tirsdag 17. mai 2011

Ikke et eventyr for Kirken?

Mens Kirken i middelalderen oppfattet tro på hekser og spøkelser og slik som "en rest av den overtro som evangeliet fordrev" (når man da ikke tok folk i regelrett juks), er man ikke så nøye på det i dag.

Dermed er det bare igjen å sperre opp øynene i retning Sør-Hålogaland når man slik religionshistoriker og skeptiker Asbjørn Dyrendal sier legitimerer troen på spøkelser.
Religionsforsker kritisk til at kirken foretar velsignelser som folk flest forbinder med å drive ut ånder.

Asbjørn Dyrendal sier til TV 2 at kirken på denne måten er med på å legitimere troen på spøkelser. Han uttaler seg med bakgrunn i at de ansatte ved Nav-kontoret i Vadsø for en stund siden merket «ubehag i bygget», og hentet inn en prest for å velsigne lokalene.
Kirkens evne til reflektert evaluering av folketro og New Age imponerer dessverre ikke mye for tiden. I stedet for en rasjonell tilnærming velger man en rituell. Muligens har det noe å gjøre med at man er blitt flinkere på sjelesorg og psykologi enn prinsipiell tenkning.

Det kan også gi litt grunn til ettertanke at dette bispedømmet var av dem det med sterkest heksefrykt under 1600-tallets prosesser.

I det hele tatt flere grunner til at akkurat Kirken bør forholde seg skeptisk til folketroen.

9 kommentarer :

Little Man From Another Place sa...

Vil du avvisa at Bibelen talar um skrømt? Jf desse versi fra den reviderte landsmålsbibelen:

Leviticus 19, 31: «Vend dykk ikkje til dei som manar fram daudingar og spåvette, so de gjer dykk ureine med dei; eg er Herren dykkar Gud.»

Leviticus 20, 6: «Vender nokon seg til dei som manar fram daudingar og spåvette, og held seg med dei, so vil eg kvessa augo mot den mannen og rydja han ut or folket hans.»

Leviticus 20, 27: «Er det nokon mann eller nokor kvinna som fer med å mana fram daudingar og spåvette, so skal dei lata livet; dei skal steinast i hel; blodet deira kome på dei sjølve.»

I Fyrste Samuelsbok ser ein at Saul i desperasjon fær hjelp av ei manarkvinne som hentar opp sjølvaste Samuel frå det som må vera eit dødsrike (vers 7 og ut kapittelet):

7 So sa han til mennene sine: Finn meg ei kvinna som fer med å mana fram daudingar, so vil eg ganga til henne og spyrja henne! Mennene svara: I En-Dor er ei kvinna som kann mana. 8 Då skifte han klæde og hama seg til so ingen kunde kjenna han, og so gjekk han i veg; det var tvo mann med han. Dei kom til kvinna um natti, og Saul sa: Kjære, hjelp meg til ein spådom med manarkunsti di, og henta upp til meg den som eg nemner for deg! 9 Kvinna svara: Du veit då sjølv kva Saul hev gjort - at han hev rudt ut or landet alle som for med å mana fram daudingar og spåvette. Kvifor set du då ei snara for meg, so eg kjem til å lata livet? 10 Då svor Saul henne ein eid ved Herren og sa: So visst som Herren lever: Det skal ikkje koma nokor skuld på deg for dette. 11 Kvinna spurde: Kven er det eg skal henta upp til deg? Han svara: Samuel. 12 Men då kvinna såg Samuel, skreik ho ende yver seg og sa til Saul: Kvifor hev du narra meg? Du er Saul! 13 Då sa kongen til henne: Ver ikkje redd! Men kva var det du såg? Kvinna svara: Eg såg ein gud som steig upp or jordi. 14 Saul spurde: Korleis ser han ut? Ho svara: Det er ein gamal mann som stig upp, og han er sveipt i et kåpa. Då skyna Saul at det var Samuel, og han kasta seg ned med andletet mot jordi. 15 Og Samuel sa til Saul: Kvifor hev du uroa meg og henta meg upp? Saul svara: Eg er i stor naud; filistarane søkjer på meg, og Gud hev vike frå meg og svarar meg ikkje meir, korkje gjenom profetar eller i draumar; difor kalla eg på deg, so du skulde lata meg få vita kva eg skal gjera. 16 Då sa Samuel: Kvifor spør du då meg, når Herren hev vike frå deg og vorte din uven? 17 No hev Herren gjort det som han tala um gjenom meg - Herren hev rive kongedømet ut or di hand og gjeve det til ein annan, til David. 18 For di du ikkje lydde Herren og ikkje let hans logande vreide få øyda Amalek, difor hev Herren gjort dette mot deg i dag. 19 Saman med deg skal Herren gjeva Israel og i hendene på filistarane, og i morgon skal du og sønene dine vera hjå meg; Israelslægret skal Herren og gjeva i hendene på filistarane. 20 Då stupte Saul med ein gong i koll so lang han var, slik redsla kom det yver han då han høyrde ordi hans Samuel; ingi makt var det i han heller, for han hadde ikkje smaka mat heile dagen og heile natti. 21 Kvinna kom burtåt han, og då ho såg kor forfærd han var, sa ho til han: Eg lydde deg, herre konge, og våga livet mitt og gjorde som du sa til meg. 22 So lyd no du og meg, herre, og lat meg få setja fram ein bete mat åt deg, og et det, so du kann styrkjast til du skal taka i veg att! 23 Men han baud av og sa: Eg vil ikkje hava noko mat. Då nøydde dei han, både mennene hans og kvinna, til han lydde dei. Han reis upp og sette seg på sengi. 24 Kvinna hadde ein gjødkalv standande inne; den skunda ho seg og slakta. So tok ho mjøl og knoda og baka hellekakor. 25 Med so gjort bar ho på bordet åt Saul og mennene hans, og dei åt; sidan reis dei upp og for sin veg same natti.

Bjørn Are sa...

Jeg er vel kjent med disse versene og avviser derfor rett og slett at vi skal vende oss til de som "manar fram daudingar og spåvette".

Når Bibelen advarer oss mot slikt er det fordi dette ikke er bra for noen av oss eller vår kultur, uansett hva vi nå måtte mene dette rent faktisk er (bløff, innbilning, spøkelser (hva nå det er) eller det som verre er).

Og alt du siterer her er fra GT. Evangeliet kom med NT og bør kunne fordrive vår angst for slik.

Hvis det rent faktisk skulle befinne seg spøkelser et sted krever jeg at vi heller undersøker stedet grundig med alt vi har av måleinstrumenter, kameraer og nøytrale vitner slik at vi kan få konstatert om dette er mer enn innbilning.

Det åpner for mye tøv med opplegget at noen først sier det er noe der, så gjør noen noe (kirken eller den lokale sjaman, dette kan jo gå ut på anbud) og så sier de første at det ikke er noe der lenger og dermed er det ... bevist at det var noe der.

Sorry, men slik bør kirken holde seg unna.

Steinar Sneås Skauge sa...

Dekodet likar å peike på feil i framstillinga av kristendomen og historia, noko eg finn stor glede i og vonar du vil fortsette med så lenge det er feil å peike på. Men på grunn av dette gjev det meg stor glede å peike på at alle respektable kart vil plassere Vadsø i Nord-Hålogaland.

Av og til eg det å pirke berre for freistande...

Bjørn Are sa...

Skal vi se ... Vadsø i ... Nord-Hålogaland?

*Sjekke Bispedømme-appen som linker til Google Maps*

Jovisst, du har rett!

Men da er dette altså mer ... utbredt enn man skulle tro, det går over flere bispedømmer.

Og hekseparalellen enda tydeligere.

Anonym sa...

For alle som tror at Kirken ensidig var vettaskremt for hekser og slik (snarere enn at dette var en utvikling i tidlig nytid), så kan man jo henvise til Regino av Prüm på 900-tallet som avviste det hele som tull og tøv, og ikke spesielt alvorlig...

Mvh,
Arild N.

Bjørn Are sa...

Kirkeretten på den tiden (og den opprinnelige Canon Episcopi var vel i stor grad fra Regino) var i det hele tatt ikke nådig mot slik overtro.

Men som nevnt i innledningen på min bloggartikkel er kirken ikke så nøye på det i dag.

haraldhauge sa...

Jeg er enig med deg, Bjørn Are, i at kirka ikke skal akseptere all verdens umulige og utrolige forklaringer på denslags fenomener som du skriver om her.

Og likevel... Jeg tenker samtidig at kirka kan tilby noe annet enn en fullstendig avvisning av folks opplevelser.

Som du muligens har fått med deg - jeg vet jo at du slenger innom bloggen min fra tid til annen - har jeg ved noen anledninger vært hjemme hos folk som søker hjelp hos presten fordi de oppfatter "uro" i huset hvor de bor. De gangene jeg får slike henvendelser er jeg aldri avvisende i utgangspunktet. Jeg tar en samtale med husets beboere først. I denne samtalen forsøker jeg (for en gangs skyld!) å lytte mer enn jeg prater. Etterpå kan vi - dersom husfolket fortsatt ønsker dette - gå rundt i de berørte delene av huset og be Fadervår, tegne korsets tegn og lyse velsignelsen.

Jeg tyr aldri til forklaringer av typen "spøkelser" eller "bankeånder". Jeg er i det hele tatt svært forsiktig med forklaringer av typen "ånder" eller "demoner". Men jeg kan be også om og for fenomener jeg ikke forstår. Og jeg tror at evangeliet kan ta rom også i (enkle) ritualer, ikke bare i diskusjoner eller verbale proklamasjoner.

Min grunnholdning er nemlig at når mennesker søker kirkas forbønn, da svarer kirka med forbønn. Og jeg tenker at en bønn av typen "Gud, nå må du rydde opp i hodet til disse forvirrede menneskene!" ikke er helt i tråd med bestillingen.

Hva synes du? Er dette å legitimere spøkelsesforestillinger? Og etter det du nå har lest: Hvordan vil du anslå risikoen for nye hekseprosesser i Bergstaden?

Ref.:

http://haraldhauge.wordpress.com/2010/06/26/om-gjengangere/

http://haraldhauge.wordpress.com/2010/06/29/om-gjengangere-ii/

Bjørn Are sa...

Bergstaden har så langt unngått hekseprosesser, og jeg har en visst tro på at vi ikke får noen i den nærmeste framtid;-)

Hvis jeg forstår deg rett (lytter her, beklager at jeg ikke har lest din blogg godt nok den seneste tiden) handler det du nevner om å være motivert av nettopp de sjelesørgeriske/psykologiske grunnene jeg var inne på, noe man som nevnt er gode på.

Men det som er mitt poeng er egentlig ikke et hardt og avisende møte med enkeltpersoner som føler uro, men en større prinsipiell vurdering slik at man i minst mulig grad oppfattes å ha feil budskap.

Hvis folk er redde, skal de kunne få hjelp og trøst og ikke latterliggjøres. Men det er samtidig viktig at man ikke forsterker en uheldig folketro og irrasjonalisme, eller utnytter situasjonen til å tilby noe som for lett kan oppfattes som "utdrivelse av ånder".

Det er og blir et viktig poeng at noe av det som kristen tro på ulike måter har motvirket er det irasjonelle angstuniverset som har vært til stede som en understrøm (eller noen ganger har flommet over) i så mange kulturer og tidsperioder.

Og så har det sjelden ført noe godt med seg når kirken har begynt å ta dette på alvor og selv formidlet et angstunivers med hekser og ånder som kan skade oss (inkludert i moderne trosbevegelser eller hybrider som i Afrika).

Men samtidig kan det selvsagt være bra å gjøre ting som fjerner frykt.

Jeg husker at vi da vår eldste var fem år (eller noe sånt) og ikke fikk sove fordi hun var redd for vampyrer, fortalte jeg henne at de ikke fantes og dermed ikke var noen fare, men at vi skulle legge hvitløk utenfor døren hennes slik at hun uansett kunne være trygg.

Det hjalp, hun fikk sove - og det kom ingen vampyrer.

I den grad prester skal tilby noe hjelp må det være av det helt udramatiske slaget (som du nevner) og samtidig i en setting der man ikke tar seg betalt og heller ikke
sier at dette handler om ånder eller spøkelser.

Og så bør man sikkert lese seg opp selv eller invitere en folklorist eller to i etterkant til å snakke om spøkelsestro hjennom tidene, noe som kan være forebyggende.

Det bør uansett være et tankekors at kirken en lang periode i den "mørke middelalderen" (de hadde ikke engang lommelykter) avviste slike ting som overtro...

haraldhauge sa...

Bjørn Are: 100 % enig med deg, jeg. :-)