lørdag 7. mai 2011

Store norske leksikon dissekert

Noen ganger må man klype seg både i armen og øynene før man oppdager at man faktisk er våken.

Og at virkeligheten er enda verre enn antydet i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø, selv om man unngår myten om middelalderens angivelige forbud mot disseksjoner.

Dermed er det ikke helt uten febertokter at vi siterer fra Store norske leksikons forsøk på å formidle Medisinens historie, forfattet av intet ringere enn redaksjonen.
Fra 1136 fikk de geistlige forbud mot å forlate klostrene for mer enn to måneder: Studiereisene deres hadde vakt misnøye. Slik ble de holdt borte fra verdslige fristelser, men de ble også forhindret fra å utdype sine medisinske kunnskaper, som for øvrig ble enda mer begrenset da det i 1215 ble nedlagt absolutt forbud mot operasjoner. Helsetjenesten i klostrene måtte nå nærmest innskrenke seg til helbredelse ved tro: Man oppmuntret til pilegrimsferder og gjorde bruk av helgenrelikvier ved behandlingen av syke. Imidlertid fortsatte man også å bruke legende urter fra de rikholdige klosterhagene.
Situasjonen var selvmotsigende: Samtidig som det utkom håndbøker i bruken av urter, stimulerte geistligheten til overtro fordi den truet de troende med himmel og helvete og hevdet at sykdommer, uår, ufruktbarhet og splid var djevelens verk. Denne holdningen førte i sin mest ekstreme form til torturering av hekser, som ble brent på bål i Kristi navn.
Tettheten av feil, sammenblandinger, selvmotsigelsende situasjoner og jumping to conclusions i artikkelen er så stor at det ikke bare er påkrevd med bønn og urter, men også alvorlige kirurgiske inngrep i teksten.

Selv om dette kan synes forbudt i leksikonredaksjoner, skal man dømme etter denne artikkelen.

Hva som egentlig har foregått er ikke enkelt å si. Muligens er man så farget av myten om den mørke middelalderen og tanketomme kristne at man Vet-Hvordan-Det-Egentlig-Var (TM) og dermed er vaksinert mot å bruke hodet og kilder.

Når man da ikke tolker dem som en viss fyr leser Bibelen. Eller man bare finner på.

Koblingen mellom å skrive om munkenes forbud mot å utføre operasjoner og at de angivelig skal ha hevdet at sykdommer, uår, ufruktbarhet og splid var djevelens verk og ... hekseprosesser, er så drøy at blodtrykket kan friste til en årelating eller to.

Det hører tilsvarende lite hjemme å avvise antikkens og middelalderens kristne bruk av medisin og kirurgi når man innleder delen om europeisk middelalder med å hevde at
Etter at kristendommen vant innpass i Europa, ble sykdom betraktet som en Guds straffedom som kunne helbredes bare ved Guds hjelp.
Denne type myter er så misvisende at det kun kan forklares med fordummende feilkoblinger bygget på modernitetens myter.

Og alt selvsagt uten snev av å oppgi antydninger til spor av en eneste liten kilde, ikke engang fra en nyere bok om temaet.

La oss for ordens skyld sitere fra den til høyre, Ferngrens analyse fra 2009.
It is the thesis of this book that Christians of the first five centuries held views regarding the use of medicine and the healing of disease that did not differ appreciably from those that were widely taken for granted in the Graeco-Roman world in which they lived. They did not attribute most diseases to demons, they did not ordinarely seek miraculous or religious cures, and they employed natural means of healing, whether these means involved physicians or home or traditional remedies.
I mangelen av kilder og mindre historisk gangsyn enn tunnelsyn dukker det dermed ikke opp tanker i redaksjonen om at historien ikke var slik de hevder, enten vi tenker på hekser eller det helsemessige.

Siden middelalderen er så fundamentalt forskjellig fra vår tid er det selvsagt heller ikke mulig at noe av dette knyttet til kirken og kirurger kan handle om tildels fornuftig profesjonskamp.

Litt på linje med hva som kan forekomme mellom leger og sykepleiere.

Dermed kan det være greit med blodoverføring fra en artikkel om kirurgers sosiale posisjon.
During the later Middle Ages, the medical hierarchy appears to be firmly established. On the top of the hierarchy is the learned doctor who deals with specific congenital malformations and complexion imbalances. The surgeon stands in the middle and deals with major trauma, while the barber is on the bottom and performs minor surgery such as bloodletting and simple cauterization. However, because people perceived surgery to be a learned craft more than a science and because other guilds taught rudimentary surgery without requiring a university degree, there was a general fear among educated surgeons that many barbers and other artisans would take up the profession of surgery. This fear is most evident in Guy de Chauliac's statement that "If the surgeon has not learned geometry, astronomy, dialectics, nor any other good discipline, soon; the leather workers, carpenters and furriers will quit their own occupations and become surgeons."
Det hadde imidlertid lenge vært åpent for omtrent hvem som helst å bedrive kirurgi, en praksis som man forståelig nok etterhvert ... skar ned på.
The primary reason surgery was so open to untrained artisans was that surgeons defined their profession more as an art than a science. Before the thirteenth century, most medical and surgical learning occurred in the monasteries. But as of 1215, the Fourth Lateran Council forbade the clergy from surgical practices such as cautery and incisions. While this prohibition went mainly unheeded, it does suggest a type of ideological separation between the knowledge of medicine and the practice of surgery. The clergy allowed members to study but not perform surgery because they felt the performance of surgery was unclean. In Chirurgie, Henri Mondeville seems to be responding to this. As Mondeville states, God acted as a surgeon when creating Eve from out of Adam's rib, and Jesus used clay to heal the blind man's eyes; yet nowhere in the Scriptures do they test urine or feel for a pulse.
Dette handlet med andre ord ikke om "uvitenhet" og "overtro", men om profesjonskamp.
It is not fair to ascribe all the blame for this dichotomy only on the Fourth Lateran Council. In trying to outdo their colleagues, surgeons also created their own problems. With respect to medicine, they claimed their profession required a practical art. But this definition allowed unknowledgeable artisans into the profession. So with respect to unknowledgeable artisans, they claimed their profession required learning. This wavering between practical art and learning is common in surgical manuals. For example, Lanfrank analyzes the word "surgery" as coming from the Greek cheir hand' and ergon work,' thus making surgery an art or craft in which practitioners use their hands to heal sickness. Lanfrank then defines surgery as "a medicinal science, which techi us to worche wi handis in mannes bodi." With this definition, Lanfrank attempts to define surgery, like medicine, as a learned profession. Also wavering between positions is Mondeville. He argues, "We surgeons, being more practical, do not engage in such searching investigations [as those of doctors]; we are satisfied with fewer books." Then he states, "surgery does not consist only of manual operation; it is above all a theoretical science, and this aspect of it cannot be mastered by any mere layman."
Dette må selvsagt sees i sammenheng med fremveksten av laugsvesenet - som på den ene siden sikret sine medlemmer rettigheter og i noen grad organisert opplæring, men på den andre innebar monopol og dermed kunne legge begrensninger i tilgangen på kirurger.
While the definition of surgery opened the door for untrained artisans to enter, the creation of the vernacular surgical manual offered the knowlege for them to remain. While guilds provided the necessary structure and organization for students to practice surgery, their access to more general surgical knowledge was poor. Unlike the twelfth-century clergy who studied and wrote on medicine and surgery, the thirteenth- and fourteenth-century surgeon did not always have access to surgical books or, if he did, he did not have the language background needed to read surgical textbooks, which tended to be written in Latin.
Noe av dette er da også speilet når vi leser videre i Store norske slik vi gjengir noen avsnitt lenger ned, selv om det blir hengende helt i lufta etter en brå overgang mellom to avsnitt. Muligens har det skjedd en amputasjon av tekst som kunne ha gitt sammenheng fremfor en såpass selvmotsigende situasjonen som vi ser her.

Hvor kom plutselig den "ikke-geistlige legen" fra? Hva har dette med astrologi og årelating å gjøre med om man er geistlig eller ei? Er det noen sammenheng mellom noe av dette og middelalderens tenkning forøvrig, for ikke å si klassisk gresk medisin slik vi finner den hos Galenos?

Og hvor dukker plutselig "kirurgene" opp fra hvis det ble forbudt å drive operasjoner i 1215? Eller gjaldt det bare i klostre? Og var det så ille hvis det likevel fantes kirurger andre steder?

Artikkelen gir ingen forklaring. At leksikonet bidrar til forvirring fremfor forståelse, sier nok mer om redaksjonen enn om leseren.
Konsultasjonsværelset til den ikke-geistlige legen var på denne tiden og frem til 1400-tallet ofte mer likt et astrologisk laboratorium, ettersom mange leger for en stor del la astrologi til grunn for sin diagnose. Årelating ble en viktig behandlingsmåte. Det eneste fra denne tids medisinske praksis som har betydning i dag, er urinanalysen. Legen hadde svært små kunnskaper om menneskekroppen, og det som var kjent, skrev seg fra Galenos' verker. Det «skitne» arbeidet ble utført av kirurgene, som rangerte lavere enn de egentlige legene.
Ja, her var det en arbeidsfordeling, i prinsippet tilsvarende det vi finner i dagens helsevesen, selv om kirurgene nå nok står høyere enn fastlegene, og ikke bare i lønn. Men det er bra at man - i det minste indirekte - sier noe om at forbudet mot at munker skulle drive kirurgi ikke var avgjørende for om det ble foretatt operasjoner.

For det skulle man overlate til profesjonelle. Og det var ikke alltid så ille. Tvert i mot var det faktisk så bra at Store norske er nødt til å kommentere det.

Det hele var mindre ... barbarisk enn "man" vanligvis har antatt.
Dette skillet mellom kirurger og andre leger var for øvrig mindre skarpt i Italia enn ellers i Europa, og italienerne dominerte utviklingen innen feltet anatomi. Den første kirurgiske læreboken, den såkalte Bambergske kirurgiske håndbok, oppkalt etter stedet der en avskrift ble funnet, utkom år 1100 i Salerno. Det var en oppsummering av den kirurgiske innsikt som var fremkommet i de foregående århundrer. Foruten denne utkom det i 1170 i Salerno et lignende verk av Frugardi. I flere hundre år dannet disse to bøkene grunnlaget for kirurgiens kunnskaper. De operasjonene som ble utført på 1100-tallet, var ikke fullt så barbariske som man vanligvis har antatt. For eksempel kjente man til en slags narkose. Kirurgene var også opptatt av etikk og etikette. De fleste kirurgiske lærebøker åpnet med et kapittel om de moralske egenskaper en student måtte ha, og hvilke tekniske ferdigheter man måtte tilegne seg.
At siste del av en artikkel litt vel ofte motsier og avvæpner første del er ikke noe nytt.

Det er heller ikke ... helt nytt at en artikkel om middelalderen må passe nøye på å si noe krasst om kirken og hvor ille det man drev med i middelalderen egentlig var og hva dette bare måtte føre til.

Uansett hvordan det måtte stemme med noe så uinteressant som kilder - eller resten av artikkelen.

Eller at leksika på den ene siden beskylder middelalderen for å være for opphengt i antikke skrifter som Galenos sine mange verker om medisin og på den andre roser renessansen for å se at de samme skrifter var ... betydningsfulle.
Etter ca. 1450 fant det sted en bemerkelsesverdig forandring i folks livssyn og tenkemåte. Verden ble sett på med nye øyne. Greske og romerske forfattere ble plutselig betydningsfulle igjen.
Det hele topper seg når leksikonet med all sin tyngde og autoritet videreformidler myten om at man i middelalderen mente jorden var liten - og flat.
Oppdagelsen av Amerika (1492). Man ble klar over at verden var større enn de lærde alltid hadde påstått, og man begynte å forstå at «jordkloden» måtte være rund, ikke flat slik man hittil hadde trodd.
Med andre ord stadig bedre grunner til å anbefale Wikipedia.

Oppdatert 25.11.2014: Da er SNL-artikkelen tatt av nett og erstattet med en kortere.

15 kommentarer :

Bjørn Stærk sa...

.. eller Britannica, som ikke nødvendigvis er mer nøyaktig enn Wikipedia, men iallefall godt skrevet. Det blir slitsomt med vissvass-formuleringene på Wikipedia i lengden.

Bjørn Are sa...

Sjelden noe i veien med formuleringsevnen på Britannica, nei.

Nå er det dog ikke kun det litterære som får meg til å lese leksika, eller fikk oss til å bruke noen tusen på Store norske og Britannica for et par tiår siden.

Men de gjør seg bedre i hyllene enn Wikipedia, både i lengden og bredden.

Bjørn Stærk sa...

Fremstillingsevne er viktig. Wikipedia er god på fakta, men det er vanskelig å bruke det til å få oversikt over et emne jeg ikke kan noe om fra før. Komitéformuleringer, ubalanse mellom det vesentlige og det trivielle. Jeg bruker Wikipedia mye, men det har lært meg å sette pris på godt skrevne papirleksikon. Fikk tak i Clute & Nichols' Encyclopedia of Science Fiction nylig, og Henderson's Encyclopedia of Economics. Dette er godt skrevne, fokuserte leksikon Wikipedia ikke er i nærheten av å erstatte - iallefall foreløpig.

Bjørn Are sa...

Vi står vel egentlig ikke så langt fra hverandre her heller, noe som bør fremgå av mine Wikipediamanisk og Propagandkontoret wikipedia.

Leksikon bør man i det hele tatt kun nærme seg hvis man er lisensiert med saltklyper og ildtenger.

Trond sa...

Her er en fin parodi som viser hvordan en Wikipedia-artikkel blir seende ut når alle fakta kommer på bordet:

http://scienceblogs.com/gregladen/2010/10/wikipedia_is_an_on_line_encycl.php

Martinbg sa...

Hvordan truer man troende med himmel og helvete? Nærmere bestemt, hvordan skal jeg gå frem for å true deg, som troende, med himmelen?

Bjørn Are sa...

Trond: Nettopp!

Hvis du sjekker linkene i min kommentar over vil du se at det faktisk er samme jeg henviser til i Wikipediamanisk.

Bjørn Are sa...

Martin:

Jeg foreslår at du prøver å true meg med hvor ... kjedelig det er i himmelen.

Det vil gjøre susen.

Gnisten sa...

"Leksikon bør man i det hele tatt kun nærme seg hvis man er lisensiert med saltklyper og ildtenger."

Kom til å tenke på filosofen Peter Wessel Zapffe, som et sted skrev noe om at når bøker vurderes som kastevåpen så veier et godt leksikon tyngst.

Hallvard sa...

Hei, Bjørn Are, har du gjeve beskjed til forlaget om dette?

Elles takk for at du tek denne jobben med å rydde opp i mytar. At dei enkelt kan snike seg inn i Store Norske på denne måten viser kor djupt dei sit i "folkesjela".

Bjørn Are sa...

Forlaget eller rettere sagt redaksjonen har fått beskjed - uten at jeg har fått noe svar ennå.

Saken gjør at man lurer veldig på hva som foregikk da artikkelen ble skrevet, og kanskje enda mer på hva som er (den eventuelle) tanken bak å legge slik ut på nettet uten kommentarer (antar dette er noen år gammelt).

I motsetning til omtaler av buskmenn og hotentotter, eller om en artikkel hadde hevdet at Norge er hovedstaden i Sverige.

Ida Jackson sa...

Hei!

Jeg sendte et svar til Bjørn Are om dette samme dag som vi fikk en mail om dette blogginnlegget (som jeg forøvrig synes er et knallbra blogginnlegg.) Hvis mailen ikke har kommet fram, er det jo kjempeklønete. Uansett, det var dette jeg skrev:

Heisann, Bjørn Are!

Først og fremst: Så bra at du fant denne fæle artikkelen! Vi har ikke hilst ordentlig på hverandre, men jeg setter pris på myteknusingen du driver med både på nett, i bokform og andre steder.

Når det gjelder artikkelen du plukker fra hverandre, tilhører den Store medisinske leksikon. Det gjør at den er litt ekstra kinkig. Kunnskapsforlaget har bare kjøpt rettighetene til å vise SML-artikler, ikke til å redigere dem. Det betyr at vi er stuck med en del utdatert og dårlig innhold vi er litt usikre på hva vi skal gjøre med. Jeg har skrevet så vidt om dette på bloggen min selv.

Heldigvis er artikkelen du viser til skrevet under en fri lisens, og kan dermed endres på dagen. Den kan imidlertid ikke endres i det "vanlige" brukergrensersnittet for redigering av artikler, fordi SML-artikler har en annen ID i systemet.

Dermed lurer jeg på: Tror du det er noe å "redde" i den artikkelen? Altså - om vi skulle hatt en artikkel om medisinens historie, hvordan burde den sett ut?

Jeg lurer på om vi bare skal slette den og la deg skrive et blogginnlegg om hvorfor og hva som er galt der, eller om vi skal fikse den opp og la deg skrive et blogginnlegg om fikseprosessen?

Alt godt
Ida Jackson


Altså:

Om noen føler seg kallet til å skrive en ny artikkel om medisinens historie, sletter vi den gamle. Om noen føler seg kallet til å gjøre heftig redigering på den som ligger der, implementerer vi de endringene på dagen. Siden SML-artiklene er litt klønete teknisk, er det ikke mulig å redigere direkte, men om vi mottar en endret tekst på epost kommer den opp i morgen den dag.

Jeg kommer ellers til å svare på dette blogginnlegget på bloggen vår, også.

- Ida, som beklager at eposten ikke kom frem og at dette tok tid

Bjørn Are sa...

Takk for tlibakemeldinger, Ida!

Vet ikke hvor mailen din ble av (får noen hundre mail per dag og sletter en del, så kan ha blingset), men flott at du svarer her.

Dermed lurer jeg på: Tror du det
er noe å "redde" i den artikkelen? Altså - om vi skulle hatt en artikkel om medisinens historie, hvordan burde den sett ut?


Det er sikkert noe å redde ved å kutte ut en del ting og beholde annet, men det er samtidig såpass mye som kunne vært sagt at det kunen være like greit å starte fra scratich, i hvert fall når det gjelder de tingene jeg berører.

Men det vil altså kreve litt tid...

Jeg lurer på om vi bare skal slette den og la deg skrive et blogginnlegg om hvorfor og hva som er galt der, eller om vi skal fikse den opp og la deg skrive et blogginnlegg om fikseprosessen?

Det siste høres ut som det enkleste i første omgang.

Om noen føler seg kallet til å skrive en ny artikkel om medisinens historie, sletter vi den gamle. Om noen føler seg kallet til å gjøre heftig redigering på den som ligger der, implementerer vi de endringene på dagen.

Mulig jeg kan rekke å gjøre noe i løpet av et par uker, men hvis noen kan ta dette raskere er det helt greit for meg.

Jeg kommer ellers til å svare på dette blogginnlegget på bloggen vår, også.

Flott!

Peter sa...

http://www.forskning.no/artikler/2012/juni/326561

9. juli la jeg inn en leserkommentar på forskning.no men kan i dag ikke se den. (slettet?!?) Kan noen av dere se den? Kommentaren lød omtrent som så:

"Det er ikke korrekt at medisinsk teori før år 1600 utelukkende var basert på gammel gresk filosofi, spesielt verkene til Galen og Hippokrates. I selveste Italia var det offentlige disseksjoner fra i hvert fall 1235. I 1316 skrev Mondino av Luzzu lærbok i anatomi der han viste hvordan Galen, fordi han hadde brukt dyr, hadde tatt grunnleggende feil, og boken ble standardverk i mer enn to hundre år.

Med unntak av noen få år i Alexandria var det derimot forbud mot disseksjoner av døde mennesker i den gresk-romerske verden, og senere i den arabiske. Og et problemet i Europa var, nettopp som poengtert i artikkelen, at man for lenge stolte for mye på gresk filosofi."

Bjørn Are sa...

Noen gode poenger her, ja, men det er nok ikke helt riktig at Mondino avviste Galen. Hans lærebok støttet ham, men viser altså at disseksjoner var tillatt i middelalderen.

Det var først med Vesalius på 1500-tallet at man kunne ta et grundig oppgjør med Galens anatomi, kanskje spesielt takket være at boktrykkerkunsten gjorde det mulig å gjengi tegninger slik at leger og kirurger kunne etterprøve ting visuelt.