Verdier og virkelighet i VG

Når noen går så hardt ut mot ministere og andre høyere makter som Hans-Petter Halvorsen i VG tidligere i januar, kommer det ikke uventet motinnlegg.

Som - ikke noe mindre uventet - får saftig tilsvar.

Denne gangen handler det ikke så mye om det ondes problem som om Hareides «kristne» verdier. Det er i det hele tatt ingen liten gjeng Halvorsen dasker på lanken, inkludert undertegnede.

Halvorsen fortsetter som han stevnet i første innlegg.

Knut Arild Hareide svarer på min kronikk fra sist tirsdag, men svarer egentlig ikke; han går (av åpenbare årsaker?) omhyggelig rundt mitt hovedpoeng, paradoksene knyttet til troen på en allvitende, allmektig Gud, som også er rettferdig og god, midt i en verden med enorm lidelse og urettferdighet. 

Det skal jeg imidlertid verken klandre ham for eller presse ham mer på. Kristne har balet med «det ondes problem» i et par årtusen, i forsøket på å hindre Kristendommen i å være akkurat så selvmotsigende som den fremstår for alle som står utenfor bekjennelsen til dens doktriner. Uten å lykkes. Det ville derfor være urimelig å forvente at Hareide skulle presentere et gjennombrudd i så måte.

Nei, siden "gjennombruddet" slik jeg omtalte i går er kommet for lenge siden, er det ikke rimelig å forvente at Hareide finner opp kruttet igjen. Selv om man kanskje kunne forventet at han i det minste pekte på hvordan det virket.

Men det er altså ikke Det ondes problem som er i fokus denne gangen. I stedet handler det om verdier.

Og Halvorsen leverer ikke et forsvar for muligheten av verdier i det hele tatt, i et naturalistisk univers, om noen er objektivt riktige eller noe sånt.

I stedet for noe så interessant som å vise hvordan han selv kan bygge hvilke verdier med hvilken styrke og hvilken forpliktelse i en virkelighet der alt som finnes egentlig er kjemi og fysikk, kvanter i bevegelse, velger han å angripe begrepet "kristne verdier".

Jeg skal derfor ta for meg et annet aspekt ved det Hareide hevder, nemlig det han i likhet med en rekke andre kristne har gjort til noe av et mantra, at våre verdier er «kristne». Dette er nå gjentatt så ofte og i så mange sammenhenger at det har blitt til noe av en sannhet ingen lenger synes å være i stand til å bestride. Det til tross for at det er såre enkelt å gjendrive den.

Hvor såre enkelt dette er i følge Halvorsen, skal jeg se mer på i morgen.

Men det enkleste er kanskje å tolke Hareide så vrangt som vel mulig når denne forteller enkelt og greit at hans tro ikke er irrelevant for ham som politiker. Hareide viser til at "Det sosialetiske engasjementet mitt for flyktningar, for rusavhengige, fattige barn eller klimaet er sjølvsagt motivert av livssynet mitt».

Nå kunne Halvorsen ha lest dette på flere måter. Han kunne ha tatt det som uttrykk for en logisk sammenheng, for noe som fører til omsorg for andre, enten det handler om politikk eller privatliv.

Han kunne lest det som han ville gjort om SV-lederen Audun Lysbakken hadde sagt at hans engasjementet for flyktninger, for fattige og klimaet, selvsagt er motivert av hans politiske syn. Som når en humanetiker snakker om å være motivert av sitt livssyn.

I stedet leser Halvorsen det som en falliterklæring som avslører at Hareide er som keiseren uten klær.

Hvilket i realiteten betyr at hans sosiale engasjement er forankret i hans tro på at Gud eksisterer. Hva vil da skje med hans idealer dersom han slutter å tro på Gud?

Men dette er selvsagt like meningsløst som om Halvorsen skulle ha hevdet om Lysbakken at det "i realiteten betyr at hans sosiale engasjement er forankret i hans tro på sosialismen. Hva vil da skje med hans idealer dersom han slutter å tro på sosialismen?"

Gangsynet hadde ikke blitt bedre om Halvorsen hadde avvist Kristin Miele, leder av Human-Etisk forbund, med at "i realiteten betyr dette at hennes sosiale engasjement er forankret i hennes tro på livssynshumanismen. Hva vil da skje med hennes idealer dersom hun slutter å tro på den?".

I stedet for å lese Hareides utsagn som uttrykk for personlig integritet, kjører Halvorsen videre som om Hareide spiller inn et skarpt teologisk eller filosofisk poeng om at uten troen på Gud, finnes ikke objektive verdier.

Og at det igjen betyr at man og han i såfall ville mistet alle etiske hemninger.

For dette er faktisk en påstand jeg har hørt en rekke ganger i debatter med kristne: Dersom Gud ikke eksisterer, finnes det heller ingen objektiv moral, og derfor heller ingen mulighet for å hevde at ran, voldtekt og drap er objektivt galt(!) 

Hva skal så en stakkars ateist si til en slik påstand? Personlig pleier jeg å si noe sånt som at «vel, dersom du har behov for en følelse av å være innhyllet i flomlyset fra et åndelig politihelikopter som henger over hodet ditt 24/7, for å oppføre deg någenlunde skikkelig overfor dine medmennesker, så for all del, la oss alle håpe at du aldri mister troen på Gud».

Halvorsen er som vi ser altså heller ikke her kjent med at etikkfaget ikke handler om bare å slå seg til ro med at det man selv eller folk flest mener akkurat nå er rett og galt. I stedet diskuteres grunnlaget for etiske normer og hvilke - om noen - som er objektivt gode eller dårlige. Spørsmålet om det finnes allmenngyldige, objektive normer som gjelder for alle alltid er helt grunnleggende.

Men fremfor å diskutere dette på alvor, metafysisk eller moralfilosofisk, avfeier Halvorsen det ved å angripe en stråmann: Hareides motivasjon.

Artikkelen blir ikke bedre i de neste avsnittene. Halvorsen skyter løs den ene kanonaden etter den andre, uten å treffe blink. Han bommer til og med på målskiven.

Vi ser dette når han skriver videre om "Misjonssambandets Espen Ottosen" som er

åpenbart av dem som har dette synet om at moralske anfektelser ikke kan finnes uten Gud, og at han derfor heller ikke kan se noen særlig mening i livet dersom Gud ikke finnes og Jesus ikke «døde for våre synder». I VG 27. desember antyder han til og med at det å i det hele tatt stå opp om morran', i en gudløs verden synes helt meningsløst.

Leser man Ottosen, ser man ikke uventet at dette er en grov feillesning.

Hva nå Halvorsen måtte mene med "moralske anfektelser" er sammenhengen en britisk reklamekampanje der ateister forteller at "«There's probably no God. Now stop worrying and enjoy your life.»

Ottosen spør så om dette stemmer. Er det faktisk "lettere å nyte livet hvis Gud ikke finnes? Jeg tviler sterkt på det".

Så fortsetter han med å si det motsatte av Halvorsens utlegning:

Riktignok kan alle mennesker – uavhengig av livssyn – oppleve meningsfulle og gode dager.

Ottosen bekrefter altså at også ateister kan ha en mening i hverdagen. Og det til tross for at noen ateister skriver tykke bøker der de forklarer at det er en illusjon at det egentlig finnes noen mening med livet.

De fleste kan nok finne mening i hverdagen. Det er langt vanskeligere å avvise Gud og samtidig finne en overordnet mening ved livet. Den amerikanske filosofen Alex Rosenberg avviser i boken The Atheist's Guide to Reality. Enjoying Life without Illusions at ateismen er særlig «warm and fuzzy». Tvert imot er det bare å innse at livet mangler mening.

Dermed er det altså ateisten Rosenberg som Halvorsen burde gått ut mot, ikke en kristen som tar en frittalende ateist på alvor. Sagt på en annen måte er Ottosen forbilledlig når han ikke fordreier en han er uenig med:

Så hvorfor stå opp om morgenen? Rosenberg slår fast at vi ikke trenger noen grunn, evolusjonen har sørget for at vi «likevel er her, ute av pysjamasen vår». Og skulle du bli deprimert over livets meningsløshet, har ikke Rosenberg noe annet å tilby enn et par lykkepiller. På spørsmålet om hvorfor mennesker bør opptre moralsk, er svaret hans: «Fordi vi da føler oss bedre.»

I stedet for å lære, fortsetter Halvorsen å fremstille andres utsagn mer enn lettere kuriøst, denne gangen en jeg kjenner meningene til rimelig godt.

Og Norges vel fremste kristenapologet, Bjørn Are Davidsen skrev så sent som tirsdag i en debatt på verdidebatt.no at det ikke er sikkert at «..vi i Norge i dag ikke hadde fortsatt med å sette uønskede barn ut i skogen, hvis kirken ikke hadde forbudt dette…». 

Som sagt, det kan kanskje være grunn til å håpe, i det minste på vegne av en del, at de ikke mister troen på Gud, og på Kirken som hans jordiske forvalter av objektiv moral.

Man kan sikkert diskutere om det er vel så relevant å kalle Halvorsen for ateistapologet, selv om han nok ikke er Norges fremste, men la nå det ligge.

For dette er altså igjen en fordreining, for å si det mildt. Sammenhengen er ikke at jeg slenger ut en slik påstand uten videre, men at jeg svarer på Erik Tunstads spørsmål (et stykke ned i bloggposten om Ateisme eller kritisk tenkning) om det han kaller det "Beste testspørsmål: Hadde du drept dine barn, dersom kirken ikke forbød deg det?".

Det er altså som svar på et konkret testspørsmål jeg kommenterer at

Han er med andre ord ikke klar over at vi nettopp kan takke kirkens forbud for at ikke flere drepte sine barn. Et forbud mot å sette barn ut i skog og ødemark var nødvendig da kristendommen kom til Norge og mange andre land.

Så trekker jeg inn at dette historiske poenget, eller hva vi mener om saken i dag, ikke sier noe om vi trenger Gud eller ikke.

På et nytt spørsmål fra en ateist på Verdidebatt svarer jeg ganske langt bl.a. det som Halvorsen siterer (men pussig nok med feil link, slik at det ikke er mulig å se hva jeg faktisk sier).

Tunstads retoriske spørsmål kan som så mange slike ikke løsrives fra historiske sammenhenger eller praksis som det kan kalles. Når han til og med mener at det er hans "Beste testspørsmål" å spørre "Hadde du drept dine barn, dersom kirken ikke forbød deg det?", kan man ikke løsrive dette fra det historiske faktum at vi i Norge faktisk sluttet å drepe våre barn, fordi kirkens forbød det. 

Sagt på en annen måte: Hvor sikkert er det at vi i Norge i dag ikke hadde fortsatt med å sette uønskede barn ut i skogen, hvis kirken ikke hadde forbudt dette for snart tusen år siden og håndhevet forbudet i mangfoldige århundrer? Innarbeidete etiske holdninger har en historie.

Så er spørsmålet om det er en sammenheng mellom holdninger til ran, voldtekt og drap -og objektivt rett og galt.

For dette handler ikke om vi "trenger" en objektiv moral for å unngå ran, voldtekt og drap. Det handler om hva slags moral som kan eller må eksistere for at noen kan hevde at ran, voldtekt og drap ER objektivt galt og altså ikke bare greie overlevelsesstrategier.

Ellers handler diskusjonen ikke så mye om "påstander fra religiøst hold er at vi trenger en objektiv moral", men om hvorvidt en objektiv moral faktisk finnes. Avviser man sistnevnte, kan man ikke si at noe som helst er objektivt galt, men heldigvis er det mye kulturelle, psykologiske og legale barrierer mot å gjøre "hva som helst" og mye positive forsterkninger av adferd vi anser som god.

Som vi skal se om noen dager, treffer Halvorsen heller ikke målskiven når han skriver om kristne verdier.

Sex og slik

Finnes dårligere etiske veiledere enn C.S. Lewis.

Tillates dessverre ikke å bli inbeddet, men linken er her.

Det hører med at det også er laget noen norske versjoner, siden vi tross alt lever i atomalderen.

Lewis og Freud i Oslo

Det er ikke hver høst det er anledning til å møte C.S. Lewis og Sigmund Freud i Oslo.

Altså greit allerede nå å risse inn i primstaven at Nationaltheatret kjenner sin og din besøkelsestid og starter en serie forestillinger i september om et tenkt møte mellom disse to noe ... ulike personene.

Stykket er skrevet av Mark St. Germain og oversatt av Kjetil Bang-Hansen.

Vi kan gjøre verre deux ex machinas enn å sitere fra programmet som du finner her.

Finnes det en Gud?

Med krigen tordnende i bakgrunnen foretar den aldrende Freud sitt livs kanskje viktigste konsultasjon. 3. September 1939. England erklærer krig med Tyskland. Nettopp denne dagen har Sigmund Freud invitert den unge og fremadstormende forfatteren og akademikeren C. S. Lewis til sitt hjem i London. Freud – psykoanalysens far, er en svoren ateist, mens litteraturprofessoren og forfatteren Lewis har erklært seg som en troende kristen.

Lewis tror Freud har bedt ham komme for å stå til rette for at han i sin siste roman har karakterisert Freud som en forfengelig, ignorant gammel mann, men oppdager at Freud ønsker å diskutere noe mye dypere. Han vil snakke om Guds eksistens, kjærlighet, kjønn - og meningen med livet. Med krigsutbruddet som bakgrunn har de to en intens diskusjon om de viktigste temaene i menneskenes liv. Noen uker senere velger den alvorlig syke Freud å ta sitt eget liv.

Dette er en fiktiv historie. Sigmund Freud og C. S. Lewis møtte hverandre aldri ansikt til ansikt. Men de kunne ha gjort det, og forestillingen er bygget på det vi vet de to på hver sin side har sagt. Freuds siste møte er en både humoristisk og dypt alvorlig forestilling, et intenst kammerspill som har gått sin seiersgang på Broadway.

Kim Haugen og Lasse Lindtner spiller h.h.v. Lewis og Freud.

En filmet samtale om stykket finnes her. Ikke alt de sier om Lewis er like presist, så vi kan for ordens skyld nevne at han var 41 år i 1939.

Nå er ikke stykket hentet ut av løse luften, men av en reflektert lesning av deres brev og bøker, av psykiatriprofessoren Armand Nichol som også står bak The Harvard Guide to Psychiatry.

Resultatet er både en serie forelesninger på Harvard seneste generasjon og etter hvert boken til venstre, The Question of God: C.S. Lewis and Sigmund Freud Debate God, Love, Sex, and the Meaning of Life.

Skulle du være i tvil, kan det være greit å nevne at verken bok eller teaterstykke har til hensikt å la en av de to gå seirende ut av samtalen med fasitsvar med to tykke streker under.

Men noen vil nok oppleve det som en seier å se at det er mulig å snakke med større innsikt og mer respekt om denne type spørsmål enn vi har vært vant til en stund.

Sensasjon: Redaktører er bedre på etikk enn historie

Det finnes større nyheter enn at noen tror Darwin avskaffet Gud, en tro som synes å øke dess lenger tid det går siden Darwin.

Og at man ikke er klar over at Darwin selv aldri så det slik.

På spørsmål i et brev fra 1879 svarte Darwin at det ikke var noen motsetning mellom gudstro og evolusjon. Det er mulig å være "an ardent Theist and an evolutionist", selv om han selv var agnostiker.

Vi kan i det hele tatt skrive mye om mytene om Darwin (inkludert at det på 1800-tallet var et sjokk at verden ikke var skapt på seks dager), i likhet med hva britiske historieblader kan.

Men det spiller liten rolle hva vi eller andre skriver. At Darwin fjernet troen på Gud har festet seg så godt i så manges ryggmarg at det er blitt en kulturell refleks.

Dermed ingen grunn til å ta noe beroligende når dette er et grunntema i lederen Barth Tholens har skrevet i seneste nummer av Sykepleien (nummer 6/2013):

Da Charles Darwin i 1859 skrev On the Origin of Species, læren om hvordan artene har utviklet seg, tok han egentlig livet av Gud. Datidens oppfatning om at alt var skapt i løpet av syv dager, fikk dødsstøtet. Adam og Eva har ikke vært de samme siden. De var likevel ikke skapt i en guddommelig håndvending. De måtte heller ses på som et resultat av en langsiktig utvikling. Den innsikten gjorde noe med oss mennesker. Når Gud var død, kunne vi kanskje påvirke litt selv.

Til tross for at avsnittet er feil i alt som sies (bortsett fra den lille detaljen at vi er blitt til ved en lang utvikling), er det ellers en klok leder. Temaet er surrogati og andre etiske spørsmål knyttet til teknologiutviklingen på helsesektoren.

Som det gode menneske han er skriver heldigvis redaktøren som om vi har etiske forpliktelser og det er avgjørende forskjeller mellom rett og galt, gode og dårlige valg.

Selv om det etter Darwin og Gud ikke finnes faste svar, trenger vi å tenke oss om. For det har sine sider når Tholens tenker at Guds død førte til at vi kunne "kanskje påvirke litt selv".

Litt mye, kanskje. Framskrittene i bioteknologien de siste årene har komplisert vårt grunnsyn på tilblivelse og reproduksjon. 

Siden det enten er vi som styrer utviklingen eller den som styrer oss, er det vesentlig å se fremover. Stadig nye medisinske muligheter skaper stadig nye og vanskelige valg.

Surrogati-debatten understreker for alvor problemet med at utviklingen innenfor bioteknologien går så hurtig. Nye metoder blir etablert som krav i befolkningen før vi egentlig helt vet om vi synes om dem. Når vi endelig har kommet fram til et standpunkt, har toget allerede kjørt videre til neste stasjon som krever nye valg.

Han etterlater ingen tvil om hvor han selv står.

Jeg er imot surrogati fordi norske par og indiske kvinner ikke er likeverdige parter, og fordi rike nordmenn ikke bør sette fattige kvinners helse i fare for å oppnå sin egen lykke. Deres lykke er underordnet. Hovedproblemet med både surrogati og andre metoder hvor det skilles mellom biologiske foreldre og formelle foreldre, er likevel at barnas interesser ser ut til å være underordnet de voksnes ønsker og lengsler. Barn blir et krav, men hva gjør det med barna?

Så skal vi ikke her og nå gå inn på spørsmålet om man kan miste perspektiver og ressurser i etiske spørsmål ved å avvise gudstro, enten man skulle mene det er på feil premisser eller ei.

Inkludert muligheten for å hevde at det faktisk finnes objektive etiske idealer og plikter, hvis man da ikke mener naturretten kan være et grunnlag.

Uten at det automatisk betyr at det er enklere å finne svar på alle dilemmaer.

Det er likevel interessant at samme nummer har en svært positiv anmeldelse av Morten Magelssens Menneskeverd i klinikk og politikk - Bioetikk i lys av kristen tro.

Morten Magelssen er lege og stipendiat ved Senter for medisinsk etikk i Oslo. Boken hans bygger på kristne prinsipper i bioetikken; respekten for mennesket skapt i Guds bilde og respekten for menneskets verdighet. Henrik Syse uttaler i forordet at med et slikt utgangspunkt vil en møte motstand. En god argumentasjon må derfor være kunnskapsbasert, og den må være klar og konsis. Forfatteren viser at han mestrer begge deler.

En bok det er nok er greit å lese før toget er på neste stasjon.

Del 1 - Umoralsk å tro på evolusjon?

Kreasjonister og nye ateister er nok ikke enige om alt, men de synger likevel på samme melodi når det gjelder evolusjon. Mer presist at det er dårlig teologi og enda dårligere moral å tenke at Gud kan ha skapt gjennom evolusjon.

Dessverre bidrar fløyene til å forsterke hverandre. Når begge forkynner at evolusjon og gudstro går like godt sammen som katter og dusjkabinetter, er det ikke uventet at følgerne enten vender Gud eller evolusjon ryggen.

Men verden består nå engang av flere enn disse gruppene. Dermed kan det teoretisk sett være at noen vil høre etter når mer klassiske ateister og kristne langt på vei er enige om at det er rasjonelt og redelig for en kristen å akseptere evolusjon.

Altså som både Den katolske kirken og Den norske har sagt i noen generasjoner, og slik det ble oppfattet i den ikke helt liberalteologiske skriftsamlingen The Fundamentals for hundre år siden. Som ga navnet til fundamentalismen, selv om gjengen bak ikke passer helt med hva vi forbinder med uttrykket i dag.

Ateisten er ingen ringere enn Michael Ruse som for noen år siden skrev den utfordrende og opplysende Can a Darwinian Be a Christian? The Relationship Between Science and Religion.

Nå er ikke det den beste tittelen på markedet om temaet (f.eks. er denne bedre), men den viser i hvert fall at noen ateister kan akseptere koblingen av en reflektert kristen tro og evolusjon.

Vi skal derfor starte en liten serie med den type innvendinger som dukker opp om kristen tro og evolusjon, dels basert på Ruse, dels basert på annet. Noe av dette er fra (ny)ateistisk hold, annet fra kreasjonistisk.

Vi starter med den seneste og påstanden om at

Evolusjon handler om den sterkestes rett og fører derfor til dårlig moral

Nei, evolusjon handler ikke om den sterkestes rett. I stedet er poenget dem som for øyeblikket er best tilpasset sine ulike økologiske nisjer.

Selvsagt vil normalt sett de best tilpassede organismer spre sine gener på bekostning av mindre tilpassede. Men dette handler altså ikke om den sterkestes rett, som om vi kan hente etiske normer rett fra naturen (ser bort fra det som ofte kalles naturretten, den handler om noe annet). Det går rett og slett på hvordan individer, familier og arter rent faktisk endrer egenskaper over tid.

Sagt på en annen måte er dette ikke en fortelling om hvordan noe bør være, men hvordan noe er eller, oftere, har vært.

Likevel er det ikke uvanlig å møte noen som tenker at evolusjon sier noe avgjørende om moral. Men at utviklingen av et instinkt eller en følelse kan forklares biologisk, betyr ikke at den er riktig å følge.

Selv om om vi har biologiske og kulturelt utviklede egenskaper, er det er en feilslutning å tro at vi derfor bør bruke dette normativt, altså at rett og galt skal bestemmes av vår historie.

Det blir ikke rettere å stjele hvis min tippoldefars anlegg for kleptomani har gått i arv. Det blir ikke lovlig å lyve på mandag av at jeg fikk fordel av det på lørdag.

Sinne og sjalusi, misunnelse og manipulasjon, rasjonalisering og råkjøring er adferdsvarianter med en evolusjonær bakgrunn - og kan i noen situasjoner gjøre meg bedre tilpasset til å overleve. I likhet med omsorg, medfølelse, sympati og mot.

Men at et adferdsmønster har en evolusjonær bakgrunn eller fordel sier ikke at den er etisk - eller uetisk. I hvert fall så lenge vi ikke sier at etikk bør følge evolusjonen.

Og det kan vi ikke bruke evolusjon til å si noe om.

Vi trenger altså mer enn biologi eller barndom til å gi oss kriterier for hvilke genetiske eller kulturelle preferanser vi bør følge. Vi trenger fornuft og samvittighet, filosofi og sensibilitet, empati og konsekvensanalyser, regler, plikter, idealer og lover.

Det betyr ikke at en kristen og en ateist (eller hinduist eller buddhist eller shintoist osv.) vil være enige om alle kriterier, eller tenke at alle andre er like berettigede til å ha dem. Livssyn kan tenke ulikt om menneskeverd eller moral, men de fleste er enige om at det ikke er naturen "red in teeth and claw" som gir idealene.

Og selvsagt kan dette endre seg over tid, med ideologi, økonomi og politisk utvikling, på godt og vondt. Men skal vi vurdere om det er på godt og vondt, er det ikke rett å gå til evolusjon.

Selv om den sterkeste skulle kreve det.

Del 2 - Gjør evolusjonen oss til dyr?
Del 3 - Stjeler evolusjonen sjelen?
Del 4 - Gjør evolusjonen livet meningsløst?
Del 5 - Umoralsk å skape ved evolusjon?
Del 6 - Evolusjon eller skapt i Guds bilde?
Del 7 - Viser evolusjonen at Jesus kom for sent?
(Serien er inspirert av et upublisert utkast til en artikkel i samarbeid med Jan Tellefsen).

Spesielt folk flest

Man kan si mye om religionsundervisning for tiden (eller RLE - Religion, Livssyn og Etikk som det heter etter noen navneskifter uten like mye hamskifter) - og langt fra bare negativt.

Denne gangen ønsker vi imidlertid å ta opp noe av det som gjør faget mer enn modent for revidering.

Og, for ordens skyld, det er ikke bare et tilfeldig forbipasserende RLE à la 2012 vi snakker om. Det dreier seg om kristendoms- og religionsundervisning så langt tilbake jeg er kjent med, inkludert mine egne opplevelser i barneskolen på 1960-tallet.

Altså enten skolen hadde en mer rendyrket kristen formålsparagraf eller ikke.

Vi holder unna diskusjoner om fagets forhold til livssynsfrihet, hvor mye plass som skal brukes på hver enkelt religion og livssyn, skolegudstjenester, moskébesøk, livssyn som teori og livssyn som praksis (hvordan oppleves det å være kristen/buddhist/muslim/humanetiker?), religionskritikk (og kritiske vurderinger av denne), deltakende undervisning og så videre og så videre.

Kompetansemålene fra 1.-10. klasse i RLE, fra Moava.no. 

I stedet skal vi se på fem forhold der faget har spilt fallitt som kunnskapsformidler. Dels fordi vi snakker om noe som ikke er på pensum, dels fordi det som er på pensum ikke er blitt formidlet godt nok.

At dette spesielt handler om noe som har rammet forståelsen av kristen tro er ikke til å unngå, skjevøyde som vi er på denne bloggen. Det er garantert mulig å finne tilsvarende for andre religioner og livssyn.

Resultatet er  heller store kunnskapshull hos dagens og tidligere elever, altså hva vi på fint kan kalle for folk flest:

1:  Folk flest forstår ikke forskjellen på Det gamle og Det nye testamentet.

Selv om dette er på pensum, er det tydelig fra mange politiske kommentarer, nettdebatter og lunsjssamtaler at de færreste har særlig kunnskap om dette. Dermed oppfattes kristne som hyklerske, inkonsekvente eller gudsfornektende om man ikke følger staten Israels nasjonale lover eller renhetsforskrifter fra århundrene før Kristus.

En følge av dette er manglende innsikt i et kristent syn på etikk. Å snakke om en kristosentrisk lesning av Bibelen, om naturretten eller om forholdet mellom lov og evangelium er som å snakke gresk.

Hvilket det i og for seg et stykke på vei er.

2:  Folk flest forstår ikke Evangeliet.

Dette handler ikke om å forkynne evangeliet, men å formidle som kunnskap hva det helt sentrale i kristen tro faktisk handler om.

Selv om jeg fikk sneket meg til M og 5 og slik i Kristendom på 60- og 70-tallet, var jeg i det ytterste mørke om evangeliet da jeg var ferdig med videregående.

Etter å ha snakket med ganske mange er konklusjonen at jeg ikke har vært mutters alene om å tro at det å være kristen er å være snill og grei eller (litt slemmere sagt) å bestikke Gud med gode gjerninger.

I beste fall har noen fått inntrykk av at det å være kristen er å gjøre så mye galt man kan og så omvende seg etterpå. Stadig.

Det er også vanskelig å finne noen som har fått med seg at det innen kristen tro, i motsetning til de fleste andre religiøse retninger, ikke er konkrete lover som er juridisk forpliktende og må følges av alle kristne stater.

Det forhindrer selvsagt ikke at ulike kirker og menigheter kan formulere noen regler eller plikter for sine  medlemmer.

3: Folk flest forstår ikke forskjellen på Gud og guder.

Vi snakker ikke om en bred analyse av hva som skiller kontingente fra ikke-kontingente størrelser.

Det hadde likevel vært nyttig med en enkel fremstilling av forskjeller mellom skapte og uskapte vesener, mellom sterke og maksimalt mektige, mellom korttenkte og maksimalt vitende, mellom lunefulle og maksimalt gode.

Selv om undervisningen sjelden vil være maksimal.

4: Folk flest har et helsvart inntrykk av kirkehistorien, spesielt middelalderen.

At middelalderen var en helt uvanlig ille periode full av grusomheter og en eneste lang kamp mot kunnskap, og det fordi Kirken hadde makten, har vært en sannhet i norske lærebøker i Grunnskolen og Videregående i generasjoner.

Selv på KG formidles budskapet om middelalderen som 1000 års mørketid i materiale som deles ut til elevene, senest i 2011.

For ordens skyld understrekes at dette ikke handler om et ønske om å underslå grusomheter som kjetterprosesser, antijudaisme eller korstog.

På samme måte som det heller ikke bør underslås at det er en masse myter om kirkehistorien, inkludert i lærebøker. Som vi til tider har et mørkt inntrykk av.

5: Folk flest kan ingen ting om det historiske forholdet mellom tro og vitenskap.

Inntrykket elevene sitter igjen med er at man i gamle dager og i hvert fall før Darwin så på Bibelen som sannheten. Dermed måtte vitenskap tilpasse seg bibeltolkningene. Alle modige sjeler som ga uttrykk for uenighet i dette, ble erklært som kjettere og brutalt straffet.

Galilei-saken er bare ett av mange eksempler på hvor ille det stod til før opplysningstiden.

Det fortelles ikke at virkeligheten er omtrent motsatt. Først etter Darwin ble det vanlig i noen kretser, og da som en reaksjon på modernitet (og statlige overgrep som rasehygiene) å tolke vitenskap i lys av Bibelen.

Mens man før Darwin i Augustins, Aquinas', Luthers og Kalvins ånd tolket Bibelen i lys av rådende vitenskap.

Nå kunne det selvsagt vært sagt noe om andre forhold (etter Da Vinci-koden og Dawkins er ... kunnskapsnivået et litt annet hos mange elever), for ikke å si mer om hver av disse tingene.

Men vi gir oss der for å unngå pedagogisk fallitt. Spesielt hos folk flest.

Lurer oss alle

Det var ikke lett å vite om man skulle le, gråte eller si opp jobben da Øystein Stray Spetalen kunne fortelle på Skavlan hvordan han tenkte da han begynte med aksjehandel. 

Skulle han jobbe vanlig og tjene lite, eller spekulere og tjene mye?

For en 14-åring var valget lett. Det var ikke lurt å jobbe.

Nå skal man altså høre mye rart før krone ørene faller av. Skal vi skal ta dette med en Kant eller to som en ideell fordring, blir resultatet et samfunn ingen kan leve i. Langt mindre spekulere i.

Tenk at disse berømte folk flest (hvis nå Spetalen kjenner noen slike) tok ham på ordet. Hjelpepleierne sluttet i hjelpebransjen og begynte i gjeldsbransjen. Bøndene sluttet å så og startet å selge. Bensinstasjonene stengte fordi de ansatte i stedet åpnet verdipapirkontoer.

Det er ikke sikkert vi skaper et paradis av å forstå at det bare er tiltaksløse duster som er vanlige lønnsmottakere. Så dustede og tiltaksløse at de knapt fortjener lønn.

Vi skal likevel ikke se bort fra at Spetalen kunne holdt ut i et slik samfunn i flere minutter.

Til han skulle kjøpe mat.

For dette minner om en viss Donald-fortelling der alle får en million kroner i fanget. Alle slutter å jobbe, unntatt en viss eldre and med skotske røtter og en mer enn lettere protestantisk arbeidsetikk.

Og da er vi over på spørsmålet om hva som er Spetalens motiv for å si hva han sa.

Det er vanskelig å tenke at han ønsker å undergrave samfunnet. Han synes ikke som den mest opplagte skapanarkisten eller al Qaida-beundreren. Han bruker ikke samme parykk som Robespierre.

Det er lettere å tro at han fortsatt er fjortis.

Hadde han vært noe annet ville han vært veldig tydelig på at alle samfunn er best tjent med at flest mulig tar utdannelse og jobber, ærlig, omhyggelig og trofast.

I tillegg til at spekulanter er best tjent med det.

Han burde vært like tydelig på at det også fordrer at bedrifts- og kapitaleiere ikke utnytter situasjonen, jukser, lurer og spekulerer. Eller tar ut tusener av millioner i utbytte med den ene hånden og sier opp tusenvis av ansatte med den andre.

At noen lever på andres svette, enten det er som aksjespekulant eller trygdesnylter, bygger ingen samfunn. Selv om man kan havne på Skavlan.

Moralisten Myers

Det er ikke bare Sam Harris som forsøker å kvadrere den moralfilosofiske sirkelen, også PZ Myers har kastet seg på bølgen.

Og hos Myers er det som vanlig ikke tvil om motivasjonen. Det handler om å sette disse ufordragelige kristne fast.

Som vanlig er tonen ... klar.

There is a common line of attack Christians use in debates with atheists, and I genuinely detest it. It’s to ask the question, “where do your morals come from?” I detest it because it is not a sincere question at all — they don’t care about your answer, they’re just trying to get you to say that you do not accept the authority of a deity, so that they can then declare that you are an evil person because you do not derive your morals from the same source they do, and therefore you are amoral. It is, of course, false to declare that someone with a different morality than yours is amoral, but that doesn’t stop those sleazebags.

Men at tonen er klar, betyr ikke at tanken er det. Eller at han i det hele tatt har forstått melodien.

Mens Myers synes å tro at det handler om hvorvidt ateister kan være moralske (hvilket de beviselig er), er altså dette vanligvis formulert som et spørsmål om det eksisterer en objektiv etikk som er forpliktende enten vi nå skulle kjenne den eller være enig i den eller ikke.

Det er enkelt sagt to måter å svare på dette, selv om det kan være ulike vinkler og vrier innenfor hver.

Den ene måten er si at det ikke finnes noen objektiv etikk (f.eks. siden det ikke finnes noen høyere moralsk instans som Gud), og vi må dermed gjøre det beste ut av det, finne de reglene og verdiene de fleste er enige om og som vi mener er best egnet til å nå de målene vi mener er best og så videre.

Den andre måten er å si at det finnes en objektiv og forpliktende etikk (f.eks. siden det finnes en moralsk instans som står over kulturer og kjepphester), noe som gjør det mulig å si at noen faktisk handler umoralsk og ikke bare i strid med lovverk, flertallet, kulturelle preferanser, almen rettsfølelse, menneskerettighetene e.l. 

Myers velger en tredje vei, selv om det virker mer som om han kaller den første for den andre. Han hevder at det finnes en objektiv etikk, uten en høyere moralsk instans.

Here’s my objective, ungodly moral reasoning that I use to assess the rightness of an action. Let’s call this the basics of an objective humanist morality.

Når noen sier noe slik er det normalt enten mot bedre vitende (hvilket ikke akkurat er ... etisk) eller så er det fordi man ikke vet bedre, hvilket ikke styrker tilliten til personens kompetanse og dømmekraft.

Nå skal vi likevel være forsiktige med lengdehopp til konklusjoner. La oss gi Myers sjansen. Kanskje han har lykkes i å kvadrere sirkelen, altså gå fra subjektive følelser eller flertallets preferanser til objektiv moral, fra det å peke på hvordan noe er til å konkludere med hvordan noe bør være.

Hvordan begrunner Myers en objektiv moral?

Det første av fem punkter handler om hans interesser.

1.Interest. Am I even interested in carrying out a particular action? There’s a wide range of possible actions I can take at all times, and all of them have consequences. In this realm of possibilities, most options never come up: I have never been in situation where I desire or am compelled to torture a toddler, nor can I imagine a likely scenario for such an activity. It is a non-decision; my default choice is to not torture, and the only time the choice comes up is in bizarre abstract questions by not-very-bright philosophers.

Vi ser altså at det første av hans ... objektive kriterier, er hans personlige preferanser.

Det er ikke meg i mot at Myers ikke har følt interesse for å torturere spedbarn, men det er vanskelig å argumentere for at hans interesser skal gjøres til almen gyldig moral. Like lite som vi kan basere en objektiv etikk på det faktum at vi i historien har hatt mer enn nok av erobrere og voldsmenns med interesse av å plage og drepe spedbarn.

Hva så med det andre punktet? Bringer det oss noe nærmere en objektiv moral?

2.Consent. If I’m contemplating an action, I’d next consider whether all participants agree to engage in the action. If it isn’t consensual, it probably isn’t a good idea.

Where does this value come from? Not gods, but self-interest. I do not want things done to me against my will, so I participate in a social contract that requires me to respect others’ autonomy as well. I also find a non-coercive, cooperative culture to better facilitate human flourishing.

Nei, slett ikke. Han bygger ikke på f.eks. menneskets grunnleggende verdi eller på sterke og klare regler som ikke endrer seg med folkemeningen e.l., men om en (om vi skal se empirisk på dette) flytende serie av konklusjoner som til enhver tid er prisgitt konsensus.

Og han forklarer ikke hvorfor der er objektivt å si at man bør følge en sosial kontrakt som forplikter til å respektere andres frihet. Det er selvsagt et lurt kritierium i mange tilfeller, og en president som gikk i mot dette, ville ikke få mange stemmer, men det er ikke objektivt.

Andre vil kunne tenke at det er bedre hvis jeg fikk bestemme i et samfunn, eller at det er greit å si at jeg følger denne kontrakten, samtidig som jeg i skjul prøver å oppnå fordeler, i beste Machiavelli-stil. Kan jeg komme unna med det, er det vel ikke så farlig?
Det tredje imponerer heller ikke med objektivitet.

3.Harm. I avoid behaviors that cause harm to others.

Again, this is not done because an authority told me to do no harm, but is derived from self-interest and empathy. I do not want to be harmed, so I should not harm others. And because I, like most human beings, have empathy, seeing harm done to others causes me genuine distress.

Ja, å forvolde noen skade kan være til plage for noen og enhver. Men dette handler altså ikke om noe objektivt, det handler om egeninteresse og empati, eller (for å oversette) om egoisme og følelser. Selv om vi igjen snakker om noe mange opplever som bra og forbilledlig, er det altså heller ikke her en objektivt gitt plikt å gå fra er ("jeg vil ikke bli skadet") til bør ("jeg vil ikke skade andre"), uansett hvor mange som måtte like konklusjonen.

Før vi trekker noen konklusjon om Myers (enten man nå skulle like den eller ei), skal vi se på hans fjerde og siste kriterium. Er vi endelig på sporet av noe objektivt?

4.Stigma. This should be the least of my four reasons, but face it, sometimes we are constrained by convention. There are activities we all are interested in doing, that do no harm and may be done with consenting partners, but we keep them private or restrain ourselves to some degree because law or fashion demand it.

These are human and social constraints, not at all divine, and are also not universal or absolute — they can and do change over time. And sometimes, when cultural biases cause harm, I think we have a moral obligation to change the culture.

Vi ender altså ikke i nærheten av den konklusjonen Myers vil ha oss med på. Verken konvensjoner, lovverket eller moter er det man normalt vil oppfatte som noe objektivt - eller etisk. "Hva vil naboene  si?" (eller hvordan man nå skal formulere Myers metode) synes ikke som det mest solide eller reflekterte grunnlaget for moralsk adferd.

Den som gifter seg med tidsånden blir fort skilt, noe som kan forklare hvorfor så mange nøyer seg med samboskap med den.

At Myers tenker vi har en moralsk forpliktelse til å endre det i en kultur som måtte skade andre, betyr ikke at vi faktisk har en moralsk forpliktelse til det. For hvordan vil Myers argumentere for at hans oppfatning av hva som er skadelig, eller uheldig, eller dårlig, eller umoralsk i en annen kultur, ikke bare forteller noe om Myers egen kultur eller interesser eller preferanser?

Han synes å blande det at mange i en vestlig, sekulær kultur kan like eller bli enige om noen prinsipper, med at disse faktisk er objektive og gyldige uansett hva noen måtte mene i en kultur. Skal vi si at noe er objektivt forpliktende for alle kulturer, kan vi ikke begrunne det ved at det bryter med min kultur - eller seneste moralske mote eller hva naboene synes.

Selv om vi av og til ville ha foretrukket at Myers sjekket med naboene hvordan hans språkbruk og argumentasjon oppfattes.

Han burde nok også sjekket med nærmeste moralfilosof om det han bedriver er konsekvensetikk, dydsetikk, naturrett, sinnelagsetikk eller regeletikk.

Er det konsekvensene av handlingene som avgjør? Helliger hensikten målet? Gjelder det å utvikle dyder som gjør oss til bedre mennesker? Har noe en natur og et mål slik at vi kan vurdere hva som er rett og galt ut fra om det strider med naturen eller målet? Eller er alt snakk om natur og mål meningsløst i en gudstom verden?

Er det hvordan jeg føler og tenker når jeg handler som betyr mest? Eller er det reglene som teller? Altså at jeg bør følge faste lover slik at jeg slipper å tenke meg om i timer hver gang jeg skal foreta etiske valg?

Og er etikk lik et lovverk, eller finnes det grunnleggende objektive verdier som lovverket må bygge på?

Myers fremstår kort sagt lite reflektert. Han synes mer opptatt av å angripe andre enn av å vurdere hvor langt hans egne argumenter faktisk fører. Han er mer kreativ i språkbruken enn i tenkningen. Målgruppen er galleriet, ikke meningsmotstandere.

Myers kriterier kan i beste fall være praktiske tommelfingerregler for hvordan vi skal foreta noen typer moralske overveielser. De kan være greie nok for å gjøre noen subjektive vurderinger.

Men sier vi de er grunnlag for en objektivt forpliktende etikk, havner vi i moralisme.

Eller hva vi nå skal kalle det når noen gjør sine egne etiske interesser og preferanser gyldige for alle andre.

Forbrytelse og straff

Det er ingen overdrivelse å si at rettspykiatrien ikke har fremstått som hundre prosent tilregnelig under Breivik-saken, slik Audhild Skoglund peker på i denne artikkelen etter debatten om den første og andre psykiatrirapporten med deres motsatte konklusjoner og ulike tilnærminger og forståelse av bl.a. høyreekstremisme.

At også den andre rapporten ble lagt ut for få minutter siden, vil nok ikke dempe gemyttene.

Nå er ikke poenget å gå inn på disse rapportene her, men å peke på at dette, som så ofte, ikke er en ny debatt. Og da tenker vi ikke på Breivik, men på hele spørsmålet om tilregnelighet.

Hva er det å være tilregnelig og hva er grunnlaget for å si at noen er skyldig straff?

I Tidsskrift for Den norske legeforening har instituttleder ved Institutt for offentlig rett på UiO, Aslak Syse, en interessant gjennomgang av dette i historisk perspektiv, under overskriften Straff, behandling og rettferdig gjengjeldelse.

For det første handler dette om filosofiske premisser.

Det er dels et moralfilosofisk spørsmål om alle mennesker - uavhengig av personlige forutsetninger for å kunne forstå handlingers rettsstridige karakter og/eller uheldige konsekvenser - kan pålegges straffansvar. Spørsmål om ansvar, valg, fri vilje og straff har opptatt menneskene så lenge lovbrudd er blitt møtt med samfunnsmessige sanksjoner.

Strafferettslige reaksjoner bygger på et grunnleggende aksiom om at mennesket har en fri vilje. Denne utvikles i barneårene og anses tilstrekkelig utviklet når personen passerer den kriminelle lavalder. Uten fri vilje ville det fremstå som urettmessig å dømme folk til samfunnsbestemte «onder». Mangel på «fri vilje» kan rettferdiggjøre at enkelte fritas for straffansvar. Da reises spørsmål om hensynet til samfunnsvernet.

Vi er dermed rett inn i debatten om fri vilje. Er den i det hele tatt mulig eller kun en illusjon? Kan vi si at noen er ansvarlige, hvis de ikke rent fysisk var i stand til å gjøre noe annet enn hva de faktisk gjorde?

Kan det finnes fri vilje i en verden som ikke er fri?

Nå kan det være ulike meninger om dette, men uansett synes det som om fri vilje er en forutsetning for ansvar og skyld, i normal bruk av begrepene.

Men hva er forutsetningern for fri vilje? Er jeg hundre prosent styrt av forutgående fysiologiske årsaker, kan jeg da være noe annet enn hundre prosent uansvarlig?

Lever vi kort sagt i en verden som er determinert og jeg altså ikke kan påvirke, eller i en verden som på en eller flere måter er indeterminert og som jeg kan påvirke?

Er jeg kun et offer for omstendighetene, eller kan jeg være en selvstendig og bevisst aktør?

Og merk at dette ikke bare dreier seg om mine handlinger, men også om mine tanker. Har jeg ikke fri vilje, har jeg heller ingen fri tanke. I såfall er jeg heller ikke ansvarlig for eventuelle ideologiske motivasjoner.

For det andre handler dette om behovet for samfunnsmessige reaksjoner og markeringer.

Samfunnets «rett» til å straffe er basert på en rettmessig gjengjeldelse. Det overflødiggjør «privatrettslige» hevnaksjoner som vikingtidens blodhevn og moderne lynsjing og æresdrap. I tidligere tider, og også i andre kulturkretser, er denne rettferdige gjengjeldelsen sett som en nødvendig utøvelse av Guds rettferdige vilje. Ut fra slike teorier bør straffen avspeile selve lovbruddets grovhet. Dette fører til en detaljert gjerningsbestemt straffelovgivning, noe som satte sitt preg på den europeiske strafferettstradisjonen helt frem mot siste halvdel av 1800-tallet. Da overtok de strafferettslige nytteteoriene («relative» begrunnelser), som vanligvis deles inn i allmennprevensjon og individualprevensjon.

Det er mulig å problematisere rasjonalet bak begrunnelser for å straffe, men det faller utenfor rammene her. De nevnte begrunnelsene vil imidlertid stort sett svikte dersom lovbryteren mangler skyldevne og ikke vil kunne ansvarliggjøres for lovbruddet.

Og det er her den historiske debatten kommer inn i bildet. Syse viser til de nye impulsene som kom inn i norsk strafferett for drøyt hundre år siden, med fokus på mer individuell vurdering og behandling av lovbryteren. Målet var dels å forbedre dem som kunne behandles, avskrekke dem som ikke hadde behov for behandling og uskadeliggjøre "de uforbederlige".

Debatten var lengre og grundigere enn den har vært noen gang siden.

Selv om debatten tidlig i 1990-årene var innholdsmessig lik den som foregikk i årene 1885 - 1902, og med tilsvarende argumenter, ble den verken så analytisk, ført med tilsvarende kunnskapsbredde og lidenskap eller med et utsyn mot prinsipielle spørsmål som straffens begrunnelse, tilregnelighetens grunnlag og vurderingers godhet som for hundre år siden.

Og vi er altså fortsatt ikke i mål. Dette er kort sagt vanskelige spørsmål som ikke kan løsrives fra vårt menneskesyn, for ikke å si livssyn, virkelighetsforståelse, tro og teologi.

Samtidig som de handler om noe av det mest praktiske og viktige vi må ta stilling til: hvordan vi som samfunn og enkeltmennesker skal opptre overfor lovbrytere.

Verken moralfilosofien eller jusen - og vel heller ikke rettspsykiatrien - står stort sterkere rustet til å gi allmenngyldige og varige svar i dag enn for hundre år siden. I det mellomliggende hundreåret har vi sett fremveksten av den moderne naturvitenskapelige medisinen inkludert nevrologien og den biologisk baserte psykiatrien, psykoanalysen, atferdsvitenskapen og andre medisinske og psykologiske teorier til forklaring av menneskelig atferd. Samfunnsvitenskapelige fag som sosiologi, kriminologi og rettssosiologi har videre i hele dette århundret hatt sammenhenger mellom lovbrudd, strafferettslige reaksjoner og samfunn som viktige forskningsfelter.

Det er kort sagt ikke slik at vår dramatisk større tilgang på fysisk kunnskap om mennesket har gitt oss flere svar på de filosofiske spørsmålene om ansvar og skyld.

Vi vet tilsynelatende så mye mer om både kroppen, sinnet og sammenhengen mellom individer og samfunn enn mennesker som levde for bare 100 år siden. Denne kunnskapen synes imidlertid ikke å være anvendbar til å gi mer varige svar på de store moralfilosofiske spørsmålene som Breivik-saken også reiser.

Vi skal i morgen se nærmere på en annen informert debatt om det samme, også den fra over hundre år siden.

Mytisk Pinker

Skulle vi hatt tid til å skrive en kritikk av Pinkers seneste bok (tidligere omtalt kort og småkritisk), ville det ikke vært veldig langt unna denne.

I hvert fall ikke i lengde.

Noen høydepunkter:

The Better Angels of Our Nature, then, keeps falling victim to the halo effect, or a cognitive bias that tends to overvalue certain facts while undervaluing others. It’s important to see the effect this has on his reasoning: it creates an aura around reason itself. There’s no denying that Pinker’s approach can be illuminating. Nonetheless, Pinker’s lopsided view of reason highlights the limits of rationality, or the way it attempts to mark the boundary of (and adapt to) its own environment. Instead of highlighting the phenomenon of natural selection, Pinker constantly draws attention to the problem of selective reasoning.

Saken blir ikke mye bedre av at alle som har en annen vinkel enn Pinker tydeligvis lider av den farlige sykdommen ideologi.

Unfortunately, Pinker too readily encourages us to see history through the lens of a transparent ideology (free market libertarianism aligning itself with neo Darwinism). This situation is made all the more transparent by the fact that he prefers to use the term ideology when describing belief systems other than his own. Indeed, “ideology” is included on his list of “inner demons” (p.xxv). Pinker’s description of history is thereby reverse engineered to ensure that it reflects a world view that would ideally be called higher “intelligence”, instead (p. 663).

Hva så med kjernen? Er vi virkelig bedre moralske i dag enn i middelalderen eller gode gamle Mesopotamia?

Pinkers vinkel er altså å sammenligne slike ting med befolkningsstørrelse. Dermed kan han sette opp kurver som viser det relative voldsnivået i ulike tidsperioder. Dette ser jo tilforlatelig ut (og få tviler på at det er tryggere i Norge i 2012 enn i London i 1012), men hvor holdbart er dette som analyse av tidsånd og moral - og hva forteller det oss mest om?

Pinker allows himself to extrapolate from scant archaeological evidence and compares different civilizations as if they all belonged on the same moral continuum. He attempts to draw a moral equivalence between distinct historical periods and/or (estimated) occurrences of violence. He’s able to do this by relativising (adjusting and ranking) the data according to estimated population sizes. Instead of measuring violence in absolute terms — such as how many people might have died violently per annum — he attempts to measure estimates of people killed relative to estimations of the world’s population at given times.

The sleight of hand is evident in the way the violence is measured over time — since there are many more people alive today, there are now less people being killed (relatively speaking). Conversely, since there were less people alive back then, there were more people being killed (relatively speaking). Either way, the ratio between a violent and peaceful death becomes a measure of moral progress.

Og det hele ender fort i det absurde.

Perhaps the best way to highlight the problem of relative measurements is via the moral equivalence that eventuates. To quote lodore from the comments section of Guardian’s interview with Pinker:

By defining the effects of a violent act (or series of acts) in relative terms, Pinker allows for all sorts of absurd reductios. Imagine that I’m trapped on a desert island with a companion and, in a dispute, I kill him. By Pinker’s logic, I am thereby morally equivalent to a dictator who has killed 3.5 billion people in current population terms. Without a doubt, Pinker is correct to say a randomly selected individual is less likely to die a violent death now; but this merely means the population has increased, not that the rate of absolute violence has dropped off.

At Pinkers data over dødsfall og befolkningsstørrelse også er av blandet kvalitet, hjelper ikke. Det gjør heller ikke hans grunnleggende feillesning av middelalderen, eller mangelfulle analyse av atomtrusselen og maktbalansen som årsak til den lange "freden" etter 1945.

Many nation states spend huge sums on the presumed principle that it’s better to be safe than sorry, and will actively try to deter others from being in a similarly powerful position. And yet it’s this mutual desire for safety that simultaneously puts billions of people at risk and creates potential conflict situations. The possibility of their possession and/or use merely becomes another pretext for war (see the invasion of Iraq, the current tensions between Israel and Iran, India and Pakistan, etc ) and illicit trading practices in the form of a nuclear black market.

The advance of reason, then, brings with it two contradictions: the long peace remains contingent upon the threat of nuclear war and/or a nuclear exchange (however unlikely) threatens to return civilization to the stone age within a flash of light.

Noe som garantert vil få det relative voldsnivået til å stige.

En ny sang?

Muligens sitatmining og misforstått, men enkelte tunger synger nå om at Peter Singer er i ferd med å endre syn på moralske begrunnelser.

Fordi han ellers ikke har tilstrekkelige etiske argumenter for å bekjempe klimaendringer.

Ellers som ingressen noe overraskende oppsummerer:

Without belief in moral truths, how can we care about climate change? Peter Singer admits his brand of utilitarianism struggles with the challenge of climate change in a way Christian ethics does not.

Det hele handler om hvorvidt det finnes noe som er moralske sannheter, eller om vi - i ærlighetens navn gitt virkelighetens natur slik Singer har hevdet - kun står igjen med en ren nyttemoral.

Singer admitted that his brand of utilitarianism – preference utilitarianism – struggles to get to grips with the vastness of the problem of climate change. Further, there is an element that comes naturally to Christian ethics which his ethics might need in order to do so. It has to do with whether there are moral imperatives that can be held as objectively true.

Paradoksalt nok handler dette om at en rendyrket konsekvensetikk med mål av typen "mest mulig lykke for flest mulig" i nåtiden og i fremtiden, altså også for senere generasjoner og andre arter, kan ha uheldige konsekvenser.

Med stadig flere på jorden kan det bli mindre og mindre etisk ut fra Singers logikk å gjøre noe som reduserer summen av lykke - eller til og med at fremtidige generasjoner kan foretrekke å være lykkelige innendørs i virtuelle verdener slik at en eventuell global temperaturøkning ikke er så farlig.

This brings us to the issue that Christians find comes naturally, namely the claim that there exists objective moral truths. In recent moral philosophy, such an assertion has been unfashionable. The Enlightenment thinker David Hume can be blamed. He argued that the reasons anyone has for action will always actually be based upon their desires. "'Tis not contrary to reason to prefer the destruction of the whole world to the scratching of my finger," he asserted. Further, as wants and desires cannot be said to be true or false, so it makes no sense fundamentally to assert that moral judgments are true or false too. This subjectivism has been held in different ways by individuals from AJ Ayer to Simon Blackburn.

Nå kan det selvsagt sies mye om dette, men Singer er i hvert fall fortsatt ikke skuddredd.

He described his current position as being in a state of flux. But he is leaning towards accepting moral objectivity because he now rejects Hume's view that practical reasoning is always subject to desire. Instead, he inclines towards the view of Henry Sidgwick, the Victorian theist whom he has called the greatest utilitarian, which is that there are moral assertions that we recognise intuitively as true. At the conference, he offered two possible examples, that suffering is intrinsically bad, and that people's preferences should be satisfied.

Ikke at Singer står veldig nær en omvendelse, men han kjenner i det minste en snev av anger.

He has not yet given up on preference utilitarianism. Neither is he any more inclined to belief in God, though he did admit that there is a sense in which he "regrets" not doing so, as that is the only way to provide a complete answer to the question, why act morally? Only faith in a good God finally secures the conviction that living morally coincides with living well.

Selv om det som Feser påpeker i en kommentar fortsatt er en del å gå på, er jo dette en ... interessant vending. Ikke minst fordi en kristen etikk bygger fundamentalt på at skaperverket har verdi i seg selv.

What difference does this make to climate change? Tim Mulgan, professor of moral and political philosophy at the University of St Andrews, explained why ethical objectivism may be vital to making a robust ethical case against environmental degradation. Only a doctrine of creation can affirm that we are fundamentally linked to the natural order manifest on Earth.

Vi får spisse ørene og følge med på om Singer eventuelt antar en slik etikk av mer enn pragmatiske grunner.

Som julekvelden på Harris

Siden antagelig ikke alle leser Morgenbladet jevnlig, kan tipses om Trond Berg Eriksens fornøyelige fyrverkeri av en bokanmeldelse 24.12. av Sam Harris noe ... pussige Moral Landscape, med heller talende overskrift og ingress:

Vitenskap, vrøvl og verdier

Sam Harris bedriver religionskritikk etter samme mønster som offentlige kampanjer mot røyking.

Deretter tar det lettere helt av.

Vel fortjent 6'er. For anmeldelsen.

Harris rir igjen

Den kjente nyateisten Sam Harris har nylig lansert en bok om moral. Nærmere bestemt om hvordan denne kan bygge på... vitenskap. Slik det fremgår av tittelen The Moral Landscape: How Science Can Determine Human Values.

Spesielt mener han at det er ønsket om velvære (well-being) som forener alle mennesker på tvers av noe så ladet og konfliktskapende som religioner og livssyn. Men heldigvis kan noe så nøytralt og konfliktdempende som vitenskap bygge varme brodersbånd i vårt hjørne av universet.

Som så ofte når man leser Harris er det vanskelig ikke å klype seg i armen. Og det gjelder ikke bare mengden stråmenn, karikaturer og blindfelt. For forestillingen om at man kan gå fra at noe er (f.eks. at "vi ønsker å være lykkelige") og til at noe bør være ("derfor har vi plikt til å gjøre andre lykkelige"), er av de som er blitt mest behørig avlivet i filosofihistorien.

Filosofistudenten Harris bør kort sagt lese mer av filosofen Hume.

Nå er det ikke bare Dekodet som griper til fingrene. En av mine mange yndlingsateister, Michael Ruse, føler atskillig ubehag og  legger ikke akkurat... mye i gjennom i sin anmeldelse.

Little ‘Value’ in New Harris Book

Poor scholarship, ad hominem attacks and an obsession with religion are not the hallmarks of a solid argument.

...Science alone just cannot do it. It cannot decide questions like these. I don’t know what Harris studied in his philosophy courses as an undergrad at Stanford, but they don’t seem to have penetrated very deeply. He denounces philosophers before him (including myself, I should admit) without really addressing the challenge their arguments pose to his claims.

The trouble is that Harris seems so keen to get to religion that he has little or no time for such conventional academic courtesies. To say that religion is a bit of an obsession for Harris is rather like saying Hitler had a bit of a thing about the Jews. Like Mr. Dick writing about King Charles’ head in David Copperfield, he cannot get away from it. And at times—at many times—his obsession comes across as not just misplaced but thoroughly mean-minded. This is well exemplified by his treatment of Francis Collins, the former director of the Human Genome Project and now the head of the National Institutes of Health in Washington. Harris writes:

In 2006, Collins published a bestselling book, The Language of God, in which he claimed to demonstrate “a consistent and profoundly satisfying harmony” between twenty-first-century science and Evangelical Christianity. The Language of God is a genuinely astonishing book. To read it is to witness nothing less than an intellectual suicide. It is, however, a suicide that has gone almost entirely unacknowledged: the body yielded to the rope; the neck snapped; the breath subsided; and the court dangles in ghastly discomposure even now—and yet polite people everywhere continue to celebrate the great man’s health. (160)

The invective against Collins continues for another fifteen—I kid you not, fifteen—pages.

Ruse er med andre ord ikke veldig imponert over Harris, selv om han bruker noe mindre enn femten sider på å si det.

Ruse konkluderer uten spesielt mye omsvøp:.

If God wanted to destroy New Atheism, getting this book written was a good start. Although, as I said at the beginning, perhaps the first divine move was making Sam Harris so famous he thought he could get away with it.

Det hører med at Harris fortsatt ikke har lest mye historie, skal vi dømme etter første kapittel (og det skal vi).

Imagine that we could revive a well-educated Christian of the fourteenth century. The man would prove to be a total ignoramus, except on matters of faith. His beliefs about geography, astronomy, and medicine would embarrass even a child, but he would know more or less everything there is to know about God. Though he would be considered a fool to think that the earth is flat, or that trepanning constitutes a wise medical intervention, his religious ideas would still be beyond reproach.

Dessverre trenger vi ikke å gjenopplive en nyateist fra det tjueførste århundre for å bevise at hans uvitenhet har få hull, og ikke bare når det kommer til tro.

Sensasjon: VG skriver om sex

[Pekefingeren på]

Det er juli og agurktid. At det til og med er slutt på krumningsforordningene i EU, demper ikke VG's evne til å gå rett på sak. Og hva selger bedre enn koblingen av religion og sex?

Dermed er det ikke annet å vente enn den bevingede og bramfrie overskriften Ja til mer kristensex.

"Flere overraskelser titter frem under den hete sommersolen. Nå vil også Normisjon ha mer sex."

For en som har vært kristen noen tiår, er ikke dette direkte... nye toner. Likevel fremstilles det omtrent som om kristen-Norge (hva nå det er) skulle ha fått solstikk.

VG skrev i går at KrF-nestleder Inger Lise Hansen oppfordrer folk til å benytte sommeren til å ha mer sex og lage flere barn.

Nå får det overraskende utspillet støtte - ikke fra sexologer eller andre «seksuelt frigjorte» - men fra tjukkeste kristen-Norge.

- Sex handler ikke bare om forplantning, det handler også om kjærlighet og lidenskap. Det taler jeg gjerne både varmt og vakkert om, sier prest og leder for Normisjon i Norge, Svein Granerud.

Seminarkassetter fra lagsbevegelsen på 70-tallet røper både spøk og humor - for ikke å si hånlatter - når noen hevder at sex kan løsrives fra lyst. Den bestselgende pinsepastoren David Wilkerson (mest kjent for arbeidet med storbygjenger på 60 og 70-tallet, Nicky Cruz og så videre) la heller ikke mye i mellom på feltet.

Det er dermed vanskelig å fri seg fra en tanke om at Granerud - og antagelig enda mer VG - her er litt historieløse. Ihvertfall hvis vi snakker den rimelig nære fortid.

Han mener flere fra «kirkelig hold» burde bli flinkere til å få frem det gode og lystbetonte ved sex, og ikke bare fokusere på rammene for hvordan sexen bør foregå.

- Det har nok vært tendenser til at kirken har vært mer opptatt av å fremheve sex som en oppgave, mer enn som en gave. Man har typisk begynt med å understreke rammene og reglene for seksuallivet - og så har man kanskje sagt i en bisetning at det er lov å ha det godt også.

Utvilsomt et poeng. Og noe som har vekslet fra sted til sted, og fra generasjon til generasjon, for ikke å si fra by til land.

Og med kunnskap, økonomisk status og velstandsutvikling. For ikke å si tilgangen på prevensjonsmidler.

Men at kristne skal være mot sex er nok et stykke på vei en myte (og ja, jeg har lest kirkehistorie - mye kirkehistorie). Paulus er opptatt av at unge som "brenner av lyst" skal gifte seg. Augustin lot seg imidlertid forlede av sin gnostisk-manikeiske-nyplatonske bakgrunn til å se unødig negativt på lysten. Mens altså Luther hadde et langt mer pragmatisk og direkte syn på dette, noe som blant annet ga seg uttrykk i hans avskaffelse av sølibatet.

I det hele tatt er dette noe som har gått i bølger, for ikke å si pendelbevegelser.

Men så lenge kristne som uttaler seg både er noe så avlegs som tilhengere av ekteskapet, så gledesdrepende som motstandere av sex med ukjente i fylla, og livsfiendtlige nok til ikke direkte å oppmuntre til abort eller one-night stands, er det ikke til å komme fra at man får ord på seg for å være mot sex.

Spesielt i en tid og et velstandssamfunn der uheldige/skadelige/utilsiktede konsekvenser av "ikke-kristensex" er noe vanskeligere å oppdage - ihvertfall på kort sikt.

[Pekefingeren av]

Singer, men ikke songwriter

En av de mer interessante figurene jeg følger, er Peter Singer. Og vi snakker ikke om en amerikansk folkesanger.

Singer er i stedet en "bioetiker" med fokus på at etikk må inspireres av naturen, eller i det minste ikke underslå biologiske fakta.

Konsekvensen av et slikt naturalistisk syn er... lærerikt.

Nå har Dinesh D'Souza (en person jeg også har et mer enn lettere ambivalent forhold til, men alltid tankestimulerende) debattert Singer. Og skrevet en - selvsagt helt nøytral - kommentar til dette.

D'Souza legger som vanlig ikke mye i mellom.

Singer is a mild-mannered fellow who speaks calmly and lucidly. Yet you wouldn't have to read his work too long to find his extreme positions. He cheerfully advocates infanticide and euthanasia and, in almost the same breath, favors animal rights. Even most liberals would have qualms about third-trimester abortions; Singer does not hesitate to advocate what may be termed fourth-trimester abortions, i.e., the killing of infants after they are born.

Singer writes, "My colleague Helga Kuhse and I suggest that a period of 28 days after birth might be allowed before an infant is accepted as having the same right to life as others." Singer argues that even pigs, chickens, and fish have more signs of consciousness and rationality—and, consequently, a greater claim to rights—than do fetuses, newborn infants, and people with mental disabilities. "Rats are indisputably more aware of their surroundings, and more able to respond in purposeful and complex ways to things they like or dislike, than a fetus at 10- or even 32-weeks gestation. … The calf, the pig, and the much-derided chicken come out well ahead of the fetus at any stage of pregnancy."

Some people consider Singer a provocateur who says outrageous things just to get attention. But Singer is deadly serious about his views and—as emerged in our debate—has a consistent rational basis for his controversial positions.

D'Souza ser for seg at de såkalt nye ateister grøsser over Singer. Han ødelegger for deres sak. Han går for langt. Det hører ikke med i det gode selskap i 2009 å gjøre nietzchianske omforminger av alle verdier.

Det er kort sagt (vi kunne altså sagt det langt lenger) ikke kosher i dagens samfunn, enten vi foretrekker teselskaper eller pubrunder, å se inn i avgrunnen.

Vi får bare håpe at Singer ikke blir tatt på alvor. For vi er nok flere enn nye ateister som ikke helt kan svelge denne type etikk. Enten vi nå mener vi har har grunnlag for det eller ei.

Umoralsk, altså moro

Hvis du lurer på hvordan du kan dumme deg ut i all offentlighet, er det bare å lage en såkalt bibelsk spørrelek der du utelukkende er opptatt av spas og polemikk.

Eller egentlig er det vel fritt fram. Du kommer garantert ikke til å dumme deg ut. Alle vil tro at quizzen er en edruelig fremstilling av hvordan Bibelen egentlig ser på moral. Når bare disse kristne og deres lett gjennomskuelige protester skyves til siden.

Jeg har ihvertfall til gode å se protester fra de bloggene som har omtalt den.

La oss bare ta første spørsmål, som et løst eksempel.

1. Two strangers visit your home, and you are kind enough to provide them with accommodations for the night. They tell you they are angels appearing on behalf of the Lord. However, later in the evening, an angry mob turns up seeking to sodomize your guests. Do you:
O Protect your guests and call the police.
O Expel your guests and call the police.
O Turn your preteen daughters over to the crowd to be raped.

Skal vi se, hva var det ikke helt store moralske forbildet Lots egentlige alternativer i et råttent samfunn - som vel er det fjerneste fra hva Bibelen kaller for et ideal (vi snakker om Sodoma, hvis noen lurer) uten noe som minner mye om politi eller telefon?

Her er noen forslag.

O Protect your guests and let everyone be killed, after your daughters have been raped
O Expel your guests and let everyone be killed, after your daughters have been raped
O Turn your preteen daughters over to the crowd to be raped, and perhaps save some lives.

Valget er selvsagt vanskelig. Det er opp til deg. Men du kan ikke ringe enn venn. Eller politiet.

Umoralen er at det er lett å få spørremoro av en boksamling man verken har lest eller forstått. Spesielt ikke når de som tar testen heller ikke har det.

Eller ihvertfall ikke gir uttrykk for det (kjenn den fordømmende pekefingeren her, dere Ellers Oppegående som dette angår - kjenn).

Det ekstra morsomme er at man fremstiller denne type selektive og stemplende sitatsurfing av det som blir kalt "gammeltestamentlig moral" (men ikke er det), som noe som (hvis det hadde vært det) til og med skulle gjøre noen til "a good and moral Christian".

Noen som har mailadressen til Utdanningsdepartementet?

Snåsa? Så sa Skepsis!

Siden jeg nå gikk tapende ut av konkurransen med Snåsamannen på bokmessen forrige helg (debatten mellom undertegnede og Per-Bjarne Ravnå om Den historiske Jesus trakk drøyt 12 tilhørere), er det flott se at flere er lettere skeptiske til fyren.

Samtidig som jeg er veldig imponert. Veldig.

Grunnen er mindre "helbredelsene" enn hans rakryggete antikommersielle holdning. Og at han lover intenting. Han oppfordrer til og med de som kommer til ham om å søke lege.

Det er bare å gi seg helt over. Ihvertfall litt.

I fravær av særlig mye tid til lengre analyser må vi dermed nøye oss med å koke andre og høyst utmerkede halvdel av Skepsis sin kloke og klarsynte (pun intended) konklusjon:

Gjerstad er en "tradisjonell" folketroshelbreder, ikke en moderne entreprenør. Han tar ikke betaling for virksomheten. Han garanterer ingen helbredelse. Han ber ingen slutte å gå til lege. Han stiller opp, som best han kan, på de vanskeligste tider, for mennesker som henvender seg i nød. Og det er ikke det minste merkelig at han tror på egne angivelige evner når han får dem sosialt styrket gjennom tusenvis av henvendelser og takksigelser. Kritisk testing er kontraintuitivt og vanskelig.

Og når det kommer til Gjerstads uttalelser om deler av det alternative markedet, så har de en retning og et engasjement som kunne vært klippet fra de sintere skeptikere. Til Morgenbladet i går sier han for eksempel:

Det er noen som kaller seg healere, vet du. Som står ved hvert veikryss og tjener penger, 300-400 kroner timen. Man burde bruke kvakksalverloven mot dem. Det er en healer som har et skilt hvor det står at 90 prosent av dem han behandler blir friske. Politiet burde sett på slike. ... Folket skal være litt forsiktig med dem som kaller seg healere. Gå til legen. Kom til sykehuset. Få en undersøkelse, ikke gjem deg og vær redd for å gå til legen.

For dem som måtte tenke at dette er en engangsforeteelse, så har jeg hørt det før, og det gjentas til Adresseavisen i dag. En kjent kreftpasient forteller om henvendelsene han får fra "healere" som vil selge ham behandling og garanterer effekt. (Kudos til Adressa for å skrive om det så tydelig kritisk - det er dessverre ikke vanlig kost.) Gjerstad er sitert på blant annet følgende:

Dette er en av få ting som gjør meg forbanna. ... Det er bare tull å ringe folk og si at man skal ta bort smertene. Det er svart juggel. Rent bedrageri.
Så forteller han om tilsvarende erfaringer da han selv ble syk, og egen handling: Han fikk operasjon på sykehus og ble frisk.

Selv om fenomenet "Snåsakaill'n" har et stort potensiale for å spre dårlig belagte forestillinger og uholdbare praksiser ytterligere, så "Snåsakaill" Gjerstad har en intern tyngde til sin moralske harme som ikke så lett kan dupliseres for oss uenforstående. Og det balanserer muligens regnskapet ganske mye. Hvis healerbransjen generelt hadde den typen holdninger og integritet, ville den kun interessere meg på samme måte som bønnegrupper: som sosio-kulturelt fenomen der mennesker støtter hverandre gjennom religiøse sammenkomster.

Her kan vi jo legge til for vår egen del et og annet forbehold om at vi har erfart gjennom årene at også bønnegrupper kan få resultater, selv om det er vanskelig å bekrefte slikt vitenskapelig.

Så langt i likhet med Snåsamannen. Så lenge det varer.

Dyrekjøpt etikk?

Nå er kanskje ikke dyresex det temaet som vi generelt sett er mest interessert i her på bruket, men vi mener i det minste at det bør tillates mellom dyr.

På samme måte som det ikke bare bør tillates, men tilskyndes en debatt om hva som er grunnlaget for vurderinger og konklusjoner i det som stadig flere synes å oppfatte som et slags etisk grenseland.

Dette trekkes fram både fordi Dagbladet finner det opportunt å fronte spørsmålet (og dermed har lagt dette ut til av alle ting avstemning, der foreløpig 84 % er i mot og 16 % for), men også fordi mer tvilsomme elementer forsøker å se prinsipielt på dette (og dermed uavvendelig viklet seg inn i en laang debatt, også p.g.a. noe uheldige ordvalg).

Er sex mellom dyr og mennesker galt kun hvis det er forbudt? Eller er det galt fordi det er galt? Eller bare hvis det skader noen? Og hva slags skade må man da se for seg (Fysisk på dyrene? Forrående på mennesker? Og hvordan skal vi måle og veie "forrående"? Og hvordan unngå at argumentasjonen slår tilbake på liberale lover som allerede er vedtatt?)

Kort sagt, hva slags argumentasjon kan vi bruke for å forsvare et forbud? Saken er ikke spesielt prinsipielt enkel.

For hva er grunnlaget for etikk og lover i dagens samfunn? Sånn litt egentlig?

I et liberalt samfunn er det ikke mulig bare å henvise til en høyere lov (selv om vi i et demokratisk samfunn kan avgi stemme til partier som støtter de høyere lover vi har tro på). Men det er sannelig ikke alltid lett å greie seg uten heller.

Siden slike vinklinger fort ender i påstander om middelalder og mørkemenn, for ikke å si mistanke om skjulte agendaer, er det nok likevel praktisk å kikke i alternative retninger.

Noe som fort fører oss inn i andre dilemmaer, selv om noen kan prøve å snakke seg unna.

Etikk bør uansett styres av annet enn emosjoner (enten disse nå er avsky, lyster, sympati, frykt eller annet) - selv om det er uklokt automatisk å kimse av slikt.

Men spørsmålet er da om det er mulig å se etter annet enn Kardemommekriterier. Kan vi unngå noe annet enn en slags "alt-som-ikke-skader-andre-fysisk-er-vel-greit"-etikk? Eller en "evolusjonsbasert" (anførselstegnene er bevisst plasserte) eller "antiespeciesisme"-etikk (som jeg av og til lurer på om er ment mer for å provosere enn noe annet?) der den mest kjente talsmannen lenge har vært Peter Singer som altså synes å åpne for at ikke alle typer dyresex bør forbys.

Det er i det hele tatt mulig å forsvare det meste, hvis man først henter normer utelukkende fra naturen.

Spesielt siden den ikke har noen.

Når nåtiden blir nifs

Enten det er Lewis, Tolkien eller Skjæråsen (for ikke å si Blomster-Finn eller mer sannsynlig noe New Ageri) som har hjemsøkt etikerne i mørket, er i hvertfall konklusjonen klar.

Planter har rettigheter, og det er moralsk galt å drepe dem, selv om man vanner det ut med forbehold som "uten grunn" (noe som automatisk ender med et slippery slope av et skråplan med grunn til mange slags etiske unnskyldninger for å drepe planter som blir for nærgående).

Plants deserve respect, a group of Swiss experts said Monday, arguing that killing them arbitrarily was morally wrong -- except when it comes to saving humans or maybe picking petals off a daisy.

In a report on "the dignity of the creature in the plant world," the federal Ethics Committee on non-human Gene Technology condemned the decapitation of flowers without reason, among other sins.

Vi er med andre ord på vei inn i stemninger treffende beskrevet i Father Brown-fortellingen The Perishing of the Pendragons, med gripende øyeblikk som da "Father Brown stood ruefully contemplating the decapitated plant".

Eller der man er så velment opptatt av å fremme verdier, at man ender mer med å fremstå som lettere latterlig enn logisk.

Derfor et aldri så lite logisk sitat, selv om det kanskje egentlig passer bedre her.

The Logical Vegetarian
-G. K. Chesterton

“Why shouldn’t I have a purely vegetarian drink? Why shouldn’t I take vegetables in their highest form, so to speak? The modest vegetarians ought obviously to stick to wine or beer, plain vegetarian drinks, instead of filling their goblets with the blood of bulls and elephants, as all conventional meat-eaters do, I suppose.” — DALROY.

YOU will find me drinking rum,
Like a sailor in a slum,
You will find me drinking beer like a Bavarian.
You will find me drinking gin
In the lowest kind of inn,
Because I am a rigid Vegetarian.

So I cleared the inn of wine,
And I tried to climb the sign,
And I tried to hail the constable as “Marion.”
But he said I couldn’t speak,
And he bowled me to the Beak
Because I was a Happy Vegetarian.

Oh, I knew a Doctor Gluck,
And his nose it had a hook,
And his attitudes were anything but Aryan*;
So I gave him all the pork
That I had, upon a fork;
Because I am myself a Vegetarian.

I am silent in the Club,
I am silent in the pub,
I am silent on a bally peak in Darien;
For I stuff away for life
Shoving peas in with a knife,
Because I am at heart a Vegetarian.

No more the milk of cows
Shall pollute my private house
Than the milk of the wild mares of the Barbarian;
I will stick to port and sherry,
For they are so very, very
So very, very, very Vegetarian.

Ihvertfall så lenge man ikke halshugger for mange vintrær, hvete og poteter, uten grunn.

(*For ordens skyld kan legges til at dette er fra The Flying Inn og 1914- da ariere og krokete neser ikke hadde fullt så skjebnesvangre assosiasjoner som en generasjon senere).