En dvale gør ingen sommer

Det er langt mer enn ferien som har gjort at bloggen er blitt liggende i dvale noen nanosekunder for lenge, men takket være noen uker i Revolusjons- og Borgerkrigens USA, har den heller ikke fremskyndet publisering.

Muligens kan noe av dette rettes opp de nærmeste dagene, spesielt over langhelgen.

Det betyr ikke at jeg har ligget helt på latsiden, heller ikke når det gjelder skrivning. Siden jeg har notert meg litt interesse for hva dette kan handle om, kan i hvert fall nevnes følgende som kreative eller rike sjeler bør kunne skaffe seg tilgang til på litt ulike måter.

• Tro og vitenskap - sammenstøt eller sammenheng? - artikkel i religionlærernes tidsskrift Religion og livssyn

• Stark og klar - Rodney Stark mot selvfølgelighetenes sløvhet - artikkel i Theofilos

I tillegg kommer ikke minst gjenopptakelsen av spalten i St. Olav om myter om tro og vitenskap i historien, men som redaksjonen av sikkert utmerkede grunner valgte å vente med til neste nummer.

Samt enkelte artikler og debattinnlegg i Dagen der det ikke direkte mangler engasjement om dette med evolusjon og skapelse. 

I påvente av neste bloggoppdatering, kan interesserte fordype seg i første siden av Stark-artikkelen, behørig avsluttet med en cliffhanger.

Krever kritisk tenkning religion?

Spørsmålet i overskriften er like godt som gårsdagens, men har faktisk flere poenger.

Er man alltid kritisk til alt, kan man ikke holde fast på noe. Skal du bevege deg bør du ikke være kritisk til fotarbeid. Skal du tenke kritisk, bør du ikke være kritisk til tenkning.

Kritisk tenkning forutsetter en begrunnet tro på muligheten for og verdien av logikk og empiri, og at vi er mer enn roboter som styres av biokjemi og molekylbevegelser vi ikke kan påvirke i noe vi tenker, sier og gjør.

Kritisk tenkning krever en basistro som gjør at man ikke ender i nihilismen, enten man med det mener en epistemologisk eller etisk. Det er ikke gitt at de som tenker at tilværelsen har sitt opphav i en person med helt grunnleggende rasjonalitet, er mindre egnet til kritisk tenkning enn andre.

Hvilket ikke betyr at man i praksis gjør det.

Men noen som våger å tenke kritisk og grundig om egen og andres tenkning (selv om man altså er utidige nok til å ha et ståsted) er det nordiske magasinet Theofilos som er ute med nytt nummer i disse dager. Hjemmesiden er kanskje ikke den mest spenstigepå markedet, men kan i hvert fall fortelle at 

Theofilos er et nordisk fagfellevurdert tidsskrift for studiet av teologi, filosofi og kultur og beslektede fagfelt. Tidsskriftet utgis to ordinære nummer årlig samt temanummer ved behov og dess overordnede hensikt er å presentere analysere og drøfte den kristne troens sannhet og relevans.

Kritisk tenkende vil nok stusse noen smuler over at seneste nummer er oppført som 3/2014, men dette har en naturlig forklaring og skyldes altså ikke manglende kritisk blikk for datering.

Blant innholdet kan nevnes

• Livssynsjournalist i skvis mellom ulike forventninger - Hilde Kristin Dahlstrøm
• Den luksuriøse kroppen – En kritisk drøftelse av Jean Baudrillard’s kroppskonsept i lys av hans postmoderne tenkning om hyperrealitet - Ove Sæle 
• Reassessing Christian Mission as an Anthropological Study Object - Asle F. Jøssang 
• Det er jo bare underholdning – eller? Om livssynsformidling i den populære tv-serien The Big Bang Theory - Ingvild Thu Kro
• Liberalismens teologiska rötter – En recensionsartikel om  Inventing the Individual - Daniel Ringdahl
• Hvorfor akkurat Jesus? En rapport fra et trosopplæringsprosjekt - Stefan Fisher-Høyrem
• Är den sekulära vetenskapen förutsättningslös? - Ola Hössjer
  

Bladet blir ikke dårligere av bokanmeldelser og debatter, som Atle Søviks tilsvar til Sebastian Rehnman, No Confusion in My Solution, om det ondes problem. Eller av utvekslingen mellom Ray Baker og Stefan Swärd Om helvetet, et tema som også trenger og fortjener kritisk tenkning.

Skal du lese det nyeste nummeret er det kritisk at du  følger denne analytiske oppskriften her mens  årgangene 2009-2011 finnes som pdf-filer her.

Huler og hobbiter

Siden det både har vært premiere på Smaugs ødemark, den andre av Peter Jacksons Hobbiten-filmer, og årets siste Theofilos nærmer seg postkassen med stormskritt, er det på tide med noen små utdrag av hva jeg har på trykk i bladet om Tolkiens verk.

Nå kan man si mye om filmen eller noe kort som at den var bedre enn kinoversjonen av første film, men dårligere enn extended-versjonen. Uansett handler artikkelen om boken, eller nærmere bestemt om

Huler og hobbiter, hell og helliggjørelse

Da jeg første gang leste Tolkien på 1970-tallet hadde de færreste jeg møtte hørt om ham eller sett verdien av bøker om annet enn sosiale problemer. Det var bedre å oppdra ungdom med skilsmisser og dop enn sverd og drager. De seneste tiårene er dette snudd opp ned. Ikke bare er det blitt aksept for fantasy i sin alminnelighet, Tolkien er blitt en av vår tids mest kjente og kjære forfattere.

Og vi snakker ikke om en folkelig fyr som masseproduserte kiosklitteratur. I stedet har vi å gjøre med en eksentrisk fagnerd som drømte om å lage en mytologi for England og trivdes best i diskusjoner om gammel litteratur og enda eldre språk.

På mange måter var Tolkien den evige outsider. Han ble født i Sør-Afrika i 1892 og flyttet til England da han var tre år. Faren døde kort etter, og han knyttet seg naturlig nok desto sterkere til moren Mabel. Da hun i 1900 konverterte til Den katolske kirken, ble dette imidlertid tatt ille opp i familien. Tolkien mente i ettertid at motstanden hun møtte førte til at hun døde av sukkersyke få år senere, fattig og utslitt.

At han så henne som en martyr, dempet ikke en katolsk tro som i stigende grad påvirket hans forfatterskap.

Men Tolkien var ikke bare sterk i troen, han ble tidlig en kapasitet på tidlig middelalderengelsk. Det forteller atskillig at Tolkien etter studiene ved Oxford ble litteraturprofessor som 32-åring. Dette skjedde i Leeds, og allerede året etter fikk han stillingen som professor i gammelengelsk ved Oxford, og i 1945 i engelsk språk og litteratur. 

Nå var nok ikke Tolkien blant de beste foreleserne. Til det snakket han for utydelig. Han var mer i sitt ess i samværet med venner som delte interessen for språk og myter.

Ikke minst ble forholdet han utviklet til kollegaen C.S. Lewis viktig. Tolkien var en stor og muligens avgjørende faktor for at Lewis fant fram til en kristentro, mens Lewis var en stor og muligens avgjørende faktor for at Tolkien fikk tro på at det han kalte sitt «legendarium» kunne være mer enn en hobby.

Tolkien hadde siden 1914 arbeidet med tekster han i utgangspunktet tenkte som en mytologi for England. I stedet ble de en mytologi for oss alle, som bakteppet for folkekjære bøker som Hobbiten (1937) og enda mer Ringenes herre (1954-55).

Tre og blader

Både blant venner og andre hadde Tolkien glede av å fortelle historier. Hans barn mottok fra 1920-43 brev hver jul om det spennende livet på Nordpolen, fra selveste Julenissen. En bok som Eigil Bonde fra Heim begynte også som barnefortelling.

Idéen til Hobbiten kom en gang Tolkien rettet eksamensbesvarelser og fant et blankt ark i bunken. Han benyttet anledningen til en pause og skrev på arket «In a hole in the ground there lived a hobbit». Setningen ble til en fortelling han skrev ned, dels basert på historier han allerede hadde fortalt sine barn. I starten visste ikke Tolkien hva en hobbit var, men oppdaget fort at det ikke dreide seg om kaniner. Etter serien av filmer og bøker, tegneserier og dataspill vet flere hvordan de ser ut.

Og fortellingen endret seg over tid, som hans øvrige verker. Tolkien selv brukte i flere sammenhenger et stort tre som metafor. Som hovedpersonen i Pirkes løvblad arbeidet Tolken stadig med å forbedre sine tekster. Blader og grener måtte tegnes nøyere og henge bedre sammen. Det ble ikke enklere når treet skjøt nye skudd og kunne endre form.

Han skrev løpende om igjen fortellinger som ikke var utgitt og reviderte flere som var publisert, inkludert Hobbiten som kom i stadig nye opplag. Boken ble så populær at forlaget tidlig ønsket en oppfølger. Tolkien begynte litt nølende på dette, men fortellingen vokste til noe helt annet og ble til Ringenes herre. Hvis du lurer på hvorfor den kan minne om en barnebok i starten, er altså grunnen åpenbar.

Myter og virkelighet

Hadde Peter Jackson laget en film i 1937, ville det vært en enkel barnefilm, selv om den kunne vært mer eventyrlig enn Trollmannen fra Oz. Men det har hendt mye etterpå. Vi har ikke bare fått en rekke andre verker fra Tolkiens hånd, dataanimasjon og 3D-teknologi, men også Jacksons filmatisering av Ringenes herre. Dermed er det ikke bare boken som har vokst, men filmatiseringen.

Nå er det ikke uvanlig at historier vokser. Det er ikke unikt for Tolkien eller Jackson. Mens det er vanlig å kalle oss for Homo Sapiens, det tenkende mennesket, er det vel så riktig å kalle oss for det fortellende mennesket. Eller kanskje vi heller skal kalle oss det fortellende dyret. For det typiske ved oss er ikke nødvendigvis at vi tenker så godt, men at vi forteller så mye. Det er ikke enkelt å finne litteratur og kunst, folkeeventyr og myter, dikt og kvad, i resten av dyreriket, selv om blåhval skulle ha noe på gang.

Det er heller ikke enkelt å få aksept fra Theofilos om å gjengi mer enn dette fra første side, selv om forteller-jeget avgjort har mer på gang.

Artikler og annet

Hva jeg skriver på for tiden?

For det første en kritisk artikkel om det som ofte kalles for "Lyset fra Analusia", eller spansk gullalder i middelalderen, for Humanist. Bakgrunnen er dels strømmen av boker om dette og tilgrensende temaer de seneste årene, dels at det sies mye rart fra mange slags kanter og dels utstillingen Sultans of Science på Teknisk Museum.

Artikkelen skrives forøvrig ikke på for tiden, siden den allerede er levert til nummeret som kommer ut i midten av oktober.

For det andre en artikkel om Hobbiten til neste nummer av Theofilos. Andre film i trilogien kommer i desember, så her er det bare å smi mens pipen er varm og sverdet gløder.

Kommer dit og tilbake igjen til saken når bladet er klart fra trykken.

For det tredje en bok om hvorvidt Jesus har eksistert. Nå tenker jeg at svaret egentlig ikke er så vanskelig eller overraskende, til tross for enkelte utspill i det seneste, men du verden så besnærende noen synes å finne slike påstander.

For det fjerde en bok for konfirmanter om Guds eksistens. Dette er ikke en direkte kopi av Eksisterer Gud?, men en tilretteleggelse av den type stoff for ungdom.

Lykkes Atle Ottesen Søvik og jeg sånn noenlunde med dette (som omfatter mer enn boktekst), kan det være mulig med mer ryddige og informerte samtaler om spørsmålet enn det som synes å være vanlig i kjølvannet av nye ateister og norsk skole.

Og så er det alltids en artikkel eller to for andre publikasjoner. Jeg kommer plutselig tilbake til dette.

Theofilosofisk

Sammen med Humanist dalte altså også seneste nummer av Theofilos ned fra oven og traff postkassen med en treffsikkerhet som utrente øyne kan finne forbausende. I årene fremover vil det garantert danne seg mange teorier om hvordan det kom seg gjennom lokket.
(Les videre her)

Sensasjon: Alister McGrath skriver intelligent om Lewis

Dekodets vidgjetne serie (med legendariske del 1 og del 2) som setter årets bøker om C.S. Lewis på dagsorden, fortsetter med ustoppelige Alister McGraths andre bok om Lewis for året, The Intellectual World of C.S. Lewis.
(Les mer her)

Eksentrisk geni, nølende profet

Siden det er femti år siden C.S. Lewis gikk bort, skal vi fortsette runden innom noen av bøkene som er kommet om ham de seneste ukene.

Den første er aldri hvilende Alister McGraths C.S. Lewis - A Life: Eccentric Genius, Reluctant Prophet. Som bringer ny kunnskap, ikke minst fordi den gir et mer kildebasert bilde enn andre biografier jeg har lest om Lewis (og det er de fleste).
(Les mer her)

Tanker om tro

Muligens er ikke alle like overrasket over at det forekommer lesning av at mer enn humanetisk stoff her på bruket.

Noen ganger skrives det rimelig oppegående til og med om kristen tro. Eller egentlig ganske ofte, hvis man beveger seg utenom aviser og debattfora, eller mytemaskinene som det heter på fint og i Da Vinci Dekodet.

Theofilos er uten tvil Nordens beste tidsskrift om rasjonalitet og religion, tro og tanke, teologi og apologetikk. Noe av det nye i 2012 er at deler av bladet er godkjent som fagfellevurdert og dermed et sted akademikere kan få publiseringspoeng.

Det bør ikke forundre at ikke alt er like lettlest.

Seneste nummer presenterer både uforståelige ting for sivilingeniører som hermenutikk og postmodernisme, via Det ondes problem, studier av kristent ungdomsarbeid, Harry Potter og Hunger Games, til forholdet mellom tro og vitenskap, i lys av Alvin Plantingas seneste bok.

Og, ja, en viss Bjørn Are Davidsen er nevnt også her, selv om han dessverre ikke får like mye omtale som i Humanist.

Altså bare å løpe til nærmeste internett og bestille.

Lidelse og logikk

En av de utfordringene gudstroende ofte møter, og ikke bare etter 22/7, er spørsmålet om hvordan man kan tro på en god og allmektig Gud i en verden med så mye lidelse.

For det må da være en logisk selvmotsigelse?

Siden flere har etterlyst stoff om dette, kommer det noe stykkevis og delt de nærmeste dagene, bearbeidet, forkortet og kjemisk renset for fotnoter fra en ganske lang artikkel for Theofilos 1/2011. 

Før vi starter med den i neste avsnitt, minner vi om at temaet har vært behandlet tidligere på Dekodet, som her og ikke minst her.

Vi hører ofte at grunnen til at noen ikke er gudstroende er all lidelse og ondskap i verden, fra jordskjelv til hungersnød, krig og folkemord.

I media er det på mange måter blitt en debattstopper. Nevner noen ”Det ondes problem” eller mer spesifikt Holocaust eller at hundretusener døde etter en tsunami, får de aldri oppfølgingsspørsmål. I stedet etterlates et inntrykk av at man har gjennomskuet gudstro. Alle forsøk på svar må da være lettvintheter og lureri.

Og verre enn alt: ufølsomt.

Dermed målbinder man ellers kritiske journalister, selv i kristne aviser. Det oppfattes som empatisk, moralsk og intellektuelt redelig å henvise til Det ondes problem. For dette er umulig å løse.

Muligens er en grunn at kristen filosofi er lite kjent, og ikke bare blant journalister. Jeg har aldri hørt en preken i Den norske kirke der Det ondes problem er behandlet tankemessig. Saken blir ikke bedre av at media beveger seg nærmest på autopilot stilt inn på å være kritisk til kristne og ikke til kritikken av kristne.

Det synes ukjent at Det ondes problem behandles svært seriøst og grundig i fagfilosofien. En konklusjon fra de seneste tiårene er at det ikke er noen logisk selvmotsigelse mellom eksistensen av en god og allmektig Gud, og lidelse og ondskap.

Men gitt at vi tar feil i at det er løst, eller at det muligens ikke er løst godt nok. Er det da rasjonelt berettiget å avvise gudstro?

Nei, ikke uten videre.

En diskusjon om Guds eksistens handler ikke kun om Det ondes problem. Den kan ikke løsrives fra andre argumenter. Vi må unngå et tunnelsyn der vi utelukker andre grunner (som kosmologiske argumenter, den tilsynelatende fininnstillingen av naturen, moralske argumenter eller annet) til å regne det som mulig, rasjonelt og eventuelt sannsynlig at Gud eksisterer.

Skal Det ondes problem veie mer, må det vise at gudstro er logisk selvmotsigende, uansett. Klarer det ikke det som argument, kan det ikke i seg selv overvinne gudstro rasjonelt. Det samme gjelder selv om vi ikke skulle finne noenlunde plausible løsninger på hvorfor Gud skulle tillate lidelse, eller ikke tror vi kan komme til å finne noen.

Skal vi diskutere Guds eksistens, må vi rett og slett vurdere andre argumenter for og i mot. Oppfatter vi de positive grunnene som mer tungtveiende, er vi berettiget til å tro på Gud selv om det også finnes grunner til ikke å tro.

Dette betyr ikke at vi kan hoppe over Det ondes problem. Det er i høyeste grad vanlig, viktig og vrient. Vi må ta det på alvor. Men skal vi gjøre det, må vi også være rasjonelle og ryddige. Ikke minst kan det kreve å ha tungen rett i munnen siden det er snakk om flere til dels svært ulike spørsmål.

Det er lett å gå seg vill, eller hoppe fram og tilbake i diskusjonen. Ofte forvirrer vi mer enn vi forklarer. Vi må dermed være presise og nøye. En politisk diskusjon er noe annet enn en planetarisk. Det hjelper ikke å henvise til gangetabellen hvis det vi diskuterer er grammatikk.

Når en problemstilling for mange i tillegg – eller kanskje først og fremst - handler om umiddelbare og sterke følelser, kan det være vanskelig å få fram rasjonelle vinkler.

Min erfaring er samtidig at det å reflektere over lidelsens problem i gode stunder har vært til hjelp når jeg selv opplever noe vondt. Ikke ved at smerten blir mindre, men ved at tankene blir annerledes.

Det ondes problem handler på den ene siden om naturlig lidelse – katastrofer, smerte og død over hundrevis av millioner år, som følge av rent naturlige årsaker. Kan vi virkelig tro at det er en mening i at et rådyr dør alene i smerte under en tilfeldig skogbrann? Vi rystes og opplever subjektivt at det er for mye vilkårlig lidelse til at Gud kan finnes. Dette forsterkes om vi ser det i sammenheng med også moralsk ondskap – at mennesker kan velge å påføre andre enorm lidelse og grusom død.

Kan vi virkelig tro på en Gud som står stille og ser på slik bevisst ondskap? Hvordan kan han da være god og allmektig?

Det ondes problem kan sorteres på mange måter. Noen handler om vi kan forsvare at det ikke er logisk selvmotsigende å tro på Gud i en verden med lidelse, andre om vi kan forklare grunner til at Gud kan ha skapt en slik verden.

For å gjøre en enkel inndeling skal vi se på tre ulike rasjonelle problemstillinger i en senere bloggpost.

Det betyr ikke at vi ikke forstår hva som nok er det viktigste for mange - det som rett og slett har å gjøre med trøst og støtte, omsorg og hjelp og i det hele tatt medmenneskelig varme.

Det blir like feil å gi filosofiske svar når noen sliter med sorg som det blir å drive sjelesorg når spørsmålet er tankemessig. Vi hjelper ingen tsunamiofre i Japan ved å sende gode ønsker eller gode svar – i kriser gjelder det å gi praktisk hjelp.

Det praktiske problemet er for mange langt større enn det filosofiske. Har jeg store smerter står ikke god teori øverst på ønskelisten. I møte med lidelsen vil det for de fleste være viktigst å finne en løsning som motiverer svært godt til å gi hjelp og trøst.

Nettopp derfor er ikke bare en nøytral eller teoretisk sak å hevde at Det ondes problem gjør at vi bør ta avstand fra kristen tro.

Gjennom historien finner vi mange eksempler på at nettopp kristen gudstro har vært en sterk motivasjon i nød og lidelse. Hvis det vi ønsker er praktisk hjelp når vi selv eller andre har det vondt, er det ikke sikkert at den beste løsningen er å bekjempe viktige motivasjoner for slik hjelp.

Det betyr ikke at vi skal gi slipp på ærlighet.  Men det kan være at vi bør ta oss en ekstra runde eller to for å vurdere om det finnes rasjonelle kristne svar på Det ondes problem. Det er en dårlig strategi å avvise på polemisk eller misforstått grunnlag løsninger som fungerer svært godt i praksis.

Det kan dermed være praktisk og prinsipielt nyttig at vi ser nærmere på spørsmålet i morgen.

Trykkfeil og Theofilos

Siden det er påske og tid for ettertanke om livet, døden og kjærligheten (men ikke havet), kan anbefales seneste nummer av det svensk-norske tidsskriftet Theofilos.

1/2011 tar opp ikke helt ubetydelige temaer som Bibelen og slaveriet ved Peter J. William, Ske min vilja - Helvetet enligt C.S. Lewis ved Ray Baker og Lidelsens problem ved undertegnede.

Nå er kanskje det ikke akkurat redigeringsslavene eller trykkfeildjevelen artiklene primært handler om, men det må vel tilstås opptil flere opplevelser av å være mer enn lettere hjemsøkt av korrekturkrøll gjennom årene, enten vi snakker om bøker eller artikler.

Dermed kan det være grunn til å rette opp der det går ut over meningen i teksten, slik at artiklene ikke forvirrer mer enn nødvendig.

På side 39 skal første avsnitt lyde (ordet i kursiv mangler i bladet...):

Samtalen kommer ikke videre av å sette opp sannsynlighet (P) på følgende fasong: P((G)/(E)) < 0.5 altså at det er mindre enn 50 % sannsynlighet at (G) en allmektig, allvitende og god Gud eksisterer gitt (E) at ondskap eksisterer. Det som her sies er at skal det være rasjonelt berettiget å avvise Guds eksistens, må sannsynligheten for at Gud finnes i en verden med lidelse være lavere enn sannsynligheten for at Gud ikke finnes.

 På side 40-41 skal det stå (det justerte igjen i kursiv):

Det er generell enighet om at dette er et viktig argument, men det finnes ulike måter å besvare det. En respons foreslått av Rowe selv er å benekte konklusjonen. I stedet for å si at Gud ikke finnes fordi det eksisterer vilkårlig og meningsløs ondskap, sier vi rett og slett at (ekte) vilkårlig og meningsløs ondskap ikke eksisterer, fordi Gud finnes. Vi benekter med andre ord premiss 1, selv om vi ikke selv kan vise at slik ondskap ikke finnes.

Så får vi bære over med et par sjarmerende fotnoter som tydelig er ment som vennlige innspill til artikkelforfatteren, men aldri kom ham i hende.

Det gjør det bare enda mer stimulerende å tenke over hva som kunne ha stått der.