Historie for altier

Da er det tid for ny Kjettersk Kjeller, onsdag 5. mars 2014 om

Fra Atlantis til Aldebaran:
Med UFOer gjennom verdenshistorien

Vi sakser fra forhåndsomtalen:

Fikk egypterne hjelp av marsboere til å bygge pyramidene? Eller kom UFOene fra Atlantis? Reiste nazistene til stjernen Aldebaran?

Enten du stikker innom bokhandelen, slår på History Channel eller tar en tur på Litteraturhuset kommer du fort over snodige spørsmål om historien vår.

Så avgjort.

Etter foredraget er det NM i tvilsom historie. Et panel som kjenner alle hemmeligheter i fortid og fremtid vil avgjøre hvem som treffer best i nåtid.

Med et så bra tema får man holde ut at forhåndsomtalen smisker seg frem til at 

Bjørn Are Davidsen er Norges fremste kjenner av denne genren av bøker og dokumentarfilmer. Davidsen har selv skrevet bøker som Da Vinci dekodet, og er kjent som en usedvanlig underholdende foredragsholder. Denne kvelden skal han både gi oss en innføring i hvordan genren har utviklet seg og kanskje gi oss en liten faktasjekk av noen av de friskeste påstandene.

Romfarerne samles onsdag 5. mars på den kamuflerte UFOen Katedralen i Parkveien 13. Dørene åpner kl. 19, og du må være 18 jordår og ha 70 norske kroner for å komme inn.

Noen smuler småsmak Atlantis og pyramider kan ellers konsumeres  her og her.

Sensasjon: Thrillerklone fra Dan Brown

I påvente av en blandet kritikk av boken som kommer ut i neste uke, legges ut en sur sint  ... blandet kritikk av Dan Browns Det tapte symbol, fra Vårt Land i 2009.

Boken ble ellers dengang berørt her.

New Age-predikant med thrillerklone

Dan Brown følger sin vante bestselgerformel i en til tider uimotståelig thriller. Det tapte symbol er lenge en ønskereprise av Da Vinci-koden, men ender i sirup. Selv fans kan kjede seg når boken avsluttes med en 40 siders New Age-preken.

Imens har vi vært gjennom den sedvanlig sprinten mellom symboler og severdigheter, mellom gåter og gærninger. Professor Robert Langdon og hans kvinnelige følge kastes mellom cliffhangerne av myndighetene og en skakkjørt skurk, sistnevnte med det mindre hyggelige navnet Mal’akh.

Professoren er invitert til Washington for å holde et foredrag i Capitol, men et grotesk anrettet symbol endrer agendaen. For å redde sin gamle mentor Peter Solomon, må Langdon igjen bryte en rekke koder i en labyrint av mystikk og ritualer. 

 

Tempoet er halsbrekkende inntil det fysiske dramaet er over. Og mens det ikke har manglet forkynnelse underveis, blir det et antiklimaks når Dan Brown fortsetter å dele kosmiske hemmeligheter uten actionalibiet.

Betegnende nok er siste kapittel også det lengste.

Hva har så verdens mest leste forfatter på hjertet. Og hvorfor fenger det?

Svaret ligger ikke i det litterære. Personskildringer og språk kaller mer på smilet enn nobelpris. Handlingen er stort sett mer spennende enn logisk.

Når dette likevel fenger, er nok omtale mye av forklaringen.

Brown slipper til i alle media, han dominerer bokhandler og busser. Hans lettfattelige gåter får leserne til å føle seg lærde. Samtidig skaper han en kosmisk godfølelse som gir håp og mersmak.

Og det handler om mer enn å løse mysterier. Målet er å bli kjent med Mysteriet. Vi møter en stadig tydeligere samling prekener der actionscenene fremstår nærmest som appetittvekkere før talen og vitnesbyrdene.

Kirken har lenge vært presset av romantikk og rasjonalisme. Vi har i liten grad forstått lengselen etter på den ene siden en fortryllet verden, og på den andre en fornuftsbasert. Brown har her utviklet en sjelden teft for dette. Et viktig grep er at hovedpersonen er skeptiker og levende fasit. Forkynnelsen svekkes ikke når Langdon må bøye seg for overveldende fakta og ubestridelige mønstre.

Tenkere og kunst med utstrakt bruk av metaforer og symboler er et skattkammer for alle som vil se mystikk ved høylys dag. Effekten øker når alle som kan knyttes til noe ”mystisk”, bukkes inn som vitner for akkurat den mystikken som Brown foretrekker.

Dermed legges opp til at genier som Newton og Leibniz støtter at vi alle er guder, og at vitenskapen og mystikken har samme mål. Antagelig vet ikke Brown at Leibniz leverte tungtveiende argumenter for en teistisk Gud. Eller at den gode teist Newton regnet på Bibelens profetier og når jødene skulle komme tilbake til det Lovede land. Panteismen stod dem kort sagt fjernt.

Mens Brown i sine to seneste bøker hadde søkelyset på Den katolske kirken, rettes det denne gangen mot frimurerne. Han skal ha ros for ikke å henge seg på de friskeste konspirasjonsteoriene og esoteriske knytningene mellom Washington, pentagrammer og pyramider, med dollarseddelen som kart.

Når Brown til og med beskriver denne type teorier som galskap, fungerer det som en avledningsmanøver for å gjøre hans egne koblinger mer troverdig. I perioder opptrer han til og med som apologet for frimurerne. Han etterlater liten tvil om at han foretrekker deres ”tradisjon for toleranse og et åpent sinn” i en tid der ”ulike kulturer dreper hverandre fordi de ikke blir enige om hvilken gudsdefinisjon som er best” (side 31).

Denne type overforenklede fremstillinger, koblet med misvisende fakta, er såpass gjennomgående at Brown ikke kan ha lært noe av kritikken mot Da Vinci-koden. Antagelig mest fordi han ikke vil. Noe som antydes når synes å levere skjulte tilsvar i replikker som at ”jeg har ingen interesse av noe så useriøst som Den hellige gral eller menneskets patetiske debatt om hvem sin versjon av historien som er korrekt.” (side 38).

Samtidig som hele opplegget nettopp er å avsløre de riktige sammenhengene i historien og hva trosforestillinger egentlig handler om.

Som så mange med tilbøyeligheter til New Age, gjelder det å få vitenskapen på sin side. Vi får dermed vite at den yngre søsteren til Peter Solomon har utviklet noe som kalles ”Noetisk vitenskap”, og forsker på hvordan tanken kan påvirke materien.

Dette knyttes så til den ”urgamle kunnskapen” som vi finner i verdens mystiske tradisjoner der mennesket styrer materien. Mystiske forestillinger handler egentlig om moderne fysikk. Dermed ender det med at praktisk og teoretisk vitenskap, med ganske så presise formler og prinsipper, blir tatt til inntekt for mangetydige begreper og til dels tåkete tanker som at det er vår bevissthet som skaper virkeligheten. Som alltid er det godt å bruke vitenskapens prestisje i en vekkelsestale.

Brown sparer i det hele tatt ikke på kjepphestene. Han bruker alternativbevegelsens ordspill som at frelse – atonement – egentlig er forening med universet – at-one-ment. Det er ikke så nøye at ordet opprinnelig handler om vårt forhold til en personlig Gud. For alt er jo egentlig ett, en panteistisk ”mental energi” som Brown omtaler i svært så upersonlige vendinger.

For å lykkes må Brown karikere. Han nøler ikke med å spre myter og fordommer om kirken, eller å ta bibelvers ut av sammenhengen. Og mens han i tidligere bøker ikke utviste spesiell måtehold i historiske bommerter, var det én feil han pussig nok holdt seg unna. Det er dermed først i Det tapte symbol at Brown kan røpe at den "mørke middelalder" var en tid der "selv de klareste hoder så for seg at jorda var flat”.

Han ikke bare nevner det én gang, sånn i forbifarten. I stedet blir det noe av et mantra, et sentralt retorisk poeng som han gjentar minst tre ganger. Han kobler dermed de som er i mot hans åndelige vyer med de som mente at jorda var flat. Han styrker dermed ikke bare sin egen sak, han befester denne myten om middelalderen i generasjoner fremover.

Det er kort sagt ikke vanskelig for leserne å velge side. Mot den bakstreverske og blinde kirken løfter Brown fram sine opplyste idealer. Og hevder at det er akkurat dette som Bibelen egentlig forteller oss, når vi leser mellom linjene og under overflaten. Mens det ikke synes å slå ham i hvor stor grad hans åndelige helter er bærere av antivitenskapelige og verdensfornektende tradisjoner - for de få utvalgte i en religiøs elite.

Det er ikke enkelt å se hvordan demokrati, menneskerettigheter eller naturvitenskap – for ikke å si den amerikanske grunnloven - skulle ha sprunget ut av en gnostisk livsoppfatning.

Som thrillerforfatter er Dan Brown spennende nok, særlig om man ikke tar det så nøye med logikk, fakta og personskildringer. Som forkynner blir han heller kjedelig. Likevel har ingen en større menighet.

Bomskudd mot Ringenes Herre

Siden atekst fortsatt er åpen for utgravninger, fortsetter vi å legge fram fossiler.

Vi er kommet til vinteren 2004/05 og temaet er Ringenes Herre, denne boken med ... alver, trollmenn og andre magiske elementer som altså faller noe tungt for brystet for enkelte av de vanlige mistenkte. 

Denne gangen handler det om Jørgen Høgetveits innlegg som kaster flammer og skygger over Tolkien.

Man kan trygt si at han første innlegg,  Ringenes herrer og antikrists ånd?, slo an en viss tone med avsnitt som

Bakgrunnen til John Ronald Reul Tolkien - som var født i Sør-Afrika 3. jan. 1892 - er i korte trekk følgende: En ressurssterk gutt som mistet mor fire år gammel og far som 12 åring. Man har inntrykk av at han "flyktet" inn i den forunderlige verden som han fant i "norrøn mytologi (skadinavisk) og han brukte både den norrøne mytologien og Kalevale (finsk helteepos) som "forbilder"". - og etter han kom til England ble han katolikk. De er som bekjent ikke ukjent med å alliere seg med slike krefter.

At han bygger på solid ... forskning og fagkunnskap fremgår av følgende avsnitt.

Et raskt søk gjennom internett på en del stikkord som Tolkien, (forfatter av Ringenes Herre), så Harry Potter, Tempelridderne m.m.- førte meg etter hvert videre til Richard Wagner og Nibelungen-ring eller bare Der Ring). En rask sjekk i Encyclopedica Britanica - som alltid er meget seriøs - bragte en ytterligere kunnskaper. Et par fyldige hefter om Tyskland - Norge relasjoner fra ca. 1850 til våre dager, bragte en nok et steg videre. Det var hefter jeg skaffet meg i en større utstilling for få år tilbake i Oslo. Meget informative. 

Plutselig befant en seg inne i en dypt religiøs verden av tanker om Arda (verden), Eru (gud), Middel-Earth Midgard, magi, heltedyrkelse (menneskedyrkelse), kjærlighet og hat, makt over været, og kamp mellom det "onde og gode" og ikke minst makten fra den magiske ring - tema som Tolkien sirkler omkring i sitt forfatterskap. Men ringen - den magiske - er sentral også hos andre som suger fra samme kilder. Og striden er - så langt jeg har loddet det til nå - den stikk motsatt av den vi finner i kristen tro som har helt andre veier til det gode. Dette dreier seg om tanker og åndskrefter som stammer fra dypet av europeisk og nordisk hedenskap - og som med Hitler og nasjonalsosialismen førte verden på kanten av stupet - noen vil si utfor. 

Nå finner jeg dessverre ikke alle mine bidrag som stod i flere aviser siden Høgetveit leverte samme innlegg mange steder, men avslutningsinnlegget er heldigvis tilgjengelig.

Det kom i Dagsavisen 15.01.2004 (og i Norge i Dag et par dager senere).

Bomskudd mot Ringenes Herre 

Med innlegget Innertier i ringene (MOM 11/1) fortsetter Jørgen Høgetveit sine bomskudd mot Ringenes herre. Hans fokus denne gang er at "Ringenes verden" skapte "ubehag" og "alarmerte" noen. Mangelen på konkrete henvisninger til Tolkien er fortsatt like påtakelig som misforståelsen av hans forhold til norrøne myter.

Og Høgetveit fortsetter sin rekordserie feillesninger med å henvise til et oppslag i Aftenposten der det heter at "Tolkien er til enhver tid blitt tolket forskjellig", for så å si at "hvorav også Hitler trekkes inn". At Høgetveit oppfatter dette som en støtte til sin "åndsmessige" kobling av Hitler og Tolkien, understreker at han ikke klarer å lese tekst. Poenget i Aftenposten er rett og slett det motsatte av hva Høgetveit antyder. Der framgår det i stedet at Ringenes herre av enkelte er blitt tolket som en lignelse på kampen MOT Hitler - nettopp på grunn av sitt grundige oppgjør med ondskapens vesen. Og dette er en kamp som skjer stikk i strid med hedensk mytologi. Både forståelsen av ondskap, og virkemidlene for å bekjempe det, gjenspeiler Tolkiens klare kristentro.

Ettersom Høgetveit denne gang innrømmer at han ikke har lest Ringens herre, med et friskt; "Skal man få lest det man kritiserer, da skulle man sannelig fått jobben", er det ingen grunn til å fortsette denne debatten.

Ja til Harry Potter!

I Dekodets kjente og kjære serie leserbrevene som kom inn har vi nådd den store kulturdebatten i Aftenposten i forbindelse med første Harry Potter-film i 2001.

Nå inntok jeg nok ikke den mest modige posisjonen, men noen måtte ta på seg jobben. Resultatet viste seg 02.12.2001 og vi tar først innlegget som utløste debatten.

Nei til Harry Potter

Harry Potter-feberen er i ferd med å bre seg for alvor, og jeg undrer meg over at ingen kommer med motforestillinger til den populære figuren. Jeg har selv tre barn i «Harry Potter-alder», og har lest én av bøkene (for meg selv). Jeg kan ikke annet enn å konkludere at jeg ikke ønsker at mine barn skal bli Harry Potter-fans.

I Harry Potters verden finnes det ingen absolutter. Grensen mellom rett og galt, godt og ondt, viskes ut. Det er opp til barnet Harry Potter, som leseren identifiserer seg med, å definere hva som er akseptabelt eller ikke. Alle midler er tillatt for å oppnå målene.

I boken jeg har lest, «Harry Potter og Mysteriekammeret», er blant annet kontakt med døde (spiritisme), løgn, bedrag og forbannelser legitime midler som blir brukt av Harry Potter og vennene hans. Vanlige mennesker som ikke driver med trolldom og hekseri, blir sett på som dumme og slemme.

Forfatteren har selv advart pressen om at Harry Potter-serien skal bli mørkere og skumlere etterhvert.

Disse bøkene har som kjent enorm suksess, og jeg leste i Aftenposten for en tid tilbake at det også er lagt ut mange spill og adresser på Internett for barn som er interessert i Harry Potter. Det finnes til og med en virtuell Galtvort skole for trollmenn og hekser som barn kan melde seg inn på og lære alt det som hekser og trollmenn trenger å lære.

Når man tar i betraktning at barna våre blir bombardert med okkulte spill, leker, filmer og TV-serier fra de er bitte små, Pokemon, Digimon, Magic Cards osv., synes jeg det virker naivt å tro at dette ikke vekker interessen og pirrer nysgjerrigheten for okkultisme hos våre barn.

Harry Potter ser for meg ut til å være en katalysator inn i den okkulte verden for de av «Pokemon-generasjonen» som er blitt for store til å leke med småbarnsleker. 

Det var ikke vanskelig å finne overskrift på svarinnlegget.

Ja til Harry Potter!

Karine Maniscalco (25.11.) undrer seg over at ingen har motforestillinger til Harry Potter. Da er det nok mer underlig at hun både har klart å overse den årelange debatten om bøkene, og ikke har forstått den ene hun har lest.

Man kan spørre om Maniscalcos evne til å forstå moral når hun hevder at grensen mellom «rett og galt, godt og ondt, viskes ut». Bøkene understreker tvert imot avgjørende forskjeller. Det er ikke tillatt med «alle midler».

Som i Bibelen og gode spionromaner handler det om å se under overflaten og forstå de virkelige spørsmålene. Det finnes dypere verdier enn reglementet ved Galtvort. Det er utrolig hvis hun mener at blind etterfølgelse av et reglement er viktigere enn kampen mot det onde.

I første bok ser vi at det onde kan beseires ved en kjærlighet som gir sitt liv for andre. Det er sjelden å finne så dype verdier i moderne fortellinger.

Det er ingen tvil om at spiritisme skildres som ondskap. Alle som driver med dette, tar skade på kropp og sjel. «Spiritismen» som Maniscalco synes å se at Harry driver med i bok to, er vel at han snakker med dette sutrende spøkelset.

Å sammenligne dette med åndemaning er avslørende for evnen til å ta poenger. Med samme målestokk blir Charles Dickens' En julefortelling en studie i okkultisme, ikke et oppgjør med ukjærlighet og gjerrighet. Potter-bøkene viser nettopp hvor grusomt det onde er. Og det er bra å se for barn som er opptatt av trolldom, selv om man kan diskutere hvilke aldre de senere bøker er egnet for.

Maniscalco klarer dessverre ikke å skille mellom staffasje og indre verdier. Det Harry læres opp i, er parodier på klisjéer om sopelimer, tryllestaver, magiske dyr og besvergelser. Dette handler om myter og eventyr, ikke om «svarteboka». Ser vi bak kulissene, finner vi stor vekt på å velge det gode, enten det gjelder vennskap, forfengelighet eller rasisme.

Ved siden av Narnia-serien er dette kanskje de bøkene som egner seg best til å vise barn avgjørende verdier og kriterier for rett og galt. Mon tro hva Maniscalco vil finne i Snehvit, Askepott og Gutten som kappåt med trollet? Her møter vi også både hekser og troll, men samtidig er det ingen tvil om at det onde ikke fremstilles positivt. Og den gode fe i Askepott er symbol på det gode, ikke markedsføring av noe ondt.

Det som imidlertid kan bekymre ved Harry Potter, er rett og slett alt kjøpepresset. Mens Rowling leverer et kvalitetsprodukt, er det vanskelig å si det samme om butikkenes hekseklær og kortspill etc. Skulle jeg skrevet noe negativt om Potter, måtte det være om den massive kommersialiseringen som river ned det bøkene bygger opp.

Kvalmende røre

Og der kan du finne i listen til høyre Egil Asprems utmerkede blogg som det kan være viktig å følge for å forstå noe av det mer esoteriske eller ordensromantiske bakteppet til Anders Behring Breivik.

I første omgang anbefales denne artikkelen som belyser både hvorfor ekstremistiske motkulturer kan lene seg til stoffet som mainstream kaster på søppelhaugen - og samtidig hvor overfladisk Breivik forstår det.

Perhaps this does not explain much, but it does provide a nuanced answer to those who might want to start talking about a right-wing “esoterrorism”: No, we should not consider Brevik’s neo-Templar terrorist fantasies a “proper part of” Western esotericism as such. But neither is the presence of esoteric motifs entirely coincidental, and in fact we do find other traces of this within segments of the European New Right (Nouvelle Droite). In fact, however, when the esoteric links with politics in modern history it is almost always connected with various “countercultural” movements, and these may very well be on the left as on the right. Consider for example the utopian Socialist Spiritualists of the 19th century, and the connection between esoteric ideas culled primarily from Theosophy and Anthroposophy on the leftist counterculture of the 1960s and 1970s. It is as if an ideological critique of (or revolt against) modernity which seeks to incorporate a religious dimension hardly ever escapes the esoteric – whether the revolt comes from the left or the right.

Behring Breivik koker i det hele tatt sammen en illeluktende røre av dels motstridende elementer, dels elementer han ønsker å reformere til det ugjenkjennelige.

It also sheds some light on the question of religion in Breivik’s motivations, a topic which, among others, Massimo Introvigne has written about over at CESNUR. As Introvigne shows, the “Christian Fundamentalist” label which was tossed around quite a lot does obviously not fit at all. Instead, the strong Judeo-Christian element of Breivik’s ideological discourse is itself motivated by identity politics. One only has to read from the manifesto to confirm this. Breivik does not hide the fact that he considers himself a “cultural Christian” rather than a “religious” one:

“Myself and many more like me do not necessarily have a personal relationship with Jesus Christ and God. We do however believe in Christianity as a cultural, social, identity and moral platform. This makes us Christian.”

In fact, the existing institutions of Christendom are all seen as corrupt, weak and “suicidal”, and a thorough reform of Christianity is another of Breivik’s revolutionary aims. This would be a different church indeed, and it would include much of what has been “rejected” through earlier phases of European identity politics. Including “Odinism”.

Et usalig oppkok som krever at vi vender tilbake til en fortid som aldri har eksistert.