Nazikrim

Bak denne tabloide overskriften lurer et dårlig skjult forsøk på å markedsføre Philip Kerrs etterhvert lange serie om Bertie Günther, hardkokt detektiv i Berlin og stadig større omegn på 1930-tallet og utover.

Og stadig like antinazi, selv om han hyres inn av partitoppene for å løse forbrytelser alle steder fra Unter den Linden via Praha til Katyn.

Nå har vi vært inne på serien noen ganger tidligere, men siden jeg befinner meg i omtalte by denne uka, er det ikke helt off topic å tipse om et intervju med forfatteren.

Med andre ord strengst verboten å gjøre annet enn å legge fra deg sneipen og whiskyglasset noen minutter for å lese om Philip Kerrs Berlin.

Guttebok for voksne

Siden det nærmer seg påske, har vi både tid, motiv og anledning til å ta opp igjen krimsporet.

Og hva kan være bedre enn en fortelling som hyller gamle guder med religiøs iver og okkuperer leseren til siste side?

Vi snakker med andre ord om Bernt Roughtvedts seneste roman, Tårn, altså skrevet av en historiker som ikke er ukjent med mennesker og miljøer under annen verdenskrig.
(Trykk her for å lese videre)

Dødsspillet

En grunn til at jeg ikke skriver flere eller lengre tilsvar på Minerva eller andre steder, er at det altså er andre ting på tapetet. Akkurat nå en bok om en person som kunne gjort atskillige tidsskrifter enda mer lesverdige.

Vi snakker selvsagt om Gregers Gram, siden Bernt Roughtvedt nylig har gitt ut biografien Dødsspillet.

Og han var ikke akkurat skåren for tungebåndet. Gregers hadde ikke bare et sjeldent talent for resonnementer og propaganda, han var kvikk i replikken og med en nærmest sinnsyk humoristisk sans.

Roughtvedt gir interessant innføring i motstandsmannens personlighet og historie som altså er mer mangfoldig og omfattende enn hva man kan få inntrykk av i Max Manus-filmen. Ikke minst bryter det med plottet der når det med god grunn legges opp til at når Gregers i løpet av 1944 tok større og større risiko, skyldtes det at opplæringen (og livet) som kommandosoldat hadde gjort ham kynisk og destruktiv.

Deltakelse i likvideringer, selv om det er av norske nazister, anbefales ikke som behandling av depresjon. 

Det overrasker ikke at Gregers en gang på spørsmål om videre planer svarte at  "Jeg skal ikke gjøre noe etter krigen, jeg". Noe som gjør det lettere å forstå hvorfor han tok risikoen og lot seg lokke i en rimelig åpenbar felle og ble skutt på Plasskafeen på Olaf Ryes plass 13. november 1944.

Men det er ikke bare her Roughtvedt formidler viktige bidrag til å forstå Gregers Gram. I stedenfor å rive krigshelter ned fra pallen, noe man kanskje kunne forvente forsøk på etter Gunnar Sønstebys død, forsterkes inntrykket av en uvanlig redelig og oppegående kar.

Som leder for sportsklubben Njård gjorde Gregers det motsatte av hva enkelte ungdomsorganisasjoner er blitt beryktet for i nyere tid. Han ryddet opp i medlemskartoteket med hard hånd og strøk så mange at det som var blitt oppfattet som en av de største klubbene bare hadde 124 igjen etter saneringen.

Samtidig var Gregers også svært aktiv i Ullern Unge Høyre - og russeformann. Det gikk som det måtte, han strøk til artium. Faren, byfogd Harald Gram, sendte ham i eksil til Fredrikstad for å jobbe mer med pensum enn penn og formannsklubber.

Før dette rakk imidlertid Gregers å gjøre seg bemerket med en klar antinazistisk holdning og støtte av at Carl von Ossietzky fikk Fredsprisen i 1935, en utdeling som ikke bare falt Hitler, men også borgelige aviser som Aftenposten tungt for brystet.

Mens mange ungdom på 30-tallet oppfattet Høyre som et gammelmodig parti og foretrakk å lene seg i retning av kommunisme/sosialisme eller høyre-elitist/fascisme, holdt Gregers stort sett en klar Høyreprofil og var lite nådig i debatter med motpolene på venstre og høyresiden.

Roughtvedt oppfatter det heller ikke som en plett på rullebladet at han rett før krigen ble med i omgangskretsen rundt André Bjerke og Karl Brodersen, som begge på ulike måter hadde leflet med nazismen og senere endte i antroposofien.

Med sin oppvekst i hjem som ikke bare var møblert, men det med bøker, og der bestefaren hadde vært norsk statsminister i Stockholm, var det nok knyttet en og annen forventning til Gregers. Han begynte dermed mer eller mindre velvillig på jusstudiet, men var lite motivert.

Kanskje kom krigen som en slags redning, samtidig som den altså skulle ødelegge ham, på mer enn én måte.

Roughtvedts bok er nok i korteste laget, men gir en god oversikt spesielt over krigsinnsatsen som vel er hva folk flest er opptatt av. Det hadde likevel løftet boken om den hadde gitt enda mer innblikk i privatpersonen og familiehistorien.

Når det likevel er noe av dette kan det skyldes at Gregers kusine Julie Alice Berg er intervjuet, samtidig som hennes sønn Herman Gram Berg har bidratt med annet stoff. Vi kan for ordens skyld nevne at dette er henholdsvis mor og bror til Johannes H. Berg.

Vi får håpe at  Roughtvedt har spart på noe av stoffet til neste roman om Erik Erfjord.

Mange Stenger ut

Den pensjonerte fysikeren Victor Stenger er ute med sin årlige bok om hvorfor vitenskapen og samfunnet kan avvise Gud, God and the Folly of Faith: The Incompatibility of Science and Religion.

Boken er dermed ikke overaskende anmeldt av eSkeptic som starter med å støtte Stengers misforståelse av hva tro er, i et kristent perspektiv.

"Stenger discusses everything from the origin of the universe to the 2012 elections. Even where one might disagree with his conclusions, he is still thought-provoking. Stenger demolishes the theist argument that science is no less based on faith than religion. He draws a firm line between faith and trust. We have faith in supernatural entities, whose actions we cannot experience directly, or in political or religious leaders whose sincerity has yet to be tested, but we trust science—or a reliable friend, or our auto mechanic—based on our experience. To believe in something in the absence of evidence is, in Stenger’s estimation, foolish, and it would be hard to disagree."

Ja, det er forskjell på blind og begrunnet tro. I kristen tenkning (om noen skulle tro at slik finnes) kalles det første tøv, det andre tillit. Stenger er med andre ord en god kristen tenker på dette området.

Anmeldelsen blir ikke bedre av en enøyd og misvisende fremstilling av Den katolske kirkens holdning overfor Hitler og nazismen:

Stenger says that the Vatican never excommunicated a Nazi leader. This is incorrect. Hitler and Goebbels were both excommunicated, but not because of their role in World War II or the Holocaust. Prior to the war, Goebbels married a Protestant woman without agreeing to raise their children—whom the couple murdered during the last days of the Third Reich—as Roman Catholics. Hitler was best man at the wedding. It’s not that the Vatican didn’t oppose Hitler—they thought he was too tolerant of other religions!

Det er litt vanskelig å vite hva man skal kalle en anmelder som får seg til å tro at Vatikanet primært kritiserte Hitler for å være for tolerant overfor religioner. Av hensyn til sarte lesere nøyer vi oss med historieløs, for ikke å si håpløs.

Inntrykket blir ikke mye bedre av standardlåten om hvem som skapte Gud, og at hvis Gud ikke trengte å bli skapt, så trengte sannelig heller ikke universet det, dough.

The theistic argument has always been that if the universe exists, it must have had a creator, who can only be God, whatever characteristics one ascribes to Him. This raises the question of who created God. Theists invariably respond that God always existed, to which Bertrand Russell replied that if God could always exist without being created, so could the universe.

Når så Stenger presenterer alternativer til Gud som universets opphav, viser han at sitatet som feilaktiv tilskrives Chesterton om hva som skjer når noen slutter å tro på Gud var heller spikeren på hodet, i hvert fall for hans tilfelle.

If the universe was created by a Big Bang, what caused the Big Bang? Perhaps a purple-robed patriarch? Stenger gives us a number of alternative scenarios, all of which leave out supernatural entities. One of these is the two-sided universe. One side is ours, and the other is a mirror image in which time runs backwards. Each side begins with a Big Bang and ends with a Big Crunch, causing the Big Bang on the other side. There, since the arrow of time runs in reverse, ashes burst into flame and turn into wood, water runs uphill, and predators regurgitate their prey, which then comes to life, and the two run off backwards with the predator in the lead.

Heldigvis synes anmelderen noen steder å se at Stenger beveger seg som Bambi, og det på tynn is.

Another scenario Stenger presents is the Multiverse, which holds that our universe is the result of a black hole created in a much larger universe, which in turn came from an even bigger one, and so on forever. This seems to contradict Stenger’s own claim that there are no infinities in nature, which, if true, would narrow down the number of possible scenarios for the origin of the universe. Furthermore, it overlooks the likelihood that each “daughter” universe would be far smaller than its “mother,” ultimately leading to mini-universes too small to create any new ones. And it hands the theists the argument that God must have created the Multiverse, since what else could have started it? In any case, we have no more evidence for other universes than we have for God, and this theory violates Occam’s razor by postulating a vast number of unproven entities. Also, how could scientists verify the existence of black holes, if they are in other universes?"

Mens det nok forventes at vi griper det følgende i tro.

Science does not know everything, but if there are things we do not know, or may never know, there are others we can now be sure of. The supernatural does not exist; the laws governing the universe are immutable, and do not change because of our prayers; we don’t go to heaven or hell, or get reincarnated when we die; there is no inherent purpose to anything in the universe, except for our own lives and what we make of them. If the public can be educated to accept this, it hardly matters whether or not they call the laws of nature “God.”

Selv om det ikke er helt enkelt å følge med i svingene på et argument for at mirakler motbeviser Guds eksistens.

God cannot yet be disproved, but at least we can dismiss angels, demons, ghosts and Santa Claus. And if miracles were real, far from proving the existence of God, they would actually disprove it. After all, if the laws of nature do not always apply—if the dead return from the grave—then anything is possible and no God is required to maintain the order of the universe, because there isn’t any order.

Om ikke annet motbeviser det enkelte nye (og forsåvidt gamle) ateisters påstand om at de ville trodd på Gud hvis de så et utvilsomt mirakel. Det overrasker ikke at noe så trivielt som bevis ikke vil påvirke en sann troende.

Et hestehode foran

Romjul og tid for bok.

Kriminalgåter smaker godt til annen nøtteknekking. Siden enkelte av oss har den uvanen å styre noen buer unna bestselgerlistene (bøkene der får vi nå alltid med oss det meste om) skal vi i dag og i morgen trekke fram to bøker som ikke alle har hørt om.

Men som har vekket eller vil vekke engasjement.

Den første er skrevet av en av våre beste krimforfattere, selveste Max Mauser. Muligens den norske krimforfatteren som har fått aller mest omtale og oppmerksomhet gjennom tidene, i innland og utland.

Dessverre ikke for sin krim.

For bak det opplagte pseudonymet skjuler seg altså Jonas Lie, politiminister i blant annet Quslings andre regjering. Han ble ikke mindre beryktet av ansvaret for Politiets særdomstol som stadfestet dødsdommene mot nordmenn - eller av tiden som frontkjemper og offiser i Waffen SS.

I mellomkrigstiden drev han imidlertid på med andre ting. Om det skyldes arv (bl.a. som sønnesønn av en annen Jonas Lie) eller miljø (Nils Kjær var gift med morens søster) skal være usagt, men hans kriminalromaner er av de beste vi har sett her til lands. Det samme gjelder også hans senere reiseskildringer og krigskorrepondanse.

Selv om de fleste nok vil sette mest pris på fiksjonsbøkene.

Og da ikke minst Natten til Fandens geburtsdag som er utgitt på nytt i år, men altså opprinnelig er skrevet i 1934. Boken blir ikke dårligere av et nyskrevet etterord av Nils Nordberg.

En ikke helt lystig atmosfære hviler over herregården Bjørneby - regn, tåke, mørke, sjalusi, hat og frykt. Det går uavvendelig mot en katastrofe knyttet til et gammelt sagn.

Tre varsler skal etterhvert peke mot at gårdeieren, den ikke akkurat ... sympatiske major Winterfeldt, skal bli tatt av dage.

Det første fremgår av omslaget, et hestehode er spiddet på en stake og vendt mot gården. Med andre ord intet mindre enn en nidstang, kjent fra norrøn tid.

Og varslene peker mot natten til Fandens geburtsdag, 11. desember. Nå er ikke uttrykket Lies eget, men kommer av at 11. juni og 11. desember var termindager for banklån i kongeriket Danmark-Norge.

Vi aner mer enn en undertone av norrøne stemninger. Hovedpersonene trekkes inn i et mytisk spill uhyggelig skildret med tilsynelatende uvesentlige detaljer av jeg-personens nedtegnelser, etterhvert i form av en dagbok.

Likevel er det når alt kommer til alt på mange måter skjebnen som er hovedpersonen.

Muligens er det nettopp også en skjebnetro som skulle bli Jonas Lies egen bane. Hvordan en oppegående og ikke tydelig rasistisk forfatter kunne velge nazistenes side kan med mye annet også henge sammen med hva han etter hvert oppfattet som å se og følge sin egen skjebne.

En skjebne han forøvrig tok i sine egne hender 11. mai 1945.

På dagen én måned før Fandens geburtsdag.

Mystiske kulter, moral og andre skjellsord

For en som veksler mellom å leve i middelalderen og Middle Earth, for ikke å si Amazon og apper, hender det at man havner noen hundredeler på etterskudd med tidsskrifter.

Ett av dem jeg likevel leser med glede er Levende Historie som ofte har mer interessante og ikke minst mer faglig fundert stoff enn annet av populærhistorie i denne verdens kiosker.

Dermed var det ikke uten en viss nysgjerrighet at jeg nylig åpnet nr. 7/2011 med en forside om både tempelriddere, sfinxen og - ikke minst - om "HATET ETTER 1945 - Mystisk kult ville forsone Europa".

Hva slags mystisk kult var dette? Og hvorfor var den hatet etter 1945?

Dette må jo ha vært av en av de helt grufulle og glemte kulter siden jeg ikke selv kunne komme på noen.

En okkult naziretning som Himmler hadde startet i skjul?

En antisemittisk reaksjonær retning med røtter i ytterste høyre og knyttet til ekskommuniserte fransk-katolske krefter?

Slett ikke. Vi snakker om intet annet enn Oxfordbevegelsen.

Og det satt inn en svært så positiv sammenheng. De

 var blant dem som medvirket til å få slutt på "hatet som hadde revet Europa i filler", fra deres hovedkvarter i det heller storslagne hotellet Mountain House i Caux.

Akkurat her ble de første viktige skrittene tatt for å føre forhatte Tyskland, landet som hadde startet en krig som hadde lagt store deler av kontinentet i ruiner, tilbake i den europeiske fold. I løpet av det første tiåret etter 1945 fant tusenvis av mektige mennesker - statsministre, statsråder, kirkeledere, industriledere - veien til denne fjelltoppen for å søke forsoning.

Bladet gjorde rett og slett det litt uhørte å bruke ikke bare ordet kult, men mystisk kult om noe man oppfattet som nærmest et forbilde.

Og det til og med med utgangspunkt i Frank Buchman som i "årevis hadde kunnet evangeliseringens budskap, men det var som om han først nå virkelig hadde grepet det", og dermed startet det som ble kalt Oxford-bevegelsen på 1920-tallet.

Deretter tar Levende Historie oss med i bevegelsens historie, inkludert de fire absoluttene (ærlighet, kjærlighet, renhet og uselviskhet) hentet fra "tidligere evangeliske tenkere" og "åndelige arbeidsverktøy" som syndsbekjennelse ("deling") og å lytte daglig til "Guds ledelse".

Ved å speile seg i de fire absoluttene og ved å ta et oppgjør med det i en som var synd, ville en bli satt fri og ved å la Gud slippe til med sin ledelse og ved å dele ens byrder med andre, i gjensidig åpenhet, ville en bli forvandlet.

Vi er med andre ord inne i den norske kulturdebatten fra 30-tallet der kampsosialister og religionskritikere som Sigurd Hoel og Helge Krogh ikke overraskende polemiserte sterkt mot C.J. Hambro, Fredrik Ramm, Ronald Fangen og andre kulturkonservative som var aktive i eller påvirket av bevegelsen.

Et resultat har vært at Oxford-bevegelsen ikke har hatt det beste ord på seg i Norge. Den handlet om religiøs inderlighet. Den snakket mindre om samfunnstrukturer enn synd. Den krevde bent fram at du vedgikk at du hadde krenket Gud og din neste og deg selv med tanker ord og gjerninger, offentlig og konkret. Den fabulerte om Guds ledelse. Den snakket om moral fremfor revolusjon.

I det hele tatt en oppskrift på hykleri og selvgodhet, på mangel av oppgjør med alt kapitalmakten og kirken (altså det verste av alt, religiøs tro) hadde skapt av fattigdom og forferdelser gjennom historien.

Vi snakker om (the horror) menn i tweed som diskuterer verdens nød over en sigar, når de ikke folder hendene og ber.

For kulturradikalerne gjaldt som Rudolf Nilsen sier det de rene og ranke, de bitre og steile, de gudløse stolte, som aldri gir tapt for tvil, som ikke har trang til mystikk.

Dermed har vi i Norge i stor grad beholdt et bilde av bevegelsen basert mer på en polemisk tradisjon enn hva den faktisk har betydd. Navnet den antok mot slutten av 30-tallet sikret at den ble marginalisert i norsk debatt.

Skal vi si det rett ut er ikke Moralsk den største ... hedersbetegnelsen i alle kretser.

For i stedet for å øke konfliktnivået med innbitte ideologiske fronter valgte Buchan dels å endre navn og dels å endre profil fra 1938 til Moral Re-Armament - MRA (eller Moralsk opprustning). Med sine store visjoner og brede kontaktnett fikk bevegelsen store muligheter til å påvirke et Europa i

kolossale ødeleggelser, et teppebombet Tyskland, en sovjetisk innflytelsesfære som med Den røde armé hadde flyttet seg så langt vestover at den dekket hele Øst-Europa, og et hat som nå var innarbeidet i hele befolkninger.

MRA fulgte opp sine tidligere ønsker om å bidra til forsoning på en måte som ikke akkurat var uten påvirkning fra en klassisk kristen visjon.

Det store spørsmålet for mange var hva gjør vi nå med disse forbaskede tyskerne? Men for Frank Buchman og Moral Re-Armament var det et annet spørsmål som var langt viktigere. Hva gjør vi med den åndelige krisen i Europa? Jo, for å helbrede Europa måtte man helbrede hjertene, og spørsmålet over måtte derfor omskrives til: Hva gjør vi med hatet som har revet Europa i filler?

Siden mange medlemmene var noe over snittet bemidlet kunne man slå sammen sine pjalter og kjøpe hotellet Caux Palace i Sveits. Ved atskillig dugnadsinnsats ble det gjort til et konferansesenter der "mennesker kunne møtes, og hvor europeerne kunne forsones".

Ikke minst var målet å skape helt andre og langt bedre relasjoner mellom franskmenn og tyskere.

Buchman trakk veksler på hele sitt nettverk, involverte George Marshall (mannen bak Marshall-hjelpen) og andre sentrale ledere som Lucius Clay som ledet USA's okkupasjonssone i Tyskland.  Alle ga tillatelse til at tyske ledere kunne få reise til Caux og at MRA-ledere kunne reise inn i Tyskland.

De 15 tyskerne som kom til Caux i 1946 var blant de aller første som fikk lov til å reise ut av Tyskland etter naziregimets fall.

Den katolske kristendemokraten Konrad Adenauer kom allerede året etter og ble tysk forbundskansler i 1949 og var "en av de viktigste arkitektene bak Europa etter andre verdenskrig". Han hadde jevnlig kontakt med Buchman og uttrykte klar støtte til MRA.

Nå kan man sikkert diskutere hvor stor realinnflytelse bevegelsen hadde og hvordan andre tanker, personer og grupper bidro til utviklingen av Europa, inkludert veien mot EU.

Men det er vanskelig å komme unna at MRA hadde en ikke ubetydelig rolle i utviklingen, eller "kunsten å forsone erkefiender" som Håvard J. Nilsen i Levende Historie kaller det i en interessant artikkel over hele seks sider.

Det er tilsvarende vanskelig å komme unna at det ikke er samme Nilsen som kaller bevegelsen for en "mystisk kult" på forsiden av bladet.

Hvordan det har gått med bevegelsen? Den lever i beste velgående, også i Norge, som

Initiatives of Change, men stedet er fortsatt Caux, der vyene er storslagne som utsikten, og der mennesker fra hele verden fortsatt møtes for å skape fred og forsoning.

Man kan bli i julestemning av mindre.

Berlin Noir-tur i påsken

Siden aviser, kiosker og bokhandeler for tiden ikke mangler bevis for at påsken er blitt den store krimhøytiden, melder vi oss på med noen anbefalinger som hver på sin måte er noe ... annerledes.

I dag kan vi trekke fram Philip Kerrs eminente serie i beste Raymond Chandler-stil om den tyske privatdetektiven Bernie Günther som manøvrerer seg mer eller mindre behendig - i hver fall med snakketøyet - i Berlin og andre tyske byer fra 1930-tallet og utover.

Vi befinner oss med andre ord i et miljø der det ikke er vanskelig å veksle mellom det groteske og det grøssende, men Kerr fortjener ros for også å mestre det kostelige og kyniske, samt den ikke helt store og solide tyske

 tradisjonen understatement.

Det byr i det hele tatt på anledninger til mangt når Göring i en av bøkene tilkaller Günther og fremstår med en nærmest groupie-fascinasjon for privatdetektiver.

Kerr får vist atskillig mer av mennesker og miljøer før, under og rett etter krigen enn mang en historiebok. Nettopp kontrasten mellom tilsynelatende triviell krim og det historiske dramaet (Kerr lykkes stort sett med å lure større historiske personligheter inn i handlingen uten at påtageligheten tar overhånd) gjør at bøkene kan mane til noen grader ettertanke i påsken.

Uten at det er grunn til å late som om dette er forkledde andakter.

Kerr skrev de tre første bøkene i serien for noen år siden (disse er gått inn i krimhistorien som Berlin Noir) før han tok seg en kriminell lang pause med andre heldigvis stort sett lesverdige bøker.

Men nå er Günther tilbake i fire bind til. Og neste kommer til høsten.

Matematisk anlagte aner dermed at det så langt er syv bøker i serien - March Violets, The Pale Criminal, A German Requiem, The One For The Other, A Quiet Flame, If The Dead Rise Not og for noen uker siden Field Grey.

Med andre ord bare å løsne sikringen på lommeboken.

Verdens beste TV-serier - fjerde plass

Det er - for å si det mildt - hard kamp om de fire øverste plassene. Ikke minst fordi det er kommet nye serier til, siden jeg begynte på denne lista.

Men en av de som man ikke kommer utenom er Band of Brothers.

I motsetning til de fleste serier som er med på Dekodets Topp 10, går denne ikke over mange sesonger. Det dreier seg om 10 episoder vist første gang 2001, basert på en bok av Stephen Ambrose, og der ingen ringere enn Steven Spielberg og Tom Hanks var med og trakk i trådene.

Serien handler om E Company ("Easy Company"), et fallskjermsregiment i 101st Airborne Division - fra opplæringen kommer i gang for alvor, før vi kastes inn i kamp på D-dagen og følger kompaniet fram til fredsslutningen.

Det spares verken på kroner, krutt eller realisme. Vi får kjenne usikkerheten, angsten og kameratskapet på kroppen. Det er sjelden å oppleve at man selv blir så delaktig i en serie.

I likhet med flere av de som deltok i de opprinnelige kamphandlingene.

Ord kan vanskelig beskrive følelsene hos en seer når kompaniets veteraner får uttale seg før og etter episodene, nesten 60 år etter.

Spesielt når vi begynner å få mistanke om hvem som er hvem.

Tittelmusikken - Requiem for a Soldier - er heller ikke uten emosjoner. Noe som muligens fremgår av denne innledningen til andre episode.

"Hemlig svensk kredit till Hitlers Tyskland"

Svensk krigshistorie - og vi snakker nå selvsagt om annen verdenskrig - er av det slaget som gjør at svenskene selv kvier seg for å snakke om det.

Og det blir bare verre og verre, dess mer man forsker på saken. Seneste nyhet er altså bankkreditten som ble gitt til Tyskland.

Historikern och ambassadören Krister Wahlbäck avslöjar ett hittills okänt krigsdokument: Finansminister Ernst Wigforss godkände hemliga svenska krediter till Nazi-Tyskland. Den socialdemokratiske finansministern Ernst Wigforss är känd för sitt moraliskt färgade motstånd mot eftergifter till Hitler-Tyskland. Men i själva verket gav han redan i april 1941 i hemlighet klartecken för en stor bankkredit till tyskarna, vilket under kommande år skulle bli en följetong. Det framgår av ett bortglömt dokument som nyligen påträffats i ett kassaskåp på finansdepartementet. Trots starka invändningar från UD godkände alltså Wigforss lån som subventionerade Nazi-Tysklands folkhushåll, det vill säga grunden för dess krigföring. Krediterna ökade Sveriges export till Nazi-Tyskland vilket var betydligt viktigare för tyskarna än den omstridda permittenttrafiken.

Det er historikeren Krister Wahlbäck og arkivaren Bo Hammarlund som kan røpe dette.

Nå skal vel ikke nordmenn være for selvtilfredse i betraktning av alle hos oss som profiterte på tyskerne - og svenskene hadde sine helter de også. Men det er ikke til å komme fra at omfanget og betydningen av svenskehjelpen var langt større.

Vi får uansett håpe at dette fører til en farsott av skapsprengning i flere land. Gunnar Sønsteby stiller gjerne med råd.

Tung TV-serie

Som håpet, antatt og etterlyst, kommer nyheten om at det planlegges en TV-serie om motstandsbevegelsen under krigen.

Riktignok ikke en som direkte tar opp tråden etter, eller utdyper, Max Manus-filmen, men en som behandler selveste Tungtvannsaksjonen. Det er med andre ord håp om igjen å treffe Rjukan-mannen Gunnar Sønsteby, selv om han ikke var direkte involvert i sabotasjearbeidet.

Sammen med produksjonselskapet bak filmsuksessen, Max Manus, skal NRK lage en dramaserie om tungtvannsaksjonen på Rjukan. Høsten 2011 skal den seks timer lange serien være klar for norske tv-skjermer.

- Det lukter suksess lang vei, sier dramasjef i NRK Hans Rossiné. Dramasjefen mener at det er en viktig oppgave for NRK å bringe kunnskap om krigen til nye generasjoner.

Den berømte tungtvannsaksjonen fant sted på Rjukan i 1943. Unge sabotører skulle sprenge fabrikken for å hindre Hitler i å få råstoff til å produsere atombomber.

Vi får bare håpe at Hollywood blir holdt på noen limpetlengders avstand.

Ny krigsfilm?

Og så blir kanskje Asbjørn Sunde festet til lerretet, som det heter, likevel.

Hvor lang tid skal det ta før noen forstår at det vi trenger er en TV-serie? Det kan da ikke være nødvendig å gå til den helt ultimate guttestreken å starte en facebook-gruppe?

Eller finne fram sykkelen?!

Nærkamp om manus

Siden debatten fortsetter om hvorvidt det er fri diktning i manus når filmen om Max Manus skildrer ham i nærkamp i Vinterkrigen, er det kanskje greit å sitere hans egne ord, siden ingen så langt har gjort dette.

Men først fra dagens innlegg i Aftenposten av Baard H. Borge, førsteamanuensis ved Høyskolen i Harstad.

I filmen stormer Manus frem på slagmarken og dreper til slutt en ubevæpnet russer med kniv. Ulateig har rett i at Manus deltok på en (udramatisk) nattpatrulje bak fiendens linjer (noe ingen har benektet), men scenene som viser vill nærkamp, er og blir fri diktning. Det fremgår av Max Manus’ selvbiografi, men også, som historikeren Lars Borgersrud har påpekt, av arkivene Finlands-komiteen etterlot seg. De norske frivillige, omkring 125 mann, var utplassert ved fronten natten mellom 12. og 13. mars, da det ble innledet et massivt bombardement fra sovjetisk side. Den 13. mars ble det imidlertid våpenhvile, slik at de norske styrkene aldri kom i direkte kamp med russerne.

Hvordan skildrer så Manus disse dagene og den "ene" nattpatruljen i Det vil helst gå godt, skrevet i 1945?

Vi hadde stadig vekk små skipatruljer langt inn bak russernes linjer. Russerne hadde til gjengjeld sine patruljer inne hos oss. De brukte å sende svære patruljer på flere hundre mann. De var svært tapre og vi fikk på tross av avisenes skildringer en veldig respekt for dem. Jeg husker at et par dager før fredsslutningen var det en styrke på en 5-600 mann som angrep. Det var bare en patrulje, men den bet kraftig fra seg. Russerne var lidderlig uheldige og angrep på det eneste sted på Salla-fronten hvor vi hadde satt opp piggtråd. Piggtråden var satt opp samme dag. Her gravde de seg nå ned, og istedenfor å trekke seg tilbake, gikk de til angrep. De holdt på noen timer og det kostet dem en hundre mann (side 27).

Slik Manus selv skildrer dette, dreide det seg med andre ord om flere dager, flere patruljer og noe som vanskelig kan forstås som annet enn nærkamp, med atskillige døde.

Men det er riktig at han ikke nevner noe om kniv.

Og han fortsetter med å beskrive hva som skjedde umiddelbart etter fredsslutningen, som kom midt under et intenst artilleriangrep fra russisk side.

Det var med en underlig følelse vi så russerne komme fram til våre linjer for å hente sine falne. De russerne som var skutt lå på de samme stedene i snøen hvor de hadde stupt i troen på sin sak. I den fantastiske kulden i Finnland under vinteren 39-40 tok det ikke lang tid før et lik var helt stivfrossent. Det som gjentok seg den gangen har dessverre hendt senere i millioner av tilfelle. For meg står det alltid som noe motbydelig, jeg får spyfornemmelser bare ved tanken på å skulle være med på å lempe døde mennesker opp på en kjerre eller slede, slik som man lemper alminnelige tømmerstokker. Jeg gikk rundt omkring i ingenmannsland i de dagene og så på likene som lå der halvt nedgravd i snøen, og var enig med meg selv om en ting: Krig var noe svineri (side 30).

Manus opplevde med andre ord ikke bare en rolig nattpatrulje, eller å bli beskutt av artilleri. Hvis han skal ha gått rundt blant masse russere som nylig var døde (noe man kan slutte av kommentaren om hvorfor likene allerede var stivfrosne), må de ha klart å stupe rett ved der han befant seg, og mens han var i området. Og da må noen som befant seg rimelig nær Manus ha vært i noe som vanskelig kan kalles annet enn nærkamp.

Eller mener dagens historikere bent fram at Max Manus lyver, eller overdriver for å si det på finere?

Så lenge ingen sier noe om slik, er mistanken heller at historikere ikke synes å finne dette omtalt i offisielle papirer, og dermed konkluderer med (eller ikke opplever faglig grunn til å konkludere med annet enn) at det ikke har skjedd.

Da følger det videre at Manus i såfall bare har skrytt det på seg for å imponere, så lite som han ellers foretok seg under krigen. Og siden det ikke er gjentatt i Mitt Liv som kom i 1996, må han ha gått tilbake på hele den lidderlig uheldige saken. Hans mange senere mareritt fra Finland skyldes nok bare drømmer.

Det skal bli interessant å følge nærkampen videre mellom historikerne på feltet.

Fossen på glattisen

Litt travelt akkurat nå, men vi rekker å hente fram fortsettelsen av Erling Fossens forsøk på medieoppmerksomhet i forbindelse med filmen om Max Manus.

Det er med ganske store øyne man leser at han i debatten på Litteraturhuset på fredag, hevdet at

"Vi som nasjon kan ikke komme videre før vi legger ned våpnene og sier at ingen var på feil side i krigen."

Neivel, sir. Selv om vi tviler på at Fossen vil følge opp dette med at vi på samme måte kan si at ingen er på feil side i denne debatten, heller ikke hans motstandere.

Med denne type uttalelser er det ikke overraskende at han får sitt pass påskrevet i Dagbladet.

Den offentlige debatten fryser til is hvis det ikke lenger finnes mulighet for at det er forskjell på rett og galt, skriver John O. Egeland.

Egeland sier i det hele tatt mye vettugt her. Og han er ikke på feil side.

Manus mot Borgersrud

Max Manus-filmen har gitt flere anledning til å få publisitet. Ved siden av Erling Fossens rør er det historikeren Lars Borgersrud som har gått i bresjen for å fortelle om "usannheter" i filmen.

I en innlegg i dagens Aftenposten nevner han 3 direkte historiske feil:

1: Manus deltok aldri i kamphandlinger under vinterkrigen
2: Kampen mot arbeidstjenesten ble ikke startet i 1944, slik filmen sier, men med et angrep fra kommunistiske sabotører i 1943.
3: Jens Christian Hauge kom ikke på banen før i 1942, hva han mente i 1940 er ikke avklart.

Nå er disse påstandene av ulike typer, og stort sett noe som faller inn under dramaturgiske grep. Hauges plassering i filmen var av de mindre forståelige, og er vel primært gjort fordi han er såpass kjent, og også var en barndomskjenning av Manus. Men følelsen var nok litt sånn man kan ha i historiske romaner, der hovedpersonene har en lei tendens til å støte på berømte skikkelser uten at dette er nødvendig for handlingen.

Å kalle dette for en "usannhet" er imidlertid litt drøyt. Vi snakker om film og ikke forelesning. Hauge var med i krigen, på rett side, kjente Manus og fortjener en plass, selv om han burde vært flyttet f.eks. til rett før kanoaksjonen.

Hvordan kampen mot arbeidstjenesten fremstilles handler vel mest om tolkning av det som ikke blir sagt. At kommunisten Borgersrud vil fremheve kommunistiske aksjoner er forståelig, men å hevde bombastisk at filmen taler usant fordi den ikke nevner det som skjedde i 1943, blir søkt. For ikke å si lite sjenerøst.

Filmen nevner heller ikke en rekke andre av Manus sine egne aksjoner og aksjonsforsøk, fra Moss til Kristiansand, og heller ikke at de omtalte aksjonene var lenge planlagt og måtte godkjennes i London (noe som mange ganger fikk Manus til å bli ganske så rasende på det han oppfattet som sendrektighet og inkompetanse). Det er i det hele tatt bare å trygle om en TV-serie.

Når vi kommer til Vinterkrigen, undrer jeg meg enda mer. For det er - etter det jeg kan forstå - liten tvil om at Manus faktisk var i kamphandlinger i Finland.

Historikerens uttalelser avvises blankt av manusforfatter Thomas Nordseth-Tiller. Han leser høyt fra dagbøkene motstandsmannen Kolbein Lauring - som var sammen med Manus i vinterkrigen.

- «8. mars: Mange ble såret, og en fallen, den falne var nordmann og het Christensen. Nordmannen fikk en kule gjennom hjertet og så døde han momentant», står det i Laurings dagbok. Det høres ut som strid for meg! sier Nordseth-Tiller til VG Nett.

- Jeg har stor respekt for Borgersrud som historiker og har lest bøkene hans. Men det han kommer med her er helt usaklig. Det står om trefninger i Laurings dagbøker og det er helt uforståelig for meg at Borgersrud ikke kjenner til dette. Både Max Manus´ kone Tikken Manus og Gunnar Sønsteby har gått god for fremstillingen.

Tikken sier dette om kritikken fra Borgersrud til VG Nett:

- Ifølge Max var han i trefninger ved Salla-fronten under vinterkrigen. Nettopp disse episodene var det som plaget han senere i livet. Det interessante er ikke hvorvidt disse episodene er ett hundre prosent nøyaktig gjengitt, poenget er å
vise hvor forferdelig han opplevde det og hvordan det hjemsøkte han senere.

Manus selv nevner også trefninger i Det vil helst gå godt - ved en anledning ble hundre russere skutt.

Kan det være noe ved forestillingen om at motstandshelten Manus skal ha sloss mot gode kommunistiske soldater, som plager Borgersrud? Eller farer både Manus, Lauring, Tikken og Sønsteby med løgn?

Nøytral som jeg er, overlater jeg til den enkelte å avgjøre.

Når kommer TV-serien?

Så har da også vi latt oss frivillig forføre av Max Manus.

Det var i det hele tatt overraskende hvordan en så opphausset film klarte å innfri forventningene, enten vi snakker om den avgjort brukbare balansen mellom fortelling og fakta, eller om hvor løst latter og tårer satt.

Den som skriver dette, er nok i nærheten av en aldri så liten Manus-nerd. Jeg leste begge krigsbøkene hans første gang i tidlig tenåringsalder, i tillegg til andre som ga innblikk i hans personlighet, som Sally Olsen - fangenes engel i Puerto Rico, en ganske så usminket hyllest av en norsk misjonær.

Dermed er det passende med også en noe mindre sminket hyllest av Manus enn det man kunne risikert for en generasjon siden. Med andre ord mer på linje med hvordan han selv skrev rett etter krigen. Så får vi bære over med at filmusikken kanskje ble litt vel svulmende.

Den sminkingen som ble gjort, for ikke å si dramaturgiske grep der handling og personer ble endret til dels eh... dramatisk, fungerte faktisk bedre enn i Ringenes Herre-filmene. Skal man koke bøker på atskillige hundre sider og som strekker seg over mange år, med detaljer og steder, personer og bipersoner, ned til en film på under to timer, er kunsten å fokusere på stemninger og røde tråder.

Hvordan er det å vite at venner når som helst kan angi deg under tortur? Hva skjer med deg når du stadig foretar høyrisikoaksjoner? Hva gjør det med livet når du vet at du når som helst kan bli drept? Og ser at vennene dine blir det?

Å henge seg opp i detaljer som ikke stemmer, kan nok fort mistenkes å handle mer om nerdetendenser og smålighet, noen ganger også om politiske eller provokatoriske agendaer, enn om filmanmeldelse.

Max Manus er i det hele tatt av de filmene der feilene for det aller meste er riktige. Et mulig unntak er fluktscenen fra Kirkeveien. Nedskytingen av tyske soldater på en lastebil blir litt mye Ørneredet, men kan kanskje bidra til å gjøre filmen mer tiltalende for et amerikansk marked.

Forøvrig var det også interessant at de fleste av poengene til Erling Fossen om det angivelig fånyttes og forbryterske i motstandskampen, ble imøtegått såpass fort i filmen.

Men når alt dette er sagt, er det ingen tvil om at filmen roper etter en TV-serie over atskillig flere timer. Vi får bare håpe at noen benytter anledningen, og smir mens jernet er varmt. Gjerne med bruk av samme skuespillere, selv om Aksel Hennie vel er den i Norge som ligner minst på Max Manus.

Den virkelige Manus er forøvrig godt dokumentert på NRK, selv om TV-bildene stort sett er fra etter hans 70-årsdag. Spesielt anbefales radioinnslagene fra 50-tallet og TV-programmet Dette er ditt liv fra 1985, der Manus fortsatt er rimelig oppegående fysisk.

Man finner mer NRK-stoff om motstandskampen her. Om ikke annet, viser det at lisenspengene begynner å betale seg.

NRK Radio har forøvrig bevart hele programmet om kongens ankomst i juni 1945. En nostalgisk og nasjonal opplevelse som egner seg godt i romjulen, selv uten akevitt.

Så venter vi som nevnt bare på TV-serien.

Legg Fossen i rør

At Erling Fossen står fram når begivenheter skal markeres, overrasker ingen. Det er nå engang noe med sirkushester og sagmugg.

At dette stort sett ikke handler om mer enn å ville provosere, sjokkerer heller ikke lenger. Mens han i fjor forutsigbart nok kalte Al Gore for kristenfundamentalist (altså det verste skjellsordet som tenkes kan), er det denne gangen Max Manus og motstandsbevegelsen han vil sabotere.

Og logikken er usvikelig i kronikken i Aftenposten.

Bare for å ha slått fast med én gang: Motstandskamp er råtten kamp, og rammer nesten alltid sivilbefolkningen mye hardere enn de krigende parter. Skal vi tolke Haag-konvensjonen fra 1907 og kapittelet om landkrigsordningen svært snevert, er motstandskamp av norsk type egentlig en krigsforbrytelse, fordi en soldat skal bære sin uniform (i dette tilfellet den norske uniformen), ikke forkle seg som sivil, og vise sine våpen åpent. En av intensjonene her er å skille mellom de krigende og de sivile for derved å spare sivilbefolkningen.

Av dette lærer vi hvem som er heltene for Fossen under krigen. Og hvor lite han kjenner av historien.

Var det noe som kjennetegnet aksjonene, i det minste den som var organisert fra England, var det nettopp at man skulle bære uniform. At tyskerne likevel ikke tok det så nøye med Haag-konvensjonen, kan nok ikke skrives på motstandsbevegelsens kappe.

Det overrasker etterhvert heller ikke hvem som i følge Fossens logikk nå bør hedres. Vi snakker da ikke bare om alle som unnlot på noen måte å markere motstand under krigen, og dermed heltemodig unngik å råke sivilbefolkningen.

Nei, skal noen virkelig hylles, må det være de helt store heltene, de som samarbeidet med tyskerne fra første stund.

Uten Quisling og NS ville Norge kort sagt ha kommet langt dårligere ut av krigen. De stiller i en helt annen klasse enn de simple krigsforbryterne i motstandsbevegelsen. Også Aftenpostens redaksjon bør klappes fram for sitt uunnværlige bidrag til Norges sak under krigen.

Det er med andre ord på høy tid å reise en statue over RiksMinisterpresidenten og hans hoff på Slottsplassen eller et annet høyverdig nasjonalt sted. Erling Fossen bør snarest organisere en modig aksjon for å oppnå dette.

Vi kan godt tipse ham om hvor han kan finne de som vil skrive under først.

Tall og terror

Nå er det ikke alt snakk om tall som i samme grad bringer fram smilet.

Men for en som leste Slaktehus 5 i sin ungdom og vokste opp med å tro at de alliertes bombing av Dresden overgikk dødstallene i Hiroshima og Nagasaki, er det interesant å se hvordan tallene er blitt nedskrevet de seneste tiårene. De er nå nede på 10 % av hva som gjaldt på 70-tallet.

De alliertes bombing av den tyske byen Dresden i 1945 krevde langt færre dødsofre enn tidligere antatt. Det vanligvis oppgitte tallet på opp til 35.000 døde må reduseres til rundt 25.000, mener forskere.Det nye og langt lavere tallet på drepte ble lagt fram av en historikerkommisjon denne uken.

Kommisjonen har på oppdrag fra myndighetene i Dresden øst i Tyskland gransket arkivmateriale for å finne sannheten om det betente spørsmålet.

Høyreekstremister har hevdet at opp til 250.000 mennesker ble drept da britiske og amerikanske bombefly satte Dresden i brann natten mellom 13. og 14. februar 1945.

Selvsagt er det fortsatt en stor tragedie, for ikke å si en forbrytelse å bombe sivile mål. Hensikten helliger heller ikke terrorbombing.

Men for å forstå historien er det viktig også å forholde seg til mest mulig reelle tall. Det gjelder også når vi kommer til symbolhistorien om hvordan tall brukes og kanskje vel så ofte misbrukes politisk, ideologisk eller emosjonelt.

Når bombingen av Dresden er blant episodene som er blitt mest omtalt i politiske debatter den seneste generasjonen eller to, er det kort sagt viktig at media bringer realitetene opp i lyset.

Men det er grunn til atskillige hevede øyenbryn at Aftenposten ikke synes å huske at tallene i enda større grad ble trukket fram av ikke bare Sovjet og norske kommunister, men av venstresiden generelt i den ideologiske kampen mot USA's rolle og adferd i den kalde krigen.

Selv om dette ser ut til å ha gått i glemmeboken, får vi håpe at man ihvertfall kan google nok til å knytte nyheten til litteraturfestivalens hodeløse invitasjon av David Irving.