Store norske leksikon retter

Da kom det en hyggelig tilbakemelding fra redaksjonssjef Marte Ericsson Ryste i Store Norske Leksikon om at det må ha skjedd en feil da Kunnskapsforslaget for noen år siden la ut på nett det jeg i 2011 kommenterte som en merkelig artikkel om medisinhistorie og nylig nevnte ikke var endret.

Artikkelen var altså allerede refusert til papirutgaven i 2006-08 og er nå erstattet med en kortere som er bedre, men fortsatt har en del å gå på, også når det gjelder nyere tid.  Litt overraskende at f.eks. en banebryter som Semmelweis ikke nevnes.

Det vil komme en ny artikkel når man har fått på plass fagpersoner som kan temaet godt nok.

Medisin mot myter

Ken Follett er i motsetning til Dan Brown en forfatter som skriver godt og stort sett treffer med research. I tillegg slipper man unna 100 meter hekk som rebusløp.

Men så hender det at også Follett svikter, som så mange som skriver om middelalder og medisin.

Det blir ikke bedre av at det er en sentral del av plottet i A World Without End lagt til svartedaudsperioden. Eller av at det fremlegges i ganske medrivende TV-programmer (for tiden på Viasat History), der Follett ser på "the facts behind the setting of his fictional works".

Dermed får vi orkestrert i full HD at det var hekseprosesser på 1300-tallet, at kvinner ikke hadde lov til  være leger og at kirken forbød disseksjoner.

Men så var det altså den lille detaljen med hva som er fakta og fiksjon.

For noe av det som fikk Kirken og rettsapparatet til å endre syn på trolldomsanklager fra tøv til troverdig, var nettopp Svartedauden. Katastrofen førte til en voksende tro på konspirasjonsteorier og behov for syndebukker. Og vi snakker da renessanse, ikke middelalder.

De første kjente prosesser finner vi på 1420-tallet, men galskapen tok ikke av for alvor før noen generasjoner senere. Det er ikke umulig at det kan ha forekommet lokale tilfeller før 1349, men troverdig er det ikke.

Det blir ikke bedre når vi kommer til medisin som det slett ikke var forbudt for kvinner å drive med. Motstanden man møtte skyldtes mer at så mange av dem var amatører.

It was this lack of professionalism and formal training which seems to have caused female physicians and surgeons to be looked down upon and shunned, rather than any prohibition on women practicing medicine by the Church or the authorities. Indeed, Juliet Barker states that Westminster Abbey employed women both as surgeons and physicians.

 Selv om middelalderens medisin var basert på grunnleggende feilslutninger om bl.a. de fire humorene (kroppsvæskene), var det ikke kirken som stod bak. Pensum var omfattende antikke lærebøker i medisin, spesielt Galenos, og arabiske videreføringer og forbedringer av dette.

I begge tilfeller basert på anatomiske studier (fra Romerriket på 200-tallet til Bagdad på 1200-tallet) i kulturer der disseksjoner var forbudt.

I motsetning til i kristne land i middelalderen.

Det er en klassisk og dermed uutryddelig myte at kirken bannlyste dissekeringer. I realiteten er de godt bevitnet i manuskripter og illustrasjoner fra perioden, slik jeg går inn på bl.a. i Da jorden ble flat og i denne posten.

Så er det selvsagt slik at en enorm katastrofe som svartedauden kan ha påvirket medisinens utvikling. Ikke minst fordi den synes å ha koblet tettere to til da relativt atskilte profesjoner - medisin og kirurgi.

Sarah Frances Vanneste ved Wayne State University skriver i The Black Death And The Future Of Medicine (side 8).

Herlihy asserts that the post-Black Death period saw a breaking down in divisions between physicians and surgeons, the elevation of surgery’s prestige, and a redoubled effort to study human anatomy through dissections of cadavers, not unheard of before the Black Death, but more commonly done thereafter. In essence, Herlihy argues that the Black Death led to a slowly evolving reassessment of previously held traditions in medicine, especially of Galenic tradition, and that this placed medicine firmly on the road to modern development. 

Dette førte også til at kirurgi fikk større plass på universitetene.

For surgeons, the Black Death provided an opportunity to challenge the position of the physicians and to assert their own authority as medical practitioners proficient in both theory and practice. The Black Death helped cause a shift in medicine toward greater emphasis on practice than there had been before, and intensified the struggle for status between physicians and surgeons. Yet, it did not completely destroy the existing medical system. Education based on the works of Hippocrates and Galen survived in the universities, however, the teaching of surgery and anatomy were gradually included as well were they had not been before and strengthened where they were already being taught. Thus, the Black Death represents an event that helped shape medieval medicine's course of development, and as such, helped shape the development of future medical practices.

Så er det samtidig liten tvil om at de helt grunnleggende endringer i medisinen ikke kom før med forståelsen på 1800-tallet av smitte og hygiene, blodtyper og vaksiner. 

Follets fremstiling er selvsagt ikke noe han har tappet fra egne årer. Den er og blir uutryddelig, enten vi ser på SNL og ellers seriøse tidskrifter.

Antakelig ble det ansett som en skandale og en skjendig utfordring til Kirken da de første disseksjonene fant sted i Bologna på begynnelsen av 1300-tallet. Muligens ble de foretatt av rettsmedisinske årsaker.

Mens vi får håpe og tro at leger ikke oppfatter gjetting som den beste metoden for å stille diagnose på pasienter, er det altså noe annet når man skal skrive om historiske tilstander.

Dermed slår det ikke anatomiprofessoren Per Holck (som også var fagansvarlig for SNL) at diagnosen kan være feil, når han skriver videre at

Noe senere ble disseksjoner utført også i Firenze, Montpellier og Avignon – de siste etter uttrykkelig ønske fra pave Clemens VI, pussig nok.

Mens det nok er mer pussig at en historieinteressert professor ikke leser seg bedre opp på primærkilder fra middelalderen, noe som også forstyrrer fremstillingen av medisinhistorie i Store Norske Leksikon.

En artikkel som ikke er endret selv om jeg fikk tilbakemelding om at den ville bli det etter min mer enn lettere oppgitte post fra  2011. Dermed lever altså mytene videre om at Kirken var i mot medisin, at operasjoner ble forbudt i middelalderen og at det først var på Columbus' tid man "begynte å forstå at «jordkloden» måtte være rund, ikke flat slik man hittil hadde trodd".

Vi får i det minste håpe at forfattere og professorer i vår tid kan begynne å forstå at ting ikke alltid er slik man hittil har trodd.

Oppdatert 25.11.2014 - Det kom en hyggelig tilbakemelding fra redaksjonssjefen i dag om at det må ha skjedd en feil da Kunnskapsforslaget publiserte artikkelen på nett, siden den er fra første utgaven av Store medisinske leksikon, og var ute av den andre papirutgaven (2006-2007). Artikkelen var altså allerede refusert og er nå erstattet med en kortere. Det vil komme en ny artikkel når man har fått på plass fagpersoner som kan temaet godt nok. 

Opplysningstid for kvinner og leksika

Når det ikke er vanskelig å finne noen som opplever middelalderen som mørk skyldes nok det at den for så mange ligger i mørke.

Grunnen er altså ikke at kvinner den gang kunne skrive leksika.

Eller rettere sagt encyclopaedia som kommer fra det greske uttrykket enkyklios paideia, som handler om almenutdannelse eller opprinnelig altomkretsende (enkyklios) barneoppdragelse (paideia).

Kort sagt forteller ordet at oppdragelse er å formidle alle former for kunnskap, fra etikk og religion til kunst og vitenskap. Målet var å skape mennesker som ikke bare visste hva man visste, ikke minst om hva som var rett, men som levde etter det.

Takket være feilkopiering av skrivere endte dette som ett ord, motsatt den orddelingsfeilen nordmenn flest begår. Ett av mange symptomer på behovet for å styrke almenutdannelsen også i vår tid.

Siden dette skjedde i middelalderen er det altså den perioden vi kan takke for ordet encyklopedi, som betyr at det er snakk om flere og mer inngående artikler enn i et leksikon.

Og siden middelalderen var forelsket i kunnskap og vitenskap (slik det ikke minst fremgår av hvem Dante gir æresplassen i Solens sfære), var det ikke underlig at perioden har et mangfold av encyclopedier, til tross for kostnadene ved å produsere bøker før boktrykkerkunsten.

Vi snakker om minst ett per århundre. Det toppet seg på 1200-tallet med syv verk. Dette førte til et dalende behov i tiårene før Svartedauden tok luven av virksomheten, for ikke å si forfatterne.

Nå har jeg tatt opp flere av disse i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø, som Isidores (560-636) 20-bindsverk Etymologiae og Vincent av Beauvais' (1190 – 1264) Speculum Maius (Det store speilet). 

Men så var det altså disse kvinnene, nærmere bestemt Herrad of Landsberg (1130-1195) og hennes Hortus deliciarum (Gledenes hage).

Verket samler datidens kjente kunnskap i alt fra teologi til filosofi, med spesiell vekt på naturen, og altså hagen, rikt illustrert med 336 tegninger.

Det er det første encyklopediet skrevet av en kvinne. Vi finner også ett av historiens første selvportretter, som vist til venstre.

At formen i stor grad er dikt og sanger (og dermed en uvurderlig kilde til periodens musikk), gjør ikke verket mindre interessant.

Selv om det kan bli vel ordrikt, etterlater det ingen tvil om at Herrad var en betydelig dikter med bred innsikt på en rekke felt.

Som så mange i middelalderen var hun et renessansemenneske.

Orginalen gikk tapt under den fransk-tyske krig i 1870, men har vi heldigvis bevart det meste av teksten og illustrasjonene i kopier.

Takket være mer moderne teknologi, er det håp om at verket kan overleve tusen år til.

Men er det ikke slik at det først var med opplysningstiden og Diderot (1713-1785) at leksikon eller altså encyklopedier ble skapt, til stor protest fra Kirkens menn som hatet kunnskap og kvinner?

Nei, som noen kan ha fått med seg av avsnittene over (og bloggposter som denne) er det ikke helt slik, selv om det ofte er det etterlatte inntrykket når noen snakker om opplysningstiden.

Diderot kan i stedet knyttes til en lang tradisjon tilbake til antikken og gjennom hele middelalderen.

Det nye var ikke at han "samlet og forkortet all datidens kunnskap" eller "gjorde den tilgjengelig for allmennheten" (selv om slikt var langt lettere med boktrykkerkunsten), men at han gjorde det med en politisk og polemisk brodd og på en måte vi i ettertid er blitt vant til.

Den katolske kirken i Frankrike reagerte ikke på spredning av kunnskap, men av forkynnelse.

Som så ofte var det slik at makthavere og etablerte insitusjoner ikke stortrivdes med skrifter som kritiserte og undergravde dem uten blygsel eller beskjedenhet.

Diderot tilhørte en tid der en rekke av det som ble kalt filosofer oppfattet seg selv som representanter for en ny tid der lyset var i ferd med å overvinne middelalderens mørke.

For at flere skulle forstå dette, gjalt det å kutte båndene til fortidens kunnskap og tenkesett. Man latterliggjorde det man så som middelalderens obskurantisme. Siden alt i naturen kunne forstås ut fra mekanistiske forklaringer i et univers som tikket og gikk som et urverk, ble mirakler umulige og teologi definert til ikke å være kunnskap.

At den gode deist Diderot mente vitenskapen utfordret ateisme mer enn gudstro, gjorde ham ikke mer spiselig for Kirken. Det var ikke enkelt å omfavne en som ikke la mye trykksverte i mellom i sin kritiske holdning til alt som smakte av geistlighet.

At det tildels også skjedde indirekte ved sarkasmer og parodier, gjorde ikke verket mer tiltalende.

Selv om verket bestod av 35 bind gitt ut i perioden 1751-1772 med ulike forfattere fra ulike ståsteder, var det liten tvil om redaksjonens hovedtendens. Målet var å fravriste tradisjonelle institusjoner som Kirken autoritet i vitenskapelige, kunsteriske og politiske spørsmål.

For å oppnå dette, gjaldt det å fremstille historie, vitenskap og politikk på en slik måte at Kirken og geistligheten ikke ble levnet mye ære for rasjonalitet eller redelighet.

Likevel ble det, eller deler av det, tatt godt i mot i kirkelige kretser. Jesuittenes månedsmagasin Journal de Trevoux trykket en rekke rosende anmeldelser. Det var ingen tegn til at man fryktet kunnskap.

Men man reagerte i stigende grad på verkets tendens. Det ble ikke bedre av at man oppdaget artikler tatt direkte fra jesuittfilosofer og jesuittenes egen encyklopedi, uten kildehenvisning.

Sammen med Diderots tendens til å legge seg ut med folk, inkludert støttespillere som Voltaire, ble verket i perioder sensurert eller forbudt. Det kom likevel etterhvert ut i sin helhet og har sammen med Encyclopedia Britannica formet vårt bilde av encyklopedier.

Ikke minst siden de pussig nok skrev lite om kvinnelige leksiografer i middelalderen.

Etter min tidsregning

Ikke uventet har det kommet reaksjoner etter at Store Norske leksikon (SNL) nylig endret tidsregningen i noen artikler fra "før/etter Kristus" til "før/etter vår tidsregning", slik hovedredaktøren kommenterer i Aftenposten med den lettere tendensiøse overskriften Politikk foran vitenskap.

Blant de bedre kommentarene er Svein Egil Omdal som i Stavanger Aftenblad i dag skriver om Kristus ut av kalenderen.

Avkristningen av kalenderen kommer fra akademia. I fagtekster har Kristus vært borte lenge. Allerede i 1615 innførte astronomen og matematikeren Johannes Kepler betegnelsen vulgaris aerae – folkelig tid. Og på 1800-tallet lanserte en del jødiske intellektuelle begrepet Common Era (CE) og Before Common Era (BCE) i stedet for BC (Before Christ) og AD (Anno Domini, "i det Herrens år"). De hebraiske lærde var lite interessert i å måtte vise til de kristnes Herre i sine tekster. Slikt kan man forstå, ville Hege Storhaug likt å måtte referere til Muhammeds fødsel hver gang hun oppga et årstall?

MEN ALLE MED COMMON SENSE vil fort oppdage at common era er det rene selvbedrag, og dessuten ikke så lite etnosentrisk. Den alminnelige tidsregning er – uansett om man kler den i andre ord – den kristne, og den er slett ikke så alminnelig. I dag er det den 25. heshvan i år 5773 etter den jødiske kalender, muslimene er kommet til år 1433 AH og både kinesere, thaier og andre holder seg med årstall som ikke stemmer med Almanakkforlagets.

Det er ikke sikkert det blir bedre om man erstatter "etter vanlig tidsregning" med "etter en ikke uvanlig" eller "etter en relativt ofte brukt tidsregning".

Siden jeg nå selv har kommentert saken i noen uker i ulike sammenhenger er det bra å se at Omdal i så stor grad følger mine poenger. For dette handler dels om en tvetydig tidsregning, dels om en selvsentrert, og dels om en høyst selektiv endring av betegnelser.

For det første er uttrykket "vår tidsregning" mangetydig. Hvem sin tidsregning snakker vi om? Befinner jeg meg i Norge går det nok greit fram av sammenhengen, men befinner jeg meg i Nepal gir "vår tidsregning" lite mening. Det er omtrent like opplysende å si min tidsregning.

For det andre er uttrykket selvsentrert. En iransk minister på besøk i Norge vil nøle noen nanosekunder med å si etter ... vår tidsregning. Det beste han kan komme med vil nok være å si etter deres tidsretning. En rekke andre besøkende, flyktninger og innvandrergrupper vil heller ikke uten videre føle det naturlig eller riktig å bruke begrepet vår.

For det tredje er det altså selektivt. Hvorfor skal vi nøye oss med å endre årsbetegnelsen, som vi altså ikke så ofte bruker, og det fordi den viser til et religiøst navn, når noe vi bruker oftere, som navn på ukedager og måneder også handler om religiøse navn?

JEG MENER IKKE Å STÅ I VEIEN for den akademiske opprydning i vår religiøst befengte hverdag. Her er mye kulturslagg som må fjernes. Hva skal vi for eksempel kalle de fire ukedagene mellom mandag og lørdag? Et sekulært samfunn kan vel ikke lenger operere med Tys dag, Odins dag, Tors dag og Frøyas dag? Knus gudehovene og la oss innføre nye, nøytrale navn, i pakt med det beste i New Public Management. Mandag, entradag, mestadag...

Hadde vi hatt humor kunne vi utvidet ukedagsargumentet til også å omfatte måne- og soldagen som begge kan knyttes til guder.

Og, verst av alt, laugardagen.

Hva med dem som bader andre dager? Hva med dem som ikke har plass eller råd til badekar eller varmt vann? Hva med dem som bader eller vasker seg alle dager? Nei, betegnelsen lørdag er fordømmende og ekskluderende.

Men dette er altså humor. For det blir å blande sammen ulike forhold å tenke at denne type konkrete tidsregninger som opprinnelig ble knyttet til guder eller frelsere eller aktiviteter er å støtte eller slutte seg til bestemte religioner eller tradisjoner.

De språklige kulturminnene er en del av vår nasjonale rikdom, ikke symboler på intellektuell fattigdom. Da "fvt." og "evt." i 2008 dukket opp i noen lærebøker, sa Språkrådet at "f.Kr." og "e.Kr." er nøytrale tidsbetegnelser som ikke markerer teologisk standpunkt.

Jeg tviler ikke på at noen av de som reagerer på endringen gjør det fordi de har et personlig og positivt forhold til navnet Kristus, "kristen kulturarv" og resten av feltet. For meg handler imidlertid dette om noe helt annet og rent logisk. Som nevnt noen ganger er mitt poeng ikke at man stryker Kristus-navnet av flag kalenderen.

Det går altså i stedet på at man erstatter det med noe som er tvetydig og selvsentrert og at det gjøres inkonsekvent.

For meg kan man gjerne lage en tidsregning basert på Romas grunnleggelse, månelandingen, erobringen av Konstantinopel eller naturvitenskapens fødselsdag. Eller erstatte "Kristus" med "kristen" eller "vestlig tidsregning".

Selv om det mest presise ved denne anledningen kan være "forskernes tidsregning", uten at vi dermed tar standpunkt til om de er guder.

Tidsregningen vi har fulgt i Europa har da også skiftet noen ganger de seneste par tusen år (og ikke bare fordi paver har måttet justere for skjevheter i forhold til årets gang), slik Kristmessen fra Peterskirken reflekterer årlig.

Det er egentlig bare to ting man bør unngå. Personlige pronomen og graderte adjektiver er ikke egnet for tidsregning.

Bevis på bærtur

Selv om gudsbevis sjelden kan oppfattes som bevis på Guds eksistens, beviser de ofte andre oppfatninger.

Dermed er det bare å tape fast hake og øyenbryn straks man aner trusselen om å høre ett.

Og grunnen er ikke at gudsbevisene er dårlige.

Noe av dette er mindre overraskende enn annet. At nye ateister synes kronisk ute av stand til yte dem rettferdighet, eller i og for seg kjenner til noen, skal vi nok klare å leve med.

Om ikke annet gir det god anledning til blogginnlegg og koleriske konstruktive kommentarer.

Noe helt annet er at ikke leksika og lærebøker gjengir dem rett.

Det kan rett og slett synes som om vi noen generasjoner er blitt presentert argumenter som ikke bare er upresise, men som til dels er motsatte av realiteten. 

Nå tar ikke dette lang tid å oppdage hvis man tar seg bryet med å lese kildene, enten vi tenker klassikere som Thomas Aquinas (og mer utfyllende fremstillinger som hos en Don Scotus), tidlige moderne tenkere som Leibniz eller dagens generasjon teistiske filosofer.

Nå betyr ikke det at gudsbevis (eller gudsargumenter som vel er et bedre uttrykk) blir sanne av å formuleres riktig. Men det er nok lettere å vise at de er usanne hvis man fremstiller dem feil.

Ett av mange eksempler er Store Norske Leksikon, som vi har vært borte i før. For ordens skyld bør vi vel legge til at dette ikke er noe forsøk på en vendetta mot ett bestemt verk, eller skyldes ønsker om å være gretten og grinete.

Det handler i stedet om å vise at selv seriøse og etterettelige verk kan ha klare blindfelter.

Om ikke annet bør det være enda en tankevekker (som om vi trengte flere) å se hvor fast mytene sitter på områder som har å gjøre med teistisk tro og tanke, enten vi snakker vitenskapshistorie eller filosofi.

Hva er det så vi maser om denne gangen?

Vi snakker i hvert fall ikke om en konspirasjon eller kampanje. Når leksika og lærebøker gjengir gudsbevis feil handler det ikke om vrangvilje. Årsaken er nok heller en fremstillingstradisjon som har vært i omløp noen generasjoner, og der man heller leser hverandre enn kildene.

Dermed ser vi at gudsbevisene enten fremstilles på måter som lett kan misforstås (og muligens noen ganger er misforstått i utgangspunktet), eller på måter som er feil, eller på måter med alvorlige mangler.

Og noen ganger ganske så løsrevet fra sammenhengen.

I filosofien er det ulike oppfatninger om hva ordet Gud står for når man forsøker å erkjenne Gud, ikke ved åpenbaring, men ved spekulativ eller intuitiv innsikt.

Mens det man altså normalt snakker om når temaet er gudsbevis altså ikke er spekulasjoner eller innsikt, men argumenter. Hva - om noe - kan man si om Gud ut fra fornuften?

2) I teismen er Gud et personlig vesen som står over og utenfor verden og naturen som skaper og opprettholder. Representanter for dette syn er bl.a. Descartes og William James.

Kanskje man også burde antydet noe om at dette er det klassiske kristne synet, slik vi finner det hos alle fra Paulus til Plantinga? Altså flertallssynet i vår kulturelle tradisjon fra de seneste par tusen år.

3) Deismen, som er en variant av 2), antar en personlig Gud som er verdens skaper, men som etter skapelsen ikke griper inn i dens styrelse. Representanter for dette syn er bl.a. Shaftesbury, Rousseau og Voltaire.

Mens de to siste navnene er rimelig kjente - og entydige - hadde det nok vært noe mer opplysende å ha sagt kort hvem denne Shaftesbury var, særlig siden det er opptil flere eksemplarer av arten. Litt enkelt uttrykt er det en smule forskjell på den deistiske tredje jarlen (1671-1713) og den teistiske syvende (1801-1885), selv om begge het Anthony Ashley-Cooper.

Når vi så kommer til argumentene aner vi altså at artikkelen må være dels forkortet fra en lengre utledning og dels forutsetter atskillig av leseren når det kommer til navn og begreper.

Tre typer av argumenter har vært særlig meget brukt:

1) Det såkalte kosmologiske bevis, som slutter fra verden slik den er til en første årsak eller skaper, og som forutsetter at rekken av årsaker ikke kan fortsette bakover i det uendelige. Representant: Thomas Aquinas.

Mens denne type argumenter (som pussig nok ikke er oppgitt i en eneste variant) ikke forutsetter dette, men i realiteten er argumenter for hvorfor slike rekker ikke kan fortsette i det uendelige.

2) Det såkalte teleologiske bevis, som slutter fra en formålstjenlig og hensiktsmessig ordnet verden til eksistensen av et høyeste ordnende vesen som har gitt verden mål og hensikt og innført orden og lovmessighet. Representant: Thomas Aquinas.

Som altså ikke finnes i denne form noe sted hos Thomas. Dette er rett og slett en sammenblanding av Payles designargument fra starten av 1800-tallet med et teleologisk argument som ville fungert akkurat like godt om det ikke hadde eksistert noen biologi.

I stedet handler Aquinas’ femte vei om at naturen synes slik at selv ”ting uten intelligens, som gjenstander i naturen, søker et mål, noe som vi ser av at de alltid, eller nesten alltid, opptrer på samme måte, for å nå det beste resultatet”. 

Dermed styrkes argumentet av evolusjon.

Poenget er ikke at biologien er så ufattelig innfløkt eller henger så lurt sammen at den må være designet.  Selv om ikke fosser, fjell og fjorder har en hensikt, skyldes selv ”tilfeldige” produkter av erosjon, jordskorpefoldinger eller gravitasjon bakenforliggende forhold som er målrettede i den forstand at de følger faste regler eller mål.

Dette gjelder også for mekanismene som forårsaker evolusjon.

Skulle Gud slutte å styre ting mot mål, ville i følge Aquinas finale årsaker (og dermed naturlovene) slutte å eksistere. Siden evolusjonen følger naturlovene underbygger den Aquinas’ femte vei.

3) Det såkalte ontologiske bevis (Anselm av Canterbury, Descartes): vår forestilling om Gud er forestillingen om et fullkomment vesen; hvis Gud manglet eksistens, var han ikke fullkommen; altså eksisterer Gud.

Siden denne versjonen av argumentet ble ganske effektivt skutt ned av Kant (i kortversjon fordi eksistens ikke er et predikat, altså sant om noe, hvis dette noe ikke eksisterer), bør nok et leksikon ta med en nyere versjon der det som inngår i argumentet ikke er "eksistens", men "nødvendig eksistens" (altså noe som ikke kan unnlate å eksistere).

Hvis det høyeste vesen vi kan tenke oss har nødvendig eksistens, er det rasjonelt å tenke (men ikke bevist) at Gud eksisterer - i følge f.eks. Plantingas versjon.

Ingen av disse argumenter kan kalles beviser i streng forstand, og de har ofte vært kritisert både fra filosofisk og teologisk hold. Kant forkastet alle tre, men mente at selv om slike bevis er umulige, er det en moralsk nødvendighet å postulere Guds eksistens.

Det er riktig, men her hadde det nok ikke skadet å sagt at argumentene også ofte har vært forsvart fra filosofisk og teologisk hold. Siden det begynner å bli noen år siden Kant var siste ordet om så mye, ville man nok stått seg bedre på å nevne noe om diskusjonen rundt gudsargumenter fra de seneste par generasjoner.

Og om hvordan Kant (eller andres) moralske argumenter for Guds eksistens lyder.

I stedet lærer vi at dette er en gammel debatt som er over og at man er litt enkel om man skulle tro at slike argumenter har noe for seg.

Hvilket de selvsagt ikke har i versjonene som nevnes.

Men vi må nok vente til neste papirutgave av Encyclopedia Britannica eller Store Norske for artikkelen om hvorfor dette ikke gjør dagens lesere mer mistenksomme til fremstillingene.

Store norske leksikon dissekert

Noen ganger må man klype seg både i armen og øynene før man oppdager at man faktisk er våken.

Og at virkeligheten er enda verre enn antydet i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø, selv om man unngår myten om middelalderens angivelige forbud mot disseksjoner.

Dermed er det ikke helt uten febertokter at vi siterer fra Store norske leksikons forsøk på å formidle Medisinens historie, forfattet av intet ringere enn redaksjonen.

Fra 1136 fikk de geistlige forbud mot å forlate klostrene for mer enn to måneder: Studiereisene deres hadde vakt misnøye. Slik ble de holdt borte fra verdslige fristelser, men de ble også forhindret fra å utdype sine medisinske kunnskaper, som for øvrig ble enda mer begrenset da det i 1215 ble nedlagt absolutt forbud mot operasjoner. Helsetjenesten i klostrene måtte nå nærmest innskrenke seg til helbredelse ved tro: Man oppmuntret til pilegrimsferder og gjorde bruk av helgenrelikvier ved behandlingen av syke. Imidlertid fortsatte man også å bruke legende urter fra de rikholdige klosterhagene.

Situasjonen var selvmotsigende: Samtidig som det utkom håndbøker i bruken av urter, stimulerte geistligheten til overtro fordi den truet de troende med himmel og helvete og hevdet at sykdommer, uår, ufruktbarhet og splid var djevelens verk. Denne holdningen førte i sin mest ekstreme form til torturering av hekser, som ble brent på bål i Kristi navn.

Tettheten av feil, sammenblandinger, selvmotsigelsende situasjoner og jumping to conclusions i artikkelen er så stor at det ikke bare er påkrevd med bønn og urter, men også alvorlige kirurgiske inngrep i teksten.

Selv om dette kan synes forbudt i leksikonredaksjoner, skal man dømme etter denne artikkelen.

Hva som egentlig har foregått er ikke enkelt å si. Muligens er man så farget av myten om den mørke middelalderen og tanketomme kristne at man Vet-Hvordan-Det-Egentlig-Var (TM) og dermed er vaksinert mot å bruke hodet og kilder.

Når man da ikke tolker dem som en viss fyr leser Bibelen. Eller man bare finner på.

Koblingen mellom å skrive om munkenes forbud mot å utføre operasjoner og at de angivelig skal ha hevdet at sykdommer, uår, ufruktbarhet og splid var djevelens verk og ... hekseprosesser, er så drøy at blodtrykket kan friste til en årelating eller to.

Det hører tilsvarende lite hjemme å avvise antikkens og middelalderens kristne bruk av medisin og kirurgi når man innleder delen om europeisk middelalder med å hevde at

Etter at kristendommen vant innpass i Europa, ble sykdom betraktet som en Guds straffedom som kunne helbredes bare ved Guds hjelp.

Denne type myter er så misvisende at det kun kan forklares med fordummende feilkoblinger bygget på modernitetens myter.

Og alt selvsagt uten snev av å oppgi antydninger til spor av en eneste liten kilde, ikke engang fra en nyere bok om temaet.

La oss for ordens skyld sitere fra den til høyre, Ferngrens analyse fra 2009.

It is the thesis of this book that Christians of the first five centuries held views regarding the use of medicine and the healing of disease that did not differ appreciably from those that were widely taken for granted in the Graeco-Roman world in which they lived. They did not attribute most diseases to demons, they did not ordinarely seek miraculous or religious cures, and they employed natural means of healing, whether these means involved physicians or home or traditional remedies.

I mangelen av kilder og mindre historisk gangsyn enn tunnelsyn dukker det dermed ikke opp tanker i redaksjonen om at historien ikke var slik de hevder, enten vi tenker på hekser eller det helsemessige.

Siden middelalderen er så fundamentalt forskjellig fra vår tid er det selvsagt heller ikke mulig at noe av dette knyttet til kirken og kirurger kan handle om tildels fornuftig profesjonskamp.

Litt på linje med hva som kan forekomme mellom leger og sykepleiere.

Dermed kan det være greit med blodoverføring fra en artikkel om kirurgers sosiale posisjon.

During the later Middle Ages, the medical hierarchy appears to be firmly established. On the top of the hierarchy is the learned doctor who deals with specific congenital malformations and complexion imbalances. The surgeon stands in the middle and deals with major trauma, while the barber is on the bottom and performs minor surgery such as bloodletting and simple cauterization. However, because people perceived surgery to be a learned craft more than a science and because other guilds taught rudimentary surgery without requiring a university degree, there was a general fear among educated surgeons that many barbers and other artisans would take up the profession of surgery. This fear is most evident in Guy de Chauliac's statement that "If the surgeon has not learned geometry, astronomy, dialectics, nor any other good discipline, soon; the leather workers, carpenters and furriers will quit their own occupations and become surgeons."

Det hadde imidlertid lenge vært åpent for omtrent hvem som helst å bedrive kirurgi, en praksis som man forståelig nok etterhvert ... skar ned på.

The primary reason surgery was so open to untrained artisans was that surgeons defined their profession more as an art than a science. Before the thirteenth century, most medical and surgical learning occurred in the monasteries. But as of 1215, the Fourth Lateran Council forbade the clergy from surgical practices such as cautery and incisions. While this prohibition went mainly unheeded, it does suggest a type of ideological separation between the knowledge of medicine and the practice of surgery. The clergy allowed members to study but not perform surgery because they felt the performance of surgery was unclean. In Chirurgie, Henri Mondeville seems to be responding to this. As Mondeville states, God acted as a surgeon when creating Eve from out of Adam's rib, and Jesus used clay to heal the blind man's eyes; yet nowhere in the Scriptures do they test urine or feel for a pulse.

Dette handlet med andre ord ikke om "uvitenhet" og "overtro", men om profesjonskamp.

It is not fair to ascribe all the blame for this dichotomy only on the Fourth Lateran Council. In trying to outdo their colleagues, surgeons also created their own problems. With respect to medicine, they claimed their profession required a practical art. But this definition allowed unknowledgeable artisans into the profession. So with respect to unknowledgeable artisans, they claimed their profession required learning. This wavering between practical art and learning is common in surgical manuals. For example, Lanfrank analyzes the word "surgery" as coming from the Greek cheir hand' and ergon work,' thus making surgery an art or craft in which practitioners use their hands to heal sickness. Lanfrank then defines surgery as "a medicinal science, which techi us to worche wi handis in mannes bodi." With this definition, Lanfrank attempts to define surgery, like medicine, as a learned profession. Also wavering between positions is Mondeville. He argues, "We surgeons, being more practical, do not engage in such searching investigations [as those of doctors]; we are satisfied with fewer books." Then he states, "surgery does not consist only of manual operation; it is above all a theoretical science, and this aspect of it cannot be mastered by any mere layman."

Dette må selvsagt sees i sammenheng med fremveksten av laugsvesenet - som på den ene siden sikret sine medlemmer rettigheter og i noen grad organisert opplæring, men på den andre innebar monopol og dermed kunne legge begrensninger i tilgangen på kirurger.

While the definition of surgery opened the door for untrained artisans to enter, the creation of the vernacular surgical manual offered the knowlege for them to remain. While guilds provided the necessary structure and organization for students to practice surgery, their access to more general surgical knowledge was poor. Unlike the twelfth-century clergy who studied and wrote on medicine and surgery, the thirteenth- and fourteenth-century surgeon did not always have access to surgical books or, if he did, he did not have the language background needed to read surgical textbooks, which tended to be written in Latin.

Noe av dette er da også speilet når vi leser videre i Store norske slik vi gjengir noen avsnitt lenger ned, selv om det blir hengende helt i lufta etter en brå overgang mellom to avsnitt. Muligens har det skjedd en amputasjon av tekst som kunne ha gitt sammenheng fremfor en såpass selvmotsigende situasjonen som vi ser her.

Hvor kom plutselig den "ikke-geistlige legen" fra? Hva har dette med astrologi og årelating å gjøre med om man er geistlig eller ei? Er det noen sammenheng mellom noe av dette og middelalderens tenkning forøvrig, for ikke å si klassisk gresk medisin slik vi finner den hos Galenos?

Og hvor dukker plutselig "kirurgene" opp fra hvis det ble forbudt å drive operasjoner i 1215? Eller gjaldt det bare i klostre? Og var det så ille hvis det likevel fantes kirurger andre steder?

Artikkelen gir ingen forklaring. At leksikonet bidrar til forvirring fremfor forståelse, sier nok mer om redaksjonen enn om leseren.

Konsultasjonsværelset til den ikke-geistlige legen var på denne tiden og frem til 1400-tallet ofte mer likt et astrologisk laboratorium, ettersom mange leger for en stor del la astrologi til grunn for sin diagnose. Årelating ble en viktig behandlingsmåte. Det eneste fra denne tids medisinske praksis som har betydning i dag, er urinanalysen. Legen hadde svært små kunnskaper om menneskekroppen, og det som var kjent, skrev seg fra Galenos' verker. Det «skitne» arbeidet ble utført av kirurgene, som rangerte lavere enn de egentlige legene.

Ja, her var det en arbeidsfordeling, i prinsippet tilsvarende det vi finner i dagens helsevesen, selv om kirurgene nå nok står høyere enn fastlegene, og ikke bare i lønn. Men det er bra at man - i det minste indirekte - sier noe om at forbudet mot at munker skulle drive kirurgi ikke var avgjørende for om det ble foretatt operasjoner.

For det skulle man overlate til profesjonelle. Og det var ikke alltid så ille. Tvert i mot var det faktisk så bra at Store norske er nødt til å kommentere det.

Det hele var mindre ... barbarisk enn "man" vanligvis har antatt.

Dette skillet mellom kirurger og andre leger var for øvrig mindre skarpt i Italia enn ellers i Europa, og italienerne dominerte utviklingen innen feltet anatomi. Den første kirurgiske læreboken, den såkalte Bambergske kirurgiske håndbok, oppkalt etter stedet der en avskrift ble funnet, utkom år 1100 i Salerno. Det var en oppsummering av den kirurgiske innsikt som var fremkommet i de foregående århundrer. Foruten denne utkom det i 1170 i Salerno et lignende verk av Frugardi. I flere hundre år dannet disse to bøkene grunnlaget for kirurgiens kunnskaper. De operasjonene som ble utført på 1100-tallet, var ikke fullt så barbariske som man vanligvis har antatt. For eksempel kjente man til en slags narkose. Kirurgene var også opptatt av etikk og etikette. De fleste kirurgiske lærebøker åpnet med et kapittel om de moralske egenskaper en student måtte ha, og hvilke tekniske ferdigheter man måtte tilegne seg.

At siste del av en artikkel litt vel ofte motsier og avvæpner første del er ikke noe nytt.

Det er heller ikke ... helt nytt at en artikkel om middelalderen må passe nøye på å si noe krasst om kirken og hvor ille det man drev med i middelalderen egentlig var og hva dette bare måtte føre til.

Uansett hvordan det måtte stemme med noe så uinteressant som kilder - eller resten av artikkelen.

Eller at leksika på den ene siden beskylder middelalderen for å være for opphengt i antikke skrifter som Galenos sine mange verker om medisin og på den andre roser renessansen for å se at de samme skrifter var ... betydningsfulle.

Etter ca. 1450 fant det sted en bemerkelsesverdig forandring i folks livssyn og tenkemåte. Verden ble sett på med nye øyne. Greske og romerske forfattere ble plutselig betydningsfulle igjen.

Det hele topper seg når leksikonet med all sin tyngde og autoritet videreformidler myten om at man i middelalderen mente jorden var liten - og flat.

Oppdagelsen av Amerika (1492). Man ble klar over at verden var større enn de lærde alltid hadde påstått, og man begynte å forstå at «jordkloden» måtte være rund, ikke flat slik man hittil hadde trodd.

Med andre ord stadig bedre grunner til å anbefale Wikipedia.

Oppdatert 25.11.2014: Da er SNL-artikkelen tatt av nett og erstattet med en kortere.

Riktig vel bevart?

Leksikonpolitiet ser i dag på Store norske leksikon, aksessert på dagens dato med redaksjonen for geografi som fagansvarlige.

I mellomtiden var verdensbildet preget av middelalderens kristne tankegang. Jorden var blitt en flat skive, selv om kunnskapen om dens kuleform nok var blitt bevart i visse kretser gjennom middelalderen.

Det kan være grunn til å merke seg at dette ikke er hentet fra et hvilket som helst verk, men fra det som i følge reklamen har vært Norgens ledende oppslagsverk gjennom hundre år.

Noe som får det til å sitre stramt i øyenbrynene selv i en valgkamptid der usjekkede påstander flagrer forbi de fleste av døgnets kjente tider.

I leksikonet vi er i ferd med å lage arbeides nå med en artikkel der det vil fremgå at
"I mellomtiden var historiekunnskapen preget av opplysningstidens antikristne tankegang. Jorden var en rund kule for middelalderens teologer, men troen på at de mente den var flat er bevart i visse leksika siden opplysningstiden".

Leksikonpolitiet slår til

Av og til hender det at Dekodet tar på seg vanlige klær og besøker leksika på nettet. Arbeidet med noen kapitler i fjorårets "Tro og vitenskap" førte til at en rekke nettsteder med tilknytning til Universitetet i Oslo fikk vennlige påpekninger om særlig det ene, men også om både det andre og tredje. Og det ga et ørlite håp for menneskeheten at de aller fleste av disse erkjente sitt brøde og gjorde bot og bedring.

Den klassiske brøleren er noe som 99% av Norges befolkning begår. Myten om at man i middelalderen trodde at jorda var flat synes nesten uutryddelig. Men siden leksikonpolitiet er en sjelden stabeis, tas ikke smålige hensyn som at oppgaven er umulig.

Et testsøk tidligere i uka, avslørte ikke overraskende at dette fortsatt levde i beste velgående.

I Geologisk leksikon ble man informert om at

De gamle grekere kan ha skjønt at Jorden var rund. På Pytagoras' tid (ca. 580-500 f.Kr.) og senere under Aristoteles (384-322 f.Kr.) lærte de at Jorden var rund og at planetene og stjernene snurret rundt igjennomsiktige kuleskall. Senere trodde de fleste mennesker at Jorden var universets sentrum, flat og ubevegelig. På 1520-tallet hendte det to ting som knuste denne troen. I 1522 kom Ferdinand Magellans skip Victoria tilbake til Spania etter å ha seilt rundt Jorden. I 1530 skrev den polske astronom Nicolaus Copernicus boken De revolutionibus orbium coelestium (Om himmelske kloders omløp), som viste at Jorden ikke sto stille i universets midtpunkt, men daglig dreier seg rundt sin egen akse og årlig rundt Solen. Kopernicus' bok ble forbudt av pavekirken frem til 1830, men ideene trengte snart gjennom."

Dermed var det bare å sende forslag til forbedringer:

"De gamle grekere skjønte at jorden var rund og regnet ut radiusen med stor nøyaktighet. På Pytagoras' tid (ca. 580-500 f.Kr.) og senere under Aristoteles (384-322 f.Kr.) lærte de at Jorden var rund og at planetene og stjernene snurret rundt i gjennomsiktige kuleskall. Dette var rådende lære frem til man på 1500-tallet begynte å få bedre observasjoner og modeller. I 1543 publiserte den polske astronom Nicolaus Copernicus boken De revolutionibus orbium coelestium (Om himmelske kloders omløp), som viste at Jorden ikke sto stille i universets midtpunkt, men daglig dreier seg rundt sin egen akse og årlig rundt Solen. Copernicus' bok ble forbudt av pavekirken i 1616, men tillatt publisert fra 1620 med korreksjoner om at dette var en teori og ikke bevist. Selv om ideene snart trengte gjennom, var de ikke formelt bevist før Bessel i 1838 klarte å måle en stjernes parallakse (at retningen til stjernen endret seg med jordens bevegelse rundt sola) . Foucault fulgte opp dette i 1851 med et eksperiment som viste at pendeler ble påvirket av jordrotasjonen."

Det er hyggelig å kunne rapportere at svaret kom i løpet av få timer:

"Teksten blir vesentlig bedre og mer utfyllende ved ditt forslag og jeg vil gjerne gjennomføre dem. Takk!"

Og ganske riktig, teksten er nå rettet. Stor honnør til Inge Bryhni ved Geologisk Museum.