Decodex

Bent Bjørnø lot seg ikke be to ganger da vi foreslo et intervju om Tom Egelands nyeste bok Codex. Det manglet ikke spørsmål i skreppen på vei opp til Blindern - og ikke bare fordi stedet noen ganger lever opp til navnet.

Hvordan oppfattes det norske svaret på Indiana Jones? Hva tenker man ved Institutt for arkeologi, konservering og historie om Bjørn Beltø som arkeolog? Som historiker? Som konservator? Og trenger man teskje for å grave seg frem til bygget i Blindernveien?

Det holdt godt med en teolog. Hun viste den smale vei til venstre fra Domus Theologica, nabobygget der man forsket på nettopp gamle manuskripter og kirkehistorie.

Tilfeldig at arkeologibygget skjuler seg bak teologiens høyborg?

Bent ser opp når Dekodet kommer inn. Mørkebrune øyne blinker muntert under det kullsvarte håret. Håndtrykket skarpt og fast som en helleristning. På veggen bak ham plukker solbrun kone og fem barn epler i Ullevål hageby.

Egeland må ha hatt det moro når han laget Bjørn Beltø som et negativbilde av Bent Bjørnø.

- Ikke alle professorer ved UiO er albinoer?

- Nei, noen av oss er nok mer skarpsynte enn som så, humrer Bjørnø. Men vi setter stor pris på omtalen. Forresten er det flott om du ikke tar noe bilde. Det blir så mye oppstyr når noen snuser opp sammenhengen. Belto slipper det, siden han ikke finnes, smiler han unnskyldende.

- Flott at du hadde tid til et intervju, selv om hverdagen kanskje ikke er like hektisk som i kodekrim?

- Neida, hos oss blir det mer mygg enn Mossad, for å si det slik. Hvis det er noen profesjon der man kan snakke om å gi det inn med teskjeer og legge stein på stein, så er det i arkeologien.

- Så da har du kanskje hatt tid til å lese Egelands nyeste roman, Codex? 

- Ja, og det er jo fortsatt litt sommerferie. Boken er riktig så festlig, den. Til tider besettende spennende, kanskje spesielt når han skriver om den nære fortid, i 1944. Ingen tvil om at vi gjerne skulle funnet like mystiske manuskripter, koder og artifakter.

Bjørn ser misunnelig ut. Han skynder seg å legge til: Men vi lever nok ikke helt i samme virkelighet, Beltø og jeg.

- Ikke like mye drap og damer ved instituttet?

- Jeg tenkte vel mer på at Egeland denne gangen tar den helt ut, som vi sier det på fagspråket, i hvert fall i lunsjen. Min kollega Øystein Sørensen har skrevet Historien om det som ikke skjedde: kontrafaktisk historie. Beltø-bøkene er helt klart alternativhistorie. Ikke har det skjedd, og ikke kunne det ha skjedd.

- Selv Indiana Jones i bunad er vel på ekte lokasjoner og kan sin historie?

- Utvilsomt, men jeg undrer meg av og til. Når et helt sentralt funn skjer i en kristen basilika fra det første århundret, er det ikke vår virkelighet. Kristne hadde verken makt eller midler til å bygge noe slik før et par hundre år senere. Husk at det først var under keiser Konstantin at kristendommen ble offisielt tillatt. Det hadde blitt noen møddinger måping rundt lunsjbordet her om jeg hadde påstått at Håkon den gode er begravet i en katedral i Oslo, fra Harald Hårfagres tid.

- Ikke misforstå, alternativhistorie er moro! At den handler om arkeologer er dobbelt gøy! Så kan noen av oss løfte et øyenbryn eller tre når dramatiseringen krever at Beltø blir imponert over at en som er interessert i tidlige kristne tekster har hørt om Bart Ehrman, altså bestselgeren på feltet. Ha ha, da må han ha gravd seg godt ned i en grøft! Eller når noen håper de har funnet "en tekst som en gang for alle kan bekrefte Bibelens ufeilbarlighet". Hva slags tekst skulle plutselig kunne vise det? En trylleformular?

Bjørno humrer og legger til: Egeland er forbilledelig ærlig i etterordet om at ganske mye av hva han skriver er oppdiktet og nevner noe av det.

- Men du underslår ikke at Kirken har hatt stor makt lenge?

- Nei, men det er både og - og ikke på den tiden. Bjørnø tenker seg om, lener seg litt fremover: Mye av hva vi har i bakhodet om pavekirken er halvfordøyde bilder fra renessanse og motreformasjon, altså grovt regnet 15- og 1600-tallet. Det er lett å overføre dette på fortiden, og tenke at det var sånn også i år 1300, 850 og 90. Men enkelte av første pavene var som Egeland nevner antagelig slaver - og i første århundre ble de stort sett begravd i katakomber - i hvertfall ikke i prangende sarkofager.

- Beltø finner jo mye og det meste henger da godt sammen?

- Ja, tar man det først som alternativhistorie går mye opp. Bryr ikke Kirken seg om fakta eller logikk, er det forståelig at det helt store funnet man gjør i Sirkelens ende - den første boken i serien - ikke endrer premissene for kristen tro en spatel eller to. Det demper ikke et børstedrag på behovet ytterliggående sekter og organisasjoner har for igjen å avsløre Kirken i de påfølgende bøkene. Spiller det ingen rolle hvilke funn man gjør, er man kanskje konsekvent, men det er vanskelig å se de bokstavelig talt himmelstormende plottene tas helt på alvor.  Selv om det hjelper på å opprettholde spenningen!

Vi fikk ikke noe bilde av Bjørnø, kun av yndlingsspatellen.

 - Hadde noen her på instituttet oppdaget at Henrik Wergeland hadde forfalsket Grunnloven og Stortingsvedtak for å fremme jihad mot jesuittene, ville det nok påvirket norsk politikk. For ikke å si Wergelandsselskapet.

- Kirken har vel drevet med litt av hvert, den også?

- Ja, hadde Den katolske kirken vært rik og ressurssterk fra første stund og uten bølgedaler, stolpehull og kokegroper, kunne den selvsagt lykkes med et bredt anlagt spill i et par årtusen for å beskytte skatter og skrifter. I en alternativhistorie kan man beleilig unngå rot i grøftene som plyndringer av Roma, marionettpaver styrt av franske konger, motpaver og fordrivelsen fra Roma til Avignon på 1300-tallet.

- Dette er da ikke så farlig i spenningsromaner? 

- Kanskje ikke, sjangeren følger helt klart egne spilleregler. Bakteppet med den mørke middelalderen og alt det der er krever det mye å skrive seg ut av. Men det handler ikke bare om faglige fotnoter, sier Bjørnø og ser mot en bokhylle som rommer mer enn arkeologi. Han krymper seg litt. Følelsene er tydelig blandet. Han minner om en tryllekunstner som må avsløre et trick.

- Kristne tekster ble ikke skrevet på pergament i det første århundret. Man innførte ikke små bokstaver - misnuskler som det kalles - på gresk før midten av 800-tallet eller noe slik. I vår historie ville altså evangeliefunnet og denne koden i Codex vært lett gjennomskuelige forfalskninger. Kanskje avslører Beltø dette i en eventuelt neste bok, etter å ha snakket med en ahem ... beskjeden kollega på nabokontoret?

- Men de mer politiske forholdene, som motsetninger mellom Paulus og Jesus, er det vel lov for en romanforfatter å spekulere i? Paulus faller jo helt gjennom når vi snakker om likeverd og slaver?

- Ja, det hadde tatt seg ut om vi skulle lagt noen begrensninger! Samtidig er det nok typisk for en moderne krimforfatter å bli litt historieløs, selv om Egeland er bedre enn mange - og jeg vil ikke snakke om Dan Brown. Det å kunne forstå historien innenfra - puste luften fra fortiden, kjenne på stemninger og tanker, se fortidens mennesker med egne øyne - er noe vi forsøker å legge vekt på i undervisningen.

Bent lener seg frem på stolen. Det er ikke behov for noe langt oppfølgingsspørsmål.

- Du tenker på debatten om Paulus?

- Det er vanskelig å la være. Det hadde vært interessant å se på flere i noenlunde datiden, Aristoteles, Platon, Cæsar, Josefus og andre filosofer og forfattere, for ikke å si tidligere babylonske og persiske eller senere arabiske og så videre. Hadde man så sammenlignet Paulus med disse, ville man hatt tre alternativer:

1: Paulus var verre enn et barn av sin tid
2: Paulus var et typisk barn av sin tid
3: Paulus var bedre enn et barn av sin tid

- Mange vil si at Paulus opplagt er av de verre?

- Da har man nok ikke lest så mye av datidens historikere eller filosofer, utbryter Bjørnø og vrir seg: Hm, ja, det har jo de færreste.

- Mange tror uten videre at alternativ 1 stemmer, men det som er enklest å forsvare er 3 - at Paulus var bedre enn sin tid. Selv om noen historikere står for 2, er det ikke vanskelig å finne dem som argumenterer for at Paulus innførte tanker som har gitt ringvirkninger frem til i dag - og fortsatt gjør det.



Bent fekter med hendene, dette er tydelig viktig: Ikke minst når det gjelder likeverd. Han brøt med antikkens menneskesyn og stilte alle likt - overfor Gud.

- Det var da voldsomt. Her er det da også klare negative sider?

- Ja, få historikere vil hevde et alternativ 4, at alt i Paulus er bokstavelig bra i alle tider. Men skal vi gå inn på dette seriøst blir det fort en debatt på et annet nivå enn en mer tabloid om hvorvidt Paulus er slem eller bare dum.

- Selv om mye av hva vi tenker i dag vil være farget av hvordan vi tolker at kvinner skal "tie i forsamlingen", for ikke å si avvisningen av homofili, må en historiker også vurdere Paulus ut fra datidens filosofi, spesielt den stoiske, klassisk naturrett og så videre. Og ikke minst ut fra underliggende strata om likeverd og kjærlighet.

- Graver man dypere enn krim, kommer ikke Paulus så dårlig ut, etter det jeg kan forstå.

- Det høres ut som om du jobber for Vatikanets sikkerhetsstjeneste?

- Ha ha, det kan jeg ikke røpe. Litt mer seriøst vet jeg lite om teologi. Der får du spørre ekspertene i nabohuset en grøft unna. Men historikere kommer etter det jeg hører ikke unna det revolusjonerende i at Paulus - i det minste religiøst sett - likestilte kvinner og menn, slaver og fri, jøder og grekere. Samt understrekte at alle trengte like mye frelse, enten man var keiser eller hattemaker.

- Det er heller ingen grunn til å underslå at det som ofte kalles for Kjærlighetens kapittel, 1. Korinterbrev 13, konkluderer med at størst blant disse er kjærligheten.  Slike forestillinger om det åndelige, om det grunnleggende virkelige, er det i lengden vanskelig å holde vekk fra det verdslige.

- Når Paulus til og med understreker at etikk er skrevet på alles hjerter, enten man er jøde eller hedning, foregriper han rettstenkning som ikke krever at lover må dikteres fra Gud eller kan velges av stater etter forgodtbefinnende.

- All lærdommen din driver deg fra forstanden, Bent!

- Jeg er ikke fra forstanden, ærede Dekodet, alt jeg sier er sant og vel gjennomtenkt. Husk at fortiden er et annet land. Vi lærer mer av å være gjester enn turister, sier Bjørnø og ser engasjert rundt seg, som om han håper det skjuler seg en tidsmaskin bak bokstabelen til høyre.

- Selv ser jeg på klokken og tenker dette sikkert holder til et oppslag på 600 ord. Jeg takker for meg. Teologiens domus løfter seg mot himmelen, mens arkeologene synker i bakken bak.

Synd og sånn

Teaterprest har nok lenge vært en atskillig bedre betegnelse enn rockeprest på Bjørn Eidsvåg, en av Norges 252 mektigste mennesker. Hans teft for dramaturgi er like usvikelig som hans empati og engasjement. Han har glimt i øyet, stort sett på de rette stedene. 

Eidsvåg bruker sjelden små bokstaver. Få overgår ham som trubadur, selv om refrenget kan bli noe monotont.  

Eller mer presist hans evige oppgjør med barndommens bedehus.

Evnen til å holde dommedag over trange og fordømmende miljøer er like formidabel som da disse miljøene var lettere formidable for et par generasjoner siden, i hvert fall i Sauda.  Og i det minste for barneøyne, når alt kretset om bedehuset eller frimenigheten, selv om det varierte hvor frie de var.

Det slås kort sagt inn mange slags åpne dører i Dagsavisens oppslag om Bjørn Eidsvåg. Teaterpresten. i forbindelse med hans Jesus-forestilling på Det norske teateret.

– Jeg gjør opp en slags status, hvilket forhold jeg har til Jesus, hvilket forhold jeg har til religion. Religion er liksom ikke det hippeste for tida, det er så mange dårlige assosiasjoner til religion – med god grunn, sier Eidsvåg. 

– Det er noe i religionen som virkelig kan ha en konstruktiv betydning i vår tid. Men da må en kvitte seg med en del tankestoff. En må kvitte seg med tull som handler om underkastelse, at noen står nærmere Gud enn andre. Alt sånn svada, alt som en nå vet: «Dette er tøys!» Det må bare vekk. Og så må vi løfte opp de tingene religionen på godt vis har forvalta opp igjennom årene, det som handler om humanitet, medkjensle og det som gir oss mot i vår tid. Mot til å leve, mot til å møte de utfordringene vi står. Det mener jeg religionen kan gjøre!

Tross kritisk distanse - eller kanskje på grunn av - forstår Eidsvåg at religionen, som om det skulle være mulig å summere noe så mangfoldig i bestemt form entall, også har positive sider.

I bedehusland vil nok mange nikke anerkjennende til at Eidsvåg støtter reformasjonstanken om at vi alle er like for Gud. Noen vil sikkert også glede seg over at han kan leses som et oppgjør med "underkastelsens religion". Selv om det sikkert ikke er ment slik, eller i hvert fall ikke bare slik.

Uansett risikerer nok enkelte pensjonister å få bedehuskaffen i halsen når han også tar et oppgjør med kristen tro og ikke bare bestemte miljøer.

– Men du tror rett og slett ikke lenger på arvesynd, eller «synd» generelt? 

– Ikke «synd» som en skavank som stenger oss ute fra Gud, eller det svære begrepet «synd». Men at vi mennesker gjør vondt, handler galt, at vi er ordentlig slemme – dette vet vi jo, at det fins faenskap.

Dagsavisen holder seg ikke for gode til å preke peke litt tilbake.

Til å være en som avviser synd som begrep, er det påfallende hvor ofte Bjørn Eidsvåg tilsynelatende har framstått som en slags angrende synder i ulike intervjuer i årenes løp.

Noen vil nok også se det som litt påfallende hvor mye retoriske klisjeer en såpass ruvende poet henter frem i oppgjøret med barndommen. 

Det gudsbildet, de bildene vi har av godt og vondt og himmel og helvete, de blei laga i ei tid da folk trodde jorda var flat. Solformørkelse var et fenomen ingen skjønte noe av, sykdom var et resultat av synd og demoner. Nå tror vi ikke på det verdensbildet lenger. Da trenger vi heller ikke det gudsbildet.

Tar man altså feil i noe vitenskapelig, kan man ikke formidle andre sannheter. Visste ikke den antikke matematikeren Euklid at solen går i bane om jorden, er ikke to pluss to fire. Hevder Eidsvåg at kirkefedrene trodde  jorden var flat eller at ingen skjønte noe av solformørkelser to hundre år etter Antikythera-mekanismen, er det altså ingen grunn til å høre på ham. 

Like lite som når en teolog hevder at dette var en tid der alle visste at sykdom skyldtes synd, ikke minst når nettopp hovedpersonen i Eidsvågs nye teaterstykke tar tydelig avstand fra dette. Som når han i fortellingen om den blindfødte i Johannes 9,3 understreker at verken "han eller eller hans foreldre har syndet".

At retorikken svikter er nok likevel ikke tilstrekkelig til at en med Eidsvågs bakgrunn vil endre sine tanker om synd, eller i det minste våge å henge begrepet på "at vi er ordentlig slemme".

Til gjengjeld er det interessant å observere at mens en teolog oppfatter syndsbegrepet som undertrykkende, trekker ateisten Bjørn Stærk i et Vårt Land-intervju "fram synd som ein av dei beste ideane religionen har bidrege med".

Noe han begrunner mer inngående i et oppslag i Dagens Perspektiv om nettopp Eidsvågs teaterstykke.

– Hva synes du er viktig å si om Jesus, som Eidsvåg ikke tok med?

– At syndsbegrepet ikke er dødt og heller ikke bør forkastes. Vi tenker som post-lutheranere. Det er en del av kulturen vår. Vi snakker ikke om synd lenger, men det ligger til grunn for hvordan vi tenker om rett og galt. Ideen om at vi alle er syndere er en av de viktigste ideene i kristendommen. Det virkelige ondskapens problem i kristendommen er ikke hvorfor Gud ikke gjør noe med all lidelsen i verden, men hvorfor du ikke gjør det. Det er det alle de radikale befalingene til Jesus handler om: «Du må leve radikalt annerledes enn du gjør.» Det gjelder ikke bare for radikale prester i Latin-Amerika. Det gjelder oss alle, i vårt personlige liv. 

– Vi kaller det kanskje ikke synd lenger, men vi ser verden på samme måte: at lidelse kommer fra det vi gjør og ikke gjør. At det har med deg og meg å gjøre. Det er et gap mellom hva du gjør og hva du burde gjøre, og at dette gapet er din skyld. Vi som kommer fra en kristen, jødisk eller muslimsk tradisjon har en tendens til å tro at alle mennesker på jorda tenker sånn, det gjør de ikke.

Denne evnen til å stille seg utenfor sin egen bakgrunn, å se den utenfra, er Stærks styrke. Der Bjørn Eidsvåg har for liten avstand til egne opplevelser, tar den andre Bjørn nødvendige steg til siden.

Muligens inspirert av Chesterton som altså er nevnt i Stærks nye bok, om Jesus. 

For Chesterton var tanken om arvesynden frigjørende. Den innebærer at vi er i samme båt.  Den er vår skjebne og vårt ansvar, uansett årsak. Ingen slipper unna. 

Vi kan spille friske, men vakler på vei mot limosinen. Alle er født på like fot.

Ingen er priviligerte som perfekte, aller minst de priviligerte. 

Som Chesterton uttrykte det i Orthodoxy, 

If we wish to pull down the prosperous oppressor we cannot do it with the new doctrine of human perfectibility; we can do it with the old doctrine of Original Sin. 

Mens hans disippel C.S. Lewis forklarte at "I am a democrat because I believe in the Fall of Man".

Nå krever ikke dette at vi må tro på et biologisk syndefall i fortiden. Det holder at vi observerer mennesker i nåtiden. Omtrent slik Paulus gjorde.

Trasig kristendom

En av de mer slitsomme USA-importene er troen på at nasjoner står under Guds dom.

Dermed vil enkelte tolke enhver katastrofe eller dødsulykke eller udåd som rammer USA, enten det er orkan eller skolemassakre, som Guds dom over nasjonen.

Nå er det mange grunner til å tie dette i hjel. Det er ikke representativt. Ingen norske prester jeg er kjent med er i nærheten av å mene noe sånn. Verken Teologisk fakultet, Menighetsfaktultetet eller andre norske læresteder har dette på pensum.

I stedet henger det sammen med den ikke helt opplagt selvfornektende oppfatningen i deler av USA, av at det er et guddommelig utvalgt land.

Og hva er da mer naturlig for nordmenn enn å tenke at det samme gjelder Norge, slik Vårt Land presenterte i gårsdagens oppslag om at Gud tillot 22. juli-massakren.

Bokens hovedbudskap er at Gud tillot 22. juli-terroren. Norge generelt og AUF spesielt ble rammet på grunn av sin anti-israelske politikk. 

Den «spontante inkompetansen» som oppsto i forbindelse med 22. juli-terroren minner Hoff om «flere tilfeller i Bibelen, der Israels fiender ble slått av en overnaturlig form for forvirring.» «Jeg er oppriktig bekymret for at Norge kan komme til å stå ovenfor flere slike tragedier, dersom vi ikke tar tak i de virkelige underliggende forholdene,» skriver Hoff i de innledende kapitlene.

Mens det nok vel så mye virker som han er bekymret for ikke å få nok oppmerksomhet i media.

På mange måter handler dette om en tradisjon der man dels bruker katastrofer som anledning til å si noe om samfunnets umoral og dels som en måte å styrke troverdigheten av kristen tro.

Vi finner dette hos maktesløse katolske prester i 1755, etter det fryktelige jordskjelvet i Lisboa som ble så mye diskutert i opplysningstiden. Vi finner det hos noe mer mektige TV-predikanter 250 år senere, da stormen Katrina raserte store deler av New Orleans.

Brenner man for en sak, er det ikke lett å holde seg for munnen når noe dramatisk skjer. Spesielt ikke når alt så opplagt går opp, siden Saken stemmer.

Flere enn konspirasjonsteoretikere utnytter tragiske hendelser grovt.

Sammenligner man Bibelen med avisoverskriftene, ser man jo at Bibelen stemmer. Siden den noen steder sier at Gud sprer forvirring, er forvirring et tydelig tegn på Gud.

Noe som nok heller er et tegn på at logikken er noen smuler forvirret.

Men det er ikke bare logikken som svikter, men assosiasjonene. Minner noe om noe, er det noe. Ligner trestubben på et menneske, er det Truls, siden han er et menneske.

Det handler mindre om å tolke tekster enn å lese ting inn i dem. Det beviser mer at det finnes kreative mennesker enn en skapende Gud. Enten man nå måtte se det førstnevnte som bevis for det sistnevnte eller kreativt nok ikke.

Og så handler det merkelig nok om apologetikk. Vi ser et slags hjelpeløst trosforsvar.

På mange måter er dette svært så velment. Man ønsker å vise at kristendommen er relevant og troverdig.

Mens man i realiteten ender med å vise at den er håpløs umenneskelig og lite troverdig .

Det er ikke sikkert det er tilfeldig at de som har jobbet seriøst med gudsargumenter velger andre vinkeler. Eller at de som velger denne vinkelen ikke har jobbet seriøst med gudsargumenter.

I stedet handler det om å vise hvor velsignet det er at vi er beskyttet av Gud. Og å advare mot å miste denne velsignelsen.

Boken gir enormt verdifull info som de fleste i vårt land ikke kjenner til, og er grundig dokumentert. En uunnværlig bok for alle som ønsker at Norge skal være velsignet av Gud!» 

Dette er fylkesleder Vest-Agder for Partiet De Kristne, Jan Ernst Gabrielsen, sin anbefaling av boken 22. juli-profetien, skrevet av Jeremy Hoff. Anbefalingen blir brukt i reklamen for boken påforfatterens hjemmeside.

Ikke uventet nøler ikke Dagen-redaktøren Vebjørn Selbekk med et sterkt og klart oppgjør med 22.juli-ekstremismen.

«22. juli-profetien» heter en ny bok som i disse dager markedsføres tungt i enkelte kristne miljøer, ikke minst på TV Visjon Norge. 

Kanalen selger boken i sine sendinger og TV-sjefen selv, Jan Hanvold er en av de som sterkt anbefaler boken. Det gjør også tidligere stortingsrepresentant for KrF, Anita Apeltun Sæle sammen med norske pastorer som Terje Liverød og Jan Ernst Gabrielsen. 

Etter vår mening er imidlertid «22. juli-profetien» en bok man snarere bør advare mot enn anbefale.

Det hevdes til og med at fofatteren Jeremy Hoff fikk innholdet som profetisk tale før massemordene.

Uten snev av dokumentasjon må vi bare på stole på Hoff og hans hoff.

Som Selbekk viser, blir det blir ikke bedre når forfatteren prøver å argumentere.

Forfatteren er videre tydelig opptatt av tallmagi. Spesielt knyttet til tallene tre og syv. Og fremfor alt 77. Hoff skriver at dette tallet forekommer tre ganger i Bibelen og er i alle tilfellene tett knyttet opp til temaet «hevn». Derfor er det et guddommelig tegn at Breivik uhindret skal ha fått streife om på Utøya i 77 minutter og at terrorangrepene 22. juli kostet 77 menneskeliv.

Argumentasjonen er tragisk av mange grunner.

Den legger stein til byrden for etterlatte. Ikke er den kjærlig, ikke er den logisk, ikke er den rett.

Skulle ikke det holde som innvending, bør i hvert fall Hoff og hans støttespillere notere seg at den driver folk vekk fra kristen tro med indignasjon og forakt.

Det hjelper ikke saken at slike tallanalyser følger GIGO-prinsippet, altså Garbage In,  Garbage Out.

Man bygger ikke på steingrunn ved å knytte argumentasjon til antall minutter innenfor et 60-tallsystem som kunne vært helt annerledes, f.eks. 50 minutter per time. Mener man å se noe guddommelig i en vilkårlig konvensjon, til og med hentet fra Babylon, er det ikke sikkert det er et tegn på gode tolkningsevner.

Det blir ikke bedre av at Utøya-massakren ikke foregikk i 77 minutter. Det eneste som kan knyttes til dette er tiden fra bilbomben til Kripos fikk ut riksalarm til alle politidistrikter, uten at det er lett å se andre tegn i dette enn uforsvarlighet.

Den sykelige logikken fortsetter når man overfører Det gamle testamentets fortellinger om Israel som Guds utvalgte folk, der velsignelser og forbannelser er avhengig av oppførsel, til Norge.

Det er vanskelig å finne en mer nærsynt og nasjonalsjåvinistisk tulleteologi.

Gjør folk eller ledere noe galt, går det oss ille. Svartedauden var straffen for at vi var noe så ille som katolske. Utøya for at vi støttet Palestinerne mer enn Israel.

Det er ikke vanskelig å finne noe å skylde noe på. Bare fantasien setter grenser.

For i et spekter av hendelser er det lett å lage seg mønstere og dømme andre. Sultårene under napoleonskrigene der tusener døde skyldes Christian Vs lover eller Struensees utroskap. Spanskesyken skyldes unionsoppløsningen. Den engelske feilbombingen av en trikk i Oslo under krigen med titalls døde skyldes Kong Haakons syndige tanker.

Mens det i realiteten er smålig og historieløst å se alle slags katastrofer og kriger som straffen for synd, selv om en del av de sistnevnte i høyeste grad er statslederes ansvar.

Det blir ikke bedre av at Norge ikke er noen metafysisk eller fast størrelse. Norge i 2015 er noe annet enn Norge i 1904 er noe annet enn i 1813 er noe annet enn i 1396 er noe annet enn i 871. Enten vi snakker statsformer, allianser, innbyggere, areal, religion eller bastante bokutgivelser.

Snakker vi om "Det norske folk" eller "Den norske nasjon" er dette enda mer ustabilt enn "Norge".

Hvilket folk er Island og fra når? Hva med Jemtland og Härjedalen? Samer?

Mener vi med eller uten innvandrere? Selv er jeg fra en svensk slekt tidlig på 1800-tallet. Når ble vi norske og dermed utsatt for Guds dom over "den norske" fremfor "den svenske" nasjon? Så er jeg enda mer fra norske slekter. Er det naziprinsippet som gjelder, med kvartsvenske osv.?

Kan jeg flytte til Sverige eller Danmark eller Færøyene for å unngå Guds dom over Norge? Kan mine barn gjøre det?

Men så er det en side ved dette som sjelden nevnes av de som står for denne teologien, men som likevel er overtydelig. For Norge er blitt svært mye bedre de seneste hundre år. Levealderen er økt dramatisk og økonomien er bedre enn noen gang.

Hvis Gud løpende velsigner eller advarer nasjoner ut fra tro og gjerninger, er det tydelig at han er ganske så fornøyd med avkristning.

Opplysningstid for opplysningstiden

Flere enn Bård Vegar Solhjell slik Dekodet nevnte i går har fått for seg at opplysnings­tradisjonen "erstattet religion med vitenskap som fundamentet for hva vi tror på".

Et usagn like riktig som at den erstattet ideologier med vitenskap som fundament for politikken. 

Eller travhester med telegrammer.

Altså dels feil, dels forvirret, helt ideologisk og uten støtte fra noen vitenskap. Kort sagt et ikke helt uvanlig fundament for moderne meninger.

Dermed var det ikke annet å vente enn ramsalt kritikk fra vanlige mistenkte som den til tider kontrære journalisten Håvard Nyhus. Og har man svelget dette med snøre, krok og søkke, går man kontant ut mot Nyhus, som Inger Merete Hobbelstad i Dagbladet 17. august.

Hun har helt rett når hun forteller at opplysingstiden og endringene den førte med seg er et  tema som synes å få ny relevans annenhver måned.

Det er en overdrivelse  si at hun har like mye rett i resten av artikkelen.

Men Hobbelstad tilhører en ikke helt taus majoritet som opplever det som en selvfølgelig sannhet at religion står i veien for fremskritt og gode verdier. Enten lever vi i et fritt samfunn der sekulære verdier får styre, eller så lever vi i ufrie samfunn der vi påtvinges religiøse verdier.

Dagens lyse og liberale samfunn er kun blitt mulig etter en lang kamp mot religion. 

Men uansett hvor ofte dette sies, er det altså basert på myter. 

Ikke bare fordi det er selverklærte seierherrers fremstilling av historien. Heller ikke fordi sekulære verdier er dårlige eller alt man kan sette en religiøs merkelapp på er bra.

Grunnen er ikke verre enn at vitenskap ikke kan brukes som fundament for en gang vitenskap, langt mindre for politikk. Selvsagt kan og må politiske og livssynsmessige valg relatere seg til kunnskap, og der er vitenskap (som økonomi og medisin) svært viktige verktøy.

Men at det er mulig å vite hva som skjer med statsobligasjoner når vi hever rentene, betyr ikke at økonomifaget kan fortelle oss at vi bør heve rentene.

Saken blir ikke mer opplysende av at det Solhjell og Hobbelstad kaller opplysningstradisjonen er et selektivt utvalg av tanker og tradisjoner. 

Hvis det er noe som kjennetegner 17-1800-tallet, er det vel så mye fremveksten av hemmelige ordener som frimurere, nostalgi etter en mytisk fortid med en ren og rank religion og retoriske grep som at vi tross alt lever i 1775 eller hvilket år det nå er blitt. 

Så er det bare å slippe opp i gryten noen doser løssluppen hedonisme og tro på at det gjelder å spre vestens verdier til resten av verden. 

Og røre rundt med tanken om at skal man fremme noe, som f.eks. en kulturradikal ideologi, må man bedyre at det har full støtte fra vitenskap. 

Uten at det er så nøye med å fortelle hva i hviken vitenskap på hvilken måte eller hvordan.

Teosofi og rasisme er like mye barn av opplysningstiden som parlamentarisme og relativitetsteorien.

Fra Jinaradasas The First Prinsiples of Theosophy

Det betyr ikke at vi skal avvise "opplysningstradisjonen" med at den er uklar. I stedet betyr det at vi må være nøye med å si at vi spesifikt mener forhold som rasjonalitet og vitenskap, likeverd og medbestemmelse.

Altså tanker som ikke i seg selv er fundert på vitenskap eller sekulære verdier, men som er premisser for vitenskap og politikk. Når noen velger å fokusere på disse, er det basert på det livssynet og den ideologien man har mest sympati med.

Som vi skal se på mandag, har forbausende mange av disse verdiene religiøse røtter som det er greit ikke å skjære helt over.

Det kan tenkes lettere ting enn å begrunne dem rent sekulært.

Dårlige nyheter for ateister

Det er ikke bare diskusjoner om veier på Vestlandet som kjennetegnes av tunnelsyn. Man trenger  ikke være synsk for å spå effekten av oppdagelsen av enda en jordlignende planet.

For dette vil føre til et yrende liv av påstander om enorme problemer for religionene. 

Det er opplagt en krise for gudstro om vi møter utenomjordiske. En så sjokkerende erkjennelse som at vi ikke er alene i verdensrommet, vil ta pusten av teologene. 

Siden bare tanken kan få det til å svimle, tenker man ikke slike tanker. Og man blogger selvsagt ikke om dem, verken her (2011) eller her (2012) eller her (2013), eller skriver om det i bøker som denne. 

I hvert fall er det ingen som leser eller lærer av slik. Bortsett fra de vanlige mistenkte,

Dermed overrasker det ikke at Jeff Schweitzer, tidligere rådgiver for Det hvite hus, 23.7.2015 på vitenskapsbloggen til Huffingtonpost, skyter ut påstanden om Bad News for God. 

Hvilken bakgrunn har så Schweitzer? Teolog? Astronom? Filosof? Historiker?

Nei, marinbiolog. Altså ikke yrkesgruppen med den mest opplagte kompetansen på teologi eller liv i rommet. 

Selv om store havdyp i Stillehavet eller under iskalotten på Nordpolen kan ligne på fremmede planeter, er de ikke stedet for dype og avkjølte debatter.

Men Schweitzer nøler ikke med å fyre av en totrinnsrakett. Han er ikke i tvil om at "religion" (les kristendom) kan avfeies om det er liv på andre planeter. Men så er det altså slik at religion er ganske så snikete. Man endrer syn etter forholdene. 

Det er ikke tilfeldig at det står værhaner på så mange kirketårn. 

Dermed vil disse religiøse gjøre gode miner til slett spill når liv på andre planeter oppdages. De vil være frekke nok til å late som om det ikke strider med deres tro. 

Let us be clear that the Bible is unambiguous about creation: the earth is the center of the universe, only humans were made in the image of god, and all life was created in six days. All life in all the heavens. In six days. So when we discover that life exists or existed elsewhere in our solar system or on a planet orbiting another star in the Milky Way, or in a planetary system in another galaxy, we will see a huge effort to square that circle with amazing twists of logic and contorted justifications. But do not buy the inevitable historical edits: life on another planet is completely incompatible with religious tradition. Any other conclusion is nothing but ex-post facto rationalization to preserve the myth. 

Schweitzer ønsker å utløse luftvernsirenene før teologene lurer oss igjen. For Bibelen er utvetydig, noe som bekreftes av dommen mot Galilei, før man drev med moderne tolkningsjuks. 

Men selv om kristne hittil har ment at jorden er universets senter og bare menneskene er skapt i Guds bilde, trenger ikke Schweitzer spekulere mye på 

what would happen should we ever find evidence of life beyond earth even if you think such discovery unlikely. I would like here to preempt what will certainly be a re-write of history on the part of the world's major religions. I predict with great confidence that all will come out and say such a discovery is completely consistent with religious teachings. My goal here is to declare this as nonsense before it happens. 

Må vi så skynde oss å endre teologi, for ikke å bli tatt på sengen om vi støter på utenomjordiske?   

Slett ikke, vi bør skynde oss å lese gammel teologi.

For dette handler ikke om hva noen kan komme til å si for å vri seg unna et sjokk i fremtiden. Det handler om hva som er blitt sagt i fortiden. 

Og ikke bare for ett eller fem år siden. 

Diskusjonen om liv på andre planeter oppstod heller ikke på 1900-tallet. Vi ser den hos teologer og naturfilosofer allerede i middelalderen, siden det som kjent var en rasjonell og logisk tid.

Bakgrunnen var en diskusjon i kjølvannet av at nye skrifter av Aristoteles var kommet til universitetene i Europa. Siden hans lærdom og logikk var massiv, og man tenkte at Gud var minst like rasjonell, lot mange seg rive med.   

Og da kunne vel ikke Gud gjøre noe som Aristoteles mente var umulig? 

Kirken var uenig. For å understreke at Gud ikke var underlagt filosofer, ble det på pavens oppfordring i 1277 ved universitetet i Paris (der den store debatten foregikk) laget en liste over punkter som var fordømte, fordi de begrenset Guds allmakt.

Blant disse var påstanden om at Gud ikke kunne lage mange verdener.

Kirkens bekymring var altså ikke at noen ville oppdage liv på andre planeter. Tvert imot regnet man det som kjettersk å hevde at det ikke kunne eksistere andre verdener.

Dette la grunnlaget for en lang diskusjon om livet på andre planeter - og hva slags forhold disse vesnene hadde til Gud, enten de lignet mest på engler eller esler. Fransiskaneren William Vorilong (1390-1463) var opptatt av om Jesus trengte å frelse mennesker på andre planeter. Konklusjonen var enkel og logisk: Det var unødvendig siden de ikke stammet fra Adam.

Tilsvarende tanker ble uttrykt gjennom århundrene, både før og etter at man innså at jorden ikke var i sentrum av universet. Hva Bibelen sa om liv på jorden, hadde ingen betydning for spørsmålet om utenomjordiske. Kepler skapte ingen sensasjon da han i 1610 mente det var liv på månen, Saturn og Jupiter. 

 

Det gjorde heller ingen andre i århundrene etter.

Hvor vanlig og viktig man oppfattet denne type spørsmål fremfår av en svært populær serie foredrag om dette i 1815. 

Den skotske matematikeren, kjemikeren og presten Thomas Chalmers (1780-1847) trakk fulle hus. Han samlet foredragene i en bok som ble en bestselger i mange tiår. 

Allerede første året gikk det unna ni opplag på tilsammen 20 000 eksemplarer. 

Og Chalmers var ingen hvem som helst. I 1828 ble han teologiprofessor, femten år senere stod han i spissen for å opprette den evangeliske frikirken i Skottland. 

Hans fattigomsorg ble et forbilde i generasjoner, ikke minst fordi han gikk inn for at fattige måtte settes i stand til å hjelpe seg selv. 

Han var ikke mindre fremsynt når han overførte Adam Amiths tanker om et marked styrt av tilbud og etterspørsel til også religion. 

Chalmers verker synliggjør en stor bredde i interesser og temaer - boken vi snakker om her er Vol. 7 Discourses on the Christian Revelation, viewed in Connexion with Modern Astronomy.

Han prøver ikke å skjule i forordet hvor oppgitt han var over overfladiske vantro som hevdet at de kristne mener Gud skapte verden kun for jorda og menneskenes skyld. 

I det andre foredraget forklarer han at 

In the astronomical objection which Infidelity has proposed against the truth of the Christian revelation, there is first an assertion, and then an argument. The assertion is, that Christianity is set up for the exclusive benefit of our minute and solitary world. The argument is, that God would not lavish such a quantity of attention on so insignificant a field. 

Chalmers avviste både påstanden og argumentet.

How do infidels know that Christianity is set up for the single benefit of this earth and its inhabitants? How are they able to tell us, that if you go to other planets, the person and the religion of Jesus are there unknown to them?

We challenge them to the proof of this announcement. We see in this objection the same rash and gratuitous procedure, which was so apparent in the two cases that we have already advanced for the purpose of illustration. We see in it the same glaring transgression on the spirit and the maxims of that very philosophy which they profess to idolize.

They have made their argument against us, out of an assertion which has positively no ascertained fact to rest upon, an assertion which they have no means whatever of verifying, an assertion, the truth or the falsehood of which can only be gathered out of some supernatural message, for it lies completely beyond the range of human observation.

Som vi ser, har ikke all ateistisk retorikk gått fremover på tohundre år. 

Til gjengjeld er det fint å kunne markere 200-årsjubileet for Chalmers foredrag med Schweitzers høylydte og mye delte bekreftelse av overfladiske vantro.

Hvilket bør være dårlige nyheter for ærlige ateister.

Ringenes Herre og annen hverdagskost

Det finnes verre oppgaver enn å lete etter områder der kristne fremstår mer enn lettere klønete. Den blir ekstra lett når temaet er populærkultur. Omtrent det eneste som er felles for bekymringsmeldinger og svartstemplinger er at de bommer så det synger, og dessverre ikke bare bakom skogene.

At Kirken er havnet på sidelinjen i kulturdebatten, har selvsagt ikke bare én årsak. Likevel er det ingen grunn til å undervurdere effekten av heller pinlige utsagn om rock eller TV-serier, tegneserier og teaterstykker, filmer og bøker.

Det undergraver troverdigheten å si at tegneserier handler om udødelighet og at det mest typiske er Donald. Respekten øker ikke når man avviser Harry Potter med at bøkene er en katalysator inn i den okkulte verden.

Det bør være unødvendig å si noe om langt hår, baklengsbudskap i rock eller Life of Brian.

Dessverre antyder Vårt Lands oppslag Blander 
nattverd 
og alvebrød et tilsvarende syndrom.

Noe kan skyldes formatet. Doktorgradsavhandlinger har ofte mer dybde enn avisartikler. Og kommentarer til dem havner fort i ormhull og feil galakse.

– Det gjennomsyrer trosopplæringsopplegget å være synkretistisk (sammenblandende, red.anm.) Det er etter mitt syn en av styrkene også, sier doktorgradsstipendiat Elisabeth Tveito Johnsen.
– Jeg følger henne litt på vei, men er engstelig for at vi kan gå for langt og at barna blir fanget i en fantasiverden, sier trosopplæringsreformen far, Nils-Tore Andersen.

Men så var det dette skumle dyret som heter Fantasy.

– Kirkens budskap blir en del av barnas fantasiverden og den kristne læren blir en hvilken som helst annen fantasifortelling.

Hvis Nils-Tore Andersen, tidligere kirkerådsleder, mener at Ringenes Herre er en "hvilken som helst fantasifortelling" avsløres noen dragelengder mangel på kunnskap om sjangeren.

For dette er ingen tilfeldig forbipasserende bok. Det var Ringenes Herre som skapte moderne fantasy. Det er den fortellingen annen fantasy måles mot.

Og den er laget av en mer enn vanlig reflektert kristen forfatter.

Noe som gjør det enda mer interessant når hovedbekymringen i oppslaget slik overskriften antyder er en Tolkien-gudstjeneste.

Deltakerne får en ring i våpenhuset, det spilles Ringenes Herre-musikk og vises filmklipp mens presten kommenterer. Til sist går man frem for å kaste ringen i Dommedagsberget satt opp innenfor alterringen

– Det var et grått fjell med rødt lys. Der skulle ringene legges ned og umiddelbart etterpå gikk vi til nattverd. Den ble introdusert med at «som i Ringenes Herre da alvene 
lagde brød, så skal vi i dag feire nattverd».
Ungdommene kom fram og mottok oblat og vin av den samme pres
ten som de hadde levert ringene til.
– Synkretismen er at objektene ungdom lever med i hverdagen blandes inn i den sentrale, religiøse praksisen.

Og hva er så dette hverdagslige?

– Hverdagspraksisene var de kontroversielle stridsspørsmålene da. Når hverdagen kommer inn i kirkerommet med taco og Gandalf, og blander seg inn i teologien, så kan det oppleves som kontroversielt, sier Johnsen.

Utfordringen her er mer enn å tro at Tolkiens verden er en del av ungdommens hverdag. Det overrasker hvis noen tror ungdommer flest går rundt med magiske ringer. Jeg kjenner ikke mange i noen aldersgruppe som ser Ringenes Herre til tacos hver fredag.

Alvebrød er ikke hverdagskost.

Da er det en større utfordring at verken journalist eller de som intervjues synes kjent med bakteppet for Ringenes Herre. Få verker er mer gjennomsyret av kristen tro, symbolikk og typologier. 

Selv om de ikke er analogier, respresenterer Frodo, Aragorn og Gandalf ulike aspekter av Kristus. Gollum trekker tankene i retning av Judas. Galadriel har en posisjon som minner om Maria.

Og alvebrød - Lembas - som Frodo og Sam får med seg på veien mot Mordor er på én gang stridsrasjon og åndelig føde. Den styrker kroppen og sjelen. Den er gitt dem av Galadriel som representerer det opphøyde, det hellige, den som formidler det åndelige lys i mørket.

Det er ikke slik at en norsk prest nærmest etter innfallsmetoden har latt seg inspirere av Tolkiens alvebrød til å popularisere nattverden. Det var Tolkien som lot seg inspirere av nattverden til å skrive om alvebrød.

Skal vi først snakke om synkretisme, er det Tolkien som er ansvarlig. Det var han som flyttet nattverdsbrødet inn i hverdagen. Eller i det minste inn i den fantasyfortellingen som har vært mest tilstede i hverdagen hos flest - uten dermed å være hverdagslig.

At det også er en bok som egner seg mer enn de fleste i kirkerommet, er ingen tilfeldighet.

Selv om den ikke inneholder mange klønete formuleringer.

Sensasjon: Svarte katter på Facebook

Metaforer kommer i mange farger og fasonger. Til høyre er en av dem som for tiden går æresrunder på facebook.

Nå kan man kommentere slike bilder på mange måter. F.eks som Andee Harston her 19. april med at 

Philosophy is pondering why you are in a dark room in the first place and why you are searching for a black cat. Then examining why the black cat is there too....if you ever find it, which you never will, but you will always make a mental loop back to the beginning and keep asking why... 

Metaphysics: Metaphysics is wondering if the cat exists in the dark room and wondering if it has fur, and is indeed, black. Then the room is lit, and there is nophysical cat, but there is the essences, of said cat still lingering in the room.

Not touching religion...

Science is standing outside the black room, hearing meows, seeing scattered kitty litter and seeing bits of cat food, them developing a theory that maybe a cat exists in the room.

Sometimes the cat escapes the room proving your theory true, and others, you are eventually handed the key to the room, open the door and find a digital recording playing cat meows.  

Eller man kunne kommentert med å sende rundt bildet til høyre.

Tro som søker å forstå

En annen bok som det kan risikeres at leses i denne uka er Faith Seeking Understanding: Essays in Memory of Paul Brand and Ralph Winter, redigert av David Marshall.

Grunnen er ikke bare at Marshall er en innovativ og inspirerende fyr med noe annerledes innfallsvinkler, som ikke minst denne og forsåvidt denne og la oss ikke helt glemme denne på rullebladet.

I tillegg snakker vi her om en serie artikler om alt fra Anselm og fjellklatring,  Bibelen og  lidelsens problem til historie og kristen filosofi, samt intervjuer med ikke helt tanketomme typer som Alvin Plantinga, Don Richardson og Rodney Stark.

Det hele til minne om to heller ikke helt tanketomme eller handlingslammede misjonærer, Paul Brand og Ralph D. Winter. Dels ved banebrytende behandling av spedalske, dels ved banebrytende eller i det minste sterkt tankevekkende forkynnelse.

De som er opptatt av sånn kan også få mer enn tilfeldige assosiasjoner til noe av bakteppet for Stephen R. Donaldson og serien om Thomas Covenant.

Hvis boken som vi mistenker er noenlunde god, kan det være den vil bli omtalt grundigere ved en senere anledning. Uten å love for mye.

Uansett altså etter at jeg er tilbake fra ferien.

Hvor kommer det onde fra?

Siden jeg lovet å svare på dette tar vi veien om et spørsmål i en kommentar på Verdidebatt i mai. Som så ofte når temaet er Guds eksistens eller tro og vitenskap kommer det inn også teologiske spørsmål som av ulike årsaker er viktige for den som spør.

Denne gang handlet det om det som ofte kalles for syndefallet, selv om det kom litt inn fra det blå i debatten og altså var noe på siden av temaet (skrivefeil i kommentaren er rettet): 

Vi er enig om at et konkret gudebilde må danne grunnlaget for en diskusjon, ellers blir den meningsløs.

Vi ser også ut til å være enig om at dette gudebilde er det tradisjonelle bibelske.

Uten at det blir karakterisert som skyting fra en skyttergrav, må jeg gå rett løs på dette syndefallet. Og jeg må få lov til å være ærlig: Jeg får ikke noe der til å henge på greip. Men la oss ta en ting om gangen. Hvor fikk denne engelen sin mentale drivkraft til maktbegjær, og andre onde lyster fra? Hvis det ikke var noe der fra før som dere kaller "ondskap", så måtte det jo skapes. Skapte denne engelen det selv? Med grunnlag i hva, og med slike skaperegenskaper fra hvor? Jeg føler meg brennsikker på Bjørn Are at du forstår berettigelsen av spørsmålene. Det er her utfordringen ligger.

Dette er et ganske vanlig spørsmål som er behandlet mange steder, som hos C.S. Lewis i Problem of Pain. Det varierer hva kirkesamfunn tenker om saken og hvor bokstavelig man tar dette med Satan ("denne engelen") og Satans fall, som altså uansett er noe annet enn Adams fall (som også kan forstås på ulike måter) og ikke står direkte omtalt i Bibelen, selv om mange har tolket Jesaja 14,12-18 til å handle om det som er omtalt Lukas 10,12. 

Nå skal jeg ikke problematisere tolkningen her, men heller svare på spørsmålet ut fra dens indre logikk - altså vurdere hvorvidt den vanlige tolkningen henger på greip.

Er dette et argument mot et konkret kristent og bibelsk gudsbilde? Gjør denne forståelsen kristen tro selvmotsigende eller inkoherent eller noe slik?

Hvor kommer det onde fra? Er det skapt av Gud?

Slik Lewis og andre ser denne saken - og de bestreber seg på å gjøre det rasjonelt - handler det om det grunnleggende potensialet som oppstår med ekte fri vilje og det å ha et selv. Er jeg et jeg som kan velge, er det mulig å velge å sette meg selv først eller høyest og altså velge å bestemme selv.

Dette handler ikke nødvendigvis om noe "maktbegjær" over andre, men rett og slett om at "jeg-vil-være-min-egen-sjef", altså mindre et ønske om å gjøre vondt eller å få makt enn en mulighet å være ulydig mot det Skaperen ønsker.

Og har noen muligheten og fri vilje, er det altså normalt ikke noe som direkte kan hindre dette.
 
Når dette valget, eller en serie slike valg er tatt og man har satt seg selv først, er "det onde" skapt - og da forstått som noe som er i strid med Guds vilje og/eller som fravær eller korrumpering av noe godt.

En serie slike valg kan forsterke hverandre og bli en mentalitet ("onde lyster") som  kan være en drivkraft, uten at det er Gud som skaper den. Gud kan være kausalt ansvarlig (skape betingelsene som gjør noe mulig), uten å være moralsk ansvarlig (være den som tar valgene).

Det onde  er altså ikke skapt av Gud.

Det er kort sagt mulig å forstå problemstillingen rundt syndefallet på ulike måter, men så langt jeg kan se kan spørsmålene som ble stilt i kommentaren besvares på måter som gjør at denne tolkningen henger på greip .

Theofilosofisk

Sammen med Humanist dalte altså også seneste nummer av Theofilos ned fra oven og traff postkassen med en treffsikkerhet som utrente øyne kan finne forbausende. I årene fremover vil det garantert danne seg mange teorier om hvordan det kom seg gjennom lokket.
(Les videre her)

Kampen om korstogene

Siden det går en artikkelserie i aviser som Aftenposten om islams historie (muligens tilskyndet av utstillingen på Teknisk Museum), er det ikke uventet at noe av dette blir i overkant ensidig og målbærer det som ofte litt nedlatende kalles for politisk korrekte synspunkter.

Eller altså beskriver historien på en måte som får muslimske kulturer til å fremstå som langt mer tolerante og vitenskapsvennlige enn de var, for ikke å si enn det man fremstiller kristne som.

Når så noe av dette berører korstogene og den teknologiske utviklingen i islam, er det på sin plass å oppgi noen linker og hjertesukk.

Jan Arild Snoen har flere interessante og informerte oppgjør i Minerva mot for ensidige fremstillinger av korstogene (Korstogenes gjenfødelse) og av påstander om islam som en vitenskapsstøttende kultur (Tusens års stagnasjon).

Det mangler ikke avsnitt i den første som gjør at dette ikke vil gå helt upåaktet hen i denne verdens Dagsnytt 18-programmer, som dette.

Som Thomas F. Madden skriver i sin The New Concise History of the Crusades (2006) spilte korstogene helt marginal rolle i arabernes bevissthet inntil på midten av det 19. århundret, da det arabiske ordet for korstog først dukket opp. Den første arabiske historieboken om korstogene ble skrevet i 1899. Saladin-dyrkelsen, som utøves årlig på Litteraturhuset, er på samme måte en vestlig reintroduksjon fra samme tid. Keiser Wilhelm II ble så forskrekket over forfallet ved Saladins grav i Damaskus ved et besøk i 1899 at han personlig betalte for et nytt mausoleum for ham.
”In the grand sweep of Islamic history the crusades simply did not matter,” oppsummerer Madden.

En av dem som har videreført noe av myten om det relativt sett fredelige islam mot de religionskrigende vestlige er Sven Egil Omdal i Aftenbladet i går. Han nevner på twitter at en av kildene hans er Tom Asbridge, en historiker som det er lett å ha litt blandete oppfatninger om, siden han i blant har noen pussige vinklinger. 

Ikke minst i spørsmålet om korstogene skyldtes krigerske muslimer, eller var et uttrykk for uprovosert vestlig aggresjon.

I The First Crusade har Asbridge en innledning der han et godt stykke på vei renvasker muslimene ("The image of Muslims as brutal oppressors conjured by Pope Urban was pure propaganda"). Først på side 114 nevner han forhold som østromernes tap i slaget ved Manzikert for de tyrkiske seljukkene i 1071, noe som la Anatolia åpent for islamsk invasjon.

Datidens vestlige ledere ville nok ikke bare blitt beroliget av å se Asbridge to sider senere fortelle at 

Islamic doctrine achieved a far more rapid and natural union of faith and violence than that concocted in the Latin West. 

Likevel velger Asbridge å gjøre et nummer av at de etablerte muslimene var blitt mer fredelige og opptatt av interne kriger på 1000-tallet.

Som om det var araberne eller egypterne som var trusselen i en tid der tyrkerne erobret Lille-Asia og Jerusalem. 

Man kommer vel ikke helt unna at dette var en periode uten spesielt omfattende satelittovervåkning og daglige rapporter om troppestyrker, strategier og drivkrefter i Midtøsten. Og selv med slike for hånden, vet vi at det ikke er enkelt å forutsi neste trekk, om man ikke i tillegg nye og krigerske aktører skulle ha endret maktbalansen.

På 1000-tallet måtte man basere inntrykket på lengre linjer og ikke alltid like nøytrale annenhåndsrapporter. At den vestlige retorikken ikke bygget på helt presis eller oppdatert info (og kan ha vært påvirket av andre politiske hensyn), betyr ikke at det var ingen grunn til uro. 

Interesserte kan finne atskillig mer om dette i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø.

Den andre av Snoens artikler er sterkere og viktigere, langt på vei basert på Robert R. Reillys The Closing of the Muslim Mind: How Intellectual Suicide Created the Modern Islamist Crisis som omtalt på Dekodet i 2011 (Når teologien dreper tanken).

Som Snoen sier, vant dessverre de fornuftsfiendtlige filosofene fram i sunni-islam.

Mutazilittene, som dominerte under Abbasid-dynastiet i Bagdad i første halvdel av 800-tallet, særlig under kalif al-Mamun (813-833), fant et rom for fornuften i religionen. De var eksplisitt inspirert av gresk filosofi. Asharittene, med sin ledende tenker al-Ghazali (1058-1111), så derimot fornuften som islams fiende. Bare åpenbaringer kan redde menneskene, ikke fornuften. Mange historikere regner al-Ghazali som historiens nest viktigste muslim. Al-Ghazalis oppgjør med mutazilittene var eksplisitt et oppgjør med Platon og Aristoteles, og dermed med den vestlige sivilisasjons påvirkning på islam. I boken Den manglende logikk hos filosofene tar han et generaloppgjør nettopp med fornuften som en generell tilnærming til religion.

Denne type strømninger førte dessverre til forhold som ødeleggelsen av det store biblioteket i Cordoba i 1013 og at Ibn Rushs (Averroes) skrifter ble brent. Mens verken kristne eller muslimer skal ha skylden før at biblioteket i Aleksandria ble ødelagt, er det vanskelig å frikjenne muslimske grupper fra Cordoba-katastrofen.

Den manglende intellektuelle nysgjerrigheten innen islam gjenspeiles i forholdet til bøker. Biblioteket i Cordoba, som på sitt høydepunkt trolig hadde flere bøker enn de fantes i hele Vest-Europa, ble brent i 1013, etter at asharittene hadde kommet på offensiven. I de neste tusen år ble det oversatt like mange bøker til arabisk til sammen som Spania nå oversetter på ett eneste år. Da Taliban tok makten i Afghanistan, beordret de brenning av alle andre bøker enn Koranen.

Nå er nok bildet mer nyansert, i tillegg til at det ikke bør underslås som Snoen nevner at Reilly har en agenda som gjør at han nok ikke er like villig til å løfte fram positive trekk (selv om heller ikke de alltid ble så varige) f.eks. innenfor teknologi, slik jeg nevnte i går om Middelalderens roboter.

Men dette er ingen unnskyldning for å overse hans fremstillinger eller oppfatte ham som islamofob eller hva man måtte velge å bruke av stemplinger for å slippe å ta debatten.

Selv om det finnes debatter der jeg har større optimisme om objektive innlegg.