Så 2012

Mens vi fortsatt nyter 2012 og det er lenge til det er tid til å ønske hverandre godt nyttår, kan vi starte en serie med høydepunktene fra året som er gått.

Mye kan nevnes, så vi ender på tre i hver kategori og tar dem (altså kategoriene) i tur og orden.

Første kategori er Årets beste CD

I motsetning for de andre kategoriene var det her ikke vanskelig å kåre en vinner. Kanskje den beste blandingen av symfoniorkester og rock ikke bare i 2012, men noen gang?

1: Three Fates Project med Keith Emerson, Marc Bonilla og Terje Mikkelsen



Til tross for mange andre utgivelser i år (som Tony Banks stemningsfulle Six - Pieces For Orchestra, den utvidete nyinnspillingen av Wakemans Journey To The Centre of The Earth og ikke minst av Jon Lords Concerto for group and orchestra) har jeg til gode å høre noe som bedre har utnyttet styrkene til både orkesteret og bandet, hver for seg og i samspill.

Vi snakker altså ikke om banalisering eller søtsuppe, men tolkninger med trykk og tyngde. Så kan man sikkert diskutere om The Fugue burde vært med mellom første og andre del av The Endless Enigma eller om det burde vært enda mer Moog eller Hammond, men det blir mer for nerdene i blant oss.

2: Momentum med Neal Morse

Enda en monumental utgivelse fra en artist inspirerert av artister fra Peter Gabriel til Larry Norman, som mikser Genesis med gospel - spenstig, kreativt og humørfylt.

Tittelmelodien er verken den beste eller mest representative, men så langt den eneste med video, så vi lar det stå sin prøve (selv om video ikke er feltet der Morse er på sitt beste eller har mest budsjett).



Så kunne man selvsagt nevnt alt fra Farmers Markets Slav to the Rhytm til Steven Wilsons og Mikael Åkerfeldts Storm Corrosion og Panzerpappas Astromalist (for ikke å si de heller fabelaktige remastrede og surroundutgivelsene av Emerson, Lake and Palmer og Tarkus), men vi lander på noen andre musikalske innovatører:

3: The Death Defying Unicorn av Motorpsycho og Ståle Storløkken



Da gir vi oss med musikk og er tilbake med årets bøker ... neste år.

Dagen derpå

Fortsatt litt i ørska, men klarer å dele noen inntrykk fra gårsdagens evenement.

Nærmere bestemt mest andres.

Adressa hadde en flott forhåndsreportasje og det er mer i dagens papirutgave.

En god oversikt over hva som faktisk foregikk, finnes på den ikke tilfeldig navngitte bloggen Jurassic Rock.

Foto av Mia Margrethe Bjørgan Rischmann

Låten som anmelderen der ikke kjenner er en improvisasjon over låten "After all of this" på det nye albumet. Som en av de fryktesløse i salen som stilte spørsmål kan det bekreftes at kvelden var kos.

Spørsmålet mitt var forøvrig hvorfor Three Fates Project-albumet avsluttet med et stykke med Keith Emerson Band og ikke med orkester som resten. Terje Mikkelsens svar var at det var for å understreke at Emerson hadde tillit og tillatelse fra samtidskomponister som Copland til å gjøre som han ville med deres musikk.

I samme ånd som man har behandlet Emersons egne låter på albumet.

Hvordan er så den nye platen?

Skal vi stole på Smaalendenes avis er den til å ... nyte. Vi siterer modig fra første avsnitt:

Når rockens legender tar med seg et symfoniorkester på sin nye cd, bør et par alarmklokker ringe. Derfor er det så inderlig herlig når alarmen blir til en vekkerklokke, en vekkerklokke som gjør at man smiler fra øre til øre. For dette prosjektet signert Keith Emerson er strålende gjennomført. At prosjektet også har sterke norske bidrag, gjør ørene kanskje litt ekstra stolte.

Kunne nok altså vært verre. 

Klar for Keith

Så er da kvelden snart over oss med lanseringen av skjebnefellesskapet Marc Bonilla, Keith Emerson og Terje Mikkelsens Three Fates Project som vi med glød og glede har omtalt tidligere.

Gjør gudinnene jobben blir det konsert med den norske trioen Elephant 9, samt en sesjon ispedd noen låter med Keith og Marc, støttet av Marineorkesteret.

Og Dekodet er ikke det eneste av sentrale norske media som har fått med seg dette.

Radio Ludo hadde en brukbar presentasjon.

Heavy Metal slengte seg på.

Dagsavisen slo til med dobbeltside på fredag.

Dagsrevyen kjørte på med et to minutters innslag samme dag (altså 31.08., 29 minutter ut i sendingen).

Fevennen var ikke dårligere på lørdag (kan kjøpes på nettet her) med en koselig omtale av Keith på besøk hos gode norske venner i Kongshavn.

Vårt Land stilte med forsiden og to sider (kan også kjøpes på nettet, her), med en presentasjon godt rettet mot avisas målgruppe når det er Kjetil Bjerkestrand som er sannhetsvitnet og som blant annet kan fortelle at det var Keith som lærte ham å spille med hjertet.

Hva er så grunnen til all denne medieomtalen? Sånn bortsett fra et knakende godt album og at min musikksmak alltid er seneste og største mote.

Mye handler nok om at dirigenten Terje Mikkelsen har gjort dette til en norsk greie, for ikke å si begivenhet.

Spar man på med en musikalsk legende som Keith og en anerkjent kar som Kjetil, koblet med pressekonferanse og utstilling på Teknisk Museum, lokale forhold og spennende størrelser som Annbjørg Lien og Bjørn Ole Rasch i Kristiansand, får norske journalister mange knagger å henge tonene på.

Og bloggere mange linker.

Skjebnesvakker

En av høstens store musikkopplevelser blir utvilsomt Three Fates Project, en plateinnspilling som er et hjertebarn av den norske dirigenten Terje Mikkelsen.

Albumet er en serie sterke og klassiske tolkninger, med München kringkastningsorkester, av nye og gamle komposisjoner som på ulike måter kan knyttes til Keith Emerson og gitaristen Marc Bonilla.

Dette handler med andre ord om alt fra storslagne musikalske fortellinger som Tarkus (de som ønsker en annen alternativ og noen løpenoter visuell take kan kikke her) til uendelige gåter og fanfarer for folk flest.

Og på mange måter er altså sirkelen sluttet. Mens Keith Emerson sjokkerte på 1960- og 70-tallet ved å tolke og lage klassisk musikk for rockeband, ser nå den klassiske verden stadig mer av storheten i hans produksjon.  

Three Fates Project is about making Emerson's music resound in a symphonic scale. Conductor Terje Mikkelsen has the rock-and-roll approach needed, as well as total control over the symphony orchestra in break-neck ensemble with the Keith Emerson Band. In many ways the Three Fates Project completes the circle: Emerson brought classics into rock - now it is Emerson's own music being performed by a classical orchestra.

Ingen lyder å dele så langt, men vi lover å gi lyd fra oss når albumet lanseres i Oslo i starten av september.

Etter å ha fått lov til å høre albumet én gang kan vi allerede nå røpe at dette først og fremst vil handle om å gjenta og utdype wow.

Keith congratulated

Siden det er 2. november er det bare å istemme en aldri så liten fanfare for en aldri så stor helt som stadig er aldri så lite aktiv.



Ellers fortsetter vi med det ordinære programmet om en dag eller tre. Må bare først få ferdig et bokmanus til forlagsgjennomsyn, et par foredrag, satt i gang et prosjekt og komme langt nok i forarbeidene til en bursdag.

Og lest noen bøker.

München-kupp

Mens vi er i gang med tysken.

Det kan gi noe ulike asssoiasjoner å fortelle om gamle helter i München, men dette er avgjort av nyhetene som fortjener stående applaus.

Selv om dirigenten er norsk og musikk et enda mer universelt språk enn tegneserier, hjelper det også her å huske noen tyske gloser - og grammatikk.

Game of Keys

In the Game of Keys you either win or die.

Lyden av T-bone

Vi roer ned skriveriene og signaliserer starten på en ny uke med et nyfunnet opptak fra Frankrike i 1966.

Merk spesielt den lille jammen fra 4:05.

Kjør musikk

Siden det er søndag formiddag.

Kjør musikkdebatt

Siden det ikke direkte mangler utlegg på YouTube av sommerens musikalske høydepunkt, High Voltage-festivalen, som muligens er omtalt noen ganger på Dekodet, hvis jeg ikke husker helt feil, deles herved en liten del av begivenheten.

Dette holder i massevis for meg som nostalgisk supernova (selv om Zappa plays Zappa var festivalens musikalsktekniske høydepunkt og Transatlantic det emosjonelle), men det er ikke til å komme helt fra at ELP-gutta er blitt eldre, har ikke spilt sammen på 12 år og at Keith er redusert etter nerveskade i høyrehånden.

Hvilket fører til Det store spørsmålet.

Bør musikere som ikke lenger er sensasjonelt supre i fingre og strupe, etter at tidens tann har tæret både her og der, få lov til å fortsette å spille, eller bør det legges ned forbud for ikke å ødelegge minnene fra da Himmelske Vesener var på visitas?



Forøvrig kan nevnes at mens dette opptaket gjengir mitt inntrykk fra festivalen av et virkelig sterkt og bevegende høydepunkt (følg særlig med på The Sage som starter etter drøyt 3 minutter) - gir det offisielle CD-opptaket fra soundboardet inntrykk av at Lake her synger noen smuler falskt.

Hvilket er mer enn lettere underlig for en vokalist av hans størrelse.

Er grunnen rett og slett at lydbalansen er forskjellig fra høytalerne enn på soundboardet, slik at Lake og publikum hørte tangenttonene annerledes?

I såfall er jeg nok tvunget til å gafle i meg noen kameler og støtte slørete piratopptak på YouTube, selv når det finnes profesjonelle versjoner.

Jernmannen legger seg aldri flat

Så var  den da endelig ute på DVD, Iron Man-serien fra 1994.

Kanskje egentlig ikke det aller største høydepunktet i animasjonshistorien, men musikken får i perioder selv en jernmanns hjerte til å banke.

Episode 1 finner du her.

Lyrisk

Siden det vågalt nok gjøres mer enn boogie og rag på piano, kan vi ta mot til oss og dele et noe mer lyrisk stykke, i en mer moderne modus.

Selv om det er læregutten som spiller.

California jam

Denne læregutten er tross alt likevel ikke helt på jordet.

The Best

Ikke alle band kan kalle seg The Best.

Men denne gjengen gjør det nesten litt med rette, sånn inn i mellom, av og til, for ikke å si stadig, selv om det stort sett bare var én konsert.

Intime kvelder

Ikke bare arbeidsuka som er i gang.

Det til tider noe... ustabile radarparet Keith Emerson og Greg Lake startet sin uhøytidelig USA-turne i går kveld.

Etter at de i forrige uke avlyste det som skulle ha vært første kvelden (etter at publikum var ankommet salen) kan man trygt si at det var en og annen nerve både hos musikere og publikum.

Rapportene tyder på at dette likevel ble en riktig så hyggelig kveld, med en bra fordeling mellom musikk, anekedoter og anledning til å stille spørsmål fra salen.

Setlisten til høyre tyder også på at det kan være verdt å snappe opp det som måtte komme av konseropptak.

Elephant 9

Hvis Keith Emerson hadde vært norsk - og yngre.



Mer i dette rommet.

(Takk til Trond B.)

Prising i sør

Hyggelig og velfortjent å se hvem som har fått Frankfurt bys musikkpris for 2010.

Og på tide, spør du enkelte av oss, men det gjør du nok ikke.

The Frankfurt Music Prize was founded in 1980 and has been awarded annually by the Frankfurt Music Prize Foundation on the occasion of the international Musikmesse in Frankfurt since 1982.

It is awarded to musicians, composers, teachers and personalities from the world of music for special achievements in the fields of interpretation, composition, musicology or teaching.

I år ble den altså delt ut i popkategorien (dette alternerer fra år til år) for "artistic and technical innovation".

The Frankfurt Music Prize 2010 goes to Keith Emerson, keyboard player and founding member, with Greg Lake, of the progressive-rock band, Emerson, Lake & Palmer. The presentation will take place at the ‘Römer’, Frankfurt’s Town Hall, on the eve of the Musikmesse, 23 March 2010. The Board of Trustees of the Frankfurt Music Prize describe Keith Emerson as an innovative artist who has not only pushed out the genre’s boundaries with his music but also had a decisive influence on the technology of electronic keyboard instruments through his keyboard playing.

Så venter vi fortsatt på Rockn' Roll Hall of ShFame.

Hvem som har vunnet denne prisen før? En god del, ikke helt ukjente artister, i mange sjangere.

1982 - Gidon Kremer (violinist)

1983 - Edgar Krapp (organist)

1984 - Alfred Brendel (pianist)

1985 - Brigitte Fassbaender (opera singer)

1986 - Albert Mangelsdorff (jazz trombonist)

1987 - Carl Dahlhaus (musicologist)

1988 - Heinz Holliger (oboist)

1989 - Ludwig Güttler (trumpeter)

1990 - Chick Corea (jazz pianist)

1991 - Aribert Reimann (composer)

1992 - Georg Solti (conductor)

1993 - Harry Kupfer (director)

1994 - Brian Eno (musician and sound artist)

1995 - Tabea Zimmermann (violist)

1996 - Wolfgang Niedecken (singer and songwriter)

1997 - Prof. Hans Zender (composer and conductor)

1998 - Peter Herbolzheimer (arranger, interpreter and composer)

1999 - Prof. Michael Gielen (conductor and composer)

2000 - Klaus Doldinger (saxophonist)

2001 - Dietrich Fischer-Dieskau (singer)

2002 - No Prize awarded

2003 - Walter Levin (violinist & professor of chamber music)

2004 - Udo Lindenberg (rock musician)

2005 - György Ligeti (composer)

2006 - Peter Gabriel (pop / rock musician)

2007 - Peter Eötvös (conductor and composer)

2008 - Paquito D’Rivera (saxophonist, clarinettist, composer)

2009 - Dr. José Antonio Abreu (conductor, composer, mentor)

2010 - Keith Emerson (musician, composer)

Ingen grunn til å skamme seg over å bli med i denne gjengen.

Nærmer seg

Synth Britannia

Moderne musikkdokumentarer har tradisjon for i større grad å dokumentere programskapernes skjeve blikk enn musikkhistorie.

"Synth Britannia" er ikke noe direkte unntak. Dermed er det bare å forvente anmeldere som lar seg rive med.

A few minutes into Synth Britannia, the new 90-minute documentary that airs for the first time on BBC Four tonight, there's a '70s clip of Keith Emerson that shows him widdling out an extravagant solo while wearing what appears to be mock chain mail suit. After about five seconds of it, you realise that this simply couldn't go on.

Mercifully, it didn't: Synth Britannia charts the rise of synth pop in Britain during the late '70s and early '80s, setting it against the backdrop of the feelings of social alienation that many of the movement's key participants and fans were experiencing at the time.

Etter alt å dømme er det noen sekunder fra dette klippet man snakker om, muligens fra ca. 2:34.

Hører man etter, oppdager man at dette er Coplands Hoedown, altså en western-inspirert moderne klassisk komposisjon, intenst tolket av en rocketrio med Hammond og Moog.

Dette er - kort sagt - ikke "synthmusikk" i noen av de normale betydningene av ordet (fra Kraftwerk og Eno til Numan og Jarre), selv om ELP's versjon har noen sekunders intermessoer og overganger av slik.

Selv om Keith Emerson var en av de helt store innovatørene på synthesizer, er det han bedriver musikk - og ikke bundet til bestemte sjangre eller instrumenter. Dermed kan han veksle mellom piano, Hammond, kirkeorgel og ulike typer synther for å gi stykkene tempo, klang, feeling og - la oss si det rett ut - drive.

Noen ganger sårt, andre ganger skjærende.

Dette er altså en helt annen og minst like valid måte å fremføre musikk på som noen (ekte) synthband.

Det er derfor hans låter i dag tolkes på alt fra gitar til korps.

Sagt på en litt annen måte: Jeg er usikker på hvordan det vil låte om man tolker Kraftwerk på kirkeorgel eller blokkfløyte.

Men det er helt rett at dette ikke kan fortsette. Det vil nok likevel ta noen år før klisjeene om Keith, klangene og kostymene vil være borte.

I mens kan Paul Gilbert tegne og forklare.

One Love - ihvertfall til artisten

Ikke bare Harald som gjør det han ikke kan.

Keith lærte en gang Bob Marley å stå vannski, men mye tyder på at sistnevnte ikke gjengjeldte dette med sangtimer.