Ja, TV-seriene kunne bli mørkere

Ikke uventet fortsetter fremstillingen av middelalderen på mørkest mulige måte i nyere dramatiseringer. Men kan det virkelig bli verre enn normalen de seneste 40 årene, der prester i filmer og serier veksler mellom psykopater og snikmordere, manipulatorer og moralister, svindlere og forførere, eller bare infantile og naive?

Så avgjort.

I følge en av de beste bloggene for tiden, historiestudenten Spencer Alexander McDaniels Tales of Times Forgotten, er det mye å gå på - og stadig nye påfunn om hva man drev med i middelalderen.

I storserien Vikings (fra ... History Channel) lærer vi at kirken på 800-tallet korsfestet frafalne og kjettere. I realiteten var dette en romersk praksis som ble forbudt av keiser Konstantin i 337 og aldri tatt opp igjen, ikke minst fordi kristne oppfattet det som fryktelig og blasfemisk å ta livet av noen på samme måte som romerne hadde gjort med Jesus.  

Forestillingen er altså ikke akkurat basert på kilder.

Mye tyder på at TV-produsenten har IS i bakhodet, noe som gjelder flere jeg har møtt når de snakker om middelalderen.

Det betyr ikke at middelalderen var Friends. Selvsagt er det ingen tvil om at kjettere kunne bli brent (særlig etter 1200-tallet), men det skjedde langt sjeldnere enn mange tror, slik McDaniels understreker (og han er ikke akkurat ansatt av Vatikanet), spesielt i forhold til hvor utbredt heresi var.

Especially when compared to the number of people who held heretical beliefs, the number of people who were actually executed for heresy was remarkably small.

Det forhindrer ikke at mørket tar helt over i Cursed, en så dårlig serie at den slaktes selv i Dagbladet og VG, for mer enn antikirkelig krøll og klisjeer):

Heller ikke Spencer Alexander McDaniel er imponert. 

Every single Christian character in the show is portrayed as an unimaginably evil monster with no capacity for human compassion or mercy whatsoever. Father Cardin, the leader of the Red Paladins, repeatedly deplores mercy, characterizing it as a weakness that is incompatible with faith in God. The Red Paladins are described by the main character Gawain as so evil that the only way to deal with them is by killing them all.

Og dette er ikke en liten og tilfeldig utbrytergruppe som synes paven er for pasifistisk.   

The show also repeatedly emphasizes that the Red Paladins aren’t just some small rogue faction of unusually fanatical zealots; instead, they are portrayed as a massive, highly organized army who are supported wholeheartedly by the church and who take their orders directly from the Pope himself, who is portrayed as even more fanatical and despicable than Father Cardin.

Kristne er kort sagt det verste som finnes på denne kloden, om vi ser bort fra enkelte virus. 

There’s no nuance, no qualification, no complexity, and no humanity in the show’s portrayal of Christians; the unambiguous message of the show is that all Christians—or at least all Catholics—are inherently genocidal monsters and that the world will not be safe until they have been exterminated».

Det et likevel ingen grunn til å tro at serien vil bli stanset for å spre hatefulle holdninger.

Sensasjon: Alltid katolikkene

I serien katolske konspirasjoner er vi denne gangen kommet til filmanmelder Kjetil Lismoen som kan røpe i Aftenposten at en katolsk lobby hindret en norsk vikingfilm på 1920-tallet, basert på et manus av Tancred Ibsen (barnebarn av Henrik).

Tittelen, A Viking Hero, viser at Ibsen hadde tilpasset seg klassisk Hollywood-dramaturgi. Men ifølge Lillebil Ibsens selvbiografi (og historiker Gunnar Iversen, som har lest den) satte katolske pressgrupper en stopper for prosjektet.

Påstanden om at Eiriksson hadde oppdaget Amerika var tung å svelge for disse gruppene, som mente at Hollywood burde holde fast på den offisielle historien om Columbus.

Pussig nok uten ytterligere kilder, eller mer antydning om hva som var motivet. Hvorfor katolikker på 1920-tallet skulle la seg skremme av en stumfilm om vikinger er ikke helt gitt, men det understreker jo bare hvor urimelige og irrasjonelle de er.

Leser vi hva Gunnar Iversen selv skriver, ser vi da også at han avviser denne teorien. Lismoen gjengir rett og slett en feilerindring fra Tancred Ibsens kone.

I Lillebils selvbiografi, som første gang ble utgitt i 1961, femten år før Tancreds egen selvbiografi, gjør hun et større nummer ut av at det var katolske pressgrupper som stoppet det videre arbeidet med denne filmen. De ville ikke tillate at andre enn Columbus oppdaget Amerika, som hun skriver (Ibsen 1985: 209, 221).

Riktignok er kristendommens seier over hedendommen sentral i filmen, men dette var en følsom tid for filmselskapene i Hollywood. I kjølvannet av flere skandaler hadde filmbransjen i 1922 etablert The Motion Picture Producers and Distributors of America (MPPDA), og svartelisting og selvsensur preget bransjen. Katolske pressgrupper var viktige i en nervøs tid i bransjen, men først i 1934 etablerer det katolske kirken i USA sitt Legion of Decency som starter et ”korstog” mot filmbransjen (Black 1998). Det er dermed lite trolig at dette var årsaken til at filmen ikke ble realisert. 

Siden det er kjent sjanger å gi katolikkene skylden, er det likevel dem som tegnes med sort hatt i dramaet om hvorfor vi ikke har fått utviklet et Northern-sjanger på linje med Western.

Hva filmen kunne ha betydd for vikingtidens plass i kulturhistorien og vikingfilmens videre skjebne som filmsjanger, er det selvsagt fristende å spekulere i.

Så er det selvsagt fristende å spekulere i hva en slik artikkel kan bety for sjangeren filmanmeldelsers videre skjebne.

Hvem er det så Ibsen gir skylden? De som ikke vil spekulere kan finne Gunnar Iversens oversikt over Norges myteomspundne vikingfilm her og her.

Siden vi snakker mellomkrigstiden, er det ikke uventet hvem som er den like mektige som nedrige skurken når Tancred Ibsen får ordet.

At i Amerika er film først og fremst forretning. Den kontrolleres fullstendig av jøder og ethvert forsøk på å skape film med et dypere innhold har vært forbundet med tap. Derfor vil ingen sette penger i sådanne film.

Men noe sånt kan man kanskje ikke sitere en Ibsen på i Aftenposten. Som alltid er det mer stuerent å gi katolikkene skylden.

Harald Hårfagre tvangskristnet

Mest lest på Aftenposten.no tidlig på julaften er oppslaget Fant hedensk helligdom uten sidestykke.

Saken handlet om et funn på Ranheim av et gudehov som var i bruk fram til for rundt ellevehundre år siden. Stedet ble imidlertid forlatt fordi de lokale innbyggere så seg best tjent med å rømme landet. Da skulle man kanskje tro at det var noe fredeligere forhold og mer vekt på lokale behov i dag.

Men nei, det er fortsatt makten som rår.

Nå skal Ranheims unike helligdom fjernes for alltid for å gi plass til boliger. Det er ikke alle enig i.

- Anlegget vil kunne bli en flott turistattraksjon hvis det samtidig blir opplyst om hva som har skjedd på stedet. Det er unikt i Norge, sier sivilingeniør Arvid Ystad som på privat initiativ har henvendt seg både til Riksantikvaren og Fortidsminneforeningen for å få anlegget fredet.

- Plasseringen av boligene kunne enkelt ha vært tilpasset dette unike kulturminnet, helt uten at man hadde mistet boligmasse. Det kunne ha blitt en attraksjon for de nye beboerne og fortelle dem mye om historien på stedet for over 1000 år siden. Dessverre er boligbyggingen nå i gang, sier Rønne.

Heldigvis er det ting som tyder på at det her kan startes en liten aksjon for å etablere et lokalt museum på deler av området, selv om det nok skal en del til før beslutningstagere og boligbyggere snur spaden en annen vei.

Så får vi håpe at det er enklere å snu en annen side ved denne saken. Nærmere bestemt det interessante funn at både avis og arkeolog er enige i at en av de store årsakene til at gudehovet ble forlatt var Harald Hårfagres ... tvangskristning av trøndelagen.

Den yngste datering av gudehovet er fra mellom år 895 og 990 etter Kristus. Nettopp i denne tidsperioden kristendommen ble innført med hardhendte metoder i Norge. Dette gjorde at mange forlot landet for å beholde sin opprinnelige gudetro.

Og dette altså handler i stor grad om ... Harald Hårfagre.

Så var det også fra nettopp fra trøndelagsområdet den største utvandringen av folk som ville beholde sin frihet og ikke la seg kristne, fant sted. En stor del av dem dro mellom år 870 og 930 til Island, dvs. under Harald Hårfagres tid.

Det er litt uklart hva som faktisk er bakgrunnen her, siden også arkeologen Preben Rønne ved NTNU sier det samme i en egen artikkel om saken.

Indenfor de år regerede flere norske konger bl.a. Harald Hårfager (872 – 933) hvis hårdhændede kristning førte til udvandring, der skabte landnammet på Island og de øvrige nordatlantiske øer mellem 874 og 930.

Nå kan vi ikke forvente at en dyktig arkeolog nødvendigvis er en like dyktig historiker, men saken er altså underlig, hvis vi ikke snakker om kilder som til nå har vært ukjente for almuen. Og når dette i tillegg står på trykk i en avis som en gang skulle gi solid bakgrunn for leserens egne meninger, burde man i såfall ha omtalt disse kildene.

Mer sannsynlig ser vi en sammenblanding som i noen grad skyldes den moderne ryggmargsrefleksen om middelalderen (selv om man i norsk forskning kaller perioden vi snakker om her for vikingtiden). Det rører seg nok noe i bakhodet også for andre enn sterkt islamkritiske politikere om at middelalderen = kristen = slem.

Finner man så noe negativt i middelalderen er den naturlige slutning at dette skyldes noe kristent. Og så ligger det ikke bare i bakhodet at kristningsverket handlet om tvang.

At noen i Norge kunne forlate et hedensk gudehov også p.g.a. normal maktkamp - uten noen form for kristningselement - kan sitte litt lenger inne.

For det som foregikk på denne tiden handlet altså ikke om tvangskristning. Det var rett og slett en del av Harald Hårfagres forsøk på å samle Norge til ett rike. Han la seg dermed ganske så grundig ut med småkonger og lokale ledere, ikke minst i Trøndelag.

Resultatet var at taperne i stor grad pakket ned sine gudestøtter og forlot landet. Mens de som tok over reiste nye hov der de dyrket de samme gudene.

Og det som ofte kalles tvangskristning foregikk primært under kongene Olav Tryggvason (995-1000) og Olav Haraldson på 1020-tallet, fram til Slaget på Stiklestad. Vi skal ikke her ta opp dette her, men vi kan peke på at også denne historien har mange sider, slik Oskar Skarsaune viser i en som så ofte tankevekkende artikkel.

Uansett lever vi heldigvis i en tid der ikke så mange er tilhengere av tvangskristning.

Vi håper dermed at Aftenposten og arkeologer snarest slutter å tvangskristne Harald Hårfagre.

Upop i Spania

Vi prøver igjen tappert å vende tilbake til det ordinære programmet, hva nå det handler om.

Men siden vi snakker om programmer og har vært innom den kanten noen ganger i det seneste, kan vi jo skotte over mot NRK igjen.

Der vi altså kan lese overskriften Norsk vikingprinsesse pop i Spania.

Så er spørsmålet hvem dette handler om. Harald Hårfagres datter på 800-tallet? En driftig dame innom på vei til Miklagard århundret etter? Til nød en som tok en avstikker fra Harald Hardrådes styrker på 1000-tallet?

Nei, det hele handler om en litt ... annen.

I 1258 ble Håkon Håkonssons datter Kristina giftet bort til en spansk prins. I år er det gitt ut fire spanske bøker om den norske vikingprinsessen.

Vi har altså altså å gjøre med det interessante fenomenet som oppleves stadig oftere, rett og slett at mange nordmenn ikke vet forskjell på vikingtid, norsk middelalder eller renessanse (alt før 1814 eller noe sånt ligger under et slags teppe) - og, om mulig verre, tror at europeere flest opplever vikinger som noe positivt.

Dermed blir det ekstra flott og romantisk å kalle noen for viking, eller som her, vikingprinsesse. Selv om navnet Kristina nok ikke er det mest ... norrøne jeg har hørt. Og hun altså levde 200 år etter at vikingtiden var over.

Saken blir ikke bedre av at vikinger ikke akkurat er pop i Spania. Det er kort sagt en klassisk norsk tabbe å tro at det er viktig og vakkert å identifisere noen med en gruppe som for alle praktiske formål ble oppfattet som lite annet enn pirater, draps og voldtektsmenn.

Det hele antar et enda mer absurd skjær når det viser seg at bakgrunnen for oppslaget er å få henne fram i lyset, som den hun var.

- Kristina snakker så lite, jeg ville gi henne en stemme, sier Freire, som studerte norsk middelalderhistorie og leste sagaen om Håkon Håkonsson av islandske Sturla Tordsson, utgitt i 1264, under forarbeidet med boken.

Forfatteren forteller at Kristina «snakker» bare to ganger i Tordssons saga: første gang etter ankomst til Valladolid, der hun kan velge ektefelle blant de fire kongsbrødrene og sier «Jeg velger don Felipe», som var den vakreste og yngste, og andre gang når hun fremsier sitt bryllupsønske til brudgommen: «Jeg ønsker et kapell til Hellig Olavs ære»,.

Som altså ikke er helt samme ønske som å plyndre kapeller og klostre.