkje fått lest "The Science of Conjecture" ennå...

Men får vel sette av tid til den snart! ;)

Bjørn Are sa...

Så til dette med evolusjon og medisin for å gi en større smakebit av boken.

Franklin er - for å si det slik - ikke motstander av evolusjon eller medisin.

Han er heller ikke akkurat tilhenger av ID, og støtter at Millers svar ("exaption" eller gjenbruk av maskindeler for andre formål enn opprinnelig evolvert) på Behes utfordringer synes å være en løsning (selv om "if that is the answer, then the question was a good one" - se side 226-229).

Sammenhengen der Franklin kommer med en setning om at f.eks. medisin ville for det meste vært uberørt om evolusjonslæren brått ble falsifisert, er rett og slett når han tar noen steg til siden fra ulike typer (etter hans syn) lettvint demagogi hos både forsvarere og bekjempere av evolusjonen.

I stedet bruker hans evolusjon som et case i hans større vitenskapsfaglige poeng om at vitenskap på mange felter handler om å analysere hvordan en kompleks teori henger sammen med en stor mengde "circumstantial evidence".

At ting har en indirekte sammenheng, med ikke alltid like opplagte løsninger og effekter, betyr i følge Franklin at vi ikke vil finne så mange helt opplagte 1:1-koblinger mellom evolusjon og ulike fagfelt.

Dette betyr ikke at evolusjon er et høyst usikkert fagfelt, men at vi må ta sannsynlighetsvurderinger knyttet til ulike typer indisier fordelt på mange fagfelt seriøst.

Vi slipper ikke unna å drive vitenskap selv når vi holder på med evolusjon.

Dermed sier han (satt noe vel på spissen, for å understreke sine poenger om indirekte sammenhenger) at det ikke er slik at moderne biologi "står og faller" med evolusjonslæren.

Grunnen er at "the theory of evolution is a theory about history wheras anatomy, botany and so on are about the workings of present-day living organisms. If the theory of evolution were suddenly found false, medicine, for example, would be virtually unaffected" (side 220).

Han ender - hvis noen er i tvil med at "by and large the standard evidence for evolution is very strong" (side 221).

Men dette er altså en del av Franklins gjennomgang av et komplekst fagelt - eller parallelle fagfelt - der evolusjon er et sammensatt begrep med ulike typer indisier og sannsynlighet (det er f.eks. forskjell på spørsmålet om det har skjedd en evolusjon og spørsmålet om hva som er mekanismene bak - krangel om det andre bør ikke være (og er ikke for de som forsker på feltet) til hinder for å akseptere det første).

OK, en liten smakebit på Franklins argumentasjon. Boken er faktisk veldig bra, IMHO, enten man nå er enig eller uenig i detaljer, spissformuleringer eller livssyn.

Bernt Ivar sa...

Eg veit ikkje om du er klar over det, men Franklin har òg skrive, i det minste eit par artiklar, om andre historiske emne som opptek deg:

Myths About The Middle Ages

The Renaissance Myth

Utan at eg utan vidare veit om alt er korrekt.

Bjørn Are sa...

Mange takk!

Ja, jeg har vært borte i den første (grei nok), men den andre var ny for meg.

Han er på samme sporet i Conjecture-boka når han innleder delen om Lorenzo Vallas avsløring av den Konstantinske donasjon i 1440, "The humanists, for all their criticism of science, logic, law, and so on, were not incompetent at everything" (side 187).

Kostelig.

Skink_123 sa...

Hva hadde du gjort uten ELP Bjørn Are? Noe fornuftig må du jo få inn mens du skriver som en gal.

Bjørn Are sa...

Skinkern!

Jepp, men i dag har det godt i Shining. Og i går i nyutgivelsene av PFM.